6 Kontroll

6.1 Årlig kontroll

6.1.1 Gjeldende rett

I medhold av vaktvirksomhetsloven § 3 er det fastsatt i forskrift til lov om vaktvirksomhet § 3 at godkjenning og kontroll med vaktselskapene utføres av politidistriktene. Når et vaktselskap har tillatelse i flere politidistrikter, utføres kontrollen i disse politidistriktene av den politimesteren som har gitt tillatelsen i samarbeid med stedlig politimester.

Lovens § 14 forutsetter at tillatelses- og kontrollmyndigheten skal kontrollere at vaktforetak driver i samsvar med bestemmelser gitt i eller i medhold av loven. Etter samme paragraf annet ledd skal alle vaktselskap innen utløpet av mars hvert år sende en rapport til politiet. I rapporten skal det redegjøres for foretakets virksomhet foregående år.

6.1.2 Arbeidsgruppens forslag

I punkt 5.4.8 og punkt 5.10.3 i rapporten lanserer arbeidsgruppen sin ideelle løsning for kontrollen; en sentral myndighet som forestår innvilgelse av tillatelser og kontroll av vaktforetakene. Fordelen med en slik løsning vil etter arbeidsgruppens syn være blant annet enhetlig og kvalitetsmessig god saksbehandling og kontroll.

Arbeidsgruppen erkjenner likevel at dette ikke vil være et realistisk forslag i denne omgang. Politiet må dermed fortsatt anses best egnet til å ivareta disse oppgavene. Politiet har god tillit i samfunnet, nærhet til aktuelle registre og en landsdekkende organisasjon. Tillatelses- og kontrollfunksjonen overfor vaktvirksomhetsbransjen er på mange områder tilliggende politiets oppgaver, og bør derfor av faglige og sikkerhetsmessige grunner forbli i politiet.

Arbeidsgruppen foreslår en presisering i lovteksten av at det er politiet som er tillatelses- og kontrollmyndighet. I forlengelsen av dette foreslår arbeidsgruppen at det tas inn i lovteksten at det skal utføres en årlig kontroll av vaktforetakene på bakgrunn av foretakenes rapporteringsplikt.

6.1.3 Høringsinstansenes syn og departementets vurdering

En rekke av høringsinstansene gir sin generelle tilslutning til behovet for en innskjerpet og kvalitativt bedre kontroll med vaktbransjen.

Oslo Handelsstands Forening ser behovet for at politiet er kontroll- og tillatelsesmyndighet, men påpeker at andre «kontroll»-oppgaver (uniformering, ID-kort, vaktvirksomhetsregister m.m.) bør ligge til andre på grunn av politiets ressursmangel.

Politidirektoratet er ikke enig med arbeidsgruppen i at man på det nåværende tidspunkt ikke bør gå inn i en diskusjon om politiet skal ha den rollen de i dag har ovenfor vaktbransjen:

«Med den vekst i næringen som vi har sett siden begynnelsen på 1980-tallet er tiden etter vårt syn nå inne for – i forbindelse med gjennomgangen av de foreslåtte endringer – igjen å diskutere om det er fornuftig å bruke politiets ressurser til søknader om etablering og kontroll av denne ene formen for privat næringsvirksomhet. Politiet har ikke tilsvarende oppgaver i forhold til andre bransjer.»

Bortsett fra Søndre Buskerud politidistrikt, som støtter forslaget, uttaler ingen av høringsinstansene seg uttrykkelig om lovfesting av at årlig kontroll skal foretas av politiet på bakgrunn av foretakenes innrapportering. Hovedtillitsvalgte for vekterne fremhever riktignok at det avgjørende ikke er ny lovtekst, men endret praksis fra kontrollmyndigheten.

Luftfartstilsynet er bekymret for en oppsplitting av kontrollmyndigheten mellom politiet og tilsynet når det gjelder sikkerhetskontrollører på lufthavn, og uttaler:

«En oppsplitting av gjennomføringsansvaret for securityregelverket kan etter Luftfartstilsynets oppfatning medføre at det oppstår en situasjon hvor grensen mellom myndighetenes ansvar blir uklar. Det må på dette området nødvendigvis være en vekselvirkning mellom erfaringer gjennom faktiske tester og kontroll og kontroll med utførelsen og på den andre siden korrigerende tiltak samt kontroll med opplæringsorganisasjonene».

