5 Anonym vitneførsel

5.1 Ulike former for anonym vitneførsel

«Anonym vitneførsel» er ikke noe entydig begrep. Både arten og graden av anonymitet kan variere:

Fullstendig anonymitet vil si at vitnets identitet ikke skal røpes - verken direkte (ved at navnet oppgis) eller indirekte (ved at andre opplysninger bringes videre når man ut fra disse opplysningene kan trekke slutninger om hvem vitnet er). Ofte vil det ikke være tilstrekkelig å holde vitnets navn og andre personopplysninger skjult. Men det kan også være nødvendig å beskytte vitnets person. Vitnet kan da enten avhøres slik at han ikke kan bli iakttatt (bak en skjerm, ved fjernavhør) eller slik at han ikke kan bli gjenkjent (i forkledning, med forvrengt stemme). Fullstendig anonymitet behandles i kapitlet her.

Ved delvis anonymitet vil navnet på vitnet være kjent, mens andre opplysninger som er av betydning for å oppspore vitnet, holdes skjult, for eksempel vitnets adresse eller arbeidssted. Delvis anonymitet behandles i kapittel 6.

Anonymiteten kan tenkes å inntre på ulike stadier i en straffesak. Den kan gå ut på at en av politiets kilder får løfter om ikke å trekkes inn i saken, at et vitne forklarer seg anonymt under etterforskningen - til politiet eller til retten - eller at vitneforklaringen under hovedforhandlingen skjer anonymt. Hvis vitnets identitet bare holdes skjult under etterforskningen, ikke under hovedforhandlingen, vil det dreie seg om en midlertidig anonymitet. Anonymiteten vil derimot være varig hvis det er tale om å holde en kilde helt utenfor straffesaken og ved anonym vitneførsel under hovedforhandlingen.

Noen vil måtte vite hvem vitnet er, i alle fall en representant for politi eller påtalemyndighet. Hovedformålet er å holde vitnets identitet skjult for den siktede. For øvrig kan kretsen av dem som kjenner identiteten variere. Det kan særlig være aktuelt å la dommeren få vite hvem vitnet er, eventuelt også forsvareren.

5.2 Gjeldende rett

Som det går frem av kapittel 4, er det i Norge ikke tillatt å ta imot anonyme vitneforklaringer. Et vitne plikter å oppgi sitt navn - både for retten og for politiet. Vitnets navn skal nedtegnes i henholdsvis rettsbok og avhørsrapport. Om kildebeskyttelse vises til 4.2. foran.

Straffeprosessloven har ingen generelle regler om bruk av fysiske eller tekniske innretninger for å beskytte et vitne mot å bli gjenkjent. Lagdommer Mary-Ann Hedlund legger til grunn at det er usikkert om det etter gjeldende rett er anledning til å avhøre et vitne som er skjult bak en skjerm og hvor kanskje også stemmen er fordreid (utredningen punkt 3.2).

5.3 Internasjonale forpliktelser mv.

Det er et spørsmål om internasjonale forpliktelser er til hinder for at det innføres bestemmelser om anonym vitneførsel. Det er særlig den europeiske menneskerettighetskonvensjon (EMK) artikkel 6 (1) og (3) (d) og FN-konvensjonen om sivile og politiske rettigheter (SP) artikkel 14 (1) jf. 14 (3) (e) som kan tenkes å stille opp begrensninger.

Lagdommer Hedlund går i utredningen kapittel 4 gjennom sentral praksis om bruk av anonyme vitner fra Den europeiske menneskerettsdomstol (EMD). Hun konkluderer med at bruk av forklaringer fra anonyme vitner ikke i seg selv er i strid med kravet til rettferdig rettergang i EMK artikkel 6 (1) og (3) (d). Dermed vil det langt på vei være opp til nasjonale myndigheter å avgjøre om anonym vitneførsel skal tillates. Departementet er enig i Hedlunds konklusjon på dette punktet.

EMK setter likevel visse grenser for bruken av anonyme vitnebevis. Hedlund oppsummerer sine undersøkelser slik (utredningen punkt 4.4):

«Noen ytterpunkter er klare. Bruk av anonyme vitneforklaringer på etterforskingsstadiet er i utgangspunktet ikke konvensjonsstridig, selv om dette i ettertid kan vise seg å ha vært avgjørende for muligheten til å fremskaffe andre fellende bevis. En domfellelse utelukkende på grunnlag av en forklaring fra et helt anonymt vitne avgitt forut for hovedforhandlingen og uten at tiltalte eller hans forsvarer på noe tidspunkt er gitt mulighet til å stille spørsmål til vitnet, vil på den annen side høyst sannsynlig være i strid med kravet om rettferdig rettergang.

Når en domfellelse delvis er basert på en helt anonym vitneforklaring, er spørsmålet om forsvaret har hatt muligheter til å motavhøre, imøtegå eller utfordre vitnet, helt sentralt i vurderingen av om rettergangen samlet sett har vært rettferdig. Det fremgår klart av flere avgjørelser, jf. gjennomgangen foran. Et særlig spørsmål er om tiltalte og forsvareren i denne sammenhengen kan identifiseres, slik at det eventuelt er tilstrekkelig at forsvarer har hatt mulighet til å se vitnet og stille spørsmål uten at tiltalte er tilstede. De refererte dommene kan tyde på at konvensjonsorganene legger betydelig vekt på om forsvaret har hatt muligheter til å stille spørsmål til vitnet, og at det legges mindre vekt på om tiltaltes muligheter til å gjøre seg kjent med vitnets identitet og person har vært begrenset.

Om saksbehandlingen tilfredsstiller konvensjonens krav til rettferdig rettergang når en domfellelse delvis er basert på en anonym vitneforklaring, beror på en samlet vurdering hvor også arten og graden av anonymiteten må antas å ha betydning. (...) Jo mer vidtrekkende anonymiseringstiltakene er, desto større vil betenkelighetene med å bruke vitneforklaringen som grunnlag for en domfellelse være. (...)

Bruk av anonymisert vitnebevis forutsetter at det foreligger et begrunnet behov for et slikt beskyttelsestiltak. Forholdsmessighetsbetraktninger tilsier at denne type bevisførsel under enhver omstendighet må begrenses til situasjoner hvor andre beskyttelsestiltak vurderes som utilstrekkelige.»

Regjeringsadvokaten uttaler at forslaget om bruk av anonyme vitner synes å ligge «innenfor de rammer som hittil er trukket opp gjennom rettspraksis fra kontrollorganene under EMK.» Regjeringsadvokaten fortsetter:

«Det kan være grunn til å peke på at Domstolen i Strasbourg har understreket særlige forhold for så vidt gjelder bruk av anonyme politivitner, jf særlig punkt 56 i dom av 23 april 1997 i saken Van Mechelen and others v the Netherlands,RJD 1997 s. 692 flg. Reelt sett kan det dog spørres om det er grunn til å sondre mellom politivitner og andre vitner og ofre, slik Domstolen gjør. Alle har en forpliktelse i forhold til retten til å forklare seg sannferdig. Dessuten kan man neppe legge til grunn at «sivile» vitner og ofre generelt er «disinterested».Dette er jo nettopp denne usikkerheten som forsvaret i alle tilfeller må leve med ved bruk av anonyme vitner.

På den annen side anerkjenner EMK at hensynet til ikke å forspille muligheten til å bruke tjenestemannen i fremtidige operasjoner kan begrunne anonym vitneførsel, jf punkt 57 i den ovenfor nevnte dom. Avgjørelsen vil regelmessig bero på konkret vurdering av forholdene i den enkelte sak.»

SP artikkel 14 (1) jf. 14 (3) er ikke helt identisk med EMK artikkel 6. Hedlund anfører at det neppe er grunn til å anta at FN-konvensjonen setter andre rammer for vitneanonymisering enn det EMK og EMD-praksis gjør. Det er departementetenig i.

Departementet viser for øvrig til Hedlunds utredning kapittel 4.

Norge er ikke bundet av konvensjoner som gjør oss forpliktet til å tillate bruk av anonyme vitner. Men internasjonale dokumenter drøfter og gir anbefalinger om grenser for bruk av anonyme vitner:

Europarådet vedtok 10. september 1997 rekommandasjon No. R (97) 13 om trusler mot vitner og den tiltaltes rett til forsvar. Siktemålet med rekommandasjonen er å samordne og bevirke medlemsstatenes initiativ for å beskytte truede vitner, samtidig som den tiltaltes rett til et effektivt forsvar blir ivaretatt. Rekommandasjonen er utformet i tråd med prinsippene som er utviklet av EMD i tolkningen av EMK artikkel 6.

Rekommandasjonen peker på at det ved visse former for kriminalitet, som organisert kriminalitet og forbrytelser i familien, er en økt risiko for at vitner blir utsatt for trusler. Den fremhever at det er uakseptabelt at rettsvesenet kan komme til å mislykkes i straffeforfølgningen mot en mistenkt fordi vitner på en effektiv måte er skremt fra å vitne fritt og sannferdig. Vitner har en spesiell rolle i straffeprosessen. Deres vitneprov er ofte avgjørende for om den skyldige blir dømt, særlig ved organisert kriminalitet og kriminalitet i familien.

Rekommandasjonen drøfter bruk av anonyme vitner i forbindelse med organisert kriminalitet og annen alvorlig kriminalitet. Den viser til at hvor slik bruk er i samsvar med nasjonal lov, bør anonym vitneførsel være en «exceptional measure». Anonymitet bør bare tillates når vitnets liv eller frihet er alvorlig truet, eller hvis det er tale om en polititjenestemann som har arbeidet som «under cover agent» og hans mulighet til å arbeide i fremtiden er alvorlig truet. Det bør kunne antas at vitnemålet vil ha vesentlig betydning for opplysningen av saken. En beslutning om anonymitet bør behandles av retten, slik at forsvaret gis anledning til å imøtegå behovet for anonymitet, samt å komme med innvendinger mot vitnets troverdighet mv.

Rekommandasjonen presiserer at en fellende dom ikke kan bygge bare eller i vesentlig grad på vitnemål fra anonyme vitner.

EUs ministerråd vedtok 23. november 1995 en resolusjon om beskyttelse av vitner i tilknytning til bekjempelse av internasjonal organisert kriminalitet (95/C 327/04). Også her blir det fremholdt at hel eller delvis anonymitet for truede vitner er et aktuelt virkemiddel som statene anbefales å vurdere å ta i bruk i straffeforfølgningen av internasjonal organisert kriminalitet.

5.4 Utenlandsk rett

Justisdepartementet har innhentet opplysninger om rettstilstanden i en rekke andre europeiske land. Den gjennomgående hovedregelen er at anonym vitneførsel ikke er tillatt. Men flere land har unntaksbestemmelser som tillater hel eller delvis anonymisering, blant annet England og Nederland. Anonym vitneførsel er derimot ikke tillatt i noen av de nordiske land. I Danmark har det riktignok flere ganger vært fremmet lovforslag om å tillate anonym vitneførsel, men forslagene er ikke blitt vedtatt. Lovforslag nr. L 167 1991-92 lød slik:

Ǥ 848 Stk. 2

Retten kan, hvis det må antages at være uden betydning for tiltaltes forsvar på begæring bestemme

1) at et vidnes bopæl ikke må oplyses for tiltalte, såfremt afgørende hensyn til vidnet taler derfor, eller

2) at et vidnes navn, stilling og bopæl ikke må oplyses for tiltalte, såfremt afgørende hensyn til vidnet gør det påkrævet.»

Se nærmere om rettstilstanden i andre land i Hedlunds utredning kapittel 5.

Den internasjonale domstol for forbrytelser i det tidligere Jugoslavia har på visse - strenge - vilkår godtatt bruk av anonyme vitner. Utenriksdepartementet opplyser om praksis fra domstolen:

«Den internasjonale domstol for forbrytelser i det tidligere Jugoslavia har gått opp visse grenser for adgangen til bruk av anonyme vitner i avgjørelsene i sakene mot Tadic (Decision 10 August 1995, T.ch. II (IT-94-1)) og Blaskic (Decision 5 November 1996 T.ch.I (IT-95-14-T)). Selv i slike særlig alvorlige saker stiller Domstolen opp strenge grenser for når anonym vitneførsel kan tillates. Først og fremst må det foreligge en reell frykt for sikkerheten til et vitne eller dennes familie. For det andre må vitnemålet til det aktuelle vitne være viktig for aktors sak. For det tredje må Domstolen være forsikret om at det ikke foreligger noe umiddelbart (prima facie) bevis for at vitnet ikke er troverdig. For det fjerde er et ineffektiv eller ikke-eksisterende vitnebeskyttelsesprogram et viktig poeng ved avgjørelsen av om vitnet skal få vitne anonymt. Til sist må ethvert tiltak som tas i bruk være begrenset til det strengt nødvendige. Hvis et mindre inngripende tiltak kan sikre den påkrevede beskyttelse må dette tiltaket benyttes. Domstolen har skissert ulike andre måter å beskytte vitnet på.»

5.5 Anonymitet under hovedforhandlingen

5.5.1 Utgangspunktet

Som beskrevet i kapittel 3, er det grunn til å anta at bruken av trusler og represalier mot aktørene i straffesaker har økt i de senere år. Det er særlig de organiserte kriminelle miljøene som tar i bruk slike virkemidler. Departementet peker i kapittel 3 på de meget uheldige virkningene av denne formen for kriminalitet - både i forhold til den som blir utsatt for trusler eller represalier, og for viktige samfunnsinteresser. Departementet konkluderer med at det bør settes i verk tiltak for å bekjempe bruken av trusler og represalier mot vitner. Spørsmålet som skal drøftes i punkt 5.5, er om anonym vitneførsel under hovedforhandlingen bør innføres som et virkemiddel, eventuelt i hvilken utstrekning. I punkt 5.6 vil departementet vurdere bruk av anonyme vitner under etterforskningen og kildebeskyttelse.

Spørsmålet om det bør åpnes for anonym vitneførsel under hovedforhandlingen beror på en avveining av betydningen av anonymitet mot betenkelighetene ved et slikt virkemiddel. Dette vil bli vurdert i punktene 5.5.2 til 5.5.4. I 5.5.5 flg. drøftes vilkårene for og innholdet i en eventuell ordning med bruk av anonyme vitner under hovedforhandlingen.

5.5.2 Betydningen av anonym vitneførsel

5.5.2.1 Høringsbrevet

Departementet uttalte i høringsbrevet følgende om betydningen av anonym vitneførsel:

«Det bør bare åpnes for bruk av anonyme vitner hvis dette er et godt virkemiddel for å få truede eller redde vitner til å stå frem og gi en sannferdig forklaring - uten alvorlig risiko for represalier.

I mange straffesaker vil det ha liten eller ingen betydning om et vitne forklarer seg anonymt. Situasjonen vil ofte være at den tiltalte likevel vet hvem vitnet er eller kan slutte seg til det ut fra sammenhengen eller forklaringen til vitnet. Dette er for eksempel nesten alltid tilfelle ved kriminalitet i familien. Den svenske Brottsofferutredningen konkluderer med at truede vitner sjelden er ukjent for den tiltalte (SOU 1998: 40 Brottsoffer. Vad har gjorts? Vad bör göras s. 325).

Etter departementets syn er det særlig to typer av situasjoner hvor den tiltalte vanskelig kan vite eller slutte seg til hvem vitnet er, og hvor det kan være behov for at vitnet forklarer seg anonymt. Dette er for det første tilfelle når en person som ikke har noen tilknytning til lovbryteren, helt tilfeldig har vært vitne til en forbrytelse, og på grunn av forbrytelsens karakter eller trekk ved lovbryterens person frykter hevnaksjoner hvis han vitner. En person blir for eksempel ved en tilfeldighet vitne til et blodig oppgjør i et kriminelt MC-miljø eller er passasjer i et kapret fly. Hedlund viser i utredningen til at man kjenner til få tilfeller hvor tilfeldighetsvitner blir utsatt for represalier (s. 40). Etter departementets syn kan man ikke legge så stor vekt på dette. Det er grunn til å tro at enkelte tilfeldighetsvitner aldri tar kontakt med politiet av frykt for represalier. Det kan også ha forekommet tilfeller av trusler mot tilfeldighetsvitner som har vært så effektive at politiet ikke er blitt kjent med at vitnet har vært truet.

Det kan videre være vanskelig for den tiltalte å vite hvem vitnet er hvis vitnet er en polititjenestemann som har opptrådt som spaner eller har infiltrert et kriminelt miljø under dekknavn («under cover agent»). Også i slike situasjoner kan det være behov for å la vitnet forklare seg anonymt. Dels kan formålet være å beskytte polititjenestemannen mot trusler og represalier. Dels kan formålet være å sikre at han kan forsette med slikt arbeid i etterforskningen av andre straffesaker (det såkalte gjenbrukshensynet). Skriksaken illustrerer dette behovet. I europarådsrekommandasjonen om trusler mot vitner er gjenbrukshensynet trukket frem som en typesituasjon hvor det kan være behov for anonym vitneførsel.

Bruk av anonyme vitner kan dessuten ha effekt i straffesaker mot deltagere i organiserte kriminelle miljøer eller i kriminelle gjenger der det er mange medlemmer. Muligheten for å slutte seg til hvem vitnet er reduseres når det er mange involvert. Likevel antar departementet at medlemmene ofte vil vegre seg for å vitne - selv om det skjer anonymt - av frykt for at den tiltalte likevel skal slutte seg til hvem det er som forklarer seg. Medlemmene kan på den annen side ha spesielle motiver eller interesser som kan prege vitneprovet, men som det kan være vanskelig for utenforstående å avdekke. Derfor kan det være store betenkeligheter forbundet med å la slike vitner forklare seg anonymt.

Departementet mener etter dette at det ikke er noe stort behov for å åpne for at vitner kan forklare seg anonymt. Men i enkelte - alvorlige - saker vil en slik adgang kunne være av avgjørende betydning. Hedlund fremhever at i de saker hvor det er behov for anonym vitneførsel, kan andre virkemidler gjøre den samme nytten, for eksempel bruk av adressesperre (utredningen s. 41). Etter departementets syn vil ikke dette alltid være tilfelle. Departementet finner derfor at det er et visst behov for å åpne for at vitner kan forklare seg anonymt. En annen sak er at det ved en eventuell bestemmelse om dette bør stilles som vilkår at andre beskyttelsestiltak anses som utilstrekkelige.»

5.5.2.2 Høringsinstansenes syn

Få av høringsinstansene har uttalt seg eksplisitt om behovet for anonym vitneførsel. Men det følger forutsetningsvis av de konklusjoner som høringsinstansene trekker at flertallet mener at det er et slikt behov (punkt 5.5.4.2).

Kriminalpolitisentralenuttaler:

«Sett i forhold til utviklingen innenfor visse kriminalitetsformer ser Kriminalpolitisentralen et behov for lovmessige endringer som ivaretar de hensyn som er anført og støtter således forslagene.

Kriminalpolitisentralen er generelt enig i det som fremkommer i høringsnotatet. Nedenfor følger imidlertid visse punkter som vi ønsker å fremheve.

(...)

Til tross for en utvikling i retning av alvorligere og mer brutalisert kriminalitet, antas behovet for beskyttelsestiltak fortsatt å være knyttet til et relativt begrenset antall saker som i hovedsak knytter seg til spesielle kriminelle miljøer. I de saker hvor det foreligger et slikt behov er det imidlertid av avgjørende betydning at man har et tilpasset regelverk.

Det någjeldende lovverk er ikke tilpasset dagens virkelighet slik den framtrer i de alvorligste sakene, rettssamfunnet må for enhver pris unngå at vi stilles i en situasjon der organiserte kriminelle stiller rettsvesenet sjakk matt ved å nøytralisere vitner og andre aktører i strafferettssystemet.

En er imidlertid også oppmerksom på de strenge krav som oppstilles til beskyttelse av tiltaltes rettssikkerhet, herunder behovet for kontradiksjon og annen mulighet til å etterprøve de bevis som føres mot en. Dette tilsier varsomhet ved bruk av særregler som rokker ved dette. På den annen side er dette metoder som er ment å brukes overfor kriminelle miljøer som truer rettsordenen og som ved sine voldsmetoder må tåle slike mottrekk fra samfunnet. Som anført i høringsbrevet er dette også et tiltak som kun vil være aktuelt i et lite antall alvorlige saker.»

Bergen byrettuttaler:

«Sett fra det praktiske arbeide i Bergen Byrett er det vanskelig å uttale noen sikker mening om det reelle behov for anonyme vitner. Det eventuelle behovet for føring av slike kommer naturlig nok ikke frem for retten. Derimot kan opplyses at det ikke er uvant at vitner i straffesaker i enkelte tilfelle er redde for å forklare seg. Det gjelder særlig medskyldige, og fornærmede i familievoldssaker. Oftest er dette personer tiltalte kjenner personalia til fra før - slik at anonymisering ikke vil ha betydning.»

ØKOKRIMmener at det innenfor sitt sakområde ikke er behov for anonym vitneførsel under hovedforhandlingen.

Forsvarergruppen av 1977 anfører at det ikke er behov for å benytte anonyme vitner under hovedforhandlingen og slutter seg til vurderingene i Hedlunds utredning. Forsvarergruppen uttaler blant annet:

«a) Tilfeldighetsvitnene

Dersom politiet først kommer i kontakt med et «tilfeldighetsvitne», vil vedkommende også avgi en politiforklaring som ligger i saken. Slik norsk straffeprosess fungerer, er dermed i realiteten hovedessensen i beviset sikret. Dette er trolig også en av grunnene til at det i svært liten grad i Norge eksisterer påvirkningsforsøk i forhold til avgitte forklaringer fra tilfeldighetsvitner. Det har intet for seg å søke å presse vedkommende. Innslagene fra amerikanske filmer om vitner som må kjøpes eller presses til taushet er lite relevante etter vår prosess. Annerledes hadde det vært dersom beviset (politidokumentet) ikke kunne benyttes dersom vitnet ikke selv møtte og forklarte seg identisk. Men også i en slik situasjon kan politiet med dagens hjemler sikre seg beviset ved å begjære bevisopptak av sentrale vitner under etterforskningen, jfr strpl § 237 og § 270 der man er sikret kontradiksjon, slik at beviset uansett kan benyttes i den senere hovedforhandling om nødvendig.

b) Tyster-vitnene

Det kan muligens være slik at politiet kan få flere opplysninger og påstander om en tyster skal få fremholde sin påstand med ukjent identitet. Men det er nettopp denne gruppen vitner det uten tvil er viktigst rettssikkerhetsmessig å føre kontroll med og etterprøve fra forsvarers side. Som departementet selv skriver (side 18), er det «store betenkeligheter forbundet med å la slike vitner forklare seg anonymt». Det vises forøvrig til de generelle merknader under punkt 4 foran.

c) Politivitnene

Her er det mindre grunn til å være betenkt over ikke å ha vedkommendes fulle identitet. Det må som et minimum fordres at man får opplysninger om tjenestested, bakgrunn, erfaring etc., men selv om dette er mindre betenkelig, er det vanskelig å se at dette skal gi grunn til å innføre et nytt og avvikende prinsipp i rettspleien.

Hertil kommer at slik i alle fall Oslo politidistrikt er inndelt i dag, kommer sjelden f. eks. opplysninger om spanere frem, fordi det ikke skrives rapporter som inngår i saksdokumentene. Dette synes rettslig akseptert. Det er kun i unntakstilfelle der vitneprovet er av stor betydning for sakens utfall at disse polititjenestemenn blir bedt om å skrive formelle rapporter og oppføres på bevisoppgaven til påtalemyndigheten. I disse tilfeller vil man trolig også støte mot Europarådets rekommendasjon, jfr foran, og EMD-praksis som denne refererer til dersom sentrale vitner fremstår anonymt.

Det vises forøvrig til at saken kan gå delvis for lukkede dører for å beskytte vitnets identitet slik at «ansiktet» ikke blir kjent ut over det strengt nødvendige, jfr dl § 126.

Herunder kommer også den allerede foretatte lovendring med forbud om å fotografere enkelte personer på vei til og fra retten, jfr strl § 390c. Det kan vurderes om dette også bør omfatte vitner generelt med mindre de har samtykket i fotografering.

Forsvarergruppen av 1977 kan ikke se at politivitnenes (spanerenes) situasjon er så spesiell at det gir grunnlag for lovendring for å beskytte dem.»

5.5.2.3 Departementets syn nå

Høringen har etter departementets mening ikke frembragt opplysninger som setter spørsmålet om behovet for å benytte anonyme vitner i en annen stilling. Departementet holder fast ved at det bare vil være praktisk gjennomførbart med anonym vitneførsel i et fåtall av saker. Men i et lite antall - alvorlige - straffesaker vil en adgang til å føre anonyme vitner kunne ha avgjørende betydning.

Departementet er enig med Forsvarergruppen i at det kan være vanskelig å påvirke vitneforklaringen til et tilfeldighetsvitne som allerede har forklart seg til politiet. Men Forsvarergruppen overser de konsekvenser frykten eller risikoen for represalier kan ha:

Det kan oppstå situasjoner hvor et vitne ikke gir seg til kjenne for politiet eller nekter å forklare seg av frykt for å bli utsatt for represalier når den mistenkte får vite hvem han er. Anonym vitneførsel kan dessuten være nødvendig for å beskytte et tilfeldighetsvitne som har forklart seg. Hensynet til å få opplyst den konkrete saken er viktig, men ikke enerådende. Derfor er det ikke tilstrekkelig at forklaringen kan leses opp i retten slik at beviset blir sikret. Det er også sentralt at vitnet ikke blir utsatt for represalier når identiteten blir kjent. For det første har strafferettsapparatet et ansvar overfor vitnet for å hindre at det må gjengjelde for sin deltagelse i saken. Dessuten vil bruken av represalier kunne skape en frykt hos potensielle vitner i fremtidige saker - begrunnet eller ubegrunnet - som kan gjøre at de vil vegre seg for å forklare seg for politiet eller for retten.

5.5.3 Betenkeligheter ved anonym vitneførsel

5.5.3.1 Høringsbrevet

Departementet uttalte i høringsbrevet følgende om betenkelighetene ved anonym vitneførsel:

«Den tyngste innvendingen mot en ordning med bruk av anonyme vitner er at kontradiksjonen blir begrenset. Den tiltalte får ikke den samme muligheten som ellers til å imøtegå det vitnet sier. Dette er betenkelig av hensyn til rettssikkerheten. Når den tiltalte ikke vet hvem vitnet er, er det vanskelig for ham å påvise at vitnet kan ha skjulte motiver for å forklare seg uriktig. Dommeren, aktor og forsvareren har ikke de samme forutsetninger som den tiltalte til å avsløre slike motiver. Derfor vil det ikke ha den samme effekten om disse aktørene i saken får vite hvem vitnet er, selv om det vil redusere betenkelighetene.

I de sakene hvor det er mest praktisk å bruke anonyme vitner - ved bruk av tilfeldighetsvitner eller politivitner som har deltatt skjult i etterforskningen - vil den tiltalte vanligvis ikke ha noe kjennskap til vitnet fra før. Da vil det også ha liten betydning for mulighetene hans til å forsvare seg at han ikke vet hvem vitnet er. I tillegg kommer at vitnet i slike situasjoner som regel heller ikke vil ha noen interesse i å forklare seg uriktig.

Har den tiltalte mulighet for å finne ut hvem vitnet er, må avhøret skje på en slik måte at vitnets identitet ikke blir avslørt. Dette kan begrense verdien av vitneprovet. Et alternativ er å pålegge den tiltalte å forlate rettssalen mens vitnet forklarer seg. Det vil begrense den tiltaltes muligheter til kontradiksjon ytterligere. - Slike problemer vil trolig i liten grad komme på spissen ved anonyme avhør av tilfeldighetsvitner og politivitner som har deltatt skjult i etterforskningen siden mulighetene for å identifisere vitner her er små.

Det kan være vanskelig å kontrollere om et anonymt vitne snakker sant. Derfor er det en fare for at anonymitet kan bidra til å redusere ansvarligheten til vitnet og øke risikoen for uriktige forklaringer. Men igjen er risikoen for dette trolig mindre enn ellers ved bruk av tilfeldighetsvitner og politivitner.

Den reduserte muligheten for kontradiksjon og den økte risikoen for uriktige forklaringer gjør at bevisverdien av et anonymt vitneprov kan bli redusert. Det må retten ta hensyn til ved bevisvurderingen, men det er etter departementets syn ikke i seg selv et avgjørende argument mot bruk av anonyme vitner.

Som nevnt kan de rettssikkerhetsmessige betenkelighetene i en viss utstrekning avhjelpes ved at forsvareren får vite hvem vitnet er. Men en slik ordning kan sette forsvareren i en vanskelig situasjon. Dels kan han ikke konfrontere klienten med opplysningene, og da kan opplysningene ha liten eller ingen verdi for ham. Dels kan det i seg selv være vanskelig å vite noe som ikke kan bringes videre til klienten. Dette kan igjen svekke tillitsforholdet mellom forsvareren og klienten. I Brottsofferutredningen er hensynet til forsvarerens rolle ansett som den tyngste innvendingen mot en ordning med bruk av anonyme vitner (s. 327).

