5 Gjeldende lover og naturmangfoldloven

5.1 Gjeldende rett

Det finnes i dag en rekke lover som regulerer aktiviteter som påvirker naturmangfoldet enten direkte eller indirekte. I NOU 2004: 28 er det gitt en omfattende oversikt over slike lover i kapitlene 13 (artsforvaltning) og 15 (generelt om områdeforvaltning), og i vedleggene 7 (lover av betydning for arealutnyttelse og annen påvirkning av livsbetingelsene for biologisk mangfold) og 14 (lover av betydning for introduksjoner av fremmede arter). Etter at NOU-en kom, er skogbrukslova av 1965 erstattet med lov 27. mai 2005 nr. 31 om skogbruk, oppdrettsloven av 1985 med lov 17. juni 2005 nr. 79 om akvakultur, reindriftsloven av 1978 med lov 15. juni 2007 nr. 40 om reindrift og saltvannsfiskeloven av 1983 med lov 6. juni 2008 nr. 37 om forvaltning av viltlevande marine ressursar (havressurslova), plan- og bygningsloven av 1985 med lov 27. juni 2008 nr. 71 om planlegging og byggesaksbehandling (plan- og bygningsloven).

Den enkelte lov regulerer visse typer virksomhet eller ressurser. Ressurslover som f.eks. viltloven, lakse- og innlandsfiskloven og havressurslova omfatter hver sine deler av det biologiske mangfoldet. Inngrepslovene omfatter hver sine typer inngrep. Plan- og bygningsloven er en samordnende lov når det gjelder arealbruk, men omfatter ikke høsting, introduksjoner av fremmede organismer eller uttak og utnytting av genetisk materiale.

Naturvernloven er den loven som i størst grad omfatter naturens mangfold på alle nivåer, fra variasjon innenfor arter (genetisk mangfold) til variasjon mellom arter og variasjon innenfor og mellom økosystemer, og alle typer påvirkning. Men naturvernloven er en vernelov, ikke en generell lov om bærekraftig bruk. Dessuten fanger den ikke opp mer generelle påvirkninger som f.eks. klimaendringer.

I dette kapitlet gjør departementet på et overordnet nivå rede for hvilke regler naturmangfoldloven bidrar med. En grundigere redegjørelse for gjeldende rett og forholdet mellom naturmangfoldloven og andre lover finnes i tilknytning til det enkelte tema. For øvrig vises til de nevnte oversiktene i NOU 2004: 28 og til forarbeidene til de nye lovene som er nevnt foran.

5.2 Hva er nytt i naturmangfoldloven

Naturmangfoldloven er en lov som skal dekke opp mangler i gjeldende lovgivning, samle regler der utfordringene er de samme, og samordne regler som bør støtte opp om hverandre. Med mangler menes ikke bare konkrete «hull» i lovgivningen, men også temaer der det finnes regler, men som ikke er tilpasset en moderne naturforvaltning.

Regelverket har i dag ingen alminnelige bestemmelser om bærekraftig bruk. Det er innarbeidet miljøhensyn i en rekke lover, men det er i liten grad konkretisert hva som menes med det. Naturmangfoldloven § 1 og lovkap. II innebærer en konkretisering av bærekraftig bruk, mens lovkap. VI inneholder enda mer spesifikke retningslinjer for bærekraftig bruk av truede og sårbare naturtyper. Dette er regler som skal anvendes side om side med andre lover. Det vil si at andre lover har hjemlene for å regulere virksomhet, men at naturmangfoldloven bidrar med mål og prinsipper som skal veies sammen med de hensyn som sektorloven skal ivareta. I kapitlene 6 (om lovens formål i § 1), 8 (om lovkap. II Alminnelige bestemmelser om bærekraftig bruk), og 13 (om lovkap. VI Utvalgte naturtyper) er det gjort nærmere rede for hvordan dette samvirke skal skje i praksis. Løsningen med å samle slike prinsipper i en felles lov er etter departementets mening en mer effektiv løsning enn om man skulle gå inn og endre hver eneste lov som regulerer tiltak som kan påvirke mangfoldet. En slik løsning ville dessuten neppe gi den samme felles tilnærming, forståelse og innsikt.

