7 Lovens virkeområde

7.1 Saklig virkeområde

7.1.1 Gjeldende rett

Naturmangfoldloven skal erstatte naturvernloven og deler av viltloven og lakse- og innlandsfiskloven. Den skal gjelde side om side med andre lover som f.eks. havressurslova, lov om innførsle- og utførsleregulering, lov om undersjøiske naturforekomster, petroleumsloven, skogbruksloven og vannressursloven, og gi grunnlag for en helhetlig økosystembasert forvaltning av land- og havområder.

Naturvernloven omhandler i første rekke klassisk naturvern. Det vil si at konkrete områder eller arter pekes ut ved særskilt vedtak og beskyttes mot fremtidig inngrep. Områdevern og artsvern etter naturvernloven §§ 3 til 14 er de mest sentrale eksemplene på vern. Viltloven inneholder bl.a. bestemmelser om fredning av viltet, biotopvern, viltforvaltningen og om utøvelse av jakt og fangst. Viltloven § 2 definerer lovens viltbegrep som «alle viltlevende landpattedyr og fugler, amfibier og krypdyr». Lakse- og innlandsfiskloven omhandler bl.a. fredning, biotopvern, fiskeforvaltning og utøvelse av fiske. Loven gjelder for anadrome laksefisk og innlandsfisk samt for fiske etter saltvannsfisk når dette går frem av bestemmelsene.

7.1.2 Utvalgets forslag

Lovutkastet har ingen egen bestemmelse om saklig virkeområde, og utvalget sier heller ikke noe direkte om dette i sin utredning.

I NOU 2004: 28 på s. 181 skriver utvalget at naturmangfoldloven vil være en felles lov for alle biologiske naturressurser, som skal gjelde på alle samfunnsområder. Lovforslaget omfatter imidlertid ikke alle regler som er aktuelle. Det vil fortsatt være behov for forskjellige lover som gir regler for nærmere bestemte biologiske ressurser. Etter utvalgets vurdering hører regler som skal være felles for de forskjellige biologiske ressurser, og regler som tar sikte på å bevare biologisk mangfold for fremtiden, fortrinnsvis hjemme i naturmangfoldloven. Dette gjelder også regler om rammene for høsting av biologiske ressurser, særlig så lenge de ikke er sektorspesifikke. Hvem som har rett til høsting, høstingsmetoder og høstingskvanta (kvoteordninger) bør derimot reguleres i annen lovgivning, særlig når reglene blir detaljerte og særlig tilpasset bestemte biologiske ressurser. Det samme gjelder for bestemmelser som retter seg mot bestemte næringer. Også der det er ønskelig å presisere naturmangfoldlovens generelle regler med sikte på bestemte biologiske ressurser eller næringssektorer, vil det være naturlig å ta slike bestemmelser inn i særlovgivningen.

Det biologiske mangfoldet står imidlertid sentralt i den nye loven. Samtidig favner loven videre ved at også andre naturverdier søkes ivaretatt, særlig landskap og geologi.

Utvalget har sitt forslag til definisjoner av organismer i utk. § 3 bokstavene k, l, m og s om organismer, planter, sopp og virvelløse dyr sagt at disse definisjonene ikke omfatter encellede dyr. I NOU 2004: 28 kap. 13.7.2.1 om artsforvaltning sier utvalget eksplisitt at reglene i utk. lovkap. III ikke gjelder for encellede organismer. Ifølge utvalget egner slike regler seg dårlig for forvaltning på individnivå. Dessuten finner man innenfor denne gruppen mange sykdomsfremkallende og skadegjørende organismer.

Utvalget går ikke inn for at reglene om bevaringsprinsippet og om prioriterte arter skal gjelde for domestiserte arter. Grunnen til det er at reglene passer dårlig for forvaltning av domestiserte arter, jf. f.eks. reglene om høsting og om annet uttak. Utvalget vil likevel understreke at bevaring av det domestiserte biologiske mangfold er en viktig forutsetning for matvaresikkerheten og menneskers fortsatte liv på jorden. Utvalget foreslår derfor at bevaringsmålet for arter også omfatter et mål om bevaring av det genetiske mangfold i domestiserte arter. Utvalget foreslår videre en hjemmel for å kunne iverksette bevaringstiltak om nødvendig.

7.1.3 Høringsinstansenes syn

Møre og Romsdal fylkeuttaler:

«Lova tek føre seg heilskapen i naturen, og vi kan ikkje peike på at det er vesentlege område som manglar i dette utkastet.»

