Kapittel I Lovens formål og virkeområde mv.

§ 1 om formål

Formålsbestemmelsen har sin største betydning som tolkningsfaktor etter de øvrige bestemmelsene i naturmangfoldloven og andre lover. Den vil også være veiledende for skjønnsutøvelsen ved vedtak etter loven, og for hvilke tyngende vilkår som kan settes ved ellers begunstigende vedtak etter loven. Bestemmelsen vil dermed ikke få direkte konsekvenser uten at den blir anvendt gjennom bruk av andre bestemmelser i naturmangfoldloven eller andre lover. Formålet er i hovedsak en videreføring av gjeldende rett, og medfører alene ikke økonomiske eller administrative konsekvenser.

§ 2 om stedlig virkeområde

Bestemmelsen om lovens virkeområde har i seg selv ingen selvstendige konsekvenser av administrativ eller økonomisk art. Slike konsekvenser oppstår først når de ulike bestemmelsene i loven for øvrig kommer til anvendelse på land, i innsjøer og vasssdrag, i sjøterritoriet, og ev. i sjøområder utenfor 12 nm.

§ 3 om definisjoner

Bestemmelsen har alene ingen administrative eller økonomiske konsekvenser.

Kapittel II Alminnelige bestemmelser om bærekraftig bruk

Generelt

Lovkap. II inneholder først og fremst mål og retningslinjer for lovtolkning og skjønnsutøvelse, og vil dermed ikke få direkte konsekvenser uten at de blir anvendt gjennom bruk av andre bestemmelser i naturmangfoldloven eller andre lover. Målene og prinsippene er i det alt vesentlige en lovfesting av gjeldende rett eller politikk, og bør dermed i seg selv ikke medføre særlige økonomiske eller administrative konsekvenser. De enkelte bestemmelsene omtales nærmere nedenfor.

§§ 4 og 5 om forvaltningsmål for naturtyper, økosystemer og arter

Målbestemmelsene er nye i forhold til gjeldende rett, men tilsvarende mål gjelder allerede i dag i miljøvernpolitikken, jf. bl.a. St.prp. nr. 1 (2006 – 2007) tabell 6.1. og målet om å stanse tap av biologisk mangfold innen 2010 (jf. St.prp. nr. 1 (2003 – 2004) kap. 9 og St.meld. nr. 21 (2004 – 2005). En lovfesting gir målene større vekt, og bør føre til at hensynet til naturmangfoldet styrkes i beslutningsprosessene. Bestemmelsene har ikke direkte virkning i seg selv, men vil bli anvendt ved skjønnsutøvelsen etter andre bestemmelser i naturmangfoldloven eller andre lover. En slik vektlegging er det langt på vei allerede rom for også etter dagens regelverk, men en viss forskyvning i retning av å ivareta naturmangfoldet bør kunne påregnes. De økonomiske konsekvensene vil være helt avhengig av hvilket hjemmelsgrunnlag det er tale om, hvordan miljøverdier er vektlagt hittil og om man ser på konsekvensene på kort eller lang sikt. På lang sikt vil bestemmelsene bidra til å sikre at ressurser kan utnyttes økonomisk også i framtiden. På kort sikt kan det i visse tilfeller medføre at løsninger som velges blir dyrere og at den direkte bedriftsøkonomiske gevinsten blir mindre. Bestemmelsene legger ikke opp til at miljøverdiene alltid skal gå foran andre viktige samfunnsinteresser. Målene vil også bidra til en klarlegging av miljøverdier på tvers av sektorer og slik kunne bidra til en effektivisering. Samlet sett antas at bestemmelsene ikke medfører nevneverdige økonomiske eller administrative konsekvenser for myndighetene, verken statlige eller kommunale. Målene kan imidlertid aktualisere bruk av virkemidler som har slike konsekvenser, f.eks. områdevern eller artsvern. Bestemmelsene antas heller ikke i seg selv å medføre negative økonomiske konsekvenser for næringslivet. En økt vektlegging av naturverdier i beslutningsprosessene kan imidlertid i en del tilfeller medføre økte kostnader for tiltakshavere som påvirker naturmangfoldet negativt.

§ 6 om generell aktsomhetsplikt

Aktsomhetsplikten i § 6 gjelder for enhver. Den aktsomhet som kreves forutsettes å ligge innenfor rammene for det som er rimelig å forvente. Det sies videre i bestemmelsen at aktsomhetsplikten anses oppfylt når en virksomhet utføres i henhold til en offentlig tillatelse. I slike tilfeller er det dermed den offentlige tillatelsen etter andre bestemmelser, først og fremst med hjemmel i andre lover enn naturmangfoldloven, som setter rammene for virksomheten, ikke aktsomhetsplikten. For virksomhet som ikke utføres i henhold til en tillatelse kan det gis regler etter andre lover som tar høyde for aktsomhetsplikten. Slike regler finnes allerede i dag for f.eks. jord- og skogbruksvirksomhet. Det er mulig at slike regler vil bli justert noe etter hvert for enda bedre å ivareta det ansvaret som ligger i aktsomhetsplikten.

Aktsomhetsplikten innebærer ikke bare en plikt til å ta hensyn, men også en plikt til å sette seg inn i informasjon om naturmangfoldet. Myndighetene bør gi veiledning i den utstrekning det er nødvendig for å sikre at intensjonene med bestemmelsen oppnås. Aktuell veiledning kan f.eks. være informasjon om natur som det bør tas spesielt hensyn til, veiledning om hvordan tiltak eller drift bør utøves for å ivareta disse hensynene, mv. Spesielt viktig vil det være at slik veiledning gis for prioriterte arter og utvalgte naturtyper. Bestemmelsen har dermed økonomiske konsekvenser for myndighetene når det gjelder behov for veiledning og informasjon.

For å effektivisere allmennhetens tilgang, blir kartfestet informasjon om naturtyper og arter tilgjengeliggjort via de internettbaserte innsynsløsningene Naturbase og Artsportalen. Likeledes publiseres mye informasjons- og veiledningsmateriale om arter og naturtyper på miljøforvaltningens nettsider.

For næringslivet kan bestemmelsen innebære at man i noen tilfeller må velge noen løsninger som er mer kostbare enn andre. Kostnadene vil imidlertid være moderate pga. rimelighetskravet og pga at mer konkrete krav om aktsomhet allerede vil følge av annet regelverk eller tillatelser.

§ 7 om prinsipper for offentlig beslutningstaking

Paragraf 7 gir rettsvirkningene for bestemmelsene i §§ 8 – 12. Dette er bestemmelsene om kunnskapsgrunnlaget og miljørettslige prinsipper. Bestemmelsene er retningslinjer for offentlig beslutningstaking. De gjelder ikke direkte for private, men de kan indirekte ha betydning for dem når de brukes av myndighetene i sine beslutningsprosesser. Konsekvensene drøftes under den enkelte paragraf.

§ 8 om kunnskapsgrunnlag

I dag er kunnskapsgrunnlaget om naturens mangfold tilstrekkelig til å iverksette naturmangfoldloven.

De fleste kommunene har utarbeidet viltkart og naturtypekart. Mens viltkartene stort sett dekker hele kommunens areal, dekker naturtypekartene ofte bare deler av kommunens areal og naturtyper. Kartlegging av ferskvannsforekomster og marine forekomster er i en startfase, og kommunene har i liten utstrekning gjennomført kartlegging av arter utover viltarter.

Det er også behov for økt kunnskap om virkninger av ulike trusselfaktorer på økosystemer og arter, virkninger av tiltak og skjøtsel, mv. Generell kunnskap av denne art er nødvendig for å kunne rette passende forvaltningstiltak mot arter og lokaliteter som skal ivaretas. Det vil i første rekke være et ansvar for forskning og sentrale forvaltningsmyndigheter å fremskaffe slik kunnskap. Kunnskap av denne karakter relatert til enkeltlokaliteter og enkeltarter vil kunne gjøres tilgjengelig gjennom Naturbasen og Artsportalen, og gjennom kommunenes egne databaser.

Etablering av et godt kunnskapsgrunnlag vil kreve ressurser i årene som kommer, både administrativt og økonomisk, men dette gjelder uavhengig av forslaget til naturmangfoldlov. Det følger allerede av forpliktelsene etter biomangfoldkonvensjonen, og er fulgt opp ved politiske vedtak, jf. St.meld. nr. 42 (2000–2001) Biologisk mangfold – sektoransvar og samordning. Den fortsatte utviklingen av en kunnskapsbasert forvaltning av biologisk mangfold er omtalt i St.meld. nr. 26 (2006 – 2007) Rikets miljøtilstand og regjeringens miljøpolitikk.

Paragraf 8 første ledd angir at myndighetsutøving som berører naturmangfoldet skal bygge på vitenskapelig kunnskap, så langt det er rimelig å kreve. Hva som er rimelig må bedømmes ut fra kostnadene ved å skaffe kunnskapsgrunnlaget veid opp mot hva beslutningen dreier seg om og hva som er risikoen for naturmangfoldet. Hvem som er ansvarlig for å skaffe til veie kunnskapsgrunnlaget for en beslutning, følger av alminnelige forvaltningsrettslige regler. Normalt er det myndighetene som er ansvarlig ved tiltak som initieres av dem selv, som f.eks. reguleringer, pålegg eller vernetiltak. Tiltakshavere er normalt ansvarlige i saker der det søkes om en tillatelse eller dispensasjon.

Bestemmelsen tar først og fremst utgangspunkt i den kunnskap som allerede finnes, men kan til en viss grad innebære plikt til å skaffe ny kunnskap. Plikten til å skaffe ny kunnskap vil imidlertid også ta i betraktning at føre-var-prinsippet i § 9 nettopp tar utgangspunkt i situasjoner der kunnskapen ikke er tilstrekkelig.

Men bestemmelsen kan likevel få økonomiske og administrative konsekvenser for flere forvaltningsnivåer og for sektormyndigheter så vel som for miljøvernmyndigheter. Den tilsier at forvaltningen, så langt det er rimelig, bør gjøre seg kjent med datamateriale mv. som den selv rår over, eller som finnes hos andre instanser. Bl.a. har de naturhistoriske museene og andre vitenskapelige institusjoner mye kunnskap om naturtype- og artsforekomster. Denne kunnskapen skal nå gjøres enklere tilgjengelig for forvaltning og allmenhet gjennom Artsdatabankens utvikling av Artsportalen og Direktoratet for naturforvaltnings videreutvikling av Naturbasen. Med økende tilfang av data om biologisk mangfold, jf. nedenfor, øker behovet for kompetanse til å tolke kunnskapen og til å ta den i bruk i de sammenhenger der den er relevant. Utvalget antar at forvaltningsmyndigheter som ikke selv besitter tilstrekkelig miljøfaglig kompetanse, vil ha behov for rådgivning fra statlige miljøvernmyndigheter i større utstrekning enn i dag. Forpliktelsene som følger av § 7 første ledd vil dermed kunne medføre flere henvendelser til instanser som fylkesmennene og Direktoratet for naturforvaltning.

