11 Merknader til de enkelte bestemmelsene i lovforslaget

Til § 183

Paragrafen slår fast prinsippet om objektiv ansvar for skipets eier ved forurensningsskade forårsaket av bunkersolje. Videre inneholder bestemmelsen enkelte legaldefinisjoner. For alminnelige vurderinger vises til punkt 4.

Første ledd første punktum gjennomfører artikkel 3 nr. 1 i bunkerskonvensjonen, med prinsippet om at skipets eier er objektivt ansvarlig, se særlig alminnelige motiver punkt 4.1. Det er etter artikkel 3 nr. 1 den som er skipets eier på det tidspunkt hendelsen inntreffer, som er ansvarlig. Denne presiseringen antas unødvendig å innta i lovteksten.

Henvisningen i første ledd annet punktum til § 191 første ledd nytt annet punktum gjennomfører regelen i bunkerskonvensjonen artikkel 3 nr. 1 om en serie hendelser med samme opphav. Henvisningen til § 191 første ledd nytt tredje punktum gjennomfører regelen i bunkerskonvensjonen artikkel 5 om solidaransvaret ved hendelser som involverer to eller flere skip. Det vises nærmere til spesialmerknadene til endringene i § 191.

Annet ledd gjennomfører definisjonen av forurensningsskade i bunkerskonvensjonen artikkel 1 nr. 9. Bestemmelsen tilsvarer definisjonen av forurensningsskade etter oljeutslipp fra oljetankere i sjøloven § 191 annet ledd, men med den forskjell at det her tales om «forurensningsskade forårsaket av bunkersolje».

Tredje ledd gjennomfører definisjonen av skip i bunkerskonvensjonen artikkel 1 nr.1. Den Norske Advokatforening og Norges Rederiforbund bemerket i høringen i 2006 at uttrykket «sjøgående» kan gjøre det noe uklart om det kreves fremdriftsmaskineri for at et skip skal falle inn under definisjonen, og viste til at det engelske uttrykket er «seaborne craft». På denne bakgrunn foreslo disse høringsinstansene i stedet betegnelsen «flytende innretning», som i den tilsvarende bestemmelsen i sjøloven § 191. Departementet viser til at bunkerskonvensjonen gjelder skade forårsaket av olje til bruk til skipets drift eller fremdrift, og at skip uten fremdriftsmaskineri neppe i praksis vil kunne forårsake skade av betydning etter bunkerskonvensjonen. Spørsmålet er derfor neppe av særlig praktisk betydning. I prinsippet er imidlertid departementet enig i at uttrykket «sjøgående» ikke gir en helt dekkende gjennomføring av teksten i konvensjonen. Departementet legger også vekt på at ordlyden i § 191 og 183 her bør være ens, og at det derfor bør finnes et uttrykk som er hensiktsmessig i begge sammenhenger. Departementet finner ikke at uttrykket «flytende innretning» er tilstrekkelig dekkende i denne sammenhengen, da det bør gå frem av ordlyden at fartøyet må befinne seg på sjøen. Det kan tenkes bunkersoljesøl i ferskvann, noe som ikke vil være omfattet av bunkerskonvensjonen. Departementet foreslår på denne bakgrunn uttrykket «ethvert sjøgående fartøy eller annen flytende innretning på sjøen».

Fjerde ledd gjennomfører definisjonen av bunkersolje i artikkel 1 nr. 5

Femte ledd gjennomfører definisjonen av «skipets eier» i bunkerskonvensjonen artikkel 1 nr. 3, og regulerer derved hvem som er ansvarssubjektene etter regelen i første ledd. Se alminnelige motiver punkt 7. «Registrert eier» er definert i sjette ledd. Rederbegrepet skal forstås i tråd med vanlig tradisjon. Uttrykket «disponent» skal i utgangspunktet forstås på den samme måten som det tilsvarende begrepet i sjøloven § 171. Med «disponenten» menes vanligvis den som faktisk forestår driften av skipet på vegne av eieren. Hva som nærmere ligger i dette, er ikke helt klart, men må avgjøres ut fra en helhetsvurdering i det enkelte tilfellet. Den nærmere avgrensningen av begrepet «disponent» er imidlertid ikke avgjørende, siden alle som står for sentrale funksjoner knyttet til driften av skipet uansett er omfattet. Kretsen av ansvarssubjekter er ikke ment å være videre enn kretsen av begrensningsberettigede etter sjøloven kapittel 9.

