13 Godkjenning av utdanning og kompetanse

13.1 Innledning

Formålet med godkjenningsbestemmelsene i universitets- og høyskoleloven er i størst mulig grad å legge til rette for at personer kan få bruke kompetansen sin i arbeid eller videre utdanning. Formålet er også å unngå at så vel enkeltpersoner som universiteter og høyskoler bruker tid og krefter på at den enkelte må oppnå samme kunnskap, ferdigheter og kompetanse flere ganger.

Bestemmelsene skal bidra til god integrering av innvandrere og til å tilrettelegge for studentmobilitet både internasjonalt og mellom norske universiteter og høyskoler. Videre skal bestemmelsene bidra til anerkjennelse av kompetansen til voksne som søker seg til høyere utdanning.

Loven skiller mellom generell og faglig godkjenning. Generell godkjenning gjelder kun utenlandsk høyere utdanning og bygger på systembaserte vurderinger av utdanningens nivå og omfang. Det er Direktoratet for høyere utdanning og kompetanse (HK-dir) som har ansvar for generell godkjenning. Faglig godkjenning er en fellesbetegnelse for flere godkjenningsordninger. Det ordningene har til felles, er at det er universitetene og høyskolene som foretar dem, fordi de forutsetter sammenligning med (deler av) ett bestemt studieprogram ved institusjonen som mottar søknaden om godkjenning. Faglig godkjenning omfatter ulike utenlandske og norske utdanninger og realkompetanse som kan dokumenteres.

I tråd med anerkjent internasjonal praksis på området er det norske systemet for godkjenning av utdanning og kvalifikasjoner fra utlandet organisert etter formålet med godkjenningen:

• Dersom formålet er godkjenning for videre studier i Norge, er det universitetet eller høyskolen søkeren ønsker å studere ved, som skal behandle søknaden (faglig godkjenning, omtalt i punkt 13.3).

• Dersom formålet er å oppnå en spesifikk norsk grad, skal søknaden behandles av et institusjonsakkreditert universitet eller høyskole som tilbyr det studieprogrammet søkeren ønsker å få utdanningen sin sammenlignet med (godkjenning av faglig jevngodhet, omtalt i punkt 13.6).

• Dersom formålet er å få godkjenning av høyere utdanning som en dokumentasjon på utdanningens nivå og omfang for å søke på stilling der det ikke er satt spesielle krav til yrkesutøvelse, skal søknaden sendes Direktoratet for høyere utdanning og kompetanse (HK-dir) (generell godkjenning omtales i punkt 13.9).

• Dersom formålet er autorisasjon eller yrkesgodkjenning av den utenlandske yrkeskvalifikasjonen for å få adgang til å utøve et regulert yrke, er det den aktuelle yrkesgodkjenningsmyndigheten som skal behandle søknaden. Yrkesgodkjenning er regulert i annet lovverk: yrkeskvalifikasjonsloven, lov om helsepersonell, osv.

13.2 Plikt til å følge internasjonale konvensjoner for godkjenning av utenlandsk høyere utdanning

13.2.1 Dagens regler

13.2.1.1 Forholdet til Lisboakonvensjonen

Nåværende universitets- og høyskolelov §§ 3-4 andre ledd og 3-5 tredje ledd inneholder regler om Konvensjonen om godkjenning av kvalifikasjoner vedrørende høyere utdanning i Europaregionen av 11. april 1997 (Lisboakonvensjonen) betydning ved godkjenning av henholdsvis generell og faglig godkjenning av utenlandsk høyere utdanning.

Lisboakonvensjonen er førende for godkjenning av utenlandsk høyere utdanning. Lisboakonvensjonen ble vedtatt av Europarådet og UNESCO i fellesskap og forvaltes i et samarbeid mellom disse organisasjonene. Det grunnleggende prinsippet i Lisboakonvensjonen er at godkjennende myndigheter i et land skal godkjenne høyere utdanningskvalifikasjoner fra en annen konvensjonspart som likeverdig med egen utdanning, med mindre de kan vise til betydelige forskjeller mellom utdanningene. Konvensjonen gjelder utdanning som gir grunnlag for opptak til høyere utdanning (artikkel IV.1), faglig godkjenning av studieperioder (artikkel V.1), faglig jevngodhetsvurdering av hele utdanninger (artikkel VI.1) og generell godkjenning (artikkel VI.1).

Forpliktelsene etter Lisboakonvensjonen ble tatt inn i universitets- og høyskoleloven i 2021 på bakgrunn av Prop. 111 L (2020–2021), jf. punkt 2.5.

13.2.1.2 Forholdet til Globalkonvensjonen

Den globale konvensjonen om godkjenning av kvalifikasjoner vedrørende høyere utdanning (Globalkonvensjonen) ble enstemmig vedtatt av UNESCOs generalkonferanse 25. november 2019. Den bygger på, supplerer og skal bygge bro mellom UNESCOs fem regionale godkjenningskonvensjoner, bl.a. Lisboakonvensjonen for Europa og de øvrige delene av UNESCOs Europaregion (Australia, New-Zealand, Nord-Amerika, mv.). 8. juni 2020 ble Norge første land til å slutte seg til Globalkonvensjonen. Kravet om 20 ratifiserende land for ikrafttredelse av konvensjonen ble oppnådd i desember 2022, og konvensjonen trådte i kraft 5. mars 2023.

