6 Om endrede vilkår for bruk av tvangsmidler ved uklar identitet og unndragelsesfare mv. – særlig om senkede sannsynlighetskrav
6.1 Gjeldende rett
Av utlendingsloven § 103 første ledd bokstav b og c fremgår at det kan foretas undersøkelse av en utlendings person, bolig, rom eller annet oppbevaringssted, dersom det er ”skjellig grunn til å mistenke” at utlendingen skjuler eller tilbakeholder opplysninger om sin identitet eller andre opplysninger av vesentlig betydning for en sak om oppholdstillatelse. Videre er det etter lovens § 104 adgang til å foreta beslag i utlendingens reisedokumenter eller lignende, blant annet dersom det ”foreligger tvil” om utlendingens identitet, eller dersom det er ”skjellig grunn til å mistenke” at vedkommende skjuler eller tilbakeholder opplysninger om identiteten. Med hjemmel i lovens § 105 første ledd bokstav a og b kan en utlending videre pålegges meldeplikt eller bestemt oppholdssted, blant annet når det er ”skjellig grunn til å mistenke” at utlendingen oppgir falsk identitet eller ”mest sannsynlig” at han/hun vil unndra seg iverksetting av et vedtak.
Utlendingsloven § 106 første ledd bokstav a åpner for å fengsle en utlending på grunn av identitetstvil i de tilfeller hvor det er ”skjellig grunn til å mistenke” at vedkommende oppgir falsk identitet. Pågripelse og fengsling kan også skje når det er “mest sannsynlig” at utlendingen vil unndra seg iverksetting av et vedtak, jf. lovens § 106 første ledd bokstav b.
6.2 Departementets høringsbrev
I høringsbrevet viste departementet til at terskelen for å fengsle er mindre strengt formulert i Sverige og Finland enn i Norge, og mente at rammene for fengsling ikke bør være snevrere enn i våre naboland. Departementet foreslo derfor å endre sannsynlighetskravet for unndragelsesfare i § 106 første ledd bokstav b, ved at det skal være tilstrekkelig for å kunne fengsle en utlending at det er ”grunn til å anta” at vedkommende vil unndra seg iverksettelse. Tilsvarende ble det foreslått å senke sannsynlighetskravet i utlendingslovens bestemmelse om adgang til å fengsle ved identitetstvil, til at det er “grunn til å anta at utlendingen oppgir feil identitet".
Det ble også foreslått tilsvarende endringer i lovens § 104 om beslag og i § 105 om meldeplikt eller bestemt oppholdssted, ved å senke kravet til sannsynlighet for unndragelsesfare eller uriktig identitet som grunnlag for bruk av de aktuelle tvangsmidlene. Videre foreslo departementet et mindre strengt sannsynlighetskrav i § 103 første ledd bokstav b og c for undersøkelse av utlendingens person, bolig eller lignende.
Mens både § 105 første ledd bokstav a og § 106 første ledd bokstav a, retter seg mot situasjoner hvor utlendingen ”nekter å oppgi sin identitet, eller det er skjellig grunn til å mistenke at utlendingen oppgir falsk identitet”, foreslo departementet i høringsbrevet at man i stedet skulle bruke formuleringen ”ikke samarbeider om å klarlegge sin identitet i henhold til lovens § 83, eller det er grunn til å anta at utlendingen oppgir feil identitet”. Lovens § 83 første og annet ledd lyder som følger:
”I forbindelse med en sak etter loven kan politiet og Utlendingsdirektoratet pålegge den utlendingen saken gjelder, å møte personlig for å gi opplysninger som kan ha betydning for vedtaket, jf. § 93 fjerde ledd.
Ved innreise, og frem til korrekt identitet er registrert, har utlendinger plikt til å medvirke til å avklare sin identitet i den grad utlendingsmyndighetene krever det. Utlendingsmyndighetene kan også senere pålegge utlendingen en slik plikt dersom det er grunn til å anta at den registrerte identiteten ikke er den riktige. En utlending kan ikke pålegges å medvirke til å avklare sin identitet på en måte som kommer i konflikt med et behov for beskyttelse.”
6.3 Høringsinstansenes syn
Røde Kors, Antirasistisk senter, Rødt, Norsk organisasjon for asylsøkere (NOAS), Jusstudentenes rettsinformasjon (Juss-Buss), Kontaktutvalget mellom innvandrere og myndighetene (KIM), Advokatforeningen, Senter for menneskerettigheter (SMR), Datatilsynet, Norsk Forening for Kriminalreform (KROM) og Barneombudet er negative til forslagene om senket sannsynlighetskrav.
