9 Vern mot selvinkriminering

9.1 Forslag i høringsnotatet

Frykt for at en selv eller noen en står nær kan bli straffet på grunnlag av opplysninger man gir til utvalget, kan være et hinder for at slike opplysninger gis. Lovbestemmelsene departementet har foreslått i høringsnotatet er basert på en plikt for berørte instanser og personer om å forklare seg for utvalget, dersom utvalget finner dette nødvendig. Det betyr i utgangspunktet at reglene gir hjemmel for å kunne pålegge en person eller instans å rapportere om feil som han/hun eller virksomheten har gjort som kan påføre vedkommende person eller institusjon straff eller andre sanksjoner. Spørsmålet er om en slik lovpålagt rapporteringsplikt vil kunne stride mot det såkalte forbudet mot selvinkriminering.

Forbudet mot selvinkriminering innebærer i sin kjerne at ingen kan tvinges til å vitne mot en selv eller å erkjenne seg skyldig i en straffesak anlagt mot vedkommende. Denne regelen, som er uttrykkelig formulert i artikkel 14 nr. 3 bokstav g i FN-konvensjonen om sivile og politiske rettigheter, innfortolkes også i den mer generelt formulerte artikkel 6 i Den europeiske menneskerettskonvensjon. Ved den såkalte menneskerettighetsloven er disse konvensjonene gjort til intern norsk rett. I tillegg finnes tilsvarende bestemmelser i straffeprosessloven § 123 og i tvisteloven § 22-9.

For å unngå at forklaringsplikten bryter mot selvinkrimineringsvernet og for at utvalget skal få best mulig tilgang til relevante opplysninger, foreslo departementet i høringsnotatet å ta inn en lovbestemmelse som uttrykkelig sier at opplysninger gitt under forklaring til utvalget ikke kan brukes som bevis i en senere straffesak. Lovbestemmelsen er tilnærmet lik luftfartsloven § 12-24, vegtrafikkloven § 49 og jernbaneundersøkelsesloven § 24.

9.2 Høringsinstansenes syn

Når det gjelder bestemmelsen i lovforslaget som skal gi vern mot selvinkriminering påpeker Datatilsynet departementet at vern mot straff og selvinkrimineringsvernet er to forskjellige ting.

Riksadvokatenuttaler om lovbestemmelsen at

«Regelen gir for øvrig neppe særlig reell beskyttelse for dem det gjelder når opplysningene fritt kan brukes i sivil sak, for eksempel i form av krav om erstatning, herunder for 'tort og svie', rettet for eksempel mot en ansvarlig overlege.»

Norsk psykiatrisk foreningstøtter forslaget og uttaler at de

«anser at utkastet til (nytt) midlertidig kap. 6a i PHVL gir tilstrekkelig god beskyttelse mot selvinkriminering av den eller de som skal forklare seg overfor undersøkelsesutvalget (...) Utvalg for rettspsykiatri finner det betryggende at taushetspliktreguleringen av undersøkelsesutvalgets arbeid medfører at den person som forklarer seg for undersøkelsesutvalget (for eksempel en helsearbeider) ikke skal kunne straffes ved at opplysningene blir kjent for utvalget.»

Ingen av de andre høringsinstansene hadde merknader til den foreslåtte bestemmelsen som skal gi vern mot selvinkriminering.

9.3 Departementets vurderinger og forslag

I høringsnotatet ble lovbestemmelsen som skal gi vern mot selvinkriminering omtalt under tittelen vern mot straff. Det har aldri vært departementets intensjon å verne personer mot strafferettslig forfølgelse, men derimot å gi vern mot selvinkriminering. Dette kommer klart frem av lovteksten i høringsnotatet og i merknadene til bestemmelsen. Departementet ser imidlertid at overskriften til de generelle merknadene i høringsnotatet kan ha ledet høringsinstansene til å tro at det var tale om gi en bestemmelse som skulle tilsi at personer som gir forklaring til utvalget ikke skal kunne straffes som følge av de opplysninger som er gitt til utvalget av andre personer. Departementet har følgelig endret overskriften til vern mot selvinkriminering slik at denne forskjellen ikke skal kunne misforstås.

Departementet ga uttrykk for i høringsnotatet at den foreslåtte bestemmelsen ikke skal gjelde for sivile saker. Det kan tenkes at personer med relevant informasjon ikke vil gi opplysninger i frykt for at disse senere kan bli brukt i en erstatningssak mot vedkommende. Dette påpeker også Riksadvokaten i sin høringsuttalelse. Det kunne da være nærliggende å gi bestemmelsen anvendelse også ved sivile saker, siden formålet med lovbestemmelsene er at utvalget rent faktisk får de opplysninger som er nødvendig for deres arbeid.

På den annen side er departementet av den oppfatning at problemstillingen som utgangspunkt ikke vil være aktuell, da opplysninger gitt til utvalget er underlagt taushetsplikt i sin helhet, jf. lovforslaget § 4 tredje ledd. Med andre ord vil opplysningene som vedkommende gir til utvalget bare være kjent for vedkommende selv og utvalgets medlemmer. Utenforstående som kunne tenkes å anlegge sivilt søksmål vil dermed ikke ha tilgang på de nevnte opplysninger.

Likevel er departementet svært opptatt av at utvalget får all den informasjonen det trenger. Formålet tilsier dermed at lovbestemmelsen bør utvides til å gjelde også i senere sivile saker. Frykten for et stort erstatningssøksmål mot seg kan være vel stort, om ikke et større, hinder for at utvalget ikke får informasjon enn frykten for et forelegg.

På denne bakgrunn har departement vurdert det hensiktsmessig å gi en lovbestemmelse som uttrykkelig hindrer bruk av opplysninger gitt i forklaring til utvalget som bevis i senere straffesaker eller sivile saker.

Opplysninger gitt av den forklaringspliktige som omhandler andre personer eller institusjoner skal ikke avskjæres som bevis i en senere straffesak eller sivil sak. Vernet mot selvinkriminering er hensynet bak lovbestemmelsen og følgelig er det ikke intensjonen å beskytte andre enn den forklaringspliktige selv.