UNESCO formulerte allerede i 1948 sin ambisjon om en global konvensjon for godkjenning av høyere utdanning. På UNESCOs generalforsamling i 2013 ble det vedtatt at UNESCO skulle arbeide for å utvikle en slik global konvensjon. Norge har vært en aktiv bidragsyter i utviklingen av konvensjonen, både økonomisk og faglig. Kunnskapsdepartementet ledet de mellomstatlige forhandlingene.

Globalkonvensjonen legger rammene for godkjenning av kvalifikasjoner på tvers av UNESCO-regioner. De regionale konvensjonene skal fortsatt gjelde for godkjenning innenfor regionene.

Globalkonvensjonen ble omtalt i Prop. 111 L (2020–2021) punkt 2.5.2.2. Det ble imidlertid ikke foreslått noen lovendringer i tilknytning til konvensjonen på det tidspunktet, ettersom den ennå ikke var trådt i kraft.

13.2.2 Departementets vurdering

Departementet foreslår å videreføre henvisningene til Lisboakonvensjonen. For å sikre at forpliktelsene etter Globalkonvensjonen også blir gjeldende i Norge, er det behov for en lovregulering som forplikter universiteter, høyskoler og Direktoratet for høyere utdanning og kompetanse til å overholde konvensjonens krav til informasjon og godkjenning, og det tas derfor inn tilsvarende henvisning til UNESCOs globalkonvensjon som det i 2021 ble gjort for Lisboakonvensjonen.

UNESCOs globalkonvensjon slår i hovedsak fast de samme prinsippene og reglene som først ble introdusert med Lisboakonvensjonen. Globalkonvensjonen inneholder likevel utdypninger, presiseringer og videreutvikling av enkelte definisjoner, prinsipper og regler. For eksempel er prinsippet om «betydelige forskjeller» nå utdypet som forskjeller som «sannsynligvis vil hindre søkeren i å lykkes i den ønskede aktiviteten, for eksempel videre studier, forskningsaktiviteter eller arbeidsmuligheter». Det er også en presisering om at informasjonsutlevering skal være gratis. Dessuten inneholder konvensjonen regler om godkjenning av delvis fullførte grader, delvis godkjenning av helt fullførte grader og godkjenning av fellesgrader.

Konvensjonen innebærer at universiteter og høyskoler og Direktoratet for høyere utdanning og kompetanse er forpliktet til å vurdere og godkjenne høyere utdanning fra land som har tiltrådt konvensjonen. Andre land som har tiltrådt konvensjonen så lenge det ikke foreligger betydelige forskjeller, er tilsvarende forpliktet til å vurdere og godkjenne norsk høyere utdanning med samme forbehold. Konvensjonen vil på lengre sikt medføre en bedre tilgang på informasjon om ikke-europeiske kvalifikasjoner og utdanningssystemer og kvalitetssikringssystemer. I den daglige godkjenningspraksisen vil Globalkonvensjonen mest sannsynlig ikke føre til store forandringer. Direktoratet for høyere utdanning og kompetanse er oppnevnt som informasjonssenter for konvensjonen, på samme måte som for Lisboakonvensjonen.

13.2.3 Departementets forslag

Departementet foreslår å videreføre henvisningene til Lisboakonvensjonen og ta inn en tilsvarende henvisning til UNESCOs globalkonvensjon i reglene om faglig og generell godkjenning av utenlandsk utdanning, se forslaget til §§ 9-3 fjerde ledd og 9-7 andre ledd.

13.3 Faglig godkjenning av utdanning fra andre norske universiteter og høyskoler

13.3.1 Dagens regler

Formålet med universitets- og høyskoleloven (uhl.) § 3-5 e er å sikre fleksible og gode overganger mellom norske universiteter og høyskoler. Bestemmelsen er en videreføring av tidligere bestemmelser fra eksamensloven fra 1970, lov om universiteter og vitenskapelige høgskoler fra 1989 og universitets- og høgskoleloven fra 1995 om godkjenning tid for tid av utdanning fra de andre institusjonene under loven. Samtidig er bestemmelsen tilpasset kravene til oppbygging av studieprogrammer etter gradssystemet som ble innført med Kvalitetsreformen på bakgrunn av Ot.prp. nr. 83 (2007–2008), jf. Innst. O. nr. 4 (2008–2009).

Universitets- og høyskolelovutvalgets forslag i NOU 2020: 3 om faglig godkjenning ble fulgt opp gjennom Stortingets vedtak på bakgrunn av Prop. 111 L (2020–2021). Uhl. § 3-5 e er helt sentral for å tilrettelegge for mobilitet mellom norske universiteter og høyskoler. Den faglige godkjenningen innebærer at beståtte emner, fag, eksamener eller prøver fra tilsvarende institusjoner skal ha lik uttelling. Det betyr at studentene skal få uttelling i samme antall avlagte studiepoeng, så lenge utdanningen «oppfyller de faglige kravene til en bestemt eksamen, et bestemt emne, en bestemt utdanning eller en bestemt grad ved institusjonen», jf. uhl. § 3-5 e første ledd. Denne bestemmelsen gjelder bare for utdanning som er akkreditert etter universitets- og høyskoleloven.