Røde Kors er blant annet skeptiske til at det innføres en utvidet mulighet til fengsling uten at myndighetene må vurdere om formålet kan oppnås ved bruk av andre virkemidler. Antirasistisk Senter bemerker at maktmidlene må stå i et rimelig forhold til situasjonen som skal løses, og er usikker på om forslagene står i et rimelig forhold til et konkret behov. Rødt bemerker at en del asylsøkere har legitime grunner til å være tilbakeholdne med opplysninger om sin identitet, og viser til at mange har hatt traumatiske opplevelser på flukt og redusert tillit til myndigheter generelt. Barneombudet mener at et senket beviskrav innebærer en uthuling av rettssikkerheten til barn og unge i utlendingssaker, og kan føre til at flere mindreårige blir fengslet.
NOAS er kritisk og mener begrepet ”skjellig grunn til mistanke” er godt innarbeidet i rettssystemet blant dommere, advokater og påtalemyndigheter. NOAS, Juss-Buss, og Datatilsynet mener den foreslåtte ordlyden ”grunn til å anta” åpner for subjektive vurderinger og svekker domstolskontrollen. Flere høringsinstanser (NOAS, KIM, SMR og Advokatforeningen) er kritiske til departementets begrunnelse om at det er ønskelig å harmonere sannsynlighetskravet med tilsvarende bestemmelser i Sverige og Finland, og mener at dette ikke er et tilstrekkelig argument for de foreslåtte endringene.
Kontaktutvalget mellom innvandrere og myndighetene (KIM) viser til at departementet har brukt som argument for et senket sannsynlighetskrav for unndragelsesfare, at et stort antall asylsøkere forsvinner fra mottak etter at endelig vedtak er fattet. KIM har imidlertid inntrykk av at antallet som forsvinner ligger relativt lavt, og at mange trolig har returnert frivillig uten myndighetenes hjelp.
Advokatforeningen kan ikke se at dagens hjemler for fengsling på grunn av unndragelsesfare brukes i omfattende grad, og kjenner til svært få tilfeller der politiet har ønsket å fengsle personer uten at retten har gitt medhold og begrunnet dette i manglende sannsynlighetsovervekt. Det bemerkes videre at det heller ikke er påberopt eller dokumentert at personer har unndratt seg uttransport etter at politiet ikke har fått rettens medhold. Advokatforeningen uttaler videre:
”Det kan heller ikke sees at henvisningen til straffeprosesslovens § 171 gir veiledning. Det vises til at unndragelsesfare etter utlendingsloven § 106 er et hovedvilkår, mens det i straffeprosessloven kun er et tilleggsvilkår når det allerede foreligger skjellig grunn til mistanke. Et sentralt hensyn i straffeprosessloven er i tillegg forholdsmessigheten i forhold til det begåtte straffebud, at det er sannsynlighetsovervekt for domfellelse og ingen risiko for oversoning. Det minnes om at det ikke er forbudt å søke asyl, selv om søknaden avslås.
I praksis etter straffeprosessloven vil begrenset tilhørighet til Norge stort sett alltid medføre at det ansees å foreligge unndragelsesfare. Dette vil foreligge i de aller fleste saker som kommer inn under utlendingsloven § 106. Om kravet til sannsynlighetsovervekt for unndragelse skal være det samme etter utlendingsloven som etter straffeprosessloven, vil dette innebære at stort sett alle utlendinger med avslag på sine søknader kan fengsles. Det fremstår som en langt bredere hjemmel enn det er behov for.”
Senter for menneskerettigheter (SMR) savner en vurdering av forslaget opp mot diskrimineringsforbudet i EMK art.14. Det etterlyses også en nærmere drøftelse av hvordan formuleringen ”grunn til å anta” skal forstås. Videre ser SMR rettssikkerhetsmessig betenkeligheter ved å innføre regler som ikke krever mer enn 50 prosent sannsynlighet for at det oppgis feil identitet eller at utlendingen vil unndra seg iverksettelse, og viser også til hensynet til en effektiv domstolskontroll.
Utlendingsdirektoratet (UDI), Politidirektoratet (POD) og Politiets utlendingsenhet (PU), støtter i all hovedsak departementets forslag.