Paragraf 8 vil også ha betydning for de tilfeller der tiltakshaveren er ansvarlig for å skaffe kunnskapsgrunnlaget for en beslutning. Når det følger av § 8 at myndighetene så langt det er rimelig skal bygge på vitenskapelig kunnskap, bør det grunnlaget som en søker skaffer seg, også ha en slik karakter. Men også annet ledd kommer inn, jf. nedenfor.

Plikten i § 8 annet ledd til å legge vekt på kunnskap basert på generasjoners erfaringer gjennom bruk av og samspill med naturen, herunder slik samisk bruk, gjelder kunnskap som kan bidra til bevaring av naturmangfoldet. Denne bestemmelsen tar utgangspunkt i den kunnskap som finnes. Myndighetene bør legge til rette for at erfaringskunnskap spilles inn bl.a. gjennom høringsbehandling, f.eks. ved å innhente uttalelser fra instanser med kompetanse på området. I saker som angår områder med samisk tradisjonell bruk, vil dette typisk være Sametinget og forskningsinstitusjoner med særskilt kompetanse.

Ved etablering av verneområder i kulturlandskap vil kravet til vektlegging av erfaringskunnskap være sterkere enn ellers. Innhenting av slik kunnskap finner sted også i dag. Miljøvernmyndighetene innhenter kunnskap om tradisjonell bruk bl.a. i forbindelse med utarbeiding av skjøtselsplaner, og kunnskap spesielt om samisk tradisjonell bruk ved etablering av verneområder der slik bruk pågår.

De tiltak som i dag gjennomføres for å få et bedre kunnskapsgrunnlag er igangsatt uavhengig av naturmangfoldloven. Naturmangfoldloven vil styrke begrunnelsen for de budsjettprosesser der midler til slike tiltak fremmes, men vil neppe alene danne grunnlaget for bevilgninger. Blant de tiltak knyttet til kunnskap som er viktige for praktiseringen av § 8 kan særlig nevnes Nasjonalt program for kartlegging av biologisk mangfold som i perioden 2007 t.o.m. 2010 vil videreføre kartlegging av naturtyper på land og i kystsonen, kartlegging og overvåking av truete arter og fremmede arter. Alle data som innsamles gjennom dette arbeidet skal gjøres tilgjengelig via nettbaserte innsynsløsninger (Naturbase og Artsportalen). I tillegg vil Forsk­ningsrådets programmer Miljø 2015 og Kysten og havet bidra til økt kunnskap om naturmangfoldet og økologiske prosesser. Prosjektet «Ny norsk naturtypeinndeling» i regi av Artsdatabanken vil bidra til en helhetlig og konsekvent inndeling og avgrensing av naturtyper, og blir dermed et viktig fundament for implementering av lovens bestemmelser om naturtyper.

Departementet mener det foreligger tilstrekkelig kunnskap om arter og naturtyper til å iverksette lovens regler om prioriterte arter og utvalgte naturtyper. Det er imidlertid et behov for å styrke og kvalitetssikre denne kunnskapen for å få full effekt av loven. De årlige bevilgninger til kunnskapsinnhenting og informasjon bestemmes i de årlige budsjettprosessene.

§§ 9 til 12 om miljørettslige prinsipper

Lovfestingen av prinsippene om føre-var (§ 9), samlet belastning (§ 10), miljøpåvirkeren skal betale (§ 11) og miljøforsvarlige teknikker og driftsmetoder (§ 12) er delvis en lovfesting av uskrevne prinsipper som allerede i dag brukes ved skjønnsutøvelse, men ikke systematisk. Lovfestingen kan bidra til større forutsigbarhet rundt beslutninger, og den innebærer at det stilles strengere krav til begrunnelse for vedtak. De økonomiske og administrative konsekvensene vil ellers være få. Prinsippene er rettet til myndighetene. Som ved målene i §§ 4 og 5 vil prinsippene virke gjennom myndighetsutøvelse etter andre bestemmelser. Virkningene kan derfor sammenlignes med virkningene av §§ 4 og 5, og departementet viser til omtalen der.

§ 13 om kvalitetsnormer for naturmangfoldet

Paragraf 13 er utformet som en generell hjemmel til å fastsette retningsgivende kvalitetsnormer for naturmangfoldet. Det er i utgangspunktet vanskelig å si hvilket omfang bruken av denne bestemmelsen vil få. Dette vil bl.a. avhenge av hvordan andre virkemidler i loven, slik som bestemmelsene om områdevern, prioriterte arter og utvalgte naturtyper, vil bli brukt. Det vil være opp til Kongen å ta stilling til hvilke arter og naturtyper kvalitetsnormene skal anvendes på.

Kvalitetsnormer skal gjelde på tvers av sektorer. Både utarbeidelsen og gjennomføringen vil derfor kreve administrative ressurser både hos miljømyndighetene og de myndighetene som forvalter virksomhet som blir berørt av normene. Det antas at ressursbehovet likevel vil være størst hos miljøvernmyndighetene, som vil ha et ansvar for å samordne utarbeiding og oppfølging av normene. Det legges også opp til at det utarbeides en plan for oppfølging hvis vedtatte normer ikke nås. Også dette vil kreve administrative ressurser. For øvrig vil oppfølging av normene skje gjennom beslutninger hjemlet i allerede eksisterende regelverk, og de administrative konsekvensene for den enkelte forvaltningsmyndighet antas derfor å være begrenset. Hvilke økonomiske konsekvenser de konkrete miljøkvalitetsnormene vil ha for berørte næringsutøvere, vil avhenge av normenes innhold.

§ 14 om vektlegging av andre viktige samfunnsinteresser og samiske interesser

Bestemmelsens første ledd innebærer at tiltak både etter naturmangfoldloven og andre lover skal avveies mot andre viktige samfunnsinteresser.

Annet ledd synliggjør at det skal legges tilbørlig vekt på naturgrunnlaget for samisk kultur ved vedtak i eller i medhold av naturmangfoldloven. Bestemmelsens annet ledd antas ikke å ha økonomiske eller administrative konsekvenser.

Kapittel III Artsforvaltning

Miljømessige konsekvenser

Lovkap. III innebærer en operasjonalisering av forvaltningsmålet for arter i § 5 (lovkap. II). Kombinert med bl.a. prinsippene i §§ 8, 9 og 10 (lovkap. II), vil bestemmelsene i lovkap. III bidra til økt sikkerhet for opprettholdelse av artenes levedyktighet, og for at forringelse av deres økologiske livsbetingelser unngås.

Viktig i denne sammenheng er det at reglene om høsting og annet uttak (§§ 16, 20 og 21) gjøres gjeldende for alle arter på land, i innsjøer og i vassdrag unntatt encellede organismer, og ikke bare for dem som dagens fredningsprinsipp (viltloven § 3 og lakse- og innlandsfiskloven § 4) gjelder for. Med dette styrkes reguleringsmulighetene for store organismegrupper, som innlandsfisk, planter, sopp og virvelløse dyr. Høsting og annen utnyttelse av viltlevende marine organismer reguleres av havressurslova, jf. Ot.prp. nr. 20 (2007 – 2008) om ny havressurslov. Videre legger departementet til grunn at bl.a. styrket vektlegging av bærekraftdimensjonen ved høsting av virveldyr, jf. dokumentasjonskravet i § 16 tredje ledd bokstav a, og lovfesting av kravet om økosystemtilnærming i § 16 fjerde ledd, vil ha positive miljømessige konsekvenser.

Det særskilte forvaltningsregimet som foreslås i § 23 om prioriterte arter vil kunne få vesentlig miljømessig betydning. Departementet anser særlig hjemmelen for regler om beskyttelse av viktige økologiske funksjonsområder for slike arter etter § 24 første ledd bokstav b) og hjemmelen for krav om konsekvensvurdering ved planlagte inngrep i deres funksjonsområder, jf. første ledd bokstav c, som viktige i så måte. Disse hjemlene innebærer at det blir en klarere sammenheng mellom beskyttelse av arter og artenes leve- og vokseområder. Potensialet for positive miljømessige konsekvenser av § 23 forsterkes av forslaget i annet ledd om plikt for forvaltningen til å vurdere om en art bør gis status som prioritert når tilstanden strider mot forvaltningsmålet i § 5.

Økonomiske og administrative konsekvenser

§ 15 om forvaltningsprinsipp

Paragrafen hjemler et generelt forvaltningsprinsipp for arter. Bestemmelsen henger nært sammen med vilkårene for høsting i § 16. Samtidig slås det fast at adgangen til høsting og annen utnyttelse på marine organismer følger av havressurslova.

Paragraf 15 annet ledd slår fast at høsting og annet uttak av viltlevende planter og sopp er tillatt så langt det ikke truer overlevelsen av «den aktuelle bestanden». Det vil være behov for å utdype og eksemplifisere hva som ligger i formuleringen «den aktuelle bestanden». Slikt veiledningsmateriale bør utarbeides av miljømyndigheten i oppfølgingen av loven.

§ 16 om høsting av vilt og lakse- og innlandsfisk

Paragraf 16 følger opp innføringen av forvaltningsprinsippet for alle arter av virveldyr på land, i innsjøer og i vassdrag og virvelløse ferskvannsdyr, jf. § 15. Bestemmelsen innebærer at det må åpnes adgang i forskrift til å høste av aktuelle arter. Dette utgangspunktet skiller seg fra gjeldende rett når det gjelder innlandsfisk og virvelløse ferskvannsdyr. For vilt og anadrome laksefisk er slik forskriftsfesting gjeldende praksis, men § 16 inneholder enkelte nye momenter også når det gjelder forvaltningen av disse artene.

For viltforvaltningen er kravet om best tilgjengelig dokumentasjon som tilsier at arten produserer et høstingsverdig overskudd som vilkår for høsting, jf. § 16 tredje ledd, nytt i forhold til gjeldende rett. Hva som forstås med «best tilgjengelig dokumentasjon» er nærmere omtalt i kap. 9.5.5 og i merknadene til § 16 i kap. 21. Viltloven § 3 bestemmer i dag at det skal «særlig legges vekt på at arten produserer et høstingsverdig overskudd», noe som mer indirekte forutsetter dokumentasjon om at bestanden tåler beskatning. Utgangspunktet ved myndighetsbeslutninger er at man bygger på eksisterende kunnskap, men at vitenskapelig kunnskap brukes i størst mulig grad der den finnes. Det kreves imidlertid dokumentasjon bare i det omfang som er tilstrekkelig som beslutningsgrunnlag. Spørsmålet om ev. endringer eller økninger i ressurstilgangen knyttet til forsknings-, overvåknings- og dokumentasjonsvirksomheten må avklares gjennom årlige budsjettprosesser.

Dokumentasjonskravet vil også få visse administrative konsekvenser, da arbeidet med å utarbeide forskrifter om høsting av vilt og ferskvannsdyr vil bli noe mer ressurskrevende i en oppstartsfase.