Hensikten med bestemmelsen er å sikre at studenter som flytter mellom norske universiteter og høyskoler, får rett til godkjenning av emner, eksamener eller prøver i den nye graden. Å bytte mellom fakulteter eller institutter innenfor samme institusjon (intern mobilitet) omfattes ikke av denne bestemmelsen, ettersom institusjonene har faglig frihet til å bestemme innholdet i egne studieprogram. Regulering av intern mobilitet går derfor fram av institusjonenes forskrifter.

Det følger av uhl. § 3-5 d at utdanninger som er akkreditert etter den tidligere privathøyskoleloven eller tidligere ordninger for akkreditering av høyere utdanning, likestilles med akkreditert utdanning etter denne loven. Dette omfatter også endringene i status for de statlige høyskoleutdanningene i henholdsvis 1981, 1989 og 1991.

13.3.2 Departementets vurdering

Departementet er kjent med at det i mange tilfeller er utfordrende for studenter å få utdanning fra andre universiteter og høyskoler godkjent fullt ut som del av den nye institusjonens utdanning. Institusjonene skal godkjenne utdanning fra andre universiteter og høyskoler i Norge dersom den avlagte utdanningen gir et læringsutbytte tilsvarende det som er fastsatt for det aktuelle studiet ved den godkjennende institusjonen. Vilkåret om tilsvarende læringsutbytte betyr ikke at læringsutbyttet må være akkurat det samme. Det er tilstrekkelig at faginnholdet passer inn i den utdanningen studenten skal ta ved den godkjennende institusjonen. Departementet understreker at det ikke skal være høyere terskel for å få godkjent utdanning fra andre norske universiteter og høyskoler enn for å få godkjent utenlandsk utdanning. Utdanning fra andre universiteter eller høyskoler i Norge vil dessuten lettere kunne oppfylle vilkåret om at den avlagte utdanningen gir et læringsutbytte tilsvarende det som kreves for det aktuelle studiet ved den godkjennende institusjonen. I motsetning til de andre reglene om godkjenning, er regelen om godkjenning av utdanning fra andre norske universiteter og høyskoler en «skal-regel». Dette innebærer at institusjonene har plikt til å godkjenne utdanningen fra andre universiteter og høyskoler dersom vilkåret er oppfylt.

Departementet presiserer at godkjenning av tidligere avlagt utdanning er helt sentralt for å sikre mobilitet innenfor høyere utdanning i Norge, og institusjonene bør legge best mulig til rette for en slik mobilitet mellom institusjonene. Institusjonene i sektoren bør samarbeide om hvordan de kan realisere formålet og hensynene som ligger til grunn for reglene i loven.

Institusjonene skal godkjenne utdanning fra andre institusjoner når vilkårene foreligger, altså dersom utdanningen gir et læringsutbytte tilsvarende det som kreves for det aktuelle studiet ved den godkjennende institusjonen. Denne vurderingen må skje ut fra de kravene som den godkjennende institusjon setter til sin utdanning. Formuleringer knyttet til kunnskap, ferdigheter og generell kompetanse vil danne utgangspunktet. Det er for eksempel ikke avgjørende om studentene har lest samme litteratur, så sant læringsutbyttet er «tilsvarende». Studenten skal også få uttelling med «samme antall avlagte studiepoeng», så sant det er mulig. Delvis godkjenning er mulig hvis forskjellene er så store at studiene bare delvis overlapper.

Godkjenningen innebærer at studenten ikke må tilegne seg tilsvarende læringsinnhold på nytt, men at det som har blitt godkjent, inngår som en del av den nye utdanningen. Godkjenning gir både studenten og institusjonen en fordel ved at utdanningen blir mer effektiv, fordi utdanning som alt er gjennomført, ikke må tas på nytt.

Departementet mener at det ikke er behov for flere endringer i reglene om faglig godkjenning av utdanning fra norske universiteter og høyskoler enn dem som ble vedtatt på bakgrunn av Prop. 111 L (2020–2021).

13.3.3 Departementets forslag

Departementet foreslår å videreføre reglene i uhl. §§ 3-5 e og 3-5 d om faglig godkjenning av utdanning fra norske universiteter og høyskoler, se forslaget til § 9-1.

13.4 Faglig godkjenning av utdanning som ikke er regulert av universitets- og høyskoleloven, og av dokumentert realkompetanse

13.4.1 Dagens regler

Etter universitets- og høyskoleloven (uhl.) § 3-5 f kan universiteter og høyskoler godkjenne bestått utdanning fra norske utdanningsinstitusjoner som ikke er regulert av universitets- og høyskoleloven (uhl.), og utenlandsk utdanning som ikke er høyere utdanning, som del av søkerens studium ved institusjonen. Eksempler på slik utdanning er folkehøyskole- og fagskoleutdanning. I tillegg kan det gis godkjenning for realkompetanse, det vil si dokumentert kunnskap, ferdigheter og generell kompetanse tilegnet uavhengig av læringsarena, gjennom formell, ikke-formell og uformell læring. Formell læring er den som skjer i utdanningssystemet, eventuelt for annet autorisasjons- eller sertifiseringsformål. Ikke-formell læring er strukturert opplæring gjennom kurs og andre tilbud som ikke inngår i utdanningssystemet. Uformell læring skjer gjennom livet på arenaer som ikke først og fremst er beregnet på strukturert læring.

