4 Lovfestet plikt for kommunene til å sørge for at det finnes et tilstrekkelig antall barnehageplasser
4.1 Gjeldende rett
4.1.1 Generelt
I henhold til barnehageloven § 7 har kommunen ansvar for utbygging og drift av barnehager i kommunen. Utbyggingsmønster og driftsformer skal tilpasses lokale forhold og behov. Det er videre presisert i § 7 at barnehager for samiske barn i samiske distrikt skal bygge på samisk språk og kultur.
§ 7 pålegger kommunen et overordnet ansvar for å sikre barn gode oppvekstvilkår gjennom å tilby barnehageplasser til flest mulig barn. Bestemmelsen legger ikke noe rettslig ansvar på kommunen, men markerer at barnehageutbygging først og fremst er en kommunal oppgave.
Bestemmelsen setter ingen grenser for hvem som kan eie eller drive barnehager. Det er bred enighet om at andre eiere enn kommunen, som organisasjoner, bedrifter, foreldre, fylkeskommuner og enkeltpersoner også har en viktig rolle. Alle virksomheter som tilfredsstiller lovens krav har rett til godkjenning som barnehage.
Staten yter tilskudd til drift av barnehager. Godkjente virksomheter har automatisk rett til statsstøtte. Retten til tilskudd er ikke lovfestet, men følger av Stortingets årlige budsjettvedtak. Statsstøtten ytes med samme beløp og på samme vilkår til de private barnehagene som til de kommunale. En del private barnehager mottar i tillegg til den statlige støtten også støtte fra kommunene, mens andre barnehager må dekke inn resten av utgiftene gjennom foreldrebetalingen. Hvis kommunen støtter en privat barnehage økonomisk, for eksempel ved driftstilskudd, gratis tomt eller dekning av utgifter til søskenmoderasjon, kan kommunen sette de betingelsene den vil for støtten, så fremt disse er relevante og står i et rimelig forhold til den støtten som gis. Kommunen har på denne måten betydelig mulighet til å styre de private barnehagene. Kommunen kan for eksempel kreve at barnehagen følger kommunens bestemmelser om arealutnytting, at kommunen skal godkjenne barnehagens budsjett, fastsette foreldrebetalingen og kriterier for opptak av barn, eller at det er kommunen som skal foreta opptak av barn eller disponere et visst antall plasser.
4.1.2 Særlig om forholdende på Svalbard
Det gis tilskudd til drift av barnehager på Svalbard etter samme vilkår og satser som på fastlandet. Barnehageloven gjelder ikke på Svalbard, og dermed utløses ikke driftstilskuddet automatisk som for barnehager på fastlandet. Tilskuddet følger av Stortingets årlige budsjettvedtak. Barnehagevirksomheten på Svalbard er regulert av vilkårene som Barne- og familiedepartementet stiller i forbindelse med vedtak om tilskudd til drift av barnehager på Svalbard over departementets budsjett. Vilkårene tar utgangspunkt i barnehagelovens krav, for eksempel pedagogisk bemanning, prioritet for barn med funksjonshemminger mv.
Tilskuddet til drift av barnehager på Svalbard er i 2003 budsjettert til 4,1 millioner kroner. Departementet har ansvar for oppfølging og kontroll av tilskudd til drift av barnehager på Svalbard. Tall fra Statistisk sentralbyrå viser at det var tre godkjente barnehager på Svalbard ved utgangen av 2002. Alle ligger i Longyearbyen. To av disse er eid av Svalbard Samfunnsdrift AS, mens den siste er en foreldreeid familiebarnehage. Totalt hadde 101 barn et barnehagetilbud på Svalbard.
