14 Andre bestemmelser

14.1 Straff mv.

14.1.1 Gjeldende rett

Utvalget omtaler gjeldende rett slik i NOU 2002: 20 punkt 14.1:

«Det følger av regnskapsloven 1998 § 8-5 at den som forsettlig eller uaktsomt vesentlig overtrer loven eller forskrift gitt i medhold av den, straffes med bøter eller fengsel inntil tre år. Foreligger det særlig skjerpende omstendigheter, kan fengsel inntil seks år idømmes. Medvirkning straffes på samme måte. Den som for øvrig forsettlig eller uaktsomt overtrer loven eller forskrift gitt i medhold av den, straffes med bøter eller fengsel inntil tre måneder. Medvirkning straffes på samme måte. Videre følger det av bestemmelsens tredje ledd at hvis den som dømmes etter § 8-5 første ledd tidligere vært straffet for tilsvarende forhold, kan straffen forhøyes med inntil det halve, samt at dersom den som dømmes etter § 8-5 annet ledd tidligere vært straffet for tilsvarende forhold, kan straffen forhøyes til fengsel inntil seks måneder. Korteste foreldelsesfrist for straffbart forhold etter regnskapsloven er fem år, jf. regnskapsloven § 8-5 siste ledd.

Løsbladforskriften § 6-1 omhandler den bokføringspliktiges ansvar for etterlevelse av forskriften.»

14.1.2 Utvalgets forslag

Etter utvalgets syn bør straffebestemmelser knyttet til brudd på regnskapslovgivningen plasseres i straffeloven. Utvalget foreslår derfor i lovutkastet § 15 at det henvises til den aktuelle bestemmelse i straffeloven. Utvalget uttaler til dette (NOU 2002: 20 punkt 14.2):

«Utvalget oppfatter at det ligger utenfor utvalgets mandat å vurdere det materielle innhold i straffebestemmelser. Utvalget har derfor ikke foretatt noen konkret vurdering av straffereaksjoner eller administrative sanksjoner ved brudd på loven. Utvalget viser imidlertid til utredning foretatt av straffelovskommisjonen i NOU 2002: 4, herunder vurdering av straffeloven § 286, hvor kommisjonen bl.a. foreslår at straffebestemmelsene knyttet til brudd på regnskapslovgivningen plasseres i straffeloven. Utvalget er av den oppfatning at brudd på bokføringsloven bør behandles på samme måte. Utvalget foreslår at det gis en egen bestemmelse i bokføringsloven, der det henvises til straffelovens bestemmelse om overtredelse av regnskaps- og bokføringslovgivningen, jf. lovforslaget § 15.»

14.1.3 Høringsinstansenes merknader

Justisdepartementet har gitt følgende merknader:

«I lovutkastet § 15 er det tatt inn en straffehjemmel som henviser til straffelovens bestemmelse om regnskapsovertredelser. Bestemmelsen har ingen selvstendig betydning ved siden av gjerningsbeskrivelsen i straffeloven § 286. Det er derfor bare opplysningshensyn som tilsier en slik bestemmelse. Slik Justisdepartementet ser det, har dette hensynet liten vekt på et område hvor det er allment kjent at manglende overholdelse av reglene kan medføre straffansvar.

Forslaget synes for øvrig å være basert på at regnskapslovens straffehjemmel oppheves, slik Straffelovkommisjonen går inn for i NOU 2002: 4 s. 458. Justisdepartementet antar imidlertid at den nye bokføringsloven vil tre i kraft før arbeidet med den nye straffeloven er fullført. Straffansvaret etter gjeldende rett strekker seg lenger etter regnskapsloven § 8-5 enn etter straffeloven § 286. Inntil videre bør derfor en eventuell henvisningshjemmel i stedet henvise til regnskapsloven. I motsatt fall vil lovutkastet § 15 medføre en avkriminalisering, noe som ikke kan sees å være drøftet.»