For innlandsfisk og virvelløse ferskvannsdyr innføres vilkårene for høsting for første gang. For innlandsfisk innebærer bestemmelsen at det må utarbeides nasjonale og regionale forskrifter om adgang til fiske etter arter av innlandsfisk. I dag høstes det først og fremst på følgende 11 arter av innlandsfisk: ørret, røye, abbor, gjedde, sik, harr, lagesild, gjørs, brasme, ål og lake. For ørret, røye, abbor, harr, gjedde, sik og lake vil det være uproblematisk å åpne for adgang til høsting over hele landet uten å komme i konflikt med vilkårene for høsting (tredje ledd) og momentene som ellers skal tillegges vekt (fjerde ledd). Høstingsadgangen for disse artene må imidlertid avklares i selve forskriftsprosessen. For de øvrige artene må man bygge på eksisterende kunnskap, men slik at vitenskapelig kunnskap brukes i størst mulig grad der den finnes, jf. ovenfor. For virvelløse ferskvannsdyr vil det for mange arters vedkommende være uproblematisk å åpne for høsting. For enkelte arter må det imidlertid foretas konkrete vurderinger av høstingsadgangen. Videre medfører forskriftsutarbeidelsen at miljøvernmyndighetene nasjonalt og regionalt vil bli pålagt nye oppgaver, men den merbelastning dette innebærer antas å bli av mindre omfang.

§§ 17 til 19 om uttak av vilt og lakse- og innlandsfisk mv.

Reglene i §§ 17 og 18 er i all hovedsak en videreføring av hjemmelsgrunnlaget i nåværende viltlov for felling i visse situasjoner. Hjemlene er imidlertid gjort generelle for alle virveldyr på land i innsjøer og i vassdrag. Når det gjelder felling av vilt, vil nåværende forskrifter – med visse justeringer – i det vesentlige kunne videreføres med hjemmel i §§ 17 og 18.

Paragraf 19 om erstatning for tap og følgekostnader når husdyr og tamrein blir drept eller skadet av rovvilt er en videreføring av viltloven § 12 a. Nåværende forskrifter om erstatning vil kunne videreføres uendret. Bestemmelsen får derfor ingen nye økonomiske eller administrative konsekvenser.

§§ 20 og 21 om uttak av virvelløse dyr, planter og sopp

Begge bestemmelsene åpner for at myndigheten etter loven kan iverksette tiltak for skadebekjempelse av arter på andres eiendom, jf. § 20 annet ledd og § 21 annet ledd. Det er forutsatt at slik gjennomføring ikke skal få økonomiske konsekvenser for grunneier. Dersom myndighetene gjennom sin skadebekjempelse påfører eieren av eiendommen et økonomisk tap som ikke er knyttet til selve skadedyret, avgjøres et ev. erstatningskrav etter alminnelige erstatningsrettslige prinsipper. Det følger ellers ingen særskilte økonomiske eller administrative konsekvenser av bestemmelsene.

Paragrafene 20 tredje ledd og 21 tredje ledd gir hjemmel for gjennom forskrift å fastsette regler for høsting av landlevende virvelløse dyr og planter og sopp. Det er usikkert i hvilket omfang bestemmelsen vil bli brukt. Bestemmelsen får ingen umiddelbare økonomiske eller administrative konsekvenser.

§ 22 om ferdselsregulering i utmark

Bestemmelsen i § 22 er i hovedsak en videreføring av gjeldende viltlov § 8. Bestemmelsen åpner for å regulere ferdsel i utmark for å hindre skade eller ulempe for planter eller dyr. Bestemmelsen skal kun benyttes i spesielle tilfeller og forutsettes ikke å få økonomiske konsekvenser for grunneier.

§§ 23 og 24 om prioriterte arter

Etter § 23 første ledd kan myndighetene ved forskrift gi nærmere angitte arter status som prioriterte arter, og myndighetene har plikt til å vurdere om det bør treffes slikt vedtak når en art etter vitenskapelige kriterier antas å ha en tilstand som strider mot målet i § 5 annet ledd. Vurderingsplikten innebærer ingen plikt til å prioritere arter, og det er således langt på vei opp til myndighetene å bestemme hvilket omfang ordningen med prioritering skal få.

Departementet vil likevel peke på at Direktoratet for naturforvaltning på oppdrag fra Miljøverndepartementet har vurdert hvor mange arter som særlig kan være aktuelle som prioriterte arter, jf. kap. 9.13.6.2. Direktoratet har utarbeidet en foreløpig bruttoliste basert på artens bestandssituasjon, vernestatus, om arten er en art Norge har et særskilt ansvar for eller internasjonale forpliktelser i forhold til. Etter Direktoratet for naturforvaltnings vurdering kan ca. 400 arter være aktuelle for prioritering.

De administrative og økonomiske konsekvensene for forvaltningen vil for det første være knyttet til utredningsarbeid for fastsetting av en forskrift om prioritering, slik det i dag er etter naturvernloven §§ 13 og 14. Disse konsekvensene vil i all hovedsak være begrenset til statlige miljøvernmyndigheter på sentralt nivå. For det annet vil konsekvensene for forvaltningen være knyttet til antall arter som prioriteres og hvilke forvaltningstiltak som er nødvendig å gjennomføre. Hvilke tiltak som bør gjennomføres vil variere fra art til art. De forvaltningsmessige konsekvensene vil også her i hovedsak være begrenset til sentrale statlige miljøvernmyndigheter.

Konsekvensene for private av den konkrete forskriften om prioritering vil være avhengig av forskriftens innhold. Høsting av den aktuelle arten kan bli totalt forbudt, slik det er hjemmel til i dag etter naturvernloven §§ 13 og 14. Et totalforbud mot høsting er imidlertid ingen nødvendig forutsetning for prioritering. Også de øvrige konsekvensene vil variere sterkt avhengig av hvilken art det er tale om, og hvilke bevaringstiltak arten trenger.

Departementet viser til at økologiske funksjonsområder av mindre omfang kan fastsettes som generelle forskrifter etter § 24 første ledd bokstav b eller etter andre bestemmelser i naturmangfoldloven (f.eks. områdevern eller utvalgte naturtyper) eller i annet lovverk (f.eks. plan- og bygningsloven), jf. § 24 fjerde ledd. Ev. økonomiske og administrative konsekvenser vil derfor avhenge av hvilke regelverk man bruker og hvilket restriksjonsnivå man legger seg på.

For funksjonsområder som fastsettes som generelle forskrifter etter § 24 første ledd bokstav b vil mulige restriksjoner for private være knyttet til utbygging/nedbygging, grøfting, drenering, utfylling og visse former for skogsdrift. Restriksjonen kan også knyttes til bestemte tidsperioder, som hekke- og yngletid. De hensyn som følger av vedtaket om leveområder må imidlertid ikke innebære restriksjoner som medfører en vesentlig vanskeliggjøring av igangværende bruk. Dersom det likevel i etterkant av vedtaket skulle vise seg i noen enkelttilfeller at summen av hensyn i leveområder for prioriterte arter gir restriksjoner som medfører vesentlig vanskeliggjøring av igangværende virksomhet, og vesentlig tap for grunneiere, kan grunneieren kreve at området vernes eller at det gjøres unntak fra prioriteringen for de aktuelle områdene. Der man på vedtakstidspunktet vet at restriksjonene vil innebære en vesentlig vanskeliggjøring, er områdevern det aktuelle virkemidlet.

Det skal utarbeides handlingsplaner for leveområder for prioriterte arter der skjøtsel og andre aktive tiltak er nødvendige. Det etableres en egen tilskuddsordning for å gjennomføre slike handlingsplaner. Midlene skal i hovedsak gå til aktive tiltak.

Den enkelte forskrift vil også kunne medføre et økt utredningskrav i forbindelse med privat næringsvirksomhet, jf. § 24 første ledd bokstav c om at det kan fastsettes krav om klarlegging av følgene for arten av planlagte inngrep i dens funksjonsområder, herunder klarlegging av alternative funksjonsområder.

§ 25 om bevaring av særskilte bestander

Bestemmelsen gir en mulighet til å fastsette særskilte forvaltnings- og beskyttelsestiltak, herunder totalfredning, av en bestand av en art. De administrative og økonomiske konsekvensene for forvaltningen vil primært være knyttet til utredning av behovet for beskyttelsestiltak og hva slags beskyttelse som er nødvendig. Disse vurderinger vil i all hovedsak være begrenset til statlige miljøvernmyndigheter på sentralt nivå. For det annet vil konsekvensene for forvaltningen være knyttet til antall beskyttelsestiltak. Det antas imidlertid at bestemmelsen kun unntaksvis vil komme til anvendelse.

Konsekvensene for private av ev. beskyttelsestiltak vil være avhengig av beskyttelsestiltakets innhold. Beskyttelsestiltak antas å få minimale økonomiske konsekvenser for grunneiere og rettighetshavere.

§ 26 om handel mv.

Bestemmelsen, som gir hjemmel for å regulere bl.a. innførsel og utførsel av truede arter, utgjør først og fremst en klarere og mer enhetlig hjemmel for videreføring av eksisterende CITES-forskrifter. Bestemmelsen vil ikke i seg selv få økonomiske eller administrative konsekvenser.

§ 27 om bevaringstiltak utenom leveområdet og for domestiserte arter

Paragraf 27 gir hjemmel til å iverksette bevaringstiltak utenfor leveområdet for viltlevende arter. Selv om ex situ-bevaring som tiltaksform er i stadig utvikling og behovet for slik bevaring kan komme til å øke noe i fremtiden, vil det neppe være grunnlag for omfattende bruk av bestemmelsen i § 27. I dag er det i Norge iverksatt ex situ bevaringstiltak for fjellreven og for stammer av villaks. Tiltakene for fjellreven innebærer årlige kostnader på rundt 9 mill. kroner, mens de årlige kostnadene for villaksen beløper seg til rundt 16 mill. kroner. Departementet kan ikke se at den foreslåtte bestemmelsen vil få umiddelbare økonomiske og administrative konsekvenser ut over det som er situasjonen i dag. Bestemmelsen får ingen økonomiske konsekvenser for private.

Kapittel IV Fremmede organismer

Miljømessige konsekvenser

Introduksjon av fremmede organismer er en påvirkningsfaktor med potensielt store skadevirkninger på det biologiske mangfoldet, se kap. 10.1.1. Problemkomplekset er bare delvis regulert i gjeldende rett, jf. kap. 10.2.1. Med dette lovforslaget etableres det reguleringsmekanismer også for introduksjonsformer og organismetyper som ikke er underlagt slik regulering i dag. Departementet legger til grunn at reglene særlig bør ivareta de miljømessige hensyn i forbindelse med innførsel og utsetting av fremmede organismer. Andre faktorer, som hensynet til planters-, dyrs- og menneskers helse, ivaretas gjennom annet lovverk. Det stilles krav til aktsomhet (§ 28) og krav om tillatelse for innførsel (§ 29) og utsetting (§ 30). Naturmangfoldloven vil med dette kunne bidra til å redusere omfanget av fremtidige introduksjoner av fremmede organismer til norsk natur, og dermed forhindre negativ påvirkning på naturlig forekommende organismer og økosystemer. Den positive effekten vil kunne økes ytterligere ved å kombinere de juridiske virkemidlene med andre virkemidler, særlig informasjon.