4.2 Forslaget som ble fremmet i høringsnotatet av desember 2002
Departementet har i høringsnotatet av desember 2002 fremmet for høring forslag om å lovfeste en plikt for kommunene til å sørge for et tilstrekkelig antall barnehageplasser for barn under opplæringspliktig alder. Forslaget ble fremmet som et virkemiddel for å nå Stortingets og Regjeringens mål om at alle som ønsker det skal få tilbud om barnehageplass. Pliktbestemmelsen som ble foreslått gir ingen korresponderende rett til barnehageplass. Et tilsvarende forslag har vært på høring tidligere (mars 2001) på bakgrunn av Stortingets behandling av Stortingsmelding nr. 27 (1999-2000) Barnehage til beste for barn og foreldre,jf. Innst.S. nr. 207 (1999-2000). Forslaget ble den gang i hovedsak positivt mottatt under forutsetning av økte statlige midler til sektoren. Departementet sendte saken på ny høring i desember 2002 på grunn av endrede rammebetingelser som følge av barnehageavtalen og særlig pkt. 1 d) som sier:
«Kommunene har ansvaret for å sikre full barnehagedekning i sin kommune, og samordner opptaket på en måte som sikrer likebehandling av barn og likebehandling av kommunale og private barnehager. Bedriftsbarnehager er ikke omfattet av samordnet opptak. Kommunene pålegges å prioritere behandlingen av søknader fra barnehager i forbindelse med plan og byggesaker. Det lovfestes en plikt for kommunene fra 1.7.2003 til å sørge for at det finnes tilstrekkelig antall barnehageplasser for barn under opplæringspliktig alder»
4.3 Høringsinstansenes syn
De fleste høringsinstansene støtter forslaget. Det tas imidlertid mange forbehold til hvorvidt bestemmelsen vil føre til full behovsdekning.
Bare én av kommunene som uttaler seg er imot forslaget om å lovfeste kommunens plikt til å sørge for et tilstrekkelig antall barnehageplasser, mens kommunene for øvrig overveiende er positive til forslaget under forutsetning av økte statlige overføringer til kommunene.
Fitjar kommune uttaler i denne forbindelse:
«Me meiner staten til no har hatt ei overdriven tiltru til at kommunane kan styrke tilbodet på mange tenestefelt samstundes innafor ei stram rammetildeling. (...) Fitjar kommune ser ikkje ein moderat grad av statleg styring over barnehagesektoren som problematisk i høve til lokal råderett over barnehageutviklinga. Uroa er knytt til økonomien (...)»
Grue kommune uttaler:
«Dersom kommunen skal oppfylle lovforslaget om plikt til å sørge for at det finnes et tilstrekkelig antall barnehageplasser ser vi en fare for at barnehagene i perioder kan risikere å gå med ledige plasser. (...) Lovforslaget vil kreve at det på kommunalt nivå finnes kompetanse og ressurser til å holde oversikt over behovet for barnehageplass til enhver tid. Dette kan bli vanskelig for kommuner som må redusere sin administrative stab pga dårlig kommuneøkonomi.
At søkere til barnehageplass ikke får en korresponderende rettighet tror vi vil bli vanskelig for «folk flest» å forstå.»
Flere kommuner etterlyser en presisering av hva plikten egentlig innebærer for kommunene, bl.a. skriver Dovre kommune:
«Brukartilpassing og fleksibilitet er omtala, men det er noko uklart kor sterkt dette vil stå, og om det omfattar heiltids- eller deltidsplassar. (....) Kva slags plass, innan kommunen eller nær bustad, innan kva frist m.m. Dovre kommune har «full» barnehagedekning, dvs. at ingen barn står på venteliste. Men vi ser at det kan vere vanskeleg med ei slik lovfesta plikt, dersom den inneber at brukarane fritt skal kunne velje dagar og barnehage. Da kan kommunen t.d. få ekstra kostnader med ledige barnehageplassar enkelte dagar i ein barnehage, medan det er ventelister i ein annan. Dette er ei lite effektiv utnytting av ressursane.»
