5 Konseptvalg for framtidens helikopter

5.1 Redningsambisjon

Regjeringen har gjennom forstudien lagt til grunn som samfunnsmål for redningshelikopteranskaffelsen at den skal bidra til å gi «Helårs trygghet for mennesker i norsk redningsansvarsområde til havs, i uveisomt terreng og i andre situasjoner der øvrige ressurser er utilstrekkelige». Det er utviklet en redningsambisjon basert på samfunnsmålet som sier at det skal kunne startes unnsetning av 20 nødstedte på hvert punkt 150 Nm rett ut av grunnlinjen innen to timer. I tillegg skal to nødstedte kunne unnsettes helt ut mot ytterkanten av redningsansvarsområdet. Nødstedte må også kunne unnsettes langs hele kysten og på fastlandet med en bedre effekt enn i dag. Ambisjonen setter krav til helikoptrets fart og rekkeviddekapasitet, avstand mellom basene og antallet baser. Et helikopter må kunne fly over lengre avstander i en hastighet på minst 130 knop.

I praksis betyr dette at de fremtidige helikoptrene må kunne fly et sted mellom 220 og 270 Nm innen to timer for å plukke opp 20 personer. Dette skyldes at alle basene har varierende avstand til grunnlinjen. Eksempelvis ligger basen på Banak ca. 70 Nm innenfor grunnlinjen. På grunn av dette må det i spesielle tilfeller gjøres unntak fra kravet om to timer, for eksempel i en sektor vest av Tromsø ytterst i redningsområdet, pga. avstanden mellom Bodø og Banak.

Det forutsettes at de nødstedte skal kunne returneres til et trygt sted på land.

Redningshelikoptrene skal også fungere innenfor et flerbrukskonsept, ved å videreføre nåværende oppgaver som luftambulanse og andre viktige samfunnsoppdrag.

5.2 Konseptvalg for helikoptre og baser

Regjeringen foreslår å anskaffe flerbrukshelikoptre bestående av en enhetlig flåte av store allværs søk- og redningshelikoptre (AWSAR- helikoptre) i 10–20 tonns klassen.

Søk- og redningshelikopterleveranser i Europa og USA er en liten offentlig nisje av storhelikoptermarkedet. Det leveres kun et fåtall maskiner pr. år og gjerne med flere tiår mellom inngåelse av nye kontrakter. Anskaffelsene omfatter spesialtilpasset utstyr for de ulike lands redningstjenester, noe som krever tilpasning av helikoptrene og at produsenten samordner seg med ulike spesialistfirma. Selv om utstyret ofte finnes på markedet og er solgt til andre, er tilpasningene tidskrevende og sertifiseringsprosesser styrer hvor raskt helikoptrene kan leveres.

Flere helikopterprodusenter har gjennom en uformell forespørsel i markedet i 2008 vist interesse for en fremtidig norsk anskaffelsesprosess. De aktuelle leverandørene kan til sammen tilby fire-fem ulike produkter i kategorien store helikoptre (10-20 tonn). Det er imidlertid åpent for alle leverandører som har egnet utstyr til å kunne konkurrere når anbudskonkurransen initieres.

Eksisterende basestruktur med seks redningshelikopterbaser (Rygge, Sola, Florø (detasjement), Ørland, Bodø og Banak) og full tilstedevakt på fastlandet foreslås videreført. Innføringen av ny redningshelikopterkapasitet vil være krevende og antallet helikopterbesetninger må i første omgang økes fra 21 på til 23 for å ivareta den økte belastningen. Etter innfasingen av helikoptrene vil Florø bli en fast base og ikke et detasjement. En eventuell fremtidig ny base i Nord-Norge vil vurderes på et senere tidspunkt dersom behovsutviklingen tilsier det.

Basen på Svalbard forutsettes å ligge på Longyear flyplass utenfor Longyearbyen, som i dag. Dette er det eneste stedet i området med fast bosetting og lufthavn hvor trafikk kommer inn til øygruppen, noe som er viktig for forsyning av utstyr og deler.

