4 Internasjonale forpliktelser
4.1 Adgang til innskrenkninger i bevegelsesfriheten
FNs konvensjon om flyktningers stilling anerkjenner staters rett til å begrense flyktningers bevegelsesfrihet til en viss grad. I art. 31 nr. 2 fremkommer at statene ikke skal pålegge flyktninger som er kommet inn i landet uten tillatelse andre begrensninger i bevegelsesfriheten enn de som er nødvendige. Slike begrensninger skal bare stå ved makt inntil deres forhold i landet er ordnet eller de får adgang til et annet land. Under forarbeidene til konvensjonen var det enighet om at statene måtte ha adgang til å innskrenke bevegelsesfriheten, herunder fengsle flyktninger som ennå ikke hadde fått avklart sin status i landet hvor de søkte om beskyttelse. Etter art 31 nr. 2 gjelder imidlertid denne adgangen bare frem til flyktningens status er “ordnet” (”regularized”) i det aktuelle landet.
Den europeiske menneskerettskonvensjon (EMK) har regler som setter grenser for hvilke innskrenkninger i bevegelsesfriheten statene kan pålegge. Konvensjonen er gjort til norsk lov gjennom lov av 21. mai 1990 nr. 30 om styrking av menneskerettighetenes stilling i norsk rett (menneskerettsloven) og har ved eventuell motstrid forrang foran annen norsk lovgivning, jf. menneskerettsloven § 3.
Retten til bevegelsesfrihet er nedfelt i EMKs tilleggsprotokoll 4 art. 2:
”1. Enhver som lovlig befinner seg på en stats territorium, skal ha rett til bevegelsesfrihet innenfor dette territorium og til fritt å velge sitt bosted.
2. Enhver skal være fri til å forlate ethvert land, også sitt eget.
3. Utøvelsen av disse rettigheter skal ikke bli pålagt andre innskrenkninger enn slike som er i samsvar med lov og er nødvendige i et demokratisk samfunn av hensyn til nasjonal sikkerhet eller offentlig trygghet, for å opprettholde samfunnsordenen (ordre public), for å forebygge forbrytelser, for å beskytte helse eller moral, eller for å beskytte andres rettigheter og friheter.
4. De rettighetene som er slått fast i avsnitt 1 kan også i bestemte områder bli pålagt innskrenkninger i samsvar med lov og begrunnet med samfunnsmessige hensyn i et demokratisk samfunn.”
Vernet gjelder både for statsborgere og for utlendinger med lovlig opphold. Forarbeidene viser at vilkåret om at oppholdet må være lovlig, kom inn for å sikre statenes rett til å regulere utlendingers adgang til riket. Ved illegal innreise gir ikke bestemmelsen vern. Det samme gjelder dersom en utlending ikke lenger fyller vilkårene for opphold, for eksempel fordi det er truffet vedtak om utvisning. Begrepet ”lovlig opphold” må vurderes ut fra medlemsstatenes nasjonale rett.
Etter bestemmelsens nr. 2 tredje og fjerde punkt kan det gjøres unntak fra bevegelsesfriheten i samsvar med lov, dersom det er nødvendig i et demokratisk samfunn for å ivareta de nærmere oppregnede formål. Vilkåret om at inngrep i bevegelsesfriheten må være nødvendig i et demokratisk samfunn, innebærer ikke at det må være uunnværlig. Det avgjørende er om inngrepet svarer til et tvingende samfunnsmessig behov, og om det står i forhold til det legitime formål som skal ivaretas, om de grunner som anføres av de nasjonale myndigheter er relevante og tilstrekkelige. Statene har et skjønnsmessig spillerom, som må utøves med rimelighet og i god tro.
Den europeiske menneskerettsdomstol (EMD) drøftet vilkår for unntak i art. 2 nr. 1 i Raimondo mot Italia, 22. februar 1994 (nr. 12954/87), hvor en mafiamistenkt hadde blitt pålagt et spesielt polititilsyn. Det dreide seg om forbud mot å forlate sitt hjem uten å informere politiet, pålegg om meldeplikt, samt plikt til ikke å gå hjemmefra tidligere enn syv om morgenen og komme tilbake senest ni om kvelden. EMD fant at dette var et inngrep i bevegelsesfriheten. I lys av den trusselen mafiaen utgjorde mot samfunnet, ble imidlertid inngrepene ansett å være nødvendig for å opprettholde samfunnsordenen og for å forebygge forbrytelser. (Italia ble imidlertid dømt fordi restriksjonene hadde fortsatt etter at en ankedomstol hadde opphevet disse).
