6 Oppbevaring og sletting av materiale innhentet ved skjult tvangsmiddelbruk

6.1 Gjeldende rett

6.1.1 Straffeprosessuelle regler om sletting og oppbevaring

Straffeprosessloven inneholder ingen generelle regler om sletting av etterforskningsmateriale. For materiale fremkommet ved kommunikasjonsavlytting etter straffeprosessloven § 216 a og kontroll av kommunikasjonsanlegg etter § 216 b, foreskriver imidlertid straffeprosessloven § 216 g en særskilt sletteregel. Da politiet ved lov 17. juni 2005 nr. 87 ble gitt adgang til bruk av romavlytting, ble regelen i straffeprosessloven § 216 g gitt tilsvarende anvendelse for materiale innhentet ved romavlytting, jf. straffeprosessloven § 216 m siste ledd. Bakgrunnen for særreguleringen er at kommunikasjonskontroll og romavlytting utgjør særlig inngripende etterforskningsmetoder, som medfører betydelige inngrep i den personlige sfære hos dem som rammes.

Etter straffeprosessloven § 216 g skal påtalemyndigheten som hovedregel sørge for at opptak eller notater som er gjort under kommunikasjonskontrollen, snarest mulig blir tilintetgjort. Dette gjelder likevel bare i den utstrekning materialet er uten betydning for forebyggelsen eller etterforskningen av straffbare forhold, eller gjelder uttalelser som retten etter straffeprosessloven §§ 117 til 120 og 122 ikke vil kunne kreve vitneforklaring om. Nevnte bestemmelser inneholder regler om forbud mot eller fritak fra vitneforklaring av hensyn til rikets sikkerhet eller lovbestemt taushetsplikt, for prester, advokater, leger mv. samt for siktedes nærstående. Bakgrunnen for unntaket er først og fremst at materiale som omfattes av vitneforbuds- eller vitnefritaksreglene ikke skal oppbevares, ettersom det i utgangspunktet ikke kan brukes som bevis. Sletteplikten som følger av henvisningen i straffeprosessloven § 216 g til vitneforbuds- og vitnefritaksreglene gjelder imidlertid ikke dersom vedkommende som omfattes av reglene selv mistenkes for en straffbar handling som kunne ha gitt selvstendig grunnlag for kommunikasjonskontrollen, jf. § 216 g bokstav b.

Slettebestemmelsen i straffeprosessloven § 216 g suppleres på enkelte punkter av regler i kommunikasjonskontrollforskriften. I Riksadvokatens retningslinjer 22. juli 2005 er det lagt til grunn at bestemmelsene i forskriften skal brukes tilsvarende ved romavlytting så langt de passer. Forskriften § 9 første ledd siste punktum inneholder en egen bestemmelse om overskuddsinformasjon. Det følger av denne at opptak eller gjengivelser som gjelder overtredelse av andre straffebud enn dem som kunne ha gitt selvstendig grunnlag for kommunikasjonskontrollen, skal tilintetgjøres hvis det har gått mer enn tre måneder etter at opptaket ble gjort og videre etterforskning ikke er satt i gang. Etter kommunikasjonskontrollforskriften § 9 tredje ledd påligger det politimesteren å forvisse seg om at opptak og gjengivelser blir tilintetgjort i henhold til regelverket.

Regelen i straffeprosessloven § 216 g om sletting «snarest mulig» må leses i lys av Høyesteretts avgjørelse inntatt i Rt. 2005 side 1137. Saken gjaldt spørsmål om forsvarers rett til innsyn i skriftlig materiale og opptak fra kommunikasjonskontroll. Tiltalte anførte at kommunikasjonskontrollmaterialet var en del av sakens dokumenter, og at det derfor måtte gis innsyn i materialet etter straffeprosessloven § 264. Påtalemyndigheten argumenterte på sin side med at straffeprosessloven § 216 g pålegger en plikt til å slette materialet snarest mulig. Etter påtalemyndighetens syn måtte bestemmelsen derfor stenge for at forsvarer ble gitt innsyn i de deler av materialet som var underlagt sletteplikt.

Høyesterett kom til at forsvareren hadde rett til innsyn i materialet, og dermed også rett til å bruke det som bevis, med unntak for de deler av materialet som var underlagt bevisforbud, jf. straffeprosessloven § 216 g første ledd bokstav b. Påtalemyndighetens kjæremål ble dermed forkastet. Annenvoterende, som fikk støtte av Høyesteretts flertall, understreket viktigheten av at den tiltalte gis samme mulighet som påtalemyndigheten til å gjøre seg kjent med bevismaterialet i en sak, og vurdere hvilke deler av det som er relevant. Etter annenvoterendes syn måtte derfor innsynsretten etter straffeprosessloven § 264 omfatte det samlede materialet fremkommet ved kommunikasjonskontrollen. Konsekvensen var at straffeprosessloven § 216 g måtte tolkes med den begrensning som følger av innsynsregelen i § 264, slik at påtalemyndighetens plikt til sletting inntrådte først etter at forsvaret var gitt anledning til innsyn.

For materiale som ikke er underlagt sletteplikt, fremgår nærmere regler om oppbevaring av påtaleinstruksen § 2-2. Etter bestemmelsens første ledd skal straffesaksdokumenter som hovedregel oppbevares ved politikammeret på det sted hvor saken har vært behandlet eller etterforskingen ledet fra. Det følger videre at dokumenter som inneholder opplysninger om siktede av særlig personlig art – herunder opplysninger fra straffe- og bøteregisteret, personundersøkelse og psykiatriske erklæringer – skal tas ut og arkiveres særskilt. Dokumentene skal overleveres Arkivverket i henhold til de regler som er fastsatt om dette, jf. påtaleinstruksen § 2-2 siste ledd.

Kommunikasjonskontrollforskriften inneholder i tillegg visse særlige regler for oppbevaring av materiale innhentet ved kommunikasjonskontroll, samt ved romavlytting, jf. ovenfor om Riksadvokatens retningslinjer. Etter forskriften § 8 første ledd kan samtaler eller annen kommunikasjon som avlyttes lagres på forsvarlig og hensiktsmessig måte. Ved avlytting av samtaler kan det føres oversikt over samtalene, med opplysninger om hvilke nummer som settes i forbindelse med den kontrollerte telefonen, tidspunkt for samtaler, samtalenes hovedinnhold mv., jf. § 8 annet ledd. For andre former for kommunikasjonskontroll gjelder det samme så langt det passer.

I henhold til kommunikasjonskontrollforskriften § 9 annet ledd skal opptak og gjengivelser fra kommunikasjonskontrollen oppbevares etter reglene i beskyttelsesinstruksen. Dette innebærer at det bare kan gis tilgang til materialet i den grad det er tjenstlig behov for det, jf. beskyttelsesinstruksen § 7 første ledd. Etter § 8 må materialet oppbevares slik at det ikke er tilgjengelig for uvedkommende, og skal når kontoret forlates være forsvarlig sikret. Når det er særskilt bestemt, skal materialet oppbevares på en mer betryggende måte, jf. kommunikasjonskontrollforskriften § 9 annet ledd siste punktum.

6.1.2 Politiregisterloven

28. mai 2010 vedtok Stortinget en lov om behandling av opplysninger i politiet og påtalemyndigheten (politiregisterloven). Lovens formål er å bidra til en effektiv løsning av politiets og påtalemyndighetens oppgaver, beskyttelse av personvernet og forutberegnelighet for den enkelte ved behandling av opplysninger, jf. politiregisterloven § 1. Loven er ennå ikke trådt i kraft.

Politiregisterloven er en særlov som unntar store deler av politiets og påtalemyndighetens informasjonsbehandling fra personopplysningslovens anvendelsesområde, jf. politiregisterloven § 3 og personopplysningsloven § 5. Det er etter dette kun den forvaltningsmessige delen av politiets virksomhet og politiets sivile gjøremål som dekkes av personopplysningsloven. Politiregisterloven gjelder også for behandling av opplysninger i straffesak, jf. Ot.prp. nr. 108 (2008-2009) punkt 1.4.1 side 13-14.

Politiregisterloven bygger på prinsipper om formålsbestemthet og nødvendighet ved politiets og påtalemyndighetens behandling av opplysninger, samt at opplysningene som behandles skal være relevante og tilstrekkelige. Videre oppstiller loven krav om blant annet informasjonssikkerhet og internkontroll (kapittel 4), samt regler om taushetsplikt (kapittel 6). Kravene vil også gjelde ved politiets behandling av informasjon innhentet ved skjult tvangsmiddelbruk.

Med hensyn til sletting foreskriver politiregisterloven § 50 første ledd at opplysninger ikke skal lagres lenger enn nødvendig ut fra formålet med behandlingen, men slettes eller sperres med mindre de skal oppbevares i henhold til arkivloven eler annen lovgivning. Denne bestemmelsen gjelder imidlertid ikke for straffesaksdokumenter, jf. § 50 siste ledd.

Etter politiregisterloven § 69 kan Kongen i forskrift gi nærmere regler blant annet om hvordan lovens bestemmelser tilpasses for behandling av opplysninger i straffesaker, jf. § 69 første ledd nr. 2. Forslag til politiregisterforskrift ble sendt på høring 15. februar 2012, og er for tiden til behandling i Justis- og beredskapsdepartementet.

6.1.3 Arkivloven

Ved siden av de omtalte sektorspesifikke reglene, er politiets og påtalemyndighetens informasjonsbehandling underlagt alminnelige regler om arkiv i offentlig virksomhet. I henhold til arkivloven § 6 har alle offentlige organer plikt til å føre arkiv, som skal være ordnet og innrettet slik at dokumentene er beskyttet som informasjonskilder for samtid og ettertid. Dokumenter som verken er gjenstand for saksbehandling eller har verdi som dokumentasjon, skal holdes utenfor eller fjernes fra arkivet ved arkivavgrensning, jf. arkivforskriften §§ 3-18 og 3-19. For andre dokumenter er utgangspunktet at materialet er arkivpliktig. Arkivplikten går foran eventuelle regler om sletting som er gitt i eller i medhold av andre lover, jf. arkivloven § 9 bokstav c.

Etter arkivforskriften § 3-21 skal det imidlertid for ulike organer utarbeides egne regler om sletting – i arkivlovgivningens terminologi «kassasjon». Reglene skal gi nærmere oversikt over hva som skal bevares og hva som kan eller skal kasseres, samt eventuelt hvor lenge materialet skal oppbevares før kassasjon. Gjeldende bevarings- og kassasjonsbestemmelser for politiets elektroniske og papirbaserte arkivmateriale ble fastsatt av Riksarkivaren 29. august 2005. For retts- og påtalesaker er utgangspunktet at dokumentasjon fra saksbehandlingen i pådømte straffesaker skal bevares. Det samme gjelder dokumentasjon fra saker som blir avgjort med forelegg eller henlagt. For saker som blir henlagt gjelder likevel unntak for mindre tyverisaker som sykkeltyveri og tilsvarende med ukjent gjerningsmann, butikktyverier hvor det er stjålet gjenstander av ubetydelig verdi, samt mindre, henlagte brannsaker, jf. vedtaket punkt 2.2.1.2. Dokumentasjon fra slike henlagte saker kan følgelig kasseres.

Arkivpliktig materiale som ikke lenger er i bruk for administrative formål, skal etter arkivforskriften § 5-1 avleveres til arkivdepot. For offentlige organer innebærer dette overføring til Arkivverket. Materialet skal avleveres når det er om lag 25 til 30 år gammelt, jf. arkivforskriften § 5-2.

6.2 Folkerettslige forpliktelser

6.2.1 Den europeiske menneskerettskonvensjonen

Forskjellige internasjonale regelsett kan ha relevans for utformingen av nasjonale regler om oppbevaring og sletting av materiale innhentet ved skjulte tvangsmidler. Av særlig betydning i denne sammenheng er Konvensjon om beskyttelse av menneskerettigheter og de grunnleggende friheter 4. november 1950, oftest omtalt som Den europeiske menneskerettskonvensjonen (EMK). Konvensjonen er gjort til norsk lov gjennom menneskerettsloven 21. mai 1999 nr. 30, og vil ifølge § 3 gå foran annen norsk lovgivning ved motstrid.

Offentlige myndigheters behandling av informasjon om enkeltpersoner berører verdier som er beskyttet av EMK artikkel 8. Bestemmelsen gir rett til respekt for privatliv og familieliv. I utgangspunktet vil myndighetenes oppbevaring av opplysninger om enkeltpersoner i seg selv kunne utgjøre et inngrep etter artikkel 8. Dette følger blant annet av Leander mot Sverige 26. mars 1987 (sak 9248/81) avsnitt 48 og storkammeravgjørelsen S. og Marper mot Storbritannia 4. desember 2008 (sak 30562/04 og 30566/04). I sistnevnte uttaler domstolen i avsnitt 67:

«The mere storing of data relating to the private life of an individual amounts to an interference within the meaning of Article 8 […]. The subsequent use of the stored information has no bearing on that finding […]. However, in determining whether the personal information retained by the authorities involves any of the private-life aspects mentioned above, the Court will have due regard to the specific context in which the information at issue has been recorded and retained, the nature of the records, the way in which these records are used and processed and the results that may be obtained […].»

Etter artikkel 8 nr. 2 kan slike inngrep i privatlivet være tillatt, såfremt de har hjemmel i lov og er nødvendige i et demokratisk samfunn av hensyn til visse nærmere angitte formål. Blant disse er hensynet til forebygging eller bekjempelse av kriminalitet. Følgelig vil utgangspunktet være at opplysninger innhentet ved skjult tvangsmiddelbruk kan oppbevares dersom og så lenge det er nødvendig for å forebygge eller bekjempe kriminalitet. Det følger videre av EMDs praksis at klare regler om lagring og sletting utgjør viktige sikkerhetsmekanismer, som er påkrevet for at politiets innhenting av privat informasjon skal være tillatt, jf. blant annet Weber og Saravia mot Tyskland 29. juni 2006 (sak 54934/00) avsnitt 95.

Beskyttelsen av retten til privatliv etter EMK artikkel 8 må veies mot andre rettigheter etter konvensjonen. I straffesaker gjelder dette særlig den tiltaltes rett til en rettferdig rettergang, som er beskyttet av EMK artikkel 6. Ifølge domstolens praksis gir bestemmelsen en rett til blant annet kontradiktorisk behandling og partslikhet. Dette innebærer at den tiltalte må gis samme mulighet som påtalemyndigheten til å gjøre seg kjent med bevismaterialet som foreligger i saken. I saken Rowe og Davis mot Storbritannia 16. februar 2000 (sak 28901/95) ble prinsippet i avsnitt 60 formulert slik:

«It is a fundamental aspect of the right of a fair trial that criminal proceedings, including the elements of such proceedings which relate to procedure, should be adversarial and that there should be equality of arms between the prosecution and defence. The right to an adversarial trial means, in a criminal case, that both prosecution and defence must be given the opportunity to have knowledge of and comment on the observations filed and the evidence adduced by the other party […]. In addition, Article 6 § 1 requires […] that the prosecution authorities disclose to the defence all material evidence in their possession for or against the accused […].»

Det samme er kommet til uttrykk i senere saker, herunder storkammeravgjørelsen Edwards og Lewis mot Storbritannia 27. oktober 2004 (sak 39647/98 og 40461/98).

