8 Strafferammene ved vold og ved straffbare handlinger øvd mot polititjenestemann eller annen offentlig tjenestemann mv.
8.1 Innledning
I Budsjett-innst. S. nr. 4 (1998-99) ba Stortingets justiskomité regjeringen om å vurdere å innføre høyere strafferammer, eventuelt også minstestraffer, som ett av flere tiltak for å gi bedre strafferettslig vern for polititjenestemenn. Departementet oppfatter det slik at Stortinget ønsker en vurdering av de gjeldende strafferammer i straffebud som er av betydning for politiets arbeidssituasjon, og ikke en gjennomgåelse av strafferammene for voldsforbrytelser i sin alminnelighet. De hensyn som gjør seg gjeldende ved en vurdering av strafferammene i straffebud som tar sikte på å beskytte politiet og andre offentlig tjenestemenn, gjelder imidlertid langt på vei også for voldsforbrytelser generelt. Departementets vurdering nedenfor er derfor noe bredere enn det som følger direkte av komiteens merknader i budsjettinnstillingen. Spørsmålet om å innføre minstestraffer blir behandlet i 8.2 og spørsmålet om å heve maksimumsstraffen i 8.3.
I Dok. nr. 8:8 (1998-99) foreslo stortingsrepresentantene Simonsen, Stang, Kleppe og Knudsen blant annet endringer i strafferammene for enkelte straffbare handlinger for så vidt de er øvd mot en polititjenestemann eller en annen offentlig tjenestemann. Representantene foreslo å innføre minstestraffer på henholdsvis ett år og seks måneder for grove overtredelser av straffeloven §§ 127 og 128, å øke maksimumsstraffen i §§ 127 og 128 hvor fornærmede for den straffbare handlingen er polititjenestemann, og å øke maksimumsstraffen i § 326 nr. 1 fra fengsel i seks måneder til fengsel i to år. Forslagene ble ikke realitetsbehandlet av Stortinget under henvisning til Budsjett-innst. S. nr. 4 (1998-99), og til at arbeidet med å vurdere strafferammene ved vold og trusler mot politiet allerede var i gang, jf. Innst. S. nr. 154 (1998-99) side 4.
Et forslag om å innføre livstidsstraff som maksimumsstraff for forsettlig eller overlagt drap på offentlig tjenestemann ble avvist. Flertallet i Stortingets justiskomité sa seg enig med departementet i at det ikke er grunn til å gjeninnføre regler om livstidsstraff, jf. Innst. S. nr. 154 (1998-99) side 4. Forsettlig og overlagt drap på offentlig tjenestemann kan medføre lovens strengeste straff - fengsel i 21 år. Det kan også ilegges særreaksjoner. Lengstestraffen på fengsel i 21 år og reglene om særreaksjoner ivaretar de hensyn som livstidsstraff skulle ivareta.
8.2 Innføring av minstestraffer
8.2.1 Gjeldende rett
Straffeloven har få straffebud som fastsetter minstestraff. Med unntak for enkelte alvorlige forbrytelser mot Norges statsforfatning og statsoverhode, dreier det seg om en håndfull seksualforbrytelser (§§ 192, 193 og 195), voldsforbrytelser (§§ 231, 233 og 243), allmennfarlige forbrytelser (§§ 148 og 149) og forbrytelser i den offentlige tjeneste (§ 110 og 117), samt pengefalsk (§ 174) og alvorlig frihetsberøvelse (§ 223 annet ledd).
8.2.2 Høringsbrevet
Departementet uttalte i høringsbrevet at det ikke er tilrådelig å innføre særskilte minstestraffer i straffeloven §§ 127, 128 eller 326 og begrunnet dette slik:
«Departementet er generelt skeptisk til å innføre minstestraffer. Erfaringen viser at særskilte minstestraffer er et uegnet middel til å få hevet straffenivået, idet de kan virke som en tvangstrøye for domstolene. Selv ved alvorlige lovbrudd kan det foreligge formildende omstendigheter som det bør tas hensyn til ved straffutmålingen. Det er etter departementets syn best i tråd med moderne prinsipper for straffutmåling at den utmålte straffen bygger på en konkret totalbedømmelse hvor den straffbare handling, gjerningsmannens person, handlingens grovhet og en rekke andre forhold spiller inn.
Tendensen har gått i retning av å oppheve særskilte minstestraffer. Straffelovkommisjonen fremhever at særskilte minstestraffer har gjort at domstolene har følt seg tvunget til å avsi strengere straff enn de har funnet rimelig. Minstestraffer har også ført til at domstolene har dømt etter et mildere straffebud enn det juridisk riktige, eller frifunnet på tvilsomt grunnlag for å unngå å sette en urimelig streng straff. Straffelovkommisjonen går derfor inn for å oppheve noen av de minstestraffene som vi har i dag. Jf. NOU 1983:57 side 239.
