5 Organisering av arbeidstiden

5.1 Bakgrunn

5.1.1 Vedtakelsen av rådsdirektiv 93/104/EF

EUs ministerråd vedtok 23. november 1993 et rådsdirektiv om visse aspekter ved tilrettelegging av arbeidstiden. Direktivet er hjemlet i Romatraktatens artikkel 118 A og er derfor ikke til hinder for at det enkelte medlemsland opprettholder eller innfører regler som gir arbeidstakerne bedre vern. Gjennom EØS-komiteens vedtak av 28 juni 1996 ble direktivet besluttet innlemmet i EØS-avtalen. Departementet sendte på denne bakgrunn ut et høringsforslag til de endringer i arbeidsmiljøloven som direktivet vil kreve. Det var tatt forbehold om at Stortinget senere ville gi det nødvendige samtykke til at direktivet gjøres til en del av EØS-avtalen.

Denne fremgangsmåten ble også forutsatt av regjeringen ved den omfattende revisjonen av arbeidsmiljøloven som fant sted ved Ot prp nr 50 (1993-94) Om lov om endringer i lov av 4 februar 1977 nr 4 om arbeidervern og arbeidsmiljø m v, hvor det på side 111 ble uttalt at:

«(d)ersom direktivet blir en del av EØS-avtalen gjennom senere vedtak i EØS-komiteen og Stortinget, vil det bli fremmet forslag til lovendringer på arbeidsmiljøområdet. Departementet mener at det er behov for en nærmere vurdering av på hvilken måte Norges tilpasning til direktivet bør gjennomføres. Forslaget til nødvendige lovendringer vil bli sendt på en ordinær høringsrunde slik at alle parter får anledning til å uttale seg.»

Regjeringen fremmet i november 1996 St prp nr 23 (1996-97) om samtykke til godkjenning av EØS-komiteens beslutning nr 42/96 av 28 juni 1996 om endringer av vedlegg XVIII i EØS-avtalen. Direktivet ble 18 desember 1996 i samsvar med Innst S nr 90 (1996-97) av 12 desember 1996 besluttet innlemmet i EØS-avtalen.

5.1.2 Direktivets krav

5.1.2.1 Utgangspunktet

Rådsdirektiv 93/104/EF inneholder minimumsregler som har til formål å forbedre arbeidstakernes arbeidsvilkår. For å verne arbeidstakernes helse og sikkerhet fastsetter direktivet visse minimumskrav i forbindelse med organisering av arbeidstiden. Direktivet henviser til EUs rammedirektiv på arbeidsmiljøområdet, direktiv 89/391/EØF som inngår i EØS-avtalen, samt til ILOs prinsipper for organisering av arbeidstiden, herunder prinsippene om nattarbeid.

Direktivets bestemmelser får i utgangspunktet anvendelse på alle typer virksomheter, både private og offentlige virksomheter. Følgende sektorer er unntatt på grunn av at det utføres arbeid av særlig art: luft-, jernbane-, vei- og sjøtransport, fart på innenriks vannveier og innsjøer, havfiske, andre aktiviteter til sjøs (herunder offshorevirksomhet), samt virksomhet som utøves av leger under utdanning.

Det er særskilt presisert at direktivets bestemmelser ikke kan gi et medlemsland gyldig grunn til å fastsette regler eller tillate inngåelse av avtaler som innebærer en senking av gjeldende nasjonale vernebestemmelser. Direktivet inneholder imidlertid bestemmelser som i stor grad åpner for at det på visse vilkår kan tillates avvik fra direktivets bestemmelser.

5.1.2.2 Hovedkravene i direktivet

Arbeidstid

Direktivet fastsetter rammer for den maksimale ukentlige arbeidstid. I følge direktivets artikkel 6 skal den ukentlige arbeidstiden, inklusive overtid, som hovedregel ikke overstige 48 timer pr uke i gjennomsnitt. Beregningsperioden for gjennomsnittlig arbeidstid kan i følge artikkel 16.2 være høyst fire måneder. I følge direktivets artikkel 17 kan det på visse vilkår gjøres unntak fra bestemmelsen om beregningsperiodens lengde. Ved lov, forskrift, tariffavtale eller avtale mellom partene i arbeidslivet kan beregningsperioden forlenges til maksimum seks måneder og ved tariffavtale kan beregningsperioden på visse vilkår utvides til høyst tolv måneder, jf artikkel 17.4.

Hviletid

Direktivet har regler om pauser, samt daglig og ukentlig hviletid. Etter direktivets artikkel 4 har arbeidstakerne som hovedregel krav på en pause dersom arbeidsdagen er lengre enn seks timer. Etter artikkel 3 er hovedregelen at en arbeidstaker har krav på minst 11 timers daglig hviletid innenfor hver 24-timers periode. I tillegg til den daglige fritiden på 11 timer skal arbeidstakerne i utgangspunktet ha rett til en sammenhengende ukentlig hvileperiode på 24 timer, jf artikkel 5. Etter artikkel 17 kan det på nærmere vilkår gjøres unntak fra hovedreglene om hviletid ved lov, forskrift, tariffavtale eller avtale mellom partene i arbeidslivet.

Nattarbeid

Direktivet inneholder regler om begrensning av nattarbeid. Direktivet fastsetter i artikkel 8 både generelle rammer for nattarbeidets lengde og spesielle regler for særlig risikofylt nattarbeid. Med «natt» i direktivet menes enhver periode på minst syv timer, som definert i nasjonal lovgivning, og som i alle tilfelle må omfatte tidsrommet mellom kl 0000 og 0500.

Helsekontroll

I henhold til direktivets artikkel 9 skal arbeidstakere som regelmessig arbeider om natten tilbys gratis helsekontroll før de settes til arbeid og deretter med jevne mellomrom. Gratis helsekontroll skal i følge direktivet omfattes av legers taushetsplikt. Direktivet åpner for at ordningen med gratis helsekontroll kan inngå i en nasjonal helsetjeneste. Direktivet gir ikke anledning til å fravike denne regelen. Det følger også av artikkel 9 at nattarbeidere som får helseproblemer, som påviselig har sammenheng med nattarbeidet, skal overføres til passende dagarbeid når dette er mulig.

Generelt om direktivets unntaksmuligheter

Etter direktivets artikkel 17 er det vid adgang til å gjennom lov, forskrift, tariffavtale eller avtale gjøre unntak fra direktivets sentrale bestemmelser, herunder reglene om hviletid, perioden for gjennomsnittsberegning av arbeidstid og nattarbeid m v.