Både Norsk institutt for naturforskning og Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet v/Vitenskapsmuseet mener encellede organismer bør omfattes av lovens saklige virkeområde. I uttalelsen fra Norsk institutt for naturforskning heter det bl.a. at det er:

«uklart om det tematiske virkeområdet omfatter alle organismer eller bare de flercellede. Definisjonene i § 3 kan gi inntrykk av at encellede organismer og encellede prokaryoter ikke omfattes av loven. Grensesettingen her, og de definisjonene som gis i § 3 er imidlertid problematiske, særlig sett på bakgrunn av de endringer i forholdet mellom de biologiske rikene (phyla) ny forskning har ført til de senere årene […] Vi vil foreslå at loven omfatter alle biologiske organismer (muligens unntatt virus), og at dette gjøres klart i de innledende paragrafene.»

Bergvesenet, Jernbaneverketog Riksantikvarenmener at landskapstemaet er mangelfullt behandlet. Det heter i uttalelsen fra Jernbaneverket at lovforslaget ikke forholder seg til landskapet som helhet, men bare deler av landskapsbegrepet. Lovforslaget ivaretar således bare deler av den norske stats forpliktelser i forhold til den europeiske landskapskonvensjonen.

Akvaforsk, Norsk Genressursråd, Universitetet for miljø- og biovitenskap, Norges Bondelag og Nord-Trøndelag fylkeskommunemener at problemstillingene rundt domestiserte arter er mangelfullt behandlet, mens Vitenskapsmuseetmener at skillet mellom ville og domestiserte arter bør rendyrkes enda mer ved at naturmangfoldloven begrenses til viltlevende arter samt til utpekte norske særegne kulturarter.

7.1.4 Departementets vurdering

Departementet har lagt opp til å få samordnende prinsipper for bruk og vern av naturens mangfold på gen-, arts-, naturtype- og økosystemnivå, på tvers av sektorer. Naturmangfoldloven skal gjelde for all natur, slik at man tetter igjen huller i eksisterende regelverk, jf. at viltloven i dag ikke kan regulere høsting og annet uttak av landlevende virvelløse dyr og planter, jf. kap. 9, og at hjemmelsgrunnlaget mht. å regulere fremmede virvelløse dyr er mangelfullt, jf. kap. 10.

Naturmangfoldloven skal gjelde side om side med annet lovverk, og naturmangfoldloven og annet lovverk vil på en rekke områder utfylle hverandre. Det vil derfor fortsatt være behov for sektorlover som gir regler for nærmere bestemte biologiske ressurser. I hovedsak er det lagt opp til at de prinsipper og regler som skal være felles for de forskjellige biologiske ressurser, fortrinnsvis hjemles i naturmangfoldloven, mens mer konkrete regler om høsting av arter eller utbygging og bruk som berører naturens mangfold reguleres av sektorlovene innenfor rammen av naturmangfoldloven.

Departementet er enig med de instansene som mener at en avgrensing mellom en- og flercellede organismer kan være problematisk. Videre mener departementet det i gitte situasjoner kan være behov for å regulere også slike individer, f.eks. i forbindelse med fremmede organismer og uttak og utnytting av genetiske ressurser. Departementet har derfor endret utvalgets utk. § 3 bokstavene k, l, m og r slik at disse definisjonene også omfatter encellede organismer. Det innebærer at encellede organismer også omfattes av lovkapitlene om artsforvaltning og fremmede organismer.

Enkelte har påpekt at landskapstemaet er mangelfullt behandlet i lovforslaget. Departementet viser til at naturmangfoldloven særlig er en lov om oppfølging av biomangfoldkonvensjonen. Loven er derfor i all hovedsak innrettet mot bærekraftig bruk og vern av biologisk mangfold. Loven tar dermed ikke opp ivaretakelse av landskap i sin fulle bredde. Departementet ser dette som naturlig da det er plan- og bygningsloven som har den sentrale rollen med å følge opp landskapskonvensjonen. Er det tale om særskilt verdifulle landskap som bør vernes, kan imidlertid noen av bestemmelsene i naturmangfoldloven brukes, særlig bestemmelsene om nasjonalpark eller landskapsvernområde. Noen av elementene som inngår i landskap kan videre være naturtyper som kan bli omfattet av reglene om utvalgte naturtyper i §§ 52 til 56. Begrepene natur, landskap og biologisk mangfold er omtalt i kap. 6.6.3.