NHO Luftfart understreker også at ansvarsområdet mellom politiet og Luftfartstilsynet må avklares, og uttaler:

«...vi har et overlappende regelverk og et overlappende tilsynsansvar for vektertjenester innenfor luftfart. Dette er uryddig. Når politiet nå i langt større grad skal utøve kontroll med vekterselskapene og de tjenestene de utøver, stiller vi spørsmål ved om de også skal gjøre dette på flyplassene? Eller er dette ansvaret fortsatt tillagt Luftfartstilsynet?...». Det legges imidlertid til: «Generelt er vi av den oppfatning at myndighetene bør utøve større kontroll med vekterbransjen og støtter arbeidsgruppens flertallsinnstilling. »

Departementet går som utvalget inn for å presisere at politiet er tillatelses- og kontrollmyndighet, men mener at det bør fremgå at det i utgangspunktet er politidistriktene ved politimesteren som er ansvarlig tillatelses- og kontrollmyndighet. Etter dagens regelverk er det «politimesteren» som er besluttende myndighet ved søknader om tillatelse til å utøve vaktvirksomhet, jf. forskrift om vaktvirksomhet § 2 annet ledd første punktum.

Departementet er videre enig med arbeidsgruppen i at det presiseres at det skal foretas en årlig kontroll av tillatelses- og kontrollmyndigheten. Luftfartstilsynet skal fortsatt være tilsynsmyndighet på sine ansvarsområder, og ha gjennomføringsansvaret for det internasjonale regelverket på luftfartsområdet. Luftfartstilsynet kontrollerer, gjennom adgangskontroll og tilsyn med lufthavnoperatører, utførelsen av sikkerhetskontrolltjenesten. Tilsyn med lufthavnoperatørenes virksomhet som sådan vil fortsatt ligge under Luftfartstilsynet.

Politiet skal kun foreta den kontrollen av vaktforetakene som vaktvirksomhetsloven legger opp til, det vil si kontroll av at kravene til å utøve vaktvirksomhet er oppfylt.

Departementet mener derfor at det ikke oppstår uklare grenser mellom hvem som skal utføre de forskjellige kontrollene. Nærmere bestemmelser om politiets årlige kontroll skal fastsettes i forskrift, og departementet vil der påse at grenser trekkes klart opp. Når det gjelder innsigelsene fra luftfartssiden om uklare ansvarsforhold mellom Luftfartstilsynet og politiet, mener derfor departementet at en slik uklarhet ikke vil foreligge, men at en avklaring av rent praktiske arbeidsprosedyrer må skje gjennom kontakt mellom de ansvarlige myndigheter.

6.2 Opplysnings- og rapporteringsplikt

6.2.1 Gjeldende rett

Vaktvirksomhetsloven § 14 første ledd fastsetter at vaktforetakene plikter å gi tillatelses- og kontrollmyndighetene de opplysninger og den informasjon som er nødvendig for å føre kontroll med at virksomheten drives i samsvar med bestemmelser fastsatt i eller i medhold av loven. Samme paragraf annet ledd bestemmer at vaktforetaket hvert år, innen utløpet av mars måned skal sende inn en rapport til tillatelses- og kontrollmyndigheten hvor det redegjøres for virksomheten i foregående år.

6.2.2 Arbeidsgruppens forslag

Arbeidsgruppen foreslår to endringer i gjeldende bestemmelse. For det første mener arbeidsgruppen at alminnelige krav til foretak generelt bør ha betydning for muligheten til å få og inneha tillatelse til vaktvirksomhetsdrift. Det foreslås derfor en henvisning til at foretakene plikter å gi tillatelses- og kontrollmyndigheten de opplysninger og den dokumentasjon som er nødvendig for kontroll av at foretaket ikke driver virksomheten på en måte som vil være uforenlig med å utøve næringsvirksomhet. Som eksempel nevnes at skatter og avgifter må være betalt.

For det andre foreslår arbeidsgruppen å innføre en plikt for foretakene til å vedlegge en liste over ansatte i foretaket i årsrapporten til kontrollmyndigheten. Listen skal kunne benyttes ved den årlige vandelskontrollen av ansatte, jf. § 4. Arbeidsgruppen mener at nærmere regler om den årlige kontrollen bør gis ved forskrift.

6.2.3 Høringsinstansenes syn og departementets vurdering

Det er få høringsinstanser som har uttalt seg om forhold knyttet til disse forslag. Politidirektoratet gir sin støtte til de foreslåtte endringene, men fremsetter følgende innspill:

«I stedet for å si at kontrollen skal avdekke om foretaket «ikke driver virksomheten på en måte som vil være uforenlig med å utøve næringsvirksomhet (understreket av oss) foreslår vi følgende ordlyd: « driver virksomheten på en måte som er forenelig med å utøve næringsvirksomhet ».

Når det gjelder presiseringen i annet ledd om at den årlige rapporten skal ledsages av en oversikt over ansatte med tanke på vandelskontroll ber vi departementet vurdere om ikke oversikten også bør inneholde navn på eiere, siden disse også er underlagt vandelskrav, jf lovforslagets § 3. Man vil da fange opp situasjoner der selskapet av ulike grunner ikke har oppfylt pålegget i § 3 syvende ledd om at endringer i virksomhetens eierskap skal meldes til politiet.