Prinsippet om at den tiltalte skal gis tilgang til det fulle bevismaterialet, får betydning for politiets adgang til å slette innhentet materiale. I saken Natunen mot Finland 31. mars 2009 (sak 21022/04) hadde klageren ved behandlingen for nasjonale domstoler begjært utlevert alt materiale fra avlytting av kommunikasjon mellom ham og de andre tiltalte. Etter klagerens mening ville materialet kunne bidra til å bevise at samtaler mellom de tiltalte ikke var knyttet til narkotikaforbrytelsen han var tiltalt og senere dømt for. Ettersom store deler av avlyttingsmaterialet allerede var slettet, var slik utlevering imidlertid ikke mulig. Domstolen understreket i avsnitt 42 viktigheten av at tiltalte har mulighet til å gjøre seg kjent med etterforskningsmaterialet under sin forberedelse av saken:

«More specifically, Article 6 § 3 (b) guarantees the accused «adequate time and facilities for the preparation of his defence» and therefore implies that the substantive defence activity on his behalf may comprise everything which is «necessary» to prepare the main trial. The accused must have the opportunity to organise his defence in an appropriate way and without restriction as to the possibility to put all relevant defence arguments before the trial court and thus to influence the outcome of the proceedings […]. Furthermore, the facilities which should be enjoyed by everyone charged with a criminal offence include the opportunity to acquaint himself, for the purposes of preparing his defence, with the results of investigations carried out throughout the proceedings […].»

I den aktuelle saken medførte slettingen av avlyttingsmaterialet at tiltalte og hans forsvarer ikke hadde tilstrekkelig mulighet til å vurdere materialet og bruke det til å underbygge sine anførsler. Domstolen uttalte i den sammenheng i avsnitt 47:

«Even though the police and the prosecutor were obliged by law to take into consideration both the facts for and against the suspect, a procedure whereby the investigating authority itself, even when co-operating with the prosecution, attempts to assess what may or may not be relevant to the case, cannot comply with the requirements of Article 6 § 1. Moreover, it is not clear to what extent the prosecutor was, in fact, involved in the decision to destroy those recordings which were not included in the case file. In this case, the destruction of certain material obtained through telephone surveillance made it impossible for the defence to verify its assumptions as to its relevance and to prove their correctness before the trial courts.»

Konklusjonen var at det forelå en krenkelse av retten til en rettferdig rettergang under EMK artikkel 6.

6.2.2 Europarådets personvernkonvensjon

Europarådets personvernkonvensjon 28. januar 1981 nr. 108 («Convention for the Protection of Individuals with regard to the Automatic Prosessing for Personal Data») er ratifisert av Norge, og trådte i kraft 1. oktober 1985. Konvensjonen gjelder både for privat og offentlig sektor.

Konvensjonen artikkel 5 inneholder enkelte grunnkrav til behandlingen av personopplysninger. Bestemmelsen lyder som følger:

«Personal data undergoing automatic processing shall be:

1. obtained and processed fairly and lawfully;

2. stored for specified and legitimate purposes and not used in a way incompatible with those purposes;

3. adequate, relevant and not excessive in relation to the purposes for which they are stored;

4. accurate and, where necessary, kept up to date;

5. preserved in a form which permits identification of the data subjects for no longer than is required for the purpose for which those data are stored.»

I henhold til artikkel 9 kan det bare gjøres unntak fra artikkel 5 dersom det er fastsatt i lov og er nødvendig i et demokratisk samfunn for å ivareta «State security, public safety, the monetary interests of the State or the suppression of criminal offences». Unntaket er bygget opp på tilsvarende måte som unntaket i EMK artikkel 8 nr. 2.

Europarådets ministerkomité vedtok 17. september 1987 «Recommendation No. R (87) 15 Regulating the use of personal data in the police sector», som en følge av den økende behandling av personopplysninger i politiet og utviklingen innenfor IT-sektoren. Rekommandasjonen har som siktemål å utdype og klargjøre prinsippene i Europarådets personvernkonvensjon for politisektoren. Den er ikke bindende for medlemslandene, men Europarådet anbefaler at medlemsstatene tar hensyn til rekommandasjonens prinsipper i sin lovgivning. Rekommandasjonen er ment å ivareta en god balanse mellom hensynet til kriminalitetsbekjempelse på den ene siden og hensynet til personvern på den andre siden, jf. Ot.prp. nr. 108 (2008-2009) punkt 4.3.4 side 40. Den kommer til anvendelse på innsamling, lagring, bruk og overføring av personopplysninger som behandles elektronisk for politiformål, og omfatter således både politiets straffesaksbehandling og annet arbeid.

Rekommandasjonens prinsipp 3 foreskriver:

«3.1. As far as possible, the storage of personal data for police purposes should be limited to accurate data and to such data as are necessary to allow police bodies to perform their lawful tasks within the framework of national law and their obligations arising from international law.»

Videre heter det i prinsipp 7:

«7.1. Measures should be taken so that personal data kept for police purposes are deleted if they are no longer necessary for the purposes for which they were stored.

For this purpose, consideration shall in particular be given to the following criteria: the need to retain data in the light of the conclusion of an inquiry into a particular case; a final judicial decision, in particular an acquittal; rehabilitation; spent convictions; amnesties; the age of the data subject, particular categories of data.

7.2. Rules aimed at fixing storage periods for the different categories of personal data as well as regular checks on their quality should be established in agreement with the supervisory authority or in accordance with domestic law.»

Rekommandasjonen anbefaler således at det utformes regler om lagringstid for personopplysninger i politisektoren, for å sikre at oppbevaring begrenser seg til det som er nødvendig for å utføre politiets oppgaver.

6.2.3 EUs rammebeslutning om personvern i tredje søyle

EUs rammebeslutning 2008/977/JIS regulerer behandling av personopplysninger i forbindelse med politisamarbeid og annet rettslig samarbeid i straffesaker. Instrumentet har som formål å sikre enkeltpersoners grunnleggende rettigheter – især retten til privatliv – ved slik behandling, jf. rammebeslutningen artikkel 1 nr. 1. Det vises for øvrig til omtalen under punkt 4.3.1.3 ovenfor.

Bestemmelser om sletting av personopplysninger finnes i rammebeslutningen artikkel 4 og 5. I henhold til artikkel 4 nr. 2 skal personopplysninger slettes eller gjøres anonyme når opplysningene ikke lenger er nødvendige for det formål de er innsamlet, og ikke kan viderebehandles på lovlig vis. Bestemmelsen berører ikke adgangen til arkivering av opplysninger i en særskilt samling i en passende periode i henhold til nasjonal lovgivning. Dersom det er rimelig grunn til å tro at sletting kan påvirke den registrertes legitime interesser, skal opplysningene ikke slettes men i stedet sperres, jf. artikkel 4 nr. 3. Sperrede opplysninger kan bare behandles til det formål som gjorde at opplysningene ikke ble slettet.

Etter rammebeslutningen artikkel 5 skal det fastsettes passende frister for sletting av personopplysninger, eller regelmessig vurdering av behovet for lagring av opplysningene. Prosessuelle virkemidler skal sikre at disse tidsfristene overholdes.

6.2.4 EUs personverndirektiv

Norge er også bundet av EUs direktiv 95/46/EF om beskyttelse av fysiske personer i forbindelse med behandling av personopplysninger og om fri utveksling av slike opplysninger. Personverndirektivet er gjennomført i personopplysningsloven.

Det følger av artikkel 3 nr. 2 at direktivet ikke gjelder for behandling av personopplysninger ved utøvelse av virksomhet som ikke omfattes av fellesskapsrettens virkeområde. Dette gjelder for eksempel statens virksomhet på det strafferettslige område. Personverndirektivet kommer etter dette kun til anvendelse på politiets forvaltningsvirksomhet, og ikke på behandling av personopplysninger i forbindelse med straffesaker.

6.3 Andre lands rett

6.3.1 Dansk rett

I dansk rett er reglene om sletting av materiale innhentet gjennom såkalt «indgrep i meddelelseshemmeligheden» inntatt i retsplejeloven § 791. Det følger av bestemmelsen at båndopptak, kopier eller annen gjengivelse skal tilintetgjøres dersom det ikke reises siktelse mot noen for lovbruddet som dannet grunnlag for inngrepet, eller dersom strafforfølgning senere avbrytes. Politiet skal underrette den oppnevnte advokaten når tilintetgjøring har funnet sted. Dersom materialet fremdeles er av etterforskningsmessig betydning, kan tilintetgjøring unnlates eller utsettes i et nærmere angitt tidsrom, jf. § 791 stk. 2. Spørsmålet avgjøres av retten, etter at den oppnevnte advokaten har hatt mulighet til å uttale seg.

Dersom det ved telefonavlytting, annen avlytting eller brevåpning er foretatt inngrep i den mistenktes kommunikasjon med personer som er avskåret fra å forklare seg som vitne, skal materiale fra inngrepet tilintetgjøres straks, jf. § 791 stk. 3. Dette gjelder likevel ikke dersom materialet gir grunnlag for å reise siktelse mot vedkommende, eller – for advokater – dersom oppdraget som forsvarer blir fratatt vedkommende. For øvrig skal politiet etter § 791 stk. 4 tilintetgjøre materiale som viser seg ikke å ha etterforskningsmessig betydning.

Reglene om sletting i retsplejeloven § 791 må sees i sammenheng med bestemmelsen om forbud mot avlytting i lovens § 782 stk. 2. Etter denne kan telefonavlytting, annen avlytting, brevåpning og brevstansing ikke foretas med hensyn til den mistenktes forbindelse med personer som etter retsplejeloven § 170 er utelukket fra å forklare seg som vitne. Dette omfatter kommunikasjon mellom mistenkte og prest, lege, forsvarer mv., jf. § 170 stk. 1.

6.3.2 Svensk rett

Slettereglene i svensk rett fremgår av rättegångsbalken 27 kap. 24 §. Hovedregelen her er at opptak eller nedtegninger fra hemmelig avlytting eller overvåkning av elektronisk kommunikasjon, eller opptak fra hemmelig kameraovervåkning, skal gjennomgås («granskas») snarest mulig. Granskningen kan gjennomføres av retten, etterforskningslederen eller påtalemyndigheten, jf. 12 §.

Etter 24 § 2 mom. skal materiale fra hemmelig avlytting eller overvåkning av elektronisk kommunikasjon oppbevares til etterforskningen er innstilt eller rettskraftig dom foreligger, i den utstrekning materialet er av betydning for etterforskningen. Dersom materialet er av betydning for å forebygge fremtidige lovbrudd, skal det oppbevares så lenge som nødvendig for å forebygge slike lovbrudd. Materialet skal deretter tilintetgjøres.

24 § 3 mom. omhandler opptak fra hemmelig kameraovervåkning. Dersom materiale innhentet ved hemmelig kameraovervåkning ikke har betydning for etterforskningen, skal det tilintetgjøres umiddelbart etter at det er gransket. I den utstrekning materialet er av betydning for etterforskningen, skal det oppbevares til etterforskningen er innstilt eller rettskraftig dom foreligger. Er materialet av betydning for å forebygge fremtidige lovbrudd, skal det oppbevares så lenge som nødvendig for å forebygge slike lovbrudd. Materialet skal deretter umiddelbart tilintetgjøres.

I tillegg til disse reglene om oppbevaring og sletting, inneholder 27 kap. 22 § en bestemmelse om forbud mot avlytting av elektronisk kommunikasjon. Avlytting kan ikke foretas av telefonsamtale eller andre meddelelser mellom den mistenkte og hans eller hennes forsvarer. Dersom det fremkommer at det er tale om slik kommunikasjon, skal avlyttingen avbrytes. Opptak og nedtegninger skal tilintetgjøres umiddelbart i den utstrekning de omfattes av forbudet, jf. 22 § 2 mom.

I SOU 2012:44 «Hemliga tvångsmedel mot allvarliga brott» foreslås bestemmelsen i rättegångsbalken 27 kap. 22 § endret, slik at avlyttingsforbudet utvides og blir det samme som etter preventivlagen og lagen om hemlig rumsavlyssning. I utredningen punkt 11.4 side 700 heter det:

«Tvångsmedelsregleringen bör enhetligas genom att avlyssningsförbudet beträffande hemlig teleavlyssning i 27 kap. rättegångsbalken utformas så att det överensstämmer med 2007 års preventivlag. Detta medför att förbudet utvidgas från att avse meddelanden endast mellan den misstänkte och dennes försvarare till att avse alla meddelanden när någon som yttrar sig på grund av undantagen från vittnesplikt i 36 kap. 5 § andra–sjätte styckena rättegångsbalken inte skulle ha kunnat höras som vittne om det som sagts.»

Betenkningen har vært på høring, og det er forventet at utkast til lovendring vil foreligge i løpet av 2013.

6.3.3 Finsk rett

I Finland er det vedtatt en ny tvångsmedelslag (L 22.7.2011/806), som trer i kraft 1. januar 2014. Den nye loven inneholder fellesbestemmelser om skjulte tvangsmidler i 10 kap. 47 §§ flg. Av 53 § fremgår at opptak og dokumenter fremkommet ved skjulte tvangsmidler skal granskes uten ugrunnet opphold av tjenestemann med pågripelsesmyndighet eller av annen tjenestemann som er oppnevnt av en slik person. Opptak fremkommet ved bruk av skjulte tvangsmidler kan bare undersøkes av domstol, tjenestemann med pågripelsesmyndighet eller av den som etterforsker det aktuelle lovbruddet, jf. 54 §. Opptakene kan likevel undersøkes av en ekspert eller en annen person som utpekes av pågripelsesbemyndiget tjenestemann eller av domstolen.

Etter lovens 10 kap. 57 § skal overskuddsinformasjon tilintetgjøres når saken er avgjort ved rettskraftig dom eller forfølgningen er innstilt («lämnats därhän»). Overskuddsinformasjon er i 10 kap. 55 § definert som informasjon som «inte har samband med ett brott» eller som gjelder «något annat brott än det för vars utredning tillståndet har getts eller beslutet fattats». Dersom informasjonen gjelder lovbrudd som i seg selv kunne gitt grunnlag for å iverksette det aktuelle tvangsmidlet, kan den likevel bevares og lagres i register som nevnt i lagen om behandling av personuppgifter i polisens verksamhet (L 22.8.2003/761). Det samme gjelder dersom informasjonen trengs for å forhindre lovbrudd som omhandlet i 15 kap. 10 § i strafflagen, som gjelder unnlatelse av å melde fra om alvorlige forbrytelser.

Materiale som ikke skal tilintetgjøres, skal oppbevares i fem år etter at saken er avgjort ved rettskraftig dom eller forfølgningen er innstilt, jf. 10 kap. 57 § 1 mom. Basestasjonsopplysninger som nevnt i 10 kap. 10 § skal tilintetgjøres når saken er avgjort ved rettskraftig dom eller forfølgningen er innstilt.

Også etter den finske tvångsmedelslagen gjelder det forbud mot avlytting og observasjon av meddelelser som omfattes av regler om vitneforbud eller -fritak. Slik avlytting eller observasjon kan etter 10 kap. 52 § ikke rettes mot kommunikasjon mellom en mistenkt og dennes forsvarer, en mistenkt og en prest med særskilt bestemt taushetsplikt, eller en mistenkt som er frihetsberøvet og lege, sykepleier, psykolog eller sosialarbeider. Dersom etterforskningen gjelder lovbrudd med strafferamme på mindre enn seks års fengsel, kan avlytting eller observasjon heller ikke rettes mot kommunikasjon mellom en mistenkt og dennes nærstående, lege, apoteker eller jordmor samt deres medhjelpere, eller en mistenkt og en redaktør eller lignende. Dersom det under avlyttingen kommer frem at kommunikasjonen som avlyttes omfattes av avlyttingsforbudet, skal avlyttingen avbrytes og opptak og nedtegninger umiddelbart slettes, jf. 52 § 3 mom. Etter bestemmelsens 4 mom. gjelder forbudet mot avlytting likevel ikke dersom personen som omfattes av vitneforbudet eller -fritaket er mistenkt for samme lovbrudd som den mistenkte, eller for et annet lovbrudd som er direkte knyttet til lovbruddet og som også har gitt grunnlag for beslutning om avlytting eller observasjon.