Etter artikkel 17.1 er det gitt en generell mulighet til å gjøre unntak fra direktivets bestemmelser om daglig hviletid, pauser, ukentlig hviletid, normalarbeidstidens lengde og nattarbeidets lengde, samt lengden av perioden for gjennomsnittsberegning av ukentlig arbeidstid for visse kategorier av arbeidstakere. Dette gjelder blant annet personer med lederfunksjoner, arbeidende familiemedlemmer m v. Det som kjennetegner denne gruppen er at arbeidet er av en slik art at arbeidstidens lengde ikke kan måles eller bestemmes på forhånd eller ikke kan bestemmes av arbeidstakerne selv. Unntak etter denne bestemmelsen kan bare gjøres i den grad de alminnelige prinsipper for vern av arbeidstakernes helse og sikkerhet er ivaretatt.

Det kan i følge direktivets artikkel 17.2 ved lov eller tariffavtale eller avtale inngått mellom partene i arbeidslivet gjøres unntak fra de samme bestemmelser som etter artikkel 17.1 (med unntak av bestemmelsen om arbeidstidens lengde) på visse områder. Det er inntatt en ikke uttømmende liste over områder som omfattes av unntaksbestemmelsen, herunder industrivirksomhet med kontinuerlig drift, vakt- og overvåkningspersonell, personell på flyplasser, ved sykehus, fengsel, brannstasjoner m v. Det er en forutsetning for unntaket at arbeidstakerne tildeles kompenserende hviletid eller i særlige tilfeller, der tildeling av slike kompenserende hvileperioder ikke er mulig, at det sørges for et passende vern av de berørte arbeidstakerne.

Etter direktivets artikkel 17.3 kan det gjennom tariffavtale eller avtale mellom partene i arbeidslivet gjøres unntak for alle områder fra de samme bestemmelsene som nevnes i artikkel 17.2. Bestemmelsen inneholder en nærmere beskrivelse av på hvilket nivå tariffavtaler eller avtaler som anvendes kan være inngått, samt henvisninger til de ulike nasjonale systemer på dette området. En forutsetning for unntak etter artikkel 17.3 vil være, i likhet med vilkårene i artikkel 17.2, at arbeidstakeren gis tilsvarende «kompensasjonsfritid», eller om dette ikke er mulig, at det sørges for et passende vern av de berørte arbeidstakerne.

5.2 Gjeldende rett

Arbeidsmiljøloven kapittel X inneholder detaljerte bestemmelser om regulering av arbeidstiden. Organiseringen av arbeidstiden er en viktig arbeidsmiljøfaktor og arbeidsmiljøloven griper ut fra verne- og velferdsmessige hensyn inn i partenes adgang til regulering av arbeidstiden i form av rammebestemmelser, som kan fravikes ved avtale eller etter særskilt tillatelse fra Arbeidstilsynet.

Arbeidstidsreglene i lovens kapittel X kan i hovedsak deles i to grupper. Den ene delen gjelder arbeidstakernes arbeidstid og fritid. Den andre delen angår driftstiden og regulerer adgangen til å jobbe om natten og i helgen.

Grensene for arbeidstidens lengde følger av lovens alminnelige regler for arbeidstid og overtid. I følge loven skal den alminnelige arbeidstid som hovedregel ikke overstige 9 timer i døgnet og 40 timer i uken. Arbeidsmiljøloven tillater under visse vilkår at det foretas gjennomsnittsberegning av arbeidstiden. Dette innebærer at arbeidstiden i enkelte uker kan overstige lovens rammer for den alminnelige arbeidstid på 40 timer, for så i andre perioder å være lavere. I gjennomsnitt skal arbeidstiden totalt sett holdes innenfor lovens rammer. En slik gjennomsnittsberegning kan gjøres innenfor en periode på høyst ett år. Ett års rammen gjelder både når gjennomsnittsberegning foretas etter individuell avtale, avtale med de lokale tillitsvalgte ved tariffbundet virksomhet og etter tillatelse fra Arbeidstilsynet.

Som overtid etter loven regnes arbeidstid utover 40 timer pr uke. Hvis arbeidstaker har gjennomsnittsberegnet arbeidstid regnes arbeid utover den fastsatte ukentlige arbeidstid som overtid, hva enten den er kortere eller lengre enn 40 timer, forutsatt at den gjennomsnittlige arbeidstiden faller sammen med lovens maksimum (40 timer).

Overtid kan bare anvendes på de vilkår og innenfor de grenser som er nærmere angitt i loven. Loven inneholder rammer for henholdsvis daglig, ukentlig, månedlig og årlig overtidsarbeid. Adgangen til å arbeide overtid kan utvides ved avtale med tillitsvalgte, tillatelse fra Arbeidstilsynet eller etter avtale med fagforening med innstillingsrett, dvs forening med minst 10 000 medlemmer. Det kan videre etableres alternative arbeidstidsordninger utover lovens rammer etter samtykke fra Direktoratet for arbeidstilsynet (DAT) når arbeidet er av en så særegen art at det ikke lar seg tilpasse bestemmelsene i loven.

Daglig hviletid

Hovedregelen etter arbeidsmiljøloven er at arbeidstaker skal ha minimum 10 timer sammenhengende fri mellom to arbeidsperioder. Bestemmelsen kan i en viss utstrekning fravikes gjennom lokal tariffavtale eller etter tillatelse fra Arbeidstilsynet. Partene kan inngå skriftlig avtale om at overtidsarbeid kan utføres i den arbeidsfrie periode når det er nødvendig for å unngå alvorlige driftsforstyrrelser. Dette gjelder både tariffbundne og ikke tariffbundne virksomheter. Videre kan det i tariffbundne bedrifter sluttes avtale mellom partene om at den arbeidsfrie perioden skal være kortere, men minimum 8 timer, når det er nødvendig for en hensiktsmessig avvikling av tjenesten, jf § 51 nr 2 tredje ledd. Endelig kan Arbeidstilsynet i særlige tilfeller gi samtykke til at den arbeidsfrie perioden gjøres kortere.

Helsekontroll

I følge arbeidsmiljølovens generelle bestemmelser skal arbeidsgiver sørge for at arbeidsmiljøet i virksomheten er fullt forsvarlig, jf §§ 11 og 14. Det påhviler arbeidsgiver å sørge for en løpende kontroll med arbeidsmiljøet og arbeidstakernes helse, når det kan være fare for at påvirkninger i arbeidsmiljøet kan utvikle helseskader på lang sikt.