Økonomiske og administrative konsekvenser

§ 28 om krav til aktsomhet

I § 28 første ledd stilles det krav til aktsomhet ved utsetting av levende eller levedyktige organismer i miljøet. Dette innebærer bl.a. at det stilles krav om at innhegninger e.l. der organismer skal settes ut, er tilstrekkelig godt sikret mot rømning, hvis organismene kan være skadelig for miljøet ved spredning. For enkelte typer virksomhet stilles det i dag krav til anleggenes tekniske standard. Dette gjelder f.eks. oppdrettsvirksomhet, jf. akvakulturloven § 12 med tilhørende forskrifter. Departementet antar at de merkostnader aktsomhetsplikten vil innebære for denne type virksomhet, vil være minimale. For virksomhet som innebærer utsetting av organismer i innhegning eller lignende, og som i dag ikke er underlagt tekniske krav, kan de økonomiske konsekvensene av aktsomhetsplikten komme til å bli noe større, men neppe av vesentlig omfang.

Aktsomhetsplikten hos den ansvarlige for utsetting er knyttet til tilgjengeligheten av kunnskap om miljørisiko ved utsetting av fremmede organismer generelt og om risiko forbundet med spesifikke organismer. Det påhviler myndighetene en viktig oppgave med å framskaffe og tilgjengeliggjøre slik informasjon. Dette tilsier et visst behov for økte ressurser til forskning/utredning og informasjonsvirksomhet om fremmede organismer.

Aktsomhetsplikten i annet ledd kan medføre merkostnader for tiltakshaveren, f.eks. ved bygging av bruer, tunneler e.l. Dersom det er fare for at slike nye anlegg vil kunne føre til spredning av organismer, forutsetter bestemmelsen at det iverksettes tiltak for å hindre dette. Departementet antar at kostnadene forbundet med slike forebyggende tiltak normalt vil være små i forhold til totalkostnadene ved slike prosjekter. F.eks. kostet rovviltsperren ved brua til Tautra (se NOU 2004: 28 kap. 7.2.5.4) ca. 500 000 kroner pluss tilsvarende utgifter til utviklingsarbeid, mens kostnadene ved selve brua beløp seg til 45 mill. kroner. Bestemmelsen kan medføre kompetansebehov for tiltakshavere som ikke allerede har den kunnskap som er nødvendig for å kunne forebygge spredning av organismer. Her vil miljøvernmyndighetene eller den aktuelle sektormyndigheten også ha en viktig rolle med hensyn til veiledning og informasjon. Aktsomhetsplikten innebærer også at virksomheter som selger eller formidler organismer skal ha kunnskap om regelverk vedrørende utsetting, og informere sine kunder om hvordan organismene skal behandles i tråd med regelverket. Dette innebærer et kompetansebehov i slike virksomheter og en viss innsats for tilgjengeliggjøring av slik informasjon til kunder (merking av produkter, informasjonsskriv, etc). Kunnskapskravet innebærer etter departementets vurdering ikke økte kostnader, da krav om slik kunnskap allerede følger av miljøinformasjonsloven § 16. Tilgjengeliggjøring av informasjon til kunder vil innebære en viss, men etter departementets vurdering neppe betydelig, kostnad for virksomhetene.

Forskrifter etter fjerde ledd vil særlig ta sikte på utilsiktede introduksjoner, og forutsetter en viss kunnskap om hvilke typer virksomhet som kan medføre utslipp av fremmede organismer. Utarbeiding av forskrifter vil kreve visse administrative ressurser. Hvilke økonomiske konsekvenser som forskriften kan få for private ved iverksetting av forebyggende tiltak, vil avhenge av forskriftens innhold.

§§ 29 til 31 om innførsel og utsetting

Departementet legger til grunn at myndighetsutøvingen når det gjelder innførsel og utsetting fortsatt vil ligge til flere myndigheter, slik tilfellet er også i dag. Flere lover inneholder bestemmelser som, basert på ulike hensyn, regulerer introduksjon av fremmede organismer. Lovforslaget innebærer ingen generell overføring av disse bestemmelsene til naturmangfoldloven, men foreslår å integrere de introduksjonsbestemmelsene som i dag bl.a. finnes i viltloven og laks- og innlandsfiskloven. Det legges opp til å bygge videre på det apparat som allerede er etablert for behandling av introduksjonssaker.

Ettersom §§ 29 til 31 dekker et større spekter av organismer enn gjeldende rett, vil forslaget medføre at en noe større andel av saksbehandlerkapasiteten må avsettes til denne type saker. Dette vil i første rekke berøre miljøvernmyndighetene, da fiskerimyndighetenes myndighetsutøving stort sett vil bli videreført som i dag. Dersom forskriftshjemlene i §§ 29 til 31 tas i bruk, vil det – i en periode – være behov for personellmessige ressurser for utarbeiding av forskrifter, og ellers for økt enkeltsaksbehandling.

For at ikke de administrative konsekvensene skal bli større enn nødvendig, foreslår utvalget at spørsmålet om utsetting vurderes i forbindelse med behandlingen av innførselssøknaden, dersom det allerede ved innførselen er klart at organismen skal settes ut i naturmiljøet.

Et sentralt argument for å innføre krav om tillatelse til innførsel er muligheten for å håndheve bestemmelsene gjennom grensekontroller. Departementet legger til grunn at regelverket skal håndheves av eksisterende kontrolletater (Toll- og avgiftsetaten og Mattilsynet). Effektiv håndhevelse av disse bestemmelsene forutsetter kunnskap hos kontrolletatene, samt kapasitet til tilstrekkelig kontrollvirksomhet. Det må påregnes noe økte kostnader bl.a. til kompetanseutvikling og utvidet kontrollvirksomhet. For kompetanseutvikling vil det være behov for informasjon/opplæring i materielt regelverk med kontroll, risikovurderinger og varslingsrutiner. Dette vil omfatte svært mange tjenestemenn, herunder svenske/finske tjenestemenn på grensen (anslagsvis 600 tjenestemenn). Opplæringskostnader med dette omfanget anslås til 2 mill. kr.

Kapittel V Områdevern

Miljømessige konsekvenser

Lovkap. V vil bidra til å styrke områdevern som virkemiddel for bevaring av naturmangfoldet. Kapitlet tydeliggjør hva som ønskes oppnådd med områdevern, og at vilkårene for vern bør knyttes nærmere opp til den økologiske tilstanden for naturtyper eller arter.

Lovforslaget innebærer at det kan etableres rene marine verneområder i sjø innenfor 12 nm.

Videre legger lovforslaget opp til å oppheve kravet om statsgrunn for nasjonalparker for at også områder på privat grunn som ellers kvalifiserer til vern som nasjonalpark, kan få slik vernestatus. Videre vil områder med restaureringspotensial, verneverdige områder berørt av tekniske inngrep og områder med viktige verneverdier knyttet til kulturbetinget biologisk mangfold kunne gis den strenge beskyttelse som vern som naturreservat gir mulighet for, jf. § 37.

Lovforslaget innebærer også økt sikkerhet for at skjøtsel eller bruk som er nødvendig for å ta vare på verneverdiene i deler av nasjonalparker, landskapsvernområder eller i visse naturreservater, blir iverksatt eller videreført, jf. kravet om skjøtselsplan. Paragraf 47 gir forvaltningsmyndighetene adgang til å foreta skjøtsel i alle kategorier verneområder. Det legges opp til at midler til skjøtsel av verneområder skal styrkes i forhold til dagens nivå.

Det vil også være krav om utarbeidelse av forvaltningsplaner i store verneområder, jf, §§ 35 tredje ledd og 36 fjerde ledd.

I flere av de nye bestemmelsene står styrket beskyttelse av verneverdiene sentralt. Dette gjelder f.eks. § 44 som innebærer styrking av grunnlaget for å hindre tiltak som kan forringe verneverdiene i områder der verneplanarbeidet er igangsatt, § 48 om begrunnelse for dispensasjoner og § 49 som inneholder retningslinjer for skjønnsutøvelse etter annen lov.

Det åpnes for at hensynet til kulturminner kan ivaretas bedre enn i dag innenfor det enkelte verneområde. Det forutsettes et tett samarbeid mellom naturforvaltningsmyndigheten og kulturminnemyndigheten når det gjelder forvaltningen og behandlingen av enkeltsaker knyttet til kulturminner innenfor verneområdene. Der det legges opp til istandsetting og skjøtsel av kulturminner, skal det skje på en slik måte at både natur- og kulturminneverdier ivaretas på best mulig måte. Tiltak knyttet til forvaltning av kulturminner må derfor avklares med forvaltningsmyndigheten for verneområdene slik at det ikke oppstår konflikt med verneformålet etter naturvernloven.

Økonomiske og administrative konsekvenser

§ 33 om mål for områdevern

Bestemmelsen vil i seg selv ikke ha administrative eller økonomiske konsekvenser.

§§ 34 til 39 om vernevedtak mv.

Ved etablering av verneområder på land og i sjø ut til 12 nm, kan dette ha konsekvenser for forskjellige typer næringsvirksomhet. Hvor store konsekvensene vil bli, vil avhenge av hvilke vernebestemmelser som blir fastsatt i lys av verneformål, verneverdier og aktuell virksomhet i det konkrete området.

Etter § 34 annet ledd annet punktum kan vernet i sjø differensieres i forhold til sjøbunnen, vannsøylen og vannflaten. Fiske med ikke skadelig redskap vil ofte kunne fortsette også i verneområder.

Det vises for øvrig til vurdering av de økonomiske og administrative konsekvensene av §§ 50 og 51 når det gjelder erstatningsregler for de ulike vernekategoriene.

§§ 35, 36, 37, 38 og 47 om skjøtsel mv.

Lovforslaget innebærer nærmere regler om skjøtsel som går lengre enn etter gjeldende rett. Foruten § 47, som regulerer skjøtsel av verneområder generelt, foreslås egne bestemmelser om forvaltnings- og skjøtselsplaner for de ulike vernekategoriene.

Konsekvensene for grunneierne av skjøtsel vil variere fra område til område. I områder der bruk er nødvendig for å opprettholde verneverdiene, vil det ofte være aktuelt å involvere grunneiere eller rettighetshavere aktivt i skjøtselsarbeidet. Etter § 47 første ledd annet punktum skal forvaltningsmyndigheten om mulig inngå avtale med grunneieren om utføring av skjøtselstiltak. Forvaltningsmyndigheten kan også inngå avtale om skjøtsel med organisasjoner eller andre, jf. første ledd tredje punktum. Etter omstendighetene kan inngåelse av slike avtaler være avhengig av et visst vederlag fra det offentlige. I restaureringsreservater, jf. § 37 annet ledd, kan det være aktuelt med skjøtselstiltak som ikke kan gjennomføres etter § 47, jf. annet ledd annet punktum. Er det nødvendig med slike tiltak, må myndighetene skaffe seg et hjemmelsgrunnlag enten gjennom privatrettslig avtale eller gjennom ekspropriasjon til skjøtselsformål. Privatrettslige avtaler vil kunne inngå som del av plan for skjøtsel.