Sjette ledd gjennomfører definisjonen av «regi­strert eier», jf. artikkel 1 nr. 4.

Syvende ledd gir § 191 femte ledd annet punktum tilsvarende anvendelse. Bestemmelsen gjennomfører bunkerskonvensjonen artikkel 1 nr. 4 annet punktum, om et skip som eies av en stat, men som brukes av et selskap som i denne staten er registrert som skipets bruker. Her skal med «eier» forstås dette selskapet.

Til § 184

Bunkerskonvensjonen artikkel 3 nr. 3 og 4 gjør de samme unntakene fra ansvaret som 1992-ansvarskonvensjonen artikkel 3 nr. 2 og 3, som er gjennomført i norsk rett i sjøloven § 192. Forslaget til § 184 viser derfor bare til reglene i sjøloven § 192. Det vises nærmere til merknadene til sjøloven § 192 i NOU 1973: 46 side 20–21.

Sjøloven § 192 gjelder bare ansvaret til den registrerte eieren, jf. definisjonen av «eier» i § 191 femte ledd. Henvisningen i forslaget § 184 til at § 192 skal gjelde tilsvarende, vil omfatte alle som inngår i definisjonen av «skipets eier» i forslaget § 183 femte ledd, ikke bare den registrerte eieren.

Til § 185

Første ledd første punktum gjennomfører bunkerskonvensjonen artikkel 3 nr. 5, som innebærer at krav mot dem som er omfattet av definisjonen av «skipseier», bare kan fremmes i samsvar med reglene i bunkerskonvensjonen. Annet punktum gir reglene om ansvarsfritak for visse personer (ansvarskanalisering) i sjøloven § 193 tilsvarende anvendelse, herunder reglene om regress i sjøloven § 193 tredje ledd. Bestemmelsen om kanalisering gis likevel ikke anvendelse for personer som er ansvarssubjekter etter bunkerskonvensjonen etter forslaget § 183 femte ledd, jf. tredje punktum. Se nærmere om ansvarskanalisering alminnelige motiver punkt 7.1.

Annet ledd viser til reglene om globalbegrensning i sjøloven kapittel 9. Dette inkluderer de høyere ansvarsgrensene i § 175 a jf. § 172 a. Se alminnelige merknader punkt 3.3.

Til § 186

Lovforslaget § 186 gjennomfører reglene om forsikringsplikt i bunkerskonvensjonen artikkel 7. Se alminnelige merknader punkt 4.2. Bestemmelsen er utformet etter mønster av sjøloven § 197, som gjennomfører de tilsvarende bestemmelsene i 1992-ansvarskonvensjonen artikkel 7. Den tvungne forsikringen skal etter artikkel 7 i bunkerskonvensjonen dekke ansvaret opp til ansvarsgrensen etter 1996-begrensningskonvensjonen.

Første ledd første punktum om forsikringsplikten for alle norske skip på over 1000 bruttotonn gjennomfører bunkerskonvensjonen artikkel 7 nr. 1. Etter annet og tredje punktum skal alle norske skip ha et sertifikat som bekrefter at det foreligger pliktig forsikring, jf. bunkerskonvensjonen artikkel 7 nr. 2. Sertifikatet kan etter bunkerskonvensjonen artikkel 7 nr. 3 under visse forutsetninger utstedes på statens vegne av en organisasjon eller institusjon som staten bemyndiger til dette. I den danske sjøloven er en bestemmelse om dette inntatt i § 186 fjerde ledd. Departementet foreslår at dette i tilfelle blir fastsatt i forskrift etter fjerde ledd.