Men også dette hensynet har størst tyngde i de saker hvor det er av betydning hvem vitnet er. Dreier det seg om et tilfeldighetsvitne eller et politivitne, vil kunnskap om vitnets identitet som regel ha liten betydning. Får den tiltalte vite hvilken tilknytning vitnet har til saken, vil de nevnte problemene derfor trolig sjelden få alvorlige utslag.

Dessuten er det ikke en ukjent situasjon at forsvareren vet mer enn klienten. Det samme skjer når forsvareren under etterforskningen får innsyn i dokumenter som den mistenkte ikke får se. Betydningen av kontradiksjon er imidlertid vanligvis ikke like stor under etterforskningen som under hovedforhandlingen. Men også under etterforskningen kan adgangen til kontradiksjon være viktig. Det gjelder ikke minst når den siktede blir varetektsfengslet i lengre tid med brev- og besøksforbud.»

5.5.3.2 Høringsinstansenes syn

Mange av høringsinstansene har kommentert punktet om betenkeligheter ved anonym vitneførsel. Det er enighet om at den største betenkeligheten er at den tiltaltes mulighet for kontradiksjon blir svekket, slik det også er pekt på i høringsbrevet. Det blir også vist til at det er egnet til å svekke tillitsforholdet mellom forsvarer og klient om forsvareren får opplysninger om vitnets identitet som han har taushetsplikt om overfor klienten. Enkelte høringsinstanser nevner i tillegg andre mothensyn. Departementet vil nedenfor særlig trekke frem innvendinger som høringsinstansene har som i liten grad er omtalt i høringsbrevet.

Byrettsdommer John I. Henriksenmener at departementets forslag fremmes på et alt for svakt og ensidig grunnlag, og at det allerede av den grunn bør frarådes i denne omgangen. Han uttaler blant annet:

«Spørsmålet om anonym vitneførsel er av vidtrekkende prinsipiell karakter, og åpningen for dette må i tilfelle sies å representere et relativt drastisk inngrep i siktedes/tiltaltes rettssikkerhetsmessige stilling. På denne bakgrunn skulle man ha kunnet forvente at departementet ville ha latt spørsmålet, sammen med andre, eventuelt alternative tiltak for beskyttelse av utsatte vitner mv. undergis en bredere faglig og samfunnsmessig utredning. Dette burde ha vært desto mer nærliggende når departementet etter lagdommer Hedlunds i og for seg utmerkede og nøkterne utredning fortsatt ser behov for å innføre slike regler.

(...)

Det er beklagelig at Justisdepartementet i høringsnotatet overhodet ikke drøfter eller vektlegger at våre nærmeste naboland, etter så vidt omfattende, grundige og helt ferske vurderinger har forkastet tilsvarende forslag som departementet nå fremmer. Intet tyder på at kriminalitetsbildet eller trusselbildet i Danmark eller Sverige, verken m.h.t. art, grovhet, organisering eller internasjonal forankring, gir mindre grunn til slik bekymring som motiverer det foreliggende forslag enn situasjonen i Norge, heller omvendt. Det skal også nevnes at de aller fleste land i Europa også forbyr anonym vitneførsel. Som et memento i denne forbindelse bør nevnes at et land som Italia heller ikke tillater dette. Når det gjelder Nederland og England, som ifølge Hedlund i en viss utstrekning tillater anonym vitneførsel, er ingen opplysninger om hvilke erfaringer som er høstet innhentet.

(...)

Høringsnotatet er sendt ut sent i september 1999, med frist for uttalelse til 1. desember 1999. Dette gir liten anledning til innhenting av synspunkter og debatter internt i høringsinstansene. Mulighetene for bred faglig og offentlig debatt blir også svært begrenset, og det kan da også konstateres at slik debatt hittil praktisk talt ikke har forekommet. Om et spørsmål som dette hersker det åpenbart delte meninger mellom fagfolk, også mellom dommere, og det bør gis atskillig mer tid enn høringsfristen for en slik debatt før saken viderebehandles i departementet.»

KROM fremhever at spørsmålet om man skal innføre en ordning med anonym vitneførsel eller ikke er et verdispørsmål:

«Men departementet reiser aldri det grunnleggende prinsipielle spørsmål og klassiske dilemmaet: Er det mulig å beskytte rettsstaten ved å ta i bruk metoder som reduserer ivaretakelsen av nettopp de prinsippene rettsstaten bygger på? Vil ikke dette forslaget redusere rettsstaten, og også borgernes tiltro til rettsstaten? Kan tanken om effektivitet - som oppklaring av flere alvorlige lovbrudd gjelder - overskygge det å opprettholde og ivareta viktige prinsipper som blant annet det at et vitne skal kunne stilles motspørsmål og settes i en situasjon hvor hun eller han er gjort mest mulig ansvarlig for sine uttalelser? Om ikke rettsvesenet tror fullt og fast på betydningen av rettssikkerhetsgarantier, og viser det ved å holde fast på dem - hvem i vårt samfunn skal da gjøre det?

Det er selvsagt viktig for et rettssamfunn at lovbrudd - og iallefall de lovbruddene man anser som alvorlige og viktige å reagere på - blir oppklart og reagert på. Man kan kanskje tenke seg helt ekstreme situasjoner hvor rettssikkerhetsgarantiene må vike for at håndhevelse i det hele tatt skal bli mulig?

Ett springende punkt i denne diskusjonen er dermed om vi er i en slik ekstrem og utsatt situasjon i Norge i dag, at vi er presset til å gi opp rettssikkerhetsgarantier for å markere at politi, rettsvesen og fengselsvesen makter å håndheve loven, at situasjonen er blitt så annerledes, så alvorlig og prekær at det unntaket departementet foreslår, er uomgjengelig nødvendig, og bør innføres, - at politi og domstoler er på vikende front overfor lovovertredere, slik at enkelte sivile verdier må settes ut av spill.»

KROM uttaler videre at det empiriske grunnlaget bak departementets forslag om å åpne for bruk av anonyme vitner er temmelig tynt. KROM mener at situasjonen i Norge i dag ikke er ekstrem nok til at man bør innføre adgang til anonym vitneførsel.

Andre høringsinstanser er inne på lignende synspunkter.

KROMuttaler også at

«det er fare for at det å innskrenke rettssikkerhetsprinsipper som anonyme vitner innebærer, bidrar til en langsom nedbygging av rettsstaten, som foregår bit for bit. Nettopp at dette skjer litt etter litt og på enkelte områder, hvor man først og fremst bruker praktiske begrunnelser, gjør at myndigheter og lovgiver kanskje ikke ser tydelig hva den enkelte reform innebærer over tid og i helhet.

Det er på en måte ikke overraskende at de praktiske argumentene vinner frem: i vårt samfunn legges det på stadig flere områder langt større vekt på effektivitet, måloppnåelse, målbare resultater og andre administrativt definerte idealer - fremfor hensynet til grunnleggende verdier. Det ser ut til at dette dessverre også gjelder på det rettslige området - som nettopp skulle se det som sin fremste oppgave å ivareta viktige verdier og rettssikkerhetsprinsipper.»

Agder lagmannsrettpeker på problemer knyttet til forholdet til uskyldspresumpsjonen:

«Bruk av anonyme vitner vil innebære et brudd på den atmosfære av åpenhet og mangel på forutinntatthet som etter uskyldspresumpsjonen bør prege hovedforhandlingen i en straffesak basert på en partsprosess der prosessuell likestilling mellom partene søkes gjennomført så langt det er mulig. En beslutning om å tillate anonym vitneførsel forutsetter nærmest implisitt at tiltalte ikke bare er skyldig, men at han vil være troende til å gripe til alvorlige overgrep mot vitner for å forbli ustraffet.»

Også andre høringsinstanser er inne på lignende synspunkter.

Agder lagmannsrett fremholder at selv om det er tale om et tilfeldighetsvitne, vil det ofte la seg gjøre i ettertid å finne ut hvem vitnet er. Lagmannsretten peker på risikoen for at anonymiteten kan føre til at mistanken, og eventuelle represalier, rettes mot en uskyldig person.

Agder lagmannsrett mener videre at adgangen til anonym vitneførsel kan føre til at uvillige vitner krever å få forklare seg anonymt hvis de skal si alt de vet.

Dette siste argumentet fremhever også andre høringsinstanser: Byrettsdommer John I. Henriksen uttaler:

«Hvis regler om anonym vitneførsel innføres, vil det at slike muligheter finnes etterhvert utvilsomt få bred dekning i media. Enkeltsaker hvor vitner føres anonymt vil antakelig av pressen bli tillagt særlig sterk oppmerksomhetsverdi. Uansett hvor sterke lovtekniske begrensninger man legger på adgangen, vil selve åpningen for dette instituttet bidra til alminneliggjøring av tanken om at man kan få avgi vitneprov anonymt. Det vil være uklokt å overse hva effekten av dette kan bli. Jeg anser det nærliggende å tro at i alle fall omfanget av anmodninger om å få være anonym vil øke sterkt ettersom kjennskapet til lovendringen brer seg. Medias fokusering i enkeltsaker på hvorfor vitnet krever anonymitet vil uvegerlig bli sterk og preget av skremmende reportasjer om hva man risikerer som vitne. Mange vil ta dette til seg, med rette eller urette, og på forskjellig vis søke å få være anonyme. Jeg betviler at juridiske avgrensninger av i hvilke saker anonymitet kan tillates i særlig grad vil begrense potensielle vitners tilbøyelighet til å anmode om/kreve anonymitet. Selv om et vitne er kjent av politiet og for såvidt kan pålegges vitneplikt, vet man at det ofte vil være vanskelig å tvinge et vitne til å avgi forklaring mot sin vilje. Dessuten vil vitner kunne melde seg anonymt, med krav om anonymitet, og ettersom politiet ikke under noen omstendigheter (selv om man befinner seg innenfor den lovbruddskategori som åpner adgang) kan love vitnet anonymitet for domstolen, vil mange vitner kanskje betakke seg. Mye kan tale for at politiet i langt høyere grad enn nå vil bli presset til å holde vitner og kilder utenfor saksdokumentene under utenrettslig etterforsking, og at et betydelig antall personer vil kreve anonymitet for å være villig til å avgi vitneprov for domstolene. På sikt er jeg redd for at dette press vil medføre at anonym vitneførsel ikke vil bli et unntaksfenomen som departementet synes å forutsette.»

Agder lagmannsrettnevner i tillegg problemer knyttet til de begrensninger som Den europeiske menneskerettsdomstol (EMD) har stilt opp:

«Departementet forsøker å balansere i forhold til konvensjonens krav ved vilkåret i lovutkastets § 130a fjerde ledd, om at anonym vitneførsel bare kan besluttes dersom det er strengt nødvendig og ikke medfører vesentlige betenkeligheter av hensyn til siktedes forsvar. Den sistnevnte begrensningen anser departementet (notat side 25) nødvendig for at ordningen skal være rettssikkerhetsmessig forsvarlig. Under henvisning til Europarådsrekommendasjonen om anonyme vitner og EMDs praksis uttales at vitneprovet må ha vesentlig betydning for oppklaringen av saken, men at det ikke må være det eneste eller hovedsaklige bevis.

Etter vår vurdering vil det i praksis være et særdeles vanskelig vurderingstema i den enkelte sak om vilkårene for anonym vitneførsel er oppfylt. Vilkårene vil ikke være tilstede der behovet er størst, f. eks. når forklaringen fra et tilfeldig øyenvitne må antas å ville gi et bærende grunnlag for en domfellelse. Det vises til Doorson-sakens kriterium «to a decisive extent». Retten må finne at vitnet uten å være fullt så viktig, likevel er så vesentlig at det er «strengt nødvendig» å høre vitnet anonymt. Her vil det være en betydelig risiko for å gripe feil med konvensjonskrenkelse som resultat, en risiko som forsterkes ved at den dømmende rett vil ha et lett forståelig ønske om tilgang til helt sentrale opplysninger som kan bidra til å oppklare en alvorlig forbrytelse.

Departementet legger i forslaget opp til at spørsmålet om adgang til anonym vitneførsel såvidt mulig skal bli avgjort før hovedforhandlingen, og dette er naturligvis å foretrekke for alle impliserte. På den annen side vil den dømmende rett måtte ha det endelige ansvaret for å gjennomføre en rettferdig rettergang, og vilkårene for anonymisering er knyttet til bevissituasjonen på en måte som medfører at retten kanskje først på et sent stadium av hovedforhandlingen vil kunne ha tilstrekkelig grunnlag for å avgjøre at forklaringen er vesentlig uten å være avgjørende bevis. Vurderingstemaet er nær beslektet med vilkårene som etter praksis i EMD og Høyesterett gjelder for å lese opp et vitnes politiforklaring etter artikkel 6 nr 1, sammenholdt med artikkel 6 nr 3 d, hvor det er et viktig kriterium om forklaringen vil være et hovedsakelig bevis mot siktede. På grunn av at denne avgjørelsen må treffes i lys av beviskonstellasjonen for øvrig, har Høyesterett lagt til grunn at opplesningsspørsmålet skal utsettes til den øvrige bevisførsel er ferdig. Slik vi ser det, vil samme utgangspunkt måtte følges for spørsmålet om anonymisering.

En slik fremgangsmåte må på den annen side antas å redusere den praktiske nytten av en anonymiseringsadgang vesentlig. Politiet og påtalemyndigheten vil i praksis aldri kunne stille noe vitne som henvender seg til dem under etterforskningen i utsikt at det vil få vitne anonymt. Vitnet vil måtte leve med at spørsmålet endelig avgjøres først ved avslutningen av straffesaken. Vilkårene for anonymisering vil være strenge og undergitt vurderingstemaer som gir liten forutberegnelighet med hensyn til hva avgjørelsen vil bli. Vitnet vil derfor alltid risikere å bli pålagt ordinær forklaringsplikt. Et engstelig vitne som ikke vil løpe en slik risiko, vil derfor ikke gi seg tilkjenne overfor politiet.

Etter vår oppfatning medfører de begrensningene i bruken av anonym vitneførsel og de prosessuelle regler om fremgangsmåten som må følges, så vesentlige skår i den praktiske nytte av et slikt redskap at vi ikke kan se det er tilstrekkelig grunn til å innføre et slikt virkemiddel. Også de dommere som ikke prinsipielt vil avvise anonym vitneførsel som virkemiddel, er enige om at departementets forslag ikke bør tilrås av den grunn.»

Byrettsdommer John I. Henriksen kommer med innvendinger mot posisjonen og vekten av et anonymt vitnebevis. Han uttaler blant annet:

«Atskillig kan tale for at den største kategori av anonyme vitner i tilfelle vil være andre kriminelle personer. Dette er særlig nærliggende i narkotikasaker, hvor miljøet av småkriminelle som kan ha opplysninger om mer alvorlige forhold/lovbrytere er så stort at tiltalte heller ikke vil kunne slutte seg til identiteten dersom et vitne fra dette miljøet føres anonymt. Slike personers motiver kan være varierende, men ofte tilpasset egeninteressen. Dette vil ved anonymitet i praksis være helt ukontrollerbart for tiltalte/forsvareren - og retten. Politifolk benytter seg i praksis allerede i dag undertiden av sine praktiske muligheter til å se gjennom fingrene med enkelte kilders egne forhold for å få opplysninger om antatt viktigere og alvorligere forhold. Som oftest er dette uproblematisk, men hvis rettergang og domfellelse skal kunne baseres på slike personers anonyme opplysninger, vil det kunne føre til alvorlige feilslag.

(...)

Ved å åpne for at vitner skal kunne forklare seg anonymt vil man - og jeg tror med nødvendighet - forholdsvis ofte oppleve at deres prov helt eller delvis er gitt eller tilpasset deres egen interesse. Den kontroll forsvareren og fagdommerne vil kunne utøve omkring vitnets troverdighet ved å få kjennskap til vitnets identitet, vil være minimal. Opplysninger om vitnet ellers, for eksempel om det er tidligere straffet, om det selv er involvert i saken, vil dels være taushetsbelagt uavhengig av anonymiteten, dels vil vitnet kunne nekte å svare på slike spørsmål, både for å beskytte seg mot inkriminering og mot at identiteten røpes. Politiet vil selvsagt i noen grad kunne utøve slik kontroll, men det er ikke tilfredsstillende å overlate dette til politiet alene.»

Også andre høringsinstanser er inne på lignende synspunkter. For eksempel uttaler Den Norske Advokatforening:

«Spørsmålet om hvem vitnet egentlig er og hvilken tilknytning vedkommende har til saken, er blant de helt grunnleggende for å kunne vurdere betydningen av provet. Dersom slike forhold ikke kan opplyses, skulle vi tro at bevisverdien av vitneprovet i de aller flest tilfeller vil være sterkt redusert.

Skulle det bli innført en bestemmelse i loven som gir adgang til bruk av anonyme vitner, burde det samtidig innføres bestemmelser som minnet retten på at bevisverdien av slike vitneprov normalt må anses redusert. Det vises til lagdommer Hedlunds utredning side 29 vedrørende østerriksk straffeprosesslov. I Østerrike plikter retten uttrykkelig å vurdere bevisverdien av vitneforklaringen dersom det er gitt tillatelse til at et vitne avgir forklaring under hel eller delvis anonymitet.»

NRK peker på rettssikkerhetsmessige betenkeligheter og uttaler i denne forbindelse:

«Formålet ved å innføre de foreslåtte endringer er angitt til en «begrenset effekt i kampen mot bruk av represalier og trusler mot vitner» (side 20), og derigjennom kampen mot organisert kriminalitet. Det er vår oppfatning at sentrale rettssikkerhetsgarantier ikke bør oppgis for å oppnå en «..begrenset effekt..» i kampen mot organisert kriminalitet. Det er således vår oppfatning at resultatet av de avveininger som er gjort burde lede til at forslagene ikke gjennomføres.»

NRK mener videre at en ordning med anonym vitneførsel vil innebære en trussel mot offentlighetsprinsippet:

«Det fremlagte forslag inneholder så langt NRK kan se ingen drøftelse av hvordan de foreslåtte endringer vil influere på offentlighetsprinsippet og derigjennom pressens og publikums mulighet til innsyn i domstolenes arbeid.

Prinsippet om offentlighet i strafferettspleien antas å være en viktig garanti for en betryggende rettspleie. Prinsippet er fastslått i Den europeiske menneskerettighetskonvensjon. I norsk rett har prinsippet bl.a. kommet til uttrykk i domstolslovens § 124. De foreslåtte endringer representerer ikke bare en fare for den enkelte som blir gjort gjenstand for strafferettslig forfølgning, men også en innsnevring av muligheten til innsikt i statens maktutøvelse overfor enkeltpersoner.

Prinsippet om offentlighet er særlig viktig på strafferettens område hvor utøvelse av offentlig makt er betydelig og konsekvensene for den enkelte dramatiske.

De endringer som foreslås innebærer redusert mulighet for presse og publikum til innsikt i hvilke prosesser som ligger til grunn for domstolenes vurderinger i den enkelte sak. I en situasjon hvor domstolens generelle tillit i befolkningen er mindre enn tidligere, bl.a. som følge av flere høyt profilerte justismordsaker (f.eks. Liland-saken, bomerang-sakene), vil tiltak som reduserer offentlighetens mulighet til innsikt i prosessene som fører frem til dom være svært uheldig.

Etter vårt skjønn vil den foreslåtte endring innebære at muligheten for uriktige avgjørelser øker. Videre vil publikums tillit til domstolene reduseres ved at sentrale opplysninger i saken unndras offentlighet.

På denne bakgrunn er det vår anbefaling at de foreslåtte endringen ikke gjennomføres. Vi legger i vår vurdering særlig vekt på at forholdet til offentlighetsprinsippet ikke synes vurdert.

Subsidiært er det vår anbefaling at forslaget stilles i bero i påvente av en slik vurdering.»

Også de fleste av høringsinstansene som totalt sett er positive til å innføre en ordning med anonym vitneførsel, gir uttrykk for at de er enige i departementets vurderinger av betenkelighetene ved ordningen. Disse instansene mener likevel at man bør innføre ordningen av de grunner departementet trekker frem. For eksempel uttaler Den norske Bankforening:

«Etter departementets forslag er det imidlertid snakk om en relativt snever adgang til anonym vitneførsel i særskilte tilfeller, hvor hensynet til kontradiksjon uansett har redusert betydning. Det er vist til at reglene er mest aktuelle i alvorlige straffesaker hvor det er tilfeldighetsvitner eller politivitner som har deltatt skjult i etterforskningen. I slike tilfeller vil siktede/tiltalte vanligvis ikke ha noen forutgående kjennskap til vitnet, og således liten nytte av opplysning om vitnets identitet til bruk i sitt forsvar. Det er videre vist til at denne type vitner normalt ikke vil ha noen interesse i å forklare seg uriktig. I forslaget er det for øvrig inntatt som vilkår for at retten skal kunne beslutte å tillate anonym vitneførsel at dette ikke vil medføre vesentlige betenkeligheter av hensyn til siktedes/tiltaltes forsvar. Disse forhold bidrar etter vårt syn til å redusere de prinsipielle betenkelighetene ved ordningen vesentlig.»

Bergen byrett mener at bruk av anonyme vitner ikke vil medføre så store rettssikkerhetsmessige betenkeligheter:

«Generelt skal det videre bemerkes at hele høringsnotatet synes uforholdsmessig sterkt opptatt av tiltaltes rettssikkerhet. Den skal selvsagt ivaretas, og blir det. Likevel er det grunn til å fremheve at en del av rettssikkerheten i samfunnet og i forhold til fornærmede går på også det forhold at forbrytere dømmes for det de har foretatt. (...)

På side 16 synes departementet nærmest å slå fast at bruk av anonyme vitner vil innebære en vesentlig begrensning i kontradiksjonsprinsippet. Forutsatt at vitnet møter - anonymt - vil forsvarer ha anledning til å stille spørsmål. Eneste inngrep i kontradiksjonsprinsippet er da at han og tiltalte ikke kjenner vitnets identitet. For tilfeldighetsvitner og politifolk kan dette neppe være noe særlig - om i det hele tatt noe - inngrep i prinsippet.»

5.5.3.3 Departementets vurdering nå

Departementet har følgende kommentarer til de innvendingene som er nevnt i punkt 5.5.3.2:

1. Byrettsdommer John I. Henriksen gir uttrykk for at forslaget bygger på et svakt og ensidig grunnlag, og at det derfor bør avvises.

Departementet er ikke enig i denne vurderingen. Spørsmålet er utredet av lagdommer Hedlund, og det foreligger utredninger fra andre land, ikke minst Sverige, som departementet også har tatt i betraktning. Selv om Hedlund og den svenske Brottsofferutredningen ikke anbefaler at man for tiden åpner for anonym vitneførsel, er hensynene for og imot en slik ordning grundig utredet. Det samme er forholdet til våre menneskerettsforpliktelser. I tillegg kommer at departementets forslag har vært gjenstand for en bred høring, hvor ytterligere hensyn har kommet frem.

Det er under høringen vist til at andre land, blant annet Sverige og Danmark, ikke har villet åpne for anonym vitneførsel. Til det vil departementet bemerke at meningene har vært delte i disse landene også. For eksempel har det danske Justitsministeriet foreslått å åpne for anonym vitneførsel.

2. KROM viser til at man står overfor et verdispørsmål, og at anonym vitneførsel vil redusere rettsstaten og borgernes tiltro til rettsstaten.

Det bør være et vilkår for anonym vitneførsel at det ikke medfører vesentlige betenkeligheter av hensyn til den siktedes forsvar (se nærmere punkt 5.5.6). Som det går frem foran, mener departementet at anonym vitneførsel særlig vil være aktuelt ved avhør av tilfeldighetsvitner eller politivitner som har deltatt skjult i etterforskningen. Dette er vitner som den tiltalte vanligvis ikke kjenner fra før. Han vil dermed sjelden sitte inne med opplysninger som er av betydning for å vurdere vitnets troverdighet. Vitnet vil dessuten vanligvis ikke ha skjulte motiver for å forklare seg uriktig. Mer generelle undersøkelser om vitnets troverdighet kan foretas av politiet, forsvaret og retten uavhengig av om den tiltalte kjenner identiteten. Følgelig vil den faktiske muligheten til kontradiksjon ikke bli særlig svekket selv om den tiltalte ikke vet hvem vitnet er.

Riktignok er det en risiko for at en person som vil hevne seg på den tiltalte, uriktig foregir å være et tilfeldighetsvitne. Men ofte vil etterforskningen kunne avsløre «falske» vitner. For eksempel vil slike vitner vanligvis ikke vite nok om omstendighetene rundt handlingen til å kunne gi en troverdig forklaring. Det kan også tenkes at et «ekte» tilfeldighetsvitne kjenner den tiltalte fra før og har skjulte motiver for å forklare seg uriktig, men det skal trolig mye til.

Man kan heller ikke se bort fra at det kan ha oppstått et motsetningsforhold mellom den tiltalte og en polititjenestemann som har infiltrert et kriminelt miljø, som kan prege vitneprovet til polititjenestemannen. Men vanligvis vil det være kjent for den tiltalte at vitnet er en «under cover agent». Da vil han ikke være avhengig av å vite vitnets navn for å kunne gjøre rede for muligheten for at vitneprovet er preget av motsetningsforholdet.

Departementet mener etter dette at en ordning med anonym vitneførsel på de vilkår som departementet går inn for, ikke i vesentlig grad vil svekke viktige prinsipper. Departementet er dermed ikke enig i at det dreier seg om et verdispørsmål av et slikt omfang som KROM beskriver.

I tillegg er det etter departementets oppfatning et vesentlig poeng at det også er en del av rettsstatens verdier at det blir reagert på alvorlige lovbrudd. Dette har også enkelte høringsinstanser trukket frem. Etter departementets syn er risikoen større for at tiltroen til rettsstaten svekkes hvis strafferettsapparatet ikke gis mulighet til å ta opp kampen mot dem som prøver å slippe unna straff for alvorlige forbrytelser fordi de truer vitner til taushet.

Av det som er sagt foran, skulle det gå frem at departementet ikke ser på innføringen av en ordning med anonyme vitner i særlige situasjoner som en nedbygging av rettsstaten. Tvert imot mener departementet at dette vil styrke rettsstaten.

3. Enkelte høringsinstanser gir uttrykk for at anonym vitneførsel kan komme i konflikt med uskyldspresumpsjonen, fordi en beslutning om anonym vitneførsel indikerer at den tiltalte er skyldig. Departementet deler ikke denne bekymringen. Beviskravet for om det er begått en straffbar handling er langt mindre strengt etter den foreslåtte § 130 a enn for domfellelse for den aktuelle forbrytelsen. En beslutning om anonym vitneførsel kan ikke tas til inntekt for at retten mener at den tiltalte er skyldig i den handlingen tiltalen gjelder. Beslutningen må heller ses på som en sikkerhetsforanstaltning som har større likhetstrekk med varetektsfengsling pga. gjentagelsesfare. Departementet legger vekt på at EMD i flere saker har godtatt bruk av anonyme vitner.

4. Agder lagmannsrett uttrykker bekymring for at det i ettertid likevel skal bli kjent hvem vitnet er, eller at eventuelle represalier kan bli rettet mot feil person dersom man innfører en ordning med anonym vitneførsel. Man kan ikke utelukke at slikt kan skje. Men departementet ser ikke på risikoen som så stor at man av den grunn ikke bør innføre ordningen i tråd med forslaget.

5. En annen innvending som enkelte høringsinstanser har, er at mange vitner vil kreve å få forklare seg anonymt selv om vilkårene ikke er oppfylt. Dette kan føre til at anonym vitneførsel på lengre sikt ikke blir et slikt unntaksfenomen som det er ment å være.

Synspunktet bygger på en hypotese som ikke er kontrollerbar på forhånd. Departementet tror ikke at problemet vil bli så stort som noen høringsinstanser synes å mene. Skulle det likevel vise seg at ordningen blir vesentlig mer brukt enn forutsatt, får man heller revurdere ordningen. Departementet tar sikte på at en ordning med anonym vitneførsel bør etterkontrolleres etter få år.

6. Agder lagmannsrett viser til at det vil være vanskelig å avgjøre om vilkårene for å tillate anonym vitneførsel er oppfylt. Det er departementet enig i og innforstått med. Det er imidlertid ikke noe spesielt ved dette. Mange vurderinger, både på strafferettens område og ellers i jussen, er vanskelige. Dette bør imidlertid etter departementets syn ikke hindre at det innføres en ordning med anonym vitneførsel.