På denne bakgrunn mener departementet at det ikke er tilrådelig å innføre særskilte minstestraffer i de straffebud som særlig tar sikte på å beskytte utøvelsen av offentlig myndighet, derunder politiets arbeidssituasjon (straffeloven §§ 127, 128 og 326). Når det gjelder forslaget i Dok. nr. 8:8 (1998-99) om å innføre en minimumsstraff på ett år i straffeloven § 127 for grov vold mot offentlig tjenestemann, vil departementet påpeke at grov vold mot offentlig tjenestemann vil i tillegg til straffeloven § 127 kunne rammes av straffeloven § 231 om grov legemsbeskadigelse. Her er minstestraffen fengsel i to år, og lengstestraffen er fengsel i 15 år. Strafferammen er altså strengere enn forslagsstillerne går inn for. Departementet stiller seg også avvisende til forslaget om å innføre en minstestraff på fengsel i seks måneder i straffeloven § 128 for den som bruker grove trusler eller tilbud om bestikkelser for å få en offentlig tjenestemann til urettmessig å foreta eller unnlate å foreta en tjenestehandling.»
Departementet gikk heller ikke inn for å innføre særskilte minstestraffer i straffebud mot vold generelt, utover dem som gjelder allerede i dag (§§ 231, 233 og 243).
8.2.3 Høringsinstansenes syn
Agder lagmannsrett, Borgarting lagmannsrett, riksadvokaten, ØKOKRIM, Bergen politidistrikt, Kristiansand politidistrikt, Oslo politidistrikt, Straffelovkommisjonen, Forsvarergruppen av 1977og KROMer enig i at en ikke bør innføre minstestraffer i de straffebudene det her er tale om. Bergen politidistrikt uttaler at straffeutmålingen i disse sakene med fordel kan heves med andre midler, blant annet ved at Stortinget og regjeringen gir entydige politiske signaler. Ingen av høringsinstansene går inn for å innføre nye minstestraffer.
8.2.4 Departementets syn nå
Høringsrunden styrker departementet i synet på at det ikke bør innføres minstestraffer i de aktuelle straffebudene. Departementet viser for øvrig til den begrunnelsen som er gitt i høringsbrevet.
8.3 Heving av maksimumsstraffene
8.3.1 Gjeldende rett
Straffeloven kapittel 22 om forbrytelser mot liv, legeme og helbred har en rekke bestemmelser om vold. Kapitlet rammer svært ulike krenkelser, fra en mild legemsfornærmelse, som en ørefik, til drap. De forsettlige og uaktsomme forbrytelsene er behandlet hver for seg. Straffebudene er ellers ordnet etter alvorlighetsgrad.
Strafferammene i kapittel 22 spenner fra bøter eller fengsel inntil seks måneder for vanlig legemsfornærmelse (§ 228 første ledd) til lovens maksimumsstraff, fengsel inntil 21 år, for overlagt drap og overlagt grov legemsfornærmelse med døden til følge (§§ 233 annet ledd og 231). Legemsfornærmelse med uforsettlig skadefølge straffes med fengsel inntil tre år, men inntil fem år hvis handlingen fører til død eller betydelig skade (§ 228 annet ledd). Vanlig legemsbeskadigelse straffes med fengsel inntil tre år, men inntil fem år hvis handlingen medfører sykdom eller skade av noe varighet, og inntil åtte år om den har døden eller betydelig skade til følge (§ 229 første ledd).
Straffene i §§ 228 og 229 forhøyes med inntil halvparten dersom den skyldige tidligere er straffet for en voldsforbrytelse, jf. § 230. Straffen skjerpes også når handlingen er begått under særdeles skjerpende omstendigheter, jf. § 232.
Grov legemsbeskadigelse straffes med fengsel i inntil 15 år, men med fengsel inntil 21 år i de mest alvorlige tilfellene (§ 231, jf. § 232). Det samme gjelder for drap (§ 233).
Vold mot offentlig tjenestemann straffes med fengsel inntil tre år, men med fengsel inntil fem år hvis den tiltalte tidligere er straffet for en voldsforbrytelse eller han utfører forbrytelsen i forening med en annen (§ 127). Paragrafen anvendes etter omstendighetene sammen med straffebudene i kapittel 22.