Innskrenkninger i bevegelsesfriheten må avgrenses mot fengsling, jf. EMK art. 5. Det oppstilles andre og strengere skranker for statens adgang til fengsling, blant annet rett til å anlegge sak slik at lovligheten raskt blir tatt stilling til av en domstol, jf. art. 5 nr. 4. EMD vurderte grensedragningen i Guzzardi mot Italia, 6. november 1980 (nr. 7367/76). En person som var mistenkt for å være tilknyttet mafiaen, var forvist for 16 måneder til en fangeøy hvor han kunne bevege seg innen et område på 2,5 km² med begrenset sosial kontakt, meldeplikt for politiet to ganger daglig og portforbud. EMD mente forskjellen mellom frihetsinnskrenkning og fengsling var et spørsmål om grad eller intensitet, ikke art eller innhold. Det måtte foretas en konkret vurdering bl.a. ut fra tiltakets art, lengde, virkning og gjennomføring. Guzzardi ble ansett for å være berøvet friheten, og art. 5 var krenket.
Utlendingers opphold på flyplass i forbindelse med innvandringskontroll ble vurdert av EMD i Amuur mot Frankrike, 25. juni 1996 (nr. 19776/92). Asylsøkere ble her holdt 20 dager under kontroll i transittsonen på flyplassen i Paris inntil vedtak om tilbakesendelse ble truffet. Domstolen fant at det forelå fengsling, selv om asylsøkerne til enhver tid kunne ha avsluttet oppholdet ved å returnere frivillig til Syria, som hadde garantert deres sikkerhet overfor franske myndigheter. Asylsøkerne ble satt under streng og kontinuerlig politikontroll, og fikk ikke rettslig assistanse før etter om lag 15 dager. Ingen av unntakshjemlene i art. 5 var aktuelle, da inngrepet ikke hadde hjemmel i fransk lov.
Den europeiske menneskerettighetskommisjon har i andre saker funnet at anbringelse i private hjem eller hotell under vakthold, samt husarrest, måtte anses som fengsling, mens påbud om ikke å forlate en landsby utgjorde inngrep i bevegelsesfriheten. Videre har portforbud i seg selv ikke blitt ansett som fengsling.
FNs konvensjon om sivile og politiske rettigheter har en bestemmelse om bevegelsesfrihet i art. 12. Den kan ikke anses å sette noen snevrere grenser for adgang til å gjøre innskrenkninger i bevegelsesfriheten, enn EMKs tilleggsprotokoll 4 art. 2.
For øvrig har EUs mottaksdirektiv (2003/9/EC, av 27. januar 2003, om fastsettelse av minimumsstandarder for mottak av asylsøkere og flyktninger i medlemsstatene) bestemmelser om adgang til innskrenkninger i asylsøkeres bevegelsesfrihet. Direktivet regulerer forholdene for asylsøkere under mottaksperioden, og søker å garantere en minimumsstandard på mottakstilbudet i EU-landene. Direktivet er ikke bindende for Norge. Følgende fremgår av art. 7 om bevegelsesfrihet:
“1. Asylum seekers may move freely within the territory of the host Member State or within an area assigned to them by that Member State. The assigned area shall not affect the unalienable sphere of private life and shall allow sufficient scope for guaranteeing access to all benefits under this Directive.
2. Member States may decide on the residence of the asylum seeker for reasons of public interest, public order or, when necessary, for the swift processing and effective monitoring of his or her application.
3. When it proves necessary, for example for legal reasons or reasons of public order, Member States may confine an applicant to a particular place in accordance with their national law.
4. Member States may make provision of the material reception conditions subject to actual residence by the applicants in a specific place, to be determined by the Member States. Such a decision, which may be of a general nature, shall be taken individually and established by national legislation.
5. Member States shall provide for the possibility of granting applicants temporary permission to leave the place of residence mentioned in paragraphs 2 and 4 and/or the assigned area mentioned in paragraph 1. Decisions shall be taken individually, objectively and impartially and reasons shall be given if they are negative.
The applicant shall not require permission to keep appointments with authorities and courts if his or her appearance is necessary.”