Realkompetansevurdering i høyere utdanning ble innført ved en lovendring som trådte i kraft 1. januar 2001, jf. Ot.prp. nr. 58 (1999–2000). Dette var ledd i oppfølgingen av kompetansereformen på 1990-tallet, jf. St.meld. nr. 42 (1997–98) Kompetansereformen og Innst. S. nr. 78 (1998–99) om samme reform, der Stortinget konkluderte med at realkompetanse skulle kunne gi fritak i («avkortning av») utdanningen. Videre er EUs rådsrekommandasjon om godkjenning av realkompetanse (2012/C 398/01) innlemmet i EØS-avtalen. Gjennom rekommandasjonen har landene forpliktet seg til at utdanninger helt eller delvis skal kunne godkjennes på grunnlag av realkompetanse.

Godkjenningsbestemmelsene i § 3-5 f er «kan-bestemmelser». Det vil si at det ikke er satt krav til uttelling, da søkerne kan ha svært ulik bakgrunn og utdanningen normalt vil være tatt på et nivå som er under nivået til universiteter og høyskoler. Institusjonen har imidlertid plikt til å vurdere søknader om slik godkjenning, og beslutningene er enkeltvedtak etter forvaltningsloven. For at institusjonen skal kunne innvilge en søknad, må den vurdere søkerens utdanning eller realkompetanse som likeverdig med læringsutbyttet som er fastsatt for utdanningen, faget eller emnet som vedkommende søker om (delvis) godkjenning av.

En innvilget godkjenning betyr at institusjonen som godkjenner, går god for at søkeren har kompetanse likeverdig med det som institusjonen forventer av en ordinær student som har gjennomført og bestått det samme faget eller emnet ved institusjonen. Godkjenningen innebærer «avkortning» av tiden det tar å ta utdanningen, det vil si at studenten får godkjent det antallet studiepoeng som gjelder for emnet eller emnene godkjenningen gjelder for. Studenten trenger da ikke å delta i studieopplegget som godkjenningen gjelder for, heller ikke erstatte det med et annet emne.

13.4.2 Departementets vurdering

Departementet mener at det ikke er behov for flere endringer i reglene om faglig godkjenning av utdanning som ikke er regulert av denne loven, eller godkjenning av dokumentert realkompetanse enn det som ble vedtatt på bakgrunn av Prop. 111 L (2020–2021).

13.4.3 Departementets forslag

Departementet foreslår å videreføre reglene i uhl. § 3-5 f om faglig godkjenning av utdanning som ikke er regulert av denne loven, og av dokumentert realkompetanse, se forslaget til § 9-2.

13.5 Faglig godkjenning av utenlandsk høyere utdanning

13.5.1 Dagens regler

Det følger av universitets- og høyskoleloven (uhl.) § 3-5 første ledd at universiteter og høyskoler kan godkjenne utenlandsk høyere utdanning som del av egne studieprogrammer når utdanningen tilfredsstiller institusjonens faglige krav. Slik godkjenning er en faglig vurdering av om studenten har oppnådd et bestemt faglig nivå, det vil si et læringsutbytte tilsvarende det som er fastsatt for de aktuelle emnene ved den aktuelle utdanningen ved institusjonen. Godkjenningen innebærer at studenten ikke må ta tilsvarende eksamen, emne eller utdanning på nytt, jf. bestemmelsens andre ledd.

Det framgår av uhl. § 3-5 tredje ledd at universiteter og høyskoler må forholde seg til Lisboakonvensjonen når de vurderer høyere utdanning tatt i en stat som har ratifisert konvensjonen. Det betyr at godkjenning skal skje så sant det ikke foreligger betydelige forskjeller mellom utdanningene.

Godkjenningsbestemmelsen i § 3-5 f er i utgangspunktet en kan-bestemmelse. Det betyr at institusjonen ikke har plikt til å godkjenne den avlagte utdanningen på samme måte som den plikter å godkjenne utdanning tatt ved et annet universitet eller høyskole som er akkreditert, eller har akkrediterte studiet, etter denne loven. Men for høyere utdanning tatt i en stat som har tiltrådt Lisboakonvensjonen, stiller det seg litt annerledes. Som nevnt skal godkjenning da skje så sant det ikke foreligger betydelige forskjeller. Institusjonen har i alle tilfeller plikt til å vurdere søknaden. Vedtak i søknader om godkjenning er enkeltvedtak med krav til begrunnelse og rett til klage.