Landslaget for Regnskapskonsulenter synes strafferammen på inntil 6 år for særlig skjerpende omstendigheter virker noe streng sett i forhold til andre forbrytelser.

Flere høringsinstanser, bl.a. Skattedirektoratet, LO, ØKOKRIM, Norsk Tjenestemannslag og Norsk Øko-Forummener det er viktig at det bør være samme strafferamme for hhv. regnskapsloven og bokføringsloven. Skattedirektoratet uttaler:

«Skattedirektoratet viser til at brudd på regnskapsloven 1998, herunder kapittel 2, har en øvre strafferamme på 6 år og at også simpel uaktsom overtredelse av loven eller forskrift gitt i medhold av loven er straffbar. Straffelovskommisjonens utredning har vært på foreløpig høring. Kommisjonen har foreslått en øvre strafferamme på 3 år, samt at simpel uaktsom overtredelse ikke skal være straffbar. Skattedirektoratet har i sin høringsuttalelse av 10. februar 2003 uttalt følgende:

«Skattedirektoratet har følgende merknader til forslaget om å overføre straffebestemmelsen i regnskapsloven av 1998 § 8-5 til straffeloven som §§ 22-15 til 22-17:

Etter regnskapsloven § 8-5 er skyldkravet for regnskapsovertredelser simpel uaktsomhet, men dette foreslås endret til grov uaktsomhet. Skjerpelsen er begrunnet med at et sentralt formål med straff er å motvirke økonomisk kriminalitet. For dette formålet er det lite behov for å ramme de lite straffverdige - på grensen til unnskyldelige - regnskapsovertredelser. Videre er strafferammen for regnskapsovertredelser foreslått redusert fra 6 til 3 år, med den begrunnelse at det selv ved de alvorligste regnskapsovertredelsene utmåles det i dag straffer fortrinnsvis i det nedre sjiktet av strafferammen. En øvre strafferamme på 6 år for regnskapsovertredelser er etter kommisjonens mening urimelig høy og kan vanskelig tenkes anvendt fullt ut i praksis. Skattedirektoratet vil i denne sammenheng vise til at strafferammen ble skjerpet i regnskapsloven av 1998 fra 3 til 6 år slik at den ble i overensstemmelse med strafferammen for andre formuesforbrytelser. I begrunnelsen for denne økingen ble det i forarbeidene til regnskapsloven fremhevet at arbeidet med å forebygge økonomisk kriminalitet er viktig av hensyn til konkurransesituasjonen i næringslivet. Etter Skattedirektoratets oppfatning bør derfor skyldkravet og strafferammen i regnskapsloven § 8-5 videreføres i ny straffelov. Økonomisk kriminalitet er et økende problem som ofte forsøkes skjult i regnskaper. En reduksjon vil gi feil signaler og den preventive effekten vil bli redusert.

For øvrig gjøres det oppmerksom på at Bokføringsutvalget i NOU 2002:20 foreslo at regnskapsloven kapittel 2 blir en ny lov, bokføringsloven. Vedtas dette forslaget, må det tas høyde for dette også i ny straffelov ved at det vises både til regnskaps- og bokføringslovgivningen.»

Det fremgår av ovenstående at Skattedirektoratet forutsetter at strafferammene i regnskapsloven 1998 § 8-5 videreføres. Dette gjelder også i forhold til bokføringsreglene.»

ØKOKRIM uttaler bl.a.:

«Etter ØKOKRIMs syn er det, særlig av informasjonshensyn, viktig å opprettholde straffebestemmelsene i regnskapsloven og bokføringsloven og ikke bare nøye seg med en henvisning til straffeloven. Spørsmålet blir derfor hvordan en slik bestemmelse i bokføringsloven bør utformes.

ØKOKRIM foreslår at det i bokføringslovens § 15 tas inn en bestemmelse tilsvarende straffebestemmelsen i rskl. § 8-5. Bestemmelsen foreslås utformet slik at den ikke bare rammer overtredelser av selve bokføringsloven, men også overtredelser av forskrift gitt med hjemmel i loven.