Lovforslaget omfatter, som nevnt ovenfor, bestemmelser om krav til skjøtselsplan. Kravet i § 47 om at utkast til plan for skjøtsel om mulig skal legges frem samtidig med fastsettelse av verneforskriften, gjelder verneområder generelt og er mindre absolutt enn kravet etter bestemmelsene i § 36 tredje ledd første punktum, § 37 fjerde ledd første punktum og § 38 tredje punktum. Der heter det at slikt utkast skal legges frem samtidig med den typen vernevedtak som er nevnt i bestemmelsene.

I dag blir det sjelden lagt frem utkast til skjøtsels- eller forvaltningsplan samtidig med vernevedtaket. For en rekke verneområder er det ikke utarbeidet slik plan i det hele tatt. Ved opprettelse av store landskapsvernområder blir det som regel etter hvert utarbeidet planer der mål, utfordringer og virkemidler knyttet til bevaring av f.eks. verdifullt kulturlandskap beskrives. Dette gjelder særlig for områder med sterke brukerinteresser knyttet til eksisterende landbruksdrift.

Sammenliknet med dagens situasjon vil de foreslåtte reglene innebære både et strengere krav til at plan for skjøtsel faktisk utarbeides for områder der skjøtsel eller bruk er nødvendig av hensyn til verneverdiene, og et strengere krav til at utkast til slik plan legges frem på et tidlig tidspunkt. Dette innebærer at i landskapsvernområder, nasjonalparker og biotopvernområder skal skjøtselsplan legges frem samtidig med vernevedtaket. I tillegg er det tatt inn et krav om utarbeidelse av forvaltningsplaner i store verneområder, jf. §§ 35 tredje ledd og 36 fjerde ledd.

Forslaget vil medføre behov for økte administrative ressurser til forberedelsen av vernevedtak. For verneområder der en forvaltningsplan og/eller plan for skjøtsel ville blitt utarbeidet også etter gjeldende naturvernlov i etterkant av vernevedtaket, vil ressursbehovet forskyves i tid uten at det totalt sett trenger å øke. En reell økning i ressursbehovet vil derfor i første rekke være knyttet til områder der det i dag ikke ville være aktuelt å utarbeide forvaltningsplan eller skjøtselsplan. Det antas at dette vil kunne komme til å gjelde for en del områder, da det i dag er et udekket behov for slike planer.

§ 40 om internasjonal status for verneområder

Bestemmelsen antas å ha små administrative eller økonomiske konsekvenser.

§§ 41,42 og 43 om saksbehandling

Bestemmelsene innebærer noen endringer i saksbehandlingsreglene som bl.a. gir klarere regler om samarbeid med berørte næringsinteresser og representanter for lokalbefolkningen, herunder utøvere av samisk kultur og samisk næring og Sametinget. Det er også tatt inn en klarere samordning mellom verneplaner og planer etter plan- og bygningsloven, særlig knyttet til oppstart av verne- og planarbeidet. Endringene er i det vesentlige en lovfesting av allerede gjeldende praksis, og antas ikke å kreve ekstra ressurser.

§ 44 om tiltak ved igangsatt saksbehandling

§ 44 annet ledd innebærer innføring av hjemmel for meldeplikt ved igangsatt vern. Behovet for og omfanget av meldeplikt vil bl.a. avhenge av områdenes planstatus etter plan- og bygningsloven, og av om aktuelle inngrep trenger tillatelse etter annet regelverk, jf. bestemmelsens første ledd. Innføring av meldeplikt vil kunne føre til at lokale og regionale miljøvernmyndigheter blir oppmerksom på flere planlagte inngrep enn i dag. Saksbehandlingen etter at melding er mottatt antas imidlertid i hovedsak å bli som dagens, med vurdering av om midlertidig vern bør innføres dersom minnelig løsning ikke oppnås. Det antas at innføring av meldeplikt og oppfølgende saksbehandling i seg selv ikke vil kreve vesentlige ressurser for forvaltningen.

§ 45 om midlertidig vern

§ 45 første ledd er en videreføring av naturvernlovens regler om midlertidig vern, men med den endring at vernet er tidsbegrenset til fire år med mulighet for to års forlengelse. Annet ledd om midlertidig vern av bestemte typer natur er nytt. Hjemmelen er tenkt brukt kun i helt spesielle tilfeller, og ev. bruk vil være av midlertidig karakter. De konsekvenser bruk av hjemmelen vil få for grunneiere og rettighetshavere, antas derfor generelt å bli begrenset.

§ 46 om grunngiing og kunngjøring av vernevedtak

Bestemmelsen antas i liten grad å medføre administrative og økonomiske konsekvenser ut over det som følger av gjeldende rett og praksis.

§ 48 om dispensasjon fra vernevedtak

Bestemmelsen er en videreføring av dispensasjonsbestemmelsen i gjeldende naturvernlov. Bestemmelsen vil derfor i hovedsak ikke medføre økte administrative eller økonomiske konsekvenser. Men dersom det besluttes at en dispensasjon gis på det vilkår at det skal etableres eller utvikles et tilsvarende område et annet sted, skal tiltakshaveren bære rimelige kostnader knyttet til dette.

§ 49 om utenforliggende virksomhet som kan medføre skade inn i et verneområde

Også etter gjeldende rett vil det være hjemmel for å vektlegge verneverdiene innenfor et verneområde for tiltak mv. utenfor verneområdet. Ved å lovfeste denne retningslinjen spesielt i § 49, vil vektleggingen imidlertid bli noe sterkere. Bestemmelsen antas i liten grad å få nye administrative og økonomiske konsekvenser.

§ 50 om erstatning til eiere og rettighetshavere i verneområder

Det foreslås like erstatningsregler for nasjonalparker, landskapsvernområder, naturreservater og biotopvernområder. Forslaget er samlet sett vesentlig bedre for grunneiere og rettighetshavere enn etter dagens ordning.

Forslaget innebærer at det skal gis erstatning for alle restriksjoner på eksisterende virksomhet, m.a.o. den bruk av en eiendom som faktisk foregår på vernetidspunktet, der disse restriksjonene har en økonomisk betydning for driften. Det er et vilkår at driften av eiendommen, enten det gjelder en enkelt driftsform, driften av en del av eiendommen blir vanskeliggjort, eller en samlet vurdering av flere driftsformer, blir vanskeliggjort som følge av vernevedtaket.

Til forskjell fra gjeldende bestemmelser ved fredning av naturreservat, gis det etter forslaget ikke erstatning for begrensinger i påregnelige fremtidige bruksendringer, f.eks. planer om hyttebygging, kraftutbygging osv.

Det er lagt ned et betydelig arbeid for å prøve å kartlegge de økonomiske konsekvensene av en lovendring. I den forbindelse har både Regjeringsadvokaten og Direktoratet for naturforvaltning utarbeidet tall for de samlede erstatninger som omfatter selve erstatningsbeløpet, renteomkostninger knyttet til erstatningen, grensemerking/prosessomkostninger (advokater, sakkyndige mv.). Det er knyttet betydelig usikkerhet til tallene. Det har sammenheng med at grunnlagsmaterialet for erstatningsvurderinger i mange verneområder ikke er tilstrekkelig. I tillegg er det uavklarte grenser og restriksjonsnivå i flere av de foreslåtte verneområdene, samt at det for mange av områdene ennå ikke er fremmet krav om erstatning.

Tallberegningene knytter seg til dagens regler og departementets forslag. Tallene viser at det etter gjeldende rett totalt sett vil bli utbetalt ca. 270 millioner kroner for gjennomførte og planlagte vernevedtak (nasjonalparkplanen, fylkesvise verneplaner, enkeltsaker mv.) Etter departementets forslag blir totalsummen ca. 355 millioner kroner. Forslaget til nye erstatningsregler vil innebære en økning på ca. 85 millioner kroner i forhold til gjeldende regler.

For nasjonalparker og landskapsvernområder foreslår departementet at nye erstatningsregler skal gis tilbakevirkning for tilnærmet samtlige områder som inngår i landsplanen for nasjonalparker, jf. kap. 19. Stortinget hadde ingen merknader til St.prp. nr. 1 (2003 – 2004) for Miljøverndepartementet, der det på s. 47 var tatt inn et forslag om at «ei slik overgangsordning og vil omfatte område der fristen for å kreve erstatning ikkje er gått ut 1. januar 2002».

Alle som blir berørt av at erstatningsreglene for nasjonalparker og landskapsvernområder gis tilbakevirkende kraft, og som er berettiget til erstatning etter de nye reglene, vil normalt komme vesentlig bedre ut. Eiere og rettighetshavere i naturreservat vil etter gjeldende regler få utbetalt full erstatning frem til ev. ny lovgivning trer i kraft. Erstatningsreglene for naturreservat blir noe endret etter det nye lovforslaget, men for skog er all skogsdrift eksisterende virksomhet og det gis for skog erstatning tilsvarende dagens regler for reservaterstatning.

Prosessen med å vurdere erstatning for de områder som omfattes av reglene om tilbakevirkende kraft, jf. § 77, vil bli ledet av regjeringsadvokaten. Her benyttes både regjeringsadvokatens egne advokater og en del kommisjonærer (privatpraktiserende advokater) rundt i landet. Erstatningene fastsettes dels ved minnelige forhandlinger, dels ved skjønn. Ved anke og overskjønn kan avgjørelsene trekke ut i tid. Departementet mener at erstatningsoppgjøret for landsplanen kan gjennomføres i løpet av 3 til 5 år, avhengig av hvilke krav som fremmes, hvor store ressurser regjeringsadvokaten velger å bruke osv.

Forslaget til nye erstatningsregler vil ikke bare fordyre gjennomføringen av gjennomført og planlagt vern, men også fremtidig vern i forhold til gjeldende erstatningsregler. Departementet kjenner imidlertid ikke omfanget av fremtidig vern og hvilke verneformer som ev. kan bli aktuelle. Det er derfor ikke mulig å antyde omfanget av kostnader. Omfanget av fremtidig verneplanarbeid er på mange måter et politisk spørsmål.

§ 51 om fremgangsmåten ved fastsetting av erstatning

Forslaget vil redusere det offentliges utgifter til arbeidet med fastsetting av erstatning for naturreservat. Det er i dag ofte omfattende prosesser knyttet til hva som ville vært påregnelig fremtidig utvikling på en eiendom dersom vernevedtaket ikke hadde kommet.

Det er også viktig at lovforslaget innebærer at grunneiere og rettighetshavere som ikke vil akseptere en underskjønnsavgjørelse, må bære en viss risiko ved be om at saken behandles i overskjønnet. Grunneier risikerer i disse tilfellene å måtte bære egne omkostninger hvis han ikke oppnår et bedre resultat i overskjønnet. For øvrig vises det til omtalen i kap. 12.

