3 Utenlandsk rett

3.1 Ordningene i enkelte andre land

Norge var ett av 12 land som deltok i OECDs «Thematic Review of Early Childhood Education and Care Policy». Sluttrapporten «Starting Strong: Early Childhood Education and Care» (OECD 2001) påpeker at barnehager har vært gitt stor politisk oppmerksomhet i OECD-landene de siste tiår. Politikere anser at likeverdig tilgang til barnehager av god kvalitet kan styrke barnas grunnlag for livslang læring og være en viktig støttespiller for barnefamiliene.

OECDs omfattende arbeid på dette området viser at flere og flere land gir to års gratis pedagogisk korttidstilbud til barn før de begynner på skolen. Dette frivillige tilbudet er en lovfestet rettighet for barn fra 30 måneders alder i Belgia, fra tre år i Italia og fra fire år i Nederland, Storbritannia og Frankrike. Disse tilbudene er allment aksepterte av befolkningen og betraktes som et gode for barna. Vanligvis deltar over 95 prosent av barna, uavhengig av familiens inntekt eller status på arbeidsmarkedet. Tilbudene begrunnes med at de både bidrar til å styrke barnas grunnlag for livslang læring og støtter familiene i barnas oppdragelse.

I de nordiske land har det vært en økning i tilbud for aldersgruppen over tre år. For 3-6-åringer varierer dekningsgraden fra vel 70 prosent i Finland og Norge til nærmere 90 i Danmark. I Finland har barn under syv år en rett til å få plass i offentlig finansiert barnehage. I Danmark har kommunene en lovfestet forpliktelse til å møte behovet, men loven gir ingen en individuell rettighet. I Sverige er kommunene gjort ansvarlig for å gi et førskoletilbud for barn i alderen 1-5 år. Tilbudet skal gis innen rimelig tid, noe som har blitt tolket som tre til fire måneder etter at behovet er meldt.

I forhold til utviklingen i de landene som deltok i OECDs prosjekt, har Norge lavere dekning for de eldste førskolebarna, og foreldrene dekker en vesentlig større andel av kostnadene i sektoren enn det som er tilfelle i andre land. Norske barnehager ivaretar imidlertid pedagogikk og omsorg på en integrert måte, og tilbudene til barn under tre år har høy kvalitet sammenliknet med flere andre land. Videre er dekningen for de yngste barna bedre i Norge enn i flere land i Mellom-Europa, og Norge har lang erfaring med integrering av barn med funksjonshemminger.

3.2 Særlig om ordningene i Danmark og Sverige

I Danmark og Sverige er det nå tilnærmet full behovsdekning. Barnehagesektoren i Danmark og Sverige har en del fellestrekk som en ikke finner i Norge. For det første har kommunene plikt til å skaffe barnehageplass og barnehagesektoren er finansiert gjennom rammeoverføringen til kommunene. For det andre har kommunene styring med barnehagetilbudet i kommunen fordi det ikke er fri etableringsrett eller rett til godkjenning og fordi alle private barnehager må ha avtale med kommunen. I Sverige og Danmark har kommunene også en friere beskatningsrett enn i Norge. Dette gjør kommunenes bufferrolle i et maksprissystem lettere å etterleve mht. å begrense en mulig utilsiktet effekt på det øvrige tjenestetilbud kommunen har ansvar for. For det tredje finansieres private barnehager gjennom kommunale bidrag som ligger nær opp til hva kommunen gir til egne barnehager. For det fjerde er det satt et tak på foreldrebetalingen og reglene om inntektsgradering og søskenmoderasjon er nasjonale.

3.2.1 Barnehagesektoren i Danmark

Kommunene har det overordnede ansvaret for barnehagetilbudet i Danmark.

Barnehagesektoren er finansiert gjennom rammeoverføring til kommunene, som har plikt til å skaffe barnehageplass. Kommunen bestemmer selv hvor mange plasser det skal være. Ca. 30 prosent av barnehagene i Danmark er eiet av private aktører. Det er ikke fri etableringsrett eller rett til godkjenning, og alle private barnehager må ha avtale med kommunen.