13.5.2 Departementets vurdering

NOKUT gjennomførte tilbake i 2019 en undersøkelse blant studenter og institusjoner for å følge opp indikasjoner i Studiebarometeret på manglende faglig sammenheng mellom studieprogrammet hjemme og studentenes utvekslingsopphold, se Studentutveksling: faglighet under press? (Studiebarometeret: Rapport 6-2019). Det er ikke slik at studenter alltid reiser ut for å studere emner som tilsvarer eller er identiske med emner hjemmeinstitusjonen tilbyr. Tvert imot kan det nettopp være en gevinst at utvekslingsstudentene tar emner som supplerer eller utfyller studieprogrammet hjemme. Begrenset faglig sammenheng er derfor ikke til hinder for høy faglig relevans. Studentene reiser ofte ut i semestre det er lagt opp til at de skal ta valgfag, og i disse semestrene er det da mulighet for at de kan ta emner som ikke har den samme klare tilknytningen til studieprogrammet som de øvrige og obligatoriske emnene. Imidlertid viser NOKUTs undersøkelse at studentenes primære motivasjon for utveksling ikke er knyttet til det faglige utbyttet, men til kultur, språk, personlig utvikling og erfaringer.

Departementet ønsker derfor å presisere at Lisboakonvensjonen og Globalkonvensjonen også gjelder for godkjenning av studieperioder i utlandet. Universiteter og høyskoler kan ofte lykkes bedre med utvekslingen av egne studenter hvis studentene for eksempel kan skrive masteroppgaven i utlandet, eller ta valgfagene ved en utenlandsk institusjon. For eksempel har nesten 50 % av studentene på rettsvitenskapsstudiet ved Universitetet i Bergen vært på utveksling hvor de fleste har tatt valgfagene i utlandet. I Meld. St. 7 (2020 – 2021) En verden av muligheter – Internasjonal studentmobilitet i høyere utdanning, ble det understreket at institusjonene må bruke den faglige friheten og det handlingsrommet de har, og vise stor fleksibilitet i godkjenning av emner tatt i utlandet, også for de rammeplanstyrte utdanningene.

Utover å legge til en henvisning til UNESCOs globale konvensjon av kvalifikasjoner vedrørende høyere utdanning, jf. punkt 13.2, mener departementet at det ikke er behov for flere endringer i reglene om faglig godkjenning av utenlandsk høyere utdanning enn dem som ble vedtatt på bakgrunn av Prop. 111 L (2020–2021).

13.5.3 Departementets forslag

Departementet foreslår å videreføre reglene i uhl. § 3-5 om faglig godkjenning av utenlandsk høyere utdanning, med tillegg som angitt i punkt 13.2, se forslaget til § 9-3.

13.6 Godkjenning av faglig jevngodhet for fullført grad fra utenlandsk høyere utdanning

13.6.1 Dagens regler

Universitets- og høyskoleloven (uhl.) § 3-5 a gir akkrediterte universiteter og høyskoler myndighet til å avgjøre søknader fra enkeltpersoner om en grad tatt ved en utenlandsk høyere utdanningsinstitusjon er faglig jevngod med, det vil si om den i faglig innhold og nivå tilsvarer, en utdanning som den enkelte institusjonen selv tilbyr. Bare institusjoner som har institusjonsakkreditering som universitet, høyskole eller vitenskapelig høyskole, kan foreta en slik vurdering. Dette til forskjell fra de andre bestemmelsene om faglig godkjenning (av utdanning tatt ved et annet universitet eller høyskole, av utenlandsk høyere utdanning, av realkompetanse eller av utdanning som ikke faller inn under universitets- og høyskoleloven) som ikke inneholder noen tilsvarende begrensning om at den godkjennende institusjonen må være institusjonsakkreditert.

I «faglig jevngod» ligger et krav om at utdanningen må oppfylle institusjonens spesifikke krav til faglig bredde og fordypning i utdanningen som søkeren ønsker jevnføring med. Det må også foreligge faglig samsvar. Godkjenning etter uhl. § 3-5 a gir søkeren rett til å bruke tittelen som er fastsatt for utdanningen det er jevnført med.

I prinsippet burde denne bestemmelsen være overflødig, da en generell godkjenning burde være tilstrekkelig for å si noe om den utenlandske utdanningens omfang og nivå. En grunn til likevel å beholde den, er at det på noen områder er særegne bestemmelser som berører adgangen til yrkesutøvelse. Det gjelder for eksempel kravene til godkjenning for ansvarsrett etter plan- og bygningsloven. Der er det satt kvalifikasjonskrav som bedriftene skal oppfylle, og som i praksis innebærer en indirekte yrkesregulering uten at det foreligger noen autorisasjonsordning. Det har ført til at mange med utdanning fra utlandet har ønsket godkjenning av jevngodhet for sine utdanninger, især i ingeniørfag og arkitektur, tilsvarende de tidligere gradene sivilingeniør og sivilarkitekt.

13.6.2 Departementets vurdering

Departementet mener at det ikke er behov for flere endringer i reglene om godkjenning av faglig jevngodhet av fullført grad fra utenlandsk høyere utdanning enn det som ble presisert på bakgrunn av Prop. 111 L (2020–2021).

13.6.3 Departementets forslag

Departementet foreslår å videreføre reglene i uhl. § 3-5 a om godkjenning av faglig jevngodhet, se forslaget til § 9-4.

