5 Oversikt over de enkelte artiklene i bunkerskonvensjonen
Artikkel 1 inneholder definisjoner av sentrale begreper i konvensjonen.
Artikkel 2 gjelder det geografiske virkeområdet. Konvensjonens geografiske virkeområde er det samme som i 1992-ansvarskonvensjonen, jf. sjøloven § 206. Konvensjonen dekker enhver skade i en kontraherende stats territorium, herunder sjøterritorium, samt i den økonomiske sonen. Konvensjonen gjelder også for tiltak for å avverge eller begrense slik skade, uansett hvor tiltakene gjennomføres.
Artikkel 3 gjelder skipseierens anvar. Nr. 1 pålegger den som på tidspunktet for den skadevoldende begivenheten er å anse som skipseier, et objektivt erstatningsansvar for bunkersoljesølskade. Er det flere som er å anse som skipseiere etter artikkel 1 nr. 3, hefter de solidarisk for skaden, jf. artikkel 3 nr. 2.
Nr. 3 og 4 inneholder de samme unntakene fra ansvaret som 1992-ansvarskonvensjonen, det vil si skader som skyldes krigshandling, naturkatastrofer mv., jf. sjøloven § 192.
Artikkel 4 angir unntak fra konvensjonen. Artikkel 4 nr. 1 unntar fra bunkerskonvensjonens virkeområde forurensningsskade som omfattes av 1992-ansvarskonvensjonen, uansett om det foreligger erstatningsplikt eller ikke etter den konvensjonen. Krigsskip og andre skip som benyttes i statlig, ikke-kommersielt øyemed er også unntatt fra bunkerskonvensjonens virkeområde, jf. artikkel 4 nr. 2. Den enkelte stat kan imidlertid bestemme at også slike skip skal være omfattet, jf. nr. 3. Statseide skip som anvendes til kommersielle øyemed er derimot omfattet, jf. nr. 4.
Artikkel 5 fastsetter regler om solidaransvar ved begivenheter hvor to eller flere skip er innblandet. Bestemmelsen tilsvarer artikkel 4 i 1992-ansvarskonvensjonen.
Artikkel 6 presiserer at bunkerskonvensjonen ikke er til hinder for å anvende nasjonale eller internasjonale begrensningsregler som gjelder for ansvaret.
Artikkel 7 gjelder forsikringsplikten. Artikkel 7 nr. 1 pålegger den registrerte eieren av skip på over 1000 bruttotonn forsikringsplikt for ansvaret for bunkersoljesøl. Forsikringsplikten skal ikke overstige ansvarsgrensene som følger av 1996-begrensningskonvensjonen. Pliktig forsikringssertifikat utstedes av flaggstaten eller av en annen stat som er part i konvensjonen, jf. nr. 2. De nærmere reglene om sertifikatets innhold og om sertifikatplikten for øvrig, jf. nr. 2 til 15, tilsvarer ellers i hovedsak bestemmelsene om dette i 1992-ansvarskonvensjonen, jf. sjøloven § 197 og forskrift 24. mai 1996 nr. 514 om forsikring og annen sikkerhet for oljesølsansvar for skip.
Krav om erstatning for skade kan reises direkte mot forsikringsgiveren eller den som har stilt økonomisk sikkerhet for eierens ansvar, jf. nr. 10.
Nr. 15 tillater statene å unnta fra forsikringsplikten skip som utelukkende opererer innenfor statens eget territorium.
Artikkel 8 omhandler foreldelse. Kravet faller bort dersom søksmål ikke er reist innen tre år fra den dag skaden, tapet eller utgiftene oppsto. Krav kan ikke i noe tilfelle reises når det er gått seks år fra den hendelsen som forårsaket oljesølet.
Artikkel 9 og 10 har bestemmelser om jurisdiksjon og anerkjennelse og fullbyrding av dommer. Etter artikkel 9 skal søksmål reises ved domstolene i den kontraherende staten i hvis territorium eller økonomiske sone forurensningsskaden er skjedd eller hvor det var fare for at forurensning skulle skje. Bestemmelsen er den samme som i artikkel 9 i 1992-ansvarskonvensjonen, jf. sjøloven § 203. Artikkel 10 inneholder de samme bestemmelsene om gjensidig anerkjennelse av dommer i alle kontraherende stater, som artikkel 10 i 1992-ansvarskonvensjonen, jf. sjøloven § 205.
Artikkel 11 inneholder en klausul som er vanlig i IMO-konvensjoner, og som går ut på at konvensjonen skal avløse eksisterende konvensjoner i den utstrekning slike konvensjoner ville være i konflikt med bunkerskonvensjonen.
Artikkel 12 gjelder undertegning og ratifikasjon av konvensjonen. Ratifikasjon av konvensjonen skjer ved at man deponerer et ratifikasjonsdokument hos IMOs generalsekretær.
Artikkel 13 inneholder særskilte bestemmelser om konvensjonens anvendelse i stater med mer enn ett rettssystem.
Artikkel 14 gjelder ikrafttredelsen. Konvensjonen trer i kraft ett år etter at 18 stater har ratifisert, hvorav fem av statene har skip med en samlet bruttotonnasje på minst en million tonn. Pr. 10. januar 2007 hadde følgende 14 stater ratifisert bunkerskonvensjonen: Estland, Hellas, Jamaica, Kroatia, Kypros, Latvia, Luxembourg, Polen, Samoa, Singapore, Slovenia, Spania, Storbritannia og Tonga.
Artikkel 15 gjelder oppsigelse av konvensjonen. Konvensjonen kan sies opp når som helst. Oppsigelsen får virkning ett år etter at oppsigelsesdokumentet er deponert hos IMOs generalsekretær.
Artikkel 16 gjelder endringer av konvensjonen. IMO kan innkalle til konferanse for å revidere konvensjonen. Dersom minst en tredel av statene anmoder om det, skal det innkalles til slik konferanse.
Artiklene 17 til 19 inneholder standard bestemmelser om deponering av tiltredelsesdokumentet, oversendelse til FN og språk.