Arbeidsmiljøloven har ikke regler som uttrykkelig gir rett til gratis helsekontroll for arbeidstakere som regelmessig arbeider om natten. Loven gir imidlertid hjemmel til å fastsette nærmere regler om arbeidsmiljøkontroll og helseundersøkelser. Det er fastsatt enkelte forskrifter som pålegger arbeidsgiver en plikt til å påse at det foretas undersøkelse av arbeidstakernes helse, herunder kan nevnes forskrifter om vernetiltak ved arbeid med kjemiske stoffer som cyanider, narkosestoffer, vannløselige kromater i sement m v. Disse forskriftene er knyttet til ulike typer arbeidsforhold og oppgaver, men ingen er direkte knyttet til nattarbeid.

Etter arbeidsmiljøloven plikter arbeidsgiver så langt det er mulig, å iverksette tiltak for at yrkeshemmede arbeidstakere skal kunne få eller kunne beholde et passende arbeid. Et slikt tiltak kanvære å overføre arbeidstaker til annet arbeid. Det er imidlertid uttrykkelig fastsatt at arbeidstaker fortrinnsvis skal gis anledning til å fortsette i sitt vanlige arbeid, eventuelt etter særskilt tilrettelegging. Arbeidstaker og tillitsvalgte skal tas med på råd. Forskrifter gitt i medhold av arbeidsmiljøloven inneholder bestemmelser om omplassering. Dette gjelder for spesielle forhold, eksempelvis ved fare for forplantningsskade.

Etter gjeldende norsk rett har leger taushetsplikt, og dette vil også gjelde ved helsekontroll av arbeidstakere. I henhold til legeloven § 31 skal en lege iaktta taushet og hindre at andre får kjennskap til folks legems- eller sykdomsforhold eller andre personlige forhold som han/hun får kunnskap om gjennom sin legevirksomhet.

Direktivet åpner for at helsekontrollen kan inngå i en nasjonal helsetjeneste, men vi har i Norge ingen nasjonal helsetjeneste som innebærer gratis helsekontroll for nattarbeidere.

5.3 Høringsforslaget

5.3.1 Generelt

Departementet sendte 8 juli 1996 på høring et forslag til endringer i arbeidsmiljølovens regler om arbeidstid på bakgrunn av rådsdirektiv 93/104/EF.

5.3.2 Forslag til endringer i arbeidsmiljøloven

I høringsbrevet la departementet til grunn at arbeidsmiljøloven kapittel X om arbeidstid i hovedsak er i overensstemmelse med direktivet. På de områder hvor direktivet går lengre enn arbeidsmiljøloven foreslo departementet de endringer som anses nødvendige for å oppfylle direktivets krav. Dette gjelder retten til daglig hviletid, begrensninger i perioden Arbeidstilsynet kan tillate gjennomsnittsberegning av arbeidstiden og regler om helsekontroll ved nattarbeid.

5.3.2.1 Retten til daglig fritid, arbeidsmiljøloven § 51

Departementet foreslo i høringsbrevet at hovedregelen i § 51 nr 2 om rett til daglig fritid endres fra 10 til 11 timers arbeidsfri periode mellom to arbeidsøkter.

5.3.2.2 Arbeidstilsynets dispensasjonsadgang

Departementet foreslo i høringsbrevet endringer i tre regelsett om Arbeidstilsynets dispensasjonsadgang, jf arbeidsmiljøloven § 41 fjerde ledd, § 47 nr 3 og § 50 nr 3.

Direktoratets generelle dispensasjonsadgang, arbeidsmiljøloven § 41 fjerde ledd

For å bringe arbeidsmiljøloven i samsvar med direktivet foreslo departementet i høringsbrevet at Direktoratet for arbeidstilsynets adgang til å tillate gjennomsnittsberegning av arbeidstiden etter § 41 fjerde ledd begrenses til en periode på høyst 6 måneder. Endringen innebærer kun en begrensning i forhold til beregningsperiodens lengde og direktoratet kan fortsatt innvilge dispensasjoner med hjemmel i § 41 fjerde ledd for lengre perioder enn 6 måneder.

Arbeidstilsynets adgang til å tillate gjennomsnittsberegning av arbeidstiden, arbeidsmiljøloven § 47

Departementet foreslo i høringsbrevet å innføre en begrensning i Arbeidstilsynets adgang etter § 47 nr 3 til å tillate gjennomsnittsberegning av arbeidstiden i tilfeller der en uregelmessig fordeling av arbeidstiden er nødvendig. Endringsforslaget innebærer at Arbeidstilsynet ikke kan gi tillatelse til gjennomsnittsberegning av arbeidstiden for en lengre periode enn 6 måneder.

Utvidet overtid etter tillatelse fra Arbeidstilsynet, arbeidsmiljøloven § 50 nr 3

Arbeidstilsynets adgang etter arbeidsmiljøloven § 50 nr 3 til å gi tillatelse til utvidet overtidsarbeid går noe lenger enn direktivets bestemmelse i artikkel 6, jf artikkel 16.2. I høringsbrevet legger departementet til grunn at Arbeidstilsynets dispensasjonsadgang etter denne bestemmelsen vil kunne opprettholdes dersom det innføres visse begrensninger i samsvar med direktivet. På denne bakgrunn foreslo departementet i høringsbrevet at det innføres en øvre ramme for Arbeidstilsynets dispensasjonsadgang på inntil 200 timer overtid over en periode på høyst 6 måneder.

5.3.2.3 Helsekontroll av nattarbeidere, arbeidsmiljøloven § 14

I høringsbrevet foreslo departementet en ny regel om gratis helsekontroll inntatt som ny bokstav d) i arbeidsmiljøloven § 14 annet ledd. Forslaget innebærer at det innføres en plikt for arbeidsgiver til å tilby helsekontroll til de arbeidstakerne som i denne sammenheng defineres som nattarbeidere, før de settes til nattarbeid og deretter med jevne mellomrom. Gjennomføringen av helsekontroll kan i denne forbindelse utføres av enhver lege eller ved bruk av eksisterende verne- og helsepersonale ved virksomheten, jf arbeidsmiljøloven § 30. I alle tilfelle plikter arbeidsgiver å dekke nødvendige utgifter til slike undersøkelser.

5.4 Høringsinstansenes merknader

5.4.1 Generelt

De fleste høringsinstansene uttrykker seg i hovedsak positivt til endringsforslagene. Arbeidstakerorganisasjonene er positive til endringene på grunn av at disse vil gi arbeidstakerne et bedre arbeidsrettslig vern enn gjeldende bestemmelser i arbeidsmiljøloven. Arbeidsgiverorganisasjonene støtter departementets endringsforslag under henvisning til at dette er tilpasninger som er nødvendige for å gjennomføre direktivets krav i norsk rett.

