13 Merknader til de enkelte lovbestemmelsene i lovforslaget

Til § 76 tredje ledd

Det vises til de alminnelige motivene kapittel 10.3.5. Bestemmelsen i § 76 tredje ledd fastsetter i dag at departementet kan instruere både UDI og UNE i enkeltsaker for å ivareta grunnleggende nasjonale interesser eller utenrikspolitiske hensyn. Den foreslåtte tilføyelsen i tredje ledd annet punktum presiserer at denne instruksjonsadgangen likevel ikke skal gi grunnlag for å instruere om bruk av tvangsmidler som besluttes i medhold av lovens kapittel 12.

Til § 90 syvende ledd

Det vises til de alminnelige motivene i kapittel 6.4.1.

Til § 103 første ledd

Det vises til de alminnelige motivene kapittel 6.4. Bestemmelsen i § 103 første ledd gjelder adgangen til å foreta undersøkelse av person, bolig eller lignende i forbindelse med identitetsavklaring, samt sikring av midler til dekning av utreiseutgifter og sikring av reisedokumenter mv. for iverksetting av vedtak. Bestemmelsen bruker i dag formuleringer som “skjellig grunn til å mistenke” og “mest sannsynlig” ved angivelsen av hvilke sannsynlighetskrav som må være oppfylt ved de ulike grunnlag for undersøkelse. I lovforslaget er de nevnte formuleringene erstattet med formuleringen ”konkrete holdepunkter for å anta”. Den nye formuleringen innebærer at det ikke lenger vil gjelde noe krav til sannsynlighetsovervekt for de grunnlag som kan gi adgang til undersøkelse. Vurderingen må imidlertid basere seg på konkrete, objektive forhold.

Bestemmelsen i første ledd bokstav a gir i dag adgang til undersøkelse av en utlendings person, bolig, rom eller annet oppbevaringssted dersom utlendingen ”skjuler eller tilbakeholder opplysninger av vesentlig betydning for en sak om oppholdstillatelse”. Lovforslaget inneholder en tilføyelse slik at den også vil omfatte tilfeller hvor utlendingen ”ikke samarbeider om å klarlegge sin identitet i henhold til lovens § 21 eller § 83”.

Til § 103 nytt annet ledd

Det vises til de alminnelige motivene kapittel 6.4.1 Grunnloven § 102 fastsetter at husransaking bare kan skje i ”kriminelle Tilfælde”. Mens undersøkelse etter § 103 første ledd bokstav a (skjuler eller tilbakeholder opplysninger om sin identitet eller andre opplysninger av vesentlig betydning for en sak om oppholdstillatelse), klart nok vil gjelde et kriminelt tilfelle (jf. lovens § 83 første og annet ledd, jf. 108 annet ledd), er dette ikke uten videre tilfellet når det gjelder de situasjonene som er nevnt i § 103 første ledd bokstav b og c. For at det ikke skal oppstå noe tvil om forholdet til Grunnloven § 102, inntas det et nytt annet ledd i § 103 som fastsetter at adgangen til husransakelse etter første ledd bokstav b og c bare skal gjelde i tilfeller hvor utlendingen har ulovlig opphold som omfattes av straffebestemmelsen i utlendingsloven § 108, eller har begått et lovbrudd ved å unnlate å fremlegge reisedokument i henhold til pålegg etter § 83 eller § 21.

Til § 104 første og annet ledd

Det vises til de alminnelige motivene kapittel 6.4. Lovens § 104 første og annet ledd gjelder adgangen til å ta beslag i forbindelse med klarlegging av utlendingens identitet (første ledd) eller i forbindelse med en utsendelse (annet ledd). Både i første og annet ledd benyttes det i dag formuleringer som krever sannsynlighetsovervekt for at det henholdsvis er gitt feilaktige eller mangelfulle identitetsopplysninger eller at utlendingen vil unndra seg en utsendelse. Forslaget til lovendring går ut på at man både i første og annet ledd skal benytte formuleringen ”konkrete holdepunkter for å anta”, på samme måte som i § 103 første ledd, jf. merknadene til denne bestemmelsen ovenfor.

Til § 105 første ledd bokstav a

Det vises til de alminnelige motivene kapittel 6.4. Lovens § 105 første ledd bokstav a gir etter gjeldende ordlyd adgang til å pålegge meldeplikt eller bestemt oppholdssted når utlendingen nekter å oppgi sin identitet, eller det er ”skjellig grunn” til å mistenke at utlendingen oppgir falsk identitet (bokstav a).

Formuleringene ”skjellig grunn til å mistenke” foreslås erstattet med formuleringen ”konkrete holdepunkter for å anta”, jf. merknadene til den tilsvarende endringen i § 103 første ledd ovenfor.

