9 Advokaters taushetsplikt i straffesaker
9.1 Gjeldende rett
9.1.1 Taushetsplikt for advokater i straffesaker
Straffeloven § 144 pålegger advokater taushetsplikt for opplysninger som er betrodd dem «i stillings medfør». Bestemmelsen er ment å skulle beskytte fortrolighetsforholdet mellom advokat og klient, og skal sørge for at informasjon som betros advokater behandles på en fortrolig måte. Brudd på taushetsplikten kan straffes med bøter eller fengsel inntil seks måneder. Bestemmelsen i straffeloven § 144 gjelder bare opplysninger advokaten blir betrodd av sin klient, og ikke andre opplysninger han måtte motta i forbindelse med straffesaker.
Straffeprosessloven inneholder i tillegg enkelte spredte regler om taushetsplikt for visse nærmere angitte straffesaksopplysninger. Eksempelvis er advokat oppnevnt etter § 100 a pålagt taushet om politiets bruk av skjulte tvangsmidler, jf. § 100 a tredje ledd, § 216 i og § 216 m siste ledd jf. § 216 i. Det samme gjelder for informasjon om vitnets identitet når det er besluttet anonym vitneførsel, jf. § 130 a fjerde jf. tredje ledd og § 234 a tredje ledd. Forsvareren har også en plikt til å bevare taushet om opplysninger i bevismaterialet som han får innsyn i, dersom den mistenkte blir nektet innsyn, jf. § 242 a femte ledd.
Taushetsplikt kan eller skal også pålegges av retten i visse tilfeller. Etter domstolloven § 128 kan slikt pålegg om taushet gis dersom rettsmøtet holdes for lukkede dører, og retten finner at sakens opplysninger av særlige grunner bør holdes hemmelig. Det skal også gis pålegg om taushet dersom et vitne forklarer seg til tross for at personen i utgangspunktet er omfattet av reglene om vitneforbud eller vitnefritak etter straffeprosessloven §§ 117, 119, 120, 124 og 125. I tillegg kommer reglene om referatforbud etter domstolloven §§ 129 og 130. Brudd på pålegg om taushetsplikt og referatforbud kan straffes med bøter, jf. domstolloven § 199.
Mange opplysninger som en advokat blir kjent med i en straffesak, vil imidlertid ikke være beskyttet av straffeloven § 144 eller av reglene om taushetsplikt i straffeprosessloven eller domstolloven. Dette gjelder eksempelvis informasjon om fornærmede eller andre siktede som advokaten får kunnskap om som følge av retten til innsyn i saksdokumentene. For slike opplysninger oppstiller reglene for god advokatskikk, som er utarbeidet av Advokatforeningen, en særskilt fortrolighetsplikt. Punkt 2.3.2 lyder:
«En advokat skal overholde den taushetsplikt som han er pålagt gjennom lovgivningen.
Opplysninger advokaten blir kjent med i sitt virke som advokat, må behandles fortrolig også når opplysningene ikke omfattes av hans lovbestemte taushetsplikt. Plikten til fortrolighet er ikke tidsbegrenset.»
Reglene for god advokatskikk er inntatt i kapittel 12 i forskrift 20. desember 1996 nr. 1161 til domstolloven kapittel 11 (advokatforskriften).
I beslutning fra Disiplinærnemnden for advokater 25. november 2005 (ADA-2005-D92) er regelen om fortrolighetsplikt utenfor lovbestemte tilfelle forstått slik:
«Regelen om fortrolighet er inntatt i Regler for god advokatskikk, punkt 2.3.2, annet ledd. Plikten til fortrolighet omfatter i utgangspunktet enhver opplysning advokaten mottar i en sak, uansett om opplysningen kommer fra egen klient, vitner eller motparten, se i den forbindelse punkt 2.3.1, første ledd hvor formålet med regelen om fortrolighet fremgår. Ved fastleggelsen av bestemmelsens rekkevidde må formålet tillegges vekt. Fortrolighetsplikten er ikke noe absolutt forbud mot å meddele en opplysning videre. Et faglig forsvarlig skjønn kan tilsi at meddelelse vil være riktig. Momenter ved denne vurderingen vil blant annet være opplysningenes art, hvem de gjelder og hvem de kommer fra. Opplysninger må ikke spres utover den krets som er nødvendig for å ivareta klientens interesser.»