Annet ledd første punktum pålegger forsikringsplikt for alle utenlandske skip, uansett hvor de hører hjemme, som anløper eller forlater havn eller annen laste- eller losseplass i Norge eller på den norske delen av kontinentalsokkelen. Etter konvensjonen artikkel 7 nr. 12 plikter statene å sikre at ethvert skip som ankommer havn eller laste- og losseplass i territoriet eller territorialfarvannet, har forsikring etter konvensjonen. Annet ledd annet punktum pålegger alle skip fra stater som er tilsluttet bunkerskonvensjonen, en plikt til å ha sertifikat etter konvensjonen, i tråd med artikkel 7 nr. 2. Tredje punktum pålegger også skip fra stater som ikke er tilsluttet bunkerskonvensjonen, å ha slikt sertifikat. Skip fra ikke-konvensjonsstater kan få utstedt sertifikat av myndighetene i konvensjonsstatene, jf. bunkerskonvensjonen artikkel 7 nr. 2. Det er noe uklart etter konvensjonens ordlyd om det også for skip fra slike stater gjelder en plikt til å ha sertifikat etter konvensjonen artikkel 7 nr. 2. Folkerettslig er det likevel uansett ingenting i veien for å oppstille en slik sertifikatplikt også for skip fra ikke-konvensjonsstater. En sertifikatplikt er den mest effektive måten for Norge å oppfylle sine forpliktelser etter bunkerskonvensjonen artikkel 7 nr. 12 til å håndheve den forsikringsplikten som gjelder for slike skip.

Bunkerskonvensjonen artikkel 7 nr. 14, med særregler om kravene til forsikringssertifikatet når skipet eies av en stat, tilsvarer 1992-ansvarskonvensjonen artikkel 7 nr. 12, som er gjennomført i sjøloven § 197 tredje ledd. I forslaget § 186 tredje ledd er det vist til at bestemmelsene i § 197 tredje ledd her gjelder tilsvarende.

Fjerde ledd gir hjemmel til å gi nærmere regler om forsikringsplikten i forskrift. Det legges her opp til det samme systemet som ved gjennomføringen av 1992-ansvarskonvensjonen i sjøloven kapittel 10, hvor detaljreglene om forsikringen og sertifikatplikten gis i forskrift. Se den tilsvarende forskriftshjemmelen i sjøloven § 198. I forskriften vil det også bli fastsatt hvilket forvaltningsorgan, eventuelt hvilken institusjon eller organisasjon, som kan utstede sertifikat. Myndigheten til å gi forskrifter foreslås lagt til departementet, på bakgrunn av at disse forskriftene antas å være av teknisk karakter.

I den danske søloven § 186 er det i femte ledd gitt en regel som presiserer at Danmark kan utstede sertifikater til skip som er eierregistrert i Danmark, men bareboatregistrert i et fremmed lands register. Departementet antar at dette følger av en naturlig fortolkning av § 186, og anser det unødvendig med en presisering i lovteksten.

Til § 187

Paragrafen gjelder sanksjoner ved forsømt forsikringsplikt. Den gjennomfører forpliktelsen som påhviler statene etter bunkerskonvensjonen artikkel 7 nr. 11 og nr. 12 til å påse at norske skip, og fremmede skip som anløper eller forlater norsk område, oppfyller forsikrings- og sertifikatplikten etter konvensjonen. Reglene om dette er de samme som i sjøloven § 199, og det er derfor bare vist til den bestemmelsen.

Til 188

Paragrafen gjennomfører reglene i bunkerskonvensjonen artikkel 7 nr. 10 om skadelidtes rett til å fremme krav etter bunkerskonvensjonen direkte mot forsikringsgiveren. Se alminnelige motiver punkt 4.2. (Bunkerskonvensjonen artikkel 7 nr. 10 tilsvarer i innhold 1992-ansvarskonvensjonen artikkel 7 nr. 8, som er gjennomført i sjøloven § 200 første ledd.)