Uansett eierskifte eller ikke vil det være grunn til å vandelskontrollere eiersiden på samme måte som ansatte vektere.

Sett hen til at kravet om tilfredsstillende vandel bare gjelder for de som utfører vakttjeneste eller har oppgaver direkte knyttet til vakttjeneste etter utkastet § 8, synes det inkonsekvent at det skal gis oversikt over ansatte, ikke bare over ansatte som utfører vakttjeneste.»

Advokatforeningen savner at det på listen over ansatte som skal sendes i forbindelse med den årlige rapporteringen, også medtas hvilke personer som har vært ansatt i inneværende år.

Brønnøysundregistrene minner om at nye eller endrede oppgaveplikter skal meddeles til Oppgaveregisteret, jf. lov av 6. juni 1997 nr. 35 om oppgaveregisteret § 4.

Departementets forslag er hovedsakelig i overensstemmende med arbeidsgruppens, likevel med noen justeringer. Departementet er enig med Politidirektoratet i å bytte ut negasjonene «ikke driver» og «uforenlig» med at driften skal være forenlig med å utøve næringsvirksomhet. Departementet er også enig i at listen som skal sendes inn skal gjelde ansatte som skal utføre vakttjeneste eller har oppgaver direkte knyttet til vakttjeneste. Derimot finner departementet ikke at det er behov for å presisere i loven at listen også skal omfatte eiere. Det vises til foretakets informasjonsplikt ved endringer i eierskap, jf. forslag til § 3 syvende ledd.

Advokatforeningens forslag om at personer som har vært ansatt i inneværende år tas med ved innrapporteringen følges opp. Sistnevnte vil naturlig nok også gjelde for personer som har hatt oppgaver direkte knyttet til vakttjeneste siste året.

6.3 Andres meldeplikt

6.3.1 Arbeidsgruppens forslag

Arbeidsgruppen foreslår å lovfeste en meldeplikt for skatte- og avgiftsmyndighetene og Arbeidstilsynet til politiet. Forslaget behandles i punkt 5.10.8 i rapporten. Arbeidsgruppen henter modellen for meldeplikten fra serveringsloven. Plikten skal gjelde for tilfelle hvor skatte-og avgiftsmyndighetene eller Arbeidstilsynet gjennom egen virksomhet avdekker forhold som antas å være av vesentlig betydning for vurderingen av om en tillatelse til å utøve vakttjenester skal trekkes tilbake etter § 7. Vedkommende myndigheter bør ifølge arbeidsgruppen få plikt til på eget initiativ og uten hinder av taushetsplikt å informere politiet om slike forhold.

Meldeplikten begrenses til forhold av «vesentlig» betydning for vurderingen av om en tillatelse til å utøve vakttjeneste skal trekkes tilbake etter § 7. Fritaket fra taushetsplikt er følgelig begrenset til slike opplysninger. Det er opp til etatene med meldeplikt å vurdere hva det vil kunne være av vesentlig betydning for politiet å kjenne til. Som eksempel på forhold av «vesentlig betydning» nevner arbeidsgruppen opplysninger om at foretaket som har tillatelsen til å utøve vaktvirksomhet har begått alvorlige eller gjentatte straffbare brudd på skatte- og avgiftslovgivningen, enten i forbindelse med tidligere næringsvirksomhet eller i tilknytning til driften av det aktuelle vaktforetaket.

6.3.2 Høringsinstansenes syn og departementets vurdering

Ingen av høringsinstansene går imot forslaget, men noen av instansene har merknader i tilknytning til det nærmere innholdet i og rekkevidden av meldeplikten. For Politidirektoratet synes det selvsagt at andre etaters kontrollorganer skal ha anledning til å melde fra til politiet om uregelmessigheter innenfor sitt område uten å bryte organets taushetsplikt. En lovfesting av retten vil være avklarende og føre til at informasjon lettere gis. Oslo politidistrikt vurderer meldeplikten som en viktig og nødvendig regel. Søndre Buskerud politidistrikt er positive til en meldeplikt der det avdekkes forhold av betydning for tillatelsen til å utøve vaktvirksomhet.

Advokatforeningen reagerer på at det knyttes et krav om vesentlighet til rapporteringsplikten, idet det antas tilstrekkelig at forholdet kan få betydning for vurderingen av tilbaketrekking av tillatelse. Det må så være opp til fagmyndigheten å vurdere konsekvensen av meldingen. Fra høringsuttalelsen gjengis:

«Dersom det knyttes et vesentlighetskrav til informasjonsplikten, kan terskelen for innrapportering variere [mellom] de offentlige institusjonene. Det kan medføre at de ytre etater legger terskelen for høyt for innrapportering, i forhold til hva fagmyndighetene trenger av informasjon for å vurdere tilbaketrekningsspørsmålet. En annen sak er at forhold av betydning for tilbaketrekningsspørsmålet kan samlet sett være tilstrekkelig til at en tillatelse skal trekkes tilbake, hvis det avdekkes forhold både hos Skatte- og Avgiftsmyndighetene som samlet sett gir grunn nok til en tilbaketrekning.»