Brudd på reglene for god advokatskikk, herunder fortrolighetsplikten, kan medføre disiplinære reaksjoner fra Advokatforeningens disiplinærutvalg eller fra den statlige Disiplinærnemnden. For øvrig fastsetter domstolloven § 234 siste ledd at straffeloven 1902 §§ 324 og 325, som setter straff for forsettlig tjenesteforsømmelse av offentlig tjenestemann mv., gjelder tilsvarende for advokater og advokatfullmektiger. Brudd på fortrolighetsplikten kan derfor etter omstendighetene være straffbart etter disse bestemmelsene.
Heller ikke bistandsadvokater er pålagt noen generell lovbestemt taushetsplikt. Også disse er imidlertid underlagt fortrolighetsplikten som gjelder etter reglene for god advokatskikk punkt 2.3.2, som er inntatt i advokatforskriften. Når bistandsadvokater eller andre representanter for fornærmede eller etterlatte i straffesaker mottar opplysninger om taushetsbelagt informasjon, har politiet og påtalemyndighet i medhold av straffeprosessloven § 61 c tredje ledd dessuten adgang til å pålegge disse persongruppene taushetsplikt. Slikt pålegg må imidlertid gis i det enkelte tilfellet. En tilsvarende adgang til å pålegge taushetsplikt finnes ikke når samme opplysninger utleveres til forsvarer.
9.1.2 Taushetsplikt for andre profesjonelle aktører i straffesakskjeden
For andre profesjonelle aktører enn forsvarere, inneholder lovverket en rekke ulike bestemmelser om taushetsplikt. For dommere og andre som utfører tjeneste eller arbeid for et dommerkontor, følger taushetsplikten av domstolloven § 63 a første ledd. Etter bestemmelsen plikter disse persongruppene å hindre at andre får adgang eller kjennskap til det de i forbindelse med tjenesten eller arbeidet får vite om noens personlige forhold, eller visse forhold som det er av konkurransemessig betydning å hemmeligholde. Plikten gjelder i alle typer saker som behandles for domstolene. Taushetsplikten gjelder likevel ikke for forhold som er kommet frem i rettsmøte eller rettsavgjørelse, eller saksdokument som allmennheten kan gis innsyn i, jf. § 63 a siste ledd.
Etter domstolloven § 63 a annet ledd får forvaltningsloven §§ 13 til 13 e tilsvarende anvendelse. Dette innebærer blant annet at taushetsplikten ikke er til hinder for at opplysningene i en sak gjøres kjent for sakens parter eller deres representanter, jf. forvaltningsloven § 13 b første ledd nr. 1. Part eller partsrepresentant som blir gjort kjent med taushetsbelagte opplysninger etter bestemmelsen kan likevel bare bruke opplysningene i den utstrekning det er nødvendig for å ivareta partens tarv i saken, jf. § 13 b annet ledd.
Domstolloven foreskriver også taushetsplikt når andre enn advokater utøver rettshjelpsvirksomhet etter domstolloven § 218. Rettshjelperen, dennes ansatte og andre hjelpere har da plikt til å bevare taushet overfor uvedkommende om det de i forbindelse med rettshjelpsvirksomheten får vite om noens personlige forhold eller drifts- og forretningsforhold, jf. domstolloven § 218 annet ledd. Dette gjelder likevel ikke dersom ingen berettiget interesse tilsier taushet.
Bestemmelser om politiets og påtalemyndighetens taushetsplikt er nedfelt i forskjellige lover og forskrifter. I straffesaker reguleres taushetsplikten for ansatte eller andre som utfører tjeneste eller arbeid for politi eller påtalemyndighet av straffeprosessloven § 61 a. Bestemmelsen foreskriver en plikt for slike personer til å hindre at andre får adgang eller kjennskap til det han i straffesaker får vite om noens personlige forhold eller visse forhold som det er av konkurransemessig betydning å hemmeligholde. Taushetsplikten gjelder etter annet ledd også for andre opplysninger som det ut fra hensynet til etterforskningen i den enkelte sak er nødvendig å holde hemmelig.
Utenfor straffesaker følger de gjeldende regler om taushetsplikt for politiet dels av forvaltningsloven og dels av strafferegistreringsloven. I relasjon til politiets forvaltningsmessige virksomhet fremgår det av politiloven § 24 første ledd at forvaltningsloven §§ 13 til 13 f gjelder. Dette innebærer at tjenestemenn i politiforvaltningen har taushetsplikt om opplysninger som gjelder noens personlige forhold eller visse forhold som det er av konkurransemessig betydning å hemmeligholde, jf. forvaltningsloven § 13. Dersom opplysningene gjøres kjent for part eller partsrepresentant, kan vedkommende bare bruke opplysningene i den utstrekning det er nødvendig for å ivareta partens tarv i saken.