Retten til direktekrav etter den pliktige ansvarsforsikringen, jf. bunkerskonvensjonen artikkel 7 nr. 10 første punktum, er nedfelt i første ledd første punktum. Regelen er i hovedsak den samme som i forsikringsavtaleloven § 7-6 første ledd første punktum, men med den vesentlige forskjell at mens retten til direktekrav etter forsikringsavtaleloven § 7-6 langt på vei er fravikelig, jf. alminnelige motiver punkt 3.4, er reglene i forslaget § 188 ufravikelige.

Første ledd a nnet punktum presiserer forsikringsgiverens selvstendige rett til ansvarsbegrensning, uavhengig av om den ansvarlige selv har mistet sin rett til begrensning, jf. bunkerskonvensjonen artikkel 7 nr. 10 tredje punktum. Bestemmelsen innebærer et unntak fra den alminnelige regelen i sjøloven § 171 tredje ledd om at forsikringsgiveren bare skal ha samme rett til begrensning som sikrede selv har.

Annet ledd første punktum gjennomfører konvensjonens regler om at forsikringsgiveren kan gjøre gjeldende de fritaksgrunner som eieren selv kunne gjort gjeldende, jf. bunkerskonvensjonen artikkel 7 nr. 10 annet punktum. Annet punktum gjennomfører bunkerskonvensjonens regler om at forsikringsgiveren ikke kan gjøre gjeldende innsigelser som forsikringsgiveren kan gjøre gjeldende overfor skipets eier, jf. artikkel 7 nr. 10 fjerde punktum. Tredje punktum gjennomfører bunkerskonvensjonens regler om at eierens forsettlige egenfeil er fritaksgrunn for forsikringsgiverens ansvar, jf. artikkel 7 nr. 10 fjerde punktum. Som det fremgår i punkt 4.2, antar departementet at unntaket fra dekning ved eierens egenfeil bare gjelder ved den registrerte eierens egenfeil. I høringen har Den Norske Advokatforening og Norges Rederiforbund uttalt at en slik presisering bør tas inn i selve lovteksten. Departementet er enig i dette. På denne bakgrunn foreslås en lovteknisk utforming der lovteksten i stedet for å henvise til § 200 første ledd tredje og fjerde punktum, slik som i det lovforslaget som var på høring, gjentar den samme lovteksten i § 188 annet ledd, men med den forskjell at det presiseres at unntaket fra forsikringsdekning bare gjelder ved den registrerte eierens egne forsettlige feil.

Tredje ledd gjennomfører de samme reglene om direktekrav mv. også for tilleggsforsikring som dekker den delen av ansvaret som eventuelt overstiger beløpsgrensen for den obligatoriske ansvarsforsikringen etter § 186. Se om bakgrunnen for bestemmelsen alminnelige motiver punkt 7.4.

Til § 189

Paragrafen gjelder norske domstolers kompetanse og anerkjennelse og fullbyrding av utenlandske dommer og gjennomfører reglene i bunkerskonvensjonen artikkel 9 og 10. Reglene her er de samme som i 1992-ansvarskonvensjonen artikkel 9 nr. 1 og 2 og artikkel 10, som er gjennomført i sjøloven § 203 og § 205 første ledd. § 189 første ledd fastsetter derfor bare at sjøloven § 203 første og annet ledd gjelder tilsvarende. Annet ledd tilsvarer sjøloven § 205 første ledd, men slik at det vises til bunkerskonvensjonen.

Til 190

Paragrafen regulerer virkeområdet for reglene i §§ 183 til 189. Første ledd om reglenes geografiske virkeområde, samt henvisningen i annet ledd til regelen i sjøloven § 206 annet ledd, gjennomfører reglene om virkeområdet i bunkerskonvensjonen artikkel 2.

Annet ledd gir regelen i sjøloven § 206 annet ledd om virkeområdet der en stat ikke har opprettet økonomisk sone, tilsvarende anvendelse, jf. bunkerskonvensjonen artikkel 2 bokstav a punkt ii.

