7 Utdanning

7.1 Gjeldende rett

Det følger av vaktvirksomhetsloven § 8 at den som skal utføre vakttjeneste må gjennomføre godkjent utdanning for vektere, og at departementet i forskrift kan fastsette nærmere krav til utdanningen.

I forskrift om vaktvirksomhet § 5 annet ledd er det bestemt at den som skal utføre selvstendig vakttjeneste må ha gjennomført et introduksjonskurs på 15 timer, og i tillegg ha gjennomgått en obligatorisk grunnutdanning på 80 timer innen seks måneder etter påbegynt tjeneste. Vikarer og midlertidig ansatte må ha gjennomført opplæringen innen vedkommende har utført 850 timer vakttjeneste.

Opplæringsprogrammet skal ha en praktisk og en teoretisk del, og være godkjent av Politidirektoratet, jf. forskrift om vaktvirksomhet § 5 annet ledd fjerde punktum. Politidirektoratet godkjenner opplæringsprogram på grunnlag av innsendt dokumentasjon om kursets varighet og innhold, samt oversikt over instruktører. I praksis består opplæringen av tre deler: introduksjonskurset på 15 timer, praktisk opplæring i 30 timer og et 50 timers teorikurs.

Politidirektoratet kan i medhold av forskrift om vaktvirksomhet § 5 annet ledd femte punktum kreve at personer som skal utføre bestemte oppdrag må være gitt spesialutdanning eller annen tilleggsopplæring. Politidirektoratet har i dag stilt krav om særskilt opplæring i tillegg til grunnutdannelsen for oppdrag innen flyplasstjeneste, offshoretjeneste, verditransport og ledsagertjeneste.

For å bli vekter kan man alternativt til det utdanningsløp som er beskrevet her ta fagbrev i sikkerhetsfaget innenfor videregående skole etter lov om grunnskolen og den vidaregåande opplæringa 17. juli 1998 nr. 61 (opplæringslova).

7.2 Krav til utdanning

7.2.1 Arbeidsgruppens syn

Arbeidsgruppens medlemmer er enige om at utdannelsen av vektere som ikke tar fagbrev kan bli bedre, og at det er behov for mer teoretisk kunnskap. Arbeidsgruppen går inn for en allmenn grunnopplæring som løper over inntil seks måneder og fordeler seg over tre faser, se punkt 5.6.3 i rapporten. Det foreslås at det fastsettes i loven hvilke hoveddeler utdanningen skal bestå av:

• «a) teoretisk del gjennomført før ansettelse,

• b) praksisopplæring i vakttjeneste, herunder objektopplæring,

• c) avsluttende eksamen,

• d) eventuell tilleggsutdannelse for utførelse av spesialtjeneste, og

• e) bestått regodkjenning hvert fjerde år.»

Arbeidsgruppen tar utgangspunkt i at utdanningen bør fylle de behov for opplæring som den enkelte tjenestetype krever. Utdanning utover dette vil by på pedagogiske utfordringer, samt medføre unødvendige kostnader og dårlig utnyttelse av arbeidsmarkedets- og samfunnets ressurser. Arbeidsgruppen er imidlertid delt i synet på hvor mye utdanning som må kreves.

Arbeidsgruppens flertall, alle unntatt representanten fra NHO Service, foreslår i første fase et teoretisk grunnkurs på 140 klokketimer. Kurset bør etter flertallets vurdering ta utgangspunkt i læreplanen som benyttes i videregående opplæring for salg, service og sikkerhet (VG2). For å få en standardisert og ensartet utdannelse, bør kurset bygge på en offentlig godkjent læreplan. Det offentlige må godkjenne og kontrollere timeplan, kursmateriell/pensum, undervisning og instruktører. Kurset vil ifølge flertallet dekke et nødvendig teoretisk kunnskapsbehov, samtidig som man vil ha et grunnlag for senere påbygging frem mot fagbrev.

Som annen fase foreslår arbeidsgruppens flertall en praksisperiode. Perioden skal dokumenteres, og den må ha et innhold som er i samsvar med en godkjent læreplan. Det foreslås at praksisopplæringen følger kompetansemål fra læreplanen for videregående opplæring i sikkerhetsfaget (VG3). Opplæringen skal skje i regi av et vaktforetak, og det vil derfor være en forutsetning at vedkommende er ansatt i et godkjent vaktforetak.