Taushetsplikten for politiet med hensyn til registeropplysninger er regulert i strafferegistreringsloven. Det følger av loven § 8 at offentlige tjenestemenn plikter å bevare taushet overfor uvedkommende om opplysninger fra strafferegistret og andre registre som er nevnt i strafferegistreringsloven. Forvaltningsloven §§ 13 til 13 c gjelder ikke som utfyllende regler, jf. strafferegistreringsloven § 8 annet ledd. Etter strafferegistreringsforskriften § 20 gjelder taushetsplikten også «annen person» som får kjennskap til opplysningene.
I den nye politiregisterloven som ble vedtatt 28. mai 2010, men som ennå ikke har trådt i kraft, er reglene om taushetsplikt for politiet og påtalemyndigheten søkt samlet på ett sted. Den nye lovens regler skal følgelig erstatte de omtalte bestemmelsene i straffeprosessloven, politiloven og strafferegistreringsloven. Det er ikke tilsiktet å gjøre vesentlige realitetsendringer i taushetsplikten.
Etter politiregisterloven § 23 plikter enhver som er ansatt i eller utfører tjeneste eller arbeid for politiet eller påtalemyndigheten å hindre at andre får adgang eller kjennskap til det han i forbindelse med tjenesten eller arbeidet får vite om noens personlige forhold eller visse forhold som det er av konkurransemessig betydning å hemmeligholde. Taushetsplikten er likevel ikke til hinder for at opplysningene i en sak gjøres kjent for sakens parter, for fornærmede eller etterlatte, eller deres representanter, og ellers for dem som opplysningene direkte gjelder for, jf. politiregisterloven § 25 første ledd.
9.2 Folkerettslige forpliktelser
EMK artikkel 8 beskytter retten til respekt for privatliv og familieliv, hjem og korrespondanse. Bestemmelsen innebærer først og fremst en negativ forpliktelse, og setter grenser for statens adgang til å foreta inngrep i borgernes privatliv. Dette gjelder også for adgangen til å foreta inngrep i korrespondanse mellom advokater og deres klienter. På grunn av sin fortrolige karakter, nyter slik kommunikasjon et forsterket vern etter artikkel 8, noe som er fremhevet i EMDs avgjørelse i saken Michaud mot Frankrike 6. desember 2012 (sak 12323/11). Fortrolighetsforholdet mellom advokat og klient er også beskyttet under EMK artikkel 6, hvor fortrolighet er ansett som en forutsetning for retten til et reelt forsvar i straffesak.
EMK kan i visse henseende også pålegge statene en positiv forpliktelse til å iverksette tiltak som sikrer et effektivt vern av konvensjonens rettigheter. Dette kan blant annet innebære en forpliktelse til å sørge for et tilstrekkelig regelverk, samt å legge til rette for at ikke andre individer krenker en persons rettigheter etter konvensjonen. I Europarådets rekommandasjon R (2000) 21 25. oktober 2000 om frihet i utøvelse av advokatprofesjonen, anbefales statene å iverksette positive tiltak som sikrer konfidensialitetsforholdet mellom advokat og klient. Rekommandasjonens prinsipp 1.6 lyder:
«All necessary measures should be taken to ensure the respect of the confidentiality of the lawyer-client relationship. Exceptions to this principle should be allowed only if compatible with the rule of law.»
Ut over dette kan det neppe utledes av EMK eller andre folkerettslige instrumenter en generell forpliktelse til å pålegge advokater taushetsplikt for annen informasjon enn klientopplysninger. Slike taushetspliktsregler kan imidlertid ha betydning som sikkerhetsmekanismer når politiet og påtalemyndigheten utleverer til advokater opplysninger som er innhentet i forbindelse med en straffesak. Dette er fremhevet av EMD i flere saker om statenes bruk av skjulte tvangsmidler i etterforskningsøyemed etter artikkel 8. For å unngå fare for misbruk når politiet anvender slike etterforskningsmetoder, krever EMD at sikkerhetsforanstaltningene blant annet omfatter regler om «precautions to be taken when communicating the data to other parties», jf. Weber og Saravia mot Tyskland 29. juni 2006 (sak 54934/00) avsnitt 95. Hvorvidt det finnes regler om taushetsplikt for personer som mottar opplysninger fra politi og påtalemyndighet, vil dermed kunne få betydning i den konkrete vurderingen av om myndighetenes behandling av informasjon fra skjulte tvangsmidler er i samsvar med artikkel 8.