4.2 Adgang til fengsling etter den europeiske menneskerettskonvensjon
EMK har regler som setter skranker for adgangen til fengsling. Den sentrale bestemmelsen i utlendingsrettslig sammenheng er EMK artikkel 5 nr. 1 bokstav f:
“Enhver har rett til personlig frihet og sikkerhet. Ingen må bli berøvet sin frihet unntatt i følgende tilfeller og i samsvar med en framgangsmåte foreskrevet ved lov:
(....)
f. lovlig pågripelse eller fengsling av en person for å hindre at han kommer inn i landet uten tillatelse, eller av en person som det treffes tiltak mot med sikte på utsendelse eller utlevering.”
I tilfeller hvor utlendingen nekter å samarbeide om å avklare identiteten, er også fengslingsgrunnlaget i EMK artikkel 5 nr. 1 bokstav b relevant (”lovlig frihetsberøvelse av en person som ikke har etterkommet et lovlig pålegg av en domstol eller for å sikre at en forpliktelse foreskrevet ved lov, blir oppfylt”).
Det følger av dette at fremgangsmåten for fengsling må være “foreskrevet ved lov”, dvs. at inngrepet må ha hjemmel i lov og må ikke være vilkårlig.
Avgjørelsen Saadi mot Storbritannia, 29. januar 2008 (nr. 13229/03) er et eksempel på en sak hvor Den europeiske menneskerettsdomstol (EMD) godtok at fengsling av asylsøkere etter artikkel 5 nr. 1 bokstav f første alternativ (”for å hindre at han kommer inn i landet uten tillatelse”) kan skje ut fra hensynet til å holde søkere samlet og tilgjengelige for gjennomføring av hurtigprosedyre i saksbehandlingen.
Når det gjelder det andre grunnlaget for fengsling i EMK art. 5 nr. 1 bokstav f – at det treffes tiltak mot utlendingen med sikte på utsendelse eller utlevering – er det dette fengslingsgrunnlaget som tillater at statene har slike regler som i utlendingsloven § 106 første ledd bokstav b om fengsling på grunn av unndragelsesfare. Samtidig har EMD presisert at det ikke er noe krav om unndragelsesfare eller andre særskilte grunner for fengsling. Dette er også uttalt uttrykkelig av domstolen i flere avgjørelser, jf. for eksempel Mikolenko mot Estland, 8. oktober 2009 (nr. 10664/05), premiss 59:
“The Court reiterates that Article 5 § 1 (f) does not demand that detention be reasonably considered necessary, for example to prevent the individual from committing an offence or fleeing.”
I saker etter EMK art. 5 nr. 1 bokstav f, innebærer kravet om forholdsmessighet heller ikke noe vilkår om at man først må vurdere andre mindre inngripende tiltak, se for eksempel Saadi mot Storbritannia, premiss 72:
“(T)he principle of proportionality appl(y) to detention under Article 51(f) only to the extent that the detention should continue for an unreasonable length of time”
EMD har i flere saker understreket at adgangen til fengsling etter art. 5 nr. 1 bokstav f, er avhengig av utsendelsesprosessen må være i fremdrift (“are in progress”), og at statene må følge opp aktivt (“proceedings are (..) prosecuted with due diligence”). Følgende ble for eksempel uttalt i Mikolenko mot Estland, premiss 60:
“Any deprivation of liberty under the second limb of Article 5 § 1 (f) will be justified, however, only for as long as deportation or extradition proceedings are in progress. If such proceedings are not prosecuted with due dilligence, the detention will cease to be permissible under Article 5 § 1 (f)”
Vilkåret om at staten må arbeide aktivt for å få utsendelsen gjennomført innebærer ikke at det kan oppstilles en generell tidsgrense for hvor lenge fengslingen kan vare eller for når selve utsendelsen senest må være gjennomført. Domstolen krever imidlertid at fengslingsperioden ikke skal være lenger enn hva som er rimelig å anse som nødvendig ut fra formålet, jf. Mikolenko mot Estland, premiss 60:
“To avoid being branded as arbitrary, detention under Article 5 § 1 (f) must be carried out in good faith; it must be closely connected to the ground of detention relied on by the Government; the place and conditions of detention should be appropriate; and the length of the detention should not exceed that reasonably required for the purpose pursued”
En praktisk viktig grunn til at retur ikke lar seg gjennomføre raskt i alle saker, er for eksempel at den underliggende saken om utlendingens rett til opphold fortsatt er til behandling, enten i førsteinstans eller i klageinstansen, og at utlendingen har rett til opphold under hele eller deler av saksprosessen. Videre kan det være at arbeidet med å fastsette utlendingens identitet tar lang tid. I andre tilfeller kan det være ren trenering fra utlendingens side som gjør at utsendelse drøyer. Forholdet kan for eksempel være at utlendingens hjemland bare åpner for frivillig retur, og at utlendingen motsetter seg dette.