Etter ØKOKRIMs mening bør overtredelser av bokføringsloven kunne straffes på samme måte, og med samme krav til subjektiv skyld, som overtredelser av regnskapsloven. Bokføringslovens bestemmelser danner grunnlaget for all senere regnskapsrapportering. Videre inneholder loven bestemmelser om oppbevaring, og det antas ikke kontroversielt at for eksempel makulering av regnskapsmateriale bør kunne straffes på samme måte som feil i årsregnskapet. I tillegg kommer de kontrollhensyn som ligger til grunn for bokføringslovens bestemmelser. For øvrig vises til drøftingene i NOU 1999: 23 og i Ot.prp. nr. 42 (1997-98) s 209.»

Norsk Tjenestemannslag uttaler:

«Videre er straffeloven under utredning slik a man vet ikke hva som blir strafferammen dersom man viser direkte til straffeloven. Det er slik vi har oppfattet det gitt signaler om å endre strafferammen for regnskapsovertredelser fra 6 år til 3 år. NTL-Skatt synes ikke at strafferammen skal halveres. Det vil da kunne oppfattes som om det har vært mer alvorlig å foreta regnskapsovertredelse tidligere enn det vil bli nå. Dette er ingen god signaleffekt.

Det er mulig å skjule skatte- og avgiftsunndragelser og eventuelt andre straffbare forhold ved å la være å føre regnskap - eventuelt ikke oppbevare pliktig regnskapsmateriell. Reglene bør ikke være slik at en kan tjene på å ikke følge loven. Det er viktig med sanksjoner. Dette gjelder særlig når det kan gi store økonomiske fordeler med å ikke følge reglene. Blir konsekvensene for små vil nok flere være fristet til å ikke overholde reglene.

I forholdet til bokføringsloven er det ikke henvist til straffebestemmelsene når det gjelder forskriften til bokføringsloven. Vi mener at det også viser til straffebestemmelsen for overtredelser av forskriften da denne er en viktig del av bokføringsreglene.»

Norsk Øko-Forum ser ingen grunn til at straffenivået reduseres som foreslått i straffelovkommisjonens utredning. Videre uttaler Norsk Øko-Forum:

«Strafferammene i regnskapsloven § 8-5 er samordnet med straffenivået i bla. ligningsloven kap. 12 for skattesvik. Dette er gjort for å ramme regnskapsbrudd like strengt som det å begå skattesvik, for eksempel når regnskapsmateriale kastes ved bokettersyn slik at ligningsmyndighetene ikke finner bevis for skattesvik.

Mangelfull regnskapsføring vanskeliggjør bla. skatteeetatens kontrollmuligheter. Etter vårt syn har dagens lovgivning ikke effektive sanksjonsmidler mot overtredelse av regnskapslovgivningen. I Ot.prp. nr. 42 (1997-98) om årsregnskapsloven pkt. 13.4 siste avsnitt omtales spørsmålet om eventuelle sanksjoner mot brudd på regnskapspålegg bør ha hjemmel i regnskapsloven. Det konkluderes negativt på dette, men det åpnes samtidig for at dette spørsmålet kan tas opp særskilt av høringsinstansene og at hjemmel for slike sanksjoner for eksempel kan gis i ligningsloven.»

Norsk Øko-Forum foreslår at det innføres administrative sanksjoner. De uttaler til dette:

«For at de nye bestemmelsene i bokføringsloven skal etterleves er det etter vårt syn helt nødvendig at det innføres administrative sanksjoner ved brudd på bokføringsbestemmelsene. Vi viser til at Skattedirektoratet har tatt opp dette i et brev til skatte- og avgiftslovavdelingen i Finansdepartementet i brev av 13. mars 2003. Det foreslås i brevet at ligningsloven og merverdiavgiftsloven endres, slik at lignings- og avgiftsmyndighetene kan ilegge en betinget tvangsmulkt i tilfeller hvor det er gitt regnskapspålegg uten at disse er etterkommet innen rimelig tid. NØF støtter dette forslaget, som etter vår oppfatning er helt nødvendig for at reglene i bokføringsloven skal kunne etterleves og håndheves på en effektiv måte. Vi ber om at departementet prioriterer arbeidet med å endre ligningsloven og merverdiavgiftsloven slik at disse bestemmelsene er på plass når bokføringsloven trer i kraft.»