6.4 Generelt om behovet for lovendringer

6.4.1 Metodekontrollutvalgets forslag

På bakgrunn av blant annet innspill fra aktører i straffesakskjeden og utviklingen i rettspraksis, mener Metodekontrollutvalget at det er behov for å vurdere nærmere de gjeldende reglene om sletting av materiale innhentet ved skjult tvangsmiddelbruk. Utvalget peker på at reglene i dag ikke praktiseres etter sin ordlyd, særlig som følge av Høyesteretts avgjørelse i Rt. 2005 side 1137. Det legges derfor opp til en revisjon av reglene om sletting i straffeprosessloven § 216 g.

Metodekontrollutvalget legger til grunn at innhenting av opplysninger gjennom skjulte tvangsmidler utgjør et stort inngrep i den enkeltes personlige sfære, som bare bør tillates når særlige grunner tilsier det. Etter utvalgets mening bør utgangspunktet derfor være at innhentet materiale slettes så raskt som mulig, med mindre særlige grunner tilsier noe annet. Utvalget understreker at politiets informasjonsbehandling bør skje ut fra et nødvendighetsprinsipp, slik at informasjon som ikke er nødvendig for strafforfølgning eller kriminalitetsbekjempelse ikke oppbevares lenger enn nødvendig. Videre fremhever utvalget at særlig sensitiv informasjon bør underlegges strengere regulering enn mindre sensitiv informasjon.

På den annen side erkjenner utvalget at personverninteresser i visse tilfeller kan kollidere med hensynet til rettssikkerhet. Dette gjør seg særlig gjeldende i forbindelse med mistenktes rett til innsyn og til å bruke materiale som bevis, samt ved spørsmål om å sikre grunnlaget for en eventuell gjenåpning.

6.4.2 Høringsinstansenes syn

Flere høringsinstanser på politi- og påtalesiden, herunder Riksadvokaten, Kripos, Hordaland statsadvokatembeter, Oslo statsadvokatembeter og Søndre Buskerud politidistrikt, støtter utvalget i at straffeprosessloven § 216 g ikke gir en tilstrekkelig regulering av spørsmålet om oppbevaring og sletting av materiale innhentet ved skjult tvangsmiddelbruk.

Søndre Buskerud politidistrikt gir uttrykk for at reglene om sletting av materiale fra skjulte etterforskningsmetoder er uklare, og at praksis for sletting trolig har vært ulik i politidistriktene. Fra deres synspunkt er det viktig at reglene på dette området er klare, og at materialet behandles likt i forskjellige politidistrikt. Riksadvokaten påpeker at det har oppstått et spenningsforhold mellom reglene om bruk av materiale fra kommunikasjonskontroll som bevis og slettingsregelen i straffeprosessloven § 216 g. Dette har medført usikkerhet hos politi og påtalemyndighet med hensyn til hva som skal slettes og når sletting skal skje. En lovmessig klargjøring er derfor etter Riksadvokatens oppfatning både nødvendig og viktig.

Riksadvokaten og Kripos etterlyser samtidig praktiske retningslinjer for hvordan sletting skal foregå, samt hva slettingen skal omfatte. Det er etter Kripos’ syn viktig at det etableres en enhetlig praksis, og at funksjonaliteten i politiets systemer kan tilpasses kravet om sletting.

6.4.3 Departementets vurdering

På bakgrunn av utvalgets vurderinger og høringsinstansenes innspill er departementet enig i at dagens regler om sletting av materiale innhentet ved skjult tvangsmiddelbruk bør revideres.

Formuleringen av sletteregelen i straffeprosessloven § 216 g stammer fra midlertidig lov 17. desember 1976 nr. 99 om adgang til telefonkontroll ved etterforskning av overtredelser av narkotikalovgivningen. Loven § 6 (tidligere § 1 femte ledd) lød som følger:

«Påtalemyndigheten skal sørge for at opptak eller notater som er gjort under telefonkontrollen, snarest mulig blir tilintetgjort i den utstrekning de er uten betydning for etterforskningen, eller gjelder uttalelser som retten etter reglene i straffeprosessloven §§ 117 til 120 og 122 ikke vil kunne kreve vedkommendes vitneforklaring om, med mindre vedkommende mistenkes for en straffbar handling som går inn under loven.»

Regelen ble utformet med tanke på at materiale fra telefonkontroll primært har sin funksjon som hjelpemiddel under etterforskningen, og ikke som bevis i en etterfølgende rettssak. I Rt. 1991 side 1018 ble det imidlertid lagt til grunn at bestemmelsen i telefonkontrolloven § 6 ikke kunne stenge for at materiale innhentet ved telefonkontroll ble påberopt som bevis under hovedforhandlingen. Dette til tross for at Høyesterett understreket at loven var «preget av at telefonavlytting faktisk skjer under etterforskningen, og også av at man først og fremst har tenkt seg at materialet vil bli brukt under etterforskningen». Samtidig uttalte førstvoterende på side 1021:

«Jeg er enig med forsvaret i at en slik bruk reiser særlige rettssikkerhetsspørsmål som jeg forutsetter vil bli overveid under den pågående revisjon av loven. De problemer som er påpekt, kan imidlertid ikke føre til at det overhodet ikke skal være adgang til å bruke materialet på denne måten.»

Kort tid etter avgjørelsen ble de midlertidige reglene om telefonkontroll gjort permanente og tatt inn i straffeprosessloven ved lov 5. juni 1992 nr. 52. Det ble samtidig innført bevisforbud for materiale som var innhentet ved telefonkontroll. Dette ble delvis begrunnet med at det kunne være uheldig om siktede fikk mulighet til innsyn i det innhentede materiale. I lovens forarbeider, Ot.prp. nr. 40 (1991-92), uttaler departementet følgende om forholdet til innsynsretten i punkt 4.5.4 på side 32:

«Departementet vil videre peke på sammenhengen mellom tiltaltes rett til innsyn og reglene om sletting av opptak og notater som er gjort under telefonkontroll. Etter dagens regler skal opptak og notater som er gjort under telefonkontrollen, snarest mulig tilintetgjøres i den utstrekning de er uten betydning for den videre etterforskningen av saken. Bestemmelsen henger sammen med at politiet ikke kan bruke opplysninger som fremkommer om andre straffbare forhold (overskuddsinformasjon), i etterforskningen eller som bevis i andre saker. Bestemmelsen har imidlertid også interesse fra et personvernsynspunkt. Hvis opplysninger fremkommet ved telefonkontroll skulle kunne brukes som bevis under hovedforhandling, vil en slik regel vanskelig kunne opprettholdes. Det er ikke gitt at de opplysninger som er relevante fra et etterforskningssynspunkt, er de samme som dem en forsvarer er interessert i å bruke under hovedforhandling. Det vil dessuten, prinsipielt sett, være betenkelig å la én av sakens parter forvalte bevisene i en straffesak. Selv om påtalemyndigheten er forpliktet til å legge frem opplysninger som taler til tiltaltes fordel, ligger det i systemet at en forsvarer vil være bedre i stand til å finne opplysninger som tjener tiltaltes interesser.»

Ved lov 12. mars 1999 nr. 82 om endringer i straffeprosessloven og straffeloven mv. (etterforskningsmetoder mv.) ble forbudet mot å bruke materiale fra kommunikasjonskontroll som bevis opphevet, og de alminnelige regler om innsyn gjort gjeldende også for dette materialet. Av forarbeidene fremgår ikke at man vurderte hvilke konsekvenser dette burde få for regelen om sletting «snarest mulig» i straffeprosessloven § 216 g.

I avgjørelsen inntatt i Rt. 2005 side 1437 la Høyesterett som nevnt til grunn at plikten til å slette ikke kunne inntre før forsvaret hadde fått anledning til fullt innsyn i det innhentede materialet. Avgjørelsen har etter sigende ledet til en usikkerhet rundt forståelsen av de gjeldende slettereglene, samt en ulik praktisering av sletting i forskjellige politidistrikter. Etter departementets syn bør slettereglene gi grunnlag for en enhetlig praksis, som i tilstrekkelig grad balanserer de kryssende hensyn som gjør seg gjeldende. Ettersom dagens slettebestemmelse er utformet med tanke på at innhentet materiale normalt ikke vil bli brukt som bevis i en etterfølgende straffesak, er det etter departementets mening påkrevet å revurdere bestemmelsen i lys av de någjeldende regler. Herunder må det tas hensyn til at forsvaret i tilstrekkelig grad må ha anledning til innsyn i det innhentede materialet.

Departementet kan for øvrig slutte seg til Metodekontrollutvalgets syn med hensyn til de grunnleggende hensyn som må tas i betraktning ved utformingen av slettereglene.

6.5 Sletting av materiale når saken avgjøres ved rettskraftig dom

6.5.1 Hva skal slettes?

6.5.1.1 Metodekontrollutvalgets forslag

Når en straffesak avgjøres ved rettskraftig dom bør det etter Metodekontrollutvalgets syn trekkes et hovedskille mellom materiale fra skjult tvangsmiddelbruk som er fremlagt som bevis for retten, og materiale som ikke er brukt under hovedforhandlingen. Materiale som er fremlagt for retten inngår i sakens dokumenter og inneholder informasjon som partene har ansett som viktig for straffesaken. Utvalget mener derfor at notoritetshensyn tilsier at dette materialet oppbevares for ettertiden. Det samme gjør hensynet til å kunne benytte materialet som grunnlag for en eventuell senere begjæring om gjenåpning av saken.

De deler av materiale innhentet ved skjulte tvangsmidler som ikke er fremlagt for retten under hovedforhandlingen, bør derimot etter utvalgets mening slettes. Selv om muligheten for en eventuell gjenåpning kunne tilsi oppbevaring også av slike opplysninger, vil dette av personvernhensyn være lite tilfredsstillende. Utvalget understreker i den forbindelse at gjenåpning utgjør et ekstraordinært, og ikke et alminnelig, rettsmiddel. Etter utvalgets oppfatning vil det derfor normalt være i alle berørtes interesse om en rettskraftig domfellelse eller frifinnelse legges til grunn som en endelig avgjørelse og avslutning av saken. Utvalget foreslår følgelig at materiale innhentet ved skjult tvangsmiddelbruk som ikke er fremlagt som bevis under hovedforhandling, skal slettes.

6.5.1.2 Høringsinstansenes syn

Fornyings-, administrasjons- og kirkedepartementet, Politidirektoratet, Riksadvokaten, Oslo statsadvokatembeter, Søndre Buskerud politidistrikt og KROM støtter utvalgets forslag om sletting av materiale som ikke påberopes som bevis under hovedforhandlingen.

Riksadvokaten uttaler i den forbindelse:

«[…] I utgangspunktet skal selvsagt ikke opplysninger som er innhentet som ledd i etterforsking av straffesaker slettes, selv om de ikke fremlegges for retten. Riksadvokaten er likevel enig i at opplysninger innhentet gjennom kommunikasjonskontroll og romavlytting står i en så særegen stilling at materiale som ikke brukes som bevis bør slettes, jf utvalgets utkast til ny straffeprosesslov § 216g første ledd.»

Søndre Buskerud politidistrikt, med tilslutning fra Politidirektoratet, legger til grunn at alt materiale innhentet ved skjult tvangsmiddelbruk vil være gjort tilgjengelig for sakens parter ved tiltaletidspunktet, og at det må antas at informasjon som ikke er benyttet under hovedforhandlingen heller ikke er av betydning for saken. Personvernhensyn tilsier derfor at ubrukt materiale slettes etter rettskraftig dom.

Politidirektoratet påpeker at spørsmålet om sletting beror på en avveining av på den ene side personvernhensyn og på den andre side hensynet til domfelte og en mulig forestående sak om gjenåpning. Det er her tale om materiale som verken påtalemyndigheten eller forsvarer har funnet grunn til å fremlegge som bevis, men som det heller ikke kan utelukkes at vil være av betydning i lys av senere fremkomne opplysninger. Direktoratet mener imidlertid at hensynet til en eventuell senere gjenåpning ikke kan veie tyngre enn personvernhensyn:

«Sannsynligheten for at informasjonen vil være av betydning for gjenopptakelse fremstår likevel, ut fra en alminnelig betraktning, som meget liten. Dette forutsetter for det første at det fremkommer nye opplysninger/bevis i saken av betydning for skyldspørsmålet, og at disse bevisene eventuelt bekreftes/underbygges av opplysningene fra kommunikasjonskontrollen.

Politidirektoratet viser videre til at argumentet for å bevare informasjon med tanke på betydningen ved en mulig gjenopptakelse lett kan lede til at intet eller i hvert fall svært lite av de opplysninger politiet behandler i forbindelse med en straffesak, noen gang vil kunne slettes. Det er mye som kan tale for at man her, slik utvalget konkluderer, har kommet til ett punkt hvor den eventuelle rettsikkerhetsmessige betydning fremstår marginal samtidig som de uheldige personvernmessige konsekvensene klart er til stede.»

Kripos, Hordaland statsadvokatembeter, Oslo politidistrikt og Kommisjonen for gjenopptakelse av straffesaker går imot utvalgets forslag om sletting av materiale som ikke er fremlagt som bevis. Disse høringsinstansene viser særlig til muligheten for en senere gjenåpning av saken.

Kommisjonen for gjenopptakelse av straffesaker understreker at alt bevismateriale i en straffesak vil kunne være av betydning ved en eventuell senere begjæring om gjenåpning. Dette tilsier etter kommisjonens syn at alt materiale som utgangspunkt bør oppbevares for fremtiden. Kommisjonen viser herunder til sine egne erfaringer i forbindelse med gjenåpning av straffesaker:

«Betydningen av oppbevaring av bevis, både tinglige bevis og dokumentbevis, er blitt synliggjort gjennom flere av de sakene kommisjonen har hatt til behandling. Destruksjon eller tilbakelevering av bevismateriale har for eksempel gjort etterfølgende DNA-analyse umulig. Kommisjonen har også opplevd at det i de såkalte 0-dokumentene, som ikke føres som en del av straffesaksdokumentene, kan ha vært opplysninger som først på et senere tidspunkt har vist seg å kunne være av betydning for skyldspørsmålet. Dette illustrerer betydningen av at materialet som er innhentet under etterforskingen ikke slettes eller destrueres.»

Kommisjonen påpeker videre at det normalt vil være omstendigheter og bevis som ikke var fremme for den dømmende rett som er av interesse under en senere gjenåpningssak. Bevismateriale som opprinnelig ble ansett irrelevant, og derfor ikke fremlagt som bevis, kan da få betydning og kaste lys over de nye påberopte forhold:

«Det kan for eksempel tenkes at det, etter rettskraftig dom, dukker opp et nytt vitne som hevdes å ha opplysninger av betydning, som det kan være nødvendig å kontrollere opp mot opplysninger som er innhentet gjennom kommunikasjonskontrollen, – ikke bare den delen som har vært fremlagt for retten og som er i behold, men også den delen som ikke ble fremlagt. Resultatet kan være at opplysningene fra vitnet blir styrket ved gjennomgang av materialet fra kommunikasjonskontrollen, og at dette kan danne grunnlag for gjenåpning. Det kan også være at det nye vitnets forklaring gjør at opplysninger fremkommet gjennom kommunikasjonskontrollen og som tidligere ikke har vært ansett som relevant for saken, likevel kan være egnet til å kaste lys over saken og gjennom dette danne grunnlag for gjenåpning.»

Kommisjonen mener på bakgrunn av dette at sletting av bevismateriale vil føre til at den ikke i tilstrekkelig grad kan vurdere rettmessigheten av en begjæring om gjenåpning:

«Utvalgets forslag om å slette materiale som ikke har vært fremlagt som bevis for retten når dommen er blitt rettskraftig, fratar dermed domfelte muligheten for i ettertid å kunne dokumentere at det blant det innhentede materialet – som ikke ble fremlagt for den dømmende rett – foreligger opplysninger som kan ha betydning for hans begjæring om gjenåpning av saken. Dersom dette materialet slettes når dommen er rettskraftig, fratas kommisjonen også muligheten til å gjennomgå dette, noe som lett kan føre til spekulasjoner rundt hva som egentlig befant seg av opplysninger i dette materialet. Slike spekulasjoner blir da hengende uten at kommisjonen får mulighet til å undersøke dem nærmere. Det er derfor viktig at nettopp dette materialet oppbevares også etter at det foreligger en rettskraftig dom.»