På samme måte som i § 103 første ledd bokstav a, foreslås det også i § 105 første ledd bokstav a en tilføyelse som innebærer at bestemmelsen vil dekke tilfeller hvor ”utlendingen ikke samarbeider om å klarlegge sin identitet i henhold til lovens § 21 eller § 83”.

Til § 105 første ledd bokstav b

Det vises til de alminnelige motivene kapittel 6.4. Lovens § 105 første ledd bokstav b gir etter gjeldende ordlyd adgang til å pålegge meldeplikt eller bestemt oppholdssted når det er ”mest sannsynlig” at utlendingen vil unndra seg iverksetting av et vedtak. Formuleringene ”mest sannsynlig” foreslås erstattet med formuleringen ”konkrete holdepunkter for å anta”, jf. merknadene til den tilsvarende endringen i § 103 første ledd ovenfor.

Til § 105 første ledd ny bokstav c

Det vises til de alminnelige motivene kapittel 7.2. Bestemmelsen gjelder pålegg om meldeplikt og bestemt oppholdssted overfor asylsøkere og utlendinger uten lovlig opphold som begår straffbare forhold. Kriminalitetskravet er ilagt straff for forhold som kan medføre høyere straff enn fengsel i seks måneder. Formuleringen innebærer at de aktuelle tvangsmidlene kan anvendes også når strafferammen er fengselsstraff i inntil seks måneder, dersom det samtidig åpnes for at det i tillegg kan ilegges bot. Det understrekes at den foreslåtte hjemmelen ikke kan brukes til å etablere en praksis hvor man for eksempel plasserer kriminelle personer i andre områder eller kommuner enn der hvor de allerede er bosatt eller er gitt et tilbud om mottaksplass, jf. de alminnelige motiver kapittel 7.2.4.1.

Det er i utgangspunktet krav til at utlendingen er ilagt straff. Vedtatte forelegg omfattes av begrepet “ilagt straff”, og det samme gjelder en straffedom selv om den ikke er rettskraftig.

Videre kan tvangsmidler etter bestemmelsen også benyttes dersom utlending oppdages enten under selve utførelse av et lovbrudd eller umiddelbart etterpå og det er klart at vedkommende er gjerningsperson.

Til § 106 første ledd bokstav a

Det vises til de alminnelige motivene kapittel 6.4. Det er nå også presisert at manglende samarbeid om klarlegging av identitet etter lovens § 21 og § 83 kan gi grunnlag for fengsling.

Uttrykket ”feil identitet” er erstattet med ”uriktig identitet”, uten at dette anses å innebære noen realitetsendring.

Videre er gjeldende lovs vilkår om at det må være “skjellig grunn” til å mistenke at utlendingen oppgir falsk identitet, erstatter med et vilkår om at det må være “konkrete holdepunkter for å anta” at utlendingen oppgir uriktig identitet.

Til § 106 første ledd bokstav b

Gjeldende lovs vilkår om at det må være “mest sannsynlig” at utlendingen vil unndra seg iverksettingen av et vedtak som innebærer at utlendingen plikter å forlate riket, foreslås erstattet med et vilkår om at det må være “konkrete holdepunkter for å anta” at utlendingen vil unndra seg iverksettingen.

Til § 106 første ledd ny bokstav c

Det vises til de alminnelige motivene kapittel 7.3.3. Som det fremgår av forslagets § 105 første ledd bokstav c, skal en utlending som er asylsøkere eller har ulovlig opphold, kunne pålegges meldeplikt eller bestemt oppholdssted dersom vedkommende begår et straffbart forhold som kan føre til strengere straff enn fengsel i seks måneder. Straffebestemmelser som både kan føre til fengsel i inntil seks måneder og bøter, vil med andre ord omfattes. Dersom utlendingen ikke overholder en slikt pålegg, vil det være nødvendig å kunne benytte mer inngripende tvangsmidler for å sikre kontroll med vedkommende. I § 106 første ledd bokstav c er det derfor gitt adgang til fengsling ut fra kontrollhensyn, når det ennå ikke er avklart om utlendingen har lovlig grunnlag for oppholdet.

Det er et vilkår for (fortsatt) fengsling at det er en aktiv saksprosess, og at fengsling ikke fremstår som uforholdsmessig.

Fengslingsgrunnlaget gjelder bare så lenge utlendingen har en sak til behandling. Det vil si at det ikke lenger er grunnlag for å begjære fortsatt fengsling etter bokstav c, når det foreligger et endelig vedtak. Spørsmålet om fortsatt fengsling etter at det foreligger et endelig vedtak, må avgjøres etter de alminnelige reglene om fengsling. Vilkåret vil da i praksis normalt være at det må foreligge unndragelsesfare. (Det vil være et relevant moment ved denne vurderingen at utlendingen er straffet, jf. utlendingsloven § 106 a).