Moderne naturforvaltning bygger på den såkalte økosystemtilnærmingen. Det vil si at både påvirkningene og elementene i økosystemene ses i sammenheng. F.eks. vil et økosystem som allerede er under press på grunn av klimaendringer, ofte tåle færre inngrep enn et økosystem som ikke har slik stress. Og ved beslutninger om påvirkninger av et element i et økosystem, f.eks. høsting av en art, skal det vurderes hvilken betydning denne arten har i økosystemet, og dermed om høsting vil påvirke flere arter enn den arten som er målet for høstingen.

Disse sammenhengene kommer til uttrykk i flere av lovens bestemmelser, bl.a. §§ 4 og 5 om forvaltningsmål for naturtyper, økosystemer, arter og genetisk mangfold, § 10 om samlet belastning, § 13 om kvalitetsnormer for naturmangfold og §§ 15 og 16 om forvaltningsprinsippet for arter og vilkår for høsting av arter. Også utvalgte naturtyper (§§ 52 til 56) er et forslag om å se påvirkninger i sammenheng. Dette er nye grep, som ikke finnes i lovgivningen i dag, i hvert fall ikke på en slik generell måte som i dette lovforslaget.

Naturmangfoldloven understreker viktigheten av en kunnskapsbasert naturforvaltning i § 8. Også dette er en ny bestemmelse i forhold til gjeldende rett. Her er det ikke bare tale om vitenskapelig kunnskap, men også erfaringskunnskap bl.a. basert på generasjoners bruk av naturen. Også dette kunnskapsgrunnlaget vil måtte bygges opp og legges til grunn på tvers av sektorer.

Utvalgets utredning påviser også mangler i dagens regler om artsforvaltning. Særlig forvaltningen av planter og virvelløse dyr er mangelfullt regulert i dag. For de fleste av disse finnes ingen generelle regler eller prinsipper for høsting overhodet. Naturmangfoldloven endrer dette ved generelle prinsipper for artsforvaltning i lovkap. III. Høstingen av marine arter skal skje med hjemmel i havressurslova. Naturmangfoldloven og havressurslova er samordnet gjennom et forvaltningsprinsipp, som forplikter myndighetene til å vurdere hvilke forvaltningstiltak som er nødvendig for å sikre en bærekraftig bruk av naturressursene. Etter havressurslova betyr ikke dette nødvendigvis at det skal foreligge en konkret regulering av ethvert fiske, men at myndighetene fortløpende må vurdere behovet for slike, jf. havressurslova § 7 første ledd. Etter naturmangfoldloven beholdes det prinsippet som i dag gjelder for vilt og laks, om at høsting kun kan foregå hvis det er åpnet for det ved myndighetsbeslutning. Dette prinsippet utvides til å omfatte alle ferksvannsdyr. Praksis for innlandsfiske vil likevel i det alt vesentlige tilsvare dagens praksis. Prinsippet gjelder i utgangspunktet også for planter og landlevende virvelløse dyr, men for slike følger høstingsadgangen direkte av loven. Naturmangfoldloven endrer ikke gjeldende rovviltpolitikk.

Noen få høringsinstanser har hatt innvendinger mot at prinsipper for artsforvaltning samles i naturmangfoldloven, og at tilsvarende bestemmelser for vilt og lakse- og innlandsfisk tas ut av viltloven og lakse- og innlandsfiskloven. Departementet er enig med utvalget i at det beste er å samle slike prinsipper i en felles naturmangfoldlov. Ressurslover som viltloven og lakse- og innlandsfiskloven vil verken enkeltvis eller samlet omfatte alt biologisk mangfold (se også kap. 9.3.4). Det er derfor ikke mulig å innpasse generelle regler om artsforvaltning i gjeldende lovgivning. Sammenhengene i økosystemene taler også for at naturmangfoldloven skal omfatte alle slags organismer og naturtyper, noe som i seg selv taler for en egen lov med generell rekkevidde for naturmangfoldet.