6.5.1.3 Departementets vurdering

Departementet er enig med utvalget i at materiale fra skjult tvangsmiddelbruk som har vært ført som bevis under hovedforhandling, ikke bør slettes. Dette er informasjon som partene har funnet å ha bevisverdi i saken, og som har dannet grunnlag for rettens avgjørelse. Materialet bør derfor oppbevares sammen med sakens øvrige dokumenter også etter at det er avsagt endelig dom i straffesaken. Spørsmålet er hvordan innhentet materiale som ikke har vært fremlagt som bevis under hovedforhandling skal behandles. Utvalgets forslag innebærer at samtlige deler av dette materialet skal slettes når saken er endelig avgjort.

Ved forberedelse av hovedforhandling i en straffesak har begge parter anledning til å gjennomgå innhentet materiale, og vurdere hvilke opplysninger de anser relevant for siktedes straffeskyld og som derfor skal legges frem i retten. Materiale som etter denne gjennomgåelsen ikke påberopes som bevis i saken, er følgelig opplysninger som verken påtalemyndighet eller forsvarer har funnet å ha bevisverdi. Videre oppbevaring av materialet er således som utgangspunkt ikke nødvendig for det formål opplysningene er innhentet, nemlig etterforskning og iretteføring av straffbare forhold. Som Metodekontrollutvalget påpeker tilsier derfor personvernhensyn at materiale som ikke er påberopt som bevis, bør slettes.

Kripos innvender i sin høringsuttalelse at det største personverninngrepet skjer i forbindelse med selve innhentingen av informasjonen, og ikke den senere oppbevaringen. Det er riktig at det kan anses som et større inngrep å benytte det aktuelle skjulte tvangsmiddelet enn å oppbevare opplysningene som er innhentet, da det siste ikke innebærer et direkte inngrep i den private sfære. Likevel vil også selve oppbevaringen innebære en behandling av personopplysninger og utgjøre et inngrep i personvernet. Dette støttes av praksis om EMK artikkel 8. Som nevnt ovenfor under punkt 6.2.1 uttalte EMD i saken S. og Marper mot Storbritannia at lagring av opplysninger om en enkeltpersons privatliv i seg selv utgjør et inngrep etter artikkel 8, uavhengig av om opplysningene faktisk brukes. Etter departementets syn tilsier dette at selve lagringen av materiale som inneholder personlig informasjon, må anses som et personverninngrep som krever særskilt begrunnelse.

En slik særlig begrunnelse kan blant annet være hensynet til rettssikkerhet. Hovedargumentet mot at opplysninger som ikke er fremlagt som bevis for retten skal slettes, er – som flere høringsinstanser påpeker – hensynet til en eventuell senere gjenåpning av straffesaken. Ved en gjenåpning vil saken normalt stå i en annen stilling enn den gjorde på tidspunktet for den opprinnelige hovedforhandlingen. Dette er en konsekvens av vilkårene for gjenåpning i straffeprosessloven §§ 390 til 393. Vurderingen av hva som er relevant bevismateriale kan da, i lys av de nye omstendighetene, bli en annen enn under den ordinære domstolsbehandlingen. Dersom innhentet materiale allerede er slettet på tidspunktet for begjæring av gjenåpning, vil dette kunne ha uheldige konsekvenser for gjenåpningsbehandlingen.

Justis- og beredskapsdepartementet har forståelse for disse synspunktene. Departementet mener derfor at muligheten for senere gjenåpning av saken bør reflekteres i reglene om sletting av innhentet materiale. Selv om gjenåpningsinstituttet utgjør et ekstraordinært rettsmiddel, representerer det en viktig rettssikkerhetsgaranti og en sikkerhetsventil i tilfeller hvor det er grunn til å betvile riktigheten av den opprinnelige dommen. For at instituttet skal gi de nødvendige garantier, er det etter departementets syn sentralt at man har samme mulighet til å vurdere det foreliggende materialet under en gjenåpningssak som man har under den ordinære straffesaksbehandlingen. Departementet finner derfor ikke å kunne foreslå at alt materiale som ikke har vært påberopt som bevis i saken, skal slettes.

Etter departementets forståelse er imidlertid enkelte deler av materialet som innhentes ved skjult tvangsmiddelbruk av en slik karakter at det klart ikke vil ha betydning for en eventuell gjenåpningssak. Blant dette materialet vil det regelmessig kunne finnes opplysninger som utelukkende vedgår helt utenforliggende forhold, og som derfor er uten relevans for straffesaken. Dette vil for eksempel kunne gjelde samtaler mellom mistenkte og andre som er av en helt dagligdags karakter, og som ikke er egnet til å belyse omstendigheter knyttet til det straffbare forholdet. Andre eksempler omfatter samtaler hvor kun andre enn de impliserte i saken deltar, slik som der mistenktes familiemedlemmer eller andre benytter kommunikasjonsmidlet som er avlyttet. Departementet finner at denne type opplysninger ikke bør oppbevares videre, av hensyn til personvernet til dem som rammes av tvangsmiddelbruken. Det foreslås derfor at materiale som er innhentet ved bruk av skjulte tvangsmidler, og som åpenbart er uten betydning for saken som ga grunnlag for bruk av tvangsmidlet, skal slettes.

Enkelte særlige spørsmål kan oppstå i forbindelse med behandling av opplysninger som ikke har relevans for den aktuelle saken, men som gjelder andre straffbare forhold enn dem etterforskningskrittet var ment å avdekke – såkalt overskuddsinformasjon. Som hovedregel vil slik informasjon kunne benyttes av politiet til forebygging, etterforskning, strafforfølgning mv. av det andre straffbare forholdet. Departementet legger til grunn at regelen om sletting av opplysninger som åpenbart er uten betydning for saken, ikke vil begrense politiets adgang til å bruke overskuddsinformasjon. Dersom materiale innhentet ved skjult tvangsmiddelbruk tas i bruk i en annen straffesak enn den som begrunnet bruken av tvangsmidlet, vil opplysningene derved bli en del av etterforskningsmaterialet i den andre saken. Dette gjelder uavhengig av om opplysningene slettes fra saksdokumentene for det straffbare forholdet som opprinnelig begrunnet tvangsmiddelbruken. Det vises for øvrig til proposisjonens punkt 5, hvor spørsmål om bruk av overskuddsinformasjon fra skjult tvangsmiddelbruk omtales nærmere.

Departementet er innforstått med at det vil kreve en viss vurdering fra politiets side å avgjøre hvilke deler av det innhentede materialet som åpenbart er uten betydning for saken, og som derfor skal slettes. En slik vurdering vil imidlertid måtte gjennomføres også etter gjeldende rett, hvor innhentet materiale skal slettes i den utstrekning det er uten betydning for forebyggelsen eller etterforskningen av straffbare forhold, jf. straffeprosessloven § 216 g bokstav a. Bruk av skjulte tvangsmidler utgjør dessuten et særlig inngripende tiltak overfor dem som rammes, blant disse også utenforstående tredjepersoner. Etter departementets syn må det da være en forutsetning for bruken av slike tvangsmidler at de personvernmessige konsekvenser så vidt mulig begrenses, herunder ved gjennomføring av sletting av overflødig materiale. Departementet forutsetter videre at arbeidsbyrden ved sletting vil kunne begrenses ved at det innarbeides rutiner for merking eller lignende av deler av etterforskningsmaterialet som synes å være uten relevans for saken.

Etter departementets forslag skal materiale som ikke er fremlagt som bevis i saken, men som heller ikke åpenbart er uten betydning, ikke slettes. Det er særlig muligheten for en senere gjenåpning, men også andre situasjoner som kan foranledige et behov for tilgang til materialet etter at saken er avsluttet, som begrunner dette. Forslaget medfører således sletting av en mindre andel av det innhentede materialet enn det som følger av utvalgets forslag. Det er departementets vurdering at de personvernmessige konsekvenser dette angivelig har, i stor grad kan avhjelpes ved særlige sikkerhetsforanstaltninger i form av regler om oppbevaringsmåte og tilgang til materialet. Det vises her til de særlige regler som gjelder for behandling av etterforskningsmateriale som er innhentet ved kommunikasjonskontroll eller romavlytting, og som følger av kommunikasjonskontrollforskriften og beskyttelsesinstruksen.

For materiale som er innhentet ved hjelp av de nevnte tvangsmidlene følger det av kommunikasjonskontrollforskriften § 9 at oppbevaring skal skje etter reglene i beskyttelsesinstruksen eller, når det er særskilt bestemt, på en mer betryggende måte. I henhold til beskyttelsesinstruksen § 7 skal det bare gis tilgang til materialet i den grad det er tjenstlig behov for det. Etter beskyttelsesinstruksen § 9 må materialet videre oppbevares slik at det ikke er tilgjengelig for uvedkommende. Politiets overholdelse av reglene er gjenstand for kontroll av Kontrollutvalget for kommunikasjonskontroll, jf. kommunikasjonskontrollforskriften § 14.

De her omtalte reglene medfører at materiale som er innhentet ved kommunikasjonskontroll og romavlytting bare kan oppbevares under særlig betryggende omstendigheter, og at kun et meget begrenset antall tjenestemenn vil ha tilgang til materialet. Etter departementets syn er disse særlige reglene om oppbevaringsmåte og tilgangsbegrensning egnet til å redusere de personvernmessige betenkelighetene ved at materialet ikke slettes. Departementet foreslår dessuten å innføre en ytterligere sikkerhetsmekanisme, i form av en særskilt begrensning av adgangen til videre bruk av materialet. Etter forslaget, som er omtalt i punkt 6.7.3 nedenfor, skal materiale som ikke er fremlagt som bevis sperres, slik at videre bruk av opplysningene er begrenset til visse nærmere angitte formål. Departementet finner at dette kan forsvare en ordning hvor også materiale som ikke er brukt som bevis, oppbevares etter at saken er avgjort ved rettskraftig dom.

6.5.2 Tidspunkt for sletting

Metodekontrollutvalget foreslår at sletting av materiale skal gjennomføres når saken er endelig avgjort ved rettskraftig dom. Dette begrunnes blant annet ut ifra sammenhengen med reglene om siktedes rett til innsyn i bevismaterialet.

Riksadvokaten bemerker at rettskraftig dom kan være «et naturlig skjæringspunkt for når sletting […] bør skje». Kripos peker på sin side på praktiske vanskeligheter ved en slik tidsangivelse. Høringsinstansen uttaler:

«Det antas også at det blir praktisk vanskelig å finne rett tid for sletting. Sakene Kripos etterforsker er i all hovedsak grenseoverskridende, og etterforskningen er ofte omfattende og tidkrevende. Sakene splittes ofte i delsaker. Det er vanlig at det foregår parallell etterforskning i flere land, og Kripos utfører også kommunikasjonskontroll og romavlytting på bakgrunn av rettsanmodning fra andre land. Det oppstår også praktiske problemstillinger knyttet til utleveringer og personer som forsøker å unndra seg rettsforfølgelse ved å oppholde seg i land Norge ikke har utleveringsavtale med, eller ved å bruke andre muligheter for å unngå å bli utlevert. Sakene skal også iretteføres i landet som har anmodet om skjult metodebruk i Norge. Før alle personer som kan mistenkes for alvorlige straffbare forhold er identifisert og iretteført vil det være uheldig for etterforskningen dersom informasjon fra saken slettes. Disse forholdene gjør at det vil bli uoversiktelig når sletting faktisk finner sted, og politiet vil ofte måtte argumentere for at informasjonen må bevares med tanke på uavklarte problemstillinger.»

Departementet er enig med Metodekontrollutvalget og Riksadvokaten i at rettskraftig dom utgjør et naturlig skjæringstidspunkt for når sletting skal gjennomføres.

Det følger av Høyesteretts avgjørelse i Rt. 2005 side 1137 at siktedes rett til innsyn etter regelen i straffeprosessloven § 264 medfører at materiale fra kommunikasjonskontroll ikke kan slettes før forsvarer har fått mulighet til innsyn. Det samme må antas å gjelde for materiale innhentet ved andre skjulte tvangsmidler. Med hensyn til EMK artikkel 6 følger det samme av EMDs avgjørelser i sakene Natunen mot Finland 31. mars 2009 (sak 21022/04) og Janatuinen mot Finland 8. desember 2009 (sak 28552/05). Sakene omhandler de tidligere finske reglene om sletting av overvåkingsmateriale, som bestemte at materialet skulle slettes etter at det var gjennomgått, dersom opplysningene var uten sammenheng med lovbruddet overvåkingstillatelsen var gitt for. Sletting ble foretatt uten at siktede først ble gitt innsyn i det aktuelle materialet, men reglene påla politiet og påtalemyndigheten å ta i betraktning også de bevisene som kunne tale til siktedes fordel. Til tross for dette fant domstolen at slettingen i de to sakene hadde frarøvet siktede muligheten til å føre relevant bevismateriale for å underbygge sine påstander, og at dette medførte et brudd på EMK artikkel 6.

I Natunen-saken uttales i avsnitt 47:

«Even though the police and the prosecutor were obliged by law to take into consideration both the facts for and against the suspect, a procedure whereby the investigating authority itself, even when co-operating with the prosecution, attempts to assess what may or may not be relevant to the case, cannot comply with the requirements of Article 6 § 1. […] In this case, the destruction of certain material obtained through telephone surveillance made it impossible for the defence to verify its assumptions as to its relevance and to prove their correctness before the trial courts.»

Det følger dermed av folkerettslige forpliktelser at tidspunktet for sletting av innhentet bevismateriale ikke kan settes tidligere enn etter at siktede har hatt anledning til å få innsyn i og vurdere det foreliggende bevismaterialet. Departementet finner at sletting ved rettskraftig dom ivaretar dette hensynet til siktedes innsynsrett.

Rettskraftig dom utgjør videre en klarere og mer praktikabel angivelse av tidspunktet for sletting enn dagens løsning, hvor sletting skal skje «snarest mulig». Med hensyn til de praktiske utfordringer som Kripos peker på, vises til det som er sagt ovenfor om informasjon som har relevans for flere straffesaker. Den foreslåtte regelen anses videre å være i samsvar med EUs rammebeslutning om personvern i tredje søyle, som i artikkel 5 krever at det fastsettes passende tidsfrister («approriate time limits») for gjennomføring av sletting av personopplysninger i straffesaker.

6.6 Sletting av materiale når saken henlegges

6.6.1 Hva skal slettes?

6.6.1.1 Metodekontrollutvalgets forslag

Metodekontrollutvalget drøfter i liten utstrekning situasjonen der en straffesak ender med henleggelse, og hvilken betydning dette skal ha for spørsmålet om sletting av innhentet materiale. Utvalget nøyer seg med å vise til sin drøftelse om sletting av materiale ved rettskraftig dom i utredningen punkt 24.6.2 på side 257, og mener det samme bør gjelde ved henleggelse. Forslaget innebærer at all informasjon som er innhentet ved bruk av skjulte tvangsmidler, skal slettes dersom straffesaken henlegges.

6.6.1.2 Høringsinstansenes syn

Kun et fåtall høringsinstanser har uttalt seg særskilt om spørsmålet om sletting ved henleggelse. Politidirektoratet og Oslo statsadvokatembeter uttaler at de er for at materiale skal slettes i tråd med Metodekontrollutvalgets forslag. Kripos og Oslo politidistrikt går imot utvalgets forslag.