Departementet mener bevaring av det domestiserte (genetiske) mangfold bør ha en plass i loven. Departementet ser det imidlertid som lite hensiktsmessig å ha omfattende regler om dette i loven. Begrunnelsen for det, og for hvilke regler som inntas i naturmangfoldloven om domestiserte arter, er nærmere omtalt i kap. 5.4.

7.2 Stedlig virkeområde

7.2.1 Gjeldende rett

7.2.1.1 Norsk rett

Naturmangfoldloven skal erstatte naturvernloven og deler av viltloven og lakse- og innlandsfiskloven.

Naturvernloven gjelder i dag på land, i innsjøer og vassdrag og i norsk territorialfarvann, dvs. ut til 12 nm.

Viltloven gjelder på land, i innsjøer og vassdrag, i norsk territorialfarvann samt i Norges økonomiske sone (§ 2 annet ledd). Lakse- og innlandsfiskloven gjelder på det norske fastland og med hensyn til anadrome laksefisk dessuten i norsk indre farvann, norsk territorialfarvann og i Norges økonomiske sone (§ 2 første ledd første punktum).

Forurensningsloven gjelder for norsk fartøy og innretning i Norges økonomiske sone og for øvrig i den utstrekning Kongen bestemmer (§ 3), og for virksomhet på norsk kontinentalsokkel (§ 4). Denne loven vil ikke bli erstattet av naturmangfoldloven.

7.2.1.2 Eksempler fra utenlandsk rett

EU

EUs habitat- og fugledirektiv gjelder også i økonomisk sone der den enkelte stat har etablert en økonomisk sone. Det innebærer at de stater som har opprettet en slik sone også er forpliktet til å følge direktivene, herunder etablere marine NATURA 2000-områder.

Storbritannia

Storbritannia har vedtatt regler om (The Offshore Marine Conservation (Natural Habitats, & c.) Regulations 2007) beskyttelse av marine områder utenfor 12 nm. Til nå er 5 områder valgt ut og fire er under vurdering.

Nederland

Nederland er i ferd med å utvide sin naturvernlov til også å omfatte økonomisk sone.

Tyskland

Tyskland har opprettet marine reservater i økonomisk sone.

Sverige

Fra 1. januar 2009 vil tre områder i Sveriges økonomiske sone bli beskyttet som ledd i oppfølgingen av Natura 2000 gjennom endringer i Miljöbalkens 7 kap. og i loven om Sveriges ekonomiska zon.

Finland

Finland har hjemmel til å opprette verneområder i sin økonomiske sone, men har p.t. ikke etablert marint beskyttede områder i sonen. Som ledd i forpliktelsene etter NATURA 2000 utredes (i 2007) muligheten for å komplettere Natura 2000 nettverket i Finlands økonomiske sone.

Australia

Australia har opprettet flere marine verneområder i sin økonomiske sone.

New Zealand

New Zealand har fastsatt en politikk for etablering av marine verneområder for beskyttelse av biologisk mangfold på område-/økosystemnivå som også omfatter økonomisk sone. Loven om marine verneområder (Marine Reserves Act) åpner i dag bare for etablering av marine verneområder ut til 12 nm. Loven er under revisjon med sikte på å bedre mulighetene for vern av marint biologisk mangfold, herunder utvidelse av lovens geografiske virkeområde til også å omfatte etablering av verneområder utenfor 12 nm i tråd med anbefalingene i strategien for biologisk mangfold.

7.2.2 Utvalgets forslag

Utvalget drøfter lovens stedlige virkeområde i NOU 2004: 28 på s. 182 – 184. Utvalget foreslår at naturmangfoldloven skal gjelde i alle områder der Norge kan utøve jurisdiksjon, med unntak av på Svalbard og Jan Mayen og bilandene i Antarktis. Det vil si at loven etter forslaget omfatter land- og sjøterritoriet, økonomisk sone, kontinentalsokkelen, fiskevernsonen rundt Svalbard og fiskerisonen rundt Jan Mayen. Utvalget begrunner sitt forslag med at målet om å sikre biologisk mangfold er like viktig i hav som på land, og med den nære sammenhengen mellom økosystemene i havet og på land. Videre sier utvalget at det er et reelt behov for å gjøre gjeldende for sjøområder flere av de regler som i dag primært er rettet mot landterritoriet. Utvalget har utformet sine forslag om prinsipper for artsforvaltning, områdevern og utvalgte naturtyper med tanke på både terrestriske og akvatiske organismer og naturtyper. Utvalget viser også til den store internasjonale oppmerksomheten om behovet for vern i marine miljøer.