Kommunene uttaler seg til dels utførlig om mulighetene for å oppnå full behovsdekning. Rakkestad kommune mener at et krav om rapportering knyttet til pliktbestemmelsen vil være et godt tilleggsvirkemiddel for å oppnå full behovsdekning, mens Bergen kommune mener at pliktbestemmelsen ikke bør «avstedkomme rapporteringsplikt til sentrale myndigheter». Fylkesmannen i Hordaland uttaler at endringen i § 7 bør følges opp ved at barnehageloven §10 endres slik at fylkesmannen fører tilsyn med at kommunen planlegger og tilrettelegger for å kunne tilby alle familier barnehageplass. Narvik kommune mener at en endring i barnehageloven § 7 må ses i sammenheng med § 12 fordi bestemmelsen gir den som vil opprette barnehage rett til godkjenning, hvilket fører til at kommuner med full eller tilnærmet full behovsdekning mangler styringsmidler for å unngå en ineffektiv barnehagesektor. Trondheim kommune uttaler seg i samme retning og uttaler om full behovsdekning:
«Barnehageavtalen på Stortinget har trukket opp 2005 som nasjonal målsetting for å oppnå full barnehagedekning. Avtalen inneholder imidlertid lite om hvordan dette målet skal nås. Incitamentene som stilles til rådighet overfor kommunene og private utbyggere er svært begrenset. Fokuset i denne avtalen ligger på å redusere foreldrebetalingen. Avtalen retter seg dermed mer mot de som har plass i barnehage enn de som venter på å få det.»
Fylkesmennene støtter i hovedtrekk lovforslaget. Fylkesmannen i Oslo og Akershus uttaler:
«Fylkesmannen i Oslo og Akershus stiller spørsmål ved i hvilken grad og hvordan kommunene faktisk forpliktes gjennom den foreslåtte endringen til å prioritere midler til drift og utbygging av barnehager når det ikke medfører sanksjoner dersom kommunen ikke følger opp dette ansvaret. Kan plikten utformes slik at den forplikter kommunen sterkere, men slik at kommunenes mulighet til å styre blir opprettholdt? Lovendringen vil likevel kunne ha verdi som en markør av at barnehagedrift og barnehageutbygging er en lovpålagt oppgave og et kommunalt ansvar.»
Fylkesmannen i Buskerud mener:
«Fylkesmannen er enig med departementet i at statlige styringsmidler og pålegg kan bryte med intensjonen om større frihet til kommunene. Vi ser allikevel at det bør utredes former for pålagt rapportering om behov/etterspørsel og planer inntil full barnehagedekning er oppnådd. Dette for at fylkesmannen skal ha et styringsverktøy i oppfølgingen av pliktbestemmelsen.»
Fylkesmannen i Nordlanduttaler:
«Departementet forutsetter at kommunene, gjennom forvaltningen av statstilskuddet, til enhver tid har nødvendig oversikt over behovet for barnehageplasser. (...) Fylkesmannen deler ikke departementets syn på dette området. Vår kjennskap til kommunene viser at mange har manglende oversikt på barnehageområdet. Etter omstillingsprosesser har mange kommuner nå en to-nivå-organisering, hvor etatsnivået er borte og barnehagestyrerne er enhetsledere. Hvor barnehagemyndigheten er plassert og oversikten finnes, virker uklart.»
Fylkesmannen i Oppland skriver:
«Videre kan det synes å være nødvendig at det i merknader til loven blir gitt en klar presisering av hva «plikt til å sørge for barnehageplass» innebærer, dvs. hva for plasstype, nærhet til bosted, plass innen en rimelig frist etc.
Fylkesmannen støtter forslaget om lovfestet plikt for kommunene til å sørge for at det finnes et tilstrekkelig antall barnehageplasser, men at det samtidig også blir fattet vedtak om at denne bestemmelsen vil bli omgjort til en lovfestet rett til barnehageplass for enkeltfamilier og barn fra 2006.»
Fylkesmennene i Buskerud, Aust-Agder og Vest-Agder uttaler at en rett til barnehageplass bør innføres når målet om full behovsdekning er nådd.
