8 Opplysningsplikten overfor Kredittilsynet

8.1 Gjeldende rett

I henhold til verdipapirhandelloven § 12-2 sjette ledd kan, dersom Kredittilsynet har mistanke om overtredelse av blant annet § 2-1 første ledd (innsidehandelforbudet), enhver pålegges å måtte gi de opplysninger tilsynet krever med mindre opplysningene er underlagt lovbestemt taushetsplikt. Opplysningene kan bare brukes i den sak de er innhentet for, jf. § 12-2 sjette ledd annet punktum. Lovbestemt taushetsplikt finnes blant annet i sparebankloven § 21 og forretningsbankloven § 18.

I henhold til kredittilsynsloven § 3 annet ledd plikter institusjoner under tilsyn, herunder sparebanker og forretningsbanker, når som helst å la tilsynet få gå gjennom sine protokoller, bøker, dokumenter og datamaskiner osv. og gi alle opplysninger som tilsynet måtte kreve.

8.2 Kredittilsynets forslag

Kredittilsynet viser til at Verdipapirhandellovutvalget i NOU 1996: 2 foreslo å innta en særlig bestemmelse i verdipapirhandellovens regel om opplysningsplikt som ville medført at kredittinstitusjoner og finansieringsforetak uten hinder av taushetsplikten ville være pliktig til å gi Kredittilsynet opplysninger om kunders konti når disse kreves i saker som gjelder mistanke om ulovlig innsidehandel eller kursmanipulasjon. Kredittilsynet viser videre til at forslaget ikke ble videreført av Finansdepartementet, jf. Ot.prp. nr. 29 (1996-97) hvor det blant annet heter (s. 145):

«Departementet slutter seg til at opplysningsplikten overfor Kredittilsynet i utgangspunktet bør vike for lovbestemt taushetsplikt. En har bl.a. lagt vekt på at lovbestemt taushetsplikt normalt [vil] avskjære vitneplikt for domstolene. Det følger av tilsynsloven § 3 at de institusjon som er under tilsyn «plikter når som helst å la tilsynet få gå gjennom sine protokoller, bøker, dokumenter og beholdninger av enhver art og gi alle opplysninger som tilsynet måtte kreve». Departementet legger til grunn at institusjoner under tilsyn i medhold av denne bestemmelsen, kan avkreves f.eks. kontoopplysninger i saker vedrørende innsidehandel. Det anses derfor ikke nødvendig med en slik særskilt bestemmelse i verdipapirhandelloven som foreslått av utvalget.»

Om forholdet til tilsynsloven § 3 skriver Kredittilsynet (høringsnotatet s. 53):

«Kjernen i denne bestemmelsen er Kredittilsynets innsynsrett i tilknytning til de sentrale tilsynsoppgaver og spørsmålet om institusjonen virker på en hensiktsmessig og betryggende måte, jfr. § 3 første ledd. I Karnovs kommentarer til Kredittilsynsloven § 3, har man i note 39 vist til at f.eks. kundeforhold som ikke har noen betydning i en slik sammenheng, ikke vil kunne undersøkes.»

I følge høringsnotatet har Kredittilsynet i den senere tid erfart at man i forbindelse med saker knyttet til mistanke om ulovlig innsidehandel kan ha et særlig behov for å få tilgang til dokumenter som finansinstitusjonenes kunder har utarbeidet. I andre sammenhenger kan for eksempel kontoopplysninger om kunden være av særlig viktighet. Det heter videre (høringsnotatet s. 54):

«Idet Kredittilsynet kan kreve å få tilgang til slike dokumenter og opplysninger med hjemmel i Kredittilsynsloven § 3, finner Kredittilsynet det hensiktsmessig å la denne innsynsretten kommer direkte til uttrykk i verdipapirhandelloven. Dette vil avklare og presisere den opplysningsplikt som kredittinstitusjoner og finansieringsforetak allerede har overfor Kredittilsynet i saker som blant annet gjelder mistanke om ulovlig innsidehandel, samtidig som Kredittilsynets begrensede adgang til bruk av slike opplysninger presiseres, jfr. verdipapirhandelloven § 12-2 femte ledd annet punktum hvoretter opplysningene bare kan brukes i den sak de er innhentet for.»

Kredittilsynet foreslår av den grunn at det fastsettes i ny § 12-2 sjette ledd (skal være syvende ledd) at kredittinstitusjoner og finansieringsforetak uten hinder av taushetsplikten plikter å gi Kredittilsynet opplysninger om og innsyn i kundeforhold når dette kreves i saker som nevnt i femte ledd.

