3 Beskrivelse av den faktiske situasjonen

Mye tyder på at kriminelle i større grad enn tidligere utøver vold eller truer med å utøve vold overfor aktører i straffesaker. Formålet kan være å hindre at en forbrytelse blir anmeldt eller å påvirke en vitneforklaring for politiet eller for retten. Formålet kan også være å påvirke en representant for domstolen, politiet, påtalemyndigheten, forsvarerstanden eller kriminalomsorgen i hans arbeid under en straffesak. Eller det kan være å hevne seg på noen som har deltatt i en straffesak.

Metodeutvalget beskriver situasjonen slik i NOU 1997:15 Etterforskningsmetoder for bekjempelse av kriminalitet (på side 26):

«I de senere år ser vi en utvikling i retning av at profesjonelle kriminelle i større utstrekning enn tidligere benytter seg av vold og/eller trusler for å sikre sine interesser, og også for å vanskeliggjøre politiets etterforsking og iretteføring av konkrete saker.

(...)

For politiet viste det seg nærmest umulig å få ofrene for denne type kriminalitet til å stå frem og anmelde forholdene pga at de var utsatt for alvorlige trusler. Denne tilbakeholdenhet overfor politiet ser vi også i andre miljøer og sammenhenger, noe som åpenbart fører til at en del alvorlig kriminalitet ikke kommer til politiets kjennskap, eller i hvert fall at det blir umulig å følge opp sakene i forhold til domstolene.

I konkrete saker hender det ofte at personer endrer forklaring under etterforsking, eller at et vitne i retten benekter innholdet av tidligere avgitte forklaringer. Bakgrunnen for dette er ofte at vedkommende person har mottatt alvorlige trusler. I større utstrekning enn tidligere benyttes denne arbeidsmetode fra de kriminelles side. Særlig gjelder dette i alvorlige narkotikasaker.

Den subjektive frykten for represalier kan innebære en enorm belastning selv om det rent faktisk fortsatt er sjelden at vitner utsettes for overgrep. En annen sak er at vi i de senere år har fått flere miljøer hvor det foreligger en reell fare for represalier. F eks har vi i de kriminelle motorsykkelmiljøer og i enkelte ungdomskriminelle gjenger sett en streng selvjustis og brutal voldsutøvelse både innad og utad.

Ikke rent sjelden forekommer også alvorlige trusler mot ansatte i politiet og deres familier. Disse truslene må tas meget alvorlig og foranlediger tiltak fra politiets side til beskyttelse av de aktuelle tjenestemenn og deres familie. Det har også vært tilfeller av alvorlige trusler rettet mot dommere.

Det er ikke sjelden at det blir fremsatt trusler mot vitner både før og etter en hovedforhandling.»

Situasjonen bekreftes av redegjørelser som departementet har mottatt fra politi og påtalemyndighet. I brev 20. april 1998 til Justisdepartementet skriver for eksempel politimesteren i Oslo:

«Vi ser nå en bekymringsfull utvikling hvor polititjenestemenn og vitner/ofre i økende grad utsettes for trusler. Dette utgjør etter vårt syn en fare for rettssikkerheten og for rettssamfunnets evne til å avdekke og bekjempe alvorlig kriminalitet. Politiet og påtalemyndigheten forsøker å gripe fatt i problemene ved bruk av eksisterende regelverk, men kommer ofte til kort selv med bruk av betydelige ressurser. Mange av de ofre/vitner som politiet har med å gjøre, uttrykker en følelse av avmakt mot den kriminalitet og de kriminelle personer de utsettes for. Redselen for å inngi anmeldelse med etterfølgende vitneprov i retten under gjeldende forhold, kan medføre klar fare for at alvorlige lovbrudd ikke kommer til politiets kunnskap, og kriminaliteten kan fortsette. Særlig gjelder dette for personer, ofte kvinner, som utsettes for grov vold, personer som utsettes for torpedovirksomhet, samt personer som kreves for beskyttelsespenger i deler av forretningsbransjen.»

Det er vanskelig å tallfeste antallet tilfeller av vold og trusler mot vitner og fornærmede fordi de sjelden anmelder forholdet av frykt for represalier. Omfanget av trusler og vold som rettes mot politiansatte er også usikkert, fordi også de kvier seg for å anmelde slike episoder. Det er imidlertid grunn til å tro at problemet er økende. Både i Oslo og i andre politidistrikter pågår det for tiden etterforskning i flere saker hvor ansatte i politiet har blitt utsatt for trusler. Truslene er til dels meget alvorlige. I enkelte tilfeller har vedkommende polititjenestemann følt seg nødt til å flytte til en annen del av landet av hensyn til seg selv og sin familie.

Under høringen har Politiembetsmennenes Landsforening sluttet seg til beskrivelsen i høringsbrevet om behovet for tiltak.

Forsvarergruppen av 1977 kan derimot ikke se «at det er dekning for en påstand om at trusselbildet vis à vis vitner og polititjenestemenn har nådd en slik forverring at dette kan legitimere en svekkelse av de rettssikkerhetshensyn rettspleien ved forfølgelse i straffesaker bygger på».

ØKOKRIM uttaler dette om bruken av trusler og represalier mot polititjenestemenn og vitner innenfor sitt sakområde:

«Trusler, psykisk terror eller vold i anledning opptreden under etterforskning eller rettssaker er i dag et lite problem innenfor ØKOKRIM's saksområde. Det er heller ikke sterke holdepunkter for at det er i ferd med å skje en utvikling i negativ retning. Noe annet er at enkelte vitner opplever ubehag og negative reaksjoner fra mistenkte eller miljøer rundt ham, men dette er av en helt annen karakter enn den utvikling departementet legger til grunn.

Det bør imidlertid nevnes at også ØKOKRIM har registrert noen få tilfeller av mer alvorlige trusler rettet mot vitner. Dette er saker der etterforskningen har rettet seg mot spritmiljøer og i enkelte organiserte bedragerisaker, såkalte katalogsaker.»

Totalinntrykket av den informasjonen som departementet sitter inne med, er at det er et økende problem at vitner og andre aktører i straffesaker blir utsatt for trusler og represalier. Et grunnleggende trekk i et rettssamfunn som vårt, er at lovbrytere skal stilles til ansvar overfor staten - i alle fall hvis forbrytelsen er av en viss alvorlighetsgrad. Når vitner utsettes for trusler fra den tiltalte eller personer i hans miljø, er det en alvorlig trussel mot rettssamfunnet. Strafferettsapparatets evne til å bekjempe alvorlig kriminalitet svekkes fordi vitner og andre ikke tør stå frem med det de har opplevd og vet. Hvis vitner ikke tør forklare seg, får man den meget uheldige situasjon at jo mer ondsinnet og hensynsløs den kriminelle er, desto vanskeligere blir det å få ham dømt. Truende og voldelige forbrytere må ikke få det inntrykket at de har kommet i en posisjon hvor de kan gjøre hva de vil uten at det får strafferettslige konsekvenser.

Det er også en alvorlig trussel mot rettsstaten når andre aktører i straffesaken blir utsatt for trusler eller represalier på grunn av deres deltagelse i saken.

Det er et grunnkrav at straffeprosessen er hensynsfull overfor dem som er involvert. Også hensynet til vitnet selv og de andre aktørene i straffesaker tilsier at strafferettsapparatet gis virkemidler for å hindre bruk av trusler og represalier.

På denne bakgrunnen bør det etter departementets syn settes i verk tiltak for å bekjempe bruken av trusler og represalier mot vitner og andre aktører i straffesaker.