8.3.2 Høringsbrevet
Departementet mente i høringsbrevet at maksimumsstraffene i straffebudene om vold er høye nok. Departementet støttet seg til signaler som det har mottatt fra riksadvokaten, og uttalte:
«Departementet ser at det kan være behov for å øke respekten for politiet og for å styrke det strafferettslige vern for politiet i utøvelsen av tjenesten. Departementet er imidlertid usikker på om dette best kan skje gjennom en heving av strafferammene i de nevnt straffebud. Domstolene har en utpreget tendens til å utmåle straff som ligger i den nedre delen av strafferammen. En heving av maksimumsstraffene vil trolig ikke ha noen nevneverdig betydning for den konkrete straffutmålingen i den enkelte sak. På den andre siden innser departementet at en heving av maksimumsstraffen vil kunne ha en symbolsk verdi, og være en markør på at samfunnet betrakter disse overtredelsene som alvorlige.
I kapittel 9 nedenfor gjør departementet rede for et forslag om en ny straffebestemmelse som tar sikte på å gi sterkere strafferettslig vern for aktørene i både sivile og straffesaker. Departementet antar at en ny straffebestemmelse vil kunne bidra til å understreke straffverdigheten av handlinger som har til hensikt å hindre eller vanskeliggjøre etterforskningen av straffbare handlinger og en rettferdig prosess. Samtidig tar man sikte på å få høynet den konkrete straffutmålingen i saker om vold eller trusler mot offentlig tjenestemenn sammenlignet med gjeldende straffutmålingspraksis ved overtredelser av straffeloven §§ 227 og 228. Etter departementets syn vil det foreslåtte straffebud derfor ivareta det behovet som er påpekt i Dok. nr. 8:8 (1998-99) for å styrke respekten for politiet.»
8.3.3 Høringsinstansenes syn
Agder lagmannsrett, Borgarting lagmanssrett, riksadvokaten, ØKOKRIM, Bergen politidistrikt, Oslo politidistrikt, Straffelovkommisjonen, Forsvarergruppen av 1977og KROM sier uttrykkelig at de er enig med departementet i at det ikke er behov for å heve maksimumsstraffene.
KROMtilbakeviser departementets uttalelse i høringsbrevet om at en eventuell heving av maksimumsstraffen vil kunne ha symbolverdi. Høringsinstansen må forstås slik at den mener at en heving av maksimumsstraffene verken vil være mer moralskapende eller avskrekkende overfor lovovertredere enn dagens strafferammer.
Kristiansand politidistrikter enig med departementet i at det ikke er behov for å heve maksimumsstraffene i straffeloven §§ 127 og 326 nr 1. Derimot mener politidistriktet at man bør vurdere å øke straffen i § 128 fra ett til to år. Instansen mener at straffeutmålingspraksis etter bestemmelsen er for lav og antar at den lave strafferammen er hovedgrunnen til dette.
8.3.4 Departementets syn nå
Det er bred enighet blant høringsinstansene om at det ikke er behov for å heve maksimumsstraffen i de aktuelle straffebudene.
Kristiansand politidistrikt mener at det kan være behov for å heve strafferammen i § 128. Instansen antar at den lave strafferammen er hovedgrunnen til en for lav straffutmåling. Det er departementet ikke enig i. Som departementet uttaler i høringsbrevet, har domstolene en utpreget tendens til å utmåle straff som ligger i den nedre delen av strafferammen. En heving av maksimumsstraffene vil derfor trolig ikke ha noen nevneverdig betydning for straffutmålingen i den enkelte sak. Departementet foreslår derfor ikke å heve strafferammen verken i §§ 127, 128 eller 326 nr. 1.
8.4 Straffutmålingen i barnemishandlingssaker
8.4.1 Innledning
Justiskomiteen ga i Budsjett-innst. S. nr. 4 (1999-2000) uttrykk for at straffutmålingsnivået i barnemishandlingssaker bør skjerpes og ba Justisdepartementet om å vurdere om det er behov for endringer for å sikre en tilstrekkelig streng straffereaksjon. Departementet vurderer dette spørsmålet i punktet her.
8.4.2 Gjeldende rett
Vold mot barn begås ofte innenfor hjemmets fire vegger eller av andre personer som har særskilt omsorg for barnet. Straffeloven § 219 er den bestemmelsen som mest uttrykkelig retter seg mot barnemishandling. Men mishandlingen vil også kunne rammes av bestemmelsene i straffeloven kapittel 22 om forbrytelser mot liv, legeme og helbred, særlig §§ 228 og 229 om legemsfornærmelse og legemsbeskadigelse.