13.7 Faglig godkjenning av udokumentert utenlandsk høyere utdanning

13.7.1 Dagens regler

Universitets- og høyskoleloven (uhl.) § 3-5 b er ment for flyktninger og andre i en flyktninglignende situasjon som mangler dokumentasjon for utdanningen sin. Den er, i likhet med §§ 3-5, 3-5 a og 3-5 f, en «kan-bestemmelse». Bestemmelsen i § 3-5 b har vært lite brukt etter innføringen av ordningen med generell godkjenning av utenlandsk høyere utdanning for søkere uten verifiserbar dokumentasjon (UVD-ordningen). Departementet har likevel sett eksempler på at den fortsatt anvendes, for eksempel i forbindelse med flyktningestrømmen fra Syria for noen år siden og i prosjekter som «Students at Risk». Bestemmelsen er viktig som beredskap for at studenter på flukt som kommer til Norge, raskt kan fortsette studiene sine ved norske universiteter og høyskoler.

13.7.2 Departementets vurdering

Departementet mener at det ikke er behov for flere endringer i paragrafen om faglig godkjenning av udokumentert utenlandsk høyere utdanning enn de presiseringer som ble vedtatt på bakgrunn av Prop. 111 L (2020–2021).

13.7.3 Departementets forslag

Departementet foreslår å videreføre reglene i uhl. § 3-5 b om faglig godkjenning av udokumentert utenlandsk høyere utdanning, se forslaget til § 9-5.

13.8 Vederlag for faglig vurdering av utenlandsk doktorgrad

13.8.1 Dagens regler

Det framgår av Universitets- og høyskoleloven (uhl.) § 3-5 c at universiteter og høyskoler har adgang til å ta betaling for vurdering av utenlandsk doktorgrad i andre tilfeller enn ved søknad på utlyst stilling ved institusjonen. Bestemmelsen ble tatt inn i loven fordi den faglige vurderingen av utenlandsk doktorgrad er tidkrevende og kostbar, blant annet på grunn av kravet om vurdering av en sakkyndig komité. Bestemmelsen skal også motvirke søknader om godkjenning fra personer som ikke har til hensikt å bruke den utenlandske doktorgradskompetansen i Norge. Søkeren skal bare belastes reelle utgifter ved en slik godkjenning, og beregningen av institusjonens kostnader må kunne dokumenteres overfor søker. I vurderingen skal institusjonene ta hensyn til søkere fra lavinntektsgrupper, jf. Ot.prp. nr. 83 (2007–2008).

13.8.2 Departementets vurdering

Departementet mener at det ikke er behov for flere endringer i reglene om retten som universiteter og høyskoler har til å kreve vederlag for den faglige vurderingen de gjør av utenlandsk doktorgrad når dette ikke gjøres i forbindelse med søknad på utlyst stilling ved institusjonen, enn dem som ble vedtatt på bakgrunn av Prop. 111 L (2020 – 2021).

13.8.3 Departementets forslag

Departementet foreslår å videreføre reglene i uhl. § 3-5 c om rett til å kreve vederlag for faglig vurdering av utenlandske doktorgrader, se forslaget til § 9-6.

13.9 Generell godkjenning av utenlandsk høyere utdanning

13.9.1 Dagens regler

Det følger av universitets- og høyskoleloven (uhl.) § 3-4 at personer som har høyere utdanning fra utlandet, kan søke om generell godkjenning av utdanningen. En slik generell godkjenning gir potensielle arbeidsgivere informasjon om hvilket nivå den aktuelle utdanningen ligger på, og hvilket omfang den har. I tillegg er en generell godkjenning en bekreftelse på at det utenlandske vitnemålet er ekte (verifiserbart).

Det er bare enkeltpersoner som kan søke om generell godkjenning. En ikke-akkreditert institusjon kan ikke benytte seg av denne ordningen for å få et generelt «godkjenningsstempel» på utdanningstilbudet sitt. Institusjoner må følge bestemmelsene om akkreditering, jf. uhl. § 2-1 tredje ledd, jf. § 3-1.

Uhl. § 3-4 gir departementet myndighet til å fatte vedtak om generell godkjenning av utenlandsk høyere utdanning «slik at utdanningen i nivå og omfang godkjennes som likestilt med akkreditert norsk høyere utdanning». Vedtak om generell godkjenning er basert på en vurdering av den utenlandske høyere utdanningen ut fra kunnskap om utdanningssystemet i det aktuelle landet. Det faglige innholdet i utdanningen vurderes ikke. Vedtak om generell godkjenning er hensiktsmessig for søkere som vil bruke godkjenningen for stillinger der arbeidsgiver ønsker ansatte med høyere utdanning, men der det ikke er satt krav om spesiell yrkesgodkjenning. Departementet har delegert generell godkjenning av utenlandsk høyere utdanning til Direktoratet for høyere utdanning og kompetanse (HK-dir).