Det er likevel en forutsetning at eventuelle regler om taushetsplikt for advokater ikke skal begrense forsvarerens mulighet til å ivareta forsvaret. Dette følger av EMK artikkel 6, som skal sikre siktedes rett til en rettferdig rettergang. Eventuelle regler om taushetsplikt for advokater i straffesaker må følgelig utformes med denne begrensning for øye.
9.3 Andre lands rett
I de øvrige nordiske land synes det i stor grad å gjelde generelle bestemmelser om taushetsplikt for fortrolige forhold som advokater får kjennskap til gjennom sitt arbeid.
I dansk rett krever retsplejeloven § 126 på generelt grunnlag at advokater skal opptre i samsvar med god advokatskikk. Hva som ligger i dette begrepet fastlegges gjennom Advokatnævnets avgjørelser i disiplinærsaker, som avgjøres blant annet ut ifra de advokatetiske reglene som er utarbeidet av Advokatrådet i henhold til § 18 stk. 4 i vedtekter for Det danske Advokatsamfund. Bestemmelser om advokaters taushetsplikt fremgår av de advokatetiske reglene punkt 5. Punkt 5.1 lyder:
«Fortrolighed er en betingelse for advokatens virke og en grundlæggende pligt og ret, som skal respekteres ikke kun i det enkelte individs, men også i retssamfundets interesse.
Det er derfor afgørende, at en advokat kan modtage oplysninger om forhold, som klienten ikke ville betro andre, og at advokaten kan gøres bekendt med oplysningerne i fortrolighed. Advokaten skal behandle alle oplysninger, han som led i sit virke bliver bekendt med, fortroligt.»
Det følger videre av punkt 5.2 at taushetsplikten gjelder uten tidsbegrensning. Advokaten skal dessuten sikre at autoriserte fullmektiger, partnere, personale og andre som gjøres kjent med opplysningene i fortrolighet, er underlagt den samme taushetsplikt som advokaten, jf. punkt 5.3.
Ved siden av reglene om god advokatskikk, inneholder den danske straffeloven regler om taushetsplikt, som også gjelder for advokater. Etter straffeloven § 152 stk. 1 kan personer som virker eller har virket i offentlig tjeneste eller verv straffes, når de uberettiget videreformidler eller utnytter fortrolige opplysninger som de har fått kjennskap til i forbindelse med sitt virke. En opplysning regnes som fortrolig når den ved lov eller annen gyldig bestemmelse er betegnet som dette, eller når det ellers er nødvendig å holde opplysningen hemmelig for å ivareta vesentlige hensyn til offentlige eller private interesser, jf. straffeloven § 152 stk. 3. Straffeloven § 152 er gitt tilsvarende anvendelse for advokater, samt deres autoriserte fullmektiger, partnere, personale og andre som beskjeftiges i advokatvirksomheten, jf. retsplejeloven § 129. Strafferammen for overtredelse av taushetsplikten er bøter eller fengsel i inntil seks måneder, eller inntil to år dersom overtredelsen begås med forsett om å skaffe seg eller andre uberettiget vinning eller det for øvrig foreligger særlig skjerpende omstendigheter.
I svensk rett foreskriver rättegångsbalken 8 kap. 4 § en generell taushetsplikt for advokater om det disse får kjennskap til gjennom sin yrkesutøvelse. Taushetsplikten gjelder i den utstrekning god advokatskikk tilsier det. Hva som er god advokatskikk er nærmere fastlagt gjennom rettspraksis, samt gjennom Sveriges advokatsamfunds veiledende regler om god advokatskikk.
Av punkt 2.2.1 i de veiledende reglene om god advokatskikk fremgår at en advokat har taushetsplikt om det som betros ham innenfor rammene av advokatvirksomheten, eller som advokaten i forbindelse med virksomheten får kjennskap til. Etter punkt 2.2.3 påhviler det advokaten å pålegge sitt personale samme taushets- og diskresjonsplikt som gjelder for advokaten selv. For advokater som er medlem av Sveriges advokatsamfund, krever også Advokatsamfundets statutter 34 § at advokaten skal bevare taushet om det han får kjennskap til i sin yrkesvirksomhet, i den utstrekning god advokatskikk tilsier det.
Regler om straff for overtredelse av taushetsbestemmelsene for advokater fremgår av brottsbalken 20 kap. 3 §. Bestemmelsen foreskriver straffansvar dersom noen avslører en opplysning han plikter å holde hemmelig i henhold til lov eller forskrift eller pålegg gitt i medhold av lov eller forskrift, eller ulovlig utnytter en slik hemmelighet. Dette gjelder med mindre gjerningen på annen måte er særskilt belagt med straff. Brudd på taushetsplikt straffes med bøter eller fengsel i inntil ett år.