Oslo politidistrikt anser sletting av materialet for å være uheldig av hensyn til en eventuell senere gjenopptakelse av etterforskningen:

«Det vil også være svært uheldig om alt avlyttingsmateriale skal slettes straks en sak blir henlagt. En del av sakens dokumenter vil da være tapt. Annet materiale vil man kunne hente frem dersom etterforskningen senere blir gjenopptatt. På den annen side vil det i en del saker som henlegges være ubetenkelig å slette avlyttingsmateriale, f. eks. hvor det blir avklart at det ikke er begått noe straffbart forhold, eller det er mer eller mindre åpenbart at man ikke vil kunne oppklare saken.»

Høringsinstansen mener derfor at materiale innhentet ved skjult tvangsmiddelbruk bør oppbevares selv om saken blir henlagt.

Riksadvokaten er i utgangspunktet enig i at materiale innhentet ved skjult tvangsmiddelbruk bør slettes dersom en sak henlegges. Embetet mener imidlertid at utvalgets forslag om at alt slikt materiale skal slettes, går for langt. Det uttales:

«I saker der opplysninger fra kommunikasjonskontrollen trekker i retning av at det ikke er begått noe straffbart eller ikke inneholder informasjon av betydning for straffbare forhold, vil sletting være uproblematisk. Dette kan stille seg annerledes der det foreligger opplysninger som kan ha betydning, men hvor den samlede bevissituasjon er slik at saken legges bort. Blir etterforskningen senere tatt opp igjen, kan det være av stor betydning å kunne ta frem tidligere kommunikasjonskontrollmateriale. Det kan også være at det finnes informasjon i saken som vil være til stor nytte i fremtidige saker mot samme miljø. For å ivareta dette bør retten etter begjæring fra påtalemyndigheten kunne bestemme at sletting skal unnlates, eller utsettes i et bestemt tidsrom. Før slik beslutning treffes bør oppnevnt advokat (§ 100a) ha hatt anledning til å uttale seg.»

6.6.1.3 Departementets vurdering

Beslutning om henleggelse kan fattes dersom det ikke er grunnlag for å fortsette en påbegynt etterforskning, jf. straffeprosessloven § 72 første ledd og påtaleinstruksen § 17-1 første ledd. Formålet med innhentingen av informasjon – etterforskning og iretteføring av et bestemt lovbrudd – gjør seg da ikke lenger gjeldende. Personvernhensyn tilsier derfor at materiale som er innhentet ved så vidt inngripende metoder som skjulte tvangsmidler, bør slettes dersom politiet treffer beslutning om henleggelse. På denne bakgrunn kan departementet som utgangspunkt slutte seg til utvalgets syn om at materialet skal slettes dersom en straffesak ender med henleggelse.

Dersom saken får sin endelige avslutning ved henleggelsen, foreligger ikke lenger noe legitimt behov for videre oppbevaring, og sletting av materiale fra tvangsmiddelbruken vil i utgangspunktet være ubetenkelig. Under høringen har imidlertid flere instanser fremhevet at det ikke er upraktisk at politiet av ulike årsaker tar opp igjen etterforskningen av en sak som er henlagt. Ved en slik gjenopptakelse på et senere tidspunkt, vil det kunne ha uheldige virkninger dersom innhentet materiale allerede er slettet. Potensielt betydningsfull informasjon vil da være tapt, og ikke kunne benyttes i forbindelse med den videre strafforfølgningen.

Departementet er oppmerksom på det potensielle behovet for å oppbevare informasjon etter en henleggelse, og har vurdert Riksadvokatens forslag om at sletting skal kunne unnlates eller utsettes av hensyn til en eventuell senere gjenopptakelse av etterforskningen. Departementet finner at en slik regel har gode grunner for seg, og går inn for at det utformes et unntak fra hovedregelen om sletting som sikrer at relevant informasjon oppbevares dersom det er holdepunkter for å tro at den senere vil være av etterforskningsmessig betydning. Det samme gjelder dersom det er grunn til å tro at materialet kan få betydning for fremtidig forebygging av en straffbar handling. Det understrekes imidlertid at dette bør utgjøre en snever unntaksregel, og at det normalt må foreligge konkrete holdepunkter for å tro at informasjonen senere vil være av betydning.

Etter departementets vurdering bør reglene om sletting av materiale ved henleggelse også ta høyde for det behovet siktede kan ha for tilgang til det innhentede bevismaterialet etter at forfølgningen er innstilt. Dersom forfølgningen mot en siktet blir innstilt, kan vedkommende reise krav om erstatning i anledning av forfølgning etter reglene i straffeprosessloven §§ 444 flg. Det kan i slike tilfeller ikke utelukkes at den siktede kan ha behov for å legge frem materiale som er innhentet ved bruk av skjulte tvangsmidler, for å underbygge sitt erstatningskrav. Det foreslås derfor at sletting skal kunne unnlates også dersom det er grunn til å regne med at siktede vil kreve erstatning i anledning av forfølgning.

Etter departementets forslag vil kompetansen til å beslutte unnlatt sletting tilligge påtalemyndigheten. Departementet anser en ordning hvor spørsmål om å unnlate sletting skal forelegges for en domstol for å være svært ressurskrevende, og mener det ikke er behov for en slik ordning. Det vises i denne sammenheng særlig til forslaget om at materiale som ikke slettes skal sperres, slik at adgangen til videre behandling av materialet begrenses til de formål som begrunnet beslutningen om unnlatt sletting. Forslaget omtales nærmere i punkt 6.7.3 nedenfor.

6.6.2 Tidspunkt for sletting

Etter utvalgets forslag i utredningen punkt 24.6.2 på side 257, bør etterforskningsmateriale som er innhentet ved skjult tvangsmiddelbruk slettes etter at klagefristen for henleggelsesbeslutningen etter straffeprosessloven § 59 a er utløpt. Få høringsinstanser har uttalt seg nærmere om dette tidspunktet.

Riksadvokaten mener at det foreslåtte tidspunktet bør modifiseres, for å ta hensyn til en eventuell klage over henleggelsen:

«Utvalget nevner på side 257 annen spalte at ved henleggelse skal sletting skje etter at klagefristen er utløpt. Dette er ikke reflektert i lovteksten, og problemstillingen er heller ikke omtalt i avsnitt 24.6.3 om tidspunkt for sletting. Etter riksadvokatens syn bør sletting ikke bare utstå til klagefristen er ute, men suspenderes til klage er avgjort. Det ville være uheldig om overordnet påtalemyndighet ikke hadde tilgang til materiale fra kommunikasjonskontroll under sin klagebehandling. Enda verre ville det være om henleggelsen ble omgjort og saken fremmet for retten, men uten materiale fra kommunikasjonskontrollen er tilgjengelig pga. sletting.»

Departementet kan i utgangspunktet slutte seg til utvalgets forslag om at sletting i henleggelsestilfellene skal skje etter at klagefristen etter straffeprosessloven § 59 a er utløpt. Først på dette tidspunktet vil man ha klarhet i om beslutningen om henleggelse blir påklaget, slik at spørsmålet om innstilling av den påbegynte etterforskningen må vurderes på nytt.

Etter straffeprosessloven § 59 a tredje ledd gjelder både en relativ og en absolutt frist for å påklage en beslutning om henleggelse. For personer som mottar underretning om henleggelsesvedtaket, herunder blant annet den som forfølgningen har vært rettet mot samt fornærmede som har inngitt anmeldelse, løper klagefristen ut tre uker etter at underretningen har kommet frem til vedkommende. For personer som ikke har mottatt underretning om vedtaket, løper fristen derimot fra det tidspunkt vedkommende har fått eller burde skaffet seg kjennskap til vedtaket. Etter § 59 a tredje ledd siste punktum gjelder det imidlertid også en absolutt klagefrist på tre måneder fra det tidspunkt vedtaket ble truffet. For å utelukke tvil med hensyn til hvorvidt klagefristen i det enkelte tilfelle er utløpt, synes det hensiktsmessig at sletting gjennomføres når den absolutte klagefristen etter straffeprosessloven § 59 a tredje ledd siste punktum er utløpt.

Departementet kan for øvrig slutte seg til Riksadvokatens synspunkt om at det vil være uheldig dersom innhentet materiale er slettet når overordnet påtalemyndighet skal vurdere en eventuell klagesak, samt dersom henleggelsesbeslutningen blir omgjort og forfølgningen likevel fortsettes. Det foreslås derfor at dersom henleggelsesvedtaket i løpet av den nevnte fristen påklages, skal sletting skje først når overordnet påtalemyndighet har tatt endelig stilling til klagen.

6.7 Deponering eller sperring av materiale

6.7.1 Metodekontrollutvalgets forslag

Utvalget har vurdert om det som alternativ til sletting bør kunne begjæres deponering av materiale på nærmere bestemte vilkår, og med nærmere bestemte tilgangskriterier. Ettersom utvalget ikke har hatt kapasitet til å gjennomføre en nærmere utredning av de praktiske konsekvensene ved en slik ordning, har det imidlertid ikke funnet å ville fremme lovforslag om deponering. Til tross for dette gis en kort omtale av deponeringsspørsmålet, og det skisseres en mulig bestemmelse om deponering.

Utvalget fremhever at dersom forsvarer eller påtalemyndigheten mener saklige grunner tilsier at slettepliktig materiale likevel ikke bør slettes, kan dette tilsi at en domstol bør kunne vurdere spørsmålet og eventuelt beslutte at materialet skal beholdes gjennom deponering. Med deponering siktes det til videre lagring på en slik måte at det er fysisk og praktisk umulig å skaffe seg innsyn i materialet, med mindre det foreligger beslutning om ny bruk. Utvalget legger til grunn at dette i tilfelle må være en snever unntaksregel, hvor personvernhensyn veies opp mot de grunner som tilsier at materialet skal beholdes. Gjenåpning av deponert materiale bør etter utvalgets syn bare kunne skje etter beslutning fra domstol, og materialet bør bare kunne anvendes til de formål som begrunnet deponeringen. En eventuell deponeringsordning bør dessuten innrettes slik at deponert materiale bare kan oppbevares i det tidsrom domstolen beslutter.

6.7.2 Høringsinstansenes syn

Høringsinstansene som har uttalt seg om muligheten for en deponeringsordning, har ulike syn på hensiktsmessigheten av en slik ordning. Politidirektoratet mener en eventuell ordning med sperring av slettepliktige opplysninger, gjennom deponering eller lignende, vil redusere de personvernmessige konsekvenser ved lagring.

KROM er av den oppfatning at materiale som ikke benyttes som bevis i utgangspunktet skal slettes ved rettskraftig dom, men at rettssikkerhetshensyn i visse tilfeller kan tilsi noe annet. Det uttales:

«KROM er imidlertid inneforstått med at det i tilfeller hvor den domfelte hevder seg uskyldig domfelt, kan det bli spørsmål om gjenopptagelse av saken og at det da kan være av stor betydning å kunne gjennomgå alt materialet på nytt. Det bør i de tilfeller, på begjæring fra den domfelte, være anledning til å deponere materialet etter rettskraftig dom.»

I tillegg til at det må være rettslig kontroll, mener KROM at en beslutning om deponering bør være tidsbegrenset, og at en eventuell forlengelse bør være undergitt tilsvarende domstolskontroll.

Kommisjonen for gjenopptakelse av straffesaker er på sin side skeptisk til den praktiske nytten av en eventuell deponeringsordning. Fra høringsuttalelsen hitsettes:

«Utvalget har også drøftet en mulig deponeringsordning, hvor begjæring om deponering utover rettskraftig dom kan besluttes av retten, hvis det er saklig grunn for en slik oppbevaring. Utvalget anbefaler ikke en slik ordning, og kommisjonen kan heller ikke se at den vil være av praktisk betydning for domfelte i en eventuell gjenåpningssak. Det vil før dommen er rettskraftig og i tiden like etter rettskraftig dom kunne være vanskelig å forutse hvilke deler av materialet som kan være av betydning ved en eventuell senere gjenåpningssak. Det vil som hovedregel være på det tidspunktet det foreligger nye omstendigheter eller bevis at man vil kunne vurdere nytteverdien av det materialet som ble innhentet under etterforskingen og som sammen med de nye opplysningene kan sette saken i et annet lys.»

Kripos foreslår som alternativ til sletting at det etableres strengere tilgangskontroll i sakene etter at rettskraftig dom foreligger, når ikke særlige grunner taler for at etterforskerne fortsatt skal ha tilgang til materialet. Høringsinstansen mener dette vil ivareta behovet for tilgang til innhentede opplysninger ved en eventuell gjenåpning av straffesaken. Dette knyttes til et ønske om innføring av et sentralisert system for kommunikasjonskontroll:

«Kripos ønsker å ta i bruk et sentralisert system for kommunikasjonskontroll i norsk politi. Systemet vil da administreres fra Seksjon for nasjonal kommunikasjonskontroll som ikke etterforsker egne saker. Det bør i forbindelse med implementering av et slikt system utredes om sentralisert tilgangskontroll, kombinert med logging av aktivitet og kontroll fra kontrollutvalget for kommunikasjonskontroll, kan være et godt alternativ til fysisk sletting.

Sentralisert tilgangsstyring, under kontroll av kontrollutvalget for kommunikasjonskontroll, antas også å kunne fungere som en deponeringsordning, slik utvalget har omtalt i punkt 24.6.4. Mengden data som lagres i enkeltsaker, og særlig når det gjelder Internett-avlyttinger, er meget stor. Ved en ny sentralisert løsning lagres all data hos Kripos, og det etableres sikkerhetsløsninger for sikre mot tap av data. Innføring av en eventuell ekstern deponeringsløsning vil på sin side være teknisk krevende, tidkrevende for politi og de som skal administrere deponeringsløsningen og ikke minst svært kostbar.»

6.7.3 Departementets vurdering

Departementet er enig med utvalget og Politidirektoratet i at en eventuell ordning med deponering eller sperring vil redusere de personvernmessige konsekvenser ved oppbevaring av materiale fra skjult tvangsmiddelbruk, og foreslår en ordning med sperring av deler av det innhentede materialet. Ordningen foreslås imidlertid gjennomført etter en annen modell enn den utvalget skisserer.

En modell for sperring av opplysninger finnes i dag i politiregisterloven, som ble vedtatt av Stortinget 28. mai 2010. Sperring i politiregisterlovens forstand innebærer en «markering av lagrede opplysninger i den hensikt å begrense den fremtidige behandlingen av disse opplysningene», jf. § 2 nr. 10. Bestemmelsen er utformet i samsvar med EUs rammebeslutning om personvern i tredje søyle artikkel 2 bokstav c. Etter politiregisterloven § 52 kan opplysninger som er sperret bare brukes til de formål som gjorde at opplysningen ikke ble slettet. For en mer utførlig omtale av sperringsinstituttet vises til Ot.prp. nr. 108 (2008-2009) punkt 14.6 side 230 flg., samt merknaden til § 52 på side 320 i nevnte proposisjon.

Selv om politiregisterlovens bestemmelser om sletting og sperring ikke gjelder for opplysninger i straffesaksdokumenter, finner departementet det hensiktsmessig å legge til rette for et system for sperring av materiale fra skjult tvangsmiddelbruk som er på linje med politiregisterloven. Departementet foreslår derfor at sperringsinstituttet benyttes for å ivareta personvernhensyn der det er behov for å oppbevare materiale fra skjult tvangsmiddelbruk etter at en straffesak er endelig avgjort ved rettskraftig dom eller henleggelse. Dette innebærer at det aktuelle materialet markeres i politiets systemer, og at den videre bruken av materialet begrenses til visse formål.