I noen saker drøyer også utsendelsen fordi det må avklares om det foreligger (folke-)rettslige hindre mot retur. Det må for eksempel klarlegges om utlendingen risikerer umenneskelig behandling ved retur. Det vises særlig til EMK art. 3, som setter forbud mot tortur eller annen umenneskelig behandling eller straff, og som EMD har tolket slik at den også setter forbud mot at noen returneres til et område hvor de risikerer å bli utsatt for slik behandling, dvs. at bestemmelsen har ekstraterritoriell anvendelse.
EMD har også slått klart fast at vernet etter EMK art. 3 gjelder uansett hva slags handlinger utlendingen har gjort seg skyldig i, og uten noen mulighet for unntak selv om utlendingen anses som en trussel mot nasjonens sikkerhet, dvs. et absolutt vern også i ekstraterritoriell sammenheng. Det vises særlig til Chahal mot Storbritannia, 25. oktober 1996 (nr. 22414/93) og Saadi mot Italia, 28. februar 2008 (nr. 37201/06).
Dersom utlendingen kan påberope seg et returvern etter for eksempel EMK art. 3, vil det i utgangspunktet ikke være adgang til fengsling, fordi det ikke er aktuelt å treffe tiltak med sikte på utsendelse. Unntak kan likevel tenkes i enkelte situasjoner. I noen tilfeller hvor det foreligger returvern, kan det pågå et arbeid med å etablere folkerettslig forpliktende tilsagn fra utlendingens hjemland som innebærer at det ikke lenger vil være en reell fare for dødsstraff eller umenneskelige straffereaksjoner mv. I så fall kan det være adgang til fengsling under prosessen. Det samme kan være tilfellet dersom det for eksempel jobbes med mulighet for retur til et trygt tredjeland. Etter domstolens praksis bortfaller adgangen til fengsling dersom prosessen med å få gjennomført utvisningen stanser opp. Staten må kunne vise at man arbeider aktivt for å få utsendelsen gjennomført, og at en utsendelse fremstår som realistisk.
4.3 Adgang til fengsling etter andre internasjonale konvensjoner mv.
Også enkelte andre konvensjoner mv. har regler og føringer av relevans for adgangen til å benytte fengsling.
Verdens menneskerettserklæring art. 14 fastsetter en rett for enhver til å søke og motta beskyttelse:
”Enhver har rett til i andre land å søke og ta imot asyl mot forfølgelse.”
FNs konvensjon om sivile og politiske rettigheter (SP) fastsetter i art. 9 nr. 1:
”Everyone has the right to liberty and security of person. No one shall be subjected to arbitrary arrest or detention. No one shall be deprived of his liberty except on such grounds an in accordance with such procedure as are established by law.”
Videre lyder SP art. 12 nr. 1 som følger:
”Everyone lawfully within the territory of a State shall, within that territory have the right to liberty of movement and freedom to choose his residence.”
Ingen av disse bestemmelsene i SP kan anses å sette noen snevrere adgang for adgangen til fengsling i utlendingssaker enn EMK art. 5 nr. 1 bokstav f.
FNs høykommissær for flyktninger (UNHCR) ga i 1999 ut reviderte retningslinjer om fengsling av asylsøkere. Retningslinjene viser særlig til flyktningkonvensjonen art. 31 som lyder:
“1. De kontraherende stater skal ikke straffe flyktninger, som er kommet direkte fra et område hvor deres liv eller frihet var truet i den i artikkel 1 omhandlede betydning, og som uten tillatelse kommer inn eller befinner seg på deres territorium, på grunn av deres ulovlige innreise eller opphold, forutsatt at flyktningene straks fremstiller seg for myndighetene og godtgjør at de har gyldig grunn for deres ulovlige innreise eller opphold.
