4 Innholdet i bunkerskonvensjonen

4.1 Objektivt ansvar for den registrerte eieren med flere

Bunkerskonvensjonen pålegger objektivt ansvar for forurensningsskade som oppstår ved utslipp fra skipets bunkers, jf. artikkel 3. Ansvaret påhviler skipets eier, som i artikkel 1 nr. 3 er definert som eieren, herunder den registrerte eieren, bareboatbefrakteren, disponenten og rederen. Det er opp til den skadelidte hvem av de ansvarlige han eller hun velger å kreve erstatning fra. Normalt vil den skadelidte velge å rette sitt krav direkte mot den regi­strerte eierens forsikringsgiver. Reglene om obligatorisk ansvarsforsikring, se punkt 4.2 nedenfor, innebærer at det bare unntaksvis vil skje at skadelidte ikke får dekning hos den registrerte eierens forsikringsgiver, og derfor kan ha behov for å rette sitt krav mot andre i kretsen av ansvarlige.

Etter artikkel 3 nr. 3 gjelder slike unntak fra ansvaret som er vanlige å ta inn i IMOs ansvarskonvensjoner, det vil si tilfeller der skaden skyldes krigshandling mv. Reglene om dette er de samme som i 1992-ansvarskonvensjonen artikkel 3 nr. 2, som er gjennomført i sjøloven § 192. Se punkt 3.2.

4.2 Obligatorisk ansvarsforsikring med rett for den skadelidte til å rette sitt krav direkte mot forsikringsgiveren

Bunkerskonvensjonen pålegger skipets registrerte eier å ha forsikring for ansvar for bunkersoljesølskade, jf. artikkel 7. Denne forsikringsplikten gjelder bare for skip på over 1000 bruttotonn. Forsikringen skal dekke ansvaret opp til begrensningsbeløpene etter 1996-begrensningskonvensjonen.

Skadelidte kan kreve erstatningen etter bunkerskonvensjonen utbetalt direkte fra forsikringsgiveren, jf. artikkel 7 nr. 10. Selv om den registrerte eieren ikke kan finnes, vil forsikringsgiveren uansett måtte utbetale beløpet.

De nærmere reglene i artikkel 7 om for­sikringsplikten og om forsikringsgiverens ansvar ved slikt direkte krav fra skadelidte er i hovedsak de samme som i 1992-ansvarskonvensjonen, jf. sjøloven §§ 197 til 200 med forskrifter.

Forsikringsgiverens erstatningsansvar etter bunkerskonvensjonen artikkel 7 nr. 10 går ikke lenger enn eierens ansvar ville ha gjort. Gjelder det unntak for eierens ansvar, vil dette derfor også gjelde for forsikringsgiverens ansvar. Forsikringsgiveren kan dessuten alltid begrense sitt ansvar etter gjeldende ansvarsbegrensningsregler, selv om eieren skulle ha mistet sin begrensningsrett. Forsikringsgiveren kan imidlertid ikke gjøre gjeldende innsigelser som denne ville ha hatt i forhold til forsikringstakeren (den registrerte eieren), for eksempel manglende premiebetaling. Fra dette prinsippet gjelder ett unntak: Forsikringsgiveren er ikke pliktig til å utbetale forsikringen dersom skaden skyldes eierens forsettlige egenfeil. (Dette er den samme regelen som etter 1992-ansvarskonvensjonen, jf. sjøloven § 200 første ledd fjerde punktum.) Bunkerskonvensjonen artikkel 7 nr. 10 taler her om «skipseierens» egenfeil, men departementet antar at dette må tolkes innskrenkende til å gjelde bare den registrerte eierens egenfeil. Det er bare den registrerte eieren som er forsikringsgiverens medkontrahent, og ikke de andre som er «skipseiere» etter artikkel 1 nr. 3. Grunnen til dette unntaket for forsikringsdekning ved den registrerte eierens forsettlige egenfeil er at det har vært ansett som et grunnleggende prinsipp at den sikrede ikke i noe tilfelle, heller ikke ved ansvarsforsikring, skal ha dekning ved forsikringstilfelle som er fremkalt forsettlig av forsikringstakeren. Sjøforsikringsnæringen er derfor meget skeptisk til å godta ansvarsforsikringer uten dette unntaket fra dekningen.

Den obligatoriske forsikringen etter bunkerskonvensjonen dekker bare ansvar opp til ansvarsgrensene i 1996-begrensningskonvensjonen, som i norsk rett er inntatt i sjøloven § 175. Som nevnt i punkt 3.3 gjelder det i norsk rett i visse tilfelle høyere ansvarsgrenser for ansvaret til skipets eier, jf. sjøloven § 175 a. I tilfelle der kravene mot skipets eier overstiger ansvarsgrensen etter 1996-begrensningskonvensjonen, vil den overskytende delen av ansvaret ikke være dekket av den obligatoriske forsikringen etter bunkerskonvensjonen.

4.3 Ingen nye regler om ansvarsbegrensning

Bunkerskonvensjonen inneholder ikke regler om ansvarsbegrensning, men sier bare i artikkel 6 at konvensjonen ikke er til hinder for at nasjonale eller internasjonale regler om ansvarsbegrensning gis anvendelse. Bunkerskonvensjonen er ikke til hinder for at de høyere ansvarsgrensene i sjøloven § 175 a, jf. punkt 3.3 over, gjelder for kravet mot skipets eier.