Kapittel VI Utvalgte naturtyper

Miljømessige konsekvenser

Ordningen med utvalgte naturtyper i lovkap. VI innebærer et nytt grep innenfor naturforvaltningen. Utvelging av naturtyper til det foreslåtte særskilte forvaltningsregimet vil etter departementets syn kunne være et viktig bidrag til bærekraftig bruk av naturens mangfold. Ordningen legger opp til at det skal tas særskilt hensyn til forekomster av en utvalgt naturtype slik at forringelse av naturtypens utbredelse og forekomstenes økologiske tilstand unngås. Skal ordningen få den ønskede, positive miljøeffekt, er man imidlertid avhengig av at myndighetene (Kongen i statsråd) gir status som utvalgt til et tilstrekkelig antall av de naturtyper som oppfyller ett eller flere kriterier i § 52. Det er videre en forutsetning at reglene om utvalgte naturtyper følges opp i praksis av ulike myndigheter etter den enkelte sektorlov som berører naturens mangfold.

Økonomiske og administrative konsekvenser

§ 52 om utvalgte naturtyper

Paragraf § 52 gir hjemmel til gjennom forskrift å angi bestemte naturtyper som utvalgte. Som for ordningen med prioriterte arter er det også her langt på vei opp til myndighetene å bestemme hvilket omfang ordningen skal få.

I tredje ledd slås det fast at myndighetene har plikt til å vurdere om det bør treffes slikt vedtak. Plikten er begrenset til naturtyper som etter vitenskapelige kriterier antas å ha eller utvikle en tilstand som vesentlig strider mot målet i § 4 første punktum.

De administrative og økonomiske konsekvensene for forvaltningen vil først og fremst være knyttet til utredningsarbeid i forkant av fastsettelsen av en forskrift om utvalgte naturtyper. Disse konsekvensene vil i all hovedsak være begrenset til statlige miljøvernmyndigheter på sentralt nivå.

§ 53 om utvelgingens generelle betydning

Forslaget om utvalgte naturtyper er bl.a. en oppfølging av St.meld. nr. 42 (2000–2001) Biologisk mangfold. I meldingen legges det opp til en forvaltningsordning der både økonomiske og juridiske virkemidler målrettes mot ivaretakelsen av områder av særskilt verdi for naturens mangfoldet (se bl.a. meldingen kap. 17.1). Den foreslåtte ordningen for utvalgte naturtyper i lovkap. VI bidrar til en slik målretting. Ved å fastsette ved kongelig resolusjon hvilke naturtyper man skal ta særskilt hensyn til på tvers av samfunnssektorer, kan man få en mer enhetlig og forutsigbar forvaltning. Dette gjelder ved vektleggingen av naturverdier i vedtak som angår inngrep i naturen, men også ved tildeling av tilskudd (jf. § 53 annet ledd). I tråd med forutsetningene i St.meld. nr. 42 kan ordningen dermed bidra til en effektivisering både for de forskjellige forvaltningsmyndighetene og for den enkelte næringsutøver. Effektiviseringsgevinsten ligger særlig i at det på forhånd er kjent hvilke naturverdier som skal veie spesielt tungt ved vurderingen av ulike tiltak. Samtidig er ordningen fleksibel ved at aktuelle inngrep vurderes konkret i forhold til naturtypen som sådan og til tilstanden til den enkelte forekomst.

Departementet legger opp til at det skal være et statlig ansvar å utarbeide regionale og nasjonale oversikter over kartfestede områder, og til at staten skal ha et ansvar for kvalitetssikring av data. Det er allerede etablert kontakt mellom fylkesmennenes miljøvernavdelinger og kommunene i kartleggingsarbeidet, og det er forutsatt at statlige myndigheter skal ha et ansvar for bl.a. kvalitetssikring. Også Artsdatabanken har som en av sine oppgaver å gjennomføre kvalitetssikring og bearbeiding av data om naturtyper. Nasjonale oversikter over kartlagte områder utarbeides i dag gjennom Naturbasen. Den rollen som her er skissert for statlige miljøvernmyndigheter, skulle dermed ikke innebære vesentlig merarbeid sammenlignet med dagens situasjon. Departementet ønsker dessuten at også oversiktene over kartfestede forekomster av utvalgte naturtyper kobles til Naturbasen.

I § 53 første ledd vises det til aktsomhetsplikten i § 6 og presiseres at det skal tas særskilte hensyn til forekomster av utvalgte naturtyper for å unngå forringelse av naturtypens utbredelse og forekomstenes økologiske tilstand. Aktsomhetsplikten gjelder for enhver, og gjelder uavhengig av om en forekomst av en utvalgt naturtype er kartfestet eller ikke. Aktsomhetsplikten må ses i sammenheng med hva som kan forventes av kunnskap om den enkelte lokalitet og om hvilke tiltak som vil kunne medføre at utbredelse og økologisk tilstand forringes. Veiledning fra miljøvernmyndighetene vil være et viktig virkemiddel for å heve kompetansen, jf. nedenfor. Det er forutsatt at aktsomhetsplikten i seg selv ikke skal medføre kostnader av betydning for næringsdrivende. Ordningen med utvalgte naturtyper vil likevel kunne få konsekvenser for tiltakshavere dersom søknad om tillatelse eller tilskudd ikke innvilges av hensyn til en naturtype, jf. annet ledd, eller dersom tiltakshaver blir pålagt å bære rimelige kostnader ved ivaretakelsen, opprettelsen eller utviklingen av en tilsvarende forekomst.

I kap. 13 har departementet pekt på behovet for at miljøvernmyndighetene utarbeider veiledningsmateriell for praktisering av reglene i § 53. Slikt materiell bør foreligge samtidig med ikrafttreden av en fremtidig forskrift om utvalgte naturtyper, ev. fulgt opp med kursing mv. Departementet viser til at det skal utarbeides handlingsplaner for utvalgte naturtyper som trenger skjøtsel og andre aktive tiltak. Det skal også etableres en egen tilskuddsordning for gjennomføring av slike handlingsplaner. Midlene skal i hovedsak gå til aktive tiltak. Arbeidet bør administrativt kunne innpasses uten økte personellmessige ressurser. Kommunene vil på sin side måtte avsette ressurser for å nå ut med informasjon om hvor lokalitetene finnes, og til dialog med grunneiere, tiltakshavere og andre aktører i lokalmiljøet om hvordan lokalitetene bør beskyttes og hvilke aktiviteter som ev. kan finne sted der.

De vurderinger som må gjøres ved behandling av tillatelser og tilskudd til inngrep og bruksendringer som berører utvalgte naturtyper, jf. § 53 andre og tredje ledd, vil få visse administrative konsekvenser for kommuner og sektormyndigheter. Generelt vil departementet likevel påpeke at det allerede etter dagens miljøpolitikk stilles krav om sektorintegrering av miljøhensyn (jf. bl.a. St.meld. nr. 42 (2000–2001)), noe som forutsetter miljøkompetanse både i kommunene og hos sektormyndighetene. I den forbindelse vises det til den undersøkelsen Miljøverndepartementet gjennomførte i samarbeid med fem kommuner som konkluderer med at kommunene «vurderer ikke forslaget til å ha større administrative eller økonomiske konsekvenser med hensyn til oppfølging i den kommunale forvaltningen». Etter tredje ledd siste punktum kan tiltakshaveren pålegges å bære kostnadene ved opprettelse av alternative forekomster.

Departementet legger opp til generell veiledning fra regionale miljøvernmyndigheter i behandlingen av enkeltsaker, iallfall i en periode. Omfanget av de samlede administrative konsekvensene knyttet til annet og tredje ledd vil være avhengig av hvilket omfang ordningen med utvalgte naturtyper får. Dette vil utredes nærmere i prosessen med å velge ut hvilke naturtyper som skal være utvalgte, jf. § 52.

§ 54 om meldeplikt for skogbrukstiltak

Meldepliktsordningen er ny og vil bety et merarbeid for kommunene. Omfanget av dette kan likevel ikke påregnes å bli større enn at det kan innpasses i den kommunale forvaltning uten at det blir påkrevd å styrke det administrative apparat i kommunen. Utvalget forutsetter i den forbindelse at kommunene har kompetanse til å ivareta sin rolle som miljø- og landbruksmyndighet.

§ 55 om meldeplikt for jordbrukstiltak

§ 55 annet ledd innebærer at jordeier som har utvalgte naturtyper på sin eiendom kan søke kommunen om godkjenning av miljøplan. Slik godkjenning vil innebære at meldeplikten etter første ledd ikke vil gjelde for landbrukstiltak i samsvar med planen. Alle landbruksforetak som mottar produksjonstilskudd, skal ha en miljøplan, jf. forskrift 15. januar 2003 nr. 54 om miljøplan. Dersom det foreligger en slik plan, vil det etter bestemmelsen ikke være nødvendig med særskilt melding til kommunen om tiltaket, jf. første ledd. I og med at plikten til å utarbeide miljøplan i praksis omfatter de aller fleste eiendommer i aktiv drift, vil de økonomiske og administrative følgene av en slik bestemmelse være små. Bestemmelsen om meldeplikt i annet ledd vil tilsvarende medføre få økonomiske og administrative konsekvenser.

§ 56 om kunngjøring og klage

De økonomiske og administrative konsekvensene av bestemmelsen vil være små.

Kapittel VII Genetisk materiale

Miljømessige konsekvenser

Behovet for å etablere hjemmel for reguleringsmekanismer for tilgangen til genetiske ressurser, er begrunnet i en rekke forskjellige hensyn, som for en stor del går ut over tradisjonelle miljøhensyn, jf. kap. 15.1. Uttak av genetiske ressurser er ikke nødvendigvis noe miljøproblem, da uttaket av biologisk materiale vanligvis er så lite at det ikke har betydning for det biologiske mangfoldet generelt. Det kan likevel tenkes tilfeller der f.eks. gjentatte uttak vil kunne utvikle seg til en negativ påvirkningsfaktor, og departementets forslag – særlig lovkap. III – vil bidra til å forebygge at slike situasjoner oppstår.

Økonomiske og administrative konsekvenser

§ 57 om forvaltning av genetisk materiale

Bestemmelsen slår fast at genetisk materiale er en felles ressurs som tilhører fellesskapet i Norge og forvaltes av staten. Dette vil avklare en rettslig situasjon, og dermed legge til rette for økt verdiskaping gjennom forskning og utvikling innenfor de rammer loven setter. Bestemmelsen får ingen direkte økonomiske eller administrative konsekvenser for forvaltningsmyndigheten eller for private.

§ 58 om uttak og utnyttelse av genetisk materiale fra naturen

Med unntak av havressurslova §§ 9 og 10 er det i dag ikke bestemmelser som regulerer tilgangen til genetisk materiale i Norge. Det er derfor vanskelig å anslå hvilket omfang en ev. innføring av en tillatelsesordning om uttak etter § 58 første ledd vil få. Det lar seg dermed heller ikke gjøre å gi noe konkret anslag på økonomiske og administrative konsekvenser. Slike konsekvenser må utredes i forskriftsarbeidet. Regler om tillatelsesordning i forkant av uttak medfører at det må settes opp et system for saksbehandling. Utgifter til et slikt system vil være begrenset til sentrale statlige myndigheter, primært de som får myndighet etter bestemmelsen. Det er et mål for et slik system at det skal være kostnadseffektivt og enkelt å bruke. Gjennom havressurslova er det også foreslått en tillatelsesordning for tilgang til marint genetisk materiale. Det tas sikte på å samarbeide med fiskerimyndighetene for å utvikle et godt og kostnadseffektivt system for tillatelsesordningen.