7. Agder lagmannsrett anfører også at det i praksis vil være vanskelig å avgjøre spørsmålet om anonymitet tidlig i prosessen, slik departementet legger opp til. Det er anført at man vil være nødt til å vente til den øvrige bevisførsel er ferdig før man kan ta stilling til om det aktuelle vitneprovet vil være et vesentlig eller avgjørende bevis i saken. Man står overfor den samme situasjon som når det er spørsmål om å lese opp en tidligere avgitt politiforklaring i retten. Det er argumentert med at denne lite forutberegnelige situasjon sett fra vitnets side vil føre til at mange potensielle vitner ikke vil melde seg av frykt for at de likevel ikke får vitne anonymt.

Departementet ser at det i en del saker kan bli vanskelig å få endelig avgjort spørsmålet om anonymitet for domstolen tidlig i prosessen. Man kan ikke utelukke at dette kan føre til at enkelte vitner ikke tør melde fra av frykt for at de likevel ikke skal få vitne anonymt. Risikoen er imidlertid etter departementets syn ikke så stor at man bør unnlate å prøve en ordning med anonym vitneførsel.

8. Det har kommet innvendinger mot å legge vekt på et anonymt vitnebevis.

Departementet er klar over at et anonymt vitnebevis etter omstendighetene ikke vil kunne tillegges like stor vekt som et vitnebevis som er avgitt av et ikke anonymt vitne. Bevisets vekt vil her som ellers bero på en konkret vurdering, jf. prinsippet om fri bevisvurdering. Departementet peker nok en gang på at det vanligvis ikke vil ha noen betydning hvem vitnet er siden vitnet vil være ukjent for både retten og den tiltalte. Departementet finner ikke grunn til å foreslå regler om vekten av anonyme vitnebevis, slik enkelte høringsinstanser har foreslått.

9. NRK har gitt uttrykk for at en ordning med anonym vitneførsel vil svekke offentlighetsprinsippet i rettspleien.

Departementet legger til grunn at anonym vitneførsel vil bli tillatt i svært få saker. Pressen og publikum vil kunne få vite innholdet i det anonyme vitnets forklaring med mindre også dette vil kunne røpe identiteten. Etter departementets syn er hensynet til offentlighetens interesse av å kjenne vitnets identitet ikke så sterkt at en ordning med anonym vitneførsel ikke bør innføres. Offentlighetsprinsippet gjelder heller ikke uten unntak etter gjeldende rett.

Departementet tror for sin del ikke at publikums tillit til domstolene vil bli redusert som følge av en ordning med anonym vitneførsel. Det kan tvert imot tenkes at publikums tillit blir forsterket gjennom at flere alvorlige saker blir oppklart og gjerningspersonen stilt til ansvar for sine handlinger.

5.5.4 Konklusjon

5.5.4.1 Høringsbrevet

Departementet konkluderte slik i høringsbrevet:

«Lagdommer Hedlund peker på at ulempene ved anonym vitneførsel er store. Samtidig anfører hun at det ikke er avdekket noe stort behov for å bruke anonyme vitner. Hun mener derfor at det for tiden ikke bør åpnes for anonym vitneførsel. Men man bør følge kriminalitetsutviklingen nøye og eventuelt ta opp spørsmålet på nytt hvis trusselbildet skulle tilsi det.

Etter departementets syn er bruken av trusler og represalier mot vitner en alvorlig trussel også mot rettsstaten. Hvis vitner til kriminelle handlinger ikke står frem og forklarer seg, vil det kunne føre til store problemer for kriminalitetsbekjempelsen. Selv om bruken av anonyme vitner samlet sett vil ha en begrenset effekt i kampen mot bruk av trusler og represalier mot vitner, vil det ha en viss betydning. Anonym vitneførsel kan i enkelte meget alvorlige saker være nødvendig for at saken skal bli best mulig opplyst for den dømmende rett. Denne muligheten bør vi ikke fraskrive oss. Når de kriminelle tar i bruk meget alvorlige ulovlige metoder, må rettsstaten kunne skaffe seg nye metoder som en motvekt. Det er knyttet store betenkeligheter til bruk av anonyme vitner. Men betenkelighetene er ikke så store som ellers i de tilfeller hvor bruk av anonyme vitner er mest praktisk. I tillegg kommer at vilkårene for en ordning med anonym vitneførsel må utformes slik at ordningen blir forsvarlig. Departementet går på denne bakgrunnen inn for at det åpnes en begrenset adgang til å bruke anonyme vitner.»

5.5.4.2 Høringsinstansenes syn og departementets syn nå

Det er et klart flertall blant høringsinstansene som totalt sett er positive til en ordning med anonym vitneførsel. Dette gjelder følgende høringsinstanser: Barne- og familiedepartementet, Forsvarsdepartementet, Borgarting lagmannsrett, Bergen byrett, Horten sorenskriverembete, Trondheim byrett, dommer Morten Bjone (Oslo byrett), riksadvokaten, Agder statsadvokatembete, ØKOKRIM, Bergen politidistrikt, Bodø politidistrikt, Kristiansand politidistrikt, Oslo politidistrikt, Regjeringsadvokaten, Politiembetsmennenes Landsforeningog Politiets fellesforbund.

De fleste av høringsinstansene som totalt sett er positive til å åpne for anonym vitneførsel, ser - som departementet - prinsipielle betenkeligheter ved forslaget. De er likevel enige med departementet i at situasjonen har utviklet seg slik at det er riktig å åpne for anonym vitneførsel på nærmere bestemte vilkår.

Følgende høringsinstanser er totalt sett negative til å innføre en ordning med anonym vitneførsel: Agder lagmannsrett, dommer John I. Henriksen (Oslo byrett), Den Norske Advokatforening, Forsvarergruppen av 1977, KROM og NRK. Oslo byrett ved justitiariusgir uttrykk for skepsis til å åpne for bruk av anonyme vitner nå.

Det går hovedsakelig frem av punktene 5.5.2 (betydningen av anonym vitneførsel) og 5.5.3 (betenkelighetene ved anonym vitneførsel) hvordan disse instansene begrunner sitt syn. Hovedinnvendingen er at behovet for anonym vitneførsel ikke er stort nok i forhold til de rettssikkerhetsmessige betenkeligheter en slik ordning medfører for den tiltalte.

Etter departementets syn har det ikke under høringen kommet frem argumenter som etter en samlet vurdering tilsier at en begrenset ordning med bruk av anonyme vitner ikke bør innføres. Departementet er innforstått med at det er betenkeligheter ved ordningen. Men slik utkastet er utformet, er betenkelighetene etter departementets mening ikke så store at ordningen er uforsvarlig sett i forhold til den betydning ordningen vil kunne ha i enkelte alvorlige straffesaker. Som det går frem andre steder i proposisjonen, er imidlertid den nærmere utformingen av lovforslagene endret på flere punkter som følge av synspunkter fra høringsinstansene.

Det er behov for å foreta en etterkontroll av ordningen med anonym vitneførsel etter at den har virket noen år, se kapittel 11. Ved en slik etterkontroll vil det være et sentralt spørsmål om ordningen har virket etter sin hensikt og med hvilken tyngde de betenkelige sidene med ordningen har gjort seg gjeldende.

En bestemmelse om anonym vitneførsel under hovedforhandlingen kan plasseres enten i straffeprosessloven kapittel 10 om vitner eller i kapitlene om hovedforhandling. Lovens system er at reglene om vitner er samlet i ett kapittel. Skal forholdet reguleres i kapitlene om hovedforhandlingen, må det gis bestemmelser i flere av lovens kapitler, siden hovedforhandlingen i de ulike instanser behandles hver for seg. Etter departementets syn bør bestemmelsen derfor tas inn i kapittel 10 om vitner, som en ny § 130 a.

5.5.5 I hvilke situasjoner bør det åpnes for bruk av anonyme vitner?

5.5.5.1 Høringsbrevet

Bruk av anonyme vitner gjør innskrenkninger i viktige prinsipper, særlig i kontradiksjonsprinsippet. Derfor bør det bare helt unntaksvis være adgang til anonym vitneførsel, slik det er anbefalt i europarådsrekommandasjonen. Vilkårene må være strenge.

Også justiskomiteen fremhever i Innst. O. nr. 3 (1999-2000) s. 20 at «adgang til ulike former for anonymisert vitneførsel kan bare åpnes i helt spesielle og avgrensede tilfeller».

Departementet uttalte i høringsbrevet dette om i hvilke situasjoner det bør åpnes for anonym vitneførsel:

«Etter departementets syn bør kjerneområdet være saker hvor det er stor fare for at vitnet blir drept, alvorlig skadet eller berøvet friheten hvis identiteten blir kjent. I rekommandasjonen anbefales det å sette som vilkår at det er fare for vitnets liv eller personlige sikkerhet.

Det bør ikke være et vilkår at vitnet allerede er blitt truet med slike handlinger; det må være nok at det er fare for vitnets liv, helse eller frihet hvis identiteten blir kjent. Det vil først og fremst være praktisk med anonym vitneførsel når vitnets identitet ikke er kjent for den tiltalte, jf. foran. Dermed vil det sjelden forekomme at vitnet allerede har blitt utsatt for trusler. Poenget er å avverge at vitnet blir utsatt for trusler og represalier hvis identiteten blir kjent.

Også frykt for angrep på andre vesentlige goder enn liv, helse og frihet vil kunne avholde vitner fra å forklare seg. Vitnet er for eksempel redd for at den tiltalte eller noen på vegne av den tiltalte vil brenne ned huset hans hvis han vitner under full identitet. En mulighet er å bruke det samme vilkåret som i § 123 om fritak for vitneplikt - at det er fare for vesentlig velferdstap. Dette begrepet vil trolig dekke alle situasjoner hvor det er behov for å beskytte vitnet. (Fare for straff eller tap av borgerlig aktelse bør derimot ikke kunne danne grunnlag for anonym vitneførsel, sml. de to første alternativene i § 123).

«Vesentlig velferdstap» er et vidt begrep. Derfor kan det være grunn til å unngå det når det som her, skal utformes en snever unntaksregel. Dessuten vil situasjonen trolig sjelden være slik at det er fare for vesentlig velferdstap, men ikke fare for liv, helse eller frihet. I eksemplet med husbrannen vil det for eksempel vanligvis være en risiko for at vitnet (eller familien, jf. nedenfor) er til stede i huset hvis det blir tent på. Da vil også hans liv eller helse være i fare. Dermed vil kriteriet «vesentlig velferdstap» ha liten selvstendig betydning.

Departementet mener etter dette at det bør være et vilkår at det er fare for en alvorlig forbrytelse mot vitnets liv, helse eller frihet. En tilsvarende formulering er brukt i de nye reglene om særreaksjoner, se straffeloven §§ 39 og 39 c, jf. lov 17. januar 1997 nr. 11.

I reglene om særreaksjoner er de mest praktiske alvorlige forbrytelser mot liv, helse og frihet listet opp, men oppregningen er ikke uttømmende. Loven nevner en alvorlig voldsforbrytelse, sedelighetsforbrytelse, frihetsberøvelse eller ildspåsettelse. Eksemplene er også dekkende for hva slags frykt som bør kunne åpne for anonym vitneførsel. Men etter departementets syn er det ikke det samme behovet for å liste opp de aktuelle forbrytelsene i en bestemmelse om anonyme vitner.

Straffeprosessloven § 123 åpner for å frita et vitne fra vitneplikt hvis det er fare forvesentlig velferdstap. Anonym vitneførsel er et mer vidtgående virkemiddel enn fritak for vitneplikt. Faren bør derfor være mer overhengende. Etter departementets syn bør faren være nærliggende. Den samme formuleringen er brukt i straffeloven §§ 39 og 39 c om særreaksjoner.

Ikke bare nærliggende fare for vitnet selv bør omfattes. Vitnet bør også kunne forklare seg anonymt hvis noen av hans nærmeste blir utsatt for fare hvis hans identitet blir kjent. Kretsen av nærmeste bør avgrenses som i § 123, jf. § 122.

Etter departementets syn bør det også kunne åpnes for bruk av anonyme vitner for å sikre at en polititjenestemann fortsatt kan spane eller infiltrere et kriminelt miljø, slik europarådsrekommandasjonen åpner for. Politifolk som brukes til å infiltrere eller spane på organiserte kriminelle miljøer, har ofte lang erfaring. Blir det kjent hvem de er, eventuelt hvordan de ser ut, vil de ofte ikke lenger kunne brukes til slike oppdrag. Dette gjelder ikke minst i et land som Norge, med et begrenset antall kriminelle miljøer. Viktig erfaring vil da kunne gå tapt. Polititjenestemannen kan være vanskelig å erstatte - i alle fall på kort sikt. Forholdene bør derfor legges til rette for at erfarne politifolk som brukes skjult i etterforskningen, også skal kunne brukes i andre saker.

Også i denne sammenhengen bør det være et vilkår for anonym vitneførsel at det er en stor risiko for at viktige interesser blir skadelidende. Det bør kreves at det er en nærliggende fare for at politimannens mulighet til å delta i etterforskningen av andre saker blir vesentlig vanskeliggjort.

Departementet er i tvil om hvilket begrep som bør brukes i lovteksten for å angi hva slags etterforskning det dreier seg om. Vanligvis vil det være snakk om spaning eller infiltrasjon. Spaning er en form for observasjon. Spaningen kan enten skje i det skjulte eller ved at sivilkledde politifolk blander seg med folk uten å gi til kjenne at de er fra politiet. Infiltrasjon vil si at politifolk innarbeider seg i en organisasjon eller et kriminelt miljø under falsk identitet.

Spaning og infiltrasjon er ikke klart innarbeidede begreper i prosesslovgivningen. Lovteksten vil lett kunne bli tung hvis disse begrepene skal brukes uttrykkelig. Departementet ser heller ikke bort fra at det også kan være behov for anonym vitneførsel ved etterforskning som ikke naturlig kan betegnes som spaning eller infiltrasjon. Et alternativ er å bruke en samlebetegnelse, for eksempel skjult etterforskning. Dette begrepet kan både dekke situasjoner hvor polititjenestemannen opptrer i det skjulte og situasjoner hvor de kriminelle er klar over hans tilstedeværelse, men ikke hans identitet.

Fordelen med å bruke begrepet skjult etterforskning er at det vil være lovteknisk enklere og at begrepet også kan fange opp andre situasjoner enn spaning og infiltrasjon. Ulempen er at heller ikke dette begrepet er klart innarbeidet. Dessuten er det mindre skarpt avgrenset enn spaning og infiltrasjon. Departementet foretrekker likevel dette begrepet.

Departementet har vurdert om det bør sies uttrykkelig i lovteksten at vitnet må være polititjenestemann. Det hender at politiet infiltrerer kriminelle miljøer ved hjelp av andre enn egne ansatte. Selv om gjenbrukshensynet ikke så ofte vil gjøre seg gjeldende her, blir lovteksten tyngre tilgjengelig om det sies uttrykkelig at det må dreie seg om en polititjenestemann. Departementet foreslår derfor at lovteksten ikke skal sette som vilkår at vitnet er ansatt i politiet.»

5.5.5.2 Høringsinstansenes syn og departementets syn nå

Bare noen få høringsinstanser har hatt merknader til spørsmålet om i hvilke situasjoner det bør åpnes for bruk av anonyme vitner. Ingen har vesentlige innvendinger mot forslaget på dette punktet. Følgende høringsinstanser støtter fullt ut eller i store trekk departementets forslag : Riksadvokaten, Kriminalpolitisentralen, ØKOKRIMog Politiembetsmennenes Landsforening.

Men noen høringsinstanser har innvendinger mot enkelte sider ved forslaget. Riksadvokaten uttaler:

«I høringsnotatet side 20 er det angitt at anonym vitneførsel etter nevnte alternativ skal beskytte mot at «vitnet blir drept, alvorlig skadet eller berøvet friheten». Slik riksadvokaten forstår dette legges det til grunn at krenkelsene objektivt sett må være av den karakter at de minst rammes av straffeloven § 229 første ledd annet straffealternativ eller straffeloven § 223 første ledd.

Etter riksadvokatens [syn] er ikke dette tilstrekkelig til å sikre både en effektiv rettshåndhevelse og beskytte vitner og polititjenestemenn mot krenkelser. En situasjon som neppe er upraktisk, men som faller utenfor det foreslåtte området for anonym vitneførsel, er hvor vitnet frykter en «håndfast trakassering» av nærstående. Vedkommendes barn fryktes f.eks. utsatt for trusler (straffeloven § 227) og legemsfornærmelser (straffeloven § 228), uten at det er noen grunn til å tro at gjerningsmennene vil gå lenger enn dette. Dette vil sannsynligvis være vel så effektivt som om vitnet nærer frykt for selv å bli utsatt for en krenkelse som kan gis karakteristikken «alvorlig skade». Selv om gjerningsmennene i tilfelle som beskrevet ovenfor kan straffes etter den nye bestemmelse i straffeloven § 132a, vil dette neppe i gitte situasjoner bli oppfattet som en tilstrekkelig beskyttelse og lede til at vitnet er villig til å stå frem.

Med de kvalifikasjonskrav som for øvrig knyttes til en beslutning om anonym vitneførsel, særlig kravene i § 130a annet ledd, bør § 130a første ledd bokstav a) gis slik ordlyd:

«for en alvorlig integritetskrenkelse eller alvorlig fredsforstyrrelse overfor vitnet eller overfor noen vitnet står i et slikt forhold til som nevnt i § 122, eller». «Alvorlig integritetskrenkelse» vil fange opp de alternativer som er foreslått i høringsnotatet, mens alternativet «alvorlig fredsforstyrrelser» vil fange opp den «håndfaste trakassering» og truende atferd som det er gitt et eksempel på ovenfor.»

Også Politiembetsmennenes Landsforening mener at det bør dreie seg om en alvorlig integritetsforstyrrelse eller fredsforstyrrelse. Kriminalpolitisentralen uttaler at utkastet til ny § 130 a første ledd bokstav a bør kunne «åpne for visse unntak for å fange opp situasjoner hvor det foreligger frykt for andre typer av angrep som påfører vitnet redusert livskvalitet» enn forbrytelser mot liv, helse eller frihet.

Departementetser at det kan være et praktisk behov for å tillate anonym vitneførsel i flere tilfeller enn dem som er foreslått i høringsbrevet. På den annen side er bruk av anonyme vitner et vidtgående virkemiddel som bare bør brukes når det er et stort behov for det. Behovet er aller størst ved alvorlige forbrytelser som krenker livet, helsen eller friheten til vitnet eller en av hans nærmeste. Departementet holder derfor fast ved at det i første omgang bare bør være adgang til anonym vitneførsel i slike situasjoner. En utvidelse av anvendelsesområdet kan eventuelt vurderes når en ordning med bruk av anonyme vitner har virket en tid.

Riksadvokaten og Politiembetsmennenes Landsforening mener at også kravet om vesentlig fare er for strengt. Riksadvokaten uttaler:

«Etter Justisdepartementets forslag til ny straffeprosesslov § 130a første ledd kan anonym vitneførsel bare finne sted når det foreligger en «nærliggende fare» for alvorlig krenkelse av vitnet (eller vanskeliggjøring av «gjenbruk»).

Det er riksadvokatens oppfatning at et krav om «nærliggende fare» er for strengt. Det er grunn til å minne om at vurderingen av faren i stor grad skal foretas før de forfølgningen er rettet mot har noen kunnskap om hvem som vil avgi forklaring. Den må derfor foretas uten at påtalemyndigheten og domstolene har detaljerte opplysninger om hvorledes miljøet rundt gjerningsmannen stiller seg til at vitnet avgir forklaring i den konkrete sak. Vurderingen av faren må derfor i stor grad baseres på vitnets egen oppfatning av situasjonen og generelle erfaringer med miljøet. Det ligger for øvrig i sakens natur at forholdene ikke tillater noen omfattende prosedyre omkring spørsmålet om vilkårene for anonym vitneførsel er tilstede, idet dette lett kan bidra til å forspille det formål en tar sikte på å oppnå.

Etter riksadvokatens oppfatning vil det lett konstateres en objektiv forankret fare for alvorlige overgrep mot vitner, samtidig som en viker tilbake for å anse faren for «nærliggende». Når det er et generelt vilkår for å tillate anonym vitneførsel at det er «strengt nødvendig» og ikke «medfører vesentlige betenkeligheter av hensyn til den siktedes forsvar», bør man nøye seg med en «fare» for alvorlig krenkelse av vitnet basert på objektive holdepunkter.»

Politiembetsmennenes Landsforening viser til at situasjonen for vitnet «må bedømmes på et tidspunkt hvor påtalemyndighet og domstol har mangelfull kjennskap til de faktiske omstendigheter rundt de aktuelle personer og grupperinger, og hvor det er vanskelig å begrunne at faren er nærliggende».

Departementet er enig i disse synspunktene og har derfor utelatt «nærliggende» i lovutkastet i proposisjonen her.

Bergen byrett uttaler:

«En eventuell adgang til anonym vitneførsel bør begrenses til såkalte tilfeldighetsvitner og såkalt gjenbruk av politifolk. Departementet er (...) opptatt av om det er stor fare for at vitnet vil bli drept osv. hvis det står frem. Det er neppe det sentrale spørsmål om det vil skje. Poenget er at vitnet er redd for at det vil skje, og derfor ikke tør melde seg/gi forklaring hvis vitnet ikke sikres anonymitet. Å knytte vilkåret til at trusler vil bli fremsatt eller at vitnet vil bli utsatt for represalier synes forfeilet.»

Vilkårene i lovutkastet er strenge (se punkt 5.5.6). De vil først og fremst være oppfylt i forhold til tilfeldighetsvitner og politifolk som har deltatt i skjult etterforskning. Men hvis vilkårene unntaksvis er oppfylt i andre situasjoner, bør adgangen etter departementets syn ikke være avskåret.

Etter departementets mening bør det foreligge objektive holdepunkter for at det er fare for livet, helsen eller friheten til vitnet eller noen av hans nærmeste hvis vitnet forklarer seg under full identitet. Grunnlaget for å beslutte anonym vitneførsel blir for løst hvis det alene skal knyttes til vitnes subjektive frykt. Departementet er derfor heller ikke enig i den andre innvendingen fra Bergen byrett.

5.5.6 Andre vilkår

Siden anonym vitneførsel kan innebære vesentlige begrensninger i viktige prinsipper, særlig i kontradiksjonsprinsippet, bør slik vitneførsel bare være tillatt når det er strengt nødvendig. Derfor bør det for det første være et vilkår at det dreier seg om nærmere bestemte straffbare handlinger. Departementet uttalte følgende om dette i høringsbrevet:

«Departementet er enig i at det først og fremst kan være behov for å føre anonyme vitner i straffesaker mot medlemmer av organiserte kriminelle miljøer. Det er særlig slike miljøer som tar i bruk trusler og represalier overfor vitner. Men norsk straffelovgivning har ingen straffebud som retter seg direkte mot organisert kriminalitet, og begrepet har heller ikke noe klart avgrenset innhold. Dessuten kan det unntaksvis være behov for å føre anonyme vitner ved alvorlig kriminalitet som ikke er organisert. Derfor bør det ikke stilles som vilkår at det dreier seg om organisert kriminalitet.

«Alvorlig kriminalitet» er et vidt begrep, som heller ikke bør brukes som avgrensningskriterium. I stedet bør lovteksten nevne eksplisitt de typer av straffesaker hvor det kan være aktuelt å føre anonyme vitner.

Det bør dreie seg om alvorlige straffbare handlinger hvor det er et særlig behov for å føre anonyme vitner. Ved vurderingen av hvilke lovbrudd som bør nevnes, bør man se hen til hva slags alvorlig kriminalitet som blir begått i organiserte former, ved hvilke former for kriminalitet det er særlig praktisk at vitner blir utsatt for trusler og represalier og i hvilke sammenhenger det er et særlig behov for å foreta skjult etterforskning. Siden det er tale om å innføre et helt nytt virkemiddel, bør man gå forsiktig frem.

Etter departementets syn er det først og fremst ved en del alvorlige forbrytelser hvor bruk av vold er et sentralt element, at vitner er spesielt utsatt for trusler og represalier. Terskelen for å ta i bruk trusler og represalier vil ofte være lavere enn ellers for den som allerede har begått en handling som innebærer bruk av grov vold. Etter departementets syn bør det derfor åpnes for bruk av anonyme vitner i saker om alvorlige forbrytelser mot liv, legeme og helbred. Dette er blant de mest alvorlige forbrytelsene. Riktignok er det ikke slike forbrytelser som oftest blir begått i organiserte former. Men skjer det et drap eller en alvorlig legemskrenkelse i tilknytning til et organisert kriminelt miljø, er det grunn til å tro at trusler og represalier ikke sjelden blir brukt for å tvinge vitner til taushet. Samtidig er det ikke helt uvanlig at det er tilfeldige vitner til slike forbrytelser.

Etter departementets syn bør det i alle fall åpnes for bruk av anonyme vitner i saker om overtredelse av straffeloven § 233 om drap og § 231 om grov legemsbeskadigelse. Disse straffebudene utgjør kjerneområdet for alvorlige voldsforbrytelser. Også § 229 tredje straffalternativ om legemsbeskadigelse med døden eller betydelig skade til følge, bør tas med. Departementet er mer i tvil om § 229 annet straffalternativ bør omfattes.

Trolig er terskelen for å bruke trusler og represalier mot vitner også større enn ellers i voldtektssaker. Voldtekt skjer ikke så ofte i organiserte former, men gruppevoldtekter forekommer. Vanligvis er det ikke vitner til alvorlige sedelighetsforbrytelser, men det hender at det er tilfeldige vitner til overfallsvoldtekter. Selv om det bare unntaksvis vil være aktuelt å bruke anonyme vitner i voldtektssaker, er det grunner som etter departementets syn taler for å tillate anonym vitneførsel i de få sakene hvor det kan være behov for det.

Det er sjelden vitner til andre sedelighetsforbrytelser, men også det forekommer. Det kan også være at gjerningspersonen forteller hva han har gjort til andre, for eksempel i et pedofilt miljø. Men vold er et mindre fremtredende element ved andre sedelighetsforbrytelser enn voldtekt. Departementet antar derfor at behovet for og nytten av anonym vitneførsel er såpass begrenset at det i denne omgangen ikke bør åpnes for bruk av anonyme vitner i slike saker.

Vinningskriminalitet med bruk av grov vold eller trusler er også et område hvor det kan være særlig ønskelig å kunne bruke anonyme vitner. Grovt ran (§ 268) og utpressing (§ 266) peker seg ut her. (Paragraf 268, jf. § 267 omfatter kidnapping i tillegg til ran, se § 267 annet ledd.) Dette er forbrytelser som trolig relativt ofte blir begått av organiserte kriminelle miljøer, og hvor terskelen for å bruke trusler og represalier mot vitner kan være relativt lav. Dessuten er det ikke helt upraktisk at det er tilfeldighetsvitner til slike forbrytelser, særlig ved grove ran.

Det bør også være adgang til å bruke anonyme vitner i alvorlige narkotikasaker (§ 162 annet og tredje ledd). Det kan være et særlig behov for å infiltrere eller spane i etterforskningen av organisert narkotikakriminalitet. Da vil «gjenbrukshensynet» fort kunne gjøre seg gjeldende. Hvis det er aktuelt å få noen som er tilknyttet miljøet til å vitne, vil det også kunne være behov for å kunne la vitnet være anonymt. Derimot er det sjelden tilfeldighetsvitner i narkotikasaker.

Også andre lovbrudd bør vurderes:

• Det er et spørsmål om hvitvasking av utbytte fra de vinningsforbrytelser som er nevnt over, bør omfattes. Ofte vil det være vanskelig å avgjøre om lovbryteren har begått hovedforbrytelsen eller om han hvitvasker utbyttet. Departementet foreslår derfor under tvil at det åpnes for bruk av anonyme vitner i de aktuelle hvitvaskingssakene.

• Departementet har fått signaler fra representanter for politi og påtalemyndighet om at det er behov for å kunne bruke anonyme vitner ved andre former for vinningskriminalitet, for eksempel ved ulovlig innførsel/produksjon og salg av sprit. Etter departementets syn vil det være å gå for langt å åpne for bruk av anonyme vitner i slike saker - i alle fall i første omgang. Organiserte kriminelle miljøer som har ulovlig befatning med sprit, driver dessuten også ofte ulovlig narkotikavirksomhet. Da vil behovet for en selvstendig hjemmel for å føre anonyme vitner i spritsaker ofte ikke være så stort.

• Departementet er i tvil om forbrytelser mot den personlige frihet, som tvang (§ 222), frihetsberøvelse (§ 223) og trusler (§ 227), bør tas med i oppregningen i tillegg til utpressing og kidnapping. Departementet går under tvil ikke inn for dette.

• Det er et spørsmål om forbrytelser mot rikets sikkerhet (kapittel 8 og 9) og visse allmennfarlige forbrytelser bør omfattes (særlig § 148 om mordbrann mv. og § 151 a om flykapring mv.) Etter departementets mening bør bare § 151 a om flykapring mv. tas med i denne omgangen. Her er elementet av vold særlig fremtredende og vitnene vil regelmessig være tilfeldighetsvitner.

• Brudd på den nye § 132 a om sabotasje mot rettsvesenet bør omfattes hvis en slik bestemmelse blir innført.