Kommunenes Sentralforbund (KS) skriver:
«KS mener at det bør være mulig å realisere målet om barnehageplass til alle som ønsker det, uten å lovfeste en tilbudsplikt for kommunene. En slik plikt vil kunne redusere kommunenes handlefrihet på området og virke unødig detaljregulerende.
Skal det likevel innføres en plikt, må denne ses i forhold til den totaløkonomiske situasjonen for kommunesektoren. Får kommunene plikt til å etablere barnehageplasser, vil dette måtte medføre reduksjoner på andre områder så lenge kommunesektorens totaløkonomi ikke styrkes.
Ved innføring av en eventuell plikt for kommunene vil det være av vesentlig betydning hvordan «full behovsdekning» skal forstås. Her må det være opp til den enkelte kommune å fastslå når full dekning er oppnådd.»
Utdanningsforbundet støtter lovforslagets formulering om plikt for kommunen:
«Alle barn bør ha lik rett til utdanning og velferd. Derfor mener vi det er på høy tid å lovfeste en individuell rett til barnehageplass tilsvarende den rett ungdom har til videregående opplæring. (...) En lovbestemt kommunal plikt vil tydeliggjøre kommunenes rettslige ansvar for barnehagesektoren. Barnehager må behandles likt med andre lovpålagte oppgaver kommunene har, samtidig som plikten vil innebære at kommunene får et større ansvar for utbygging. En slik bestemmelse alene er ikke nok til å sikre at alle som ønsker barnehageplass får tilbud om dette. En lovbestemmelse må få følger dersom en bryter bestemmelsen. Og hva hjelper en slik bestemmelse foreldre som får avslag på søknad om barnehageplass? Utdanningsforbundet foreslår derfor at pliktbestemmelsen korresponderes med en individuell rett til barnehageplass.»
Private Barnehagers Landsforbund (PBL) skriver:
«Kommunene har allerede i dag et lovfestet ansvar for utbygging og drift av barnehager. PBL kan ikke se at kommunenes holdning til å faktisk bygge og drive barnehager vil endres vesentlig ved å innføre ytterligere en pliktbestemmelse uten sanksjoner ved brudd. Først når utbyggingsmålene nås, og man er klar til å innføre en individuell rett til barnehageplass, ser PBL hensikten med å lovfeste en plikt for kommunen.»
Barnehageforbundet støtter lovforslaget og uttaler:
«I utgangspunktet bør forslaget om å forplikte kommunene støttes. Dette vil legge trykk på kommunene slik at de må samarbeide med private aktører for å nå målene. (...) For øvrig bør det kunne være mulig å tenke at barn/foreldre bør ha rett til en barnehageplass en viss tid etter at behovet er meldt, eventuelt at denne retten innføres gradvis, eksempelvis per alderskull. (...) Med bakgrunn i at foreldre som etterspør barnehageplass skal sikres plass i rimelig nærhet til bosted og til en overkommelig pris, bør kommunene forpliktes til å ha barnehageplaner som gir lokalt definert full behovsdekning innen 2006.»
Fra uttalelsen til Institutt for Kristen Oppseding (IKO) siteres følgende:
«Vi ser det som positivt at kommunen blir forpliktet til å sørge for tilstrekkelig antall barnehageplasser, og at private barnehager regnes som et likeverdig tilbud med de kommunale. Vi støtter den nye lovteksten. (...) I merknadene til loven ønsker vi at det skal stå en presisering om at private og kommunale barnehager skal ses på som et likeverdig tilbud til brukerne.»
4.4 Departementets vurderinger og forslag
4.4.1 Generelt
Departementet opprettholder forslaget slik det ble fremmet i høringsnotatet av desember 2002. Til tross for at barnehageplass til alle som ønsker det i mange år har vært et sentralt politisk mål, er målet ikke oppnådd med de virkemidlene som myndighetene til enhver tid har benyttet. Det er en prioritert oppgave for departementet å sikre at utbyggingen fullføres for å nå målet om full behovsdekning. Det er uheldig at det fortsatt er familier som ikke får tilbud om barnehageplass til sine barn. I henhold til stortingsmeldingen om barnehagepolitikken er utbygging det viktigste målet å nå først.