Dersom straffesaken avgjøres ved rettskraftig dom foreslår departementet at materiale fra skjult tvangsmiddelbruk som ikke er påberopt som bevis i saken, men som heller ikke åpenbart er uten betydning for saken og derfor skal slettes, sperres. Som omtalt ovenfor synes hovedargumentet mot sletting etter at en straffesak er avgjort ved rettskraftig dom å være muligheten for en senere gjenåpningssak. I slike tilfelle vil materiale som ikke er påberopt som bevis potensielt kunne være av interesse. Også andre mulige formål enn gjenåpning kan imidlertid tilsi at innhentet bevismaterialet ikke bør slettes når det foreligger rettskraftig dom. Dette gjelder eksempelvis dersom den tiltalte frifinnes, og opplysningene fra tvangsmiddelbruken kan ha betydning i en sak om erstatning i anledning av forfølgning etter straffeprosessloven kapittel 31. Det samme kan tenkes dersom fornærmede eller etterlatte begjærer innsyn i de samlede saksdokumentene etter at behandlingen av straffesaken er avsluttet, jf. straffeprosessloven § 28. Av hensyn til disse tilfellene foreslår departementet at materiale fra skjult tvangsmiddelbruk som ikke åpenbart er uten betydning for saken, bør sperres etter at saken er avgjort ved rettskraftig dom, og at videre bruk av materialet begrenses til særskilte formål. Nærmere regler om bruk av det sperrede materialet vil bli å fastsette i forskrift.

Gjenopptakelseskommisjonen påpeker i sin høringsuttalelse at det på domstidspunktet vil være vanskelig å forutse hvilke opplysninger som kan ha betydning ved en eventuell senere gjenåpningssak, og at deponering eller sperring av den grunn er lite praktisk. Kommisjonen er på denne bakgrunn negativ til en ordning med sperring av innhentet materiale. Til dette bemerkes at en sperringsordning som her omtalt ikke er betinget av en konkret vurdering av hvilke opplysninger som kan få betydning i en gjenåpningssak, men at sperring skal gjennomføres for alt materiale som ikke åpenbart er uten betydning for saken, og derfor skal slettes. De praktiske vanskeligheter ved en sperringsordning er følgelig etter departementets syn imøtekommet.

Også der en straffesak ender med henleggelse, kan det etter departementets syn være hensiktsmessig å sperre materiale som er innhentet ved hjelp av skjulte tvangsmidler, dersom det er behov for å oppbevare dette videre. Etter departementets forslag i punkt 6.6.1.3 ovenfor kan sletting etter at en straffesak er henlagt unnlates, dersom det er grunn til å regne med at siktede vil kreve erstatning i anledning av forfølgning eller at materialet kan få vesentlig betydning for senere etterforskning eller forebygging av en straffbar handling. For å begrense de personvernmessige konsekvenser ved videre oppbevaring, foreslår departementet at materialet skal sperres, og den videre bruk begrenses til det eller de formålene som begrunnet unnlatt sletting.

6.8 Sletting av materiale som omfattes av regler om vitneforbud eller vitnefritak

6.8.1 Hva skal slettes?

6.8.1.1 Metodekontrollutvalgets forslag

Etter straffeprosessloven § 216 g bokstav b skal materiale som er innhentet ved kommunikasjonskontroll og som gjelder personer hvor det foreligger mulighet for vitnefritak eller vitneforbud etter reglene i straffeprosessloven §§ 117 til 120 og § 122, slettes snarest mulig. Regelen gjelder tilsvarende for materiale fra romavlytting, jf. straffeprosessloven § 216 m siste ledd. Et samlet utvalg mener at særbestemmelsen for materiale omfattet av vitneforbuds- eller vitnefritaksregler bør opprettholdes, og at materialet normalt skal slettes straks det er klart at det er knyttet til en persongruppe som er omfattet av slike regler. Materialet bør heller ikke kunne brukes i etterforskningen eller i annet etterretningsøyemed.

6.8.1.2 Høringsinstansenes syn

Høringsrunden har i liten grad frembrakt innvendinger mot at materiale som retten etter reglene om vitneforbud eller -fritak ikke kan kreve å motta vitneforklaring om, som hovedregel skal slettes. Flere høringsinstanser, herunder Riksadvokaten, Kripos, Hordaland statsadvokatembeter og Oslo politidistrikt, indikerer imidlertid at informasjonen bør kunne føres som bevis for retten, dersom det samtykkes til at vedkommende person kan vitne til tross for vitneforbudet, eller dersom den som er fritatt fra vitneplikt ønsker å forklare seg.

Om vitnefritak for nærstående etter straffeprosessloven § 122 uttaler Kripos:

«Det kan også være slik at vedkommende som har vitnefritak etter strpl § 122 ønsker å forklare seg, eller at informasjonen som fremkommer er til mistenktes gunst. Kripos foreslår av disse grunnene at kommunikasjon der nære slektninger, som har vitnefritak etter strpl. § 122 eller som selv er fornærmet i saken ikke slettes.»

Ved vitneforbud som følge av taushetsplikt etter straffeprosessloven § 118 uttaler Oslo politidistrikt at det bør

«[…] gjøres den reservasjon at sletting ikke skal skje før det er klart at vedkommende tjenestemann ikke blir fritatt fra taushetsplikten. Gir det fritak skal materialet ikke slettes, men eventuelt kunne supplere tjenestemannens vitneforklaring.»

Hordaland statsadvokatembeter argumenterer med at både påtalemyndigheten og den siktede bør gis anledning til å innhente samtykke til fritak fra taushetsplikt, eller fra nærstående som er fritatt fra vitneplikt:

«Politiet/påtalemyndigheten bør dessuten, før materialet slettes, gis anledning til å innhente samtykke til fritak fra taushetsplikt, eventuelt samtykke fra personer som er nevnt i § 122.

Videre må siktede ha samme innsynsmulighet som politiet/påtalemyndigheten. Den foreslåtte slettingsbestemmelsen er neppe i strid med EMK, men forutsetningen må da være at siktede gis innsyn i materialet eller i det minste gis mulighet til å bringe innsynsspørsmålet inn for retten, før materialet slettes, jf Janatuinen mot Finland avsnitt 42:»

Hordaland statsadvokatembeter mener på denne bakgrunn at bevisforbudsregler vil ivareta hensynene som ligger bak straffeprosessloven § 216 g bokstav b bedre enn en sletteregel gjør:

«Selv om «så snart som mulig» er et tøyelig begrep som gir et visst rom for å ivareta siktedes rettigheter, tilsier formuleringen at sletting skal skje på et tidlig stadium i saken. Dette kan komme i konflikt med interessene til siktede, som først i forbindelse med hovedforhandling og eventuell ankebehandling vil ha full oversikt over hvilke bevis han vil føre.

Således taler de beste grunner for at hensynene bak §§ 117 til 120 samt 122 og 125 ivaretas ved bevisforbudsregler – ikke ved påbud om sletting så snart som mulig. Reglene om tidspunkt for sletting bør således være de samme uansett om det foreligger mulighet for vitnefritak/vitneforbud eller ikke.»

6.8.1.3 Departementets vurdering

Kommunikasjon som regulært har en fortrolig karakter, herunder samtaler mellom advokat og klient, mellom lege og pasient, eller samtaler som er omfattet av andre former for taushetsplikt, nyter et særlig vern i lovgivningen. Dette kommer blant annet til uttrykk ved at personer som er underlagt slik taushetsplikt er fritatt fra alminnelig vitneplikt, jf. straffeprosessloven §§ 117 til 120. Videre inneholder lovgivningen regler om forbud mot beslag i dokumenter som inneholder informasjon som omfattes av vitnefritaksregler, jf. straffeprosessloven § 204, samt regler som oppstiller straff for åpenbaring av betrodde hemmeligheter, jf. straffeloven § 144. De nevnte reglene skal ivareta hensynet til at opplysninger som er ment å være konfidensielle, ikke spres til uvedkommende parter. Etter departementets syn er dette et prinsipielt viktig hensyn, som bør reflekteres også i reglene om behandling av informasjon innhentet ved skjulte tvangsmidler.

Straffeprosessloven § 216 g bokstav b bestemmer at materiale som gjelder uttalelser retten etter reglene i straffeprosessloven §§ 117 til 120 og 122 ikke vil kunne kreve å motta vitneforklaring om, som hovedregel skal slettes snarest mulig. Dette innebærer i realiteten et bevisforbud for materiale som er innhentet ved bruk av kommunikasjonskontroll eller romavlytting, og som omfattes av reglene om vitneforbud eller vitnefritak. Dette i motsetning til andre deler av det innhentede materialet, som fritt kan benyttes til etterforskning, forebygging, eller som bevis for straffbare forhold, jf. straffeprosessloven § 216 i første ledd.

Flere høringsinstanser fremhever at vitneforbuds- og vitnefritaksreglene i straffeprosessloven §§ 117 til 120 og 122 ikke er absolutte. Eksempelvis kan departementet samtykke til at det avgis vitneforklaring til tross for lovbestemt taushetsplikt, jf. § 118, på samme måte som den som har krav på hemmelighold kan samtykke til at advokat, prest, lege mv. avgir forklaring for retten, jf. § 119. Siktedes nærstående kan etter § 122 selv velge om de ønsker å forklare seg. Høringsinstansene mener at unntaksmulighetene bør reflekteres også i reglene om oppbevaring og sletting av materiale innhentet ved skjult tvangsmiddelbruk.

Det oppstår etter dette spørsmål om materiale som omfattes av straffeprosessloven §§ 117 til 120 og 122 bør kunne føres som bevis, i den utstrekning det følger av disse reglene at vedkommende person også kan avgi forklaring for retten. Departementet er enig i at utformingen av vitneforbuds- og vitnefritaksreglene i §§ 117 til 120 og 122 og hensynet til konsekvens i regelverket, kunne tale for en slik løsning. Dersom det gis samtykke til forklaring til tross for at det foreligger forbud mot eller fritak fra vitneforklaring, gjør hensynene som begrunner et bevisforbud for den samme informasjonen seg ikke lenger gjeldende. Det vil dessuten etter omstendighetene kunne være uheldig dersom et vitneprov fra noen som omfattes av §§ 117 til 120 og 122 ikke kan underbygges eller motgås med tilsvarende materiale som er innhentet under etterforskningen.

Dersom materiale som omfattes av straffeprosessloven §§ 117 til 120 og 122 skal kunne brukes som bevis, kan imidlertid retten til å påberope materialet ikke tilligge påtalemyndigheten alene. Dette følger av EMK artikkel 6, som oppstiller krav om partslikhet («equality of arms») og en kontradiktorisk prosess («adversarial trial»). Sistnevnte innebærer blant annet at siktede som utgangspunkt skal gis innsyn i alle relevante bevis, enten de taler for eller mot tiltalte, og uavhengig av om påtalemyndigheten vil føre bevismaterialet for retten. I Rt. 2005 side 1137 la Høyesterett til grunn at siktedes innsynsrett ikke gjelder materiale fra kommunikasjonskontroll som gjelder uttalelser omfattet av vitneforbuds- og vitnefritaksreglene i straffeprosessloven §§ 117 til 120 og 122. Retten uttaler i avsnitt 76:

«Det er elles grunn til å minne om at det for delar av det omtvista materiale er bevisforbod – til dømes gjeld det opptak av samtalar mellom dei tiltala og forsvararane, jf. Straffeprosesslova § 216g første ledd bokstav b. Det kan ikkje givast innsyn i dette. Dette går fram av lagmannsretten sine avgjerdsgrunnar, utan å vere teke inn i slutninga. Løysinga er her så klar at eg ikkje finn grunn til å utforme ny konklusjon for å få det med.»

Av lagmannsrettens avgjørelse LG-2005-114891, som det vises til i Høyesteretts kjennelse, fremgår:

«Lagmannsrettens standpunkt knytter seg til hva som må være den alminnelige regel for slikt materiale. I dette ligger ikke at man kan se bort fra andre, spesielle begrensninger i innsynsretten, for eksempel knyttet til regler om taushetsplikt og bevisforbud, jf blant annet straffeprosessloven § 216g bokstav b). Lagmannsretten holder også åpent at det vil kunne forekomme tilfeller der det er tale om spesielt følsomme – og samtidig klart irrelevante – opplysninger, hvor personvernhensyn og hensynet til Den europeiske menneskerettighetskonvensjon artikkel 8 vil kunne slå igjennom. Kjæremålssaken gir ikke foranledning til en mer inngående behandling av dette, men lagmannsretten antar at der påtalemyndighetens nektelse av innsyn i materiale fra kommunikasjonskontroll på denne måten er konkret begrunnet og basert på særskilte hjemler, vil spørsmålet – ved en eventuell uenighet mellom partene – kunne bringes inn til retten for avgjørelse. Det ligger da i kortene at heller ikke slikt materiale må slettes før det enten er klart at innsyn ikke er ønsket, eller det er rettskraftig avgjort at det ikke skal gis innsyn.»

Det er lite trolig at synspunktet om at materialet ikke er omfattet av innsynsrett, vil kunne opprettholdes dersom det åpnes for å bruke materiale omfattet av §§ 117 til 120 og 122 som bevis i den grad det følger av vitneforbuds- og vitnefritaksreglene selv. Det vises for så vidt til proposisjonen punkt 4, hvor innsynsrettens omfang er nærmere behandlet. Innsynsretten etter EMK artikkel 6 omfatter alt relevant bevismateriale – såkalt «material evidence». Så lenge opplysninger omfattet av forbuds- eller fritaksreglene ikke kan føres som bevis i retten, vil de heller ikke kunne anses som «material evidence». Dette vil kunne stille seg annerledes dersom materialet, om enn bare unntaksvis, kan brukes som bevis i retten og være av betydning for siktedes sak. Konsekvensen blir at siktede som utgangspunkt må gis innsynsrett også i materiale som inneholder informasjon som er vernet etter straffeprosessloven §§ 117 til 120 og 122.

Vektige hensyn kan imidlertid tale mot at det gis innsyn i materiale som omtalt her. Vitneforbuds- og vitnefritaksreglene er som nevnt hovedsakelig begrunnet i konfidensialitetshensyn, noe som tilsier at gruppen av personer som får tilgang til materialet bør begrenses så langt som mulig. Dersom det er tale om opplysninger som av hensyn til siktede selv holdes hemmelig, eksempelvis korrespondanse mellom siktede og hans advokat, er det lite som tilsier at siktede bør nektes innsyn i materialet. Mer betenkelig er det om innsynsretten skal omfatte opplysninger som av hensyn til andre enn siktede er taushetsbelagt. Dette kan for eksempel være legesamtaler som involverer noen andre som er mistenkt i saken, eller annen kommunikasjon som andre enn siktede har hatt med personer underlagt lovbestemt taushetsplikt. Etter departementets syn taler dette mot at det åpnes for at innhentet materiale skal kunne benyttes som bevis i den utstrekning det følger av reglene i straffeprosessloven §§ 117 til 120 og 122.

Slik departementet ser det, er det dessuten en ikke ubetydelig forskjell mellom det å gjøre unntak fra vitneforbuds- og vitnefritaksreglene, og det å føre slikt innhentet materiale som bevis for retten etter samtykke. Når det er tale om å avgi muntlig forklaring for retten, kan samtykke innhentes før den aktuelle informasjonen formidles. Er vernet informasjon allerede innhentet gjennom bruk av skjulte tvangsmidler, er det derimot tale om et etterskuddsvis samtykke. For den som har krav på hemmelighold vil det da kunne være vanskeligere å nekte beviset ført, ettersom vedkommende vet at informasjonen allerede er innhentet og har kommet til påtalemyndighetens og siktedes kunnskap.

På denne bakgrunn vil departementet ikke tilrå at innhentet materiale som er omfattet av reglene om vitneforbud eller -fritak i straffeprosessloven §§ 117 til 120 og 122, tillates ført som bevis i den utstrekning det følger av forbuds- eller fritaksreglene selv. Som i dag bør slikt materiale heller ikke kunne benyttes av politiet til andre formål, slik som etterforskning eller etterretning. Den vernede informasjonen bør følgelig etter departementets syn slettes fra politiets systemer.