Ved bruk av anonyme politivitner ut fra «gjenbrukshensyn», er det et spørsmål om det bør kunne tas hensyn til etterforskningen av alle slags saker eller bare til etterforskningen av saker av den art hvor det er tillatt med anonym vitneførsel. Politiet kan ha behov for å bruke polititjenestemannen i etterforskningen av straffesaker av en helt annen karakter. På den annen side kan det virke urimelig om den tiltaltes rettigheter skal kunne begrenses av hensyn til helt andre sakstyper enn dem som begrunner en ordning med anonym vitneførsel. Departementet legger avgjørende vekt på dette hensynet.»

Utenriksdepartementetog riksadvokatener enig i at anonym vitneførsel bare bør tillates i nærmere angitte saker og slutter seg til det utvalget som Justisdepartementet har gjort. Riksadvokatenuttaler:

«Departementets utkast begrenser de sakstyper hvor anonym vitneførsel kan finne [sted] ved angivelse av enkelte paragrafer. Paragrafene gjenspeiler i hovedsak kriminalitet hvor en har erfaring for at vitnet kan bli utsatt for krenkelser, og hvor kriminaliteten samtidig er så alvorlig at det representerer en betydelig svekkelse av samfunnsforsvaret om den ikke blir straffeforfulgt med kraft og tyngde.

Slike konkrete oppregninger av kriminalitetstyper har svakheter. Det vil åpenbart forekomme tilfeller hvor det er et sterkt behov for å benytte anonym vitneførsel, men som faller utenfor oppregningen. Riksadvokaten har vurdert om sakstypen bør angis mer generelt, for eksempel knyttet til overtredelsens ordinære strafferamme (dvs. uten hensyn til konkurrens og gjentakelse), eventuelt i kombinasjon med angivelse av visse kriminalitetstyper hvor behovet for anonym vitneførsel er særlig stort. Adgangen kunne for eksempel gjelde lovovertredelser som har en strafferamme på åtte år eller mer. Dette ville omfatte alle de bestemmelser i departementets forslag (i det straffeskjerpelse ved særdeles skjerpende omstendigheter anses som en generell heving av strafferammen), men vil for eksempel i tillegg innebære at anonym vitneførsel kan benyttes overfor gruppering som misbruker små barn seksuelt (straffeloven § 195) eller som planlegger eller tilskynder samfunnsfarlig virksomhet (straffeloven §§ 159 og 160).

Riksadvokaten har på den annen side forståelse for at man ønsker å gå forsiktig frem når det gjelder anvendelsesområdet og vinne noe erfaring, før man gjør adgangen mer generell. På det nåværende tidspunkt slutter man seg derfor til departementets forslag.»

Enkelte høringsinstanser går imot at adgangen til anonym vitneførsel skal knyttes til nærmere angitte straffebud. Hovedbegrunnelsen er at en slik ordning kan føre til at anonym vitneførsel er utelukket i sakstyper hvor det er et klart behov for å føre anonyme vitner. Høringsinstansene har ulikt syn på hvilke kriterier som skal brukes i stedet:

Borgarting lagmannsrettmener at «alvorlig» og «organisert» kriminalitet kan føres opp som alternativer i en lovbestemmelse. Det nærmere innholdet kan fastlegges gjennom føringer i forarbeidene og avgrensning i rettspraksis. Forslaget begrunnes slik:

«Dersom anonym vitneførsel skal benyttes ved organisert kriminalitet og annen alvorlig kriminalitet, vil en oppregning av straffebestemmelser som et lovbestemt vilkår - jf forslaget til strpl § 130a - jf første ledd bokstav a og b - bør tilsi at det ikke trekkes for snevre rammer hva gjelder lovovertredelser hvor adgangen til anonyme vitneavhør kan benyttes. Organisert og farlig, samfunnsskadelig kriminalitet - der faren for trusler og represalier overfor aktørene er til stede - trenger ikke falle inn under de straffebestemmelsene som er regnet opp i forslaget. Organisert kriminalitet kan for eksempel forekomme i forbindelse med spritsmugling, alvorlig økonomisk kriminalitet osv, og også andre former for alvorlig kriminalitet utenfor de oppregnede straffebud kan tenkes. I Skrik-saken var det tatt ut tiltale for grovt tyveri og grovt heleri, og anonym vitneførsel ville etter forslaget fortsatt ikke være tillatt.»

Politiembedsmennenes Landsforeninganfører at det i større grad må kunne overlates til rettens skjønn om anonym vitneførsel skal tillates. Direktiver for skjønnsutøvelsen kan gis i forarbeidene. PEL uttaler blant annet:

«Spritsmugling innebærer store fortjenester og liten risiko, og utøves i et meget voldelig og belastet miljø. Å anta at spritsmuglere også beskjeftiger seg med narkotika, synes å være en bekvemmelighetsantakelse uten empirisk begrunnelse. Videre vil det være andre sakstyper med organisert kriminalitet - f. eks. menneskesmugling, jf. utl.l. § 43, 3. ledd - som også har vist seg svært vanskelige å etterforske og iretteføre, bl.a. pga. vitnenes frykt for represalier og vold også mot slektninger bosatt i utlandet, hvor andre beskyttende tiltak politiet her kan sette inn vil være helt hensiktsløse. Disse ulike straffebudene har varierende strafferammer som ikke nødvendigvis avspeiler sakens alvor og samfunnsskadelige betydning. Etter PEL's oppfatning må det i større grad kunne overlates til rettens skjønn å beslutte om anonym vitneførsel skal tillates, på bakgrunn av at det som minimum foreligger en rimelig grunn for mistanke om straffbare forhold. Det må i tilstrekkelig grad kunne finnes direktiver for skjønnsutøvelsen i forarbeidene til bestemmelsen.»

Byrettsdommer Morten Bjone (Oslo byrett) mener at adgangen til anonym vitneførsel bør være åpen i saker hvor strafferammen er fengsel i 6 år eller mer:

«Den mest vektige innvendingen mot avgrensingen er (...) at det lett kan oppstå behov for anonym vitneførsel i saker som gjelder overtredelser av andre lovbestemmelser enn de som er positivt oppregnet. I kriminelle miljøer kan det forhold at det for eksempel på grunn av anonym vitneførsel blir vanskeligere å drive organisert narkotikakriminalitet føre til at «virksomheten» legges om til organisert ulovlig befatning med alkohol. Jeg er enig med departementet i at uttrykket «alvorlig kriminalitet» ikke er noe hensiktsmessig avgrensningskriterium, men er samtidig av den oppfatning at heller ikke en positiv oppregning av for hvilke lovovertredelser det kan tillates anonym vitneførsel er særlig hensiktsmessig. I stedet mener jeg at strafferammeni de enkelte straffebud bør sette grensene. Etter min mening bør adgangen til anonym vitneførsel bare godtas dersom overtredelsen har en øvre strafferamme på fengsel i 6 år eller mer. Ved å velge denne strafferammen får man med de mest praktiske av de alvorlige lovovertredelser hvor behovet for anonym vitneførsel er tilstede. Selv om strafferammen kan synes lav, og derfor fører til at mange typer kriminelle handlinger omfattes, skal man være klar over at det bare er i et fåtall av tilfelle at anonym vitneførsel er praktisk. Saker med slik vitneførsel vil altså - selv om strafferammen ikke stiller de største begrensninger - likevel bare bli aktuelt i et fåtall av tilfelle. Når det gjelder de saker hvor det er behov for anonym vitneførsel, behøver disse heller ikke alltid å dreie seg om lovbrudd med de høyeste strafferammene. I Skriksaken var det spørsmål om anonym vitneførsel i en sak som gjaldt grovt heleri, og som har en øvre strafferamme på fengsel i 6 år. Det var i denne saken nødvendig å benytte under cover agenter for å bringe maleriet Skrik tilbake til rette eier (Nasjonalgalleriet). Samtidig var det behov - dersom agentene skulle kunne benyttes som under cover agenter i fremtiden - at de fikk vitne anonymt i retten. Etter det foreslåtte lovutkast vil det ikke være anledning til anonym vitneførsel i et tilfelle som dette (forslaget gir bare adgang til anonym vitneførsel ved grovt narkotikaheleri).Det er neppe vanskelig å være enig i at tyveri og heleri av maleriet Skrik - som er et av våre nasjonalklenodier - er alvorlig kriminalitet.»

Oslo byrett ved justitiarius er enig med dommer Bjone, men mener at grensen bør settes ved fengsel i mer enn 6 år.

Departementeter enig i at en konkret oppregning av straffebud kan føre til at kriminalitetstyper hvor det er et særlig behov for anonym vitneførsel, faller utenfor ordningen. På den annen side vil de avgrensningskriterier som er foreslått foran, føre til at en ordning med anonym vitneførsel får et vidt anvendelsesområde. Siden ordningen vil innebære unntak fra viktige prinsipper, holder departementet fast ved at den bare bør gjelde ved alvorlig kriminalitet hvor behovet for anonym vitneførsel er klart identifisert. I alle fall bør man gå forsiktig frem, og ikke gjøre ordningen mer generell før man har vunnet erfaring med den. Departementet mener derfor fortsatt at de aktuelle lovbruddene bør regnes opp i loven.

De øvrige høringsinstansene synes å være enig i at de aktuelle straffebudene bør nevnes uttrykkelig i loven. Men en del av dem har innvendinger mot det utvalget som departementet har gjort. De fleste av instansene mener at utvalget er for snevert.

Kriminalpolitisentralenuttaler:

«Kriminalpolitisentralen mener at straffelovens §§ 229, 2. straffealternativ, 222, 223, 227 og visse allmennfarlige forbrytelser i lovens kap. 8 og 9, også bør omfattes av den foreslåtte ordningen. I tillegg mener Kriminalpolitisentralen at det bør være mulighet til å kunne bruke anonyme vitner i saker som berører annen alvorlig kriminalitet og at det bør vurderes å innta i lovteksten til foreslåtte § 130 a at bruk av anonyme vitner må kunne anvendes overfor handlinger som berører mindre alvorlige straffebud overfor samfunnsfiendtlige miljøer som i særlig grad opptrer truende, farlig og organisert.

Kriminalpolitisentralen er ikke enig i departementet sin vurdering av at det er å gå for langt å åpne for bruk av anonyme vitner i spritsaker, jfr. side 24. Denne type kriminalitet antas å være et av kjerneområdene for organisert kriminalitet i Norge. Profittmulighetene innen denne virksomheten er enorme, vi snakker om titalls og endog hundretalls millioner kroner. Miljøet søker å utnytte kontakter innen offentlige etater herunder også politi og tollvesenet. Kriminalitet i forbindelse med illegal spritvirksomhet er ofte forbundet med mye vold og trusler. Vi har således erfaring for så vel drap som legemsbeskadigelser med skytevåpen i dette miljøet. De ledende skikkelser i disse miljøene vet å omgi seg med en atmosfære av frykt - selv om trusselen ofte er uuttalt.

Dette tilsier at bruk av anonyme vitner er et nødvendig virkemiddel nettopp overfor disse miljøene. Det synes ikke tilfredsstillende å argumentere for at disse miljøene også begår narkotikakriminalitet og at det derfor indirekte kan bli adgang til å benytte anonyme vitner.»

ØKOKRIMuttaler:

«Den foreslåtte avgrensing synes (...) noe snever, særlig i forhold til alvorlig og organisert smugling og/eller produksjon av sprit. Dette er en type kriminalitet av betydelig samfunnsskadelig karakter og som lett fører til dannelse av mer faste organisasjoner med nær forbindelse til prostitusjonsmiljøer, generell «svart» økonomi og narkotikakriminalitet. Det vil være viktig å kunne avsløre denne type virksomhet på et tidlig stadium. Bruk av infiltratører kan være et nødvendig virkemiddel. Departementet viser til at denne type miljøer ofte har befatning med alvorlig narkotikakriminalitet, slik at behovet for anonymitet i rene spritsaker ikke vil være så stort. ØKOKRIM har deltatt i etterforskningen av flere store spritsaker. Stort sett har etterforskningen i disse sakene kun rettet seg mot smugling/omsetning av sprit og ikke mot narkotika. I flere av disse sakene har man opplevd at vitner ikke vil uttale seg av frykt for represalier. Etter ØKOKRIM's oppfatning bør det være anledning til anonyme vitner også i rene spritsaker.

(...)

Etter ØKOKRIM's oppfatning bør trolig § 148 og kap. 8 og 9 tas med.

Korrupsjon, både i privat og offentlig sektor er en type saker som kan være vanskelig å avsløre ved ordinære etterforskningsmetoder. I Norge har man ikke erfaringer som tilsier at det er nødvendig å kunne bruke anonyme vitner under hovedforhandlingen. Fra utlandet er man imidlertid kjent med at organisert kriminalitet/kriminelle grupperinger benytter seg av korrupsjon for å kunne gjennomføre sin kriminelle virksomhet, og for å kunne hvitvaske utbyttet. Dersom organisert kriminalitet skulle gripe om seg i Norge, kan det bli behov for full anonymitet for vitner i slike saker.»

Oslo politidistrikt gjør oppmerksom på

«at forslaget ikke vil dekke en del av de tilfellene der vi har erfaring for at ofre og vitner utsettes for trusler. Dette gjelder blant annet i mange kvinnemishandlingssaker, såkalte torpedosaker og i voldssaker som kan knyttes til MC-miljøene og de kriminelle ungdomsgjengene. (Str.l. § 229 1. og 2. og 3. straffealternativ.)

Det er også vår erfaring at det utøves mye trusler og press i saker knyttet til organisert spritsmugling og organiserte og grove vinningstyverier. Det bør etter vår oppfatning eventuelt også vurderes om slike forhold skal kunne begrunne en anonym vitneførsel.»

Også Kristiansand politidistrikt mener at grov overtredelse av alkoholloven (§ 10-1 tredje ledd) bør tas med i oppregningen i utkastet § 130 a.

Den norske Bankforening anfører at utkastet ikke bør begrenses til hvitvasking av utbytte fra grov narkotikakriminalitet. Det bør også omfatte hvitvasking av utbytte fra grov vinningskriminalitet:

«Banker og andre finansinstitusjoner er som nevnt innledningsvis pålagt å melde til ØKOKRIM transaksjoner som institusjonen etter nærmere undersøkelser mener det er grunn til å mistenke har tilknytning til utbytte av en straffbar handling med strafferamme på over 6 måneder, jf finansieringsvirksomhetsloven § 2-17 samt tilhørende forskrift av 07.02.94 nr. 118 om legitimasjonskontroll og tiltak mot hvitvasking av penger. Bankforeningen har ved flere anledninger drøftet med ØKOKRIM behovet for tiltak for å beskytte bankenes ansatte ved meldinger om mistenkelige transaksjoner. Dette har imidlertid vist seg vanskelig nettopp p.g.a. straffeprosesslovens regler om innsynsrett i saksdokumenter og reglene om vitneførsel.

Etter vårt syn er det grunn til å anta at en stor del av transaksjonene som har til formål å hvitvaske utbytte fra straffbare handlinger utføres av kriminelle innenfor den kategori forslaget tar sikte på å ramme. Vi mener derfor det ikke bør være tvilsomt at adgangen til å føre anonyme vitner, og derved også adgangen til å holde vitnets identitet hemmelig også på etterforskningsstadiet, bør omfatte saker vedrørende hvitvasking av utbytte fra grov vinningskriminalitet.»

Samlet foreslår høringsinstansene å inkludere en lang rekke forbrytelser i oppregningen i § 130 a: forbrytelser mot rikets sikkerhet, mordbrann, forbrytelser mot den personlige frihet, flere legemskrenkelser enn dem departementet har foreslått, grove vinningsforbrytelser, hvitvasking av utbytte fra grove vinningsforbrytelser, spritforbrytelser og menneskesmugling. Tas alle disse lovbruddene med, vil området for anonym vitneførsel bli svært omfattende. Det ville etter departementets syn være å gå altfor langt.

Den forbrytelsestypen som flest instanser ønsker å inkludere i oppregningen, er overtredelser av alkoholloven, det vil si ulovlig produksjon og innførsel av sprit. Departementet holder fast ved at man ikke bør åpne for anonym vitneførsel i slike saker. Man bør i alle fall vinne erfaring med bruken av anonyme vitner før en vurderer om spritforbrytelser bør omfattes av ordningen. Etter departementets syn bør heller ikke noen av de andre forbrytelsene tas med i denne omgangen. Departementet har ved vurderingen lagt særlig vekt på at riksadvokaten ikke har gått inn for at det skal åpnes for anonym vitneførsel i noen av de aktuelle sakstypene.

I utkastet i høringsbrevet hadde henvisningen til § 317, jf. § 268, jf. § 267 falt ut. Denne henvisningen er nå tatt inn i utkastet. Forsøk var heller ikke nevnt uttrykkelig i høringsbrevet, men er føyd til i utkastet i proposisjonen her.

Bare Forsvarergruppen av 1977 er kritisk til å ta med alle de straffebudene som departementet har foreslått:

«Det avgrensningskriterium som departementet drøfter - alvorlig kriminalitet - er heller ikke særlig heldig. Det er vel nettopp i de saker der betydningen av et anonymt vitneprov kan medføre en frihetsberøvelse - endog av en viss varighet - at man bør være mest varsom med å tillate dette. Departementet har ved avveiningen av de konkrete straffebud i forslaget til ny § 130a ramset opp en del konkrete bestemmelser, der alvorsgraden av forbrytelsen synes å være mer sentral enn hvilket konkret behov som erfaringsmaterialet angivelig viser.

Når det gjelder voldsforbrytelser, er det ikke påvist ved noen eksempler når man skal ha gått glipp av vitneforklaringer som ellers ville blitt fremsatt på grunn av at vedkommende ikke har turt å forklare seg, men ville gjort dette dersom han ikke ble gjenkjent. Politiet synes å vise til problemer med å oppklare drap knyttet til MC-miljøene. Det er imidlertid Forsvarergruppen av 1977s klare oppfatning at dette ikke kan knyttes til spørsmålet om anonymitet, men heller til spørsmålet om brorskap og taushet. Forsvarergruppen av 1977 minner her om at politiet allerede ved Stortingets behandling av nye etterforskningsmetoder har fått utvidet anledning til kommunikasjonskontroll m.v., som et middel mer effektivt enn å trekke inn spørsmålet om anonym vitneførsel.

Noe grunnlag for å trekke inn strl § 229, 3. straffealternativ er forøvrig vanskelig å se. Dersom det er voldsforbrytelsens grovhet som står sentralt, vil en ikke forsettlig følgeskade vanskelig være et moment av betydning. Det er forøvrig liten sammenheng mellom organisert kriminalitet og denne lovbestemmelse.

Når det gjelder trusler (§ 227 og § 132a), forutsetter en tiltale her at den tiltalte må ha fremsatt truslene. Han vil vel da også vite hvem de skal være fremsatt overfor, slik at noen personanonymitet vil være meningsløs.

Når det gjelder voldtekt (§ 192) (sic!) gir departementet ingen reell begrunnelse for hvorfor det skulle være behov for anonym vitneførsel i slike saker (side 23, siste avsnitt). En betraktning om at det «trolig» er en lavere terskel «enn ellers» er dårlig faglig og argumentativt underbygget. At denne bestemmelse er tatt med, virker mer som et forsøk på å trekke inn noe med sedelighet for å vise at loven kan ha et visst spekter, enn som å dekke et reellt behov.»

Departementet mener fortsatt at forbrytelsens alvorlighetsgrad bør tillegges vekt ved utvelgelsen i tillegg til en vurdering av hvor stort behovet er for anonym vitneførsel. Det er først og fremst når begge kriteriene er oppfylt, at det lar seg forsvare å gjøre unntak fra sentrale prosessuelle prinsipper. Departementet er enig i at også betenkelighetene med anonym vitneførsel kan øke med sakens alvorlighetsgrad. Men betenkelighetene vil likevel i en del saker være såpass begrensede at anonym vitneførsel er forsvarlig. Dette vil blant annet bero på hvilke andre bevis det er i saken og på hvor stor betydning det har for den tiltalte å kjenne vitnets identitet.

Departementet holder fast ved at alvorlige voldsforbrytelser bør omfattes av ordningen og viser til de siterte argumentene fra høringsbrevet. Derimot er det neppe praktisk at den som blir utsatt for trusler, ønsker å forklare seg anonymt, fordi vedkommende uansett vil bli gjenkjent. Når utkastet til ny § 132 a likevel er foreslått i oppregningen, er det fordi det kan være aktuelt å la andre som kjenner til forbrytelsen, forklare seg anonymt. I tillegg kommer at den aktuelle forbrytelsen er en alvorlig trussel mot rettssystemet. Når lovbryteren tar i bruk trusler og vold for å påvirke aktører i rettssaken, er det av særlig betydning å kunne sette inn mottiltak.

Departementet mener også ellers at oppregningen av forbrytelser bør være den samme som i utkastet i høringsbrevet og viser til argumentene der.

Departementet mente i høringsbrevet at det burde stilles ytterligere vilkår for anonym vitneførsel i tillegg til avgrensningen etter forbrytelsestype:

«Anonym vitneførsel bør bare kunne tillates hvis andre mindre vidtrekkende virkemidler ikke strekker til, som delvis anonymitet eller vitnebeskyttelsestiltak. Dette kan formuleres som et vilkår om at bruken av anonyme vitner må være strengt nødvendig. Bare da er det rimelig og forsvarlig å ta i bruk dette virkemidlet.

Det bør være et vilkår at anonym vitneførsel ikke reiser vesentlige betenkeligheter av hensyn til forsvaret. Et slikt vilkår vil gi ordningen et begrenset virkeområde, men er etter departementets syn nødvendig for at ordningen skal være rettssikkerhetsmessig forsvarlig. Uten et slikt vilkår vil ordningen lett komme i strid med EMK. Ved vurderingen i det enkelte tilfellet må det både legges vekt på hvor sentralt vitnet er og hvor viktig det er for den tiltalte å kjenne vitnets identitet.

Europarådsrekommandasjonen fremhever at vitneprovet bør ha vesentlig betydning for oppklaringen av saken. Samtidig skal domfellelse - i tråd med EMDs praksis - ikke alene eller hovedsaklig baseres på vitneprovet.

Etter departementets syn vil disse hensynene bli ivaretatt ved vilkårene som er nevnt over. Har ikke vitneprovet vesentlig betydning, vil det vanligvis heller ikke være strengt nødvendig å la vitnet forklare seg anonymt. Og er vitneprovet det eneste eller det hovedsaklige bevis, vil det normalt reise vesentlige betenkeligheter av hensyn til forsvaret å føre vitnet uten at identiteten blir kjent for den tiltalte.

Med de vilkårene departementet foreslår, vil bruk av anonyme vitner bare helt unntaksvis kunne tillates.»

Få høringsinstanser har gitt uttrykk for synspunkter på disse vilkårene i forslaget til ny § 130 a. Forsvarergruppen av 1977 uttaler:

«Dersom det skal inn en bestemmelse i strpl § 130a som åpner for anonym vitneførsel i gitte tilfelle, bør det også vurderes om dette skal begrenses til visse typer vitner (politivitner), eller gjelde i alminnelighet. Men det er også viktig at enkelte av de premisser departementet gir uttrykk for i høringsbrevet kommer inn i selve lovteksten. Således gjelder særlig vilkåret om at det ikke kan tillates anonym vitneførsel når vitneprovet er av avgjørende betydning for sakens utfall. Dette bør tas inn direkte i andre ledd i lovforslaget.»

Det går frem av den begrunnelsen som er gitt for forslaget om å åpne for anonym vitneførsel at det etter departementets syn ikke er tilstrekkelig å begrense ordningen til politivitner. Tilfeldighetsvitner vil vanligvis være «sivile» vitner.

Vanligvis vil anonym vitneførsel medføre vesentlige betenkeligheter for forsvaret hvis vitneprovet er av avgjørende betydning for sakens utfall. Men dette vil trolig ikke alltid være tilfelle. Unntak kan tenkes hvis det er stor grad av sikkerhet for at vitnet ikke kjenner den tiltalte eller på annen måte har motiver for å forklare seg uriktig. Derfor bør det etter departementets mening ikke tas inn som et uttrykkelig vilkår i loven at vitneprovet ikke må være av avgjørende betydning for sakens utfall.

Byrettsdommer Morten Bjone antyder at det kan være tilstrekkelig at anonym vitneførsel er nødvendig (ikke strengt nødvendig). Han viser til at de øvrige vilkårene er strenge. Stiller man altfor strenge krav, risikerer man at domstolene ikke beslutter anonym vitneførsel i saker hvor det er et sterkt behov for det.

Etter departementets mening bør anonym vitneførsel bare tillates hvis vitnets sikkerhet eller muligheten for å kunne delta i skjult etterforskning ikke kan sikres på annen måte. Departementet går derfor ikke inn for å fjerne kravet om at anonym vitneførsel er strengt nødvendig.

5.5.7 Hva skal ordningen gå ut på?

5.5.7.1 Hvilke former for anonymitet bør tillates?

Det må tas stilling til hva en ordning med bruk av anonyme vitner skal gå ut på. Dette er dels et spørsmål om hvilke former for anonymitet som bør tillates, dels om hvem anonymiteten skal gjelde overfor.

Departementet uttalte i høringsbrevet følgende om hvilke former for anonymitet som bør tillates:

«1) At vitnets navn eller andre opplysninger som kan føre til at vitnets identitet blir kjent, ikke blir opplyst.

2) At det tas i bruk fysiske eller tekniske hjelpemidler for å holde vitnets identitet skjult. Vitnet avhøres for eksempel bak en skjerm, med forkledning eller med forvrengt stemme. En skjerm kan innrettes slik at vitnet kan ses av dem anonymiteten ikke skal gjelde overfor, men ikke av den tiltalte. Bruk av forkledning og/eller stemmefordreining vil derimot kunne gjøre at også den tiltalte kan se vitnet.

Tiltakene i nr. 1 og nr. 2 bør kunne brukes i kombinasjon, ellers vil ikke sikkerheten til vitnet alltid være godt nok ivaretatt. Det kan også være nødvendig å pålegge den tiltalte å forlate rettssalen, jf. straffeprosessloven §§ 245 og 284. Det gjelder når vitnet vanskelig kan forklare seg uten å røpe identiteten.

Er det fare for at vitnets identitet vil bli kjent hvis den tiltalte får se vitnet, vil det ofte ikke være nok at vitnet blir skjermet i rettssalen. Blir vitnet sett på vei til eller fra rettsbygningen eller rettssalen, kan det være nok til at den tiltalte forstår hvem vitnet er. Mange rettssaler er ikke bygget slik at vitner kan komme usett inn i bygningen og i rettssalen. Da kan det være en mulighet å avhøre vitnet ved fjernavhør, jf. straffeprosessloven § 109 a. Avhøret kan skje ved telefon, eventuelt kombinert med bildeoverføring, jf. forskrift 8. november 1991 nr. 727 om fjernavhør av vitner og sakkyndige § 1. Bildet kan i tilfelle vises for dem som identiteten ikke skal holdes skjult for.»

Bare noen få høringsinstanser har uttalt seg om hvilke former for anonymitet som bør tillates. Riksadvokaten og Oslo politidistrikt støtter forslaget. Riksadvokaten mener imidlertid at ordlyden i utkastet til lovtekst bør omformuleres noe:

«Etter riksadvokatens oppfatning bør bestemmelsen i straffeprosessloven § 130a tredje ledd (...) få en utforming som klarere viser at det er adgang til å kombinere de forskjellige midler som kan brukes for å oppnå anonymitet. I en del tilfelle vil det være lite betenkelig å oppgi vitnets navn, hvis man samtidig sørger for at fødselsdata, adresse og vitnets utseende holdes skjult. Det kan for eksempel være tilfelle hvis vitnet har et meget alminnelig navn og er helt ukjent for siktede. Slik bestemmelsene tredje ledd bokstav a) er utformet, kan ordlyden forstås slik at vitnets navn alltid skal holdes skjult, eventuelt i kombinasjon med andre opplysninger som kan avsløre identitet.

Det følger av forarbeidene at det skal være adgang til å anvende tiltakene i tredje ledd bokstav a) og b) i kombinasjon. Når alternativene er knyttet sammen med «eller» er dette ikke lett å lese ut av lovteksten.»

Departementet er enig med riksadvokaten og har omformulert utkastet til lovtekst i tråd med riksadvokatens synspunkter.

Bare Forsvarergruppen av 1977 har kritiske merknader til realiteten i forslaget på dette punktet:

«Forsvarergruppen av 1977 finner all grunn til å protestere mot at det skal gis en utvidet adgang til telefonavhør av vitner som vil fremstå som anonyme ut over det som allerede idag følger av forskriften om telefonavhør. Likeså gjelder fysisk avskjerming av vitnet for rettens aktører. Dersom alternativ 2 om fysisk avskjerming mellom vitne og tiltalte skal gjennomføres, må dette i så fall skje ved at det er tiltalte som avskjermes, slik at retten forøvrig og advokatene m.v. har full øyenkontakt med det vitnet som avhøres.