POD påpeker at formuleringen ”grunn til å anta” er godt forståelig, og er kjent fra straffeprosesslovens bestemmelser om blant annet ransaking. Videre gis det uttrykk for at dagens strengere vilkår vanskeliggjør politiets arbeid med identitetsfastsettelse, og at forslaget om senket sannsynlighetskrav ved uklar identitet, åpner for at politiet i større grad kan prioritere hvilke grupper utlendinger de vil innrette innsatsen mot.
PU gir flere eksempler på tilfeller hvor det foreligger sterke indikasjoner på at utlendingen oppgir uriktig identitet, uten at det uten videre er klart om dagens sannsynlighetskrav vil være oppfylt:
Utlendingen har oppgitt én identitet ved registrering i et annet land, og en annen identitet ved registrering i Norge. Sannsynligheten for at den identiteten utlendingen oppgir er riktig, kan sies å være femti prosent.
Utlendingen mottar en tekstmelding eller et brev adressert til en annen identitet enn den han har oppgitt for norske myndigheter.
En nærmere undersøkelse av utlendingens mobiltelefon viser at han har familiemedlemmer lagret med telefonnumre med retningsnummer tilhørende et annet land enn det landet han har oppgitt å være fra.
POD støtter også forslaget om lempet sannsynlighetskrav i unndragelsestilfellene, og gir uttrykk for at det ikke bør være krav om sannsynlighetsovervekt for unndragelse for å kunne benytte fengsling i forbindelse med iverksettelse av vedtak. Det vises blant annet til at det ikke bør være krav til sannsynlighetsovervekt i utlendingsloven § 106 første ledd bokstav b, når det ikke er det etter straffeprosessloven § 171 nr. 1.
PU mener også at et lavere sannsynlighetskrav i unndragelsestilfellene har gode grunner for seg, og at det vil muliggjøre fengsling av utlendinger som de ønsker å prioritere, for eksempel personer som er tilknyttet samarbeidsprosjektet ”Åpne rusmiljø” og straffedømte. Det bemerkes at når asylsøkere som pågripes i de åpne rusmiljøene ikke har endelig avslag på asylsøknaden, er unndragelsesfaren etter dagens regler i utgangspunktet ikke tilstrekkelig til å begrunne fengsling.
UDI er positiv til forslaget om senket terskel for sannsynlighet både ved tvil om identitet og ved unndragelsesfare, men bemerker at begrepet “grunn til å anta” ikke er selvforklarende og at det kan være behov for nærmere veiledning i forarbeidene om innholdet i begrepet. UDI mener også at begrepet inneholder en viss grad av subjektivitet, og at dette vil kunne hemme en reell domstolsprøvning fordi vurderingen kan være vanskelig å kontrollere.
POD viser til høringsuttalelse fra Romerike politidistrikt om at det er svært praktisk å få inn manglende samarbeid om klarlegging av identitet som nytt fengslingsgrunnlag. Politidistriktet mener formuleringen i den foreslåtte bestemmelsen vil dekke de fleste tilfellene hvor pågripelse og fengsling på bakgrunn av identitetsproblematikk er aktuelt.
PU foreslår at uttrykket “feil identitet” i lovforslagets § 105 første ledd bokstav a og § 106 første ledd bokstav a, erstattes med “uriktig identitet”. Til departementets forslag til omformulering av bestemmelsen (”utlendingen ikke samarbeider om å klarlegge sin identitet i henhold til lovens § 83, eller det er grunn til å anta at utlendingen oppgir feil identitet”), bemerker PU for øvrig at det bør presiseres i forarbeidene hvilke grupper som omfattes av den foreslåtte bestemmelsen og henvisningen til utlendingslovens § 83.
6.4 Departementets vurdering
6.4.1 Generelt
Bakgrunnen for at regjeringen har foreslått å utvide adgangen til bruk av tvangsmidler overfor blant annet personer som har uklar identitet eller som det er fare for at vil unndra seg iverksettelse, er at arbeidet med identitetsavklaringer og gjennomføring av en effektiv returpolitikk, er de viktigste utfordringene i asylpolitikken. I de senere år har det vært et økende problem med personer som oppholder seg ulovlig i Norge etter endt avslag med uklar identitet. For departementet er det viktig å sikre at Norge har et regelverk som gjør at vi kan møte disse utfordringene og sikre oppslutning om asylinstituttet, og legge til rette for lovlig bevegelse over landegrensene.
For at man skal lykkes med disse målsettingene, er det helt avgjørende at vi også er i stand til å håndheve en effektiv utlendingskontroll og returpolitikk. Selv om Norge i dag er blant de mest effektive i Europa når det gjelder målsettingen om en aktiv returpolitikk, ser vi at det er nødvendig å bli enda mer effektive i fremtiden.