At utvalget unntar land- og sjøterritoriet på Svalbard og Jan Mayen, skyldes at det her allerede gjelder et miljøregelverk som etter utvalgets mening i all hovedsak gjør bestemmelsene i naturmangfoldloven overflødige der. Regelverk om tilgang til genetisk materiale mangler imidlertid, og utvalget foreslår derfor at lovkap. VII også skal gjelde for Svalbard og Jan Mayen.

Når det gjelder Norges biland i og ved Antarktis, mener utvalget at både de juridiske og praktiske forhold i Antarktis er så spesielle at det ville føre for langt å gi naturmangfoldloven anvendelse (s. 184). Utvalget viser også til at loven helt eller delvis kan gjøres gjeldende for disse områder med hjemmel i lov 27. februar 1930 nr. 3 om Bouvet-øya, Peter I’s øy og Dronning Maud land m.m.

Utvalget foreslår også en hjemmel som gjør at loven eller noen av lovens bestemmelser, kan gjøres gjeldende for norske personer, selskap eller fartøy utenfor områder underlagt norsk jurisdiksjon. Utvalget antar at dette særlig kan være aktuelt med hensyn til innhenting av genetisk materiale i andre land, og med hensyn til norske fartøyers opptreden i verneområder i internasjonalt farvann.

7.2.3 Høringsinstansenes syn

De høringsinstanser som støtter forslaget til lovens geografiske virkeområde er:

Justisdepartementet, Direktoratet for naturforvaltning, Politidirektoratet, Riksantikvaren, Artsdatabanken, Norsk institutt for vannforskning, Norges geologiske undersøkelse, Norsk Botanisk Forening, Den Norske Turistforening, Friluftslivets fellesorganisasjon, Friluftsrådenes Landsforbund, Greenpeace, Naturvernforbundet, Norsk Ornitologisk Forening, WWF, fylkesmennene i Oslo og Akershus, Sør-Trøndelag og Aust-Agder, Møre og Romsdal fylke, Finnøy kommune og Arbeidsutvalget for viltorganene i Aust-Agder. Statnett SF konstaterer at forslaget berører sjøkabler, men går ikke i mot virkeområdet slik det er foreslått.

Norges Naturvernforbund, som støtter forslaget, uttaler bl.a.:

«Å sikre den biologiske rikdommen av artar og økosystem er like viktig i havet som på land. Regelen vil innebere å lovfeste den økosystemforvaltninga av hav- og kystmiljøet som Stortinget slutta seg til under handteringa av St.meld. nr. 12 (2001 – 2002) Rent og rikt hav.»

WWF trekker frem det utvidede geografiske virkeområde som et av de viktige forbedringspunktene i forhold til dagens lovverk. Og Norsk Botanisk Foreninguttaler «at det i stedlig virkeområde er tatt med sjø, kontinentalsokkel og økonomiske soner, er meget bra!».

Norsk institutt for vannforskning«støtter det helhetssyn som loven legger opp til ved å inkludere all bruk av natur, både på land, i ferskvann og marine områder og ved å fokusere både på arter og på biotoper/naturtyper». Også Direktoratet for naturforvaltning understreker betydningen av at loven gjøres gjeldende både på sjø- og landområder. Direktoratet uttaler at «målet om å sikre biologisk mangfold er like viktig i havområdene som landområdene», og mener at «svært mange av de bestemmelsene som foreslås i lovutkastet har […] like stor relevans for sjøområder som landområder».

Fylkesmannen i Sør-Trøndelagtrekker spesielt frem at det er behov for at miljørettslige prinsipper og regler for artsforvaltning og områdeforvaltning skal gjelde både for terrestriske og akvatiske naturtyper og organismer.

Greenpeace oppfordrer norske myndigheter til «å føre en ledende rolle i utviklingen av marine verneområder i internasjonalt farvann. Denne kommentaren faller for så vidt utenfor lovens virkeområde, men kan være viktig i forhold til arter som oppholder seg både utenfor og innenfor menneskeskapte grenser.»

Fiskeri- og kystdepartementet, Olje- og energidepartementet og Utenriksdepartementetuttaler seg kritisk til forslaget om å la loven gjelde utenfor sjøterritoriet.

Fiskeri- og kystdepartementet uttaler at effekten av forslaget for fiskeriene og annen høsting av levende marine ressurser ikke er klarlagt. Departementet frykter at en ensidig norsk gjennomføring av prinsippene i naturmangfoldloven, særlig bevaringsprinsippet, vil kunne føre til betydelige tap for de norske fiskeriene. Fiskeri- og kystdepartementet mener også at forslaget vil føre til uklarheter om regelverket for norske skip som seiler ut og inn av områder med norsk jurisdiksjon.