14.1.4 Departementets vurdering

Departementet slutter seg ikke til utvalgets forslag om at det i bokføringsloven inntas en bestemmelse der det henvises til straffelovens bestemmelse om overtredelse av regnskaps- og bokføringslovgivningen. Det vises til at utvalgets forslag synes å være basert på at regnskapslovens straffehjemmel oppheves, slik Straffelovkommisjonen går inn for i NOU 2002: 4 s. 458, jf. Justisdepartementets høringsuttalelse. Det legges til grunn at den nye bokføringsloven vil tre i kraft før det foreligger en ny straffelov. Videre vises det til at flere høringsinstanser har pekt på at det bør være samme strafferamme for hhv. regnskapsloven og bokføringsloven. Etter departementets oppfatning var det ikke tilsiktet av utvalget å senke strafferammene for overtredelse av bokføringsregler.

Departementet foreslår etter en helhetsvurdering at det i bokføringsloven inntas tilsvarende straffebestemmelser som fastsatt i regnskapsloven 1998 § 8-5. Dette innebærer at gjeldende bestemmelser om overtredelse av bokføringsregler i regnskapsloven 1998 videreføres, jf. omtale i Ot.prp. nr. 42 (1997-98) punkt. 13.4. Det vises til lovforslaget § 15.

14.2 Forskrifter

14.2.1 Gjeldende rett

Det følger av regnskapsloven 1998 § 10-1 første ledd første punktum at departementet kan gi forskrifter som utfyller reglene i kapittel 2. Videre følger det av § 10-1 annet ledd at departementet i forskrift kan gjøre unntak fra plikten til å oppbevare regnskapsmateriale i Norge. Slik oppbevaringsplikt følger av § 2-7 annet ledd første punktum.

Etter regnskapsloven § 10-3 syvende ledd gjelder forskrifter som er gitt med hjemmel i regnskapsloven 1977 også etter at regnskapsloven 1998 er trådt i kraft.

14.2.2 Utvalgets forslag

Utvalget har i lovutkastet § 16 foreslått en hjemmel til at departementet kan gi forskrifter som utfyller bestemmelsene i loven og fastsette ytterligere krav, når det finnes nødvendig av hensyn til pliktig regnskapsrapportering eller skatte- og avgiftskontroll. I NOU 2002: 20 punkt 1.3.2 uttaler utvalget:

«Regnskapsloven 1998 har kun hjemmel for å gi forskrifter som utfyller eller fraviker loven, jf. § 10-1. Dette i motsetning til regnskapsloven 1977 som hadde hjemmel for å fastsette forskrifter av hensyn til skatte- og avgiftsplikt og offentlige kontrolltiltak, jf. § 22. Dette har medført at enkelte bestemmelser som er overført til 99-forskriften er fastsatt med hjemmel i særlovgivningen. Utvalget foreslår som nevnt innledningsvis at det fastsettes et konseptuelt rammeverk, som forutsettes utfylt gjennom forskrifter. Utvalget har i forskriftsforslaget foreslått ytterligere regler på flere områder. Ett eksempel på dette er kravene til dokumentasjon, jf. forskriften kapittel 4. Utvalget er i utgangspunktet skeptisk til en for vid fullmaktslovgivning. Utvalget har derfor vurdert en forskriftshjemmel som begrenser muligheten til å gi forskrifter som fastsetter ytterligere krav til de lovbestemmelser hvor det er nødvendig i forhold til det forskriftsforslaget som utvalget fremmer. Særlige hensyn gjør seg imidlertid gjeldende for bokføringsreglene, herunder bl.a. behovet for løpende å samordne regelverket og vurdere behovet for ulike bransjebestemmelser. Utvalget finner det derfor hensiktsmessig at bokføringsloven gir departementet en videre hjemmel til å fastsette forskrifter, slik at også ytterligere krav kan fastsettes når det finnes nødvendig av hensyn til pliktig regnskapsrapportering eller skatte- og avgiftskontroll. Det vil etter utvalgets oppfatning være uhensiktsmessig at slike tilpasninger må behandles av lovgiver. Det vises til lovforslaget § 16.»