Enkelte høringsinstanser bemerker at de ikke anser det hensiktsmessig å innføre en bestemmelse om helsekontroll før arbeidstaker tiltrer en stilling som medfører nattarbeid, blant annet fordi legen/helsepersonellet er pålagt taushetsplikt i forhold til arbeidsgiver.

5.4.2 Arbeidstakerorganisasjoner

Landsorganisasjonen i Norge (LO) er i prinsippet positiv til lovforslagene som samlet sett oppfattes som en forbedring av arbeidsmiljølovens arbeidstidskapittel. LO støtter forslaget om endring av arbeidsmiljølovens § 47 nr 3 om Arbeidstilsynets adgang til å tillate gjennomsnittsberegning av arbeidstiden. LO mener imidlertid at bestemmelsene i § 47 nr 1 og nr 2 om skriftlige (individuelle) avtaler og avtaler med tillitsvalgte om gjennomsnittsberegning må endres på samme måte, slik at referanseperioden for disse også blir 6 måneder. LO stiller spørsmål ved om direktivets artikkel 17.4 gir hjemmel til å opprettholde en referanseperiode på ett år for individuelle avtaler om gjennomsnittsberegning etter § 47 nr 1, i det direktivet etter LOs mening kun åpner for unntak ved tariffavtale. LO viser til at skriftlige avtaler med enkeltstående arbeidstakere etter § 47 nr 1 ikke omfattes av arbeidstvistlovens legaldefinisjon av tariffavtale. Selv om LO er enig med departementet i at bestemmelsen i § 47 nr 2 om avtaler med tillitsvalgte vil kunne opprettholdes etter direktivet, foreslår LO likevel at referanseperioden også etter denne bestemmelsen settes til 6 måneder slik at det blir like referanseperioder etter alle alternativer i 47. Dette vil etter LOs mening gjøre § 47 mer oversiktlig.

LO påpeker også at direktivets artikkel 17.2 etter deres mening neppe gir adgang til å opprettholde unntaksbestemmelsene i § 51 nr 2. Etter LOs mening gir ikke direktivets unntaksbestemmelse adgang til å gjøre unntak hvor det ikke foreligger tariffavtale eller hvor unntaksmuligheten ikke er direkte innarbeidet i loven.

Akademikernes Fellesorganisasjon (AF) er positiv til forslagene til endringer av arbeidsmiljøloven.

Yrkesorganisasjonenes Sentralforbund (YS) er positive til endringene som vil medføre et bedre vern av arbeidstakerne. Særlig gjelder dette endringsforslaget om innføring av helsekontroll i forbindelse med nattarbeid.

Norsk Lærerlag (NL) støtter lovendringsforslagene. NL er blant annet enig i at unntaket for undervisningspersonell etter § 41 opprettholdes, i og med at de arbeidstidsbestemmelser som i dag gjelder for undervisningspersonell (jf avtaler) sikrer arbeidstakerne et minst like godt vern som direktivet. Dersom denne situasjon skulle endres, forutsetter NL at spørsmålet om endring av § 41 på dette punktet tas opp til ny vurdering.

5.4.3 Arbeidsgiverorganisasjoner

Næringslivets Hovedorganisasjon (NHO) har ingen merknader til at det foretas en tilpasning til direktivets bestemmelser. NHO forutsetter imidlertid at endringsforslagene ikke går lenger enn det som strengt tatt er nødvendig for å oppfylle direktivets krav.

Handels- og Servicenæringens Hovedorganisasjon (HSH) har merket seg at forslagene ikke går lenger enn EU-direktivet og har ingen innvendinger til dette.

Maskinentreprenørenes Landsforening (MEF) er meget kritisk til forslaget om at hovedregelen i arbeidsmiljøloven § 51 nr 2 om 10 timers arbeidsfri mellom to arbeidsøkter økes til 11 timer. MEF uttaler i denne forbindelse at:

«..anleggsbransjen preges av betydelige sesongsvingninger med stor aktivitet sommerstid og derpå følgende lavere aktivitet vinterstid. Ytterligere preges det enkelte prosjekt av stor variasjon i arbeidsinnsats og arbeidstiden. Dette kan skyldes sykdom, men er like meget et resultat av at byggherren foretar endringer og bestiller tilleggsarbeider. Dette medfører store variasjoner i arbeidstiden for den enkelte ansatt.».

MEF bemerker særlig at det i bedrifter hvor det er inngått tariffavtale, må partene på generelt grunnlag forut for at anlegget starter opp kunne avtale at den daglige fritiden skal være kortere enn de foreslåtte 11 timer.

Norges arbeidsgiverforening med offentlig tilknytning (NAVO) uttaler at gjeldende bestemmelser sammen med de foreslåtte endringer etter deres oppfatning på en hensiktsmessig måte gjenspeiler direktivets bestemmelser. På denne bakgrunn gir NAVO sin tilslutning til endringsforslagene og de begrunnelser som er gitt.

Norske avisers Landsforening (NAL) uttaler at:

«Utvidelse av daglig fritid fra 10 til 11 timer reduserer fleksibiliteten i arbeidslivet og vil vanskeliggjøre overgangen fra ett skift til ett annet i skiftordninger med 3 eller flere skift når skiftordningen går over 6-7 av ukens dager. I direktivet art. 17.2.3, a, er det adgang til generelt å gjøre unntak fra art. 3 og 5 «for skiftarbeid, hver gang arbeidstakeren bytter skift og ikke får døgnhvil og/eller ukehvil mellom slutten av et skift og begynnelsen av det neste». NAL foreslår at dette unntak implementeres i norsk rett i arbeidsmiljøloven § 51 nr. 2, slik at daglig fritid ikke økes i dette tilfellet, eller at det kan reises tvil om hvorvidt overgang fra et skift til et annet kan foregå uten at arbeidstakeren gis ukentlig fritid. Selv om departementet anser at de unntaksmulighetene som i dag finnes i arbeidsmiljøloven § 51 nr. 2 kan opprettholdes med hjemmel i direktivets unntaksbestemmelser i art. 17.2, vil ikke alle situasjoner i forbindelse med overganger mellom skiftene i en skiftordning kunne løses med lengre daglig fritid på samme måte som i dag.»