Skal man først vite mindre om vitnene enn det som er normalt, er det i alle fall viktig å kunne danne seg et egeninntrykk av vedkommende i retten, og herunder merke seg reaksjonsmåter, kroppsspråk etc. i forbindelse med gjennomføringen av det kontradiktoriske prinsipp.»

Departementet foreslo ikke i høringsbrevet å utvide adgangen til fjernavhør. Poenget var at det kan være aktuelt å benytte den eksisterende adgangen til fjernavhør i forbindelse med anonym vitneførsel.

Slik utkastet er bygget opp, kan de av sakens aktører som skal få opplyst vitnets identitet, plasseres slik at de ser vitnet selv om vitnet skal være fysisk avskjermet fra den tiltalte og andre. Er det av betydning for saken, skal de kunne iaktta vitnet, jf. utkastet til § 130 a tredje ledd annet punktum.

Med noen tekniske endringer viderefører departementet forslaget i høringsbrevet om hvilke former for anonymitet som skal tillates.

5.5.7.2 Hvem bør opplysningene holdes tilbake for?

Det neste spørsmålet er hvem opplysningene bør holdes tilbake for. Hovedsaken er at den tiltalte ikke skal få vite hvem vitnet er. Men for å hindre at opplysningene ikke kommer videre til den tiltalte, må de også holdes hemmelig for andre.

For at ordningen skal bli effektiv bør opplysninger om vitnets identitet gis til en så begrenset krets av personer som mulig. Loven bør nevne dem som skal få vite hvem vitnet er. Overfor alle andre bør opplysningene holdes hemmelig.

I prinsippet kunne det tenkes at bare den polititjenestemannen som har vært i kontakt med vitnet, kjente identiteten. En slik ordning ville imidlertid være betenkelig av hensyn til rettssikkerheten. I det minste bør aktor og rettens administrator få vite hvem vitnet er slik at de lettere kan stille spørsmål for å avdekke om det er noen tilknytning mellom vitnet og den tiltalte.

Departementet uttalte i høringsbrevet at alle fagdommerne bør kjenne identiteten når retten settes med flere juridiske dommere (ved forsterket rett i første instans og i de øvrige instanser). Det er unaturlig å skille mellom fagdommerne i et slikt viktig spørsmål, og sikkerhetsrisikoen ved å la alle dommerne kjenne identiteten er relativt begrenset. Samtidig ga departementet uttrykk for at andre ansatte ved domstolene ikke bør få vite hvem vitnet er, for eksempel rettsbetjenter.

Ingen av høringsinstansene har innvendinger mot disse synspunktene. Departementet viderefører etter dette forslaget fra høringsbrevet på dette punktet.

Det er et spørsmål om også de øvrige av rettens medlemmer og forsvareren bør få opplysninger om vitnets identitet. Departementet var i høringsbrevet i tvil om lekdommerne bør få vite hvem vitnet er (meddommere/lagrettens medlemmer):

«Lekdommerne spiller vanligvis en mindre aktiv rolle enn fagdommerne ved eksaminasjonen av vitner. Derfor har de ikke det samme behovet for å vite hvem vitnet er. Lekdommerne er heller ikke - sett under ett - så trenet til å bevare taushet om taushetsbelagte opplysninger som fagdommerne er. Det er dessuten en langt større risiko for at lekdommere blir utsatt for trusler eller represalier enn fagdommere. På den annen side vil lekdommerne kunne føle seg som en slags «annenrangsdommere» hvis de ikke får de samme opplysningene som fagdommerne. Departementet reiser spørsmål om ikke behovet for å beskytte lekdommerne bør være utslagsgivende. Etter lovforslaget vil derfor lekdommerne ikke få opplysninger om vitnets identitet ved anonym vitneførsel. Departementet ber om høringsinstansenes syn på dette.»

Høringsinstansene er delt i synet på om lekdommerne bør få opplysninger om vitnets identitet: Borgarting lagmannsrett, riksadvokaten, Politiembetsmennenes Landsforening og Den norske Bankforening gir uttrykk for at lekdommerne ikke bør kjenne identiteten. Disse instansene mener at hensynet til likebehandling må vike for behovet for å holde kretsen av informerte så liten som mulig. De viser også til hensynet til vitnets sikkerhet.

Andre høringsinstanser er skeptiske til at lekdommere ikke skal kjenne vitnets identitet eller gir uttrykk for tvil om spørsmålet. Det gjelder Utenriksdepartementet, Agder lagmannsrett, Agder statsadvokatembeter, Kriminalpolitisentralen, Den Norske Advokatforening og Forsvarergruppen av 1977. Bergen byrett går uttykkelig inn for at lekdommerne skal få vite hvem vitnet er.

Disse høringsinstansene viser til at fagdommere og lekdommere skal være likeverdige i saken og at det er betenkelig å gjøre forskjell mellom dem. De reiser også spørsmål om lekdommerne vil ha tilstrekkelig grunnlag for å vurdere troverdigheten av et vitneprov hvis de ikke kjenner identiteten til vitnet. For eksempel uttaler Utenriksdepartementet:

«Departementet vil fremholde at et mer tungtveiende motargument enn hensynet til lekdommernes følelser, er at de som meddommere er i flertall ved avgjørelsen av skyldspørsmålet, og som lagrettemedlemmer alene skal avgjøre skyldspørsmålet. Ansvaret for vurderingen av vitneprovets verdi vil da tilligge dommere som ikke kjenner vitnets identitet. Dette momentet må fremkomme i forarbeidene, og må tas i betraktning når det vurderes hvorvidt lekdommere skal kjenne vitnets identitet eller ikke.

Når det gjelder det materielle spørsmålet, om lekdommerne også skal kjenne vitnets identitet, krever ikke EMK at alle dommerne skal kjenne vitnets identitet. Men dommerne må ha mulighet for å vurdere vitnets troverdighet (se Doorson-dommen og omtale i Hedlunds utredning). Dette må gjelde alle dommerne som skal være med å avgjøre skyldspørsmålet. Høringsbrevet legger opp til at fagdommeres, aktors og forsvarers eksaminasjon skal belyse troverdigheten. Utenriksdepartementet er i tvil om det gjennom dette foreligger tilstrekkelige prosessuelle garantier for at lekdommere kan vurdere vitnenes troverdighet.»

Agder statsadvokatembeter uttaler:

«For det annet er det betenkelig fordi opplysninger som kan føre til at vitnets identitet blir kjent kan være saksrelevante opplysninger som har betydning for vitneprovets vekt i straffesaken. Et vitnes fysiske plassering i gjerningsøyeblikket kan røpe dets identitet, for eksempel et vitnes observasjon gjennom sitt eget stuevindu ved åstedet. Blir det opplyst hvor vitnet stod er det røpet hvor vitnet bor og gjerne hvem vitnet er. Meddommerne må selvfølgelig få vite hvor vitnet stod og vitnets alder og helse slik at de selv kan vurdere holdbarheten av vitnets observasjon. Av samme grunn blir den foreslåtte regel betenkelig i forhold til lagretten, som alene og i siste instans avgjør skyldspørsmålet i de alvorligste sakene.»

Departementet er enig i at det er et viktig prinsipp at fagdommere og lekdommere er likeverdig i prosessen. Riktignok tar ikke lekdommerne del i alle beslutninger i saken, for eksempel deltar de ikke under saksforberedelsen. Men de er med på avgjørelsen av både skyldspørsmålet og straffespørsmålet. På dette området bør det derfor sondres mellom fagdommere og lekdommere bare når tungtveiende hensyn taler for det.

Departementet var i høringsbrevet særlig opptatt av å beskytte lekdommerne. Det la til grunn at risikoen for å bli utsatt for trusler og represalier generelt sett er større for lekdommere enn for fagdommere. Departementet kan ikke se at høringen har avsvekket denne antakelsen.

Samtidig er departementet enig med de høringsinstansene som peker på at det i en del saker kan være betenkelig om lekdommerne ikke får vite hvem et anonymt vitne er. Det gjelder særlig når det er av betydning for å vurdere vitnets troverdighet å vite hvem vitnet er. Departementet viser til eksemplet som er nevnt i den siterte høringsuttalelsen fra Agder statsadvokatembeter.

Departementet har vurdert om det bør være opp til retten å avgjøre i den enkelte saken om lekdommerne skal få vite vitnets identitet. Da kan retten foreta en konkret avveining av betenkelighetene ved at lekdommerne ikke får vite identiteten mot de uheldige virkningene det vil kunne ha om lekdommerne får vite hvem vitnet er. Men en slik regel kan skape fare for tilfeldig praksis fra forskjellige dommere, og etter departementets mening står man her overfor et spørsmål som det er naturlig at lovgiverne tar stilling til. I lys av det konkrete behov som lekdommerne kan ha for å kjenne vitnets identitet i noen saker, og det prinsipielle syn at fagdommere og lekdommere bør være likestilt når de skal ha samme ansvar for avgjørelsene som treffes, foreslår departementet at lekdommerne skal få vite vitnets identitet på lik linje med fagdommerne.

Departementet uttalte dette i høringsbrevet om hvorvidt forsvareren bør få vite vitnets identitet:

«Betenkelighetene ved anonym vitneførsel vil bli redusert hvis forsvareren får vite hvem vitnet er. Verdien av denne opplysningen blir riktignok begrenset når forsvareren ikke kan foreholde opplysningen for sin klient. Men en del undersøkelser kan forsvareren gjøre uten klientens medvirkning. EMD har i flere saker lagt avgjørende vekt på om forsvareren vet hvem vitnet er.

Det er imidlertid flere betenkeligheter med å la forsvareren få vite vitnets identitet. Er opplysningen av noe særlig betydning, vil det sette forsvareren i en vanskelig situasjon som kan skape problemer i forhold til klienten. Det er også en risiko for at forsvareren opptrer i strid med taushetsplikten og røper for den tiltalte hvem vitnet er. Riktignok opptrer de fleste advokater vanligvis etisk forsvarlig i sin omgang med klienten. Forsvareren vil dessuten måtte regne med at han blir hovedmistenkt hvis vitnets identitet blir kjent. Det vil virke preventivt. På grunn av prinsippet om fritt forsvarervalg vil man likevel ikke alltid ha fullgod sikkerhet for at forsvareren er pålitelig. Men har retten mistanke om at forsvareren ikke er til å stole på, vil den kunne oppnevne en annen forsvarer enn den tiltalte ønsker, jf. straffeprosessloven § 102 første ledd i.f.

Selv om forsvareren er pålitelig, er det også en fare for at han blir utsatt for trusler eller tvang for å røpe hvem vitnet er. I en del saker vil forsvareren kunne beskytte seg ved å si fra seg forsvarervervet. Men det er en risiko for at han også trues til å fortsette sitt verv.

Til tross for de klare betenkelighetene, foreslår departementet at forsvareren skal få opplyst hvem vitnet er. En annen sak er at disse betenkelighetene må tas med i vurderingen av om det bør åpnes for anonym vitneførsel i den enkelte sak.»

Justiskomiteen understreker i Innst. O. nr. 3 (1999-2000) s. 20 at det i alle saker om anonyme vitner er «en selvfølge at tiltaltes forsvarer er tilstede slik at grunnleggende rettssikkerhetshensyn ivaretas».

Høringsinstansene er delt i synet på om forsvareren skal få opplyst vitnets identitet. Følgende instanser er enig med departementet i at forsvareren bør få vite hvem vitnet er: Borgarting lagmannsrett, riksadvokaten, Oslo politidistrikt, Bergen politidistrikt, Den norske Bankforeningog Forsvarergruppen av 1977. Høringsinstansene viser i det vesentlige til de samme argumenter som departementet har nevnt i høringsbrevet. For eksempel uttaler riksadvokaten:

«Riksadvokaten deler fullt ut de bekymringer som kommer til uttrykk i høringsnotatets side 27-28. Det er en åpenbar risiko for at forsvareren kan bli utsatt for et betydelig press fra klienten. På den annen side kan det være en forutsetning for en reell vurdering av om anonymiteten «medfører vesentlige betenkeligheter av hensyn til siktedes forsvar», at mistenktes forsvarer får opplyst hvem vitnet er og ikke minst fra hvilket miljø det kommer. Når forsvareren gjøres kjent med identiten har han/hun i alle fall en viss mulighet - selv om en ikke skal overdrive betydningen av dette - til å avgjøre om vitnet tilhører grupperinger som kan antas å ha interesser eller synspunkter som disponerer uriktige eller ufullstendige forklaringer til skade for siktede.»

Forsvarergruppen av 1977 uttaler:

«Hvorvidt det er riktig at advokaten skal ha opplysninger som klientene ikke kan gjøres kjent med, er omtvistet også blant Forsvarergruppens medlemmer. Det kan imidlertid ikke være slik at beskyttelseshensyn for advokater generelt eller frykt for regelbrudd kan begrunne at innsyn ikke skal gis. Dersom forsvareren ønsker innsyn i slike opplysninger, må det derfor være slik at disse skal gis.»

Kriminalpolitisentralen uttaler:

«Kriminalpolitisentralen ser at man ut fra rettssikkerhetsbetraktninger vanskelig kan holde vitnet anonymt overfor tiltaltes forsvarer. Det vil imidlertid pålegge advokater et meget stort ansvar i å være bevisst viktigheten av å ikke forsettlig eller uaktsomt gi informasjon om identiteten til vitnet overfor tiltalte eller noen i vedkommendes miljø. En deler ikke departementets optimisme når det gjelder den preventive effekt av at brudd på taushetsplikten er straffesanksjonert. I praksis vil det være svært vanskelig å bevise hva som er sagt mellom tiltalte og hans forsvarer - og de advokater som vil bryte taushetsplikt er selvsagt klar over dette.»

Politiembetsmennenes Landsforening er i tvil om en ordning med anonym vitneførsel vil være tilstrekkelig betryggende for vitnet hvis forsvareren skal få vite hvem vitnet er:

«Vitnet vil utvilsomt assosiere forsvareren med tiltalte/siktede i saken, og neppe ha den fornødne tillit til at identiteten ikke vil komme uvedkommende for øret. Polititet vil nok også mange steder ha ulike erfaringer med hvor godt forsvarere overholder en pålagt taushetsplikt.»

Den Norske Advokatforening mener at en ordning som innebærer at forsvareren får opplysninger som han ikke kan meddele klienten, er betenkelig:

«Tillit og åpenhet i forholdet mellom forsvarer og tiltalte er grunnleggende for å kunne utføre forsvarervervet på betryggende måte. Den tiltalte vil som regel være forsvarerens beste kilde når det gjelder å tilveiebringe opplysninger som kan svekke tiltalen. Forutsetningen er imidlertid at tiltalte får informasjon som gjør ham i stand til å komme med relevante opplysninger og eventuelt foreslå måter å innhente ytterligere opplysninger på. Blir han avskåret fra informasjon om påtalemyndighetenes bevistilbud, vil både han og forsvareren bli hindret i muligheten for en kritisk prøving av tiltalen. Hemmelighold fra forsvarers side overfor tiltalte på ett punkt, kan smitte over på tilliten mellom disse i sin alminnelighet og derfor virke generelt negativt.»

Departementet er enig i at en ordning hvor forsvareren får vite identiteten til et anonymt vitne har en del uheldige sider. Men departementet mener fortsatt at en slik ordning vil avhjelpe noen av betenkelighetene med anonym vitneførsel, jf. de siterte argumentene fra høringsbrevet. Departementet legger vekt på at flertallet av de høringsinstanser som har uttalt seg, går inn for at forsvareren skal få vite hvem vitnet er. Spesielt er det av betydning at Forsvarergruppen av 1977 mener dette. Det er også sentralt at EMD i flere saker har lagt avgjørende vekt på at forsvareren vet hvem vitnet er. Departementet holder etter dette fast ved at forsvareren bør ha rett til å vite hvem vitnet er.

Departementet reiste i høringsbrevet spørsmål om forsvareren bør kunne fraskrive seg retten til å vite hvem vitnet er, og besvarte for egen del spørsmålet benektende. Departementet begrunnet sitt synspunkt slik:

«Som departementet flere ganger har vært inne på, er det viktig for rettssikkerheten at forsvareren kjenner identiteten til vitnet. Gjør han ikke det, vil en ordning med anonym vitneførsel ofte være betenkelig. Dermed vil forsvareren kunne forhindre anonym vitneførsel ved å nekte å få vite hvem vitnet er. Dette bør ikke være en valgmulighet for forsvareren. Departementet mener derfor at forsvareren ikke bør kunne fraskrive seg retten til å vite hvem vitnet er.»

De av høringsinstansene som har uttalt seg om spørsmålet, er uenig med departementet på dette punktet. De mener at forsvareren bare bør gis en rett, ikke en plikt til å kjenne vitnets identitet. Det gjelder riksadvokaten, Borgarting lagmannsrett, dommer John I. Henriksen (Oslo byrett), Kriminalpolitisentralen, ØKOKRIM, Forsvarergruppen av 1977 og Politiembetsmennenes Landsforening. Høringsinstansene anfører at det for forsvarere er viktig med full åpenhet i forhold til klienten om forhold som kan ha betydning for saken. De viser også til at det neppe vil skape vesentlige betenkeligheter av hensyn til forsvaret om forsvareren fraskriver seg retten til informasjonen, så lenge han har krav på slik informasjon. For eksempel uttaler riksadvokaten:

«Det må imidlertid være tilstrekkelig at forsvareren har hatt adgang til å få identiteten opplyst. Hvis forsvareren av advokatetiske grunner eller annet ikke ønsker å benytte seg av retten til å få vite vitnets identitet, bør det av forarbeidene fremgå at dette ikke kan lede til at terskelen for å beslutte anonym vitneførsel heves. Det kan være grunn til å tro at mange forsvarere ikke ønsker å ha informasjon som de ikke kan bringe videre til klienten. Hvis høringsuttalelser fra advokatfaglig hold går ut på at man ikke ønsker tilgang til slik informasjon, er det riksadvokatens oppfatning at dette bør tillegges betydelig vekt. Det er da ikke grunn til opprettholde den - langt på vei formelle - rettssikkerhetsgaranti som innsyn for forsvareren representerer.»

Høringsinstansene har argumentert overbevisende for at forsvareren bør kunne frasi seg retten til å vite hvem vitnet er. Departementet foreslår derfor en slik ordning. Departementet legger vekt på at både riksadvokaten og Forsvarergruppen av 1977 mener at forsvareren bare bør ha rett, ikke plikt til å få opplysning om vitnets identitet. En slik ordning vil dessuten langt på vei gjøre at de innsigelser som Den Norske Advokatforening har mot en ordning hvor forsvareren vet hvem vitnet er, mister sin aktualitet.

De som får opplysning om vitnets identitet i forbindelse med straffesaken, må pålegges en lovfestet taushetsplikt om dette. Departementet uttalte følgende om brudd på taushetsplikten i høringsbrevet:

«Brudd på taushetsplikten vil da være straffbar etter straffeloven § 121. Denne bestemmelsen har en strafferamme på fengsel i 6 måneder. Lengstestraffen heves til fengsel i 3 år ved taushetsbrudd i vinnings hensikt. Brudd på taushetsplikt om et vitnes identitet er svært alvorlig selv om det ikke skjer i vinnings hensikt. Etter departementets syn bør det være mulig å idømme fengsel i inntil 3 år også i slike tilfeller. Paragraf 121 annet ledd bør derfor få et nytt annet punktum som åpner for å idømme slik straff også når andre særdeles skjerpende omstendigheter tilsier det.»

Forsvarergruppen av 1977 mener at det ikke er nødvendig å endre § 121:

«For det første vil det neppe være noen aktuell problemstilling å gå ut over den foreliggende strafferamme i noen konkret sak der dette straffebud alene er overtrådt. For det annet er det for de yrkesgrupper det her er tale om å ramme - politi, advokater og dommere - i seg selv nok til at det også får yrkesmessige konsekvenser dersom man forestår taushetsbrudd, slik at den individualpreventive effekt er tilstrekkelig ivaretatt. De straffeprosessuelle virkninger av å utvide et straffebuds strafferamme til straff over 6 måneder, er heller ikke utredet nærmere.»

Brudd på taushetsplikt om et vitnes identitet er etter departementetsmening generelt sett like alvorlig som brudd på taushetsplikt i vinnings hensikt. Dette bør reflekteres i strafferammen. Departementet viderefører derfor forslaget i høringsbrevet.

Riksadvokaten mener at taushetsplikten også bør gjelde for polititjenestemenn som kjenner vitnets identitet:

«Et vitne som avhøres anonymt under hovedforhandlingen vil ofte være avhørt anonymt også under etterforskningen. I disse tilfeller vil politiets taushetsplikt formentlig bli ivaretatt gjennom en forskrift etter straffeprosessloven § 234a annet punktum. Det kan likevel forekomme tilfeller at vitnet først blir kjent etter at saken er brakt inn for retten. Også i disse tilfeller vil vitnets identitet regelmessig være kjent for tjenestemenn i politiet, men uten at reglene gitt i medhold av straffeprosessloven § 234a kommer til anvendelse. Politiets tjenestemenn bør derfor også nevnes i straffeprosessloven § 130a siste ledd.»

Departementet slutter seg til riksadvokatens syn og har endret utkastet til lovtekst i tråd med dette.

5.5.8 Beslutningen om anonym vitneførsel

Innføres det en ordning med bruk av anonyme vitner, må en rekke bestemmelser i prosesslovgivningen endres for å tilpasses den nye § 130 a. Det er behov for særregler om behandlingen av en begjæring om anonym vitneførsel, om selve det anonyme avhøret og om unntak fra retten til dokumentinnsyn mv. Departementet vil først se på spørsmål i tilknytning til behandlingen av en begjæring om anonym vitneførsel. Spørsmålet om endringer for å gjennomføre anonyme avhør mv. behandles i 5.5.9.

Etter departementets syn bør det i første omgang være påtalemyndigheten som vurderer om et vitne bør forklare seg anonymt under hovedforhandlingen. Går påtalemyndigheten imot at vitnet skal forklare seg anonymt, bør anonym vitneførsel ikke kunne skje. Derfor bør det være et vilkår for anonym vitneførsel at påtalemyndigheten har begjært det.

Hvilket nivå i påtalemyndigheten skal ha kompetanse til å begjære anonym vitneførsel? Departementet mente i høringsbrevet at det er mest naturlig og hensiktsmessig at kompetansen legges til statsadvokaten. Det dreier seg om saker hvor påtalekompetansen ligger hos statsadvokaten, eventuelt riksadvokaten. Sakene vil vanligvis bli aktorert av statsadvokater, jf. § 76.

De fleste høringsinstansene enten støtter uttrykkelig departementets forslag eller har ingen innvendinger. Bare Forsvarergruppen av 1977 mener at kompetansen til å begjære anonym vitneførsel bør legges til riksadvokaten. Forsvarergruppen begrunner sitt syn slik:

«Det vises til at dette er et såvidt ekstraordinært middel, og at det også av kompetansereglene bør fremgå at det ikke skal være kurant å begjære dette. Ved at kompetansen legges til Riksadvokaten sikrer man også en ensartet påtalepraksis, og reduserer muligheten for misbruk, også under etterforskningen. Det antas, ut fra begrunnelsen for tiltaket, å være et relativt lite antall slike begjæringer som skal fremmes for domstolene, slik at det ikke vil medføre en såvidt stor mengde merarbeid for Riksadvokaten at dette veid opp mot rettssikkerhetshensynene blir uforholdsmessig.»

Etter departementets syn er det betryggende nok at kompetansen til å begjære anonym vitneførsel legges til statsadvokaten. Riksadvokaten vil uansett ha det overordnede ansvaret for at påtalemyndigheten praktiserer en ordning med anonym vitneførsel forsvarlig og at praksis ikke blir sprikende. Departementet vil derfor ikke foreslå at kompetansen til å begjære anonym vitneførsel legges til riksadvokaten.

Politembetsmennenes Landsforening mener på sin side at kompetansen bør legges til påtalemyndigheten generelt. Høringsinstansen viser til at det er stadig vanligere å oppnevne politiadvokater også i saker hvor statsadvokaten har påtalekompetansen. Det synes ikke naturlig å utelukke politiadvokatene fra å sette frem begjæringer om anonym vitneførsel dersom behovet skulle melde seg under hovedforhandlingen.

Kriminalpolitisentralen mener at kompetansen i de saker som politiet aktorerer, bør legges til politimesteren personlig.

Etter departementets syn bør forholdene legges til rette slik at spørsmålet om et vitne skal forklare seg anonymt eller ikke, så vidt mulig avgjøres før hovedforhandlingen. Siden påtalekompetansen vanligvis vil ligge hos statsadvokaten eller riksadvokaten i de aktuelle sakene, vil det ikke forlenge eller komplisere saksbehandlingen i særlig grad om statsadvokaten treffer avgjørelsen om å begjære anonym vitneførsel.

Men avgjørelsen om å begjære anonym vitneførsel vil fra tid til annen først bli truffet under hovedforhandlingen. Spørsmålets alvor og vanskelighetsgrad tilsier at kompetansen til å begjære anonym vitneførsel legges til statsadvokaten også i disse tilfellene. I samme retning peker hensynet til å sikre en mest mulig ensartet praksis. Hvis aktor er en politiadvokat, må saken i tilfelle utsettes inntil aktor har fått forelagt spørsmålet for statsadvokaten. Dette vil forsinke saken noe. Men siden det vil være tale om et fåtall saker hvor spørsmålet om anonym vitneførsel først skal avgjøres under hovedforhandlingen, vil det få liten betydning for den samlede saksbehandlingstiden i straffesaker. Departementet viderefører etter dette forslaget i høringsbrevet om at kompetansen til å begjære anonym vitneførsel legges til statsadvokaten.

Mener påtalemyndigheten at et vitne bør forklare seg anonymt, er det et spørsmål om påtalemyndigheten selv eller retten skal treffe den endelige beslutningen om dette. Siden det er tale om et virkemiddel som bare unntaksvis skal kunne brukes, mente departementet i høringsbrevet at beslutningen om anonym vitneførsel bør treffes av retten. En slik ordning vil bidra til å sikre at vilkårene for anonym vitneførsel er oppfylt i det enkelte tilfellet.

De aller fleste høringsinstansene støtter uttrykkelig at kompetansen til å beslutte anonym vitneførsel legges til retten eller har ingen innvendinger mot forslaget. Bare dommer John I. Henriksen (Oslo byrett) åpner for at statsadvokaten skal treffe avgjørelsen. Han begrunner sitt syn slik:

«En slik ordning kan by på flere fordeler:

Rent teknisk vil regelverket kunne forenkles, ved at det ikke skilles mellom vitneførsel under etterforskning og ved hovedforhandling. Man vil selvsagt trenge forskrifter om den rent praktiske gjennomføringen av anonym vitneførsel for domstolene, men det gjelder også ved den foreslåtte ordning.

De vitner som virkelig trenger beskyttelse vil sannsynligvis føle større trygghet ved at kun en instans behandler spørsmålet om anonymitet skal aksepteres.

Retten unngår at en forhåndsfattet beslutning om å tillate anonymitet tillegges den betydning at retten derved har tatt standpunkt til tiltaltes skyld eller farlighet, eller vitnets troverdighet, jfr. pkt. 1.3 foran.

Det er mulig at kompetanse for påtalemyndigheten til å fatte beslutning om vitneanonymitet, bør ledsages av en regel om at retten, eventuelt fagdommer(ne) etter at vitnet er hørt, kan beslutte at det skal sees bort fra vitneprovet som bevis i saken. Vilkåret for å kunne beslutte dette bør ikke være strengere enn at det ikke kan utelukkes at forklaringen har fått et uriktig eller villedende innhold p.g.a. anonymiteten. En slik begrunnelse kan gis en nøytral form og være mer skånsom overfor vitnet enn en eventuell negativ «vekting» av vitneprovet i premissene. Overfor legdommere, ikke minst jurymedlemmer, vil dessuten en beslutning om å se helt bort fra vitneforklaringen være mer klargjørende enn formaninger om å «ta hensyn til» anonymiteten ved vurderingen av bevisets vekt.»

De foreslåtte vilkårene for anonym vitneførsel er strenge. Derfor er det viktig å sikre at anonym vitneførsel ikke blir besluttet i større utstrekning enn loven åpner for. Etter departementets syn er det mest betryggende at beslutningen treffes av retten etter begjæring fra påtalemyndigheten. I tillegg kommer at retten har et selvstendig ansvar for at saken blir godt nok opplyst, jf. straffeprosessloven § 294. Det ville stemme dårlig med denne plikten om retten må godta anonym vitneførsel under hovedforhandlingen selv om den mener at dette vil medføre vesentlige betenkeligheter av hensyn til den siktedes forsvar.

Departementet kan vanskelig se at et vitne vil føle det mer betryggende at påtalemyndigheten beslutter anonym vitneførsel enn at retten gjør det. Lovtekniske hensyn er heller ikke sterke nok til å legge kompetansen til påtalemyndigheten. Departementet foreslår etter dette at kompetansen til å beslutte anonym vitneførsel under hovedforhandlingen legges til retten.