Barnehagen er først og fremst et tiltak for barn. Den bidrar til å gi barn basiskompetanse, dvs. språk- og kommunikasjonsevne i vid forstand, noe som er grunnlaget for all senere læring og samhandling mellom mennesker. Barnehagen er spesielt viktig for barn som trenger særskilt hjelp og støtte. Ved siden av å være et tilbud til barn, legger også barnehagen til rette for omsorg og tilsyn i foreldrenes arbeidstid, og således går pedagogikk og omsorg hånd i hånd i den norske barnehagetradisjonen.
Barnehager er etter departementets syn et viktig likestillingspolitisk virkemiddel. Full behovsdekning vil få større konsekvenser for kvinner enn menn, og hensynet til likestilling taler også for at det nå tas i bruk sterkere virkemidler for å oppnå full behovsdekning.
Departementet legger til grunn at en lovbestemt kommunal plikt vil være et virkemiddel som innebærer større ansvar for utbygging av barnehager enn det kommunen har hatt til nå. En lovfesting vil tydeliggjøre kommunens ansvar for sektoren, og barnehager blir med dette forslaget en lovpålagt oppgave for kommunen.
Når det gjelder spørsmålet om i hvor sterk grad pliktbestemmelsen skal gjelde, vil svaret avhenge av de økonomiske rammene som knyttes til gjennomføring av barnehageavtalen. Uansett kan ikke plikten til å oppfylle bestemmelsen gjelde fullt ut fra ikrafttredelsen, ettersom det fortsatt vil gå noen år før full behovsdekning er oppnådd.
Oppfatningen av likhet i tjenestetilbudet og hvilken standard en tjeneste skal ha varierer fra kommune til kommune. Statlig regelverk bør derfor utformes slik at kommunesektoren gis mulighet til å finne egne løsninger på oppgaver sett ut fra lokale forutsetninger og behov.
En del av høringsinstansene er kritiske til forslaget om at kommunene selv skal vurdere hva som er tilstrekkelige antall barnehageplasser i kommunen. I denne forbindelse nevnes at enkelte kommuner nå har en to-nivå-organisering, med barnehagestyrerne som enhetsledere. Dette kan medføre manglende oversikt på barnehageområdet. Til dette vil departementet bemerke at kommunens ansvar og oppgaver gjelder uavhengig av organiseringen i den enkelte kommune. Departementet forutsetter derfor at den enkelte kommune kan ivareta administrasjon av utbyggings- og behovsvurderingen, herunder også administrere en samordnet opptaksprosess, slik at kommunen får den nødvendige oversikt.
4.4.2 Innføring av en pliktregel før full behovsdekning er oppnådd
Utbyggingen av barnehagetilbudet vil fortsatt være helt avhengig av kommunale og private aktører. Den videre utbyggingen av barnehager må ta utgangspunkt i lokale behov og ikke bare i et satt nasjonalt mål for hva som antas å være full behovsdekning i sektoren. Den enkelte kommune må derfor finne frem til den barnehagedekningen som tilsvarer behovet for plasser i egen kommune.
Erfaringer viser at behovet endrer seg over tid, og at det har en tendens til å øke i takt med økende utbygging. Det er derfor ikke mulig å fastslå behovet en gang for alle.
I St.meld. nr. 27 (1999-2000) ble full behovsdekning i barnehagesektoren anslått til å tilsvare 70 prosent barnehagedekning for barn fra 1-5 år på landsbasis. Barnehageavtalen legger opp til høyere dekning, om lag 80 prosent på landsbasis. Det vil være opp til den enkelte kommune å ha oppdatert oversikt over hva som er det lokale behovet for barnehageplasser. Etter departementets vurdering vil det være hensiktsmessig at den enkelte kommune regelmessig foretar lokale behovsbaserte undersøkelser, slik at utbygging av barnehager blir en integrert del av den øvrige areal- og tjenesteplanleggingen.