Adgangen til å benytte tvangsmidler i utlendingsrettslig sammenheng utgjør et viktig element i håndhevingen av en effektiv utlendingskontroll. Politidirektoratet og Politiets utlendingsenhet har også pekt på at de tiltakene som departementet har foreslått, vil gjøre arbeidet med utlendingskontroll og tvangsreturer enklere.
Departementet viser videre til bestemmelsen i § 106a som ble innført fra 24. desember 2010 i forbindelse med gjennomføringen av returdirektivet i norsk rett. Bestemmelsen angir objektive kriterier for hva som kan vektlegges ved vurderingen av unndragelsesfare, og er et relevant argument for å senke kravet til sannsynlighet for unndragelsesfare for å benytte tvangsmidler på dette grunnlaget.
Departementet vil også påpeke at det ikke er noen folkerettslige hindringer mot å operere med et lavere sannsynlighetskrav enn sannsynlighetsovervekt når det gjelder identitetstvil eller unndragelsesfare.
Det følger videre av fremstillingen av svensk og finsk rett i kapittel 5 ovenfor, at sannsynlighetskravet for å fengsle er mindre strengt formulert i Sverige og Finland enn i Norge. I Sverige er kriteriet at det på grunn av utlendingens personlige forhold eller øvrige omstendigheter, “finns anledning att anta” at utlendingen vil unndra seg iverksettelse1. I Finland er kriteriet at det ut fra utlendingens personlige og øvrig forhold, “finns grundad anledning att anta” at vedkommende vil unndra seg iverksettelse. Ingen av disse formuleringene fortolkes slik i de respektive landene at det gjelder noe krav til sannsynlighetsovervekt. Departementet mener at det er et selvstendig poeng at rammene for fengsling ikke bør være snevrere i Norge enn i våre naboland. Innenfor de rammene som EMK og andre folkerettsinstrumenter fastsetter, bør norsk politi ha like effektive virkemidler for utlendingskontrollen som politiet i våre naboland.
Flere høringsinstanser har tolket departementets forslag til ny formulering av sannsynlighetskravet (”grunn til å anta”) slik at det ikke vil stilles krav til noen objektive holdepunkter for at utlendingen skjuler identitetsopplysninger eller vil unndra seg utreise. Dette er departementet ikke enig i. På den annen side er det uheldig i seg selv dersom flere aktører mener at man kan misoppfatte innholdet i den formuleringen departementet har foreslått, og som vil være sentral for bruken av tvangsmidler på utlendingsfeltet. Departementet finner derfor grunn til å foreslå en justering av forslaget. Departementet mener begrepet “konkrete holdepunkter for å anta” får tydeligere frem at bevis- og sannsynlighetsvurderingen må basere seg på konkrete, objektive forhold. Denne formuleringen har også klare likhetstrekk med formuleringen i den finske loven; ”finns grundad anledning att anta”.
I henhold til § 90 syvende ledd kan en utlending føres ut blant annet dersom politiet anser det som “mest sannsynlig” at vedkommende ikke vil forlate riket innen utløpet av en gitt utreisefrist, jf. § 90 sjette ledd. Også her foreslås sannsynlighetskravet endret til “konkrete holdepunkter for å anta”.
Sannsynlighetsvurderinger kan teoretisk sett uttrykkes på en sannsynlighetsskala fra null til hundre prosent. I praksis lar det seg naturligvis ikke gjøre med en eksakt plassering på en slik skala av en konkret sak. For anvendelse av de aktuelle tvangsmidlene må imidlertid sannsynligheten for unndragelse, uriktig identitet mv. være av en viss styrke ved at det foreligger ett eller flere objektive, konkrete holdepunkter for mistanken.
Senter for menneskerettigheter har i høringsrunden etterlyst en vurdering av forslaget om å senke bevis- og sannsynlighetskravet for å fengsle utlendinger, opp mot forbudet mot diskriminering i EMK art. 14. Departementet viser til at utlendingslovens bestemmelse om fengsling av utlendinger retter seg mot utlendinger som enten ikke har avklart sin oppholdsstatus i Norge eller som det treffes tiltak mot med sikte på utsendelse. Deres situasjon er ikke lik situasjonen til norske borgere eller utlendinger med oppholdstillatelse i Norge, og de aktuelle bestemmelsene i utlendingsloven er etter departementets vurdering derfor ikke i strid med diskrimineringsforbudet i EMK art. 14.