På samme måte som 1992-ansvarskonvensjonen artikkel 11 nr. 1, jf. sjøloven § 206 tredje ledd, unntar bunkerskonvensjonen fra reglenes virkeområde krigsskip og visse andre skip som eies eller brukes av en stat og som utelukkende benyttes i statlig, ikke-kommersielt øyemed, jf. bunkerskonvensjonen artikkel 4 nr. 2. Bunkerskonvensjonen artikkel 4 nr. 3 tillater likevel, i motsetning til 1992-ansvarskonvensjonen, statene å anvende konvensjonens regler på egne statsskip. I tredje ledd foreslås på denne bakgrunn en regel om unntak for visse skip som er eid av en fremmed stat . Skip som er eid av den norske stat, vil ikke være omfattet av unntaket. Om begrunnelsen for regelen, se alminnelige motiver punkt 7.3. I høringen var det her foreslått en noe annen lovteknisk utforming av regelen, basert på henvisninger til § 206 tredje ledd. Den Norske Advokatforening og Norges Rederiforbund ga i høringen uttrykk for at regelen i stedet bør gis direkte uttrykk i bestemmelsens ordlyd. Departementet foreslår på denne bakgrunn en lovteknisk løsning der unntaket fremgår direkte av § 190, slik disse høringsinstansene går inn for.

Etter bunkerskonvensjonen artikkel 4 nr. 3 skal en stat som vil anvende konvensjonens regler på egne krigsskip mv., notifisere IMOs generalsekretær om det. Forslaget forutsetter derfor at Norge gir slik notifikasjon. Slike skip vil etter forslaget være omfattet av de særlige reglene om forsikringssertifikat for skip som eies av den norske stat, jf. lovforslaget § 186 tredje ledd som viser til § 197 tredje ledd.

Fjerde ledd fastsetter at reglene i §§ 183 til 190 ikke gjelder i den utstrekning de skulle komme i strid med Norges konvensjonsforpliktelser overfor stater som ikke er tilsluttet bunkerskonvensjonen. Bestemmelsen er den samme som i sjøloven § 209 siste ledd.

Til 191

Overskriften i § 191 foreslås endret slik at forholdet mellom § 183 og § 191 fremgår klarere.

I § 191 første og annet ledd foreslås noen endringer som er av rent lovteknisk karakter. Regelen i § 191 sjette ledd foreslås flyttet opp til § 191 første ledd, som annet punktum der. Videre foreslås i et nytt tredje punktum en regel om solidarisk ansvar i tilfelle der to eller flere skip er involvert i hendelsen, men der skaden ikke med rimelighet kan henføres til et bestemt skip. Regelen følger av 1992-ansvarskonvensjonen artikkel 4, men har tidligere ikke vært gjennomført uttrykkelig i sjøloven. Den Norske Advokatforening og Norges Rederiforbund har uttalt i høringen at man mener en slik bestemmelse bør komme til uttrykk i loven.

I annet ledd presiseres det innledningsvis at regelen gjelder forurensningsskade forårsaket av olje etter §§ 191 til 209.

I tredje ledd første punktum endres definisjonen av skip i tråd med den tilsvarende ordlyden i lovforslaget § 183 tredje ledd. Endringen er rent lovteknisk og innbærer ingen materielle endringer. Se ellers spesialmerknadene til § 183 tredje ledd.

I femte ledd, som gjennomfører definisjonen av skipets eier i 1992-ansvarskonvensjonen artikkel 1 nr. 3, gjøres enkelte lovtekniske endringer. Bakgrunnen er i hovedsak Sjølovkomiteens forslag til den tilsvarende § 212 bokstav c i NOU 2004: 21, til gjennomføring av den likelydende bestemmelsen i HNS-konvensjonen artikkel 1 nr. 3. Endringene er rent lovtekniske og innbærer ingen materielle endringer.

Innholdet i sjette ledd foreslås flyttet opp i første ledd, jf. over om dette, og sjette ledd foreslås derfor opphevet.

Til § 192

I § 192 første ledd bokstav b tilføyes ordene «eller unnlatelse». Endringen er rent lovteknisk og innebærer ingen materielle endringer, men gjør ordlyden mer dekkende for 1992-ansvarskonvensjonen artikkel 3 nr. 2 bokstav b.