Toll-og avgiftsdirektoratet er også av den oppfatning at vesentlighetskravet bør fjernes.

Skattedirektoratet bemerker at forslaget ikke omfatter de tilfeller der politiet har behov for opplysninger i forbindelse med tildeling av tillatelser, slik bestemmelsen i serveringsloven gjør. Skattedirektoratet mener dessuten at det må foretas en nærmere presisering av meldepliktens innhold. Fra høringsuttalelsen gjengis følgende:

«Det fremgår av bestemmelsen at meldeplikten er begrenset til forhold av «vesentlig betydning» i vurderingen av om en tillatelse skal trekkes tilbake. Skattedirektoratet antar at eksempel på forhold av «vesentlig betydning» kan være opplysninger om at innehaver, ledelse, eier eller person som har vesentlig innflytelse på virksomheten i foretaket eller ansatt, har begått alvorlige eller gjentatte straffbare brudd på skatte- og avgiftslovgivningen. Det fremkommer en rekke forhold i forslaget som kan medføre at tillatelsen til vaktvirksomheten kan trekkes tilbake, jf forslaget §§ 3, 7 og 16.

Utenfor vårt forvaltningsområde bør det presiseres hvilke tilfeller det kan være aktuelt å melde inn.

Innenfor vårt forvaltningsområde må det tas stilling til hvor langt saksbehandlingen i for eksempel skatte- og eller avgiftssaken må ha kommet før opplysningene skal avgis, hvilke opplysninger som skal gis mv. Det må presiseres at det bare er opplysninger som er nødvendig for behandlingen av tilbakekall av en tillatelse om å drive vaktforetak som kan gis.»

Finansdepartementet slutter seg i hovedsak til Skattedirektoratets merknader, og understreker viktigheten av at innholdet i en eventuell meldingsordning, og ovenfor hvilke personer den skal gjelde, klarlegges nærmere. Videre uttaler Finansdepartementet blant annet at det bør vurderes om en meldingsadgang, ikke plikt, kan ivareta politiets informasjonsbehov.

Toll-og avgiftsdirektoratet mener at «tollmyndighetene» bør oppføres i bestemmelsen som en etat med meldeplikt. Begrunnelsen synes å være at det er viktig for tollvesenet at de som utfører vakthold på områder der tollvesenet opererer har tillit, uavhengig av oppdragsgiver.

Etter å ha nevnt forslaget fra Toll-og avgiftsdirektoratetet om at toll-og avgiftsetaten gis en tilsvarende meldeplikt skriver Finansdepartementet:

«Finansdepartementet antar at når det først skal vurderes en meldingsordning for skatte- og avgiftssvikt som ev. kan påvirke tillatelser til å drive vaktvirksomhet, bør vurderingen omfatte svikt på alle sentrale områder av skatteetatens og toll- og avgiftsetatens virksomhet. Vurderingen bør gjelde både et vaktforetaks egne skatte-, avgifts- og tollforhold, herunder dets skatte- og avgiftsmessige arbeidsgiveransvar, og personalets egne forhold på disse områdene. Vurderingen behøver ikke falle likt ut for alle typer svikt. Eksempelvis er det mindre sannsynlig at et vaktforetak som sådant er involvert i omfattende tollovertredelser (smugling), enn at enkeltansatte i foretaket begår slike overtredelser. Men et vaktforetak kan like gjerne begå avgiftsovertredelser på toll- og avgiftsetatens område (innførselsmerverdiavgift, bilavgifter og særavgifter) som på skattetatens område (merverdiavgift, arbeidsgiveravgift mv.). For personalet blir det et viktig vurderingstema om meldingsordningen skal begrenses til svikt som kan antas å ha sammenheng med arbeidet for vaktforetaket. Mye kan tale for en slik begrensning. Formålet med vurderingen må være å sørge for at interessant informasjon av betydning for tilsynet med vaktvirksomhet blir formidlet fra de to etatene til politiet under rimelig hensyntagen til personvern, og uten urimelige byrder på meldingsgiverne. »

Arbeids- og inkluderingsdepartementet har ingen merknader til forslaget om meldeplikt for Arbeidstilsynet, men påpeker at:

«... dette vil gjelde forhold som Arbeidstilsynet avdekker i sitt tilsyn etter HMS-regelverket. Det vises til Arbeidstilsynets uttalelse hvor etaten anbefaler at det utdypes nærmere i regelverket hvilke forhold Arbeidstilsynet har meldeplikt for».