Departementet har vurdert forholdet mellom et senket sannsynlighetskrav ved bruk av tvangsmidler og EMK art. 8, som beskytter retten til privatliv. Departementet bemerker at EMK art. 8 i annet ledd (nr. 2) gir adgang til å foreta inngrep
“når dette er i samsvar med loven og er nødvendig i et demokratisk samfunn av hensyn til den nasjonale sikkerhet, offentlige trygghet eller landets økonomiske velferd, for å forebygge uorden eller kriminalitet, for å beskytte helse eller moral, eller for å beskytte andres rettigheter og friheter”.
Det er et omfattende og utfordrende problem at en rekke utlendinger oppholder seg i Norge uten lovlig opphold og ofte under falsk identitet. Etter departementets mening vil flere av de hensynene som er regnet opp i art. 8 nr. 2 gi hjemmel for eventuelle inngrep i privatlivet til personer med ulovlig opphold og eventuelt uriktig identitet. Dette innbefatter også hensynet til den nasjonale sikkerhet. Departementet mener også at et senket sannsynlighetskrav ligger innenfor det handlingsrom statene har til å gjøre innskrenkninger i retten til privatliv etter EMK art. 8.
6.4.2 Særlig om undersøkelse av utlendingens person, bolig mv.
Adgangen til undersøkelse i lovens § 103 har til hensikt å sikre kontroll med identiteten til personer som oppholder seg i Norge, samt å gi mulighet for å håndheve vedtak som innebærer at personer med ulovlig opphold skal forlate Norge.
I høringsbrevet drøftet ikke departementet om skrankene mot husransaking i Grunnloven § 102 kan ha noen betydning for adgangen til å benytte et lavere sannsynlighetskrav enn sannsynlighetsovervekt som grunnlag for blant annet husundersøkelse i lovens § 103. Grunnloven § 102 fastsetter at husransaking bare kan skje i ”kriminelle Tilfælde”:
”Hus-Inkvisitioner maa ikke finde Sted, uden i kriminelle Tilfælde.”
Ordlyden sier ingenting om hvilket beviskrav eller mistankekrav man kan operere med. I teorien er det antatt at det bør være tilstrekkelig at det er grunn til mistanke om at det foreligger et kriminelt tilfelle.
Mens undersøkelse etter utlendingsloven § 103 første ledd bokstav a (skjuler eller tilbakeholder opplysninger om sin identitet eller andre opplysninger av vesentlig betydning for en sak om oppholdstillatelse), klart nok vil gjelde et kriminelt tilfelle (jf. lovens § 83 første og annet ledd, jf. 108 annet ledd), er dette ikke uten videre tilfellet når det gjelder de situasjonene som er nevnt i § 103 første ledd bokstav b og c (har penger/andre formuesgoder som kan brukes til å dekke utreiseutgifter som han/hun plikter å dekke, eller har reisedokumenter etc. som kan sikre iverksetting av vedtak). For at det ikke skal oppstå noe tvil om forholdet til Grunnloven § 102, foreslår derfor departementet å begrense adgangen til husundersøkelse i de tilfeller som omtales i bokstav b og c til de tilfeller hvor utlendingen har ulovlig opphold som omfattes av straffebestemmelsen i § 108 eller hvor vedkommende har begått et lovbrudd ved å unnlate å fremlegge reisedokument i henhold til pålegg etter lovens § 83. Det vises til forslaget til nytt § 103 annet ledd.
6.4.3 Særlig om bruk av tvangsmidler ved uklar identitet
Bestemmelsen i § 106 første ledd bokstav a er foreslått omformulert slik at det ikke lenger bare er i de tilfeller der utlendingen nekter å oppgi sin identitet eller mest sannsynlig oppgir falsk identitet, at det skal være grunnlag for bruk av fengsling. I stedet foreslår departementet at det også skal kunne besluttes fengsling dersom ”utlendingen ikke samarbeider om å klarlegge sin identitet i henhold til lovens § 21 eller § 83, eller det er konkrete holdepunkter for å anta at utlendingen oppgir uriktig identitet.”