Nivået på foreldrebetalingen og tilpasningen av tilbudet etter brukernes ønsker, er momenter som påvirker behovet og etterspørselen etter barnehageplasser i kommunen. Når foreldrebetalingen reduseres, vil dette høyst sannsynlig øke etterspørselen etter heldagsplasser. Forslaget om lovfestet plikt for kommunen forutsetter at kommunen tar disse momentene i betraktning når den fastsetter det til enhver tid tilstrekkelige antall barnehageplasser.
Videre må kommunen ha ansvar for å utforme et variert tilbud som samlet kan dekke de behovene familiene har for barnehageplass. Det ligger derfor et særlig ansvar på kommunene som planlegger av en helhetlig og effektiv barnehagesektor.
Departementet har vurdert om det kan være hensiktsmessig å knytte tilstrekkelig antall barnehageplasser til nærmere angitt ventetid slik for eksempel Fylkesmannen i Oppland antyder. Bruk av ventetid, dvs. at en skal få plass innen en gitt frist, vil kunne benyttes som en konkret angivelse av målene for utbyggingen. Hensynet til lokale forhold tilsier at det ikke bør innføres nasjonale regler om ventetid. Departementet fastholder standpunktet om at kommunene selv må vurdere hva som er tilstrekkelig antall barnehageplasser og hvordan behovet skal dekkes. Dette er også det mest hensiktsmessige for å finne effektive løsninger lokalt.
Samtidig som det vil være opp til den enkelte kommune å fastslå når «full behovsdekning» er oppnådd, kan ikke den enkelte kommune tolke dette begrepet helt fritt.
Forslaget om at kommunene pålegges å sørge for at det finnes et tilstrekkelig antall plasser, innebærer at kommunene er forpliktet til å tilby plasser til barn i alle aldersgrupper under opplæringspliktig alder. Målet er en barnehagesektor som er variert, fleksibel og brukervennlig. Utgangspunktet er at kommunene i størst mulig grad skal sørge for at familiene får imøtekommet det ønsket de har for barnehageplass. Det vil stille krav til sammensetningen og omfanget av barnehagetilbudet i hver kommune, og evne til å endre og utvikle tilbudet etter behovene i befolkningen. Dette vil blant annet bety at kommunene bør ha et tilstrekkelig tilbud av hel- og deltidsplasser, barnehager med variert pedagogisk profil og at barnehagene bør ha åpningstider som er tilpasset familienes ønsker og behov.
Ved at barnehager med dette forslaget blir en lovpålagt oppgave for kommunen, blir kommunen forpliktet i større grad enn i dag til å prioritere utbygging av barnehager, også innenfor en ny finansieringsmodell for barnehagesektoren. Viljen og evnen til nyetableringer i kommunene avhenger i stor grad av gode og forutsigbare rammevilkår i sektoren.
Ved vurdering av innholdet i statlige styringsvirkemidler og statlige pålegg er det også viktig at styringsvirkemidlene samsvarer med kommunesektorens økonomiske rammer.
Et enklere og smidigere regelverk er også av betydning for etablering av barnehager. Regjeringen har lagt fram for Stortinget flere forslag om lovendringer for å gjøre plan- og bygningsloven mer effektiv og brukervennlig. Det blir innført tidsfrister i plan- og bygningsloven for å effektivisere behandlingen av reguleringsplaner. Kommunene vil heretter få 12 uker til å behandle en byggesak i første instans. Det legges også opp til at flere saker enn før skal behandles som meldingssaker og enkle tiltak, noe som kan gjøre prosessen enklere for dem som vil foreta mindre endringer.