Arbeidstilsynet finner å kunne støtte forslaget om meldeplikt, og legger til grunn at det er snakk om meldeplikt for forhold som avdekkes gjennom den normale tilsynsaktiviteten som allerede utføres i dag. Tilsynet finner det fordelaktig om man i noen grad kan utdype hvilke forhold det kan være snakk om å melde om:

«Gjennom vår egen tilsynsaktivitet vil det normalt kun være avvik i forhold til og brudd på arbeidsmiljølovgivningen vi vil avdekke. Ser man for seg avdekte forhold i denne sammenheng som det eksempelvis vil være av vesentlig betydning for politiet å få kjennskap til? Eller ser man for seg en meldeplikt som først og fremst vil omfatte forhold vi avdekker i et tilsyn som ligger utenfor arbeidsmiljølovgivningens område, for eksempel forhold som må anses å ugjøre brudd på bestemmelser i vaktvirksomhetsloven».

Departementet mener at en meldepliktsordning vil være nyttig både i et forebyggende henseende og som et hjelpemiddel for politiets utøvelse av kontrollfunksjonen. Eventuelle meldinger om alvorlige forhold kan få konsekvenser for adgangen til å inneha tillatelse til å utøve vaktvirksomhet. Departementet går inn for en meldeplikt i tråd med arbeidsgruppens forslag, men har likevel forståelse for synspunktene til enkelte høringsinstanser om at det er behov for en nærmere utdyping og avgrensning av plikten. Dette bør vurderes under utarbeidelsen av ny forskrift. Meldeplikten avgrenses til forhold som etatene avdekker i forbindelse med sine egne undersøkelser, og de pålegges ingen økte undersøkelsesoppgaver.

Departementet har vurdert innspillene om å fjerne vesentlighetskravet, men er kommet til at det skal være en viss terskel for når meldeplikten inntrer. Opplysningen må være av en viss viktighet. Departementet går inn for å opprettholde kravet om at opplysningene må være av vesentlig betydning for vurderingen av om tillatelse skal tilbakekalles.

Til Arbeidstilsynets merknad bemerkes at meldeplikten ikke bare bør begrenses til informasjon som den aktuelle etaten besitter om brudd på eget regelverk, men også inkludere eventuell kunnskap om brudd på regelverket om vaktvirksomhet utover dette. Tillatelse til å utøve vaktvirksomhet kan trekkes tilbake dersom noen av den oppregnede personkretsen har gjort seg skyldig i overtredelser av bestemmelser fastsatt i eller i medhold av loven, jf. forslag til § 7 første ledd.

Departementet er enig i forslaget om at også tollmyndighetene medtas i bestemmelsen som en etat med meldeplikt til politiet.

6.4 Sentralt vaktvirksomhetsregister

6.4.1 Gjeldende rett

I medhold av lov 9. juni 1978 nr. 48 om personregistre m.m. (personregisterloven) § 9, jf. kgl.res. av 21. desember 1979 punkt 1, har Datatilsynet den 6. mars 1995 gitt Justisdepartementet og politiet konsesjon til å føre henholdsvis et sentralt register og lokale registre over vaktselskaper. Et landsdekkende register over vaktselskaper ble opprettet 1. april 1995. Registeret har vært brukt i forbindelse med behandling av søknader, kontroll av virksomheter og for å gi en oversikt over virksomhetene.

Hvert politidistrikt fører et lokalt register, og opplysninger fra dette skal oversendes til det landsdekkende registeret en gang i måneden. Ansvaret for å føre det landsdekkende vaktselskapsregisteret er i dag lagt til Oslo politidistrikt. Dette registeret er det samme som de lokale registrene, men inneholder opplysninger fra hele landet. Det er kun Oslo politidistrikt som har tilgang til denne samlede oversikten.

Etter personopplysningsloven av 2000 er dagens register ikke konsesjonspliktig, da det kun har opplysninger om næringsdrivende. Det inneholder heller ingen sensitive personopplysninger.

6.4.2 Arbeidsgruppens forslag

Arbeidsgruppen argumenterer for at dersom man skal ha en effektiv kontroll med vaktforetakene og deres virksomhet, er det behov for et sentralt databasert register. Det eksisterende registeret har ikke tilstrekkelig funksjonalitet til å møte dagens behov. På grunn av manglende automatikk i oversendelse av informasjon, er det også fare for at registeret ikke er oppdatert til enhver tid.

Et nytt register må etter arbeidsgruppens syn fungere som et saksbehandlingsverktøy. Dette innebærer behov for registrering av blant annet enkelte sensitive personopplysninger. I henhold til personopplysningsloven § 33 vil dette medføre krav om konsesjon med mindre man får en egen hjemmel i vaktvirksomhetsloven, og det foreslås derfor en slik hjemmel.