Objektopplæring eller tjenesteopplæring, det vil si opplæring relatert til de konkrete arbeidsoppgavene vekteren skal utføre, kommer i tillegg til praksisopplæringen.

Den tredje fasen bør etter flertallets syn være et avsluttende kurs på 20 klokketimer med kort gjenoppfriskning av regelverket, sett i sammenheng med erfaringene under praksisperioden. Kurset avsluttes med en skriftlig eksamen i regi av det offentlige. Flertallet mener at eksamen må være avlagt innen seks måneder etter at utdannelsen er påbegynt.

Mindretallet, representanten fra NHO Service, foreslår at timeantallet i det teoretiske grunnkurset dobles i forhold til dagens ordning. Grunnkurset vil da bli på 30 timer. Praksisperioden kan påbegynnes etter at grunnkurset er fullført. For særskilte vaktoppgaver, som for sikkerhetskontrollører på lufthavn, mener mindretallet at praksisperioden bør kunne ha et annet innhold enn det som generelt er forutsatt. Praksisperioden bør ha en varighet som i dag av 30 timer. Det bør dessuten kreves et oppfølgende vekterkurs på 50 timer som påbygging av det grunnleggende teorikurset. Kurset behøver etter mindretallets syn ikke å være gjennomført før vakttjeneste blir påbegynt, idet det anses tilstrekkelig at kurset gjennomføres innen vedkommende har utført slik tjeneste i seks måneder.

Arbeidsgruppens flertall, alle unntatt representanten fra NHO Service, mener at man ikke skal kunne arbeide selvstendig som vekter før man er godkjent, dette innebærer at utdannelsen må være sluttført og eksamen bestått. Etter mindretallets syn, representanten fra NHO Service, bør selvstendig arbeid kunne utføres når grunnkurset, som etter mindretallets oppfatning bør være på 30 timer, er gjennomført.

Enkelte typer vakttjenester er så spesielle at arbeidsgruppen mener det er behov for tilleggsutdannelse. Det kan være tjenester som krever spesiell kunnskap eller kvalifikasjoner eller hvor spesielt regelverk krever det. For å kunne utføre spesialtjeneste må vedkommende vekter i tillegg til den vanlige vekterutdannelsen gjennomgå en tilleggsutdannelse. Dette gjelder uavhengig av om vekteren har fagbrev eller annen godkjent vekterutdannelse. Arbeidsgruppens flertall, alle unntatt representanten fra NHO Service, mener at hoved­regelen bør være at grunnutdanningen skal være gjennomført før eleven kan starte på tilleggsutdannelsen. Mindretallet, representanten fra NHO Service, mener at det er tilstrekkelig at grunnkurset er gjennomført før man kan begynne på tilleggs­utdannelsen.

Arbeidsgruppens flertall, alle unntatt representanten fra NHO Service, foreslår at det skal kreves tilleggsutdannelse for lufthavntjeneste, verditransporttjeneste, ledsagertjeneste, ordensvakt-/dørvakttjeneste, fergetjeneste, og havnetjeneste. Mindretallet, representanten fra NHO Service, gir også uttrykk for at man kan vurdere å utforme egne tilleggsutdannelser for enkelte tjenester.

For å opprettholde godkjennelsen som vekter, foreslår arbeidsgruppen at vedkommende skal gjennomføre et regodkjenningskurs hvert fjerde år. Personer som har gjennomført grunnopplæringen og ikke arbeidet som vekter i løpet av de fire siste årene må gjennomføre grunnopplæringen på nytt.

Arbeidsgruppens flertall, alle unntatt representanten fra NHO Service, mener at man må stille de samme krav til utdanning av deltidsansatte/ferie­vikarer som til vektere i sin alminnelighet. Det bør legges til rette slik at kursene kan tas på deltid og at praksis kan strekke seg over en noe lengre periode, men også her må eksamen avlegges innen seks måneder etter at utdanningen er påbegynt. Arbeidsgruppens mindretall, representanten fra NHO Service, mener at det av hensyn til behov som kan oppstå i særskilte perioder, må gis adgang til å lempe på kravet til utdanning for korttidsansatte og vikarer. Slike perioder kan være ferietid og lignende, sykdom blant ansatte eller andre uforutsette begivenheter. Grunnutdanningen på 30 timer må være gjennomført før personen skal kunne tjenestegjøre.