Utenriksdepartementeter skeptisk og uttaler bl.a. at det savner en nærmere gjennomgang av konsekvenser ved en slik utvidelse. Departementet fremhever videre at «et ytterligere moment hva gjelder å gi en ny naturmangfoldlov et virkeområde også utenfor norsk territorialfarvann, er forholdet til de ulike folkerettslige regimer som gjelder for hhv. sjøterritoriet, økonomisk sone og kontinentalsokkel». Dette departementet påpeker at folkerettens regler gir anvisninger på hva Norge som kyststat kan gjennomføre av tiltak i sjøterritoriet, den økonomiske sone og på kontinentalsokkelen.

Utenriksdepartementetuttaler videre:

«Denne ulike adgangen til regulering blir imidlertid etter departementets oppfatning ikke tydeliggjort i selve lovutkastet. … Lovutkastet synes å gi det inntrykk at det ikke er nødvendig å differensiere mellom de tiltak som kan iverksettes i disse ulike områdene. Slik skaper utkastet uklarhet rundt hvilke tiltak Norge som kyststat faktisk har mulighet til å iverksette innenfor rammene av FNs havrettskonvensjon (HRK). Dette er etter departementets oppfatning prinsipielt uheldig. Dette er også betenkelig ut fra signaleffekt internasjonalt, også i forhold til våre naboland.»

Som et alternativ foreslår Utenriksdepartementet at det kan vurderes å gi Kongen fullmakt til å gi deler av naturmangfoldloven anvendelse også i økonomisk sone og/eller på kontinentalsokkelen med de nødvendige tilpasninger.

Utenriksdepartementetregistrerer utvalgets forslag om at den nye naturmangfoldloven (unntatt lovkap. VII) ikke skal gjelde for land- og sjøterritoriet på Svalbard og Jan Mayen, og at begrunnelsen for dette er at det der allerede gjelder et miljøregelverk som etter utvalgets mening i all hovedsak gjør bestemmelsene i naturmangfoldloven overflødige. Etter Utenriksdepartementets oppfatning bør imidlertid normalt denne type sektorovergripende lovgivning kunne gis anvendelse for alle deler av Kongeriket Norge, og sammen med de særlige miljøhensyn som gjør seg gjeldende på Svalbard og Jan Mayen tilsier dette at Kongen gis fullmakt til å gi deler av loven anvendelse også i disse områdene.

I Olje- og energidepartementets uttalelse heter det :

«Olje- og energidepartementet finner at den foreslåtte løsningen om et utvidet geografisk virkeområde for ny lov om naturmangfold til også å omfatte økonomisk sone og kontinentalsokkelen er dårlig begrunnet. Videre er konsekvensene lite belyst. Bestemmelsene om vern må tilpasses de faktiske problemstillingene som eksisterer i et område. Videre må bestemmelsene ses i sammenheng med eksisterende sektorregelverk. Det er ikke de samme problemstillingene en står overfor rettslig eller faktisk i områder på land som i områder til havs i økonomisk sone og på kontinentalsokkelen.»

Når det gjelder virkeområdet for miljølovgivningen på Svalbard og Jan Mayen, viser Justisdepartementet til at etter innføringen av svalbardmiljøloven avviker miljøregelverket for Jan Mayen noe fra det som gjelder på Svalbard. Justisdepartementet mener derfor at det for Jan Mayen kan tenkes å oppstå situasjoner hvor regelverket for Jan Mayen ikke fanger opp forhold som faller utenfor lovkap. VII. Utenriksdepartementetstøtter dette synet.

Justisdepartementet er enig med utvalget i at loven slik situasjonen ser ut i dag, ikke behøver å gis anvendelse for Antarktis, og at loven ev. kan gjøres gjeldende med hjemmel i lov 27. februar 1930 nr. 3 om Bouvet-øya, Peter den I’s øy og Dronning Maud land m.m. § 2 første ledd annet og tredje punktum.

Til utvalgets forslag om at loven ved forskrift kan gis anvendelse for norske borgere eller selskap som befinner seg i områder ikke underlagt norsk jurisdiksjon, uttaler Den Norske Advokatforening at «en slik utvidelse bør brukes med stor varsomhet og primært gjennomføres ved lov». Direktoratet for naturforvaltningmener på sin side det er viktig å ha hjemmel til å kunne gjøre loven gjeldende for norske statsborgere i utlandet. Dette gjelder ikke minst mht. utnytting av genetisk materiale.