Arbeidsgruppen mener at et slikt register bør inneholde:

• oversikt over alle vaktforetak med hovedkontor og underkontor/datterselskap,

• opplysninger om når foretaket er kontrollert,

• resultatet av kontrollen,

• oversikt over de ansatte med vandel og utdannelse, og

• oversikt over daglig leder, styrerepresentanter, eiere osv. med vandel.

6.4.3 Høringsinstansenes syn og departementets vurdering

Politidirektoratet, Oslo politidistrikt, Rogaland politidistrikt, Søndre Buskerud politidistrikt, Troms politidistrikt, Østfinnmark politidistrikt, Likestillings-og diskrimineringsombudet, Luftfartstilsynet, Departementenes Servicesenter, Oslo Kommune, Sikker Vakt og Brønnøysundregisterne støtter opp om forslaget om å etablere et nytt landsdekkende og elektronisk vaktvirksomhetsregister.

Politidirektoratet uttaler:

«Vi er enig med utvalget i at det av hensyn til en effektiv og kvalitetsmessig god kontroll vil være nødvendig å innføre et landsdekkende register over foretakene med oversikt over ansatte. Utvalget foreslår å innføre plikt for politiet til å varsle selskapet dersom det blir avdekket alvorlig kriminalitet mellom tidspunktene for den årlige kontrollen (pkt 5.5.3.7 side 50). Nærmere bestemmelser om dette vil komme i forskrift. For at politiet skal ha mulighet for å oppfylle sine forpliktelser vil det være helt nødvendig med et register over ansatte som utfører vakttjeneste og dette bør være koblet opp mot politiets registre over anmeldelser, innbringelser, pågripelser osv slik det er antydet i rapporten under pkt 5.5.3.7. Uten en slik kobling vil det bero på tilfeldigheter om politiet er kjent med at en siktet person er vekter, slik at varslingsplikt inntrer.»

Fornyings- og administrasjonsdepartementet viser til at det i arbeidsgruppens forslag fremgår at lovbestemmelsen om vaktvirksomhetsregisteret skal suppleres med forskrift. Fornyings-og administrasjonsdepartementet legger til grunn at personvernsspørsmål vil bli grundig utredet og redegjort for i den forbindelse.

Datatilsynet finner det uklart hvorfor et slikt register skal etableres. Datatilsynet ser at et sentralt register vil kunne medføre en viss grad av effektivisering, men det er ikke argumentert tilstrekkelig til å godtgjøre et sentralt register med sensitive personopplysninger om en rekke personer. Fra Datatilsynets høringsuttalelse gjengis:

«Et sentralt register vil innebære en større samling av personopplysninger, hvor personvernkonsekvensene vil kunne bli store dersom opplysningene kommer på avveie. Datatilsynet kan ikke se at arbeidsgruppen har vurdert formålet med registeret opp mot personvernkonsekvensene. Denne problematikken er heller ikke nevnt i forbindelse med den foreløpige kravspesifikasjonen.

Datatilsynet anbefaler at det på ny vurderes om det foreligger et saklig behov for et sentralt register på dette området, eller om det er andre mulige løsninger for å oppnå det samme formålet. Dersom resultatet skulle bli et sentralt vaktvirksomhetsregister, må uansett personvernproblemene og tiltak for å imøtegå disse klargjøres.»

Landsorganisasjonen i Norge påpeker på generelt grunnlag at det er viktig at man ikke går for langt i retning av dataovervåkning av ansatte.

Norsk Redaktørforening er av den oppfatning at et slikt register, også med opplysninger om hvem som er ansatt, bør være offentlig tilgjengelig i sin helhet.

Departementet viser til arbeidsgruppens beskrivelse av dagens register, hvor det tydelig fremgår at dette registeret er lite egnet i kontrollsammenheng. Flere typer vakttjenester ligger i grenseland mot politiets oppgaver og ivaretar dermed viktige samfunnsinteresser. Vaktvirksomhetsbransjen utfører en rekke tjenester som skal bidra til å skape trygghet, og for å oppnå dette er det grunnleggende at publikum og oppdragsgivere har tillit til at bransjen opptrer seriøst og at arbeidet utføres av pålitelige personer med tilstrekkelige kvalifikasjoner. Det er også dette som er hovedbegrunnelsen for at vaktvirksomhetsbransjen er underlagt kontroll.

For at politiet skal kunne utøve sin tillatelses- og kontrollfunksjon på en hensiktsmessig måte er det behov for å ha fullstendige og oppdaterte opplysninger om vaktforetakene, og oversikt over hvem som til enhver tid utfører arbeid som vekter. Et nytt elektronisk og landsdekkende register forutsettes dessuten å ville ha en effektiviseringsgevinst i form av å lette politiets arbeidsbyrde, ved at opplysninger som er relevante for utøvelsen av tillatelses- og kontrollfunksjonen vil være samlet på ett sted. Registeret må utformes slik at det blir et nyttig hjelpemiddel for saksbehandlingen.