Etter den finske rättegångsbalken 15 kap. 17 § 1 mom. gjelder det en generell taushetsplikt for prosessfullmektiger i rettergang, samt for deres hjelpere. De nevnte gruppene må ikke ulovlig røpe en persons eller en families hemmelighet som vedkommende er betrodd av klienten. Det samme gjelder andre fortrolige omstendigheter som vedkommende har fått kjennskap til gjennom sitt oppdrag. Brudd på taushetsplikten er straffbelagt, jf. 2 mom.
For advokater inneholder også lag om advokater 5 c § 1 mom. en egen regel om taushetsplikt. Bestemmelsen krever taushet om hemmeligheter om en person eller en familie, eller yrkes- eller forretningshemmeligheter, som advokaten får kjennskap til gjennom sitt oppdrag. Også overtredelse av denne bestemmelsen er belagt med straff, jf. 2 mom.
For andre enn advokater som opptrer som prosessfullmektig med tillatelse fra den såkalte Rättegångsbiträdesnämnden, følger den samme taushetsplikten av lag om rättegångsbiträden med tillstånd 8 §. Bestemmelsen opplister en rekke plikter, som tilsvarer de yrkesetiske kravene som gjelder for advokater. Av 8 § 1 mom. nr. 4 følger at prosessfullmektigen ikke uten tillatelse må røpe en persons eller en families hemmelighet eller yrkes- eller forretningshemmeligheter som han har fått kjennskap til gjennom sitt oppdrag. Som for de andre persongruppene, kan brudd på taushetsplikten føre til straff, jf. 8 § 3 mom.
9.4 Andre lovgivningsinitiativ
Advokatforeningen og Riksadvokaten oppnevnte 17. januar 2000 et utvalg som skulle søke å nå frem til noen felles veiledende atferdsnormer for uttalelser til offentligheten fra politiet og forsvarerne på etterforskingsstadiet. Utvalget la frem sin innstilling 25. oktober 2001. I innstillingen drøftes blant annet taushetsplikt for forsvarere om opplysninger fra straffesaksdokumenter. Fra punkt 6.4.1 hitsettes:
«Straffesaksdokumenter inneholder regelmessig opplysninger som det av hensyn til personvernet og etterforskingen av saken er svært viktig at ikke kommer på avveie. Det kan for eksempel gjelde opplysninger av meget personlig karakter om vitner, helseopplysninger om fornærmede, rapporter fra psykiatere og opplysninger av vital betydning for etterforskingen. Det er utvalgets inntrykk at forsvarere gjennomgående behandler opplysninger fra straffesaksdokumentene med varsomhet. I Advokatforeningens retningslinjer for forsvarere av 19. november 1999 er det også fastsatt i pkt. 5.3 at «Dokumenter skal ikke utleveres uten samtykke fra politiet …». Men dette er ikke en rettslig bindende norm.
Mye kan tale for at det skyldes en forglemmelse at forsvarere ikke er pålagt taushetsplikt for opplysninger fra straffesaksdokumentene, jf. redegjørelsen foran under pkt. 3.5.3.
Etter utvalgets oppfatning bør den rettslige situasjonen her endres. Det er ikke rimelig at forsvarere rettslig sett ikke er bundet av taushetsplikt bl.a. om sensitive personopplysninger som ikke angår deres egen klient.
Etter utvalgets oppfatning bør disse spørsmålene utredes nærmere og lede ut i en rettslig regulering av forsvareres taushetsplikt. Men taushetsplikten må ikke begrense forsvarerens mulighet til å ivareta forsvaret av klienten.»
I forbindelse med den politiske debatten om EUs datalagringsdirektiv, ble det i 2011 inngått en forliksavtale mellom Arbeiderpartiet og Høyre om Prop. 49 L (2010-2011). Av avtalen fremgår at partene er enige om å gjøre endringer i norsk lovgivning om lagring og sletting av elektroniske trafikkdata, samt å gjennomføre datalagringsdirektivet i norsk rett. Avtalen omhandler videre behovet for å oppstille en generell lovbestemt taushetsplikt for advokater, jf. Innst. 275 L (2010-2011) punkt 2:
«Partene er enige om at det er avgjørende for personvernet til de som opplever at trafikkdata om dem blir gjenstand for etterforskning, at de som i sitt arbeid kan få tilgang til slike data, har taushetsplikt. Partene er enige om at det i forbindelse med behandlingen av Prop. 49 L (2010-2011) skal gis uttrykk for at det er behov for å oppstille en straffesanksjonert taushetsplikt for advokater, og at man ber regjeringen fremme et slikt forslag som ledd i oppfølgningen av NOU 2009: 15.»