For forskere eller næringsutøvere som får tilgang til norsk genetisk materiale, vil en ev. tillatelsesordningen etter § 58 innebære noe merarbeid. Det tas sikte på at merarbeidet ikke vil forsinke forsknings- og utviklingsarbeid nevneverdig. I forhold til uttak av marint materiale gjelder merbelastningen ved meldeplikten først og fremst norske forskere, siden utenlandsk havforskning etter dagens regelverk allerede er underlagt krav om tillatelse, som kan samordnes med meldeplikten etter naturmangfoldloven.

En tillatelsesordning vil åpne for inntekter og andre fordeler til staten i det loven gir hjemmel for å stille vilkår om fordeler for å få tilgang til genetisk materiale. Det er imidlertid vanskelig å anslå omfanget av slike inntekter. Også andre fordeler, som forskningssamarbeid og innsyn i forskningsresultater, vil kunne komme ut av ordningen.

§ 59 om genetisk materiale i offentlige samlinger

§ 59 første ledd annet punktum etablerer en plikt for dem som forvalter samlinger med genetisk materiale til å registrere og gjøre offentlig tilgjengelig hvilket genetisk materiale som tas ut av samlingene. Samlinger med genetisk materiale i Norge innehas av nasjonale museale og vitenskapelige institusjoner, og ikke av myndighetene. Institusjonene har i dag rutiner for registrering av alt materiale i egne samlinger. Departementet antar derfor at bestemmelsen ikke vil få økonomiske eller administrative konsekvenser utover det disse institusjonene har i dag.

§ 59 fjerde ledd setter visse begrensninger ved adgangen til å søke om immaterielle rettigheter. For noen kan dette innebære et mulig tap av inntekter. Begrensningen gjelder imidlertid kun i forhold til slike rettigheter som kan begrense bruk av materialet til matproduksjon og landbruk. Regelen vil videre tilrettelegge for ny forskning og utvikling for matproduksjon og landbruk, uten ekstra kostnader knyttet til andres ev. immaterielle rettigheter.

§ 60 om genetisk materiale fra andre land

Forskere og næringsutøvere som henter genetisk materiale i andre land, vil få en ny dokumentasjonsplikt med hensyn til hvor materialet er hentet fra, og om materialet er hentet ut i samsvar med leverandørlandets betingelser. Det er imidlertid ikke grunn til å anta at forslaget vil medføre særlig merarbeid for forsknings- og næringsvirksomhet.

Kapittel VIII Myndigheter etter loven, tilsyn mv.

§ 62 om delegering av myndighet

Innledning

De økonomiske konsekvensene av lovforslaget for kommunene følger av tre typer situasjoner. For det første kan lovforslaget ha konsekvenser for den myndighet som kommunen utøver etter andre lover. For det andre kan lovforslaget ha konsekvenser der hvor kommunen forvalter fast eiendom. For det tredje kan det ha konsekvenser for kommunene når de får myndighet etter naturmangfoldloven, enten direkte i loven eller ved delegasjon. Behovet for økte ressurser er noe forskjellig, avhengig av hvilken situasjon det er tale om.

Utøving av myndighet etter annen lov og forvaltning av fast eiendom

Kommunens rolle og ansvar er beskrevet i kapittel 16.3.2. De utfordringene som er knyttet til å anvende naturmangfoldloven sammen med andre lover og ved forvaltning av fast eiendom, krever økt kunnskap i kommunene om naturens mangfold og effekter av påvirkninger, samt kompetanse til å tolke og anvende denne kunnskapen. Dette behovet er særlig knyttet til anvendelse av lovkap. II og lovkap. VI når det blir vedtatt en forskrift om utvalgte naturtyper. Konsekvensene av disse kapitlene er generelt beskrevet ovenfor i dette kapitlet.

Å fremskaffe kunnskap vil først og fremst være en statlig oppgave. Dette understrekes også av at utvalgets forslag om at kommunen skal kartfeste forekomster av utvalgte naturtyper ikke videreføres i departementets forslag. Selv om utvalgets forslag kun gikk ut på at kommunen skal kart feste forekomstene i sin alminnelige planlegging, noe som kommunene uansett vil ha plikt til etter plan- og bygningsloven, ble bestemmelsen av mange oppfattet som en generell kart leggingsplikt. En slik plikt for utvalgte naturtyper har kommunene ikke. Departementet ser likevel at det kartleggingsarbeidet av arter, leveområder og naturtyper som foregår i kommunene fortsetter. Samtidig vil staten ha et overordnet kvalitetssikringsansvar for det nasjonale kunnskapsgrunnlaget som naturmangfoldloven skal bygge på.

Kommunen vil likevel i de konkrete sakene ha plikt til å legge lovkap. II til grunn, herunder § 8 om kunnskapsgrunnlaget. Kommunen må dermed finne frem til relevant kunnskap, og i noe utstrekning få skaffet til veie ny kunnskap. I mange tilfeller vil det være tiltakshaveren som har ansvar for å skaffe kunnskapsgrunnlaget. Der kommunen selv er tiltakshaver, vil et visst kunnskapskrav følge av aktsomhetsplikten i § 6.

Det som trolig vil være den viktigste kostnaden for kommunene, er at kommunen må inneha kompetanse til å forstå den kunnskapen som finnes og til å anvende denne i konkrete tilfeller.

For utøving av kommunal forvaltning av egen fast eiendom gjelder etter naturmangfoldloven de samme normer som ved myndighetsutøving. Det innebærer bl.a. at kommunen skal stille like høye krav til ivaretakelsen av naturmangfoldet ved sine egne disposisjoner som den ville gjort om et privat tiltak hadde søkt om tillatelse etter aktuelt lovverk. Effekten av dette kan være både negativ eller positiv for kommunen. Når kommunen selv tar ansvar for ivaretakelsen av naturens mangfold, kan dette stimulere private til å følge opp. Om kommunen velger selv å legge restriksjoner på bruk av egen eiendom, kan det også gi rom for at private kan utvikle næringsvirksomhet andre steder. Det kan begrense kommunens egen næringsvirksomhet, men totaleffekten antas å være positiv eller nøytral for kommunens økonomi.

Forslaget om utvalgte naturtyper – utøving av myndighet etter annen lov og myndighet pålagt etter naturmangfoldloven

Forslaget om utvalgte naturtyper bygger første og fremst på at kommunen trekker hensynet til utvalgte naturtyper inn i planleggingen etter plan- og bygningsloven. Omfanget av behovet er avhengig av hvor mange naturtyper som kommer til å inngå i ordningen. Departementet har drøftet omfanget av ordningen med utvalgte naturtyper i kap. 13.7.3.3. Der fremgår at en ordning som omfatter ca. 10 – 12 lokaliteter pr. kommune vil medføre lite økte kostnader når det gjelder saksbehandling etter plan- og bygningsloven.

Kommunen som jord- og skogbruksmyndighet pålegges etter loven å motta melding om tiltak i forekomster av utvalgte naturtyper. Dette er delvis et ansvar som kommunen allerede har etter skogbruksloven. For jordbrukstiltak er oppgaven imidlertid ny, og det antas også at meldeplikten for skogbrukstiltak vil omfatte flere tilfeller enn det som ville følge av skogbruksloven uten ordningen med utvalgte naturtyper. Kommunen trenger derfor økte saksbehandlingsressurser til disse oppgaver.

For ordningen med utvalgte naturtyper i sin helhet, vil ordningen få visse administrative konsekvenser for kommuner og sektormyndigheter. Generelt vil departementet likevel påpeke at det allerede etter dagens miljøpolitikk stilles krav om sektorintegrering av miljøhensyn, noe som forutsetter miljøkompetanse hos kommunene. Videre vises det til den undersøkelsen Miljøverndepartementet gjennomførte i samarbeid med fem kommuner som konkluderer med at kommunene «vurderer ikke forslaget til å ha større administrative eller økonomiske konsekvenser med hensyn til oppfølging i den kommunale forvaltningen».

Departementet er likevel opptatt av at kommunene skal settes bedre i stand til å ivareta nasjonale miljøoppgaver etter naturmangfoldloven. Det vises i den forbindelse til at det skal utarbeides handlingsplaner for utvalgte naturtyper der skjøtsel og andre aktive tiltak er nødvendig i utvalgte naturtyper. Det etableres en egen tilskuddsordning for kommuner og andre for å gjennomføre slike handlingsplaner. Midlene skal i hovedsak gå til aktive tiltak. Slike midler skal komme i tillegg til bl.a. landbrukets egne virkemidler.

Det vises også til det arbeidet som skal gjøre i oppfølgingen av St.prp. nr. 57 (2007 – 2008) kap. 5.4 s. 33:

«Kommunenes utgifter knyttet til ivaretakelsen av nasjonale miljømål varierer, og det kan drøftes om denne variasjonen i kommunenes utgifter kan ivaretas på en mer nyansert måte. I kommuneproposisjonen for 2011 vil det derfor bli lagt frem en nærmere vurdering av kriteriene for miljøvern.»

Dette vil bl.a. kunne omfatte nasjonale verdier knyttet til truede og sårbare arter og naturtyper og verneområder.

Kostnader ved delegering av myndighet

Loven § 62 gir Kongen anledning til å delegere myndighet til kommunene. Bestemmelsen er omtalt i kap. 16.3.2.1. I hovedsak antas ikke lovforslaget å få store økonomiske konsekvenser for kommunene.

Delegeringsbestemmelsen medfører i seg selv ingen direkte kostnader. Det er det konkrete delegeringsvedtaket som ev. medfører plikter for kommunene. Det forutsettes at slik delegering fortsatt skjer med tilslutning fra den enkelte kommune.

For kommuner som ikke får delegert slik myndighet i framtiden vil forslaget ikke medføre kostnader. For kommuner som allerede utfører forvaltningsoppgaver etter dagens naturvernlov i medhold av delegasjon, antas forslaget heller ikke å medføre merkostnader. I de tilfeller er lovforslaget kun en lovfesting av eksisterende praksis. For kommuner som ennå ikke har forvaltningsoppgaver etter naturmangfoldloven, vil kostnadene være avhengig av bl.a. omfanget av de aktuelle oppgavene, f.eks. et verneområdes utstrekning, antallet berørte parter, og eksisterende kompetanse og ressurser i kommunen.