NALpåpeker at forslaget om krav til helsekontroll ved nattarbeid vil medføre store ekstrautgifter for deres medlemsbedrifter fordi et betydelig antall morgenavisbud i dag arbeider innenfor det tidsrom som defineres som nattarbeid etter direktivet. Dette forsterkes i følge NAL igjen av høy «turnover» blant avisbudene. For Aftenposten som har omkring 700 morgenavisbud som i dag ikke er omfattet av bedriftshelsetjenesten og en «turnover» på 72 %, anslås ekstrautgiftene ved innføring av helsekontroll, jf forslaget i høringsbrevet til å utgjøre kr 650 000 pr år for bedriften.

Generelt bemerker NAL at de har vanskelig for å skjønne hensikten med en helsekontroll når arbeidsgiveren på grunn av taushetsplikten ikke får kjennskap til om vedkommende arbeidssøker/-taker (fortsatt) egner seg for nattarbeid, jf direktivet art 9.2. Direktivet inneholder såvidt NAL kan se, ingen unntaksbestemmelser fra taushetsplikten og NAL mener derfor at departementet bør presisere om arbeidsgiver skal ha underretning om arbeidssøkers/-takers egnethet for nattarbeid.

Skogbrukets Landsforening (SL) foreslår at det gjøres unntak for skogsarbeid i forslaget til ny § 47 nr 3 i arbeidsmiljøloven. Det uttales her :

«Gjennomsnittsberegning av arbeidstid praktiseres i skogbruket for å tilpasse arbeidsdagen til dagslyset. Det avtales i slike tilfeller korte arbeidsdager om vinteren, når det ikke er mulig å arbeide i skogen etter mørkets frembrudd, og tilsvarende lengre arbeidsdager om sommeren. Gjennomsnittsberegning foretas således alltid over en periode på ett år. En avtale for kun seks måneder er i dette tilfellet ikke brukbart.»

Selv om gjennomsnittsberegning normalt vil kunne gjennomføres etter skriftlig avtale med den enkelte arbeidstaker eller med tillitsvalgte (jf § 47 nr 1 og 2), mener SL at adgangen til å foreta gjennomsnittsberegning over ett år etter tillatelse fra Arbeidstilsynet (jf § 47 nr 3) må opprettholdes for skogsarbeid.

5.4.4 Offentlige organer og instanser

Samferdselsdepartementet (SD) bemerker at jernbanetransport er unntatt fra direktivet. På grunn av at forslaget om å utvide regelen om den daglige arbeidsfri perioden i arbeidsmiljøloven § 51 nr 2 fra 10 til 11 timer vil kunne få konsekvenser for NSB, bes det om at direktivet følges på dette punktet ved at det gjøres unntak for jernbanetransport.

Finansdepartementet (FIN) har ingen merknader til forslagene på bakgrunn av at det kun foreslås endringer i den grad direktivet krever det.

De øvrige departementer og offentlige etater som har avgitt høringsuttalelse har i hovedsak ingen merknader til høringsforslagene.

5.5 Departementets vurdering og forslag til endringer

5.5.1 Generelt

Departementet legger til grunn at gjeldende grunnrammer i arbeidsmiljølovens arbeidstidskapittel er strengere enn EUs rådsdirektiv 93/104/EF, men at loven på visse punkter gir større mulighet til unntak fra hovedreglene enn direktivet. Direktivet går på enkelte punkter også lengre enn de norske reglene og gir i denne sammenheng arbeidstakerne et bedre vern. Siktemålet med endringsforslagene er å foreta de tilpasninger som er nødvendige for å gjennomføre direktivet i norsk rett.

5.5.2 Virkeområde

Når det gjelder arbeidsmiljølovens virkeområde tar ikke forslaget sikte på å medføre noen realitetsendringer. Det vises i denne sammenheng til at enkelte arbeidstakere som er unntatt fra direktivet er omfattet av arbeidsmiljølovens arbeidstidskapittel. Dette gjelder blant annet jernbanetransport. Departementet har merket seg Samferdselsdepartementetsanmodning om at forslaget om å endre retten til daglig fritid etter arbeidsmiljøloven § 51 nr 2 fra 10 til 11 timer ikke gjøres gjeldende for jernbanetransport. Samferdselsdepartementet viser til at endringen blant annet vil kunne medføre at personalorganisasjonene vil vegre seg mot å inngå avtaler som avviker vesentlig fra loven og for øvrig medføre økt behov for bemanning uten tilsvarende økning av produksjon/inntekter.

Departementet viser til at gjeldende bestemmelse om daglig hviletid i § 51 nr 2 gjelder alle sektorer, herunder også jernbanetransport. Samferdselsdepartementets forslag vil i realiteten innebære et nytt skille mellom jernbanetransport og andre sektorer. Etter departementets oppfatning er det prinsipielt uheldig å skille mellom ulike sektorer i forhold til reglene om rett til daglig fritid. Departementet mener at arbeidstakere innen alle sektorer i utgangspunktet skal være omfattet av arbeidsmiljølovens bestemmelser, herunder regelen om daglig fritid. På denne bakgrunn ønsker ikke departementet, og ser heller ingen grunn til å innføre et skille mellom jernbanetransport og andre sektorer i forhold til hovedregelen om rett til daglig fritid. I den grad det innen jernbanetransportsektoren er behov for unntak fra hovedregelen gir loven partene adgang til å avtale eller søke Arbeidstilsynet om dispensasjon til kortere daglig fritid, jf § 51 nr 2 tredje, fjerde og femte ledd.

Undervisningspersonell er den eneste gruppen arbeidstakere som i utgangspunktet er omfattet av direktivet, men som er unntatt fra arbeidsmiljølovens arbeidstidskapittel. I foreliggende forslag foreslås dette unntaket i arbeidsmiljøloven opprettholdt. Selv om direktivet ikke inneholder noe direkte unntak for undervisningspersonell, gir direktivets unntaksbestemmelser, blant annet artikkel 17.3, adgang til å gjøre unntak fra de fleste av bestemmelsene i direktivet ved tariffavtale eller avtaler inngått mellom partene i arbeidslivet. Det stilles som vilkår at det sørges for et «passende vern av arbeidstakerne» eller «at de alminnelige prinsipper for vern av arbeidstakernes helse og sikkerhet overholdes». Departementet viser til at dette området i dag er gjennomregulert ved tariffavtaler i Norge. Departementet finner på denne bakgrunn at de arbeidstidsbestemmelser som gjelder for undervisningspersonell sikrer arbeidstakerne et minst like godt vern som direktivets bestemmelser. På denne bakgrunn kan unntaket for denne gruppen opprettholdes med hjemmel i direktivet. Det vises også til at Norsk Lærerlag i sin høringsuttalelse støtter forslaget om å opprettholde unntaket for undervisningspersonell.