7.2.2 Høringsinstansenes syn

Det er stor oppslutning blant høringsinstansene om at vekterutdanningen bør styrkes, men uenighet om hvilket omfang utdanningen bør ha. Ingen av høringsinstansene har hatt motforestillinger om at det fastsettes i loven hvilke hovedelementer vekterutdanningen skal bestå av.

Oslo politidistrikt, Søndre Buskerud politidistrikt, Troms politidistrikt, Østfinnmark politidistrikt, Østfold politidistrikt, Toll-og avgiftsdirektoratet, Barneombudet, Likestillings-og diskrimineringsombudet, Oslo kommune, Norsk Rockforbund, Hovedtillitsvalgte for vekterne, Sikker Vakt og Yrkesorganisasjonenes sentralforbund går uttrykkelig inn for en styrking av vekterutdannelsen i forhold til dagens nivå.

Hovedtillitsvalgte for vekterne knytter enkelte kommentarer til mindretallets dissens i arbeidsgruppens rapport, blant annet sies følgende:

«Det er emner i grunnutdanningen (særlig de etiske og juridiske) som er av teoretisk art. Hvis hinderet er for høyt skal man ikke bli vekter. (Det er dessuten en fornærmelse mot de vekterne som har akademisk utdannelse å kalle et kurs på 140 timer for akademisk).»

Politidirektoratet er opptatt av at det er behov for endring av gjeldende regler med tanke på å oppnå en mer strukturert og ensartet opplæring av vektere.

NHO Luftfart antar at de utfordringer som ligger i at vekterbransjen synes dradd mellom hurtig ekspansjon, mye bruk av midlertidig arbeidskraft og lite tradisjon i bransjen for opplæring, langt på vei kan løses med riktig og bedre opplæring på vektersiden.

Handels-og servicenæringens hovedorganisasjon, NHO Service og Oslo Handelsstands forening synes i all hovedsak å tiltre lovforslaget, men understreker at det er viktig at opplæringen differensieres ut fra de oppgaver vekteren skal ha, og forutsetter dialog ved utarbeidelse av forskriften. Eksempelvis uttaler NHO Service at det er feilslått å kreve 140 timer teori før man kan utføre enkle vektertjenester.

Departementenes servicesenter inntar også det standpunkt at utdanningskrav bør differensieres, avhengig av hvilke «kompleksitetsnivå» av vakttjeneste som skal dekkes.

Jernbaneverket, Rom eiendom, Avinor og Vaktvesenet er også kritiske til forslaget om å øke introduksjonskurset til 140 timer for alle, uavhengig av innholdet i tjenesten.

Fornyings- og administrasjonsdepartementet har på generelt grunnlag ingen innvendinger mot krav til kompetanse, men tar forbehold med hensyn til de økonomiske/administrative konsekvensene knyttet til opplæring.

Luftfartstilsynet ser ut til å være av den oppfatning at vekteropplæring ikke uten videre er av betydning for å tjenestegjøre som sikkerhetskontrollør på flyplass. Fra høringsuttalelsen gjengis:

«Opplæring og godkjenning som vekter har ikke nødvendigvis relevans for den jobben som skal utføres av en sertifisert sikkerhetskontrollør. Etter Luftfartstilsynets oppfatning kan det tenkes at nødvendig vekteropplæring kan inkluderes i den spesifikke sikkerhetskontrolløropplæringen. I den grad det stilles krav om separat vekterkurs (grunnleggende teorikurs fase 1/praksisperiode fase 2/avsluttende oppfriskingskurs fase 3) i tillegg til sikkerhetskontrolløropplæringen, bør det etter Luftfartstilsynets oppfatning ikke være krav om at dette er gjennomført før tjenesteopplæringen kan påbegynnes. Luftfartstilsynet har således forståelse for mindretallets syn, jf. rapporten side 69 flg.»

Tillitsvalgte for vekterne sier derimot i sin høringsuttalelse at tjenesten til sikkerhetskontrollører ikke skiller seg vesentlig fra andre vektertjenester på en slik måte at de har mindre behov enn andre vektere for økt generell vekterutdanning.