En annen mangel ved dagens lovgivning er at den ikke i tilstrekkelig grad forebygger at fremmede organismer gjør skade eller hjemler tiltak for å bekjempe slike organismer når de allerede har begynt å gjøre skade. Naturmangfoldloven bidrar her ved å samle regler om fremmede organismer, tette hull slik at alle organismer kan reguleres og gi samordnende prinsipper for vurdering av innførsel og utsetting. Også regler om opprydding og andre skadebegrensende tiltak innføres i naturmangfoldloven.

Noen typer fremmede organismer vil likevel fremdeles bli regulert etter andre lover. Dette gjelder planter som reguleres etter matloven, og organismer som reguleres etter akvakulturloven. Gjennom matloven av 2003 skjedde det allerede en opprydding i et oppstykket og lite oversiktlig lovverk som omfattet flere forskjellige reguleringer av fremmede organismer. For en rekke av disse var begrunnelsen ikke først og fremst miljøhensyn, men landbruksmessige hensyn. Departementet mener derfor at matloven for disse organismene er en hensiktsmessig plassering.

Heller ikke reglene om fremmede organismer kunne vært innarbeidet fullt ut i gjeldende rett. Lovene som regulerer fremmede organismer i dag, omfatter ikke alle artsgruppene (se kap. 10.2.1). Dessuten ville det ikke blitt synlig at de overordnede prinsippene for forvaltningen av fremmede organismer skal være felles for alle slike. Det ville også bli omfattende om oppryddingsregler måtte tilføyes i alle aktuelle lover.

En annen mangel ved gjeldende rett, er at den i svært liten grad er knyttet opp til tilstanden i naturen. En moderne naturforvaltningslov bør ha mekanismer som iverksettes når utviklingen i arts- eller naturmangfoldet er faretruende. Slike mekanismer sikres i naturmangfoldloven i reglene om prioriterte arter (§§ 23 og 24) og utvalgte naturtyper (§§ 52 til 56). Også innenfor områdevernet (lovkap. V) er truethet og sårbarhet et klarere kriterium for vern enn i dag.

Gjeldende rett har ingen regler om tilgang til genetisk materiale. Det er heller ingen lov der slike regler naturlig kunne inngått. Det nærmeste ville muligens være genteknologiloven, men den loven regulerer framstilling av genetisk modifiserte organismer, ikke uttak av genetisk materiale. Og utnytting av genetisk materiale omfatter langt mer enn bruk til framstilling av genetisk modifiserte organismer. Samtidig bør prinsippene og reglene for bærekraftig bruk av naturmangfoldet også gjelde for uttak av genetisk materiale. Også i biomangfoldkonvensjonen er vern, bærekraftig bruk og tilgang til genressurser satt i sammenheng. Regler om dette hører dermed naturlig hjemme i en naturmangfoldlov. Havressurslova inneholder også regler om tilgang til og utnytting av marint genetisk materiale. Dette er en naturlig konsekvens av at også høstingen av det biologiske materiale – fiskeriene – reguleres etter den loven. Reglene er imidlertid samordnet med reglene om genetisk materiale i naturmangfoldloven, og gjelder begge ved uttak og utnytting av marint genetisk materiale.

Gjeldende rett har regler om ansvar for forebygging og oppretting av skade på miljøverdier i forurensningsloven og genteknologiloven. EUs miljøansvarsdirektiv, som ennå ikke er innlemmet i EØS-avtalen , forplikter imidlertid til å ha et bredere grunnlag for å kunne ilegge slikt miljøansvar. Bl.a. følger det av direktivet at aktiviteter som skader særskilt utpekte og beskyttede naturverdier – i EU områder som inngår i nettverket Natura 2000 – skal ilegges et slikt ansvar. Slike regler finnes ikke i norsk rett i dag. Uten en ny naturmangfoldlov måtte slike regler muligens blitt innarbeidet i naturvernloven. Da ville imidlertid bare skade på verneområder blitt fanget opp, noe som kan være for snevert i forhold til andre viktige naturverdier, f.eks. arter som i dag er totalfredet etter viltloven, unike laksestammer eller f.eks. viktige miljøverdier i skog som skogeieren frivillig har ivaretatt. Ved å ta reglene inn i en mer generell naturmangfoldlov kan ansvaret gjøres dekkende. Dessuten inngår dagens naturvernlov i naturmangfoldloven, se nedenfor, slik at også skader på verneområder blir fanget opp.