5.5.3 Retten til daglig fritid - arbeidsmiljøloven § 51

Departementet foreslår at hovedregelen i § 51 nr 2 om rett til en arbeidsfri periode mellom to arbeidsøkter i samsvar med direktivets krav økes fra 10 til 11 timer. Det foreslås ikke noen endring i adgangen for partene eller for Arbeidstilsynet til å gi samtykke til at den arbeidsfrie perioden gjøres kortere enn lovens hovedregel, jf § 51 nr 2 annet, tredje og fjerde ledd.

Departementet har merket seg Landsorganisasjonen i Norges (LO)anførsler om at direktivets artikkel 17.2 etter deres mening neppe gir adgang til å opprettholde unntaksmulighetene fra hovedregelen om daglig fritid som følger av § 51 nr 2. Etter LOs mening er muligheten for partene til å avtale kortere hviletid enn lovens hovedregel i strid med direktivet.

LO anfører at artikkel 17.2 ikke gir hjemmel for unntak når det ikke foreligger tariffavtale eller hvor vilkårene for unntak etter artikkel 17.2 ikke er innarbeidet i lovteksten. LO viser til at arbeidstvistlovens definisjon av tariffavtale må legges til grunn ved tolkningen av direktivets unntaksbestemmelse i denne sammenheng.

Etter departementets vurdering gir direktivets artikkel 17.2 og 17.3 mulighet til å avtale unntak fra hovedregelen om daglig fritid både gjennom tariffavtale og lokale eller individuelle avtaler. Direktivet gir ikke noen nærmere definisjon av hva som menes med «tariffavtale» eller «avtale mellom partene». Direktivet åpner videre for at det enkelte medlemsland opprettholder sitt eget system og tradisjoner når det gjelder adgangen til å avtale unntak. Det enkelte medlemsland står relativt fritt til å velge på hvilken måte direktivets bestemmelser skal gjennomføres på i nasjonal rett så lenge direktivets krav er oppfylt, herunder bestemme på hvilket nivå det kan inngås avtaler om unntak. Departementet mener på denne bakgrunn at gjeldende unntaksbestemmelser i § 51 nr 2 kan opprettholdes med hjemmel i direktivet.

For å kunne gjøre unntak fra hovedregelen om daglig fritid er det etter direktivets artikkel 17.3 et vilkår at de berørte arbeidstakerne tildeles tilsvarende kompenserende fritid, eller i særlige tilfeller der slik kompenserende fritid ikke er mulig, at det sørges for et passende vern av arbeidstakerne. Departementet viser til at arbeidstakerne gjennom arbeidsmiljølovens alminnelige bestemmelser om et forsvarlig arbeidsmiljø er sikret et passende vern i overensstemmelse med direktivets krav. Det vises spesielt til bestemmelsen i § 12 som pålegger arbeidsgiver en generell plikt til å legge alle sider ved arbeidet, herunder arbeidstidsordninger, til rette slik at den enkelte arbeidstaker ikke utsettes for uheldige fysiske eller psykiske belastninger. Partene vil fortsatt kunne inngå avtaler om at den daglige fritiden skal gjøres kortere enn det som følger av den nye hovedregelen om 11 timers fritid. Departementet har i denne forbindelse merket seg at enkelte høringsinstanser er skeptiske til at hovedregelen endres fra 10 til 11 timer under henvisning til særskilte behov. Dette gjelder blant annet Maskinentreprenørenes Landsforening (MEF)og Norske Avisers Landsforening (NAL).

Departementet viser imidlertid til at den generelle adgangen for partene til å avtale kortere friperioder etter § 51 nr 2 tredje ledd fortsatt vil kunne imøtekomme behovet for kortere daglig fritid når særlige behov gjør dette nødvendig, blant annet i tilknytning til skiftarbeid og turnusarbeid. Departementet er på denne bakgrunn heller ikke enig med NAL i at det er grunn til å innføre et uttrykkelig unntak for skiftarbeid. Departementet bemerker for øvrig at endringsforslaget ikke vil endre lovens nedre grense for partenes avtaleadgang. De lokale partene ved tariffbundet virksomhet vil som i dag kunne avtale at daglig fritid skal være kortere enn hovedregelen, men ikke kortere enn 8 timer. Det vises for øvrig til at Arbeidstilsynet vil kunne gi samtykke til at den arbeidsfrie perioden gjøres kortere, jf § 51 nr 2 fjerde ledd.

På bakgrunn av at hovedregelen endres til 11 timer foreslås ordlyden i § 51 nr 2 tredje ledd justert tilsvarende, slik at den øvre rammen for partenes avtaleadgang tilsvarende hovedregelen settes til 11 timer.

5.5.4 Arbeidstilsynets dispensasjonsadgang

5.5.4.1 Generelt

Etter hovedregelen i direktivets artikkel 6 skal den ukentlige arbeidstiden ikke overstige 48 timer pr uke i gjennomsnitt, inkludert overtid. Beregningsperioden for den gjennomsnittlige arbeidstiden kan i følge artikkel 16.2 være høyst 4 måneder. Intensjonen bak bestemmelsen er den samme som for arbeidsmiljølovens arbeidstidsbestemmelser, å sette grenser for arbeidstidens lengde av hensyn til arbeidstakernes sikkerhet, helse og velferd.

Etter direktivets artikkel 17 kan det på visse vilkår gjøres unntak fra bestemmelsen om beregningsperiodens lengde. Direktivet gir på dette punktet partene i arbeidslivet en videre unntaksmulighet sammenlignet med adgangen til å gjøre unntak ved lov eller forskrift. I overensstemmelse med høringsbrevet foreslår departementet visse begrensninger i Arbeidstilsynets adgang til å gi dispensasjon fra lovens arbeidstidsbestemmelser. Direktoratet for arbeidstilsynets generelle dispensasjonsadgang for arbeid av særegen art etter § 41 fjerde ledd foreslås begrenset slik at beregningsperioden for dispensasjon til alternative arbeidstidsordninger settes til seks måneder. Videre foreslås perioden Arbeidstilsynets kan tillate gjennomsnittsberegning av arbeidstiden, i tilfeller der en uregelmessig fordeling av arbeidstiden er nødvendig, endret fra ett år til seks måneder, jf § 47 nr 3. Arbeidstilsynets adgang til å gi samtykke til utvidet bruk av overtid etter § 50 nr 3 foreslås begrenset slik at tillatelse kan gis for inntil 200 timer overtidsarbeid over en periode på høyst seks måneder.