På hvilket stadium av sakenbør avgjørelsen om anonym vitneførsel treffes? Departementet uttalte i høringsbrevet at det kan være behov for å avgjøre under saksforberedelsen om et vitne skal forklare seg anonymt under hovedforhandlingen eller ikke. For eksempel kan det være nødvendig å foreta visse forberedelser før vitnet kan forklare seg, blant annet hvis det skal brukes fysiske eller tekniske hjelpemidler. Det er også mest skånsomt for vitnet om vedkommende så tidlig som mulig får avklart om avhøret skal skje anonymt eller ikke.

Straffeprosessloven §§ 272 til 274 har regler om adgangen til å avholde rettsmøter under saksforberedelsen. Paragraf 272 nevner uttrykkelig enkelte situasjoner hvor dette kan skje. Departementet foreslo i høringsbrevet at behandling av en begjæring om anonym vitneførsel tas med i oppregningen.

Ingen av høringsinstansene går imot at spørsmålet om anonym vitneførsel skal kunne avgjøres under saksforberedelsen. Bergen byrett og Bodø politidistrikt fremholder tvert imot at spørsmålet om anonymitet i domstolen i utgangspunktet bør være avklart på forhånd. Det vises blant annet til at tvist om anonym vitneførsel ikke må føre til avbrudd i hovedforhandlingen med påfølgende berammingsproblemer for fortsettelsen. Forsvarergruppen av 1977 uttaler:

«Når det gjelder spørsmålet om tidspunkt avgjørelse om anonym vitneførsel kan treffes på, er Forsvarergruppen av 1977 enig i at dette må kunne avgjøres forut for hovedforhandlingen, og med ordinær rettsmiddeladgang over avgjørelsene. Bruk av rettsmidler under saksforberedelsen bør ikke avskjære omgjøringsadgangen under hovedforhandlingen dersom man ut fra den øvrige bevisførsel f.eks. kommer til at vitnet er mer sentralt enn tidligere antatt eller det av andre grunner etter umiddelbar bevisførsel fremstår som tvilsomt om avgjørelsen under saksforberedelsen fremstår som riktig. Det bør derfor tilføres en presisering i strpl § 52 om at «avgjørelser under saksforberedelsen om anonym vitneførsel, jfr strpl § 130a, kan alltid omgjøres av den dømmende rett».

Det må imidlertid ikke være slik at avgjørelse om anonym vitneførsel kan treffes før saken er ferdig etterforsket og tiltalespørsmålet er vurdert. På et tidligere stadium har man ikke tilstrekkelig oversikt over saken til å kunne ta stilling til vurderingstemaene for vitneprovet. Det er noe uklart av departementets brev når man mener en begjæring skal kunne fremsettes, men i og med at det vises til bevisoppgave m.v., legger Forsvarergruppen av 1977 til grunn at også departementet mener det må skje etter uttak av tiltale.»

Departementet er enig med Forsvarergruppen i at en avgjørelse om anonym vitneførsel som er truffet under saksforberedelsen, må kunne gjøres om under hovedforhandlingen. Det er først under hovedforhandlingen at man får den fulle oversikten over betenkelighetene ved anonym vitneførsel. En slik løsning følger allerede etter gjeldende rett av § 272 fjerde ledd. Riktignok er omgjøringsadgangen avskåret hvis spørsmålet etter kjæremål er avgjort i høyere instans og det ikke foreligger nye opplysninger. Men de eksemplene Forsvarergruppen nevner, er nettopp tilfeller hvor det på bakgrunn av umiddelbar bevisførsel er kommet frem nye opplysninger. Det er derfor ikke behov for lovendringer på dette punktet.

Paragraf 272 gjelder under saksforberedelsen for domstolen, dvs. etter at det er tatt ut tiltale. Dermed vil det ikke være aktuelt å avgjøre spørsmålet om et vitne skal forklare seg anonymt under hovedforhandlingen, før saken er ferdig etterforsket og det er tatt ut tiltale.

Om rettens behandling av en begjæring om anonym vitneførsel uttaler riksadvokaten:

«Departementet har foreslått at lekdommere og jurymedlemmer ikke skal gjøres kjent med vitnets identitet. Riksadvokaten er enig i dette, men kan vanskelig se at dette fullt ut kan gjennomføres uten endring av straffeprosessloven § 54. Selv om høringsnotatet åpner for at spørsmålet om anonym vitneførsel under hovedforhandlingen kan avgjøres under saksforberedelsen, jf. straffeprosessloven § 272 annet ledd, kan det forekomme tilfeller hvor spørsmålet først blir avgjort etter at hovedforhandlingen er påbegynt. I slike tilfeller skal avgjørelsen om anonym vitneførsel etter dagens regler treffes av den samlede rett. En kan vanskelig tenke seg at legdommerne kan delta i avgjørelsen uten å få kjennskap til vitnets identitet.»

Departementet foreslår i proposisjonen her at lekdommerne skal ha samme rett som fagdommerne til å vite identiteten til et anonymt vitne. Dette reiser spørsmål om lekdommerne også bør delta i avgjørelsen om å tillate et vitne å forklare seg anonymt, dersom avgjørelsen unntaksvis skal treffes under hovedforhandlingen. Dette spørsmålet vil bare reise seg i forhold til meddommere, ikke lagrettemedlemmer. Departementet ser ikke tilstrekkelig grunn til å ha noen annen regel her enn for andre prosessuelle avgjørelser som treffes under hovedforhandlingen, nemlig at medlemmene deltar på like fot med fagdommerne.

Riksadvokaten synes å mene at én fagdommer alene skal kunne treffe avgjørelsen hvis spørsmålet om anonym vitneførsel skal avgjøres under saksforberedelsen, jf. henvisningen til § 54. Avgjørelsen kan ha stor betydning både for saken og for vitnet. Det må foretas vanskelige skjønnsmessige avveininger. Dette taler for at alle fagdommerne bør behandle spørsmålet. I samme retning peker konsekvenshensyn: Når spørsmålet om et vitne har vitneplikt eller ikke eller om bevisavskjæring skal avgjøres under saksforberedelsen, deltar i lagmannsretten tre fagdommere, jf. § 274. I herreds- eller byretten treffer administrator avgjørelsen. Etter departementets syn bør den samme løsningen gjelde for behandlingen av begjæringer om anonym vitneførsel.

Siden departementet går inn for at alle fagdommerne skal delta i avgjørelsen av om anonym vitneførsel skal tillates, passer det ikke å regulere forholdet i § 54. Departementet foreslår i stedet å ta inn en særregel i utkastet § 130 a.

Skal avgjørelsen om anonym vitneførsel treffes under saksforberedelsen, vil det ikke alltid være oppnevnt offentlig forsvarer for den siktede. Retten har en skjønnsmessig adgang til å oppnevne forsvarer i slike tilfeller, jf. § 100 annet ledd. Etter departementets syn tilsier rettssikkerhetshensyn at det alltid skal være oppnevnt offentlig forsvarer når spørsmålet om et vitne skal forklare seg anonymt skal behandles. Departementet foreslo derfor i høringsbrevet at det blir tatt inn en bestemmelse om dette i straffeprosessloven § 97 nytt annet ledd.

Bare Forsvarergruppen av 1977 har kommentert forslaget på dette punktet:

«Når det er tatt ut tiltale i en sak der det kan være aktuelt med anonym vitneførsel, vil det alltid være oppnevnt forsvarer etter strpl § 96. Lovendringen fremstår således ikke som en styrking av den siktedes rettigheter, men [som] et forsøk på å pålegge forsvarer å være tilstede i et rettsmøte. Dette bør ikke være lovfestet. Det må være tilstrekkelig at forsvarer har anledning til å være tilstede. Dersom forsvarer i samråd med klienten ikke finner det riktig å delta i dette rettsmøtet, må det være opp til forsvarers strategi. Skal loven endres på dette punkt for å presisere siktedes/forsvarers rettigheter, er det tilstrekkelig at bestemmelsen formuleres slik at «den siktede alltid skal ha oppnevnt forsvarer når det avholdes rettsmøte til behandling av påtalemyndighetens begjæring om anonym vitneførsel».»

Hovedpoenget for departementet var å sikre den tiltaltes rett til forsvarer, ikke å pålegge forsvareren plikt til å møte. Forsvarergruppen har imidlertid rett i at forsvarer normalt vil være oppnevnt når retten under saksforberedelsen skal vurdere om et vitne skal forklare seg anonymt. Derimot kan det være at retten før det er tatt ut tiltale må ta stilling til om et rettslig avhør under etterforskningen skal skje anonymt, jf. nedenfor. Da vil det ikke alltid være oppnevnt forsvarer. Derfor vil det uansett være behov for den foreslåtte § 97 nytt annet ledd.

Bergen politidistrikt mener at det bør vurderes om spørsmålet om anonymitet bør avgjøres med en forsvarer som ikke har tilknytning til den siktede og som tas fra et fast utvalg av forsvarere. Høringsinstansen begrunner ikke dette synspunktet nærmere. Trolig tenker en på situasjonen hvor anonym vitneførsel nektes og hvor aktor deretter frafaller å føre vitnet. I slike tilfeller antar departementetat det etter omstendighetene kan skape problemer for en forsvarer som kjenner identiteten til det frafalte vitnet, å fortsette sitt verv. Men trolig vil dette ikke skje ofte, siden vitnet likevel ikke skal føres i saken. Den ordningen som Bergen politidistrikt foreslår, kan avhjelpe eventuelle problemer. Et alternativ er at forsvareren frasier seg sitt verv hvis det unntaksvis skaper alvorlige problemer i den videre behandlingen av saken at han kjenner identiteten til et frafalt vitne.

I de øvrige situasjoner vil forsvareren uansett kunne bli kjent med identiteten, nemlig når anonym vitneførsel besluttes, og når anonym vitneførsel nektes og vitnet blir ført på vanlig måte. En ordning som den Bergen politidistrikt foreslår, måtte imidlertid gjennomføres også i slike saker. Det skyldes at man ikke vet utfallet før begjæringen om anonym vitneførsel er behandlet. Dette virker etter departementets syn unødvendig kompliserende. Departementet foreslår etter dette ikke en slik ordning som Bergen politidistrikt har antydet.

Departementet gikk i høringsbrevet inn for at avgjørelsen om anonym vitneførsel bør treffes ved kjennelse og at kjennelsen bør kunne påkjæres, jf. straffeprosessloven §§ 377 og 378 nr. 3. Dette vil gjøre ordningen med anonym vitneførsel mer betryggende, men vil kunne forlenge saken.

Ingen av høringsinstansene har innvendinger mot at retten skal treffe avgjørelsen om anonym vitneførsel ved kjennelse. Departementet opprettholder forslaget fra høringsbrevet på dette punktet.

Regjeringsadvokaten tar opp spørsmålet om retten bør få en særskilt plikt til å begrunne avgjørelsen.

«Ved en eventuell overprøvelse i Strasbourg av om bruk av anonyme vitner i en norsk straffesak er i overensstemmelse med kravene i EMK artikkel 6, vil det være av sentral betydning å kunne dokumentere at den norske domstol har påvist tungtveiende hensyn i den konkrete saken. Etter forslaget skal avgjørelsen om å føre anonyme vitner treffes av retten ved kjennelse. Det følger av strpl § 52 at kjennelsen skal ha grunner. Vanligvis kan dog begrunnelsen gjøres mer summarisk ved kjennelser enn ved dommer, jf Bjerke og Keiserud, Straffeprosessloven med kommentarer, Bind I (2 utgave, 1996) s. 148. I en kjennelse som beslutter anonym vitneførsel bør begrunnelsen ikke være summarisk. En mulighet er å kreve at retten i kjennelsen - foruten å vise til den norske hjemmelen - bestemt og uttømmende angir det saksforhold som beslutningen bygger på, særlig de grunner for anonym vitneførsel som foreligger i den konkrete saken. Dette vil ubetinget være en fordel for alle parter ved en eventuell overprøvelse ved et internasjonalt kontrollorgan. Det tryggeste vil være å ta inn et slikt skjerpet krav til kjennelsesgrunnene i selve lovteksten.»

En kjennelse skal ha grunner, jf. § 52. Men loven stiller som hovedregel ikke noe nærmere krav til innholdet i premissene, slik den gjør for dommer, jf. §§ 39 til 40. Retten står ganske fritt i hvor grundig den vil begrunne en kjennelse. Som et minimum må det gå frem hvilket faktum retten bygger avgjørelsen på og hvilken rettsanvendelse som er lagt til grunn (Bjerke/Keiserud, Straffeprosessloven med kommentarer (2. utg., 1996) bind I s. 147-148. Se også Andenæs, Norsk straffeprosess (Oslo 1994) bind I s. 148).

Straffeprosessloven § 184 annet ledd tredje punktum gjør unntak fra hovedregelen. Bestemmelsen stiller nærmere krav til innholdet og begrunnelsen i kjennelser om varetektsfengsling. Slike kjennelser skal angi lovhjemmel, kortfattet nevne hvorfor det antas å foreligge skjellig grunn til mistanke og for øvrig gjøre rede for grunnen til fengslingen. I et høringsbrev 10. januar 2000 foreslår departementet at det tas inn et lignende krav om begrunnelse for bruk av restriksjoner ved varetekt.

Etter departementetssyn taler gode grunner for at det skal gjelde en plikt til å gi begrunnelse også for kjennelser om anonym vitneførsel. Dette vil bidra til at spørsmålet om anonym vitneførsel blir grundig vurdert i førsteinstansen, at grunnlaget for å vurdere avgjørelsen i forbindelse med kjæremål eller anke blir bedre og at EMD i en eventuell klagesak for domstolen får et bedre grunnlag for å vurdere om forpliktelser i EMK er overtrådt. Departementet foreslår på denne bakgrunnen at det tas inn en bestemmelse om begrunnelse i § 130 a.

Ingen av høringsinstansene har hatt innvendinger mot at kjennelsen skal kunne påkjæres. Men et par instanser tar opp spørsmålet om hvor omfattende kjæremålsadgangen skal være. Riksadvokaten stiller seg tvilende til om en beslutning om å tillate anonym vitneførsel som treffes under hovedforhandlingen, bør kunne påkjæres. Etter riksadvokatens oppfatning bør den tiltalte i disse tilfellene være henvist til å anke over saksbehandlingsfeil. Politiembetsmennenes Landsforening mener at bare kjennelser som nekter anonym vitneførsel bør kunne påkjæres - uansett om spørsmålet avgjøres under saksforberedelsen eller hovedforhandlingen.

Hvis det ikke bestemmes noe annet, vil det være full kjæremålsadgang over avgjørelser om anonym vitneførsel som treffes før hovedforhandlingen, jf. straffeprosessloven § 377. Treffes avgjørelsen under hovedforhandlingen, kan den i utgangspunktet ikke påkjæres, jf. § 378. Unntak gjelder når avgjørelsen er rettet mot tredjemann, se § 378 nr. 3. Dette innebærer at bare vitnet kan påkjære avgjørelser som nekter anonym vitneførsel. For øvrig må avgjørelsen eventuelt brukes som ankegrunn. Hvis det ikke foreslås noen særregel, vil rettstilstanden med andre ord bli slik riksadvokaten går inn for.

Etter departementets syn er dette en rimelig og hensiktsmessig avgrensning av kjæremålsadgangen. Departementet er ikke enig med Politiembetsmennenes Landsforening i at adgangen bør begrenses under saksforberedelsen. En avgjørelse om hvorvidt et vitne skal forklare seg anonymt eller ikke vil ofte få stor betydning for hvordan saken skal gjennomføres. Derfor er det etter departementets syn hensiktsmessig at dette spørsmålet avklares endelig så tidlig som mulig. Det vil ikke kunne skje hvis en avgjørelse som tillater anonym vitneførsel, ikke skal kunne påkjæres, men bare skal brukes som ankegrunn. Departementet foreslår etter dette ingen særregel om kjæremålsadgangen.

Vanligvis skal det gå frem av bevisoppgaven hvilke vitner som skal føres, jf. § 264 første ledd. Ønsker påtalemyndigheten at et vitne skal forklare seg anonymt, bør det bare opplyses om dette. Vitnets navn og andre opplysninger som kan føre til at vitnets identitet blir kjent, kan selvfølgelig ikke nevnes. Departementet foreslo i høringsbrevet at det blir gitt regler om dette i § 264 første ledd nye annet til fjerde punktum. Avslår retten en begjæring om anonym vitneførsel, skulle vitnets navn etter forslaget opplyses snarest mulig etter at avgjørelsen er rettskraftig med mindre påtalemyndigheten frafaller å føre vitnet.

Paragraf 314 foreskriver at en ankeerklæring skal nevne nye bevis som måtte bli påberopt. Departementet mente at denne bestemmelsen burde få et nytt annet ledd annet punktum som gir § 264 første ledd nye annet til fjerde punktum tilsvarende anvendelse.

Få høringsinstanser har uttrykkelig kommentert dette forslaget. Forsvarergruppen av 1977 uttaler:

«Departementet foreslår endring i strpl § 264 og 242 for tilfelle påtalemyndighetens begjæring om anonym vitneførsel ikke blir tatt til følge. Denne delen av høringsbrevet virker lite gjennomtenkt i forhold til bestemmelsene om fri bevisførsel, rettens opplysningsplikt og forsvarerens mulighet til å føre bevis. Endringen synes å ha som utgangspunkt at påtalemyndigheten regulerer bevistilbudet i norske straffesaker. Dette er ikke tilfelle. Det er således vanskelig å se at påtalemyndigheten - etter å ha fått avslag på begjæring om anonym vitneførsel - kan gis anledning til å nekte å opplyse personalia dersom retten (§ 294) eller forsvarer (§ 265 jf § 292) ønsker å føre vedkommende frem for retten. Det er selvsagt mulig for påtalemyndigheten å frafalle et vitne på et hvilket som helst trinn av saken uten nærmere begrunnelse - endog å unnlate å føre vedkommende på bevisoppgaven dersom det på forhånd er gitt avslag fra Riksadvokat (jf over) eller domstol. Det er imidlertid ingen hjemmel i lovverket til å avskjære forsvarer fra å føre vedkommende som vitne. Dersom en begjæring om anonym vitneførsel avslås, må vedkommende kunne føres opp som vitne av forsvarer dersom dette anses å være nødvendig fra forsvarerens ståsted.

Allerede i dag er det slik at selv om politiet ikke oppgir en kilde eller fører vedkommende som bevis, har man ingen hjemmel for å avskjære vedkommende som vitne dersom forsvarer eller tiltalte på andre måter får kunnskap om vedkommendes eksistens. Slik forslaget til endring i strpl § 264 er formulert, må det innforstås at forsvarer ikke lenger vil ha adgang til å føre et slikt vitne, fordi han vil være bundet av taushetsplikt om vitnets eksistens dersom påtalemyndigheten frafaller vitnet. Dette vil være uholdbart.

Man må ikke miste av syne at det absolutt viktigste i rettspleien er å hindre uriktige domfellelser.

Forsvarergruppen av 1977 ber derfor om at siste del av siste setning («med mindre påtalemyndigheten frafaller å føre vitnet») strykes.»

Politiembetsmennenes Landsforening uttaler:

«Det er viktig at kilder som er lovet anonymitet på etterforskningsstadiet, ikke opplever at deres identitet blir avslørt ved den rettslige behandling av saken. Dette gjelder ikke bare for anonyme kilder, hvor det foreslås gitt en særskilt bevisforbudsregel i str.prl. § 292, 2. ledd. For anonyme vitner synes høringsnotatet å bygge på den forutsetning at hvis domstolen ikke samtykker til anonym vitneførsel, kan påtalemyndigheten beskytte vitnet ved å frafalle det. Etter PEL's oppfatning er dette neppe riktig. Det ligger i sakens natur at anonym vitneførsel bare vil være aktuelt for vitner som har opplysninger som er vesentlige for saken. Gjennom begjæring om anonym vitneførsel for domstolen er det gjort kjent for siktede at slike vitner finnes. At påtalemyndigheten - som har plikt til å søke etter og legge frem opplysninger som er både til skade og gunst for siktede - med bindende virkning for motparten skal ha adgang til å frafalle/unnta vitner, krever en klar hjemmel. PEL foreslår derfor som antydet i høringen s. 38 at det tas inn en bevisforbudsregel i str.prl. § 120a. Bestemmelsen kan eksempelvis gis et slikt innhold:

«Når en begjæring om anonym vitneførsel etter § 130a ikke tas til følge, eller en beslutning om anonym vitneførsel etter § 234a ikke videreføres ved rettens kjennelse, kan mistenkte ikke kreve vitnet ført dersom påtalemyndigheten frafaller vitnet. Mistenkte kan heller ikke føre bevis som kan lede til at identiteten til vitnet eller kilden blir kjent».»

Departementet har ikke ment å foreslå noe unntak fra den tiltaltes rett til selv å begjære vitnet ført, slik Forsvarergruppen synes å tro. Har en tiltalt på selvstendig grunnlag kjennskap til hvem vitnet er, er meningen at han skal kunne føre vitnet. Poenget er at han ikke skal få opplysning om vitnet gjennom rettens behandling av begjæringen om anonym vitneførsel.

Departementet er enig i at det vil skape den største sikkerheten for vitnet om man innførte et slikt bevisforbud som PEL går inn for. Departementet mener likevel at det vil være å gå for langt å forby den tiltalte å føre vitnet hvis han på annen måte kjenner vitnets identitet. Det gjelder særlig fordi det her er tale om en situasjon hvor retten har funnet at vilkårene for anonym vitneførsel ikke er oppfylt. Departementet viderefører etter dette forslaget i høringsbrevet.

Forsvarerens taushetsplikt må gjøre at også forsvareren er avskåret fra å føre vedkommende opp som vitne på bakgrunn av de opplysninger han har fått gjennom behandlingen av begjæringen om anonym vitneførsel. Det synes etter dette ikke å være motstrid mellom departementets og Forsvarergruppens syn på dette punktet.

Enten avgjørelsen om anonym vitneførsel skal treffes i et rettsmøte under saksforberedelsen eller under hovedforhandlingen, må behandlingen av spørsmålet skje på en måte som gjør at vitnets identitet ikke blir kjent. Utgangspunktet er at offentligheten har adgang til rettsmøter, men retten har i straffesaker en viss mulighet til å beslutte at forhandlingene skal skje for lukkede dører, se domstolloven kapittel 7 (som endret ved lov 4. juni 1999 nr. 37). Ved rettsmøter til behandling av en begjæring om anonym vitneførsel bør offentligheten ikke ha adgang. Departementet foreslo derfor i høringsbrevet at domstolloven kapittel 7 endres slik at det sies uttrykkelig i loven at behandlingen av slike begjæringer skal holdes for lukkede dører. Ingen av høringsinstansene har hatt innvendinger til dette. Departementetviderefører forslaget fra høringsbrevet.

Det må også sikres at den tiltalte og andre ikke blir kjent med vitnets identitet. Er det bare vitnets navn og andre personopplysninger som skal holdes hemmelig, kan dette rent praktisk ordnes ved at vitnet gir opplysningene skriftlig til retten. Nedtegnelsen må i tilfelle vises til aktor og eventuelt forsvareren. Etter departementets syn er det ikke nødvendig å gi uttrykkelige regler om dette.

Opplysning om vitnets navn bør nedtegnes i rettsboken som ellers, jf. straffeprosessloven § 18. Men departementet gikk i høringsbrevet inn for at denne delen av rettsboken skal holdes adskilt fra rettsboken for øvrig og oppbevares på betryggende måte. Etter departementets syn bør det gis forskrift om hvordan dokumentene skal oppbevares, jf. utkastet til § 18 nytt fjerde ledd i høringsbrevet. De samme reglene bør for øvrig gjelde for protokollasjonen av selve det anonyme avhøret, jf. nedenfor.

Selv om retten ikke tar begjæringen om anonym vitneførsel til følge, er det behov for å behandle opplysningene fortrolig. Det kan tenkes at avgjørelsen blir omgjort etter kjæremål. Og selv om dette ikke skjer, kan det være at påtalemyndigheten vurderer risikoen for vitnet som så stor at den ønsker å frafalle vitnet hvis det ikke kan avhøres anonymt. Departementet foreslo på denne bakgrunn en bestemmelse om at de vanlige reglene igjen skal gjelde når en avgjørelse som nekter anonym vitneførsel, er rettskraftig med mindre påtalemyndigheten frafaller å føre vitnet.

I høringsbrevet ble det også foreslått å endre bestemmelsen i § 26 første ledd om at rettsboken skal leses opp. Paragrafen kan få en unntaksbestemmelse hvor det heter at regelen om opplesning ikke gjelder for den delen av rettsboken som skal protokolleres særskilt etter reglene foran.

Tilsvarende regler om oppbevaring av politidokumenter med vitnets navn mv. bør gis i påtaleinstruksen.

Få høringsinstanser har uttrykkelig kommentert forslaget på dette punktet. Forsvarergruppen av 1977 uttaler at unntaksregelen aldri bør komme til anvendelse i de tilfeller hvor anonym vitneførsel nektes. De vanlige regler bør komme til anvendelse selv om aktor frafaller vitnet. Begrunnelsen er den samme som ved det tilsvarende forslag til unntak for dokumentinnsyn, jf. foran. Departementet viser til det som er sagt foran om denne innvendingen.

Departementet har kommet til at det også kan være behov for uttrykkelig å gjøre unntak fra reglene om protokollasjon i §§ 19 til 24. Det foreslår derfor at bestemmelsen som i høringsbrevet var foreslått som et nytt fjerde ledd i § 18, tas inn som en ny § 21 a i stedet. Dessuten har departementet omformulert ordlyden i tredje punktum blant annet for at den skal bli mer i samsvar med den lignende bestemmelsen i utkastet § 264 første ledd.

Ofte vil det være vanskelig å foreta en meningsfylt behandling av spørsmålet om anonym vitneførsel uten at vitnets identitet blir kjent. Da kan det være behov for å pålegge den tiltalte å forlate rettssalen. Tilsvarende gjelder under selv det anonyme avhøret. Spørsmålet om det er behov for lovendringer på dette punktet vil bli behandlet samlet nedenfor. Det samme gjelder for spørsmålet om unntak fra reglene om dokumentinnsyn.

En kjennelse om anonym vitneførsel vil regelmessig inneholde opplysninger som kan røpe vitnets identitet. Den siktede bør derfor ikke bli meddelt kjennelsen, slik § 52 annet ledd foreskriver. I stedet bør kjennelsen meddeles forsvareren med mindre forsvareren ikke ønsker å kjenne vitnets identitet, jf. utkastet § 130 a tredje ledd tredje punktum. Den siktede bør derimot få vite at det er besluttet anonym vitneførsel. Kjennelsen bør oppbevares på en strengt betryggende måte. Departementet foreslo i høringsbrevet regler om dette i et nytt tredje ledd i § 52.

Forsvarergruppen av 1977 innvender mot denne delen av forslaget:

«Når det gjelder endringen i strpl § 52 om meddelelse til forsvarer og ikke siktede, reiser dette også et spørsmål om anvendelse av rettsmidler. I utgangspunktet tilligger kjæremålsretten den siktede, og ikke forsvarer. Det reiser særlige spørsmål når beslutninger/kjennelser ikke meddeles den siktede. Det samme problem var oppe i Borgarting lagmannsrett knyttet til spørsmålet om innsyn i Overvåkningstjenestens dokumenter i straffesak, der deler av kjennelsen ble hemmeligstemplet slik at siktede ble nektet innsyn. Lagmannsretten kom her til at forsvarer hadde en særlig kjæremålsrett på vegne av siktede. Dette bør lovfestes når det nå også vil gjelde i saker som nærværende. Situasjonen er heller ikke upraktisk ved dokumentnektelse etter strpl § 242. Det bør derfor tas inn et tillegg i strpl § 377 som følger «Dersom den kjæremålsberettigede ikke blir gitt innsyn i en avgjørelse som vedrører ham, kan den oppnevnte forsvarer inngi kjæremål på hans vegne».»

Departementeter enig med Forsvarergruppen i at forsvareren bør ha rett til å påkjære en avgjørelse om anonym vitneførsel på den siktedes vegne. Og nektes den siktede dokumentinnsyn etter utkastet § 242 nytt annet ledd eller § 264 nytt fjerde ledd, jf. nedenfor, bør forsvarere kunne påkjære avgjørelsen av hvilke dokumenter eller deler av dokumenter som skal unntas fra innsynet. Etter departementets mening er den beste lovtekniske måten å regulere dette i de enkelte bestemmelser fremfor i § 377. Departementets utkast er omformulert i tråd med disse synspunktene.