Enda en mangel ved dagens regelverk er at det kan oppstå et kunstig skille mellom vern av naturverdier og vern av kulturverdier. For å bøte på dette foreslås både en utforming av naturmangfoldloven som gjør at det ikke skilles skarpt mellom uberørt natur og kulturpåvirket natur, og klare hjemler for å kunne kombinere naturvern med kulturminnevern, både i naturmangfoldloven og kulturminneloven.

At naturmangfoldloven framstår som en samlendelov, skyldes for det første at den omfatter mangfoldet på alle nivåer, fra genetisk nivå til artsnivå til økosystemnivå. For det annet skyldes det at loven omfatter en skala av virkemidler fra generelle prinsipper for bærekraftig bruk, til mer konkrete retningslinjer for hva som er bærekraftig når det gjelder truet eller sårbar natur, til strengt vern av arter eller områder. Dette er helt sentralt i biomangfoldkonvensjonen, og kommer ikke noen steder til uttrykk i gjeldende norsk rett. For det tredje samler loven bestemmelser som i dag finnes spredt i flere lover, særlig om høsting av arter og om fremmede organismer, jf. foran.

At loven også er en samordnende lov skyldes at gjennomføringen av tiltak i det alt vesentlige fremdeles skal foregå etter andre lover, men slik at felles rettslige mål og prinsipper legges til grunn. Det innebærer også at naturmangfoldloven ikke medfører at andre lover– med unntak av naturvernloven – oppheves. Tvert i mot bygger naturmangfoldloven på sektorintegrering av miljøhensyn.

5.3 Særlig om oppheving av naturvernloven

Det foreslås at lov 19. juni 1970 nr. 63 om naturvern oppheves helt og erstattes av deler av naturmangfoldloven.

Dagens naturvernlov inneholder bestemmelser om vern av områder og arter. Det er i dag seks kategorier områdevern. De er nasjonalpark (§§ 3 og 4), landskapsvernområder (§§ 5 til 7), naturreservat (§§ 8 og 10), biotopfredningsområde (§§ 9 og 10), naturminne (§§ 11 og 12) og vassdragsvernområde (§§ 11 a og 12). I tillegg til vern av områder kan arter eller bestander fredes etter naturvernloven §§ 13 og 14.

Naturvernloven har i det alt vesentlige fungert bra. Det er imidlertid behov for modernisering på flere punkter. Hensynet til naturens mangfold er ikke eksplisitt innarbeidet i kriteriene for vern etter dagens kategorier. Dette gjør bl.a. at loven ikke er skreddersydd for å ivareta kulturbetinget mangfold. Videre sier loven i dag lite om hvilke rettsvirkninger vernet har, og om hvordan områdene skal forvaltes. Det har også vært behov for å gjennomgå vernekategoriene, bl.a. ut fra internasjonale retningslinjer og ut fra uklarheter som har oppstått i praksis. Koplingen mellom artsvern og områdevern har heller ikke vært god nok. Et viktig punkt for næringsinteressene er dessuten ønsket om et bedre erstatningsregime for rådighetsreguleringer ved landskapsvernområde og nasjonalpark.

Regler om områdevern foreslås i lovkap. V (se kap. 11), mens regler om artsvern foreslås i §§ 23, 24 og 25.

Utvalgets gjennomgang av reglene om områdevern har resultert i såpass mange endringsforslag, at det ikke er hensiktsmessig å innarbeide disse endringene i den eksisterende naturvernloven. Det er dessuten naturlig at slike regler inngår i en generell naturmangfoldlov som omfatter både bærekraftig bruk og vern. Ved å sette reglene om områdevern inn i rammen av naturmangfoldloven, oppnår man dessuten at de generelle mål og prinsipper, samt reglene om håndheving, også gjelder ved områdevern.

5.4 Hva bør loven omfatte – ytterligere endringsbehov?

Noen høringsinstanser har trukket frem temaer som de mener ikke er dekket eller ikke godt nok dekket i utvalgets forslag til ny naturmangfoldlov.