8.3 Høringsinstansenes merknader

Finansnæringens Hovedorganisasjon og Sparebankforeningen i Norge støtter forslaget og uttaler blant annet:

«Vi ser det slik at dette reelt sett ikke innebærer noen substansiell utvidelse av foretakenes opplysningsplikt utover det som allerede følger av tilsynsloven og någjeldende vphl § 12-2. Vi antar det er hensiktsmessig å innarbeide en klar hjemmel om at denne opplysningsplikten også omfatter foretakenes kundeforhold, samtidig som Kredittilsynets begrensede adgang til bruk av slike opplysninger blir presisert.»

Også Økokrim støtter forslaget til endring av verdipapirhandelloven § 12-2 sjette ledd. I følge Økokrim tilsier hensynet til effektiv avdekking og kontroll at Kredittilsynet bør kunne innhente de opplysninger som tilsynet finner behov for i undersøkelser av om det har foregått ulovlig innsidehandel eller kursmanipulasjon. Det heter videre i Økokrims høringsuttalelse:

«På den annen side veier forholdet til rettssikkerhet og personvern tungt og som det fremgår av høringsnotatet kan det være noe usikkert om rekkevidden i Kredittilsynets innsynsrett ut fra någjeldende lovgivning, jf. kommentar i Karnov til Kredittilsynsloven sammenholdt med Ot.prp. nr. 29 (1996-97) s. 145. ØKOKRIM er enig med Kredittilsynet i at det vil være ønskelig å få en avklaring direkte i verdipapirhandelloven.»

Skattebetalerforeningen har merket seg at Kredittilsynet uten hinder av taushetsplikten får innsyn i kontoforhold der det foreligger mistanke om overtredelse av verdipapirhandelloven §§ 2-1 første ledd, 2-2 første ledd eller 2-6. Skattebetalerforeningen uttaler:

«I den sammenheng er det grunn til å merke seg at det ikke oppstilles noe krav om «skjellig grunn» til mistanke eller lignenede. Ut fra rettssikkerhetshensyn kan det stilles spørsmål om informasjonsplikten går vel langt og om det bør oppstilles begrensninger i adgangen til å anvende slik informasjon i jakten på andre straffbare forhold. En slik begrensning kan være at det oppstilles et krav om skjellig grunn til mistanke som vilkår for å pålegge kredittinstitusjonene slik opplysningsplikt.»

Øvrige høringsinstanser har ikke hatt merknader til forslaget.

8.4 Departementets vurdering

Som det fremgår ovenfor la departementet til grunn i Ot.prp. nr. 29 (1996-97) at institusjoner under tilsyn i medhold av tilsynsloven § 3 kan avkreves for eksempel kontoopplysninger i saker vedrørende blant annet innsidehandel. Det fremgår videre at Kredittilsynet er noe i tvil om rekkevidden til denne bestemmelsen. Departementet antar, blant annet på bakgrunn av den ovenfor siterte kommentaren i Karnov, at Kredittilsynets forslag vil innebære en viss utvidelse av kredittinstitusjoners og finansieringsforetaks opplysningsplikt. Imidlertid ønsket departementet i Ot.prp. nr. 29 (1996-97) ikke å snevre inn opplysningsplikten for disse institusjonene i forhold til Verdipapirhandellovutvalgets forslag i NOU 1996: 2.

Departementet viser til at Finansnæringens Hovedorganisasjon og Sparebankforeningen i Norge og Økokrim støtter Kredittilsynets forslag om å innarbeide en klar hjemmel for opplysningsplikten.

På denne bakgrunn foreslår departementet at kredittinstitusjoner og finansieringsforetak uten hinder av taushetsplikten skal være pliktig til å gi Kredittilsynet opplysninger om og innsyn i kundeforhold dersom Kredittilsynet har mistanke om overtredelse av verdipapirhandelloven § 2-1 første ledd (forbudet mot ulovlig innsidehandel) § 2-2 første ledd (brudd på taushetsplikten) og § 2-6 (forbudet mot kursmanipulering).

Når det gjelder Skattebetalerforeningens merknad viser departementet til drøftelsen i Ot.prp. nr. 29 (1996-97) s. 145 der det blant annet heter:

«I samsvar med utvalgets forslag foreslås det at den generelle opplysningsplikten bare skal komme til anvendelse der det foreligger mistanke om overtredelse av de nevnte bestemmelsene. Utvalget har foreslått at det skal foreligge «konkret mistanke». Etter departementets syn kan en slik avgrensning tyde på at det må foreligge mistanke knyttet til en særskilt person eller foretak. Departementet legger til grunn at det skal være tilstrekkelig at Kredittilsynet etter rutinemessige innledende undersøkelser, finner at det foreligger en mistanke om regelbrudd, uten at mistanken nødvendigvis kan knyttes til en konkret person eller foretak. Departementet foreslår derfor at uttrykket «konkret» tas ut av lovteksten. Departementet understreker for øvrig at det vil høre under Kredittilsynets skjønn å vurdere om det kan sies å foreligge mistanke om regelbrudd som nevnt.»