Lovens § 21 gjelder alminnelig utlendingskontroll, og regulerer politiets kompetanse med hensyn til forvaltningsmessig kontroll av utlendingers identitet og oppholdsgrunnlag. Bestemmelsen lyder:
“I forbindelse med håndheving av bestemmelsene om utlendingers innreise og opphold i riket kan politiet stanse en person og kreve legitimasjon når det er grunn til å anta at vedkommende er utenlandsk statsborger, og tid, sted og situasjon gir grunn til slik kontroll. Ved slik kontroll må utlendingen vise legitimasjon og om nødvendig gi opplysninger for å bringe identiteten og lovligheten av oppholdet i riket på det rene. Kongen kan i forskrift gi nærmere regler om gjennomføringen av kontrollen, herunder om adgangen til å ta kopi av dokumenter.
Ved planlagte aksjoner treffes beslutningen om kontroll i medhold av første ledd av politimesteren eller den politimesteren gir fullmakt. For øvrig treffes beslutningen av polititjenestemann.”
Lovens § 83 første ledd gjelder utlendingens generelle møte- og opplysningsplikt i forbindelse med saker etter loven. Bestemmelsens første og annet ledd lyder:
”I forbindelse med en sak etter loven kan politiet og Utlendingsdirektoratet pålegge den utlendingen saken gjelder, å møte personlig for å gi opplysninger som kan ha betydning for vedtaket, jf. § 93 fjerde ledd.
Ved innreise, og frem til korrekt identitet er registrert, har utlendinger plikt til å medvirke til å avklare sin identitet i den grad utlendingsmyndighetene krever det. Utlendingsmyndighetene kan også senere pålegge utlendingen en slik plikt dersom det er grunn til å anta at den registrerte identiteten ikke er den riktige. En utlending kan ikke pålegges å medvirke til å avklare sin identitet på en måte som kommer i konflikt med et behov for beskyttelse.”
Bestemmelsene i § 105 første ledd bokstav a om meldeplikt/bestemt oppholdssted, § 104 første ledd om beslag og § 103 første ledd om undersøkelse, er foreslått endret tilsvarende.
Når det gjelder utlendinger som det er konkrete holdepunkter for å anta at oppgir feil identitet, har Politiets utlendingsenhet foreslått å endre uttrykket “feil identitet” med “uriktig identitet”. Departementet kan ikke se at de to uttrykkene ”feil” og ”uriktig” innebærer noen meningsforskjell, men er enig med PU i at ”uriktig” kan være å foretrekke rent språklig.
6.4.4 Om forholdsmessighetsvurderingen ved fengsling
I henhold til utlendingsloven § 99 skal det alltid gjøres en vurdering av om det vil være hensiktsmessig og forholdsmessig å benytte et tvangsmiddel i en gitt situasjon. Bestemmelsen i § 99 innebærer videre at man skal benytte det minst inngripende tvangsmiddelet som anses tilstrekkelig for formålet, jf. Ot.prp. nr. 75 (206-2007) pkt. 17.2.2.6. Det følger av dette at det ikke vil være aktuelt å benytte pågripelse eller fengsling, dersom det vil være tilstrekkelig å pålegge meldeplikt og/eller bestemt oppholdssted. Av presiseringshensyn er dette foreslått å ta inn i bestemmelsen om fengsling i et nytt annet ledd i § 106. Endringen innebærer ingen realitetsendring.
6.4.5 Særlig om vurdering av unndragelsesfare - § 106 a
I forbindelse med gjennomføringen av returdirektivet ble det som nevnt inntatt en ny § 106a i utlendingsloven, som presiserer det nærmere innholdet i begrepet unndragelsesfare. Bestemmelsen lister opp ulike momenter som kan vektlegges og som gjelder individuelle forhold knytter til den enkelte utlending.
Departementet mener at det ved vurderingen av unndragelsesfare også må kunne legges vekt på generelle erfaringer selv om dette ikke fremkommer uttrykkelig av § 106a. I denne sammenheng vil erfaringer som politiet har med utlendinger med samme nasjonalitet eller utlendinger i samme situasjon, være relevante. Departementet understreker at det kan være mange forhold som har betydning når unndragelsesfaren skal vurderes, og det må alltid foretas en konkret vurdering knyttet til den enkelte utlending. Det er ingen motsetning mellom å legge vekt på generelle erfaringer og det å vurdere hver sak individuelt. Departementet ønsker derfor å innta en presisering i § 106a om at det skal være adgang til å legge vekt på generelle erfaringer. Det bemerkes for øvrig at en slik adgang til å legge vekt på generelle erfaringer fremgikk uttrykkelig av utlendingsloven 1988 § 41, og det er ikke nærmere begrunnet i forarbeidene til utlendingsloven 2008 hvorfor presiseringen ikke ble videreført.