Det finnes tilfeller der det ikke er mulig for søkeren å dokumentere utdanningen sin, der dokumentasjonen kan være ufullstendig, eller der dokumentasjonen ikke kan verifiseres eller ikke anses som tilstrekkelig pålitelig. Det vil for eksempel gjelde utdanningsdokumenter fra land hvor infrastrukturen på utdanningsområdet er dårlig eller har brutt sammen. Gjennom Lisboakonvensjonen har Norge forpliktet seg til å ha godkjenningsordninger som også tar høyde for at flyktninger som ikke har verifiserbar dokumentasjon for sine kvalifikasjoner fra høyere utdanning, skal få vurdert og godkjent kompetansen sin.

13.9.2 Departementets vurdering

Fram til lovendringen som ble vedtatt på bakgrunn av Prop. 74 L (2021–2022), stod det i uhl. § 3-4 tredje ledd første punktum at vedtak om generell godkjenning av utenlandsk høyere utdanning bare kan påklages av søkeren. Det følger av omtalen i Prop. 74 L (2021–2022) punkt 6.4.2 at hensikten var å videreføre denne regelen, men ved en feil var denne regelen ikke en del av lovforslaget som ble framlagt for Stortinget.

Departementet foreslår å rette denne feilen og ta inn igjen regelen om at bare søkeren kan klage på vedtak om generell godkjenning. Et godkjenningsvedtak berører først og fremst den som søker om godkjenning. Begrensningen i hvem som har rettslig klageinteresse, har vært praktisert i lang tid, siden begrensningen også tidligere framgikk av studiekvalitetsforskriften § 1-9 første ledd som ble vedtatt i 2010.

Departementet foreslår å ta inn henvisning til UNESCOs globale konvensjon i reglene om generell godkjenning av utenlandsk høyere utdanning tilsvarende det som er gjort for Lisboakonvensjonen, se omtale i punkt 13.2.

Departementet mener at det ellers ikke er behov for flere endringer i reglene om generell godkjenning av utenlandsk høyere utdanning enn det som ble vedtatt på bakgrunn av Prop. 111 L (2020–2021) og Prop. 74 L (2021–2022).

13.9.3 Departementets forslag

Departementet foreslår å videreføre reglene i uhl. § 3-4 om generell godkjenning av utenlandsk høyere utdanning og ta inn igjen regelen om at det bare er søkeren som kan påklage et vedtak om generell godkjenning av utenlandsk høyere utdanning, se forslaget til § 9-7.

13.10 Behandling av søknader om generell godkjenning av utenlandsk høyere utdanning

13.10.1 Dagens regler

I Prop. 111 L (2020–2021) ble det i bestemmelsen om generell godkjenning av utenlandsk høyere utdanning tatt inn regler om NOKUTs behandling av personopplysninger i godkjenningssaker, og at vedtak fra NOKUT kunne deles via vitnemålsportalen. I Prop. 74 L (2021–2022) ble dette tatt ut i en egen bestemmelse, og henvisningen til NOKUT ble fjernet som følge av endringer i oppgaveporteføljen i direktoratene på høyere utdanningsfeltet. Oppgaven med generell godkjenning av utenlandsk høyere utdanning er etter loven lagt til departementet, som fra 1. januar 2023 har delegert den til Direktoratet for høyere utdanning og kompetanse (HK-dir).

I forbindelse med vurdering av søknader om generell godkjenning av utenlandsk høyere utdanning kan det også behandles personopplysninger som nevnt i personvernforordningen artikkel 9 og 10, jf. universitets- og høyskoleloven (uhl.) § 3-4 a første ledd. Det blir ikke fra myndighetenes side etterspurt slike personopplysninger. Imidlertid kan søkeren både i utfylling av søknadsskjemaet og i vedleggene legge fram opplysninger som regnes som særlige kategorier av personopplysninger etter personvernforordningen. Opplysninger om religion, seksuell legning og helse er eksempler på opplysninger som kan komme fram av søknaden. For eksempel brukes ofte vigselsattest til å bekrefte navneendring. På denne attesten kan det også framkomme informasjon om en persons religion, etnisitet eller helse. I slike tilfeller vil disse opplysningene i seg selv ikke være relevante for behandlingen av søknadene, men dokumentet som sådant er nødvendig for å sikre at den som leverer søknaden, er den samme som har fullført utdanningen.

Vedtak om godkjenning kan fattes ved helt eller delvis automatisert saksbehandling, jf. uhl. § 3-4 a andre ledd. Automatisert saksbehandling innebærer at et datasystem fatter beslutninger som er avgjørende for rettighetene og pliktene til en enkeltperson. Ved automatisert saksbehandling er rettsreglene blitt formalisert og programmert i datasystemet. Rettsanvendelsen skjer gjennom datasystemet og ikke ved manuell menneskelig behandling. Avgjørelser som fattes på bakgrunn av utelukkende automatisert saksbehandling, kan bare skje i saker der det ikke er behov for skjønnsmessige vurderinger. Bestemmelsen gir søkeren rett til å kreve manuell overprøving. En slik rett supplerer den alminnelige klageretten etter forvaltningsloven og ivaretar rettighetene og interessene til den registrerte. Manuell overprøving innebærer at det foretas en manuell kontroll av om datasystemet har fattet et korrekt vedtak etter gjeldende lover og forskrifter. Det er godkjenningsmyndigheten som skal gjennomføre denne kontrollen, ikke klageorganet. Ordinær klageadgang følger av forvaltningsloven med de begrensninger som gjelder rettslig klageinteresse.