14.2.3 Høringsinstansenes merknader

Flere høringsinstanser, herunder NHO, Handels- og servicenæringens Hovedorganisasjon (HSH), NARFog Skattebetalerforeningen, mener forskriftshjemmelen bør skjerpes i forhold til forslaget. HSH uttaler:

«Bokføringsutvalget har valgt å gå for en rammelov, slik at de mer detaljerte reglene blir å finne i forskriftsform. I utgangspunktet er HSH positiv til en slik inndeling. En lov som tar mål av seg å være uttømmende vil fort bli foreldet og lite hensiktsmessig. På den annen side er vi skeptisk til at departementets forskriftshjemmel i lovens § 16 er så vidt formulert. Her er departementet bl.a. gitt en hjemmel til å fastsette ytterligere krav i forskriftsform når det finnes nødvendig av hensyn til pliktig regnskapsrapportering eller skatte- og avgiftskontroll. En slik formulering gir en nærmest ubegrenset adgang for departementet å gi nye krav til de bokføringspliktige uten å måtte gå veien om en lovendring. På den annen side er HSH enig med utvalget om at særlige bransjehensyn og behovet for å få en løpende samordning av regelverket tilsier en forholdsvis vid forskriftshjemmel. En forskriftshjemmel som er begrenset til å gi utfyllende regler burde imidlertid være vid nok, all den tid loven er en rammelov. Dersom departementet også skal få adgang til å gi ytterligere krav i forskrift bør dette begrenses til helt spesielle unntakstilfeller.

HSH mener på denne bakgrunn at bokføringslovens § 16 bør skjerpes i forholdet til forslaget, slik at det uttrykkelig fremkommer at adgangen til å sette ytterligere krav kun kan gjøres dersom det i særskilte unntakstilfelle er påkrevet av hensyn til pliktig regnskapsrapportering eller skatte- og avgiftskontroll.»

NHO uttaler:

«NHO er av prinsipielle grunner motstandere av slik fullmaktslovgivning som denne forskriftshjemmelen representerer gjennom at man kan «fastsette også ytterligere krav» uten at det har hjemmel direkte og konkret i loven. NHO vil derfor foreslå at den generelle forskriftshjemmelen fjernes og begrenses til å fastsette forskrifter som utfyller bestemmelsen i denne lov.»

NARF bemerker følgende:

«NARF er prinsipielt svært skeptisk til den vide forskriftsadgangen det her legges opp til, fordi den i realiteten betyr at loven kan tilsidesettes på ethvert punkt som forskriftsgiver finner grunn til å bestemme det.

I NOU'en kapittel 1.3.2 gir utvalget i utgangspunktet uttrykk for den samme skepsisen, men at behovet for løpende samordning av regelverket (jf forholdet til særlovgivning) samt hensynet til å kunne gi egne bransjebestemmelser, gjør det hensiktsmessig med en fullmakt som gjør det mulig å kunne fastsette ytterligere krav i forskrift.

Til dette vil det bemerkes at bokføringsloven er gitt som en rammelov, slik at det allerede av den grunn ligger mye handlingsrom for forskriftsgiver i den utfyllende fullmakten.

Når det gjelder hensynet til pliktig regnskapsrapportering mener vi dessuten at loven allerede i stor grad tar høyde for et eventuelt samordningsbehov ved sine generelle henvisninger. Det vises f eks til lovforslaget § 7 som stadfester at bokføringspliktige skal bokføre alle opplysninger som er nødvendige for å kunne utarbeide lovbestemte spesifikasjoner og pliktig regnskapsrapportering.