5.5.9 Endringer i andre bestemmelser for å sikre gjennomføringen av anonym vitneførsel mv.

Er det besluttet anonym vitneførsel, må avhøret av det anonyme vitnet og rettssaken for øvrig gjennomføres slik at identiteten ikke blir kjent. De reglene som er foreslått foran, vil langt på vei ha betydning også ved selve det anonyme avhøret. Men enkelte ytterligere tilpasninger må gjøres:

Det kan være behov for å foreta avhøret for lukkede dører, men dette vil ikke alltid være tilfelle. Retten bør derfor ha adgang, men ikke plikt til å beslutte lukkede dører mens avhøret pågår. Dette kan lovteknisk gjøres ved at domstolsloven § 125 første ledd, slik den lyder etter lovendringen 4. juni 1999 nr. 37, får en ny bestemmelse, som tillater at det besluttes lukkede dører når et vitne avhøres anonymt etter straffeprosessloven § 130 a. Samtidig må det foretas et par tekniske endringer i andre deler av § 125. Departementet foreslo en slik løsning i høringsbrevet. Ingen av høringsinstansene har hatt innvendinger mot forslaget på dette punktet. Departementet viderefører forslaget i proposisjonen her og foreslår at bestemmelsen tas inn mellom nåværende bokstav d og e.

Det skulle så vidt departementet kan se, ikke være behov for å endre reglene om protokollasjon ut over det som er foreslått foran. Det samme gjelder for reglene om oppnevning av forsvarer.

Derimot er det et spørsmål om §§ 39 og 40 om hva en dom skal inneholde, bør endres. I § 40 femte ledd heter det at domsgrunnene skal angi hovedpunktene i rettens bevisvurdering. Departementet ga i høringsbrevet uttrykk for at pedagogiske grunner tilsier at bestemmelsen får et nytt annet punktum, hvor det sies uttrykkelig at dommen ikke må inneholde opplysninger som kan føre til at vitnets identitet blir kjent. Bare Forsvarergruppen av 1977 har innvendinger mot dette:

«Forsvarergruppen av 1977 går også kraftig mot endringen i strpl § 40 om å nekte retten å komme med opplysninger i dommen som kan medføre identifikasjon av vitnet. Dette er en bestemmelse som vil innebære sensur av en begrunnelsesplikt. I de fleste tilfelle vil opplysninger som kan medføre identifikasjon ikke være nødvendig. Dersom dette imidlertid vil være en sentral del av rettens bevisvurdering, kan det ikke ved lov fastsettes at retten skal unngå å gi den reelle begrunnelse. Betydningen av anonyme vitneprov vil også kunne være avgjørende for en etterprøving knyttet opp mot EMKs bestemmelser om rettferdig rettergang og mulighet for ankesiling samt prøving av dommen i Høyesterett. Dersom det skal legges en begrensning på identifikasjonsmuligheten, må dette i stedet gjøres ved at man anvender regelen i dl § 131 - eventuelt tilpasser denne - slik at dommen gir et korrekt uttrykk for dommerens bevisvurdering, men slik at de deler som eventuelt identifiserer vitnet kan unndras offentlighet også i forhold til den tiltalte.»

Departementethar forståelse for innvendingen. Det foreslår en endring i tråd med synspunktene, men mener at man bør følge en noe annen lovteknisk løsning enn den Forsvarergruppen antyder. Departementet foreslår at det tas inn en ny bestemmelse, hvor det heter at dersom begrunnelsesplikten gjør det nødvendig å komme med opplysninger om vitnets identitet, skal opplysningene nedtegnes i et særskilt dokument. Dokumentet skal oppbevares på en strengt betryggende måte i samsvar med forskrift som Kongen gir. Med slike tilføyelser bør de nye reglene tas inn som et nytt sjette ledd fremfor å tas inn i femte ledd. For øvrig opprettholder departementet forslaget i høringsbrevet.

Som nevnt foran, er det et spørsmål om ikke også reglene om den tiltaltes rett til å være til stede under rettsmøtet, må endres. Det gjelder både av hensyn til behandlingen av begjæringen om anonym vitneførsel og til et eventuelt anonymt avhør.

Paragraf 284 (jf. §§ 327 første punktum og 354) og § 245 første ledd åpner en viss adgang til å pålegge den tiltalte å forlate rettssalen under henholdsvis hovedforhandlingen og avhør av vitner under saksforberedelsen. Vilkåret er at det er særlig grunn til å frykte for at en uforbeholden vitneforklaring ellers ikke vil bli gitt. Ved avhør under saksforberedelsen kan siktede også utelukkes av hensyn til etterforskningens øyemed, se § 245 tredje ledd. Disse vilkårene vil kunne være oppfylt når en begjæring om anonym vitneførsel skal behandles før eller under hovedforhandlingen, eller et vitne skal forklare seg anonymt under hovedforhandlingen. Men det vil ikke alltid være tilfelle.

Departementet foreslo i høringsbrevet at § 284 første ledd får nye annet og tredje punktum om at retten kan beslutte at en tiltalt skal forlate rettssalen under behandlingen av en begjæring om anonym vitneførsel og når et anonymt vitne skal avhøres. Paragraf 245 første ledd bør endres på samme måte. Endringene gjør det nødvendig med enkelte tekniske tilpasninger.

Har den tiltalte vært utvist, skal han gjøres kjent med det som er forhandlet i hans fravær, jf. § 284 tredje ledd og § 245 annet ledd. Ved anonym vitneførsel må det gjøres unntak for opplysninger som kan føre til at vitnets identitet blir kjent. Departementet forslo i høringsbrevet at § 245 annet ledd får et nytt annet punktum som sier uttrykkelig at den siktede i saker om anonym vitneførsel likevel ikke skal gjøres kjent med opplysninger som kan føre til at vitnets identitet blir kjent. Paragraf 284 tredje ledd viser til § 245 annet ledd. Derfor er det unødvendig også å endre § 284.

Ingen av høringsinstansene har hatt innvendinger mot forslagene. Departementetviderefører forslagene i proposisjonen her.

Det kan selvfølgelig ikke gis innsyn i dokumenter med opplysninger om vitnets identitet. Departementet foreslo i høringsbrevet at § 264 om dokumentinnsyn under hovedforhandlingen får et nytt fjerde ledd om dette. Er det begjært anonym vitneførsel, jf. § 130 a, kan den tiltalte ikke få innsyn i opplysninger som kan føre til at vitnets identitet blir kjent. Avslår retten begjæringen, skulle de vanlige reglene likevel gjelde fra den tiden avgjørelsen er rettskraftig med mindre påtalemyndigheten frafaller å føre vitnet.

Har den tiltalte ikke forsvarer, reguleres innsynsretten av § 267. Bestemmelsen bør få det samme tillegget som straffeprosessloven § 264.

Adgangen til dokumentinnsyn reguleres av § 242 inntil tiltale er tatt ut. Bestemmelsen stiller opp mer omfattende unntak fra retten til innsyn enn § 264. Unntak kan gjøres både hvis innsyn vil være til skade eller fare for etterforskningen eller for tredjepersoner. Streng tatt er det ikke behov for å endre § 242 for å hindre at det blir gitt innsyn i opplysninger som kan føre til at vitnets identitet blir kjent. Men av pedagogiske grunner bør forholdet likevel etter departementets syn nevnes uttrykkelig i lovteksten. Departementet foreslo i høringsbrevet at § 242 får et nytt annet ledd om dette. Også denne bestemmelsen burde få en særregel for det tilfellet at retten avslår begjæringen.

Også § 28 om den fornærmede og andres rett til dokumentinnsyn etter at saken er avsluttet bør endres. Departementet foreslo i høringsbrevet at bestemmelsen slik den lyder etter lovendringen 4. juni 1999 nr. 37, får et nytt femte ledd om at det når det er besluttet anonym vitneførsel, ikke kan kreves utskrift av den delen av rettsboken som er nevnt i § 21 a eller av andre dokumenter som har opplysninger som kan føre til at vitnets identitet blir kjent. Reglene i påtaleinstruksen kapittel 4 om utskrift og utlån av dokumenter i en straffesak bør justeres i samsvar med dette.

Ingen av høringsinstansene har hatt innvendinger mot forslagene. Departementet viderefører forslagene i proposisjonen her med enkelte språklige endringer.

Departementet foreslår at forsvareren gis rett til å påkjære en avgjørelse etter utkastet § 242 annet ledd eller § 264 fjerde ledd på den siktede/tiltaltes vegne, jf. punkt 5.5.8.

Departementet ba i høringsbrevet om høringsinstansenes syn på om det også er behov for å endre andre bestemmelser for å tilpasse dem til en ordning med bruk av anonyme vitner. Enkelte slike endringsforslag er omtalt foran. Et par av høringsinstansene tar opp forholdet til reglene om habilitet. Bergen byrettuttaler:

«Det kan oppstå spørsmål om dommeren - som må ha sakens dokumenter for å behandle spørsmålet - senere bør ha hovedforhandlingen. Han kan ved kjennelsen komme i skade for å inhabilisere seg. Muligens bør spørsmålet avgjøres av en annen dommer - evnt. den faste forhørsrett.»

Departementet finner for sin del at disse spørsmålene kan løses ved å anvende den alminnelige regel om habilitet i domstolloven § 108, og at det ikke er behov for lovendringer på dette punktet.

5.6 Anonymitet under etterforskningen

5.6.1 Bør det åpnes for bruk av anonyme vitner under etterforskningen?

Departementet uttalte i høringsbrevet følgende om spørsmålet om det bør åpnes for bruk av anonyme vitner under etterforskningen:

«Åpnes det for anonym vitneførsel under hovedforhandlingen, bør det også være tillatt å bruke anonyme vitner under etterforskningen - både i politiavhør og i dommeravhør. Behovet kan være vel så stort på dette stadiet i saken. Samtidig er betenkelighetene mindre. Kontradiksjon er langt viktigere under hovedforhandlingen enn under etterforskningen. Situasjonen kan dessuten være at formålet med avhøret er å skaffe nye bevis og at bare disse nye bevisene vil bli brukt under hovedforhandlingen. Departementet viser for øvrig til Hedlunds utredning s. 52-53.

Det bør etter departementets syn også være adgang for politiet til å beskytte sine kilder slik at vitnets identitet blir holdt hemmelig. En slik ordning kan øke politiets muligheter til å oppklare alvorlige straffesaker, særlig saker om organisert kriminalitet. I eller i tilknytning til kriminelle grupper kan det finnes personer som er villig til å gi politiet informasjon, men som av frykt for represalier ikke tør å gjøre dette hvis det er fare for at samarbeidet med politiet kan bli kjent. Slike informanter vil det ikke være mulig å føre som anonyme vitner under hovedforhandlingen fordi de likevel vil bli gjenkjent av den tiltalte. Derimot kan de gi verdifull informasjon under etterforskningen som kan sette politiet i stand til å finne andre bevis som kan brukes under en hovedforhandling. Manglende innsyn i opplysninger som bare er til bruk for politiet under etterforskningen reiser færre betenkeligheter enn bruk av anonyme vitner under hovedforhandlingen. Også her er det et spørsmål om kilden kan ha skjulte motiver. Men konsekvensene av at slike motiver ikke skulle bli avdekket er mindre alvorlig når kilden «bare» brukes til å skaffe andre bevis, og ikke føres som vitne under hovedforhandlingen.»

Ingen av høringsinstansenegår imot at det åpnes for bruk av anonyme vitner under etterforskningen. Følgende instanser støtter uttrykkelig forslaget: Dommerne John I. Henriksen og Morten Bjone (Oslo byrett), riksadvokaten, Kriminalpolitisentralen, ØKOKRIM, Oslo politidistriktog Politiembetsmennens Landsforening. Kriminalpolitisentralenog Oslo politidistrikt fremhever at bruk av anonyme vitner under etterforskningen kan være svært viktig, særlig ved alvorlig organisert kriminalitet.

Forsvarergruppen av 1977 mener at det bør åpnes for bruk av anonyme vitner under etterforskningen hvis anonym vitneførsel blir tillatt under hovedforhandlingen. Den Norske Advokatforening peker på at betenkelighetene ved å tillate bruk av anonyme vitner er mindre under etterforskningen enn under hovedforhandlingene, men understreker at rent praktiske problemer ikke bør undervurderes.

På bakgrunn av de samstemte synspunktene under høringen fremmer departementet forslag om at det åpnes for bruk av anonyme vitner under etterforskningen - både i politiavhør og i dommeravhør og ved beskyttelse av politiets kilder.

5.6.2 Gjennomføringen av en ordning med anonym vitneførsel under etterforskningen

5.6.2.1 Rettslige avhør

Departementet foreslår foran at det tas inn en ny § 130 a om anonym vitneførsel i straffeprosessloven kapittel 10 om vitner. Dette kapitlet gjelder i alle tilfeller hvor vitner forklarer seg for retten - uavhengig av om det skjer under etterforskningen eller under hovedforhandlingen og uavhengig av hvilken instans som skal foreta avhøret. Den foreslåtte § 130 a vil dermed også gjelde for rettslige avhør under etterforskningen hvis det ikke blir bestemt noe annet.

Departementet mente i høringsbrevet at de samme vilkårene bør gjelde for bruk av anonyme vitner under etterforskningen som under hovedforhandlingen. Når en eventuell ordning med bruk av anonyme vitner har virket en tid, kan det imidlertid være grunn til å vurdere om det bør være adgang til å bruke anonyme vitner i flere typer av straffesaker under etterforskningen enn under hovedforhandlingen.

Selv om vilkårene er de samme, vil adgangen til å bruke anonyme vitner i praksis være videre under etterforskningen enn under hovedforhandlingen fordi vilkårene oftere vil være oppfylt. Det skyldes særlig at betenkelighetene med å foreta anonyme avhør vanligvis vil være mindre under etterforskningen fordi behovet for kontradiksjon er mindre da.

Ingen av høringsinstansene har innvendinger mot at vilkårene er de samme for anonyme rettslige avhør under etterforskningen og under hovedforhandlingen. Departementet viderefører forslaget i proposisjonen her.

Departementet var i høringsbrevet i noe tvil om kompetansen til å begjære anonyme rettslige avhør under etterforskningen skal legges til statsadvokaten eller til politiet. Det kan ved avhør under etterforskningen være et større praktisk behov for at kompetansen legges til politiet. På den annen side vil det trolig dreie seg om et mindre antall saker. Rettstekniske hensyn kan tale for at kompetansen legges til det samme nivået som ved anonym vitneførsel under hovedforhandlingen. Departementet foreslo derfor ingen særregler for avhør under etterforskningen.

De få høringsinstansene som har uttalt seg om dette spørsmålet, har ulike synspunkter:

Oslo politidistrikt mener at kompetansen bør legges til statsadvokaten fordi det er naturlig at kompetansen til å begjære anonym vitneførsel er den samme ved alle former for rettslige avhør.

Politiembetsmennens Landsforening anfører at alle med påtalemyndighet i politiet bør kunne begjære anonyme rettslige avhør under etterforskningen. Det er denne gruppen som har best oversikt over saken. Påtalemyndigheten i politiet begjærer også andre rettergangsskritt.

Kriminalpolitisentralen går inn for at kompetansen legges til politimesteren personlig, og begrunner sitt syn slik:

«I vårt system har det ikke vært tradisjon for at statsadvokaten i noen særlig utstrekning tar beslutninger i tilknytning til den løpende etterforskning. Statsadvokaten har normalt en relativt tilbaketrukken rolle så lenge etterforskningen pågår, dersom han skulle inn i bildet for å ta isolerte enkeltavgjørelser vil han eller hun savne den kjennskap til saken som er nødvendig for å ta en riktig avgjørelse der alle hensyn er vurdert. Det er videre betenkelig av tids- og effektivitetshensyn, en avgjørelse om å oppta en anonym vitneforklaring vil tidvis måtte tas på kort varsel. Statsadvokatembetene har i liten utstrekning noen jourtjeneste på døgnbasis og det er her fare for at formålet med tiltaket forspilles.

Enn videre anføres det at man i forslag om endringer i straffeprosessloven og straffeloven om nye etterforskningsmetoder har lagt forholdsvis mye kompetanse til politimesteren personlig, slik kan det også gjøres med å begjære og beslutte bruk av anonyme vitner under etterforskningen. Dette vil samtidig ivareta behovet for en viss distanse til den umiddelbare saksbehandlingen.»

Også høringen viser at det er gode grunner både for å legge kompetansen til politiet og til statsadvokaten. Departementet legger avgjørende vekt på at anonyme rettslige avhør under etterforskningen i en del tilfeller vil kunne leses opp under hovedforhandlingen. Derfor er det naturlig at kompetansen til å begjære anonyme rettslige avhør legges til statsadvokaten enten avhøret skjer under hovedforhandlingen eller under etterforskningen. Departementet viderefører etter dette forslaget i høringsbrevet.

Departementet har foran lagt til grunn at det alltid vil være oppnevnt offentlig forsvarer når det etter at tiltale er tatt ut skal avgjøres om et vitne skal avhøres anonymt under hovedforhandlingen. Begjærer påtalemyndigheten før det er tatt ut tiltale at et rettslig avhør under etterforskningen skal skje anonymt, vil det derimot ikke alltid være oppnevnt forsvarer. Forsvarer kan oppnevnes i medhold av § 100 annet ledd. Departementet mente imidlertid i høringsbrevet at § 97 bør få et nytt annet ledd om at det alltid skal oppnevnes forsvarer når retten behandler en begjæring om anonymt vitneavhør eller foretar et anonymt avhør.

Ingen av høringsinstansenehar hatt innvendinger mot forslaget på dette punktet. Departementet viderefører forslaget i proposisjonen her.

Straffeprosessloven ny § 21 a og § 26 vil også gjelde for protokollasjon av rettslige avhør under etterforskningen. Det er ikke behov for å endre disse reglene ytterligere for å tilpasse dem en ordning med bruk av anonyme vitner forut for hovedforhandlingen. Departementet kan heller ikke se at det av hensyn til anonyme rettslige avhør under etterforskningen skulle være behov for andre endringer enn dem som er foreslått foran.

Bergen byrett reiser spørsmål om hvordan forhørsretten skal forholde seg til anonyme forklaringer som legges frem i fengslingssaker:

«Skal slike kunne benyttes, eller må retten forut for dette ta stilling til om anonymitet godtas, og avsi kjennelse om det? Problemet må forutsettes å dukke opp i form av at forsvareren krever anonyme vitneforklaringer tatt ut av saken. Dette vil sannsynligvis kreve kjennelse om spørsmålet, og den må avsies før forhørsretten kan behandle fengslingsspørsmålet. Her vil antakelig oppstå tidsmessige problemer. Videre vil [det] oppstå problemer hvis forhørsdommeren nekter anonymitet, hvorefter politiet tar forklaringen ut av saken og likevel fastholder begjæringen. Kan da den dommer som har behandlet dette, og som derved kjenner innholdet, derefter behandle fengslingsspørsmålet ? - eller har han da kunnskap som inhabiliserer ham? Spørsmålet bør utredes og innarbeides.»

ØKOKRIM uttaler:

«Anonyme politiavhør bør kunne benyttes ved vurderingen av hvorvidt det er grunnlag for å benytte tvangsmidler, men slik at fremtidig anonymitet sikres. Det bør for eksempel ikke være mulig å spore vitnets identitet i en eventuell etterfølgende erstatningssak dersom det skulle vise seg at tvangsmiddelet ikke førte til styrket mistanke. Det antas at lovteksten kan gi nødvendig hjemmel, men at nærmere retningslinjer kan besluttes av riksadvokaten eller ved endring av påtaleinstruksen.»

Ønsker påtalemyndigheten å føre det anonyme vitnet for forhørsretten, bør løsningen etter departementetssyn være at retten treffer beslutning om anonym vitneførsel. Dette følger etter departementets mening av systemet i utkastet. Det er derfor ikke behov for noen særregel.

Vanligvis skjer det imidlertid ingen vitneførsel i forhørsretten. Retten treffer sin avgjørelse på bakgrunn av den siktedes forklaring og dokumentene i saken. Hvis det tidligere er foretatt et anonymt rettslig avhør av et vitne, er det et spørsmål om avhøret bør kunne brukes som bevis i forhørsretten.

Det kan være vanskelig for påtalemyndigheten å begrunne fengslingsbegjæringen hvis det anonyme vitneavhøret ikke kan brukes. Vilkårene og beslutningsmåten er den samme ved anonyme avhør før og under hovedforhandlingen. Får dommeren i fengslingssaken vite vitnets identitet, skulle ikke de rettssikkerhetsmessige betenkelighetene ved å bruke avhøret i fengslingssaken komme i noen vesentlig annen stilling enn om avhøret dokumenteres under hovedforhandlingen. En slik ordning vil imidlertid medføre at flere får kjennskap til vitnets identitet. Men siden det gjelder en dommer, vil ikke departementet legge avgjørende vekt på dette argumentet.

Departementet mener etter dette at rettslige avhør av anonyme vitner må kunne brukes som bevis i fengslingssaker eller andre saker om bruk av tvangsmidler. Men forutsetningen bør være at forhørsrettsdommeren får alle relevante opplysninger om vitnets identitet. Etter departementets syn følger en slik løsning av det forhold at det ikke gjelder noe bevisforbud og av utkastet § 130 a, jf. uttalelsen i tredje ledd om at dommeren skal opplyses om vitnets navn og andre forhold som er nødvendig for å identifisere vitnet. Det skulle ikke være behov for en uttrykkelig regel om dette.

Bør den tilsvarende løsningen gjelde for anonyme politiavhør? Også beslutningen om slike avhør skal etter utkastet treffes av retten, se nedenfor. Forskjellen mellom anonyme rettslige avhør og anonyme politiavhør er at retten ikke har vært involvert under selve avhøret. Men det vil retten kunne ta i betraktning ved bevisvurderingen.

Departementet går etter dette inn for at også et anonymt politiavhør bør kunne brukes som bevis. Departementet foreslår samtidig at det tas inn et nytt annet ledd i utkastet § 234 a hvor det heter at § 130 a tredje ledd annet til fjerde punktum om hvem som skal få opplysninger om vitnets identitet, skal gjelde tilsvarende hvis et anonymt politiavhør skal brukes som bevis for retten.

Ordningen foran bør ikke gjelde bare ved begjæringen om bruk av tvangsmidler. Det bør også være anledning til å lese opp en anonym politiforklaring under hovedforhandlingen når vilkårene i § 297 er oppfylt. Så vidt departementet kan se, er det ikke behov for å gi særregler om dette. De inhabilitetsspørsmål som Bergen byrett reiser, bør etter departementets syn løses etter de alminnelige reglene om habilitet i domstolloven § 108.

5.6.2.2 Politiavhør

Reglene om vitner i straffeprosessloven kapittel 10 gjelder ikke ved politiavhør. Spørsmålet blir derfor om det er behov for ytterligere lovendringer av hensyn til bruk av anonyme vitner i politiavhør.

Ved politiavhør bør polititjenestemannen som foretar avhøret, få vite hvem vitnet er. Ellers kan han vanskelig kontrollere om vitnet har noen tilknytning til den mistenkte. Verken den mistenkte, forsvareren eller andre har rett til å være til stede ved avhøret. Derfor skulle det i utgangspunktet ikke være behov for en regel tilsvarende forslaget til ny § 130 a for politiavhør.

Det bør imidlertid gjelde enkelte særlige prosessregler for anonyme politiavhør, slik departementet har foreslått for anonyme rettslige avhør. Blant annet må det gjelde begrensninger i adgangen til dokumentinnsyn og i adgangen til å føre bevis om vitnets identitet. Det tilsier at det bør gis en egen bestemmelse om anonyme politiavhør. I samme retning peker pedagogiske hensyn. Departementet foreslo derfor i høringsbrevet at det innføres en egen bestemmelse om anonyme politiavhør i en ny § 234 a. Ingen av høringsinstansene har hatt innvendinger mot dette. Departementet foreslår en slik bestemmelse i proposisjonen her.

Det kan spørres om adgangen til å foreta anonyme avhør bør være mer omfattende ved politiavhør enn ved rettslige avhør. Ikke minst er det et spørsmål om flere typer av saker bør omfattes av ordningen. Etter departementets syn er det særlig behov for særskilte forholdsregler i de sakstyper som er nevnt i utkastet § 130 a. Departementet foreslo derfor i høringsbrevet ingen særvilkår for politiavhør. Men departementet ga uttrykk for at dette spørsmålet bør vurderes når en eventuell ordning med bruk av anonyme vitner har virket en stund. En annen sak er at vilkårene for anonyme avhør oftere vil være oppfylt ved politiavhør enn ved rettslige avhør, fordi betenkelighetene ved anonymitet er mindre da.

Få høringsinstanser har hatt merknader til dette spørsmålet. Dommerne John I. Henriksenog Morten Bjone (Oslo byrett) mener at vilkårene bør være de samme som i utkastet til § 130 a, men Henriksen synes å mene at også fare for annet velferdstap enn det som er nevnt i bestemmelsen, skal kunne gi grunnlag for anonym vitneførsel. Oslo politidistrikt går på sin side inn for at grensene for anonyme politiavhør ikke bør være snevre, men angir ikke hvor grensene bør gå. Også ØKOKRIM mener at det vil være for strengt å la vilkårene i utkastet § 130 a gjelde for politiavhør. ØKOKRIM uttaler:

«Vilkåret om nærliggende fare for situasjoner som nevnt i § 130a a) og b) kan trolig beholdes. Det er imidlertid vanskeligere å stille krav om at etterforskningen skal gjelde de saker som er listet opp i § 130a. Det kan være aktuelt å vurdere anonymitet allerede på etterretningstadiet, altså før det igangsettes formell etterforskning. Generell etterretning om gruppers modus og lignende som ikke knytter seg til mulige straffbare forhold bør neppe kunne medføre anonymitet, selv om det kan være behov for anonymitet også her. Et grunnvilkår for anonymitet bør være at etterretningen/etterforskningen gjelder konkrete straffbare handlinger. Det er imidlertid ofte et behov for anonymitet før den straffbare handling er gjennomført, altså på stadiet for straffri forberedelse. Etter ØKOKRIM's oppfatning bør det vurderes å gi formelle muligheter for anonymitet også på forberedelsesstadiet. Særlig i narkotika- og spritsmuglingssaker kan det være et behov for å tilby sikker anonymitet før den straffbare handling er gjennomført.

Det bør imidlertid være mistanke om overtredelser av straffebestemmelser som kan medføre fengsel i 6 år eller mer, eller forberedelse til slike handlinger. Vurdering av anonymitet på dette stadiet har nær sammenheng med ordinær etterforskning, og kompetansen til å beslutte anonymitet bør ligge hos statsadvokaten.»

Straffeprosessloven gjelder for etterforskning av straffbare handlinger. Politiets andre gjøremål reguleres ikke av loven. Dermed faller den forebyggende virksomheten utenfor lovens anvendelsesområde. For eksempel gjelder ikke reglene om tvangsmidler for slik virksomhet. Departementet finner det derfor unaturlig å la utkastet til § 234 a gjelde når politiet avverger straffbare handlinger.

Departementet vil i denne omgangen heller ikke på annen måte foreslå et videre anvendelsesområde for § 234 a enn for § 130 a. Departementet viser til de siterte argumentene i høringsbrevet og til at svært få høringsinstanser har gitt uttrykk for uenighet om det som er sagt der.

Departementet foreslo i høringsbrevet at kompetansen til å beslutte anonyme politiavhør legges til påtalemyndigheten, ikke retten. De mest nærliggende alternativene er da at politimesteren eller statsadvokaten treffer avgjørelsen. Departementet uttalte følgende om dette spørsmålet i høringsbrevet:

«Siden det er tale om et nytt og vidtgående virkemiddel som bare skal brukes i unntakstilfeller, er det etter departementets syn viktig at beslutningen treffes av noen med distanse til saken. Det kan tale for at den ansvarlige politijuristen ikke skal kunne treffe beslutningen. Departementet foreslår at kompetansen til å begjære anonyme rettslige avhør legges til statsadvokaten. Rettstekniske hensyn taler for at den samme løsningen blir fulgt ved politiavhør. På den annen side er det mindre betenkelig med anonyme politiavhør enn anonyme rettslige avhør. Departementet finner under tvil at kompetansen bør legges til statsadvokaten.»

ØKOKRIM støtter forslaget om at kompetansen legges til statsadvokaten. De andre høringsinstansene som har uttalt seg om spørsmålet, mener at beslutningen bør treffes av politimesteren personlig etter mønster av § 216 d om kommunikasjonskontroll: Riksadvokaten, Agder statsadvokatembeter, Kriminalpolitisentralen, Bodø politidistrikt, Kristiansand politidistriktog Politiembetsmennenes Landsforening.

Riksadvokaten uttaler:

«Beslutning om anonym vitneførsel er av ekstraordinær og inngripende karakter. Riksadvokaten kan derfor forstå at departementet i straffeprosessloven § 234a foreslår at kompetansen legges på statsadvokatnivå, men begrunnelsen bør ikke være behovet for distanse til etterforskingen. Slik riksadvokaten ser det må begrunnelsen for bl.a. å gjøre unntak fra den ordinære kompetansebestemmelse i straffeprosessloven § 67 første ledd i tilfelle søkes på annet hold: Dels at beslutning om anonym vitneførsel i hovedsak vil gjelde saker hvor statsadvokaten selv skal føre aktoratet, og dels at antall saker hvor anonym vitneførsel kan være aktuelt vil bli så få at det er grunn til å løfte beslutningsnivået for å sikre en enhetlig praksis og at beslutningstakeren har tilstrekkelig erfaring.