Registeret er i tillegg en sentral forutsetning for at politiet skal kunne pålegges en plikt til å varsle foretakene om ansatte som er siktet eller tiltalt for alvorlig kriminalitet. Vaktvirksomhetsregisteret må derfor også ha en kobling til de politiregistrene som er relevante i forhold til meldepliktens innhold. I dag beror det til en viss grad på tilfeldigheter og lokalkunnskap om politiet blir oppmerksom på at personer under etterforskning eller straffeforfølgning er ansatt i vaktbransjen.

Departementet vil understreke at etableringen av et slikt register over vaktbransjen, ikke vil være overførbart til andre bransjer som eventuelt måtte ønske et lignende register med oversikt over sine ansatte. Opprettelsen av et register for vaktvirksomhetsbransjen er som det fremgår ovenfor særskilt begrunnet i politiets kontrolloppgaver overfor vaktbransjen.

Departementet foreslår at de sentrale vilkårene for registrering i og bruken av registeret skal fremgå av loven. Opplysningene i registeret må være relevante og nødvendige for gjennomføringen av politiets tillatelses- og kontrollmyndighet. Registeret skal inneholde opplysninger om alle vaktforetakene og opplysninger om kontrollen av de enkelte vaktforetakene. I tillegg må registeret inneholde en oversikt over ansatte i vaktforetakene som utfører vakttjenester eller som har oppgaver direkte knyttet til vakttjeneste, samt de personer som etter forslag til § 3 må ha tilfredsstillende vandel for at foretaket eller forvaltningsorganet skal få/inneha tillatelse til å drive vaktvirksomhet (daglig leder, styrerepresentanter, eiere mv.). Nærmere regler om hvilke opplysninger som skal registreres om foretakene og de enkelte persongrupper vil bli fastsatt i forskrift. Likeledes vil det i forskriften bli gitt regler om hvem som er behandlingsansvarlig, til hvilket formål opplysningene kan brukes, hvem som skal ha tilgang til registeret samt regler om innsyn, retting og sletting mv. I forbindelse med forskriftsarbeidet må det foretas grundige vurderinger i forhold til de personvernmessige sidene.

Departementet foreslår videre at det lovfestes at en liste over godkjente vaktforetak skal være offentlig tilgjengelig, slik at kjøpere av vakttjenester enkelt skal kunne se hvilke foretak som innehar tillatelse til å tilby vakttjenester og hvilke tjenester tillatelsen omfatter.

6.5 Tilbakekall av tillatelse

6.5.1 Gjeldende rett

Gjeldende vaktvirksomhetslov § 6 angir når en tillatelse til å drive vaktvirksomhet kan trekkes tilbake. Det kan for det første skje når innehaveren eller ledelsen i foretaket som har tillatelsen, eller noen ansatte i foretaket, har gjort seg skyldig i grov eller gjentatt overtredelse av særskilte vilkår for tillatelsen eller av bestemmelser fastsatt i eller i medhold av loven. For det andre kan tillatelsen tilbaketrekkes dersom vilkårene for tillatelsen ikke lenger er oppfylt.

6.5.2 Arbeidsgruppens forslag

Arbeidsgruppen foreslår at tillatelsen skal kunne trekkes tilbake dersom eier eller personer med vesentlig innflytelse på virksomheten har gjort seg skyldig i grov eller gjentatt overtredelse av særskilte vilkår for tillatelsen eller av bestemmelser fastsatt i eller i medhold av loven. Tilbakekall er omhandlet i punkt 5.4.7 i rapporten.

Dersom et vaktforetak som har tillatelse til å drive alarmsentral gjentatte ganger sender feilmelding, bør dette etter arbeidsgruppens vurdering kunne få betydning for tillatelsen til å drive alarmsentral. Især gjelder dette hvor det går ut feilmeldinger om ran, som er meget ressurskrevende for politiet. Årsaken til feilmeldingene må skyldes forhold som kan bebreides foretaket, som manglende oppfølging av feil eller manglende opplæring eller informasjon til kunder om bruken av alarmen. Tilbakekall skal bare kunne skje dersom foretaket ikke retter opp feilen etter gjentatte henvendelser fra politiet.

Videre foreslår arbeidsgruppen en opprydning ved å fjerne tillatelser til å utøve vaktvirksomhet som ikke er reelle, det vil si der det ikke er noe aktivitet. Fra punkt 5.4.7 i rapporten siteres følgende om i hvilke tilfelle det bør være adgang til tilbakekall av tillatelsen:

«- dersom det ikke har vært aktivitet i foretaket de siste to år. Det samme bør gjelde tillatelse til å utøve en konkret type vakttjeneste dersom det ikke har vært aktivitet der i løpet av siste fire år. Videre bør det samme gjelde tillatelse til å utøve vaktvirksomhet i et politidistrikt som ikke lenger utøves.