Hva gjelder hensynet til skatte- og avgiftskontroll, er dette et mer «skjønnsmessig» begrep og som derav etter vår mening åpner for tilnærmet ubegrenset fraviksadgang. Det er f eks ikke utenkelig at den vil bli benyttet for å tilføye spesifikasjonskrav utover det som følger av loven § 5. Når dette nevnes som eksempel er det fordi tilleggskrav her fort kan ha store konsekvenser for den bokføringspliktige gjennom behov for systemtekniske tilpasninger mv, jf også fagsystemleverandørene. Som vi har gitt uttrykk for tidligere i dette høringssvar, er dette etter vår mening et typisk område der loven bør gi en uttømmende opplisting.

For å oppsummere mener vi altså at den generelle forskriftshjemmelen med fordel bør begrenses i forhold til det som er foreslått. Det vil si slik at hjemmelen gir alminnelig adgang til å utfylle loven, og med konkret angivelse for de tilfeller der forskriften kan gå ut over loven. Det siste tilføyes fordi vi ser behovet hva angår hensynet til å kunne gi egne bransjebestemmelser, jf for øvrig forskriften kapittel 7. Etter dette vil vi foreslå at § 16 gis følgende ordlyd:

«Departementet kan i forskrift gi nærmere regler til utfylling og gjennomføring av bestemmelsene i denne lov. Dersom departementet finner det særskilt nødvendig av hensyn til pliktig regnskapsrapportering eller skatte- og avgiftskontroll, kan det gis ytterligere krav til spesifikke bransjer/næringer.»

Også Skattebetalerforeningen mener at departementets forskriftskompetanse synes å gå langt, og uttaler:

«Departementets adgang til å gi forskrift synes her å gå langt. Utvalget har også bemerket dette i sin innstilling. Begrunnelsen for forslaget om utvidet forskriftshjemmel er at skatte- og avgiftskontroller innenfor bestemte bransjer kan avdekke behov for egne bransjebestemmelser. Forskriftshjemmelen bør begrenses til dette.»

Skattedirektoratet støtter det foreliggende forslaget og uttaler bl.a.:

«Utvalget har konkludert med at det er hensiktsmessig å videreføre linjen fra regnskapsloven 1998 med å samle alle generelle bokføringsregler og gi disse i medhold av bokføringsloven. Dette medfører at generelle forskrifter gitt i medhold av særlovgivningen vil bli overført til bokføringsloven. Skattedirektoratet støtter denne linjen, men finner samtidig grunn til å påpeke at dette ikke må begrense skatteetatens muligheter til å gi slike forskrifter. Vår støtte til utvalgets forslag om å samle bokføringsbestemmelsene, må derfor ses i sammenheng med vår støtte til lovforslagets forskriftshjemmel, bokføringsloven § 16.

(...)

Flere av de bestemmelser som er fastsatt for enkelte næringer og bransjer er tidligere gitt i medhold av særlovgivningen. Skattedirektoratet har som nevnt ingen innvendinger mot at disse nå gis i medhold av bokføringsloven, gitt at dette ikke begrenser muligheter til å gi forskrifter av hensyn til skatte- og avgiftskontrollen. Hensiktsmessige hjemler finnes i dag både i særlovgivningen og i regnskapsloven 1977 § 22. Utvalget har foreslått en hjemmel for å kunne gi forskrifter av hensyn til skatte- og avgiftskontroll i loven § 16. Skattedirektoratet støtter dette lovforslaget.»

Den norske Revisorforening støtter også forslaget til forskriftshjemmel, og uttaler:

«Forskriftshjemmelen til regnskapslovens kapittel 2 gir bare anledning til å gi utfyllende regler. Av den grunn ble noen av bestemmelsene i forskrift av 6. mai 1999 gitt med hjemmel i særlovgivningen. Etter vår oppfatning er dette uheldig og vi støtter derfor hjemmelen til å kunne fastsette ytterligere krav, når det finnes nødvendig av hensyn til pliktig regnskapsrapportering eller skatte- og avgiftskontroll. Vi vil imidlertid presisere at denne forskriftshjemmelen ikke må benyttes til å pålegge næringslivet unødvendige krav som ikke gir tilsvarende effekt i kontrollarbeidet.