Når det gjelder strafferammen i §§ 228 og 229, viser departementet til punkt 8.3.1. Forbrytelser etter § 219 straffes med fengsel inntil 2 år. Bestemmelsens annet punktum forhøyer strafferammen til fengsel i seks år dersom forbrytelsen har hatt døden eller betydelig skade på legeme eller helbred til følge. Paragraf 219 anvendes i praksis undertiden sammen med §§ 228 eller 229, noe som ytterligere utvider strafferammen, jf. § 62 første ledd.
8.4.3 Bør strafferammen endres?
Departementet har gjennomgått publisert høyesteretts- og lagmannsrettspraksis i barnemishandlingssaker i årene 1945 frem til i dag. Undersøkelsen viser at maksimumsstraffen svært sjelden anvendes. Dette gjelder enten retten domfeller etter §§ 219, 228 eller 229. Rt. 1973 s. 817 gjelder en sak der en kvinne ble dømt til 6 års fengsel, som er høyeste straff etter § 219, for mishandling av datteren sin med døden til følge. Her ble imidlertid § 219 anvendt sammen med § 229 første ledd tredje straffalternativ og § 242 andre ledd, noe som forhøyet strafferammen. Departementet har heller ikke funnet andre eksempler på at strengeste straff har vært anvendt i den aktuelle type saker. Barnemishandlingssaker skiller seg imidlertid ikke fra andre straffesaker på dette punktet. Maksimumsstraffen i et straffebud idømmes bare helt unntaksvis.
Gjennomgåelsen av rettspraksis i barnemishandlingssaker kan tyde på at straffenivået er høyere når det gjelder vold mot barn, enn i andre voldssaker. Departementet viser særlig til avgjørelsene i Rt. 1973 s. 817, Rt. 1978 s. 1506, Rt. 1989 s. 282 og Rt. 1996 s. 165. I disse sakene la Høyesterett ved straffutmålingen betydelig vekt på den rådende innstilling om at det må reageres strengt når det gjelder voldsutøvelse overfor barn.
I den førstnevnte saken var, som nevnt foran, en 25 år gammel tidligere ustraffet husmor i lagmannsretten blitt dømt til fengsel i seks år for mishandling av sin datter. Mishandlingen hadde skjedd i en periode før barnet var fylt 6 måneder og senere i en periode fra vinteren eller våren 1972 og frem til barnet døde i juli 1972 av voldshandlingene, bare to år gammel. Domfeltes anke over straffutmålingen ble forkastet av Høyesterett. Høyesterett la vekt på at det var tale om «en meget graverende forbrytelse, og ganske særlig fordi det har gått ut over et forsvarsløst lite barn».
Rt. 1978 s. 1506 og 1989 s. 282 gjelder overskridelse av foreldres refselsesrett overfor barn. Høyesterett uttalte i den sistnevnte saken at «[v]ed utmålingen av straff i saker av denne art kommer med tyngde i betraktning den rådende innstilling når det gjelder vold overfor barn, som blant annet ledet til opphevelse av straffeloven § 386 i 1972 og innføringen i 1987 av et nytt, tredje ledd i barneloven § 30 om at barn ikke måtte «bli utsett for vald eller på anna vis bli handsama slik at den fysiske eller psykiske helsa blir utsett for skade eller fare»». En tilsvarende uttalelse finner man i Rt. 1978 s. 1506.
For oversiktens skyld nevnes også Rt. 1996 s. 165. Høyesterett sa seg her enig med herredsretten i at «det må reageres strengt overfor foreldres voldsutøvelse overfor sine barn, for å søke å trygge barns oppveksvilkår».
Selv om vold mot barn i utgangspunktet straffes strengere enn vold mot voksne, kan andre momenter i formildende retning redusere straffen. I Rt. 1989 s. 282 uttalte for eksempel Høyesterett at retten ikke fant det tvilsomt at det i utgangspunktet burde være på sin plass med ubetinget fengselsstraff. Straffen ble likevel gjort betinget, i første rekke fordi retten fant at skadevirkningene for familien - særlig for sønnen som var rammet av volden - ville bli for store. Sønnen hadde gitt uttrykk for at en eventuell fengselsstraff ville gjøre det vanskelig å leve videre som en familie. Det ble også lagt vekt på at forholdet mellom far og sønn var bedret og voldsbruken opphørt.
Gjennomgåelsen av rettspraksis viser at barnemishandling straffes strengt sett i forhold til andre voldsforbrytelser. Departementet mener at domstolene legger tilstrekkelig skjerpende vekt på at det er tale om vold mot barn. Det er således ikke behov for lovendringer på dette punkt.