Til § 106 første ledd ny bokstav d

Det vises til de alminnelige motivene kapittel 7.3.4. Når en utlending er ilagt fengselsstraff, og det er grunnlag for utvisning, er målsettingen at vedtak om utvisning skal treffes på et så tidlig tidspunkt at uttransportering kan skje samtidig med løslatelse, jf. utlendingsforskriften § 14-3 første ledd. I praksis viser det seg imidlertid at det ikke alltid er mulig å få til uttransportering samtidig med løslatelse fordi det er praktiske returhindringer, for eksempel at hjemlandet til utlendingen har en generell praksis som går ut på at de bare aksepterer frivillig retur, eller at de nekter å ta imot den aktuelle utlendingen. Dersom utlendingen er utvist for et straffbart forhold, og det ut fra utlendingens personlige forhold er fare for at han eller hun vil begå nye straffbare handlinger, åpner bestemmelsen i § 106 første ledd bokstav d for fengsling uten at det er noe vilkår om at man først har forsøkt med pålegg om bestemt oppholdssted.

Kravet om at det må være fare for nye straffbare forhold, innebærer ikke at det må være sannsynlighetsovervekt for ny kriminalitet. Personlige forhold som tilsier fare for gjentakelse kan være at vedkommende allerede er idømt straff for flere forhold. Ved forholdsmessighetsvurderingen etter lovens § 99 vil alvoret ved det straffbare forholdet spille inn. Desto mer alvorlig kriminalitet som er grunnlaget for utvisningen, jo mindre skal til for å konstatere at fengsling er forholdsmessig.

Til § 106 første ledd ny bokstav f

Det vises til de alminnelige motivene kapittel 8.

Til § 106 første ledd ny bokstav g

Bestemmelsen gjelder fengsling av utlending som utgjør en trussel mot grunnleggende nasjonale interesser og som er i en utsendelsesprosess. Det vises til de alminnelige motivene kapittel 10. Det er to hovedvilkår som må være tilstede for å kunne pågripe og fengsle. Utlendingen må for det første utgjøre en trussel mot grunnleggende nasjonale interesser. Det vil kun være i de særlig alvorlige tilfellene hvor det vil være tilstrekkelig grunn til å fengsle. For det andre må det treffes tiltak med sikte på utsendelse. Det avgjørende vil her være at det foregår en aktiv prosess med realistiske utsikter for en utsendelse. I tillegg er det et prosessuelt vilkår at det er fastslått i et vedtak eller i en instruks fra departementet at utlendingen utgjør en trussel mot grunnleggende nasjonale interesser.

Til § 106 nytt annet ledd

Det vises til de alminnelige motivene punkt 6.4.3. I henhold til utlendingsloven § 99 skal det alltid gjøres en vurdering av om det vil være hensiktsmessig og forholdsmessig å benytte et tvangsmiddel i en gitt situasjon. Bestemmelsen i § 99 innebærer videre at man skal benytte det minst inngripende tvangsmiddelet som anses tilstrekkelig for formålet, jf. Ot.prp. nr. 75 (2006-2007) pkt. 17.2.2.6. Det følger av dette at det ikke vil være aktuelt å benytte pågripelse eller fengsling, dersom det vil være tilstrekkelig å pålegge meldeplikt og/eller bestemt oppholdssted. Dette presiseres nå i nytt annet ledd i § 106. Endringen innebærer ingen realitetsendring.

Til § 106 fjerde ledd

Det vises til de alminnelige motivene kapittel 9. Det er gjort tilføyelser som innebærer at fengslingsfristene på henholdsvis 12 uker og 18 måneder ikke gjelder dersom utlendingen er fengslet i medhold av bestemmelsen i § 106 første ledd bokstav g (trussel mot grunnleggende nasjonale interesser). I slike tilfeller må det ut fra sakenes karakter anses å foreligge særlige grunner til fengsling ut over de angitte tidsperiodene. Departementet mener at dette bør komme tydelig til uttrykk i bestemmelsen. Det understrekes at det uansett må være et vilkår at det pågår en aktiv prosess med henblikk på utsendelse, jf. de alminnelige motivene kapittel 10.3.2.

Til § 106a nytt annet ledd

Det vises til de alminnelige motivene kapittel 6.4.5. Ved vurdering av unndragelsesfare, skal man også kunne legge vekt på generelle erfaringer. Dette kan være erfaringer politiet har med utlendinger av samme nasjonalitet eller personer i samme situasjon. Departementet understreker at det kan være mange forhold som har betydning når unndragelsesfaren skal vurderes, og det skal alltid foretas en konkret vurdering knyttet til den enkelte utlending. Det er ingen motsetning mellom å tillegge generelle erfaringer vekt og vurdere hver sak individuelt.