Hvis kommunen garanterer barnehageplass, kan kommunen kreve høyere foreldrebetaling. Garantien innebærer at kommunen har plikt til å tilby plass i barnehage til alle barn over 26 uker inntil barnets skolestart. 238 av Danmarks 275 kommuner gir slik garanti. Etter en lovendring i desember 2002 er kommunen forpliktet til enten å gi garanti eller til å gi søkerne en vurdering av den forventede ventetiden på barnehageplass.

Kommunen kan ta beslutningen om tildeling av plass i barnehage på bakgrunn av kommunens egne retningslinjer for opptaket. Vedtaket kan ikke påklages. Kommunen kan gi private barnehager anledning til å foreta opptaket selv, men kommunen skal likevel sikre seg oversikt over behov og tilbud innen barnehagesektoren.

Foreldrebetalingen er lovregulert. Foreldrene betaler 30 prosent av de budsjetterte driftsutgiftene med unntak av husleie, vedlikehold og andre eiendomskostnader. Kommunen fastsetter foreldrebetalingen for et regnskapsår på grunnlag av barnehagenes budsjetter. Kommuner som garanterer barnehageplass, kan ta høyere foreldrebetaling enn andre kommuner, inntil 33 prosent av driftsutgiftene.

Søskenmoderasjon er regulert ved at foreldre betaler full pris for det dyreste tilbudet og halv pris for de øvrige. Inntektsgradering av foreldrebetalingen er regulert slik at full pris først betales ved husholdningsinntekt over DKK 340 200. I 2002 var gjennomsnittlig foreldrebetaling (fordelt på elleve måneder) ca. DKK 2400 for barn under tre år og DKK 1600 for barn over tre år.

3.2.2 Barnehagesektoren i Sverige

Kommunene har plikt til å skaffe barnehageplass uten ugrunnet opphold. Det er kun et titalls kommuner som ikke klarer å oppfylle plikten innen tre til fire måneder. Barnehagene er finansiert gjennom rammeoverføringene til kommunene. 17 prosent av barna går i privat barnehage. Det er ikke fri etableringsrett eller rett til godkjenning, og alle private barnehager må ha avtale med kommunen.

Det er opp til den enkelte kommune å organisere opptaket til barnehage. Full behovsdekning fører til kvalitetskonkurranse mellom barnehagene fordi foreldrenes tilfredshet bestemmer hvilke barnehager som får fylt opp plassene sine.

I 2002 ble maxtaxan innført. Ingen barnehageplass i Sverige koster nå mer enn SEK 1140 per barn per måned. Maksimalprisen for søsken nummer to er SEK 760 per måned, for nummer tre SEK 380, mens det fjerde barnet er gratis. Foreldrebetalingen for ett barn skal uansett ikke utgjøre mer enn tre prosent av husholdningsinntekten, og henholdsvis to og én prosent for søsken nummer to og tre.

Maxtaxan er frivillig for kommunene, men fra 2003 er alle 290 kommuner med. Maksimalprisen gjelder for hele kommunen, også de private barnehagene. Det skal ikke betales noe ekstra for kost e.l., men kommunene og de private barnehagene står fritt til å lage andre moderasjonsordninger.

Ved innføringen av maxtaxan ble det fra enkelte hold forventet at etterspørselen etter barnehageplass og oppholdstiden til det enkelte barn ville øke når prisen gikk ned. Det ble også uttrykt bekymring for at reformen vil gå ut over kvaliteten på barnehagetilbudet.

Skolverket (direktoratet for skole og barnehage) la i mars 2003 frem sin første evaluering av maxtaxan og enkelte andre reformer. Den viser at det har blitt flere barn i barnehage, men at den gjennomsnittlige størrelsen på barnegruppene ikke har økt. Lavere foreldrebetaling har heller ikke ført til at gjennomsnittlig oppholdstid har økt. Personaltettheten er også uforandret i forhold til 2001.

Maxtaxan har ført til at forskjellene i foreldrebetaling har blitt mindre mellom kommunene. I 1999 kunne prisforskjellen for et barnehagetilbud på 33 timer per uke komme opp i SEK 50 000. I 2002 var den største prisforskjellen på SEK 10 000 for samme tilbud. Gjennomsnittlig har prisen for barnehageplass i 33 timer per uke gått ned med SEK 12 000.