6.8.2 Politiets adgang til å høre gjennom innhentet materiale

6.8.2.1 Metodekontrollutvalgets forslag

Metodekontrollutvalget drøfter i utredningen punkt 24.6.2 på side 257 flg. spørsmålet om politiet har adgang til å høre gjennom opptak som inneholder informasjon omfattet av vitneforbuds- eller vitnefritaksregler. Utvalget er her delt i et flertall og et mindretall. Metodekontrollutvalgets flertall, medlemmene Dalseide, Husabø, Nylund, Pedersen, Schartum, Schea, Schou og Sælør, antar at politiet etter omstendighetene må ha anledning til å gjennomhøre materiale som er innhentet ved kommunikasjonskontroll, for å avgjøre om materialet skal slettes eller ikke. Flertallet viser til ordlyden og oppbygningen av straffeprosessloven § 216 g, samt til kjennelsen inntatt i Rt. 2009 side 396, hvor Høyesteretts ankeutvalg uttaler:

«Etter straffeprosessloven § 216m sjette ledd jf. 216g bokstav b skal påtalemyndigheten sørge for at opptak snarest mulig blir slettet i den utstrekning de gjelder uttalelser der retten etter reglene i blant annet § 122 ikke vil kunne kreve vitneforklaring, med mindre vedkommende mistenkes for en straffbar handling som kunne ha gitt selvstendig grunnlag for kontrollen.

Etter utvalgets mening kan dette ikke innebære at romavlytting aldri kan foretas av samtaler som den siktede har med noen som faller inn under slettingsregelen i § 216g bokstav b. Det som den siktede selv sier i en slik samtale, vil i utgangspunktet ikke måtte slettes.»

Metodekontrollutvalgets flertall peker videre på at det i mange tilfeller vil kunne ta tid å fastslå om den aktuelle kommunikasjonen omfattes av forbuds- eller fritaksreglene. For eksempel vil ikke enhver samtale med en advokat være vernet, men kun kommunikasjon som foregår som ledd i vedkommendes stilling som advokat, jf. straffeprosessloven § 119 første ledd. Det vil følgelig kunne være nødvendig å høre gjennom materialet, for å avgjøre om kommunikasjonen har foregått som ledd i advokatens stilling og derfor må slettes.

Etter flertallets oppfatning er det imidlertid grunn til å vurdere persongruppene som omfattes av straffeprosessloven §§ 117 til 120 og 122 noe forskjellig. Når det gjelder nærstående, antar flertallet at det følger av ankeutvalgets avgjørelse i Rt. 2009 side 396 at mistenktes del av samtalen i utgangspunktet ikke er slettepliktig. Det er altså bare hensynet til den nærstående som her er vernet. Når det derimot gjelder kommunikasjon mellom mistenkte og for eksempel en advokat, prest eller lege, mener flertallet at slik kommunikasjon nyter et særlig vern. Etter flertallets syn er det her selve fortroligheten mellom mistenkte og vedkommende person som er vernet.

Etter straffeprosessloven § 216 g bokstav b gjelder ikke sletteplikten dersom personen som omfattes av vitneforbuds- eller vitnefritaksreglene selv mistenkes for en straffbar handling som kunne ha gitt selvstendig grunnlag for kommunikasjonskontrollen. Etter flertallets oppfatning vil opptakene i slike situasjoner i dag kunne brukes til å etablere mistanke mot en person som er omfattet av § 216 g bokstav b dersom mistanken gjelder et forhold som kunne gitt selvstendig grunnlag for kontrollen. I utredningen punkt 25.7 foreslår det samme flertallet å endre reglene om bruk av overskuddsinformasjon, slik at overskuddsmateriale skal kunne benyttes som bevis uavhengig av om lovbruddet det knytter seg til selv kunne begrunne bruken av det aktuelle tvangsmidlet. Som en konsekvens av dette foreslår flertallet også å endre regelen i dagens § 216 g bokstav b. Etter flertallets forslag skal det ikke lenger være noe krav for å unnlate sletting at lovbruddet mistanken knytter seg til selv kan gi grunnlag for kommunikasjonskontroll. Sletting kan dermed unnlates i alle tilfeller hvor vedkommende som omfattes av regler om vitneforbud eller -fritak selv mistenkes for en straffbar handling som opplysningene kan ha betydning for.

Metodekontrollutvalgets mindretall, medlemmet Elden, går i punkt 24.6.2 på side 259 flg. mot en utvidelse som foreslått av flertallet. Mindretallet viser i den forbindelse til sin drøftelse av spørsmålet om bruk av overskuddsinformasjon i utredningen punkt 25.8, hvor det går inn for at dagens adgang til å benytte overskuddsinformasjon som bevis i retten strammes inn. Mindretallet peker videre på at det i relasjon til reglene i straffeprosessloven § 216 g bokstav b er ytterligere særhensyn som gjør at bestemmelsen ikke bør endres.

Etter mindretallets syn må det normalt legges til grunn at samtaler som omfattes av § 216 g bokstav b inneholder informasjon det kan være av stor interesse for statens myndigheter å få innsyn i, men som samtidig ligger i kjerneområdet for opplysninger myndighetene ikke er berettiget til. Det påpekes at taushetsvernet overfor myndighetene ikke er avgrenset ut ifra hvor raskt en tilfeldig polititjenestemann som gjennomfører avlyttingen oppfatter at det dreier seg om opplysninger han ikke er berettiget til å overhøre. Etter mindretallets oppfatning er det selve kommunikasjonen som omfattes av vitneforbuds- eller vitnefritaksreglene, som nyter vern. Kommunikasjonen skal derfor ikke først avlyttes av myndighetene, slik at de kan vurdere hvorvidt det foretas konkrete betroelser i samtalen. Det vises i den forbindelse til EMDs avgjørelse i saken Campbell mot Storbritannia 25. mars 1992 (sak 13590/88).

Mindretallet mener som følge av dette at lovverket må legges nærmere opp til den ideelle målsetning om at vernede samtaler overhodet ikke skal avlyttes. Dersom politiet vil anføre at avlyttingsmateriale hvor personer omfattet av straffeprosessloven § 216 g bokstav b er involvert ikke er beskyttet, må spørsmålet om å høre gjennom materialet etter mindretallets syn som et minimum forelegges for en dommer.

6.8.2.2 Høringsinstansenes syn

Høringsinstansene er splittet i sitt syn på hvorvidt politiet bør kunne høre gjennom opptak som inneholder informasjon som omfattes av regler om vitneforbud eller -fritak. Riksadvokaten, Kripos, Hordaland statsadvokatembeter, Oslo statsadvokatembeter og Oslo politidistrikt er enig med Metodekontrollutvalgets flertall i at gjennomhøring etter omstendighetene vil være nødvendig for å avgjøre hvorvidt vilkårene for sletting er til stede. Advokatforeningen, Forsvarergruppen av 1977 og KROM slutter seg til mindretallets syn.

Flere av høringsinstansene på politi- og påtalesiden ser det som en praktisk nødvendighet at politiet må kunne høre gjennom innhentet materiale, for å avgjøre om materialet omfattes av regler om vitneforbud eller -fritak. Herunder gir Oslo statsadvokatembeter uttrykk for følgende:

«Det fremstår som klart mest hensiktsmessig at politiet må kunne høre gjennom opptak av denne type kommunikasjon for å avklare hvorvidt vilkårene for sletting er tilstede og på den måten kunne skille det som skal slettes fra det som skal beholdes.»

Likeledes uttaler Hordaland statsadvokatembeter:

«En er enig i flertallets syn om at slettingspåbudet ikke er til hinder for at politiet hører igjennom de aktuelle samtalene. Som påpekt av flertallet (s 258) følger dette forutsetningsvis av Rt 2009 s 396 (KK-2009-3). Hensynet til taushetsvernet og berørte tredjeparter er tilstrekkelig varetatt ved politiets taushetsplikt og forbudet mot å bruke materialet som bevis.»

Kripos peker særlig på praktiske utfordringer knyttet til avlytting av internettbasert kommunikasjon:

«Det er også slik at overgangen til internettbasert avlytting i større grad visker ut hvem som står for kommunikasjonen. Det kan være vanskelig å vurdere hvem som søker etter flybilletter, eller søker etter annen informasjon på Internett. Det fremkommer ikke nødvendigvis tale i kommunikasjonen som avlyttes, og påloggingsinformasjon til for eksempel e-mail kan automatiseres. Det er med andre ord vanskeligere å vurdere om kommunikasjon fra internett-basert avlytting kommer fra mistenkte selv, eller nære slektninger som har vitnefritak etter strpl. §122.»

Riksadvokaten inntar det samme synet, og mener gjennomhøring bare kan anses som kritikkverdig dersom det på forhånd er åpenbart at avlyttingsmaterialet må slettes. Det uttales:

«Sletting kan selvsagt først skje etter at det er fastslått at materialet omfatter slike opplysninger. Som flertallet påpeker (s. 257-258), må det være klart at det verken er ulovlig eller til å unngå at politiet hører gjennom opptak av samtaler som omfattes av vitnefritaksreglene, bl.a. for å avgjøre om den aktuelle kommunikasjonen, eller deler av den, omfattes av reglene. Bare der det på forhånd er åpenbart at avlyttingsmateriale må slettes, kan det med noen tyngde kritiseres om politiet hører gjennom samtalen eller opptaket. For politiet vil det ikke alltid være lett å oppdage om en person som bruker, eller kommuniserer med, en telefon eller et dataanlegg undergitt kontroll, er omfattet av vitnefritaksreglene, for eksempel fordi han er en slektning som omfattes av straffeprosessloven § 122. Etter riksadvokatens syn bør ikke politiet pålegges å undersøke om slike forhold foreligger, for eksempel om det er slektskapsforhold mellom mistenkte og hans samtalepartnere.»

Advokatforeningen og KROM uttrykker på sin side bekymring for en ordning der politiet har adgang til å høre gjennom avlyttingsmateriale som er omfattet av regler om vitneforbud eller -fritak, og mener dette gir stor fare for misbruk. KROM uttaler:

«Selv om samtalene ikke kan brukes som bevis i den straffesaken avlyttingen gjelder, eller som overskuddsinformasjon i en annen sak, vil samtaler som er avlyttet og gjennomhørt kunne brukes i etterforskning som ren informasjon. Det ligger i sakens natur at misbruk ikke bare kan, men vil skje når materialet er tilgjengelig. For å hindre misbruk må materiale det ikke er hjemmel for å avlytte, som det helt klare utgangspunkt slettes umiddelbart.»

KROM er videre uenig med flertallets forståelse om at det bare er hensynet til nærstående, og ikke mistenkte selv, som er vernet av sletteplikten. Det uttales:

«For det første er det vanskelig å skille ut deler av en dialog og tillegge halvparten eller deler av samtalen bevismessig betydning mot den mistenkte, slik at bevisverdien må bli vesentlig redusert. For det andre er det ut fra hensynet til den som er beskyttet mot å bli avlyttet, ikke mulig å forsvare at politiet først kan høre på samtalen – for å høre hvem som sier hva – og deretter slette det vedkommende beskyttet mot å vitne sier i samtale med sin nærstående.»

I motsetning til utvalgets flertall og høringsinstansene på politi- og påtalesiden, mener Forsvarergruppen av 1977 og KROM dessuten at det er mulig å unngå gjennomhøring. Disse høringsinstansene foreslår som et alternativ at materialet ved tvil skal forelegges for en domstol.

Advokatforeningen og Forsvarergruppen av 1977 understreker særlig de prinsipielle hensyn som ligger til grunn for vernet av såkalt kallsmessig taushetsplikt, som omfattes av vitneforbudsregelen i straffeprosessloven § 119. Advokatforeningen uttaler:

«Med de tekniske hjelpemidler politiet i dag benytter seg av i forbindelse med kommunikasjonskontroll – og slik denne kontroll for tiden praktiseres – er det formodentlig ikke praktisk mulig helt å unngå at det iverksettes opptak av kommunikasjon hvis innhold er omfattet av taushetsplikt. Prinsipielt skal imidlertid dette ikke skje.

Erkjennelsen av at dette ikke er mulig å unngå må imidlertid ikke lede til at politiet – eller utenforstående i det hele tatt – skal innrømmes rett til å trenge inn i det rom som er og skal være lukket for innsyn fra utenforstående. Den såkalte «sterke» eller kallsmessige taushetsplikt som verner betroelser mellom klient og advokat, pasient og lege m.v. er i den grad absolutt ikke bare ved at advokaten, legen etc. har et straffsanksjonert forbud mot å gi opplysninger uten den taushetsberettigedes samtykke, men også ved at domstolene har forbud mot å ta imot forklaringer som bryter med slik taushetsplikt, jf straffeprosessloven § 119. Tilsvarende må politi og påtalemyndigheten også være forhindret fra å ta imot slike opplysninger under etterforskingen. Uten en slik konsekvensnødvendig forståelse av regelverket og taushetspliktens karakter, ville vernet om taushetplikten lett la seg uthule og regelverket misbrukes.»

Både Advokatforeningen og Forsvarergruppen av 1977 etterlyser på denne bakgrunn et lovfestet forbud mot at politiet hører gjennom opptak som er gjort av samtaler mv. mellom personer som omfattes av straffeprosessloven § 119.

6.8.2.3 Departementets vurdering

Som nevnt i punkt 6.7.1.3 bør det etter departementets syn gjelde bevisforbud og en plikt til å slette materiale som er innhentet ved skjult tvangsmiddelbruk og som omfattes av reglene om vitneforbud eller vitnefritak i straffeprosessloven §§ 117 til 120 og 122. Spørsmålet er om en sletteplikt som her nevnt medfører at politiet heller ikke har anledning til å høre gjennom materiale som potensielt kan være omfattet av vitneforbuds- eller vitnefritaksreglene. Hovedargumentet for en slik adgang til å gjennomgå innhentet materiale, er at den motsatte løsning er lite praktisk. Som flere høringsinstanser på politi- og påtalesiden fremhever, kan det være nødvendig å høre gjennom materialet for å avgjøre om de innhentede opplysningene skal slettes eller om de kan beholdes, eventuelt hvilke deler av materialet som skal slettes. Dette tilsier at politiet bør ha adgang til å gjennomhøre materiale som er innhentet, for slik å kunne vurdere om informasjonen i avlyttingsmaterialet gjelder uttalelser som retten etter straffeprosessloven §§ 117 til 120 og 122 ikke vil kunne kreve å motta vitneforklaring om.

Motsatt er Metodekontrollutvalgets mindretall, samt høringsinstansene Forsvarergruppen av 1977 og KROM, av den oppfatning at gjennomhøring av materiale omfattet av vitnefritak ikke er noen praktisk nødvendighet. Dette underbygges med at det innhentede materialet i tvilstilfelle må kunne fremlegges for en domstol, som kan avgjøre om opplysningene skal slettes eller ikke. Departementet finner ikke å kunne slutte seg til en slik løsning. Etter departementets syn vil en ordning hvor innhentet materiale skal fremlegges for en domstol være svært ressurskrevende, især i store saker med omfattende bruk av skjulte tvangsmidler. Ettersom det innhentede materialet her kan være svært omfangsrikt, vil et krav om gjennomgåelse kunne kreve en meget utstrakt tidsbruk i domstolen. Departementet vil ikke tilrå en løsning der alt materiale som er innhentet ved skjulte tvangsmidler, og som potensielt kan inneholde informasjon som det ikke kan kreves vitneforklaring om, skal forelegges en domstol for gjennomgåelse. Det synes på denne bakgrunn nødvendig at politiet i en viss utstrekning må ha mulighet til å høre gjennom materiale som potensielt kan være omfattet av regler om vitneforbud eller -fritak.