Problemstillingen om advokaters taushetsplikt berøres også i mandatet til Advokatlovutvalget, som ble nedsatt av Justis- og beredskapsdepartementet 11. januar 2013. Utvalget skal gjennomgå advokatregelverket og få utredet spørsmålet om det bør utformes en egen lov for advokater og andre som yter juridisk bistand. Av utvalgets mandat fremgår blant annet:
«Utvalget skal gjennomgå og gi en redegjørelse for gjeldende rett knyttet til advokaters taushetsplikt. Videre skal utvalget foreslå en egen lovregulering av advokaters taushetsplikt herunder foreta en hensiktsmessig avveining mot det offentliges og andres legitime behov for informasjon.»
Det følger videre at utvalget skal se hen til Metodekontrollutvalgets forslag i NOU 2009: 15 kapittel 20 om advokaters taushetsplikt i straffesaker, samt etterfølgende arbeid med dette forslaget. Advokatlovutvalget skal presentere sine forslag i en utredning innen 2. mars 2015.
9.5 Metodekontrollutvalgets forslag
Metodekontrollutvalget foreslår i utredningen punkt 29.5 på side 345 flg. å lovfeste en generell regel om taushetsplikt for advokater om informasjon advokaten mottar i straffesaker. Regelen foreslås utformet etter mønster av forvaltningsloven § 13 b annet ledd og inntatt i straffeprosessloven § 61 a, som regulerer politiets og påtalemyndighetens taushetsplikt.
Etter utvalgets mening taler hensynet til personvernet til de involverte i en straffesak klart for at advokater i alminnelighet bør ha taushetsplikt om noens personlige forhold som vedkommende får kjennskap til gjennom straffesaken. Dette er ikke tilfellet etter dagens regler. Situasjonen illustreres med et eksempel:
«Opplysninger om mistenktes person, for eksempel hans slektskapsforhold eller helsetilstand, som fremkommer av straffesaksdokumentene, men som ikke offentliggjøres gjennom rettergang, vil alle profesjonelle aktører utenom bistandsadvokaten ha taushetsplikt om. På tilsvarende måte fremkommer ofte sensitiv informasjon om vitner, i særdeleshet om fornærmede eller etterlatte, med den konsekvens at forsvareren er den eneste profesjonelle aktør uten taushetsplikt. Utvalget finner ikke gode grunner for å opprettholde et slikt system, eller vektige grunner for at lovgivningen ikke bør avspeile Advokatforeningens regler på dette området.»
Utvalgets forslag til lovregulering innebærer en utvidelse av den gruppe personer som skal ha taushetsplikt om straffesaksopplysninger, og vil ha som konsekvens at advokatene i utgangspunktet pålegges slik taushetsplikt som de øvrige profesjonelle aktører har etter dagens regelverk. Utvalget legger til grunn at taushetsplikten neppe vil rekke lenger enn de advokatetiske reglene om fortrolighet, men mener at så vidt viktige regler av prinsipielle grunner bør være nedfelt i lov. Dette gjelder til tross for at det er grunn til å tro at de fleste advokater følger Advokatforeningens regler.
Metodekontrollutvalget understreker imidlertid at taushetsplikten for advokater må utformes slik at den ikke er til hinder for en effektiv ivaretakelse av klientens interesser. Reservasjonen får særlig betydning for forsvareren, som må kunne ivareta forsvaret av den mistenkte, men kan etter utvalgets syn også være relevant for bistandsadvokaten, for eksempel i forbindelse med tilrettelegging av bevisførsel. Etter utvalgets forslag skal derfor taushetsbelagt informasjon kunne brukes av advokaten, i den utstrekning det er nødvendig for å ivareta klientens tarv i saken. Hva som fortoner seg som nødvendig vil måtte vurderes konkret fra sak til sak, basert på de ulike hensyn som gjør seg gjeldende. Nødvendighetsvilkåret medfører imidlertid et krav om at konkrete forhold tilsier at unntak fra taushetsplikten vil kunne ha vesentlig betydning for klientens interesser.