Bergvesenet, Jernbaneverket, Riksantikvaren og Norske landskapsarkitekters forening samt Fylkesmannen i Vest-Agdersavner en bredere omtale av landskap.

Et av målene i St.meld. nr. 21 (2004 – 2005) Regjeringens miljøvernpolitikk og rikets miljøtilstander å «legge økt vekt på landskap i arealforvaltningen, i samsvar med forpliktelsene i den europeiske landskapskonvensjonen». Landskapskonvensjonen er omtalt i NOU 2004: 28 kap. 10.3.8 og 15.3.2.2. Plan- og bygningsloven er den helt sentrale loven i oppfølgingen av denne konvensjonen.

Naturmangfoldloven er særlig en lov om oppfølging av biomangfoldkonvensjonen. Loven er derfor i all hovedsak innrettet mot bærekraftig bruk og vern av biologisk mangfold, og tar ikke opp ivaretakelse av landskap i sin fulle bredde. Det er heller ikke nødvendig eller ønskelig, sett ut fra den sentrale rollen plan- og bygningsloven har for å følge opp landskapskonvensjonen. Er det tale om særskilt verdifulle landskap som bør vernes, kan imidlertid noen av bestemmelsene i naturmangfoldloven brukes, særlig bestemmelsene om nasjonalpark eller landskapsvernområde. Slik er det også i dag etter naturvernloven. Noen av elementene som inngår i landskap kan videre være naturtyper som kan bli omfattet av reglene om utvalgte naturtyper i §§ 52 til 56. Begrepene natur, landskap og biologisk mangfold er omtalt i kap. 6.6.4.

Bergvesenet, Naturhistorisk museum ved Universitetet i Oslo og Norges geologiske undersøkelse ønsker en større vektlegging av geologi. Geologisk mangfold omfattes av begrepet «naturen» og «naturtyper» slik de er brukt i naturmangfoldloven, f.eks. i lovens formål, der geologisk mangfold er nevnt særskilt, og i bestemmelsene om bærekraftig bruk. Forekomster kan også vernes etter reglene i lovkap. V, eller visse typer forekomster kan bli utvalgte naturtyper. Mulighetene for å ivareta geologisk mangfold ligger altså i loven.

Friluftslivets fellesorganisasjon, Friluftsrådenes Landsforbundog Oslo og omland friluftsrådmener at sammenhengen mellom naturvern og friluftsliv bør komme bedre til uttrykk i loven. Departementet viser til at hovedmålet med loven er at naturmangfoldet ivaretas for nåværende og fremtidig generasjoner. Mennesker vil kunne dra nytte av det mangfoldet på mange forskjellige måter. Mangfoldet har en høstingsverdi, en opplevelsesverdi, en økologisk verdi, blant flere. Friluftslivet er avhengig av at naturens mangfold er i behold, og den forståelsen og innsikt som friluftslivet gir, er en drivkraft for ivaretakelsen av naturmangfoldet. Loven selv tar ikke stilling til hvilken verdi mennesker til enhver tid knytter til naturmangfoldet. Samtidig er departementet enig i at verdien for mennesker kan synliggjøres bedre i loven. Dette er gjort i formålsbestemmelsen i § 1, jf. kap. 6. Om friluftsliv og områdevern vises det til kap. 11.

Akvaforsk, Norsk genressursråd, Universitetet for miljø- og biovitenskap, Norges Bondelag og Nord-Trøndelag fylkeskommunemener at problemstillingene rundt domestiserte arter er mangelfullt behandlet, mens Vitenskapsmuseetmener at skillet mellom ville og domestiserte arter bør rendyrkes enda mer ved at naturmangfoldloven begrenses helt til viltlevende arter.

Departementet mener at bevaring av det domestiserte (genetiske) mangfold bør ha en plass i loven. Dette er viktig i seg selv, og det er sammenheng mellom bevaring av naturlig genetisk mangfold og bevaring av domestisert mangfold. Husdyr-, jord- og hagebruks- samt akvakulturnæringen er og har vært helt avhengige av genetisk materiale fra viltlevende arter for videreforedling og kultivering. Slik sett er ivaretakelse av artsmangfoldet i naturen et vesentlig bidrag til matvaresikkerheten og ny næringsutvikling på lang sikt. Dessuten omfatter biomangfoldkonvensjonen både ville og domestiserte arter.