De foreslåtte endringer i Arbeidstilsynets kompetanse medfører ikke noen endring i den adgang fagforeninger med innstillingsrett har til å inngå tariffavtaler om arbeidstidsordninger som avviker fra lovens regler etter § 41 femte ledd.

Departementets forslag til endringer i Arbeidstilsynets dispensasjonsadgang i § 41 fjerde ledd, 47 nr 3 og 50 nr 3 innebærer ikke endringer i gjeldende kompetanseforhold mellom Direktoratet for arbeidstilsynet og Arbeidstilsynets distriktskontorer. Det foreslås heller ingen endringer i bruken av disse begrepene i arbeidstidskapitlet. Departementet viser til den opprydding og klargjøring av begrepsbruken som ble gjennomført i 1995, i samsvar med Ot prp nr 50 (1993-94) s 235, der det ble presisert at myndigheten vil ligge i Direktoratet for arbeidstilsynet uavhengig av hvilket begrep som brukes i lovteksten, men at muligheten for å delegere er knyttet til begrepsbruken. Dette innebærer at dersom myndigheten er lagt til «Direktoratet for arbeidstilsynet» kan ikke direktoratets myndighet delegeres videre. Mens i de bestemmelser der myndigheten er lagt til «Arbeidstilsynet» kan direktoratet delegere sin myndighet videre.

5.5.4.2 Direktoratet for arbeidstilsynets generelle dispensasjonsadgang- arbeidsmiljølovens § 41 fjerde ledd

Direktoratet for arbeidstilsynets generelle dispensasjonsadgang - § 41 fjerde ledd

Departementet foreslo i høringsbrevet at Direktoratet for arbeidstilsynets generelle dispensasjonsadgang etter § 41 fjerde ledd opprettholdes, men med en mindre tilpasning i samsvar med direktivet.

For å bringe norsk rett i samsvar med direktivet foreslås en endring som innebærer at direktoratet ikke kan gi tillatelse til at perioden for gjennomsnittsberegning av ukentlig arbeidstid overstiger 6 måneder. Endringen vil i det vesentlige være i overensstemmelse med gjeldende dispensasjonspraksis i Direktoratet for arbeidstilsynet, hvoretter dispensasjoner etter § 41 fjerde ledd som regel gis for en kortere periode av gangen. For øvrig vil endringen kun begrense lengden av perioden for gjennomsnittsberegning av arbeidstid. Direktoratet kan fremdeles innvilge dispensasjoner etter § 41 fjerde ledd for lengre perioder enn 6 måneder. Endringsforslaget er ikke til hinder for at direktoratet eksempelvis gir en generell dispensasjon for 12 måneder, men kun tillater gjennomsnittsberegning for 6 måneder av gangen, hvoretter arbeidstiden for den enkelte seks-måneders periode må vurderes og ikke for hele ettårsperioden.

5.5.4.3 Arbeidstilsynets adgang til å tillate gjennomsnittsberegning av arbeidstiden, arbeidsmiljøloven § 47

Departementet foreslår at det innføres en begrensning av Arbeidstilsynets dispensasjonsadgang etter § 47 nr 3 når det gjelder referanseperiodens lengde ved gjennomsnittsberegning av arbeidstiden.

Etter gjeldende bestemmelse i arbeidsmiljøloven § 47 nr 3 kan Arbeidstilsynet gi tillatelse til gjennomsnittsberegning av arbeidstiden for en periode på inntil ett år i tilfeller der en uregelmessig fordeling av arbeidstiden er nødvendig. I proposisjonen videreføres forslaget fra høringsbrevet om å innføre en begrensing av referanseperiodens lengde fra ett år til seks måneder, jf direktivets artikkel 17.4 og artikkel 17.2.

Departementet har merket seg Landsorganisasjonen i Norges (LO)anførsler om at direktivet etter deres mening neppe gir adgang til å opprettholde regler om referanseperioder på inntil ett år ved skriftlig individuell avtale mellom arbeidsgiver og arbeidstaker om gjennomsnittsberegning av arbeidstiden, jf § 47 nr 1. LO anfører at direktivets artikkel 17.4 ikke gir hjemmel for å tillate avtale om referanseperioder på inntil ett år med mindre det stilles krav om tariffavtale, jf arbeidstvistlovens definisjon av tariffavtale. På denne bakgrunn mener LO at § 47 nr 1 må endres på samme måte som § 47 nr 3, slik at referanseperioden for gjennomsnittsberegning også etter denne bestemmelsen settes til maksimum seks måneder. Direktivet åpner imidlertid for at det enkelte medlemsland kan opprettholde sitt eget system og tradisjoner med hensyn til på hvilket nivå det kan inngås avtaler om unntak. Det vises for øvrig til omtalen av dette under punkt 5.5.3.

På denne bakgrunn finner departementet å kunne opprettholde arbeidsmiljølovens system og unntaksbestemmelsene i § 47 nr 1 med hjemmel i direktivet. Etter departementets syn kan ikke en begrensning i referanseperiodens lengde fra ett år til seks måneder når det gjelder Arbeidstilsynets dispensasjonsadgang, i seg selv begrunne en tilsvarende begrensning i partenes dispensasjonsadgang etter lovens § 47 nr 1 og nr 2 ut fra hensynet til like lange referanseperioder gjennom hele bestemmelsen. Departementet viser i denne forbindelse også til de høringsinstanser som har understreket betydningen av at det fremdeles bør være adgang for partene til å avtale gjennomsnittsberegning for inntil ett år av gangen. Departementet presiserer at adgangen til å avtale gjennomsnittsberegning etter § 47 nr 1 og nr 2 fortsatt vil gjelde for en periode på inntil ett år.

5.5.4.4 Arbeidstilsynets adgang til å tillate utvidet overtidsarbeid, arbeidsmiljøloven § 50 nr 3

Gjeldende bestemmelse i § 50 nr 3 gir Arbeidstilsynet adgang til å tillate overtid i et omfang som vil komme i konflikt med direktivets rammer for gjennomsnittlig ukentlig arbeidstid, inkludert overtid. På denne bakgrunn foreslo departementet i høringsbrevet at det innføres en øvre ramme for Arbeidstilsynets dispensasjonsadgang i § 50 nr 3 på inntil 200 timer over en periode på høyst 6 måneder.