Luftfartstilsynet er videre negative til en endring i regelverket slik at regulering av krav til utdanningsorganisasjonen og/eller utdanningen for sikkerhetskontrollører på flyplass inntas i regelverket om vaktvirksomhet, med dertil overføring av tillatelses- og kontrollmyndigheten på området. Luftfartstilsynet uttaler:

«Regelverket på securityområdet er komplekst og omfatter en rekke områder som må sees i sammenheng. Det stilles krav til utdanningsorganisasjonens ledere både når det gjelder tidligere erfaring og kunnskap om securytiarbeidet. Luftfartstilsynet har særlig fagkunnskap innenfor securityområdet. Securityregelverket er i stor grad hendelsesstyrt og har vist seg å være lite statisk. For å opprettholde fagkunnskap på securityområdet, fremstår det derfor nødvendig med tett kontakt med aktørene i norsk luftfart, internasjonale organisasjoner og EU/ESA.»

Luftfartstilsynet kan vanskelig se at det er hensiktmessig eller vil innebære noen effektiviseringsgevinst at deler av securityområdet skal skilles ut og overføres til en annen myndighet, og påpeker at dette vil kunne skape uklare ansvarsforhold mellom myndighetene.

Etter Fiskeri- og kystdepartementets oppfatning medfører kravene som er fastsatt i havnesikringsforskriften at det ikke er behov for å gjøre arbeidsgruppens forslag til utdanningskrav gjeldende for vakthold i havner og terminaler. Fiskeri- og kyst­departementet mener at de vakttjenester som ut­føres i tilknytning til havner og havneterminaler i stor grad skiller seg fra annet vakthold.

Barne- og likestillingsdepartementet mener at vekterutdanningen bør inneholde opplæring i det rettslige vernet mot diskriminering på ulike grunnlag (etnisitet, kjønn, seksuell orientering, alder, nedsatt funksjonsevne m.m). Slik opplæring anses særlig viktig i forhold til vektere som skal yte publikumsrettede tjenester.

Kunnskapsdepartementet påpeker at lærlinge­løpet for unge og praksiskandidatordningen for voksne kan benyttes i større grad. For øvrig er det enighet om at kompetansemålene i læreplanen(e) dekker bransjens kompetansebehov for vektere. Fra uttalelsen gjengis:

«Ut fra dette kan læreplanen for (vg2 og) vg3 sikkerhetsfaget være utgangspunkt for vekteropplæring. Dersom det er behov for en «minsteutdanning», vil det være positivt at denne tar utgangspunkt i kravene i vg3-læreplanen som fører fram til fagbrev. Dette vil legge til rette for at vektere som tar den «obligatoriske minsteutdanningen» kan utdanne seg videre fram til fullt fagbrev.»

Faglig råd for service og samferdsel mener det bør legges en plan for å øke antallet fagarbeidere i vekterfaget.

Når det gjelder tilleggsutdannelse for utførelse av spesielle tjenester erklærer Sjøfartsdirektoratet seg positive til forslag om ekstra kurs og opplæring for vektere som skal utføre vakthold på skip. Oslo politidistrikt mener det bør stilles krav til at ordensvakter har gjennomført tilleggsutdanning godkjent av politiet, jf. forslaget § 9 d.

Av høringsinstansene som har hatt konkrete merknader til forslaget fra arbeidsgruppens flertall om at utdanningskravene må gjelde for deltidsansatte og midlertidig ansatte, så støttes forslaget av Oslo politidistrikt, Søndre Buskerud politidistrikt, Troms politidistrikt og Østfinnmark politidistrikt . Oslo politidistrikt fremhever at det er viktig at tidsrammen gjelder for alle deltidsansatte og vikarer, slik at utdanningen må være fullført i løpet av seks måneder. Norsk Rockforbund er også positive til at det her strammes inn på kravene. Rom eiendom mener derimot at det må gis adgang til å lempe på kravet for kortidsansatte/vikarer.

Vaktvesenet er opptatt av at vekterutdanning for ordensvakter må legges opp med tanke på at det for mange er et deltidsyrke, men samtidig være differensiert i nivåer for de som satser på et fulltidsyrke.

7.2.3 Departementets vurdering

Tilstrekkelig nivå på vekterutdanningen skal bidra til å sikre at vakttjenester utføres på forsvarlig måte med god kvalitet, og dessuten ivareta tryggheten til vekterne ved at de har tilstrekkelig kompetanse til å løse oppgavene de er satt til å utføre. Departementet registrerer at høringsinstansene i all hovedsak er enige om at vekterutdanningen bør styrkes, selv om det er uenighet om hvilket nivå som er riktig. Departementet finner i likhet med arbeidsgruppen at dagens system for utdanning av vektere utenfor fagbrevordningen er lite tilfredsstillende.