4.4.3 Lovfesting av en plikt uten å lovfeste en korresponderende rettighet
Lovforslaget innebærer ikke en plikt for kommunene til å skaffe det enkelte barn en barnehageplass. Kommunens plikt gir altså ingen korresponderende rettighet til den enkelte familie eller det enkelte barn. Det vil si at bestemmelsen ikke vil innebære en rett som hver enkelt har et rettskrav på å få oppfylt, og som dermed kan legges fram for domstolene.
De fleste av høringsinstansene som uttalte seg særskilt til hvorvidt pliktbegrepet bør stå i selve lovteksten, støtter dette. Departementet opprettholder forslaget om at pliktbegrepet av hensyn til signaleffekten bør stå i selve lovteksten. Det er behov for en ekstra tydelig pliktbestemmelse, fordi det ikke foreslås en korresponderende rettighet, og heller ikke noen sanksjonsregler.
Forslaget om å lovfeste en kommunal plikt forutsetter at kommunene til enhver tid må ha god oversikt over behovet for barnehageplasser i kommunen. Selv om flere av høringsinstansene foreslår at kommunene bør rapportere om behovet i den enkelte kommune, vil ikke departementet foreslå at kommunene ved lov pålegges å ha en egen barnehageplan eller andre rapporteringskrav til staten. Det bør etter departementets vurdering bli opp til den enkelte kommune å bestemme hvordan den skaffer seg slik nødvendig oversikt.
Kommunene har i dag god oversikt over barn som går i kommunens egne barnehager. Gjennom forvaltningen av statstilskuddet til private barnehager, jf. barnehageloven § 8 fjerde ledd, har kommunen oversikt over antall barn som har plass i barnehager eid av andre enn kommunen selv.
Innføring av en samordnet opptaksprosess, se nedenfor i kapittel 5, vil gi kommunene bedre oversikt over etterspørselen etter barnehageplasser. I tillegg kan kommunen f.eks. også benytte seg av behovs- og brukerundersøkelser. Innføring av en samordnet opptaksprosess vil samtidig kunne legge til rette for bruk av ventelister. I tillegg til dette foreslås det i kapittel 8 en endring i barnehageloven § 11 som gir barnehagens styrer eller eier plikt til å gi kommunen de opplysninger den trenger til å fastsette det reelle behovet for barnehageplasser i kommunen. Med slike verktøy mener departementet at den enkelte kommune vil være i stand til skaffe seg nødvendig oversikt over behovet, og at kommunene vil følge opp dette uten at det er behov for en rapporteringsplikt. Forenklingshensyn taler også mot innføring av en rapporteringsplikt.
På denne bakgrunn har departementet tillit til at kommunene vil skaffe seg god oversikt over behovet for antall barnehageplasser. Departementet vil følge opp endringen i § 7 ved å evaluere gjennomføringen.
Noen av høringsinstansene har foreslått at det allerede nå foreslås en lovfestet rett til barnehageplass fra 2006. Departementet vil i denne proposisjonen ikke ta stilling til om, og eventuelt når, en lovfestet rett til barnehagehageplass kan vurderes innført.
Departementet har vurdert om dette forslaget vil få følger for barnehagedriften på Svalbard. Det finnes ikke en kommune som kan være pliktsubjekt på Svalbard, og forslaget her om kommunal plikt kan ikke gis analogisk anvendelse for Longyearbyen lokalstyre. Betydningen av lovforslagene på Svalbard er i sin helhet behandlet i kapittel 12.2.
En pliktbestemmelse pålegger kommunene å sørge for at sektoren blir ferdig utbygd. Plikten til å oppfylle bestemmelsen fullt ut kan imidlertid ikke gjelde når loven trer i kraft, fordi sektoren ikke er fullt utbygd. Men bestemmelsen forutsetter at kommunen skal forholde seg aktivt til den nye lovpålagte plikten.
Det fremgår av barnehageavtalen at plikten lovfestes fra 1. juli 2003.