Utvalget finner at begrunnelsen for å pålegge advokater taushetsplikt om straffesaksopplysninger med styrke taler for at plikten også skal gjelde personer som advokaten engasjerer i sakens anledning. Dette omfatter blant annet advokatfullmektiger, tolker, private sakkyndige og andre som utfører tjeneste eller arbeid for et advokatkontor. Videre bør taushetsplikten etter utvalgets mening påhvile alle advokater som opptrer i en straffesak, uavhengig av om vedkommende er offentlig oppnevnt eller privat antatt. Etter forslaget vil taushetsplikten dessuten omfatte straffesaksopplysninger som gjøres kjent for advokaten ved etterfølgende utlån av dokumentene, jf. straffeprosessloven § 28.
Etter utvalgets syn bør brudd på taushetsplikten være straffsanksjonert. Dette kan skje ved en direkte henvisning i lovteksten til straffeloven 1902 § 121.
Med henvisning til NOU 2003: 21 Kriminalitetsbekjempelse og personvern, påpeker utvalget at reglene om politiets og påtalemyndighetens taushetsplikt i straffesaker ble foreslått overført fra straffeprosessloven til et eget kapittel om taushetsplikt i ny politiregisterlov. Utvalget legger til grunn at dersom dette forslaget følges opp, bør også bestemmelsen om taushetsplikt for advokater om straffesaksopplysninger plasseres inn i denne sammenhengen. Som omtalt ovenfor under punkt 9.1.2, er forslaget i NOU 2003: 21 videreført i politiregisterloven kapittel 5 og 6.
9.6 Høringsinstansenes syn
Av høringsinstansene har Politidirektoratet, Riksadvokaten, ØKOKRIM, Oslo statsadvokatembeter, Oslo politidistrikt, Politiets sikkerhetstjeneste, Den Norske Advokatforening, Forsvarergruppen av 1977, Politiets fellesforbund og Politihøgskolen uttalt seg om forslaget. Samtlige av disse er for en lovfesting av advokaters taushetsplikt i straffesaker.
Advokatforeningen uttaler i den forbindelse at foreningen er enig i at en slik plikt av prinsipielle grunner bør lovfestes.
Videre understreker ØKOKRIM at en regel om taushetsplikt er viktig for å ivareta personvernhensyn:
«ØKOKRIM slutter seg til Metodekontrollutvalgets forslag om å lovfeste en taushetsplikt for advokater og andre som utfører tjeneste eller arbeid for et advokatkontor knyttet til opplysninger om noens personlige forhold og bedriftshemmeligheter de får tilgang til i straffesaker, likevel slik at taushetsplikten ikke skal begrense advokatens mulighet til å ivareta klientens interesser. Det er etter vårt syn viktig for personvernet til dem som er involvert i en straffesak at alle de profesjonelle aktørene i en straffesak er underlagt taushetsplikt. Lovforslaget bidrar i så måte til et sterkere personvern og en mer enhetlig regulering på dette området.»
Oslo statsadvokatembeter peker på at advokater bør ha samme taushetsplikt som andre aktører i straffesaker:
«Det er ingen tvil om at advokater i forbindelse med straffesaker får kjennskap til informasjon som ikke dekkes av nåværende lovregulert taushetsplikt. Dette gjelder opplysninger som alle andre aktører i saken, herunder politiet, påtalemyndigheten, domstolen, sakkyndige og ansatte innenfor disse etater, vil ha generell taushetsplikt om. Det synes derfor naturlig at advokater, herunder både offentlig oppnevnte og privatantatte forsvarere og bistandsadvokater, underlegges den samme taushetsplikt under forutsetning av at den ikke legger begrensninger på advokatens mulighet til å ivareta sine oppgaver innenfor strafferettspleien. I likhet med utvalget kan heller ikke vi se gode grunner for å opprettholde et system hvor forsvarer og/eller bistandsadvokat er den eneste aktør uten taushetsplikt. Vi kan heller ikke se at det foreligger vektige grunner for at lovgivningen ikke bør avspeile Advokatforeningens regler på dette området.»
Enkelte høringsinstanser, herunder Politidirektoratet, Oslo politidistrikt og Politihøgskolen, gir imidlertid uttrykk for at de mener det er visse svakheter ved den regeltekniske utformingen av utvalgets forslag. Politihøgskolen uttaler:
«Reglene i strpl. §§ 61a flg. er bygget opp slik at omfanget av hva som er belagt med taushetsplikt beskrives i § 61a og unntakene (ytringsretten) reguleres hovedsakelig i §§ 61b og 61c. Disse unntakene er ikke tilpasset den taushetsplikt som innføres for advokater, og en forstår også innstillingen slik at disse unntak ikke er ment å komme til anvendelse her. Dette bør innebære at den generelle innledningen til §§ 61b og 61c bør endres til å lyde: “Taushetsplikten etter § 61a, første og annet ledd er ikke til hinder for ...”.»