Det kan innvendes at en ordning hvor politiet kan høre gjennom materiale for å avgjøre om det skal slettes, gir fare for misbruk av beskyttet informasjon. Når materialet er gjennomgått av politiet, har den aktuelle informasjonen kommet til deres kunnskap, uavhengig av om materialet senere slettes. Som flere høringsinstanser påpeker gir dette en faktisk mulighet for politiet til å nyttiggjøre seg informasjonen i sitt arbeid på andre måter enn ved å føre materialet som bevis. Eksempelvis vil opplysningene kunne brukes som inngangsopplysninger i andre saker, eller som ren informasjon om visse kriminelle miljøer. Departementet har merket seg disse bekymringene, men mener at den potensielle misbruksfaren her ikke kan være avgjørende. Det er riktig at det straffeprosessuelle regelverket, i den utstrekning det er mulig, bør utformes på en måte som forebygger og begrenser mulighetene for misbruk. Samtidig bygger det norske systemet på en tillit til at politi og påtalemyndighet opptrer objektivt, under etterforskning så vel som ved iretteføring av straffbare forhold. En slik tillit er nødvendig for at disse institusjonene skal fungere tilfredsstillende, og kunne ivareta sine oppgaver knyttet til bekjempelse og forebygging av kriminalitet. Departementet legger til grunn at man må kunne ha tillit til at politiet opptrer med den samme objektivitet når det er tale om gjennomhøring av materiale som potensielt kan inneholde beskyttet informasjon. Det vises i denne sammenheng også til forslaget til nytt tredje ledd i straffeprosessloven § 55 samt merknadene til denne i proposisjonen punkt 11, hvor objektivitetsplikten søkes løftet ytterligere frem.

I Norge gjelder det i prinsippet ikke noe forbud mot å avlytte kommunikasjon som kan være omfattet av vitneforbuds- eller vitnefritaksreglene i straffeprosessloven §§ 117 til 120 og 122. Dette skiller seg i noen grad fra reglene i andre nordiske land, hvor avlytting av vernet kommunikasjon etter omstendighetene kan være forbudt. Derimot bestemmer straffeprosessloven § 216 c annet ledd at tillatelse til kommunikasjonskontroll av kommunikasjonsanlegg som tilhører advokat, lege, prest eller andre som erfaringsmessig fører samtaler av svært fortrolig art, bare kan gis når det foreligger særlige grunner. Tilsvarende gjelder ved bruk av romavlytting, jf. straffeprosessloven § 216 m fjerde ledd tredje punktum. I kjennelsen inntatt i Rt. 2009 side 396 slo Høyesteretts ankeutvalg uttrykkelig fast at sletteregelen i straffeprosessloven § 216 g bokstav b ikke innebærer at det aldri kan foretas romavlytting av samtaler den siktede har med personer som faller inn under regelen. Ankeutvalget la her til grunn at det som den siktede selv sier i en slik samtale, som utgangspunkt ikke er omfattet av sletteplikten. I den aktuelle saken var imidlertid behovet for romavlytting begrunnet med at en nærstående skulle formidle beskjeder til siktede, slik at det utelukkende var det den nærstående sa som var av interesse. Etter ankeutvalgets syn kunne det da vanskelig sies å være lovlig behov for avlytting, ettersom det på forhånd var på det rene at alt som skulle begrunne avlyttingen umiddelbart måtte slettes. Utenom disse unntakstilfellene følger det likevel av avgjørelsen at avlyttingsmateriale som inneholder informasjon omfattet av vitneforbuds- eller vitnefritaksreglene, normalt må anses ervervet på lovlig måte. Etter departementets vurdering tilsier også dette at det i prinsippet ikke kan være ulovlig å høre gjennom materiale som er innhentet ved skjult tvangsmiddelbruk.

Under høringsrunden har det fremkommet særlig sterke innvendinger mot en adgang for politiet til å gjennomgå materiale som inneholder opplysninger omfattet av såkalt kallsmessig taushetsplikt. Dette omfatter betroelser til advokater, prester, leger mv. i kraft av deres stilling, som er unntatt fra vitneplikt etter straffeprosessloven § 119. Særlig det fortrolige forholdet mellom advokat og klient er viet stor oppmerksomhet. Det kan anføres at en adgang for politiet til å høre gjennom kommunikasjon av denne typen, for så å avgjøre at materialet skal slettes, innebærer en trussel mot det særlige fortrolighetsforholdet som eksisterer mellom advokat og klient, og som er sentralt for at den mistenkte i en straffesak skal kunne ivareta sine interesser. Behovet for en slik fortrolighet er uttrykkelig anerkjent gjennom reglene om taushetsplikt, vitnefritak og beslagsforbud.

Viktigheten av og hensynene bak vitnefritaksreglene i straffeprosessloven § 119 ble understreket av Høyesterett i avgjørelsen inntatt i Rt. 2010 side 1638. I avsnitt 33 uttales:

«Begrunnelsen for taushetsplikten i § 119 er at folk skal kunne søke profesjonell behandling, hjelp eller råd fra yrkesutøvere som omfattes av bestemmelsen, uten at opplysninger de i den forbindelse gir, skal komme ut eller bli gitt videre, se Rt-2006-633 med videre henvisninger. Advokaters taushetsplikt skal altså verne fortroligheten mellom klient og advokat. Dette vil bidra til at man får materielt riktige avgjørelser og er dermed en viktig rettssikkerhetgaranti.»

Advokatkorrespondanse nyter dessuten vern etter bestemmelsen i EMK artikkel 8. I avgjørelsen Michaud mot Frankrike 6. desember 2012 (sak 12323/11) uttalte EMD følgende:

«118. The result is that while Article 8 protects the confidentiality of all «correspondence» between individuals, it affords strengthened protection to exchanges between lawyers and their clients. This is justified by the fact that lawyers are assigned a fundamental role in a democratic society, that of defending litigants. Yet lawyers cannot carry out this essential task if they are unable to guarantee to those they are defending that their exchanges will remain confidential. It is the relationship of trust between them, essential to the accomplishment of that mission, that is at stake. Indirectly but necessarily dependent thereupon is the right of everyone to a fair trial, including the right of accused persons not to incriminate themselves.

119. This additional protection conferred by Article 8 on the confidentiality of lawyer-client relations, and the grounds on which it is based, lead the Court to find that, from this perspective, legal professional privilege is specifically protected by that Article.»

Etter dette er det grunn til å tro at korrespondanse mellom advokat og klient er særlig sterkt beskyttet av artikkel 8, og at det skal gode grunner til for å kunne gjøre inngrep i denne. Det er likevel usikkert nøyaktig hvor langt dette vernet rekker. Etter departementets forståelse kan det ikke utledes av EMK artikkel 8 et forbud mot at politiet hører gjennom opptak av samtaler som potensielt kan inneholde vernet informasjon, for å finne ut om materialet skal slettes eller ikke. Dette gjelder hva enten det er tale om advokatkorrespondanse eller om annen informasjon som er omfattet av vitneforbuds- eller vitnefritaksregler.

Departementet legger likevel til grunn at dersom det på forhånd er på det rene at avlyttingsmaterialet består i advokatkorrespondanse eller tilsvarende, vil slik gjennomhøring neppe være berettiget. Gjennomhøring vil her medføre at politiet med viten trenger inn i fortrolig informasjon, som nyter vern etter EMK artikkel 8 og de norske reglene om vitneforbud og -fritak. For så vidt må det samme gjelde for gjennomhøring av materialet, som det Høyesteretts ankeutvalg la til grunn i Rt. 2009 side 396 med hensyn til selve avlyttingen av informasjonen. Dette er etter departementets syn en naturlig konsekvens av regelen om sletting av materiale som er omfattet av reglene om vitneforbud eller -fritak i straffeprosessloven §§ 117 til 120 og 122.

6.8.3 Tidspunkt for sletting

Etter Metodekontrollutvalgets forslag skal materiale som inneholder opplysninger omfattet av regler om vitneforbud eller -fritak, slettes så snart som mulig etter at det er fastslått at materialet omfatter slike opplysninger. På bakgrunn av ønsket om at materiale som her nevnt skal kunne føres som bevis i den utstrekning det kan gjøres unntak fra vitneforbudet eller dersom personen som er fritatt fra vitneplikt ønsker å forklare seg, mener flere høringsinstanser på politi- og påtalesiden at dette slettetidspunktet bør justeres. Herunder gir Riksadvokaten, Kripos, Hordaland statsadvokatembeter og Oslo politidistrikt uttrykk for at materiale omfattet av regelen i straffeprosessloven § 216 g bokstav b, ikke bør slettes før det er på det rene at vedkommende ikke vil komme til å forklare seg.

Som omtalt ovenfor under punkt 6.7.1.3 går departementet ikke inn for at innhentet materiale som er omfattet av regler om vitneforbud eller -fritak i straffeprosessloven §§ 117 til 120 og 122, skal kunne føres som bevis i den utstrekning det følger av forbuds- eller fritaksreglene selv. Materialet kan følgelig i utgangspunktet ikke lovlig benyttes av politiet. Unntak gjelder bare dersom vedkommende som omfattes av forbuds- eller fritaksreglene selv kan mistenkes for en straffbar handling som opplysningene kan ha betydning for. Med hensyn til bruk av slik overskuddsinformasjon vises for øvrig til proposisjonen punkt 5.

Ettersom materiale som er omfattet av reglene om vitnefritak eller -forbud normalt ikke kan nyttiggjøres av politiet, bør det etter departementets syn slettes så raskt som mulig. Departementet slutter seg følgelig til utvalgets forslag om at dette skal slettes så snart som mulig etter at det er fastslått at materialet omfatter slike opplysninger.

6.9 Hvilke tvangsmidler skal reglene gjelde?

Bestemmelsen om sletting i straffeprosessloven § 216 g gjelder etter sin ordlyd for materiale innhentet ved kommunikasjonskontroll, men er gitt tilsvarende anvendelse for materiale innhentet ved romavlytting, jf. straffeprosessloven § 216 m siste ledd. Metodekontrollutvalget bemerker i utredningen punkt 24.6.2 på side 257 at personvernhensyn tilsier at det er grunn til å opprettholde en særskilt regulering for materiale fra kommunikasjonskontroll og romavlytting. Det foreslås likevel en felles bestemmelse om sletting for materiale fremkommet ved kommunikasjonskontroll etter straffeprosessloven §§ 216 a og 216 b, romavlytting etter § 216 m, skjult kameraovervåkning etter § 202 a og teknisk sporing etter § 202 c. Regelen skal etter utvalgets forslag fremdeles være plassert i straffeprosessloven § 216 g om kommunikasjonskontroll, men skal gjennom henvisning gjøres gjeldende for de andre metodene så langt den passer.

Kun et fåtall høringsinstanser har uttalt seg eksplisitt om den foreslåtte slettebestemmelsens virkeområde. Kripos er positiv til at det etableres tilsvarende sletteregler for skjult kameraovervåking og teknisk sporing, så langt det passer. Riksadvokaten og PST uttaler at de ikke har merknader til forslaget.

Etter departementets syn er det hensiktsmessig på dette punkt å innta en enhetlig tilnærming til de skjulte tvangsmidlene i straffeprosessloven. Selv om det er forskjeller i metodenes karakter og inngripen, kjennetegnes samtlige av de skjulte metodene av at bruken av dem medfører et betydelig innhugg i personvernet til dem som rammes. Departementet mener at dette bør gjenspeiles også i reglene om sletting av materiale som er innhentet ved skjult tvangsmiddelbruk, og kan på denne bakgrunn slutte seg til utvalgets forslag om å la slettereglene gjelde også for skjult kameraovervåking og teknisk sporing. Departementet slutter seg videre til utvalgets forslag til lovteknisk løsning, ved at dagens plassering av sletteregelen i straffeprosessloven § 216 g beholdes, samtidig som det inntas henvisninger til denne i de øvrige bestemmelsene.

6.10 Forsvarers oppbevaring og sletting av materiale innhentet ved skjult tvangsmiddelbruk

Under høringsrunden har enkelte instanser uttrykt bekymring for forsvarers behandling av materiale innhentet ved skjult tvangsmiddelbruk. Kripos, Oslo politidistrikt, Søndre Buskerud politidistrikt og Politihøgskolen opplever sikkerheten rundt forsvarers oppbevaring av slikt materiale som problematisk. Temaet er ikke berørt i Metodekontrollutvalgets utredning.

Kripos uttaler at man opplever et misforhold mellom de hensyn som tas til personvern når det gjelder krav til politiets informasjonsinnhenting og -behandling, og når informasjonen blir en del av «sakens dokumenter» og dermed gjøres tilgjengelig for alle mistenkte. Det uttales:

«Når informasjonen er hos politiet gjøres den kun tilgjengelig for et mindre antall tjenestemenn ved bruk av egne skjermede soner og lukkede datanettverk. Når saken er avgradert har rettspraksis ført til en situasjon der alt innsamlet materiale, med unntak av informasjon som skal slettes umiddelbart etter strpl. §216g, bokstav b, gjøres tilgjengelig for alle mistenkte. Med dagens praktisering av innsyn har heller ikke politiet kontroll med om materialet som leveres ut i forbindelse med innsyn kopieres til nye medier.

[…]

Kripos har selv erfaring fra at innholdsdata fra kommunikasjonskontroll har gått tapt i forbindelse med innsyn hos forsvarere. I en enkeltsak er det meldt om tap av til sammen utdelte, krypterte harddisker der det var lagret ca. 35000 samtaler på hver harddisk. Dette utgjorde ca. 10 % av de utleverte harddiskene. Tapet er meldt til Riksadvokaten, og de enkelte tyverier er politianmeldt.»

Søndre Buskerud politidistrikt tar til orde for å innføre en bestemmelse som pålegger forsvarer å returnere utlevert materiale til påtalemyndigheten når rettskraftig dom foreligger:

«I denne forbindelse påpekes for øvrig at det foreligger store usikkerhetmomenter hva gjelder forsvarers behandling av denne type materiale. Det bør inntas en bestemmelse som pålegger forsvarer å returnere alt materiale (inkl kopier) til påtalemyndigheten etter at rettskraftig dom foreligger. Slik reglene er i dag kan en ikke se at forsvarer har noen form for ansvar i dette henseende.»

Politihøgskolen uttaler at man savner en drøftelse av om sletteplikt også bør gjøres gjeldende for forsvareren og den tiltalte, og mener spørsmålet bør løses i straffeprosessloven på samme måte som for politiets og påtalemyndighetens sletteplikt.

Departementet har forståelse for synspunktene som ytres her, og mener personvernhensyn kan tilsi at også forsvarers oppbevaring av materiale som er innhentet ved så vidt inngripende metoder som skjulte tvangsmidler, begrenses til det som er strengt nødvendig. Det er imidlertid sentralt at en eventuell sletteplikt for forsvarer ikke kolliderer med forsvarerens mulighet til å ivareta sin klients interesser i saken på best mulig måte. Uten grundigere utredning finner departementet ikke å ha tilstrekkelig grunnlag for å vurdere behovet for en særskilt regel om forsvarers sletting eller returnering av materiale som stammer fra skjult tvangsmiddelbruk. Synspunktene som har fremkommet under høringen stammer fra politi- og påtalehold, og det savnes innspill blant annet fra forsvarersiden. Departementet har imidlertid merket seg problemstillingen, og vil følge utviklingen for å vurdere hvorvidt det er behov for å sende på høring egne regler om sletteplikt for forsvarer.

Departementet viser også til forslaget til nytt annet punktum i straffeprosessloven § 264 første ledd, som er omhandlet i proposisjonen punkt 4.13. Forslaget gjør det mulig å unnlate å sende saksdokumenter til forsvarer, men heller gi innsyn på annen måte, dersom sterke hensyn taler mot oversending. Forslaget vil utvide muligheten til å begrense spredning av sensitive opplysninger, og avdemper i noen grad de innvendinger som har fremkommet om forsvarers behandling av etterforskningsmateriale. Det vises dessuten til proposisjonen punkt 9, hvor det foreslås lovbestemmelser som pålegger advokater i straffesaker en generell taushetsplikt.