Departementet går inn for at det fastsettes i lov hvilke hovedelementer av utdanningen som må være fullført før man oppnår status som godkjent vekter. Departementet slutter seg til arbeidsgruppens opplisting av hvilke deler utdanningen skal bestå av: teoretisk del før ansettelse, praksisopplæring og objektopplæring, avsluttende eksamen, eventuell tilleggsutdannelse for utførelse av spesialtjeneste og regodkjenning hvert fjerde år. I tillegg har arbeidsgruppen foreslått at man før eksamen skal gjennomføre et gjenoppfriskningskurs, hvor hensikten er at man skal se erfaringene fra praksisperioden i sammenheng med den teorien (regelverk mv.) man gjennomgikk før ansettelse. Departementet mener også at dette kurset er så grunnleggende at det bør fremgå av loven.

Departementet mener at det nærmere innholdet i og omfanget av undervisningen bør fastsettes i forskrift, under hensynstagen til lovens formål om å sikre rettssikkerheten til publikum og kvaliteten på tjenestene. Departementet mener at det er viktig å sikre at den generelle utdannelsen for vektere blir ensartet, og departementet har i den forbindelse merket seg forslaget om å bygge opp læreplaner med utgangspunkt i fagbrevutdannelsen. Departementet ønsker å signalisere at man går inn for å heve kompetansenivået til vektere ved en betydelig styrking av utdanningen både kvalitets- og kvantitetsmessig.

Under forskriftsarbeidet vil departementet dessuten vurdere å fastsette bestemmelser om blant annet gjennomføringstid, hvem som skal stå for godkjenning av opplæringen, krav til undervisningspersonell og eksamen. Når det gjelder gjennomføringstiden, er det etter departementets syn viktigst at utdanningen og eksamen tas mest mulig i sammenheng og så raskt som mulig, fortrinnsvis innen seks måneder. Når det gjelder vikarer og midlertidig ansatte, bør det stilles tilsvarende krav til utdanningens innhold for disse, men det kan være grunn til å vurdere tilpasninger av gjennomføringstiden. Uten intensjon om å være uttømmende, er det videre nærliggende at det vurderes å gi nærmere regler om dispensasjon fra utdanningskravet på bakgrunn av relevant erfaring og godkjenning av opplæring gjennomført i utlandet, om sistnevnte se også nedenfor under punkt 7.3.

Departementet mener at alle som skal utføre tjenester som faller inn under lovens definisjon av vakttjeneste, må gjennomgå den samme generelle grunnutdanningen og kan derav ikke se at det foreligger tungtveiende argumenter for at noen tjenester er så særegne at man bør gjøre unntak fra dette. Departementet mener at kravet om grunnutdanning også må gjelde for personer som skal utføre vakttjeneste på lufthavn. Fastsettelse av nærmere krav til tilleggsutdanning for å utøve vakttjeneste på lufthavner, må imidlertid skje i et tett samarbeid med luftfartsmyndighetene. Det kan her vurderes å legge eksisterende utdanningsprogram til grunn for tilleggsutdanningen. Hvordan tilleggsutdanningen skal organiseres og hvem som skal kontrollere denne mv. må man komme tilbake til i det videre arbeidet, herunder avklare hva som er politiets og hva som er luftfartstilsynets ansvarsområder. Det legges til grunn at politiet ikke skal ha oppgaver utover kontroll av om kravene i regelverket om vaktvirksomhet er oppfylt.

For ordens skyld vil departementet bemerke at virksomheter med ansvar for kritiske og samfunnsviktige funksjoner naturligvis kan stille spesifikke opplæringskrav til det vaktforetaket de skal leie inn utover det som fremgår av regelverket om vaktvirksomhet.