Politihøgskolen bemerker videre at bestemmelsene i straffeprosessloven §§ 61 a flg. vil bortfalle ved ikrafttredelsen av politiregisterloven, og reiser spørsmål om det er hensiktsmessig at advokaters taushetsplikt reguleres i denne, slik utvalget forutsetter. Det påpekes at loven omhandler politiets og påtalemyndighetens behandling av opplysninger. Politihøgskolen fremmer på denne bakgrunn et alternativt forslag om at regelen om advokaters taushetsplikt i straffesaker inntas i straffeprosessloven kapittel 9 og 9 a, som omhandler henholdsvis forsvareren og bistandsadvokaten.
Politihøgskolen peker dessuten på at straffehjemmelen i bestemmelsen som er foreslått av utvalget vil bli overflødig ved ikrafttredelsen av straffeloven 2005, ettersom denne ikke knytter straffansvaret til at vedkommende er i statlig eller kommunal tjeneste, men bare krever at taushetsplikten følger av lov eller forskrift.
9.7 Departementets vurdering
Departementet kan i hovedsak slutte seg til utvalgets vurderinger om lovfesting av en generell taushetsplikt for advokater i straffesaker.
Taushetsplikten som gjelder for en rekke av de profesjonelle aktørene i en straffesak, herunder dommere, sakkyndige, rettstolker og representanter for politi og påtalemyndighet, er fundert på hensynet til personvern og konkurransemessige forhold. Formålet er at reglene skal hindre unødig spredning av konfidensielle opplysninger som disse persongruppene får befatning med gjennom en straffesak. Etter departementets syn taler de samme hensyn for at en tilsvarende taushetsplikt bør gjelde også for advokater, når disse gjennom en straffesak får kjennskap til personlige forhold eller forhold som det er av særlig konkurransemessig betydning å holde hemmelig. Videre tilser hensynet til sammenheng i lovverket og reglenes effektivitet, at den samme taushetsplikten bør gjelde for samtlige profesjonelle aktører som er involvert i en straffesak.
Til tross for at det er grunn til å tro at de fleste advokater følger Advokatforeningens etiske regler, finner departementet det hensiktsmessig at taushetsreglene også er nedfelt i lov. Departementet slutter seg i denne sammenheng til Advokatforeningens syn om at så vidt viktige regler av prinsipielle grunner bør være lovfestet. Det vises for så vidt også til intensjonen bak retten til privatliv og EMK artikkel 8.
Samtidig kan hensynet til sakens opplysning og en effektiv ivaretakelse av siktedes forsvar, tale mot at forsvarerens omgang med saksopplysninger i for stor utstrekning begrenses av taushetsplikt. Rettssikkerhetshensyn og EMK artikkel 6 tilsier derfor at taushetsplikten ikke kan gjelde ubetinget. Det samme kan etter omstendighetene gjøre seg gjeldende for bistandsadvokaten, som skal ivareta fornærmedes eller etterlattes interesser i saken. Departementet er følgelig av den oppfatning at taushetsplikten bør begrenses, slik at advokaten i alle tilfeller kan benytte mottatte opplysninger i den utstrekningen det er nødvendig for å ivareta klientens tarv i saken. Dette er i samsvar med det som gjelder når advokat som opptrer som partsrepresentant i forvaltningssaker mottar taushetsbelagte opplysninger, jf. forvaltningsloven § 13 b.
Med hensyn til lovteknisk løsning, er departementet enig med Politihøgskolen i at det ikke er hensiktsmessig å knytte reglene om advokaters taushetsplikt til de gjeldende bestemmelsene i straffeprosessloven om politiets og påtalemyndighetens taushetsplikt. Det vises til at bestemmelsene, som fremgår av straffeprosessloven §§ 61 a flg., vil bortfalle når politiregisterloven trer i kraft. Etter departementets syn er det heller ikke heldig at reglene om advokaters taushetsplikt skal fremgå av politiregisterloven, som gjelder politiets og påtalemyndighetens behandling av opplysninger. På denne bakgrunn foreslås at regler om advokaters taushetsplikt i straffesaker inntas i straffeprosessloven kapittel 9 og 9 a, som omhandler henholdsvis forsvareren og bistandsadvokaten.