Det er neppe grunn til å tro beslutninger etter straffeprosessloven § 234a vil bli få, i alle fall ikke når det gjelder den form for anonymitet som består i at kildens identitet holdes hemmelig. I et ikke ubetydelig antall saker med telefonkontroll utgjør grunnlaget for begjæring til retten også opplysninger fra kilder hvis identitet må holdes hemmelig av hensynet til vedkommendes sikkerhet. I dag utgjør telefonkontrollen en skjult del av etterforskingen som siktede ikke har innsyn i, og derved bevarer man også konfidensialitet om kilders eksistens i den enkelte sak. Gjennom lovendringene foreslått av Ot.prp. nr. 64 (1998-99) og fulgt i Innst. O. nr. 3 (1999-2000) endres bestemmelsene i straffeprosessloven kap. 16a slik at både bevisforbudet og unntaket fra kontradiksjonen oppheves. Dette innebærer at siktede, på et eller annet tidspunkt, vil få innsyn i saksdokumenter som viser at saken - i alle fall i initialfasen - var basert på kildeopplysninger. Dette vil utløse et behov for å treffe beslutning etter straffeprosessloven § 234a i et betydelig antall saker om at kildens identitet ikke skal opplyses. Antallet saker vil neppe bli mindre etter at de metodeendringene foreslått i NOU 1997:15 og Ot.prp. nr. 64 (1998-99) blir satt i kraft.

Hvis statsadvokaten skal treffe avgjørelsen etter straffeprosessloven § 234a innebærer dette at de får et operativt ansvar på etterforskingsstadiet i et betydelig antall saker. Konsekvensen er også at riksadvokaten blir klageinstans. Samlet innebærer dette at den øvre påtalemyndighet vil bevege seg vekk fra sin rolle som etterkontrollerende, og nærme seg en rolle som operativt ansvarlig under etterforskningen. Dette er uheldig, og var et moment som ble tillagt atskillig vekt ved plasseringen av kompetansen for de nye etterforskningsmetoder, jf. Ot.prp. nr. 64 (1998-99) og Innst. O. nr. 3 (1999-2000).

Riksadvokaten foreslår i dette punkt at beslutninger om anonym vitneførsel i alle tilfeller kan overprøves av retten. Med en slik generell adgang til rettslig prøving, kan det ikke være rettssikkerhetsmessig betenkelig å legge beslutningskompetansen etter straffeprosessloven § 234a på politinivå. Som anført ovenfor vil spørsmålet om beslutning etter straffeprosessloven § 234a sannsynligvis oftest oppstå i saker hvor det anvendes telefonkontroll. Etter straffeprosessloven § 216d annet ledd ligger beslutningskompetansen for telefonkontroll i utgangspunktet hos politimesteren. En vurdering av kildens troverdighet, og om det er mulig å beskytte kilden, må inngå i vurderingen av om det er tilrådelig og proporsjonalt å begjære telefonkontroll. På denne bakgrunn foreslår riksadvokaten at beslutningskompetansen etter straffeprosessloven § 234a i utgangspunktet legges til politimesteren, og for øvrig følger de samme regler som angitt i straffeprosessloven § 216d annet ledd.»

Kristiansand politidistrikt uttaler:

«Forslaget om å legge kompetansen på statsadvokatnivå anses som unødig byråkratisk og tungvint. Det vises også til at departementet uttrykker tvil om hvorvidt dette er nødvendig. En bør også ha for øyet at anonyme politiavhør vil kunne måtte gjennomføres både på dag og kveldstid, og at det således kan oppstå situasjoner hvor det blir problematisk å få innhentet statsadvokatens samtykke p.g.a. at han ikke finnes tilgjengelig. Dessuten vil en slik ansvarsplassering kunne medføre at det går unødig lang tid før beslutningen er på plass.

En vil derfor foreslå at kompetansen legges til den enkelte politimester, slik at avgjørelsen også kan treffes av vicepolitimester, politimesterens faste stedfortreder eller en annen fast utpekt person blant ledende tjenestemenn med påtalekompetanse (f.eks. kriminalsjef). Dersom det legges opp til en slik ordning, vil en følge de samme reglene som for kompetanseutøvelse i hastesaker for telefonkontroll, jfr. telefonkontrollforskriften §§ 1 og 2.

På denne måten sikrer en at den som tar avgjørelsen har den nødvendige distanse i den enkelte sak, samt at en får etablert en enhetlig praksis med god kvalitetssikring til de sakene som utvelges. En kan heller ikke se at behovet for å plassere kompetansen på et høyere nivå her er høyere enn i telefonkontrollsakene hvor det er snakk om å iverksette noe så inngripende som ekstraordinære etterforskningsmetoder.»

Politiembetsmennenes Landsforening uttaler:

«For politiavhør er PEL enig i at beslutningen om å gjennomføre avhør av anonyme vitner i politiavhør må legges til påtalemyndigheten, og at praktiske hensyn tilsier at avhørsformen gis en egen bestemmelse i straffeprosessloven. Derimot er PEL overrasket over at departementet mener det er behov for å legge beslutningen om slike anonyme politiavhør til statsadvokatene - idet det anføres at beslutningen skal treffes av noen «med distanse til saken». De saksansvarlige jurister som behandler straffesaker treffer kontinuerlig en lang rekke ulike beslutninger i saker som er av stor betydning - både for vitner og mistenkte/siktede/tiltalte. Det kan dreie seg om å begjære eller beslutte mange ulike typer etterforskningsskritt eller påtalemessig avgjøre saken - ved henleggelse, siktelse eller tiltale. Det er en åpenbar forpliktelse for påtalemyndighetens tjenestemenn å være objektive og profesjonelle ved ivaretakelsen av disse oppgaver, som skjer innenfor rammen av å være påtalemyndighet integrert i politiet. PEL antar uten videre at departementet ikke mener at disse beslutninger ikke krever en fornøden distanse, og heller ikke at påtalemyndighetens tjenestemenn i politiet demonstrerer utilstrekkelig beslutningsmessig profesjonalitet i disse sakene. Skulle beslutningen være gal eller uheldig, vil dette ha alvorlige følger for sakens senere iretteføring - en situasjon som påtalejurister i politiet svært ofte befinner seg i. Forutsetningen for å treffe en mest mulig korrekt avgjørelse, vil selvsagt være at man kjenner saken godt. Det gjør den saksansvarlige jurist, som gjerne vil ha fulgt den siden tilblivelsen og over lengre tid. Det er vanskelig å se det hensiktsmessige i at saken skal sendes til en statsadvokat, som naturlig nok må ha bred redegjørelse for alle forhold i saken, og også trenge tid for å kunne sette seg inn i den. At det å beslutte anonyme vitneavhør skal være en type beslutning som skal følge en helt annen fremgangsmåte, og ikke minst med den begrunnelse som er angitt i høringsbrevet, er svært vanskelig å forstå. En slutning videre vil da være at heller ikke statsadvokaten i egne saker vil ha den tilstrekkelige distanse til å kunne vurdere spørsmålet om anonym vitneførsel i retten - noe som selvsagt ville være meget urimelig.»

Departementet var i høringsbrevet i tvil om kompetansen til å beslutte anonyme avhør under etterforskningen bør legges til statsadvokaten eller politimesteren. Høringsinstansene har argumentert overbevisende for at avgjørelsen i første hånd bør treffes av politimesteren. Departementet fremmer derfor forslag om dette. Men som departementet kommer tilbake til, foreslår det at den endelige beslutningen treffes av retten.

Når politiet treffer avgjørelser om kommunikasjonskontroll, avgjør politimesteren eller visepolitimesteren spørsmålet. I politimesterens fravær kan hans eller hennes faste stedfortreder ta avgjørelsen. Politimesteren kan dessuten, med skriftlig samtykke fra førstestatsadvokaten, bestemme at også andre av påtalemyndighetens faste tjenestemenn i ledende stillinger skal ha samme kompetanse som politimesterens faste stedfortreder. Riksadvokaten går inn for at tilsvarende regler skal gjelde for en beslutning om anonymt politiavhør. Det er departementet enig i. Politimesteren vil ikke alltid være tilgjengelig. Derfor er det behov for at noen treffer avgjørelsen i politimesterens fravær. Den løsningen som er valgt i § 216 d, synes også å være naturlig for saker om anonyme avhør.

Riksadvokaten og dommer Morten Bjone (Oslo byrett) mener at påtalemyndighetens beslutning om anonym vitneførsel bør kunne overprøves av retten, men foreslår ulike måter å regulere spørsmålet:

Riksadvokaten mener at overprøvingen bør skje i forbindelse med behandling av spørsmål om dokumentinnsyn og bevisavskjæring:

«Etter dagens regler åpner straffeprosessloven § 242 i forholdsvis stor utstrekning for beslutninger om at identiteten til vitner kan holdes skjult for den forfølgningen er rettet mot. Etterforskingsmessige hensyn taler for et slikt hemmelighold. Konsekvensene for mistenkte er mindre inngripende når det gjøres unntak fra kontradiksjonen på etterforskingsstadiet enn domstolsstadiet. De negative virkninger av begrensning i dokumentinnsyn på etterforskingsstadiet skal likevel ikke bagatelliseres. Det kan for eksempel lede til at siktede varetektsfengsles i forholdsvis lang tid basert på opplysninger han ikke har hatt anledning til å sette seg inn i eller vite hvor stammer fra. Det er derfor med god grunn at begrensninger i dokumentinnsyn er gjenstand for rettslig overprøving, jf. straffeprosessloven § 242 annet ledd.

Skal det bli konsekvens i rettssystemet tilsier dette at også påtalemyndighetens beslutning om anonym vitneførsel bør være gjenstand for rettslig overprøving også under etterforsking. Ganske særlig siden en beslutning om anonym vitneførsel - i motsetning til begrensninger i dokumentinnsynet - etter sin art tilsikter å være varig.

En adgang til rettslig overprøving vil dessuten være en effektiv garanti mot ukritisk bruk av anonyme vitner under etterforskingen. Politiet og påtalemyndigheten kan da ikke uten videre basere seg på «uforstyrret» å kunne gjennomføre etterforskingen - herunder bruk av tvangsmidler - med grunnlag i anonyme vitneforklaringer eller kildeopplysninger, for deretter henlegge saken hvis det ikke på bakgrunn av de anonyme opplysninger fremskaffes annet materiale som bærer en tiltale.

Med bakgrunn i foranstående foreslås at utkastet til ny bestemmelse i straffeprosessloven § 242 annet ledd blir gitt denne ordlyd:

«Er det begjært anonym vitneførsel etter § 130a eller besluttet anonym vitneførsel etter § 234, kan mistenkte (forsvarer) eller fornærmede ikke få innsyn i opplysninger som kan føre til at vitnets identitet blir kjent. Avslår retten begjæringen, eller omgjør retten statsadvokatens beslutning, skal reglene i første ledd gjelde fra den tiden avgjørelsen er rettskraftig med mindre påtalemyndigheten frafaller å føre vitnet.»»

Riksadvokaten fortsetter:

«Riksadvokaten er enig med departementet i at en vanskelig kan tenke seg at et spørsmål om bevisavskjæring/bevisforbud med bindende virkning skal avgjøres av en part - slik påtalemyndigheten er. Ganske særlig gjelder dette når den materielle hjemmel for å holde identiteten til informanten skjult er en bestemmelse som primært gjelder for domstolens beslutninger. Det bør imidlertid fremgå av loven at domstolen under den rettslige etterforskning eller hovedforhandlingen må ta standpunkt til om kilden også skal være anonym ved den rettslige behandling, på samme måte som domstolen må avgjøre om en vitneforklaring skal avgis anonymt for retten. Etter riksadvokatens oppfatning kan rettens kompetanse hensiktsmessig klargjøres ved at unnlatelse av å oppgi informantens identitet nevnes blant formene for anonym vitneførsel i § 130a tredje ledd. På denne måte oppnås også parallellitet mellom de materielle anonymitetsregler ved den rettslig og utenrettslig behandling.»

Dommer Bjone uttaler:

«Departementet har foreslått ny straffeprosesslov § 234 a som bestemmer at statsadvokaten kan beslutte anonyme politiavhør eller beslutte at identiteten til en av politiets informanter skal holdes hemmelig dersom han finner at vilkårene i straffeprosessloven § 130 a er oppfylt (høringsnotatet side 36). På side 38 i høringsnotatet foreslås straffeprosessloven § 292 endret slik at dersom statsadvokaten har truffet beslutning etter § 234 a, kan det under hovedforhandlingen heller ikke føres bevis som kan føre til at identiteten til vitnet (informanten) blir kjent. Samtidig fremgår det av høringsnotatet side 37 at for så vidt gjelder spørsmålet om dokumentinnsyn - herunder spørsmålet om innsyn i dokumenter som kan røpe vitnets identitet - skal dette avgjøres av retten (se også side 38-39). Jeg ser det som uheldig at kompetansen her er lagt til to forskjellige avgjørelsesmyndigheter, nemlig retten og statsadvokaten. Det vil hjelpe lite at statsadvokaten har besluttet anonymt politiavhør eller besluttet at informantens identitet ikke skal røpes (noe som medfører at det under hovedforhandlingen ikke kan føres bevis som kan medføre at vitnets identitet blir kjent) dersom retten beslutter dokumentinnsyn for så vidt gjelder disse opplysningene. Min oppfatning er derfor at entenfår alle spørsmål om anonymitet under den utenrettslige etterforskningen (som også medfører anonymitet under hovedforhandlingen) avgjøres av påtalemyndigheten ellerav retten.»

Etter departementets syn er det av stor betydning for muligheten til å sikre full anonymitet gjennom hele saken at retten avgjør om vilkårene for anonym vitneførsel er oppfylt. Departementet er enig med riksadvokaten i at spørsmålet om anonymitet gjennom hele saken først og fremst har praktisk betydning i forbindelse med behandlingen av en begjæring om dokumentinnsyn eller om bevisavskjæring. Derfor kan det være en farbar vei å foreslå regler om rettslig overprøving i disse tilfellene.

På den annen side vil effektiviteten av en ordning med anonyme politiavhør avhenge av at vitnet føler seg trygg på at identiteten ikke blir kjent på noe stadium av saken. Dét taler for at spørsmålet om anonymitet avgjøres så tidlig som mulig. En ordning hvor retten avgjør spørsmålet om politiavhør skal kunne skje anonymt vil ivareta dette hensynet best.

Vitnet vil riktignok ikke få full sikkerhet for at en beslutning om anonymitet vil bli opprettholdt gjennom hele saken. Hvis vilkårene ikke lenger er oppfylt, bør et anonymt politiavhør ikke kunne brukes som bevis for retten, jf. nedenfor. Det er for eksempel ikke lenger fare for at vitnet vil bli utsatt for en alvorlig forbrytelse. Eller det viser seg at det vil medføre vesentlige betenkeligheter av hensyn til forsvaret å tillate anonymitet for vitnet. Dette gjelder enten avhøret skal brukes som bevis i forbindelse med en begjæring om bruk av tvangsmidler eller avhøret skal leses opp under hovedforhandlingen i medhold av § 297.

Mener aktor at hensynet til vitnets sikkerhet fortsatt tilsier at vitnets identitet ikke bør bli kjent, vil den eneste muligheten i en slik situasjon være at han frafaller å føre vitnet. Det samme gjelder hvis han mener at påtalemyndigheten bør stå ved sitt løfte om anonymitet for å sikre at anonyme vitner i andre saker har tiltro til at de vil forbli anonyme gjennom hele saken. Frafaller aktor å føre vitneforklaringen som bevis, kan det være at han må frafalle hele tiltaleposten. Men dette er et risikomoment som påtalemyndigheten bør ta i betraktning når den vurderer om den skal begjære anonym vitneførsel.

Det er et spørsmål om det er behov for en ordning med anonyme politiavhør hvis avgjørelsen om anonymitet må treffes av retten. Er det da noe å oppnå ved å begjære politiavhør, ikke rettslig avhør? Departementet antar at påtalemyndigheten ofte vil prøve å unngå at et vitne som er i slik situasjoner som § 130 a nevner, må forklare seg for retten. Dels kan det være en viss risiko for at den siktede til tross for anonymiteten i en slik situasjon kan slutte seg til hvem vitnet er. Dels kan det være at det medfører vesentlige betenkeligheter av hensyn til forsvaret å føre vitnet anonymt.

I en del saker vil det heller ikke være nødvendig å føre vitnet for retten. Det kan være at vitnet setter politiet på sporet av bevis som alene eller sammen med andre bevis er nok til domfellelse. Eller det kan tvert imot vise seg at vitnet har lite å forklare som er av betydning for saken. I tillegg til at det er det mest skånsomme for vitnet, er det grunn til å spare retten for å måtte foreta avhøret i slike situasjoner. Riktignok vil ikke merbelastningen alltid bli så stor hvis retten likevel må ta stilling til om vitnet skal forklare seg anonymt. Men noe unødvendig merarbeid vil det i alle fall bli.

Departementet har foran flere ganger vært inne på at det kan oppstå habilitetsproblemer hvis den eller de samme dommerne i en sak først har besluttet anonym vitneførsel og så skal ta standpunkt til bruk av tvangsmidler eller skal pådømme saken. Finner retten at vilkårene i § 130 a er oppfylt fordi den mener at det er fare for at den siktede vil begå en alvorlig forbrytelse som krenker livet, helsen eller friheten til vitnet, kan det i alle fall utad se ut som retten har tatt stilling til hva den siktede kan være i stand til. Dette kan etter omstendighetene være egnet til å svekke tilliten til hans uhildethet, jf. domstolsloven § 108.

Hvor stort omfanget av slike habilitetsproblemer vil bli, avhenger av hvor ofte retten behandler en begjæring om anonym vitneførsel. Men departementet tror uansett ikke at det her dreier seg om habilitetsproblemer i et slikt omfang at det taler imot en ordning hvor retten beslutter anonyme politiavhør. Det er grunn til å tro at flesteparten av begjæringene om bruk av anonyme vitner vil komme i Oslo og de andre større byene. Domstolene i disse byene har så mange dommere at det er mulig å legge opp rutiner som gjør at en dommer som har behandlet en begjæring om anonym vitneførsel, ikke senere skal behandle en begjæring om bruk av tvangsmidler i samme sak eller pådømme saken.

Etter departementets syn overstiger fordelene med en ordning hvor retten beslutter anonyme politiavhør ulempene med en slik ordning. Departementet fremmer derfor forslag om at retten skal avgjøre om et vitne skal kunne forklare seg anonymt for politiet eller ikke.

Reglene om behandlingen av en begjæring om anonymt dommeravhør vil langt på vei også kunne brukes ved begjæringer om anonyme politiavhør. Departementet foreslår at bestemmelsene i utkastet § 130 a tredje ledd annet og tredje punktum samt fjerde og sjette ledd om dommeravhør gis tilsvarende anvendelse for politiavhør. Avgjørelsen treffes av forhørsretten, jf. straffeprosessloven § 5 annet ledd.

Etter departementets syn bør det tas inn en regel i § 234 a om at et anonymt politiavhør ikke kan brukes som bevis for retten hvis retten finner at vilkårene for anonym vitneførsel ikke lenger er oppfylt.

Skal et anonymt politiavhør brukes som bevis for retten, må dommerne i saken og aktor og forsvareren ha den samme retten til å få alle opplysninger av betydning for saken som ved anonyme dommeravhør. Det bør dessuten gjelde regler om taushetsplikt. Departementet foreslår at det tas inn i § 234 a en bestemmelse om at reglene i tredje ledd annet og tredje punktum og fjerde ledd gjelder tilsvarende så langt de passer når avhøret brukes som bevis for retten.

Det må videre vurderes om det er behov for å foreta endringer i andre regler for å tilpasse dem til en ny § 234 a. Departementet uttalte følgende om dette i høringsbrevet:

«Påtaleinstruksen § 8-5 om at vitnet skal spørres om navn mv., skulle det ikke være nødvendig å endre. Som nevnt, bør polititjenestemannen som foretar avhøret, vite hvem vitnet er. Derimot er det behov for å foreta enkelte andre endringer:

Påtaleinstruksen § 8-11 om rapport om avhøret foreskriver at personopplysninger om vitnet skal tas med i rapporten. Denne regelen bør endres på tilsvarende måte som i forslaget til endring av straffeprosessloven § 18.

Siden forsvareren ikke har rett til å være til stede ved politiavhør, er det etter departementets syn ikke grunn til å innføre en regel om at det skal oppnevnes offentlig forsvarer for den mistenkte når et politiavhør skal være anonymt.

Slik forslaget foran til endring av straffeprosessloven §§ 28, 242 og 264 om dokumentinnsyn er formulert, skulle det langt på vei være unødvendig å foreta ytterligere endringer i reglene om dokumentinnsyn. Men bestemmelsene bør i tillegg til § 130 a, vise til § 234 a.»

Ingen av høringsinstansene har hatt innvendinger mot disse forslagene. Departementet viderefører derfor forslagene i proposisjonen her.

5.6.2.3 Beskyttelse av kilder

Departementet ga i høringsbrevet uttrykk for at adgangen til å holde hemmelig navnet på en informant bør være den samme som adgangen til å foreta anonyme politiavhør. Også ellers bør reglene så langt det er mulig være de samme for de to typene av anonyme avhør under etterforskningen. Ingen av høringsinstansene hadde innvendinger mot dette.

Etter departementets syn bør § 234 a av pedagogiske grunner nevne både det å avhøre et vitne anonymt og det å holde navnet på en kilde skjult, selv om den førstnevnte betegnelsen strengt tatt dekker begge situasjonene. Departementet har vært i tvil om begrepet informant bør brukes i loven. Et alternativ er å bruke begrepet kilde. Politiembetsmennenes Landsforening mener at «kilde» bør brukes. Dette begrepet er etter høringsinstansens syn mest brukt i praksis og har minst negativ etterklang. Ingen andre høringsinstanser har hatt innvendinger mot å bruke «informant». Departementet foretrekker betegnelsen informant og har brukt dette begrepet i utkastet.

Ingen av høringsinstansene går inn for at adgangen til å beslutte kildebeskyttelse skal være videre enn adgangen til å beslutte anonyme politiavhør. Departementet deler denne oppfatningen.

De fleste høringsinstansene mener at også kompetansereglene bør være de samme ved de to formene for anonymitet. Agder statsadvokatembeter mener imidlertid at politimesteren bør ha kompetanse til å beslutte anonyme politiavhør, mens kildebeskyttelse bør besluttes av statsadvokaten. Enkelte høringsinstanser mener at det bør etableres en ordning hvor retten beslutter at kilden er anonym, eventuelt at dette bør overveies: Agder statsadvokatembeter, Kriminalpolitisentralenog Oslo politidistrikt. Departementet antydet en slik løsning i høringsbrevet, men foreslo ikke at retten skulle treffe den endelige avgjørelsen. Høringsinstansene fremhever at det er avgjørende at det sikres full sikkerhet for at kilden forblir anonym. Forsvarergruppen av 1977 er sterkt kritisk til at påtalemyndigheten skal kunne beslutte fullt kildevern, slik departementet foreslo.

Departementet er enig med flertallet av høringsinstansene i at kompetansereglene bør være de samme ved anonyme politiavhør og ved kildebeskyttelse. Departementet har imidlertid for politiavhørene foreslått en annen ordning i proposisjonen her enn i høringsbrevet. Beslutningen skal i første hånd treffes av politimesteren, men den endelige beslutningen treffes av retten. Dermed vil innvendingene som er nevnt foran, være ivaretatt.

Det kan være behov for utfyllende forskrift. Blant annet er det nødvendig å sikre notoritet om hvilke opplysninger som politiet har mottatt, og om hvem kilden er. Det bør også gis regler om hvordan disse opplysningene skal oppbevares, om taushetsplikt og om rekkevidden av et løfte om anonymitet hvis det viser seg at kilden har gitt uriktige opplysninger eller selv har medvirket til den straffbare handlingen. Utkastet § 234 a bør derfor også ha en hjemmel for Kongen til å gi nærmere forskrift om anonyme politiavhør og anonyme informanter, herunder om taushetsplikt og om oppbevaring av opplysningene.

Departementet ba i høringsbrevet om høringsinstansenes syn på hva disse reglene nærmere bør gå ut på og om forskriftshjemmelen er dekkende nok. ØKOKRIM gir uttrykk for at det er viktig å sikre notoritet når navnet på en kilde holdes hemmelig og peker på at det er en mulighet å innføre det samme systemet som ved kommunikasjonskontroll. Dette vil innebære at det sendes rapporter til riksadvokaten og til et kontrollutvalg.

Kriminalpolitisentralen uttaler:

«Forskriftshjemmelen til å holde kilder anonyme synes å være dekkende nok. Når det gjelder hva disse forskriftene bør inneholde så kan det synes som om man i påtaleinstruksen bør nøye seg med enkelte grunnleggende prinsipper og overlate detaljene til riksadvokatens rundskriv. Dette fordi situasjonen må forventes å være preget av raske forandringer, kanskje vil man på bakgrunn av endringer i situasjonen, nye rettsavgjørelser og lignende legge om praksis så og si på dagen. Dersom det sentrale regelverket er gitt i forskrifts form vil det være mer tidkrevende å endre dette enn om det er gitt som rundskriv eller instruksverk av lavere trinnhøyde.»

Oslo politidistrikt uttaler:

«I utkastet til straffeprosessloven § 234a foreslår departementet at det skal gis utfyllende regler på det området som tas inn i påtaleinstruksen. Når det gjelder vurderingen av dette spørsmålet, viser vi til Metodeutvalgets innstilling NOU1997:15 side 116: «Detaljregulering av kildekontakt, etablering, styring og kontroll vil i praksis lett skape vansker for politiets mulighet til å skaffe seg kilder og for anvendelsen av disse. Hensynet til kildens så vel som polititjenestemannens sikkerhet tilsier at opplysninger må beskyttes i betydelig grad».

Vi understreker at det er nødvendig å sikre den nødvendige notoritet i form av et kilderegister eller annen ordning som sikrer opplysninger om hvem kilden er og hvilken kontakt han har hatt med politiet. Likeledes må det sikres notoritet over møter/kontakt politiet har med kilder og hvilken informasjon som er gitt kilden. Det må også foretas en grundig vurdering av kildens motiver og kildens troverdighet og det må være regler for tjenestemannens kontakt med kildene.

Fordi slike retningslinjer nødvendigvis må være svært detaljerte, er vi noe i tvil om de bør inntas i påtaleinstruksen. Det kan eventuelt være hensiktsmessig å ta inn hovedprinsippene i påtaleinstruksen, og overlate nærmere detaljerte retningslinjer til Riksadvokat og de respektive politimestre.»

Departementet vil ta disse synspunktene i betraktning ved den nærmere utformingen av reglene i påtaleinstruksen.

Straffeprosessloven § 123 første ledd annet punktum (og § 292 annet ledd) åpner en viss adgang til å sikre at opplysninger om politiets kilder ikke blir kjent. Men slik disse bestemmelsene er formulert, er det opp til rettens skjønn om et politivitne skal pålegges å opplyse hvem kilden er. Dette gjør at politiet i dag vanskelig kan gi en informant løfte om anonymitet. Departementet foreslo i høringsbrevet at det innføres en regel om at retten under hovedforhandlingen ikke kan ta imot opplysninger om kilden når det er besluttet anonymitet etter § 234 a.

Bestemmelsen kan plasseres i § 123 om fritak for vitneplikt ved fare for vesentlig velferdstap eller i § 292 annet ledd om avskjæring av bevis. En annen mulighet er å gi regler i en ny § 120 a om at retten ikke kan ta imot vitneforklaring om hvem kilden er. Plasseres bestemmelsen i § 292 annet ledd, vil det både sikre mot at et politivitne blir pålagt å opplyse om kilden og mot at politiet blir pålagt å legge frem dokumenter hvor navnet på kilden blir nevnt. Departementet foreslo under en viss tvil en slik ordning.

Riksadvokaten går uten noen nærmere begrunnelse inn for at regelen om bevisavskjæring tas inn i en ny § 120 a. Departementet holder imidlertid fast ved at reglene bør tas inn i § 292, og viser til argumentene i høringsbrevet.

Forslaget til endring i §§ 28, 242 og 264 vil i utgangspunktet sikre at det heller ikke kan gis dokumentinnsyn i de aktuelle opplysningene.

Reglene om kildeanonymitet vil ikke kunne forhindre at forsvareren stevner kilden som vitne. Men retten vil kunne frita vitnet for vitneplikt i medhold av straffeprosessloven § 123.

Departementet la i høringsbrevet til grunn at riksadvokaten vil gi utfyllende retningslinjer om den praktiske gjennomføringen av en ordning med anonymitet for informanter.