Departementet går, i likhet med arbeidsgruppen, inn for at det skal kreves tilleggsutdannelse for utførelse av spesialtjeneste, og at det skal skje en regodkjenning av vektere hvert fjerde år. Hvilke spesialtjenester som krever tilleggsutdannelse, det nærmere innholdet i tilleggsutdannelsen og krav til regodkjenning skal fastsettes i forskrift. Krav om tilleggsutdannelse for spesialtjeneste og krav om regodkjenning skal også gjelde for personer som har utdannet seg til vekter gjennom fagbrev­løpet. Arbeidsgruppen foreslo imidlertid også en egen utdanning for ledere i vaktforetak. Departementet viderefører ikke dette forslaget, da det ikke anses at slike krav er formålstjenlige.

Departementet presiserer at de hovedelementene i utdanningen som fremgår av forslag til § 9, må være oppfylt for at man skal kunne utføre tjeneste som godkjent ansvarlig vekter. Med «ansvarlig» mener departementet utførelse av selvstendig tjeneste, i betydning at tjenesten utføres på eget ansvar uten tilsyn av annen godkjent vekter. Det vil ikke være tilstrekkelig å ha veiledning pr. telefon eller lignede for å kunne hevde at tjenesten utføres selvstendig.

7.3 Utdanning gjennomført i utlandet – yrkeskvalifikasjonsdirektivet

For borgere av andre EØS-stater enn Norge kreves at tilsvarende utdanning som den norske utdanningen kan dokumenteres ved et utdannelsesbevis utstedt av kompetent myndighet i den aktuelle EØS-staten, jf. forskrift om vaktvirksomhet § 5 annet ledd annet punktum.

Direktiv 2005/36/EF om godkjenning av yrkeskvalifikasjoner (yrkeskvalifikasjonsdirektivet) gjelder for lovregulerte yrker. Direktivet skal sikre at personer som har kvalifisert seg i en EØS-stat ikke blir diskriminert når de søker adgang til et regulert yrke i en annen EØS-stat. Direktivet omfatter også de tilfellene der yrket som personen utøver ikke er regulert i hjemstaten, men regulert i den staten vedkommende ønsker å etablere seg i eller tilby sine tjenester midlertidig i.

Med et lovregulert yrke menes her at myndighetene stiller krav om minimumskvalifikasjoner i lov eller forskrift for å utøve hele eller deler av yrket og/eller benytte en bestemt tittel. I forslaget til § 9 er det satt kvalifikasjonskrav til utdanning for den som skal utføre vakttjeneste.

Arbeidsgruppen har omtalt forholdet til EØS-retten to steder i rapporten. I punkt 5.6.3.6 i rapporten er det uttalt at det må stilles de samme krav til kvalifikasjoner for både norske og utenlandske vektere, men det kan være aktuelt å gjøre unntak fra utdanningskravet for vektere fra et annet EØS-land. I punkt 5.6.6 i rapporten uttales det at lovgiver allerede nå bør ta høyde for at man etter hvert vil bli pålagt å godkjenne vekterutdannelse gjennomført i de andre EØS-landene. Videre at dette bør sees i sammenheng med hvordan man løser utarbeidelse av kursmateriell og kontroll med opplæringen i Norge.

Under høringen har Kunnskapsdepartementet knyttet følgende kommentarer til forholdet mellom forslaget til ny § 9 og yrkeskompetansedirektivet:

«Vår foreløpige vurdering er at dette faller inn under direktiv 2005/36/EF om godkjenning av yrkeskvalifikasjoner. Dette vil få betydning for regelverket for den som skal utføre vaktvirksomhet. Yrkeskvalifikasjonsdirektivet må gjennomføres, dette kan gjøres i forskriften for utdanning ved at det er egne bestemmelser som gjennomfører direktivet.

Kunnskapsdepartementet vil bemerke at yrkeskvalifikasjonsdirektivet vil gi føringer for hvordan en skal godkjenne en person fra et EØS-land med opparbeidet yrkeskvalifikasjon i et annet EØS-land enn Norge. Dette kan også være for norske statsborgere med yrkeskvalifikasjoner fra et annet EØS-land og som søker godkjenning i Norge.

Det må også tas høyde for at en godkjenningsprosess som yrkeskvalifikasjonsdirektivet forutsetter, vil kunne medføre noe økte utgifter til godkjenningsmyndighetene.»

Departementet bemerker at man ved utarbeidelsen av forskriftsbestemmelser om utdanning må vurdere gjennomføring av yrkeskvalifikasjonsdirektivet. Direktivet gir føringer for hvordan en søker med kvalifikasjoner fra et annet EØS-land skal behandles.