- dersom vaktforetaket ikke er kommet i drift ett år etter at tillatelsen ble gitt. (jf serveringsloven § 25). Det samme bør gjelde tillatelse til å utøve en type vakttjeneste dersom den ikke er startet opp innen en viss tid etter innvilgelse av tillatelse. Videre bør det samme gjelde tillatelse til å utøve vaktvirksomhet i et politidistrikt hvis virksomheten ikke er kommet i gang etter en viss tid etter at tillatelse er innvilget.

I tillegg ser arbeidsgruppen behov for å kunne tilbakekalle tillatelsen i følgende tilfelle:

«- dersom det i søknaden mot bedre vitende er gitt uriktige opplysninger eller fortiet forhold av vesentlig betydning for vedtaket eller dersom det for øvrig følger av alminnelige forvaltningsrettslige regler (jf. utlendingsloven § 13),

- dersom foretaket ikke driver i samsvar med krav til forsvarlig næringsvirksomhet, eller

- dersom foretaket ikke innleverer pålagt rapportering eller gir kontrollmyndigheten nødvendige opplysninger eller dokumentasjon.»

6.5.3 Høringsinstansenes syn og departementets vurdering

Politidirektoratet slutter seg til de presiseringer og endringer som utvalget har fremsatt, men gjør et poeng av at:

«For at det skal være helt klart at det er politiet som også har ansvaret for tilbakekall av tillatelse bør paragrafen eksempelvis ha følgende presisering innledningsvis: «Politiet kan tilbakekalle en tillatelse dersom innehaveren...»»

Oslo politidistrikt tiltrer forslaget om tilbakekall av tillatelser fra «sovende» selskaper.

Hordaland politidistrikt forslår i forhold til bestemmelsen om tilbaketrekking av tillatelse medtatt følgende vilkår:

«...dersom eier, innehaver, daglig leder eller personer som har vesentlig innflytelse på virksomheten, ikke lenger innehar nødvendig tillit og ikke lenger anses som skikket til å utøve vaktvirksomhet på forsvarlig måte, kan tilbaketrekking skje. Dette for å få samsvar med vilkårene for tillatelse, særlig i tilfeller hvor det fremkommer slike nye opplysninger om forhold som gjør at vedkommende ikke har den nødvendige tillit, og således, dersom slike forhold hadde foreligget når tillatelsen ble gitt, ikke ville fått slik.»

Departementet bemerker at når det gjelder forslaget fra Hordaland politidistrikt, så er det allerede adgang til tilbakekall i tilfelle hvor for eksempel daglig leder ikke lenger innehar nødvendig tillit, siden forslag til § 7 fastsetter at tilbakekall kan skje dersom en eller flere av de etter bestemmelsen relevante aktører grovt eller gjentatte ganger har brutt «bestemmelser fastsatt i eller i medhold av loven».

Departementet slutter seg til arbeidsgruppens forslag om opprydning ved å innføre adgang til å tilbakekalle tillatelsen til foretak uten drift. Det er ikke ønskelig at det foreligger en rekke uvirksomme tillatelser. Foretak som legger ned virksomheten bør ikke lenger inneha tillatelse til å utøve vaktvirksomhet. Departementet mener at dersom det ikke har vært aktivitet i foretaket de to siste år, så er det rimelig at man vurderer tilbakekall av tillatelsen. Tilsvarende gjelder dersom foretaket har tillatelse til å utøve flere former for vakttjeneste, jf. forslag til § 5, jf. forslag til § 2 første ledd bokstav a til f. Dersom man på et senere tidspunkt skulle ønske å oppta aktiviteten, må man søke om tillatelse på nytt.

Det kan tenkes at et foretak søker om tillatelse for flere kategorier vakttjeneste eller om drift i flere politidistrikter enn de har kvalifikasjoner og ressurser til å betjene. Det bør derfor være adgang til å tilbakekalle en tillatelse dersom denne ikke er tatt i bruk innen ett år etter at tillatelsen er gitt.

Når det gjelder de andre typetilfellene som arbeidsgruppen angir for når tilbakekall bør kunne skje, så støtter departementet også disse utgangspunkter. Imidlertid synes det i disse tilfellene ikke behov for tilføyelser i loven for at tilbakekall skal kunne skje. I forhold til feilalarmer (særlig ran) antas det at tillatelsesmyndigheten bør vurdere å fastsette i tillatelsen til å drive alarmtjeneste at tilbakekall kan finne sted dersom gjentatte feilmeldinger ikke utbedres. Tillatelsen vil i så fall siden kunne tilbakekalles på bakgrunn av at vilkår satt for tillatelsen ikke overholdes.