Regnskapsloven har også en hjemmel til å gjøre unntak fra plikten til å oppbevare regnskapsmateriale i Norge. Ved praktiseringen av lovens kapittel 2, viste det seg at det også var nødvendig å ha hjemmel til å kunne dispensere fra andre krav i loven. Dette er også fulgt opp i lovforslaget. Vi støtter forslaget om å knytte disse forskriftshjemlene opp til spesifikke bestemmelser i loven i stedet for å gi en generell dispensasjonshjemmel.»

14.2.4 Departementets vurdering

Utvalget foreslår at departementet gis kompetanse til å fastsette forskrifter som utfyller bestemmelsene i loven og fastsette ytterligere krav, når det finnes nødvendig av hensyn til pliktig regnskapsrapportering eller skatte- og avgiftskontroll. Flere høringsinstanser har gitt uttrykk for at utvalgets forslag til forskriftshjemmel bør innsnevres.

Departementet slutter seg til utvalgets forslag. Det vises til at det er utformet en rammelov, som forutsetter at mer spesifikke krav fastsettes i forskrift. Dette nødvendiggjør etter departementets syn at det foreligger en alminnelig forskriftshjemmel til både å gi utfyllende regler og eventuelt fastsette ytterligere krav, når det er nødvendig av hensyn til pliktig regnskapsrapportering eller skatte- og avgiftskontroll. Videre vises det til at de grunnleggende bokføringsprinsippene vil ligge til grunn for utformingen av eventuelle forskrifter. Det vises til lovforslaget § 16.

14.3 Ikrafttredelse

14.3.1 Utvalgets forslag

Utvalget foreslår av loven skal tre i kraft fra den tid Kongen bestemmer, jf. lovutkastet § 17.

14.3.2 Høringsinstansenes merknader

Den norske Revisorforening uttaler:

«På grunn av valgfriheten i regnskapsloven § 10-2 er det i praksis mange som er usikre på hvilket regelverk som gjelder for den løpende regnskapsføringen. Vi mener derfor at det er viktig at bokføringsloven trer i kraft så tidlig som mulig. På grunn av endrede regler for oppbevaring er det imidlertid praktisk at loven gjelder fra et årsskifte. Det er også en forutsetning at forskriften blir vedtatt i god tid før ikrafttredelsen slik at næringslivet får den nødvendige tid til å forberede seg på det nye regelverket. En av grunnene til usikkerheten rundt kapittel 2 var også at forskriften først ble vedtatt i mai det året loven trådte i kraft.»

14.3.3 Departements vurdering

Departementet mener loven bør tre i kraft fra den tid Kongen bestemmer, jf. lovforslaget § 17.

14.4 Endringer i skatteloven

Lov 26. mars 1999 nr. 14 om skatt av formue og inntekt (skatteloven) har flere bestemmelser som bygger på eller viser til regnskapsloven av 1998. For en nærmere redegjørelse av forholdet mellom skatte- og avgiftslovgivningen og regnskapsloven viser departementet blant annet til Ot.prp. nr. 1 (1999-2000) kapittel 16 og Ot.prp. nr 24 (2000-2001) kapittel 1 og 7.

Departementet foreslår å endre ordlyden i enkelte av skattelovens bestemmelser som følge av forslag til ny bokføringslov og begrepsbruk. Endringene er av teknisk karakter og vil ikke endre det materielle innhold av bestemmelsene.

Det vises til forslag til endring av skatteloven §§ 4-31 annet og tredje ledd, 6-91 annet og tredje ledd, 14-4 første ledd, 14-5 første ledd, 14-5 sjette ledd og 14-20 første ledd, jf. lovforslaget § 18.