2. De kontraherende stater skal ikke pålegge slike flyktninger andre begrensninger i bevegelsesfriheten enn dem som er nødvendige, og slike begrensninger skal bare stå ved makt inntil flyktningenes forhold i landet er ordnet eller de får adgang til et annet land. De kontraherende stater skal innrømme slike flyktninger en rimelig tid og alle nødvendige lettelser for å få adgang til et annet land.”
Retningslinjene fra UNHCR anbefaler, i samsvar med Eksekutivkomiteens konklusjon nr. 44 av 13. oktober 1986, at fengsling bare skal brukes unntaksvis (”exceptionally”) og dersom andre mindre inngripende tiltak ikke vil være effektive i det konkrete tilfellet, og fengsling er nødvendig og har følgende begrunnelse:
Klarlegging av identitet.
Klarlegging av de forhold som asylsøknaden bygger på.
Asylsøkeren har ødelagt reise- eller identitetsdokumenter som vedkommende hadde, eller har brukt falske dokumenter for å villede myndighetene i den staten hvor vedkommende søker asyl.
Beskyttelse av nasjonal sikkerhet eller offentlig orden. Dette utdypes på følgende måte i retningslinjene: ”This relates to cases where there is evidence show that the asylum seeker has criminal antecedents and/or affiliations which are likely to pose a risk to public order or national security should he/she be allowed entry.”.
EUs returdirektiv (2008/115/EF av 16. desember 2008, om felles standarder og prosedyrer i medlemsstatene for retur av tredjelandsborgere med ulovlig opphold) art. 15 inneholder bestemmelser om fengsling i forbindelse med retur av tredjelandsborgere som oppholder seg ulovlig i et Schengen-land. Direktivet er en videreutvikling av Schengen-regelverket og er forpliktende for Norge. Direktivet ble implementert i norsk rett ved endringer i utlendingsloven, og endringene trådte i kraft 24. desember 2010. Direktivets art. 15 nr. 1 lyder:
“Med mindre andre tiltak som er tilstrekkelige men innebærer mindre tvang, kan anvendes effektivt i en konkret sak, kan medlemsstatene frihetsberøve en tredjelandsborger som skal returneres, men bare for å forberede returen og/eller gjennomføre uttransporteringen, særlig når:
det foreligger fare for unndragelse, eller
den berørte tredjelandsborgeren unngår eller vanskeliggjør forberedelsen av returen eller uttransporteringen
All frihetsberøvelse skal være så kortvarig som mulig og kan kun opprettholdes, så lenge uttransporteringen er under forberedelse og gjennomføres med tilstrekkelig hurtighet.”
Dersom utsendelsen er forankret i et utvisningsvedtak på grunn av ilagt straff, vil ikke returdirektivet komme til anvendelse. Direktivet regulerer heller ikke adgangen til å bruke fengsling mens utlendingen har lovlig opphold under saksprosessen.
Fengsling er i henhold til direktivet begrenset til seks måneder, med adgang til forlengelse i ytterligere 12 måneder dersom prosessen med utsendelse virker å vare lenger fordi utlendingen ikke samarbeider, eller arbeidet med å få den nødvendige dokumentasjon fra tredjeland tar lenger tid.
Direktivets virkeområde må tolkes i lys av hjemmelsbestemmelsen i EF-traktaten art. 63 (3) (b) som gir kompetanse til å treffe tiltak for å motvirke ulovlig innvandring og ulovlig opphold, herunder retur av personer med ulovlig opphold, se nå traktaten om EUs funksjonsmåte (TEUF) art. 79 (2) (c). Ifølge TEUF art. 72 (tidl. TEF art. 64 (1) og TEU art. 33) er direktivet ikke til hinder for at medlemsstatene utøver sitt primæransvar for å opprettholde lov og orden og ivareta indre sikkerhet. Denne avgrensningen henger nøye sammen med presiseringer av forholdet mellom EU og medlemsstatene fastsatt i Lisboa-traktaten i TEU art. 4(2) om at nasjonal sikkerhet forblir statenes eget ansvar og art. 5(2) om at kompetanse som ikke er gitt EUs organer i traktatene, forblir statenes ansvar. Dette prinsippet er også gjennomgående i andre deler av EU-samarbeidet og er særlig presisert i TEUF art. 73 om nasjonalt ansvar for myndighetssamarbeid og art. 276 om avskjæring av EU-domstolens kompetanse til å overprøve nasjonale myndigheters skjønn. Direktivet må derfor tolkes i samsvar med forutsetningen om at staten beholder et handlingsrom for å iverksette nødvendige tiltak for å ivareta grunnleggende nasjonale interesser.