7.2.4 Departementets vurdering

7.2.4.1 Norsk landterritorium og territorialfarvann

Ingen av høringsinstansene har hatt innvendinger til at lovens stedlige virkeområde skal omfatte norsk landterritorium og norsk territorialfarvann unntatt Svalbard og Jan Mayen. I departementets forslag til lovbestemmelse om virkeområde (§ 2 første ledd) er disse områdene omfattet.

7.2.4.2 Svalbard og Jan Mayen

Departementet foreslår at lovens bestemmelser om tilgang til genetisk materiale gjøres gjeldende for Svalbard og Jan Mayen. Det kan også besluttes at andre bestemmelser i naturmangfoldloven skal gjelde for Svalbard og Jan Mayen. Det er ikke kommet innvendinger til dette i høringsrunden.

7.2.4.3 Norges 200 mils soner og norsk kontinentalsokkel

Regjeringen ser det som ønskelig å la lovens prinsipper gjelde til havs i så stor utstrekning som mulig.

Utenfor territorialgrensen innebærer havretten at man i utgangspunktet ikke kan gripe inn i skipsfart, overflygninger, legging og drift av kabler og rørledninger og annen virksomhet som dekkes av det åpne havs friheter, herunder militære øvelser. Videre krever internasjonale forpliktelser forutgående avklaring gjennom multilaterale eller bilaterale prosesser i en rekke tilfeller.

Det er en overordnet utenrikspolitisk forutsetning at norske regelverk skaper klarhet og forutsigbarhet for utenlandske aktører med virksomhet på kontinentalsokkel og i våre soner. Det er også en klar nordområdepolitisk dimensjon ved dette.

I samsvar med vurderinger foretatt i kjølvannet av makt- og demokratiutredningen og målsettingene i Soria Moria-erklæringen, er det generelt ønskelig, ikke minst på dette området, å unngå lovbestemmelser der selve reguleringsmyndigheten defineres ved henvisning til folkeretten, og der grensedragninger i vesentlig grad overlates til norske domstoler. Det er derfor viktig at det både i loven og forarbeidene tydeliggjøres hvilke bestemmelser som det kan være aktuelt å gi anvendelse utenfor 12 nm, og at man velger formuleringer som ikke skaper usikkerhet hva angår overensstemmelse med havrettens system og regler.

Den modellen som er valgt innebærer at enkelte av lovens bestemmelser vil gjelde uten videre for både norske borgere og utlendinger på sokkel og i sonene. Dette omfatter bl.a. bestemmelsene om formål, forvaltningsmål for naturtyper og arter, flere av miljøprinsippene og om tilgang til genetisk materiale. Med uttrykket «så langt de passer» tas det høyde for at enkelte bestemmelser etter sitt innhold ikke får anvendelse på kontinentalsokkelen, men vil kunne gjelde i sonen, eller omvendt – ev. at deler av bestemmelsen ikke er relevante til havs.

Lovens øvrige bestemmelser gjøres ikke gjeldende på sokkelen og i sonene. Dette har bl.a. sammenheng med at flere av lovens bestemmelser kun er ment å virke på land og i kystnære områder. Dette gjelder bl.a. bestemmelsene om erstatning for tap og følgekostnader når husdyr og tamrein blir drept eller skadet av rovvilt, ferdselsregulering i utmark, meldeplikt for skogbruks- og jordbrukstiltak og genetisk materiale i offentlige samlinger. Disse bestemmelsene er derfor ikke gitt anvendelse på sokkelen og i sonene. Det er imidlertid andre bestemmelser i loven som er relevante i sjø, men som ikke er gitt anvendelse på sokkelen og i sonene. Dette omfatter bl.a. bestemmelser om prioriterte arter, utsetting av fremmede organismer, utvalgte naturtyper og områdevern. Det er foretatt en vurdering av forholdet til folkeretten i relasjon til disse bestemmelsene som har avdekket behov for endringer og tilpasninger dersom de skal gjøres gjeldende utenfor 12 nm. Det er videre behov for en grundig vurdering av forholdet til sektorlovene og hvilke samfunnsmessige og miljømessige konsekvenser det vil ha om en skal gi disse bestemmelsene anvendelse på sokkelen og i sonene. Regjeringen vil derfor foreta en grundig vurdering hvorvidt, og ev. i hvilken form, øvrige bestemmelser skal gis anvendelse utenfor 12 nm.