Til § 193

I forslaget § 193 annet ledd foreslås enkelte rent lovtekniske endringer. Bakgrunnen er Sjølovkomiteens forslag til den tilsvarende bestemmelsen i § 214 i NOU 2004: 21. Sjølovkomiteen formulerte her bokstav a og f på en måte som er bedre i samsvar med konvensjonen enn den nåværende ordlyden i § 193 annet ledd. De aktuelle konvensjonsbestemmelsene i HNS-konvensjonen artikkel 7 nr. 5 og 1992-ansvarskonvensjonen artikkel 3 nr. 4 er likelydende. Dette er derfor fulgt opp i lovforslaget her, likevel med visse språklige justeringer.

I tilegg foreslår departementet å endre ordlyden i bokstav e, slik at den i stedet for å vise til «forurensningsskade», viser til «skade eller tap som er omfattet av reglene i § 191». Bakgrunnen er at når det i lovforslaget § 214 annet ledd første punktum vises til § 193 annet ledd, antar departementet at det er mindre egnet til å skape misforståelser dersom henvisningen i § 193 annet ledd bokstav e ikke refererer spesielt til «forurensningsskade».

Til § 197

I annet ledd foreslås et nytt tredje punktum med en presisering av at det kreves forsikringssertifikat også av fremmede skip som er registrert i en stat som ikke er tilsluttet 1992-ansvarskonvensjonen. Etter forskrift 24. mai 1996 nr. 514 om forsikring og annen sikkerhet for oljesølsansvar for skip § 8 skal utenlandsk skip som ikke er konvensjonsskip, ha sertifikat utstedt eller bekreftet av myndighetene i en konvensjonsstat, som viser at skipet har slik forsikring som 1992-ansvarskonvensjonen krever. Sjøloven mangler i dag et uttrykkelig krav om dette. For skip fra en stat som ikke er tilsluttet 1992-ansvarskonvensjonen, kan det etter 1992-ansvarskonvensjonens artikkel 7 nr. 2 utstedes sertifikat. Det kan etter ordlyden i konvensjonen være noe uklart om det for skip fra en ikke-konvensjonsstat gjelder en plikt etter konvensjonen til å ha sertifikat, men folkerettslig er det uansett ikke noe i veien for nasjonalt å oppstille en slik sertifikatplikt for fremmede skip. Dette er nødvendig for at Norge skal kunne overholde sine forpliktelser etter artikkel 7 nr. 11 til å sørge for at alle slike skip har den påkrevde forsikringen.

Til § 198

§ 198 foreslås endret slik at forskriftskompetansen legges til departementet, i stedet for til Kongen. Bakgrunnen for dette er at det er tale om tekniske forskrifter.

Til § 201

I sjøloven § 201 annet ledd, som gjennomfører bestemmelsene om regress etter 1992-fondskonvensjonen artikkel 9, foreslås enkelte lovtekniske endringer. Det tilsiktes ingen materielle endringer.

I annet ledd første punktum endres den nåværende henvisningen til § 193 tredje ledd, slik at det i stedet vises til § 193 første ledd. Departementet antar at det beror på en misforståelse at det i dagens lovtekst vises til tredje ledd. Bestemmelsen i § 193 tredje ledd, som begrenser retten til regress mot personer som er beskyttet av kanaliseringsregelen i annet ledd, er i strid med 1992-fondskonvensjonen artikkel 9, som sier at intet i konvensjonen skal innskrenke fondets rett til regress mot andre enn skipets eier og dennes forsikringsgiver.

Bakgrunnen for endringene i annet punktum er Sjølovkomiteens forslag til den tilsvarende bestemmelsen i § 222 annet ledd i lovforslaget i NOU 2004: 21, til gjennomføring av de tilsvarende bestemmelsene i HNS-konvensjonen artikkel 41.

Til § 203

I § 203 første ledd foreslås en lovteknisk endring som gjør det tydeligere at tiltak som nevnt, er omfattet uansett hvor selve tiltakene er truffet.