Denne begrensningen vil få liten betydning i praksis. Arbeidstilsynet gir ordinært ikke dispensasjoner utover 400 timer pr år. Endringen innebærer en begrensning i forhold til de tilfellene der det er blitt gitt tillatelser utover 400 timer, samt de tilfeller hvor det er gitt anledning til å jobbe mer enn 200 timer innenfor en 6 måneders periode. Dette hører imidlertid til unntakstilfellene.

Arbeidstilsynets dispensasjonsadgang etter § 50 nr 3 er i dag knyttet til kalenderåret. Den perioden Arbeidstilsynet kan gi dispensasjon for foreslås i samsvar med direktivet endret til 6 måneder. Direktivet legger ikke noen føringer i forhold til om 6-månedersperioden skal være knyttet til kalenderåret eller ikke. Departementet foreslår at dispensasjonsadgangen etter § 50 nr 3 skal gjelde for enhver 6-månedersperiode, uavhengig av kalenderåret.

5.5.5 Helsekontroll av nattarbeidere, arbeidsmiljøloven § 14

Arbeidsmiljøloven har i dag ikke regler som direkte pålegger arbeidsgiver å gi nattarbeidere et tilbud om gratis helsekontroll. Departementet foreslo på dette grunnlag i høringsbrevet å innføre en plikt for arbeidsgiver om å tilby gratis helsekontroll til arbeidstakere som hovedsakelig utfører arbeid om natten. I samsvar med direktivets krav skal tilbudet i første omgang gis før arbeidstakerne settes til nattarbeid og skal deretter følges opp med tilbud om nye helsekontroller med jevne mellomrom. Dette forslaget følges opp i proposisjonen.

Norske Avisers Landsforening (NAL) påpeker i sin høringsuttalelse at forslaget til definisjon av «nattarbeider» går lengre enn direktivets bestemmelser i artikkel 2.3 og artikkel 2.4 i to retninger. For det første hevder NAL at perioden som defineres som «natt» i endringsforslaget er to timer lengre enn det som kreves etter direktivet. For det andre påpeker NAL at departementet ikke har tatt hensyn til at direktivet åpner for en alternativ definisjon av «nattarbeider» som omfatter arbeidstakere som arbeider minst tre timer av sin daglige arbeidstid i «nattetiden». Det anmodes på dette grunnlag om at tilbudet om helsekontroll i tråd med direktivet begrenses til arbeidstakere som normalt arbeider minst tre timer av sin daglige arbeidstid i nattetiden. NAL uttaler at en slik begrensning vil bidra til å redusere ekstrakostnadene for NALs medlemsbedrifter ved innføring av helsekontroll, siden budrutene normalt ikke er over tre timer for de som arbeider om natten.

I likhet med forslaget i høringsbrevet foreslår departementet at plikten til å tilby gratis helsekontroll knyttes til arbeidstakere som utfører minst 3/4 av arbeidstiden innenfor det tidsrom som regnes som nattarbeid etter arbeidsmiljøloven § 42, dvs mellom kl 2100 og kl 0600. Departementet viser til at dette er i overensstemmelse med den «normen» som i dag gjelder for retten til nedsatt arbeidstid etter arbeidsmiljøloven § 46 nr 3 d) for «arbeid som hovedsakelig drives om natten». Begge disse to regelsett er gitt av hensyn til den særlige ulempe det er å arbeide om natten og departementet finner derfor grunn til å legge seg på samme norm i begge disse tilfellene. Det vises til at direktivet overlater til medlemsstatenes nasjonale lovgivning å definere hva som skal regnes som nattetid. Departementet er imidlertid enig med NALs forslag om å begrense bestemmelsens virkeområde til arbeidstakere som arbeider minst tre timer av sin daglige arbeidstid om natten. Forslaget innebærer at de som hovedsakelig jobber om natten, men som jobber mindre enn tre timer daglig i perioden mellom kl 2100 og kl 0600, unntas fra regelen om helsekontroll. Departementet viser til at disse arbeidstakerne likevel vil være sikret et forsvarlig vern gjennom arbeidsmiljølovens alminnelig vernebestemmelser, herunder spesielt § 14 som pålegger arbeidsgiver å sikre at hensynet til arbeidstakernes sikkerhet, helse og velferd blir ivaretatt på alle plan i virksomheten. Blant annet stiller § 14 krav om løpende kartlegging og kontroll med arbeidstakernes helse. Forslaget til lovtekst i proposisjonen er formulert i samsvar med dette.

Når det gjelder omfanget og hyppigheten av helsekontrollene er det verken i lovforslaget eller i direktivet gitt noen nærmere retningslinjer. I forhold til intensjonene bak bestemmelsen må det avgjørende være å etablere en ordning som gir en rimelig mulighet for å forhindre at arbeidstakerne påføres helseskader. I utgangspunktet må det være opp til den enkelte arbeidsgivers eget skjønn å vurdere behovet for helsekontroll, både i forhold til tilbudets omfang og hyppighet. Departementet finner i denne forbindelse også grunn til å presisere at dette forslaget ikke innebærer noen plikt for arbeidstakerne til å gjennomføre en helsekontroll og det vil i utgangspunktet være opp til den enkelte arbeidstaker å vurdere om vedkommende ønsker en slik kontroll.

Departementet har merket seg de høringsinstanser som er negative til forslaget på bakgrunn av arbeidsgivers manglende innsyn i resultatene av helsekontrollen, men kan ikke slutte seg til denne kritikken. Formålet her er å verne arbeidstakernes interesser og gjennom helsekontrollen vil arbeidstakerne få viktig informasjon om eventuell helsefare i forbindelse med sitt arbeidet. Selv om arbeidsgiver, dersom han var kjent med resultatene fra helsekontrollene, i enkelte tilfeller kanskje ville kunne ivareta hensynet til et forsvarlig arbeidsmiljø på en bedre måte, finner ikke departementet at det i denne sammenheng foreligger tilstrekkelig grunnlag for å foreslå endringer i reglene som ivaretar hensynet til personvernet.

Rådsdirektiv 94/33/EF om vern av unge arbeidstakere på arbeidsplassen stiller også krav om at arbeidstaker skal tilby ungdom som settes til nattarbeid vederlagsfri helsekontroll, det vises til nærmere redegjørelse for dette under punkt 4.5.6.

Departementet legger for øvrig til grunn at direktivets krav til omplassering er tilfredsstillende ivaretatt gjennom gjeldende regler i arbeidsmiljøloven. Det vises til regelen i § 13 nr 3, hvoretter omplassering vil være et av mange aktuelle tiltak arbeidsgiver skal iverksette for yrkeshemmede arbeidstakere dersom det ikke finnes andre tiltak som gjør det mulig for arbeidstakeren å beholde jobben.