Departementet mener likevel at det er lite hensiktsmessig at naturmangfoldloven behandler utfordringene knyttet til dette i sin fulle bredde. For det første brukes allerede en rekke andre virkemidler – særlig innenfor landbruket – for å sikre det domestiserte mangfoldet. For det annet er det en rekke juridiske forskjeller mellom rettighetene til domestiserte arter og arter som forekommer i naturen, slik at et forvaltningsregelverk nødvendigvis vil måtte utformes forskjellig. For det tredje er påvirkningene forskjellige, noe som igjen betyr at løsningene for å unngå tap vil være forskjellige.

Selv om naturmangfoldloven ikke er hovedvirkemidlet for å ivareta domestisert mangfold, kan noen bestemmelser bidra til dette. Forvaltningsmålet for arter og genetisk mangfold i § 5 inneholder derfor også et mål om domestisert mangfold (jf. kap. 8.3.6.3), og § 27 etablerer en hjemmel for å kunne iverksette særskilte bevaringstiltak. Også reglene om tilgang til genetisk materiale skiller i utgangspunktet ikke mellom ville og domestiserte arter (jf. kap. 15).

En del høringsinstanser savner andre virkemidler for bærekraftig bruk, herunder avtale og frivillig vern. Bruk av avtaler er et privatrettslig virkemiddel, som ikke krever forankring i lov. Noen steder i loven nevnes bruk av avtale likevel uttrykkelig, der hvor det er et svært aktuelt eller nødvendig virkemiddel. Slike bestemmelser er § 47 første ledd om skjøtsel i verneområder og § 53 siste ledd om skjøtsel i forekomster av utvalgte naturtyper. Det vises for øvrig til omtalen i kap. 11 og 13. Frivillig vern er omtalt i kap. 11.6.5. Om bærekraftig bruk vises til kap. 8.

5.5 Forholdet mellom naturmangfoldloven og andre lover

5.5.1 Generelt

Naturmangfoldloven vil gjelde side om side med andre lover. Hvordan naturmangfoldloven vil virke, er noe avhengig av hvilke bestemmelser det er tale om. Forholdet til andre lover tas derfor opp under det enkelte tema i proposisjonen.

Naturmangfoldloven er en generell lov i den forstand at den har felles regler for all bruk av de forskjellige biologiske ressurser, men det er også en spesiallov på den måten at formålet er å bevare naturens mangfold for fremtiden.

Gjennom naturmangfoldloven overføres ikke myndighet mellom sektorer. Prinsipper, mål og generelle retningslinjer for bærekraftig bruk i naturmangfoldloven vil bli anvendt av sektormyndigheten ved forvaltning etter deres lovverk. Vern av arter (§§ 23 og 24) eller områder(lovkap. V) vil fortsatt være miljømyndighetenes ansvar, men med myndigheten for vernevedtak lagt til Kongen i statsråd.

Skal loven virke etter sin hensikt, er det avgjørende at anvendelsen foregår etter samråd mellom sektormyndigheter og miljømyndigheter. Det må lages rutiner for saksbehandling og samordning for å sikre dette.