Konsekvenser av forslaget om at forvaltningsoppgaver for verneområder kan legges til andre organer

§ 62 annet ledd inneholder en bestemmelse som sier at forvaltningsmyndighet for et verneområde kan delegeres til et særskilt oppnevnt organ. Delvis gir dette en klar juridisk forankring i naturmangfoldloven av allerede pågående forsøk med delegert forvaltningsmyndighet, jf. kap. 16.3.2.5. For disse forsøk medfører lovforslaget ingen ytterligere kostnader. Hvilke kostnader som påløper ved nye delegeringer til særskilt opprettede organer, er avhengig av hvilken type organ det er tale om, og hvor omfattende det delegerte ansvar er. Dette må derfor utredes konkret i det enkelte tilfeller for delegasjon. Det foreligger pr. i dag ingen forslag om oppretting av nye slike organer for konkrete verneområder.

§§ 63 til 66 om tilsyn mv.

Miljømessige konsekvenser

Departementet antar at forslagets nye bestemmelser om tilsyn og forvaltningsmessige sanksjoner vil effektivisere kontrollarbeidet og forenkle sanksjonene innenfor de mindre alvorlige overtredelsene, som det uten sammenligning er flest av, jf. også forslagene om dette i NOU 2003:15. Forslaget vil bety at strafferettssystemet avlastes for en rekke mindre alvorlige saker, og at man vil kunne etablere rutiner for rask sanksjon som vil bedre etterlevelsen av regelverket. De samlede miljømessige konsekvensene av bedret hjemmelsgrunnlag for kontroll og forenklede sanksjoner vil ha en positiv miljømessig effekt, særlig dersom dette kombineres med økt oppdagelsesrisiko.

§ 63 om tilsyn

Etter § 63 første punktum skal myndighetene føre tilsyn med at loven overholdes. Nye faste tilsynsoppgaver vil først og fremst oppstå som følge av ordningene med prioriterte arter, utvalgte naturtyper og fremmede organismer. En viss kontroll kan også være nødvendig når det gjelder innførsel av utenlandsk genetisk materiale, f.eks. gjennom stikkprøver av dokumentasjon knyttet til materiale. Det vil være nødvendig med samarbeid med tollmyndighetene på dette punktet. Myndigheter som tidligere ikke har hatt tilsynsansvar, vil kunne få slikt ansvar etter naturmangfoldloven. Tilsynsansvaret vil i første rekke gjelde virkninger av den næringsvirksomhet som den enkelte myndighet har ansvaret for. Enkelte myndigheter vil som følge av dette ha behov for økonomiske ressurser og økt kompetanse. For noen av artene som er fredet etter gjeldende lovgivning, utføres det allerede i dag utstrakt tilsyn. F.eks. har Statens naturoppsyn kontroll- og tilsynsoppgaver knyttet til arter som er aktuelle for prioritering. I den utstrekning det blir fattet vedtak om prioritering av ytterligere arter, vil tilsynskapasiteten bli tilsvarende belastet. Det vil kunne oppstå behov for økte ressurser til informasjon og veiledning som følge av loven, spesielt i en periode etter at loven har trådt i kraft.

§ 64 om gransking, § 65 om opplysningsplikt og § 66 om internkontroll

Bestemmelsene vil i liten grad medføre nye administrative og økonomiske konsekvenser.

§ 67 om endring og omgjøring av tillatelser

Hvilke administrative og økonomiske konsekvenser bestemmelsen vil få avhenger av i hvilke tilfeller og i hvilket omfang bestemmelsen vil bli brukt.

I den grad bestemmelsen blir brukt til å endre eller omgjøre vedtak etter naturmangfoldloven, og som er hjemlet i forvaltningsloven § 35, vil ikke bestemmelsen medføre nye administrative eller økonomiske konsekvenser for myndighetene. Det er kun når bestemmelsen blir brukt på vedtak som ikke hjemles i forvaltningsloven § 35 at ordningen kan medføre merbelastning for myndighetene. Det er ikke grunn til å anta at bestemmelsen vil bli brukt i stor utstrekning.

Konsekvenser i forhold til private vil bli vurdert i forbindelse med vedtak om endring eller omgjøring, jf. § 67 tredje ledd.

§ 68 om miljøvedtaksregister

§ 68 åpner for at det gjennom forskrift kan etableres et miljøvedtaksregister for henholdsvis permanente og midlertidige vernevedtak, dispensasjoner i verneområder og for prioriterte arter og unntak fra disse, og tillatelser til tiltak i forekomster av en utvalgt naturtype. Regjeringen vil vurdere nærmere hvorvidt et felles miljøvedtaksregister som omfatter disse vedtakstypene skal etableres i forbindelse med de årlige statsbudsjettene. Mens det er statlige myndigheter som oppretter verneområder, kan både kommuner og statlige myndigheter være forvaltningsmyndighet for disse. Både kommuner og sektormyndigheter vil kunne fatte vedtak om tillatelse til tiltak i forekomster av utvalgte naturtyper. Dersom det etableres et slikt register må det derfor bygges opp slik at det kan anvendes av alle aktuelle instanser. Det kan være naturlig å knytte registeret opp mot Naturbasen som allerede er etablert av Direktoratet for naturforvaltning. Departementet mener det ved en slik kobling vil være mulig å oppnå en rasjonaliseringsgevinst når det gjelder systemoppbygging, drift og vedlikehold. Bl.a. har Naturbasen allerede etablert stedfesting av mange områdetyper som vil være aktuelle å knytte til en registrering av vedtak, selv om registeret vil medføre et noe økt behov for ressurser til drift og vedlikehold sammenlignet med hva som ville være tilfelle for Naturbasen slik den er planlagt utviklet i dag. De nærmere administrative og økonomiske konsekvenser må imidlertid utredes i forbindelse med forberedelsen og etableringen av et ev. register gjennom forskrift.

Kapittel IX Håndheving og sanksjoner

Miljømessige konsekvenser

Lovforslaget inneholder et større spekter av sanksjoner og tvangsmidler enn det som finnes innenfor gjeldende rett. Med dette bedres mulighetene for å sikre at loven overholdes, noe som vil komme miljøet til gode. Ev. tvangsmulkter og miljøerstatninger vil kunne utnyttes som økonomisk grunnlag for bl.a. skjøtsel.

Økonomiske og administrative konsekvenser

§ 69 om retting og avbøtende tiltak

Lovforslaget annet ledd slår fast at det ved overtredelse av loven følger en gjenopprettingsplikt. Aktuelle tiltak som oppsamling, rydding mv. vil i de fleste tilfeller få både økonomiske og administrative konsekvenser for den som plikten retter seg mot. Gjenopprettingsplikten er i tråd med prinsippet om at miljøpåvirkeren skal betale, jf. § 11. I tredje ledd åpnes det for fritak fra plikten dersom den sett i lys av bl.a. overtrederens skyld og økonomiske stilling, ville være urimelig.

Etter annet ledd tredje punktum kreves det samtykke fra myndighetene for gjenopprettingstiltak som kan volde miljøpåvirkning av en viss betydning. Omfanget av slike saker antas å bli lite, og bestemmelsen vil dermed ikke få administrative konsekvenser av betydning for myndighetene.

Etter første ledd vil myndighetene ha hjemmel til å pålegge oppretting eller stans av forhold som er i strid med loven eller vedtak med hjemmel i loven. Slike saker kan få et visst omfang, men det er vanskelig å gi noe konkret anslag på de administrative konsekvensene. Departementet antar at saksbehandlingen vil kunne innpasses uten økte ressurser.

§ 70 om uforutsette miljøkonsekvenser av lovlig virksomhet

Etter § 70 første ledd har den som er ansvarlig for lovlig virksomhet som medfører uforutsette konsekvenser for naturmangfoldet, en plikt til å iverksette avbøtende tiltak. Her vil en rimelighetsvurdering måtte legges til grunn, se kap. 18.4.4.2. Likevel vil plikten i en viss utstrekning kunne få økonomiske og administrative konsekvenser for den næringsdrivende.

Etter annet ledd kan myndigheten etter loven pålegge den ansvarlige innen en fastsatt frist å utføre tiltak som nevnt i første ledd. Saksomfanget ventes å bli begrenset slik at de administrative konsekvensene for tilsynsmyndigheten vil være små.

§ 71 om direkte gjennomføring

Etter § 71 vil myndigheten ha adgang til å utføre nødvendige tiltak uten hensyn til om den forpliktede samtykker eller motsetter seg det. Slik direkte gjennomføring vil være kombinert med et erstatningskrav mot den ansvarlige for de utgifter som myndighetene har hatt til den direkte gjennomføringen, jf. annet ledd.

Utvalget antar at saker med direkte gjennomføring vil kunne være svært ressurskrevende mens de pågår. På den annen side vil slike saker trolig sjelden oppstå, slik at de administrative konsekvensene av bestemmelsen totalt sett vil være små. Den klare lovhjemmelen kan også bidra til å redusere ressursbehovet sammenlignet med situasjonen i dag.

§ 72 om bruk av andres eiendom ved gjennomføring av tiltak

I § 72 første ledd slås det fast at gjennomføring av tiltak etter §§ 69, 70 eller 71 kan finne sted på den ansvarliges eller andres eiendom. Ifølge annet ledd forutsettes det at slik gjennomføring ikke skal få økonomiske konsekvenser for andre enn den ansvarlige.

§ 73 om tvangsmulkt

Tvangsmulkt kan etter § 73 pålegges den ansvarlige dersom en plikt som følger av lov eller forskrift eller av et pålegg fra myndighetene ikke blir oppfylt. De økonomiske konsekvensene for den som pålegges mulkten vil avhenge av mulktens størrelse og av hvor lang tid det går før pålegget er etterkommet. Fjerde ledd åpner for at myndighetene kan frafalle påløpt tvangsmulkt. I likhet med for de øvrige bestemmelsene under dette kapitlet i loven, antas de administrative konsekvensene for myndighetene av § 73 å bli små.

§ 74 om miljøerstatning

Miljøerstatning etter § 74 kan pålegges den som overtrer bestemmelser i eller i medhold av loven eller bestemmelser i andre lover som tjener til gjennomføring av mål og prinsipper i naturmangfoldloven. De økonomiske konsekvensene for den som pålegges erstatning skal stå i forhold til den skade som er forvoldt, jf. annet ledd. Fastsettingen av erstatningen skal skje på bakgrunn av en helhetsvurdering hvor også sanksjoner som er pålagt og omstendighetene for øvrig skal tas hensyn til.

Hvor ofte reglene om miljøerstatning vil komme til anvendelse vil avhenge av i hvor stor utstrekning naturmangfoldloven vil bli overtrådt og hvordan overtredelsene vil bli fulgt opp. Det er derfor vanskelig å anslå de økonomiske og administrative konsekvenser av § 74.

§ 75 om straff

Bestemmelsen antas ikke å medføre nye økonomiske og administrative konsekvenser, siden straffebestemmelser også finnes i dag i både naturvernloven, viltloven og lakse- og innlandsfiskloven.

Kapittel X Avsluttende bestemmelser

§§ 76 og 77 om ikrafttreden og overgangsbestemmelser

Bestemmelsene får ingen administrative eller økonomiske konsekvenser. Når det gjelder forholdet til erstatning, vises det til omtalen av §§ 50 og 51.