EUs prosedyredirektiv (2005/85/EC av 1. desember 2005, om minimumsstandarder for prosedyrer for tildeling og fratakelse af flyktningstatus i medlemsstatene) har også egne regler om fengsling i art. 18. Reglene, som ikke er bindende for Norge, fastsetter at en asylsøker ikke skal fengsles utelukkende på det grunnlag (”for the sole reason”) at vedkommende har søkt asyl. Videre skal statene sikre en mulighet for rask fremstilling (”speedy judicial review”).
4.4 Forbudet mot diskriminering i EMK art. 14 mv.
Utenfor rammen av EMK art. 5 nr. 1 bokstav f, setter også forbudet mot diskriminering i art. 14 en skranke for adgangen til å ha særregler om fengsling av utlendinger.
EMK art. 14 forbyr diskriminering for så vidt gjelder de øvrige konvensjonsrettighetene. Ikke enhver forskjellsbehandling er konvensjonsstridig. Det er den usaklige forskjellsbehandlingen som rammes. For å trekke grensen for hva som er usaklig forskjellsbehandling benyttes følgende metode: Det må først fastslås om sakens fakta faller innenfor virkeområdet for en eller flere andre rettighetsbestemmelser. Hvis dette er tilfellet, blir neste spørsmål om det foreligger en forskjellsbehandling. Dernest må det spørres om de personer som sammenlignes med hverandre er i like situasjoner. Til slutt avgjøres om forskjellsbehandlingen har en objektiv og rimelig forklaring. Ulik behandling må ikke bare ha et legitimt formål. Det må også være rimelig forholdsmessighet mellom de midler som benyttes og det formål som skal realiseres, se “Case relating to certain aspects of the laws on the use of languages in education in Belgium” mot Belgia, 23. juli 1968 (nr. 1474/62 m.fl.), og Thlimmenos mot Hellas, 6. april 2000 (nr. 34369/97).
Det vises for øvrig til omtalen av saken A. m.fl. mot Storbritannia 19. februar 2009 (nr. 3455/05) i punkt 10.3.3 nedenfor.
4.5 Krav til prosessen i forbindelse med fengsling
I EMK art. 5 nr. 2 til nr. 5 er det fastsatt nærmere krav til fremgangsmåten ved fengsling og følgene av den. Etter art. 5 nr. 2 skal en person som er pågrepet, straks underrettes på et språk han forstår om grunnene til pågripelsen og om en eventuell siktelse mot ham. Regelen får anvendelse på enhver form for frihetsberøvelse, ikke bare straffeprosessuell fengsling. Enhver som er berøvet sin frihet, har rett til å anlegge sak slik at lovligheten av fengslingen i hans tilfelle raskt ("speedily") skal bli avgjort av en domstol, jf. EMK art. 5 nr. 4. Det samme følger av SP art. 9 nr. 4 ("without delay"). Hvilket tidsforløp som vil holde seg innenfor disse rammene, må vurderes konkret. Den konkrete vurderingen vil særlig bygge på sakens kompleksitet og klagerens og myndighetenes adferd.
Avgjørelsen må kunne overprøves av domstoler, og disse må i utgangspunktet kunne ha innsyn i grunnlaget for vurderingen av at personen utgjør en slik trussel. Om domstolenes adgang til kontroll i slike saker uttalte EMD i Chahal mot Storbritannia, 25. oktober 1996 (nr. 22414/93), premiss 131:
”The Court recognises that the use of confidential material may be unavoidable where national security is at stake. This does not mean, however, that the national authorities can be free from effective control by the domestic courts whenever they choose to assert that national security and terrorism are involved (…). The Court attaches significance to the fact that, as the intervenors pointed out in connection with Article 13 (art. 13) (see paragraph 144 below), in Canada a more effective form of judicial control has been developed in cases of this type. This example illustrates that there are techniques which can be employed which both accommodate legitimate security concerns about the nature and sources of intelligence information and yet accord the individual a substantial measure of procedural justice.”
Det vises også til A. m.fl. mot Storbritannia, 19. februar 2009 (nr. 3455/05), jf. nærmere i punkt 10.3.3 nedenfor.