5.3 Forsvaret som operatør

Forsvarets 330 skvadron ble gjenopprettet og begynte å fly Sea King redningshelikoptre i 1972 og flyr nå omlag 4 500 timer pr. år. Av disse timene går ca. halvparten med til oppdrag. Resten benyttes til egentrening av mannskapene. På grunn av det sterkt regulerte og krevende treningsprogrammet alle besetningsmedlemmene må gjennomføre, opprettholder 330 skvadronen et høyt faglig kompetanse- og erfaringsnivå. Man forsøker å få trent under tilnærmet alle forhold og for ethvert oppdrag.

Forsvarets helikoptre opererer i henhold til eget militært regelverk. Dette gjelder alle aspekter ved tjenesten: utdanning, utsjekk, treningsflyging, teknisk vedlikehold og kvalitetssystemer. På bakgrunn av dette har Forsvaret en stor grad av operativ fleksibilitet og stor gjennomføringsevne i dårlig vær. De militære begrensningene for operasjoner i dårlig vær og instrumentforhold er lavere enn tilsvarende for sivil luftfart.

Forsvaret har utført tjenesten på en god måte og regjeringen legger til grunn at Forsvaret fortsatt skal være operatør, ha systemansvar og være ansvarlig for daglig drift også for de nye redningshelikoptrene. Ekstern kvalitetssikrer (EKS) har i sin rapport pekt på at det ikke er dokumentert samfunnsøkonomisk nytteeffekt av å ha Forsvaret som operatør, og anbefaler at operatørkonseptet revurderes. Etter en nøye vurdering legges det vekt på at Norge så lenge Forsvaret er operatør for redningshelikoptrene har en stor pool av svært kompetente helikopterpiloter og teknikere som kan benyttes på tvers innenfor både Forsvarets primæroppdrag og redningstjenesten. Forsvarets mulighet til å ha tilstrekkelig antall piloter med nødvendig kompetanse vil forringes og muligens måtte kompenseres for i Forsvaret dersom tjenesten privatiseres.

Det skal foretas en gjennomgang av Forsvarets organisering i forhold til drift og vedlikehold av redningshelikoptrene med sikte på effektivisering som følge av tilpasninger til måtene sivile operatører har organisert sin tjeneste.

5.4 Operatørtjenester for Svalbard

Antall oppdrag på Svalbard er sannsynligvis økende. Regjeringen vektlegger hensynet til nødvendig reservekapasitet for å bedre sikkerheten til dem som utfører redningsoppdragene, og går derfor innfor å styrke redningskapasiteten på Svalbard. Kapasiteten økes fra et stort, fullt utstyrt AWSAR–helikopter i Super Puma klassen og et mellomstort helikopter i dag, til to store like helikoptre tilsvarende Super Puma allerede fra 2014, når dagens kontrakt går ut. Det legges videre opp til å øke fra 90% til 95% beredskap. Reservehelikoptret skal ha en minimumsbesetning som kan rykke ut på to timers varsel for å kunne komme redningshelikoptret til unnsetning (redde redderne).

Eksisterende redningshelikopterberedskap på Svalbard innebærer årlige kostnader på om lag 60 mill. kr. Justis- og politidepartementet har igangsatt en anbudskonkurranse om tjenestekjøp for å få på plass en ny avtale i tide til tjenestestart 1. april 2014. Anbudsdokumentene tar forbehold om Stortingets samtykke. Avtalen lyses ut for en periode på seks år, med mulighet til forlengelse i to perioder i totalt ti år. Økonomisk omfang av en slik avtale, inkludert usikkerhetspåslag under gitte forutsetninger, er anslått til mellom 900 og 1 300 mill. kroner.

Stortinget orienteres om konsekvensen av den fremforhandlede kontrakten i første påfølgende budsjettproposisjon.

Når det gjelder perioden etter 2020 har EKS foreslått at man i stedet for å kjøpe helikoptre til Svalbard som del av hovedanskaffelsen nå, inngår en opsjon om anskaffelse av helikoptre til Svalbard. Regjeringen legger opp til at det ved kontraktsinngåelse i anskaffelsesprosessen vurderes en opsjon på to store helikoptre tilsvarende fastlandet, dvs. i klassene over Super Puma-størrelsen. Regjeringen vil gjøre en ny vurdering av behovsutviklingen på Svalbard i forkant av en eventuell utløsning av opsjonen. En styrking av Sysselmannens helikoptertjeneste på Svalbard vil da bli vurdert.