Til § 208

I sjøloven § 208 foreslås en konsekvensendring som består i at skade som er omfattet av §§ 183 til 190, unntas fra § 208. Med dette blir den praktiske betydningen av § 208 betydelig mindre. Departementet foreslår likevel ikke å stryke bestemmelsen. Bunkersoljeskade som ikke omfattes av det geografiske virkeområdet til bunkerskonvensjonen, jf. lovforslaget § 190, vil fortsatt være regulert av § 208. Dette gjelder bunkersoljesølskade på den norske delen av kontinentalsokkelen utenfor norsk økonomisk sone, samt bunkersoljesølskade på det åpne hav utenfor den norske delen av kontinentalsokkelen for så vidt norsk erstatningsrett kommer til anvendelse.

Til § 503

I § 503 første ledd første punktum er en henvisning til foreldelse av krav etter § 183 innarbeidet.

Til endringen i lov 7. januar 2005 nr. 2

Ved lov 7. januar 2005 nr. 2 om endringer i sjøloven ble § 55 nr. 4 i lov 22. mai 1981 nr. 25 om rettergangsmåten i straffesaker (straffeprosessloven) endret. Loven vil tre i kraft 1. juli 2008.

Endringen i § 55 nr. 4 i straffeprosessloven bestod i at ordet «sjøfartsinspektørene» ble satt inn. Denne lovendringen foreslås nå opphevet, noe som innebærer at dagens ordlyd beholdes.

Forslaget har ingen sammenheng med de øvrige forslagene i denne proposisjon, men knytter seg til regelverket om undersøkelse av sjøulykker. Lov 7. januar 2005 nr. 2 gir nye regler i sjøloven om undersøkelse av sjøulykker, som vil tre i kraft 1. juli 2008.

Endringen i straffeprosessloven § 55 nr. 4 gjelder den nærmere organiseringen av arbeidet med sjøfartsforhold i politiet. Bakgrunnen for forslaget om å oppheve den ikke ikraftsatte endringen av straffeprosessloven § 55 nr. 4 er at riksadvokaten i brev til Justisdepartementet 29. mai 2006 anmodet om at lovendringen der det vises til sjøfartsinspektører i straffeprosessloven § 55 nr. 4, ikke blir iverksatt. Riksadvokaten uttaler blant annet i brevet:

«Etter en samlet vurdering kan ikke riksadvokaten se at det nå er behov for å videreføre en ordning med påtalemyndighet for sjøfartsinspektørene når politiet overtar det administrative ansvaret for den straffeprosessuelle etterforskning av sjøulykker m.v. Tvert i mot antar en at det gir større ryddighet og tydeligere ansvarslinjer at en også på dette feltet – som ved annen etterforskning av forhold regulert i til dels komplisert særlovgivning – følger den ordinære organisasjonsmodell i politiet med politimesteren som ansvarlig for straffesaksbehandlingen i politidistriktet og en påtalejurist som har ansvar for etterforskningen av den konkrete sak. Dette gjelder også om en i den videre prosess velger en regionmodell for organiseringen av etterforskning av visse typer sjøulykker mv.

Riksadvokatens standpunkt innebærer at påtaleinstruksen kap. 32 kan oppheves, og at endringen i straffeprosessloven § 55 første ledd nr. 4, jf. foran, ikke settes i kraft. Iverksettelse av politietterforskning vil på vanlig måte være hjemlet i straffeprosessloven § 224.»

Departementet foreslår på denne bakgrunn at straffeprosessloven § 55 nr. 4 endres som nevnt.

Til del IV om ikrafttredelse og overgangs­bestemmelser

Nr. 1 gjelder ikrafttredelse av reglene som gjennomfører bunkerskonvensjonen. Bestemmelsene som gjennomfører reglene i bunkerskonvensjonen vil bli satt i kraft fra det tidspunkt konvensjonen trer i kraft for Norge etter ratifikasjon.

Nr. 2 gjelder del II, som opphever henvisningen til sjøfartsinspektørene i endringsloven til sjøloven 7. januar 2005 nr. 2, samt del III om Stortingets samtykke til ratifikasjon av bunkerskonvensjonen. Disse delene av lovforslaget foreslås satt i kraft straks.