5.5.2 Særlig om forholdet mellom naturmangfoldloven og ny plan- og bygningslov

Det er gjort vedtak om odelstingsproposisjon med forslag om ny plandel i plan- og bygningsloven (Ot.prp. nr. 32 (2007 – 2008) Om lov om planlegging og byggesaksbehandling (plan- og bygningsloven) (plandelen)). Loven som ble sanksjonert 27. juni 2008 og ventes satt i kraft 1. juli 2009 vil bl.a. legge til rette for at hensynet til naturens mangfold kan ivaretas bedre enn etter dagens bestemmelser. Særlig kan nevnes hjemmelen i § 11 – 8 til å opprette hensynssoner. Her kan det i randsonen til nasjonalparker og landskapsvernområder, samtidig med fastsetting av verneforskrift for nytt verneområde eller ved revisjon av verneforskrifter eller forvaltningsplan for etablerte verneområder, fastsettes bestemmelser for å hindre vesentlig forringelse av verneverdiene i området. Gjennom å opprette hensynsone med særlige hensyn til landbruk, reindrift, friluftsliv, grøntstruktur, landskap eller bevaring av naturmiljø eller kulturmiljø med angivelse at interesse etter § 11 – 8 bokstav c) kan det generelt gis retningslinjer om begrensninger av virksomhet og vilkår for tiltak for å ivareta interessene i sonen. Det kan videre gis retningslinjer om hvilke hensyn som skal vektlegges ved praktisering av annen lovgivning så langt kommunen er tillagt myndigheten etter vedkommende lov .

En god arealpolitikk er nødvendig for at mange av naturmangfoldlovens mål og prinsipper kan nås og gjennomføres. Naturmangfoldloven er på den ene siden bredere enn plan- og bygningsloven ved at den ikke bare omfatter arealforvaltning, men også artsforvaltning og forvaltning av genetisk materiale. På den annen side er loven smalere ved at den særskilt er rettet mot ivaretakelse av naturens mangfold. Naturmangfoldloven gir materielle normer og regler, som også vil gjelde ved anvendelsen av plan- og bygningsloven, som ved anvendelsen av andre lover. Plan- og bygningslovens rolle er særlig sentral i gjennomføringen av ordningen med utvalgte naturtyper, jf. kap. 13.5.4 og 13.7.7.1. Samtidig legges det opp til at verneplaner etter naturmangfoldloven i sterkere grad samordnes med planleggingen etter plan- og bygningsloven, jf. kap. 11.8.9.4.

Arbeidet med de to lovene er samordnet i departementet, slik at de endringene som Biomangfoldlovutvalget foreslo i plan- og bygningsloven, er integrert i det som ligger i ny plandel. Samtidig er utkastet til ny naturmangfoldlov utformet med ny plandel i plan- og bygningsloven for øye.

5.5.3 Særlig om forholdet mellom naturmangfoldloven og havressurslova

Havressurslova erstatter gjeldende saltvannsfiskelov og deler av kontinentalsokkelloven. Arbeidet med disse lovforslag er samordnet på sentrale punkter. Det innebærer at den alminnelige forvaltningen av viltlevende marine ressurser og tilhørende genetisk materiale vil bli gjort med hjemmel i havressurslova. Bestemmelsene i naturmangfoldloven om formål og alminnelige bestemmelser om bærekraftig bruk, vil supplere havressurslova ved vurderinger og avgjørelser myndighetene gjør om høsting av marine arter etter havressurslova. Regler om sektorovergripende vern av arter og områder hjemles kun i naturmangfoldloven. Regler om fremmede organismer vil hjemles i akvakulturloven, naturmangfoldloven og havressurslova. Se nærmere om dette i kap. 9 og § 78 nr. 15. I tillegg vil bestemmelsene i naturmangfoldloven supplere bestemmelsene i havressurslova på enkelte andre områder, bl.a. ved regulering av genetisk materiale.

5.6 Endringer i andre lover

Naturmangfoldloven medfører som nevnt i kap. 5.2 og 5.3 at naturvernloven oppheves i sin helhet. Videre innebærer samordningen av prinsipper for artsforvaltning (se kap. 5.2) at deler av viltloven og lakse- og innlandsfiskloven inngår i naturmangfoldloven.

Departementet har i lovarbeidet i tillegg søkt å avdekke om det er motstrid mellom bestemmelser i naturmangfoldloven og andre lover, eller om det av andre grunner er behov for å klargjøre hvordan lovene skal virke sammen. Denne vurderingen har resultert i at det i tillegg foreslås endringer eller tilføyelser i akvakulturloven, jordloven, kulturminneloven, kystvaktloven, naboloven, naturoppsynsloven, oreigningsloven, patentloven, planteforedlerloven, lov om særlege råderettar over framand eigedom og vannressursloven. Begrunnelsen for og innholdet i det enkelte forslag går frem av de aktuelle kapitlene og merknadene til den enkelte paragraf.