Fødselsnummer, D-nummer og opplysninger om at personen har fått vedtak om godkjenning av utenlandsk høyere utdanning, kan registreres automatisk i en vitnemålsportal, jf. uhl. § 3-4 a tredje ledd og § 4-14. Informasjon om selve vedtaket vil bare overføres til portalen når den som vedtaket gjelder, selv tar initiativ til det. Når en person velger å dele vedtaket sitt med for eksempel en bedrift eller utdanningsinstitusjon, vil portalen bare formidle det vedtaket som vedkommende har bestemt skal deles, og bare i den perioden vedkommende har bestemt at resultatene skal være tilgjengelige.

13.10.2 Departementets vurdering

Departementet mener at det ikke er behov for flere endringer i reglene om behandling av vedtak om generell godkjenning av utenlandsk høyere utdanning enn dem som ble vedtatt på bakgrunn av Prop. 111 L (2020–2021) og Prop. 74 L (2021–2022).

13.10.3 Departementets forslag

Departementet foreslår å videreføre reglene i uhl. § 3-4 a om behandling av vedtak om generell godkjenning av utenlandsk høyere utdanning med enkelte språklige endringer, se forslaget til § 9-8.

13.11 Samordning av vedtak om godkjenning av utenlandsk høyere utdanning

13.11.1 Dagens regler

Etter universitets- og høyskoleloven (uhl.) § 3-5 h kan departementet pålegge universiteter og høyskoler å samordne sin praksis om godkjenning av utenlandsk utdanning og registrere vedtak om slike godkjenninger i et felles register. Bestemmelsen gir departementet hjemmel til å fastsette forskrift med nærmere regler om registeret. Registeret over vedtak om godkjenning av utenlandske studier (GAUS) er etablert som et verktøy for å dele informasjon om godkjenningsvedtak mellom universitetene og høyskolene og den myndigheten som har ansvar for generell godkjenning av utenlandsk høyere utdanning, og for å gi saksbehandlere som jobber med slike godkjenninger, tilgang til andre institusjoners vedtak.

Gjeldende § 3-5 h kom inn i loven etter forslag i Prop. 111 L (2020 –2021). I Prop. 74 L (2021–2022) ble ordlyden i § 3-5 h noe endret i forbindelse med at den lovregulerte myndigheten til å gi generell godkjenning av utenlandsk høyere utdanning ble flyttet fra NOKUT til departementet. Departementet har fra 1. januar 2023 delegert oppgaven til HK-dir.

13.11.2 Departementets vurdering

Departementet foreslår å videreføre dagens regulering av samordning av institusjonenes praksis i godkjenning av utenlandsk utdanning og videreføre et register for å tilrettelegge for samordning. Registeret bidrar til likebehandling og effektiv saksbehandling. Gjeldende paragraf videreføres i noe omarbeidet versjon. Det er etter departementets vurdering hensiktsmessig å formulere samordning som en plikt for institusjonene direkte i loven, ikke bare som en hjemmel for departementet til å kunne pålegge slik samordning.

Fram til lovendringen som ble vedtatt på bakgrunn av Prop. 74 L (2021–2022), omfattet samordningsplikten vedtak om så vel faglig som generell godkjenning av utenlandsk høyere utdanning. Ordlyden i paragrafen som trådte i kraft 1. januar 2023 er uklar på dette punktet, og departementet forslår en klargjøring. Det bør presiseres at plikten til samordning gjelder både faglig og generell godkjenning, det vil si alle vedtak etter forslaget til §§ 9-3 til 9-5 og § 9-7. Disse vedtakene skal alle registreres i registeret.

Samordning er nødvendig for å sikre likebehandling for søkerne. Departementet mener plikten til å samordne godkjenningspraksis bør uttrykkes tydelig i loven. Det vil gi en større forutberegnelighet for både godkjenningsmyndigheten, institusjonene og de registrerte. Samordningsplikten innebærer å benytte registeret i egen saksbehandling for å se hvordan andre institusjoner og HK-dir har vurdert tilsvarende saker og ta initiativ til drøftinger og eventuelle tiltak for å sikre samordning på området der det eventuelt utvikler seg ulik praksis.

Forskriftshjemmelen videreføres med noen språklige justeringer for å tydeliggjøre hva som kan fastsettes i forskrift.

13.11.3 Departementets forslag

Departementet foreslår å videreføre og tydeliggjøre reglene uhl. § 3-5 h om samordning av vedtak om godkjenning av høyere utenlandsk utdanning og forskriftshjemmel, og ta inn igjen at bestemmelsen også gjelder generelle godkjenninger, se forslaget til § 9-9.

13.12 Forskrifter om godkjenning

13.12.1 Dagens regler

Det følger av universitets- og høyskoleloven (uhl.) § 3-5 g at departementet kan gi forskrift om godkjenning av utenlandsk høyere utdanning, norsk høyere utdanning, annen utdanning og dokumentert realkompetanse. Departementet kan også gi forskrift om saksbehandling og klageadgang.

Det er ikke presisert i bestemmelsen om dette gjelder faglig godkjenning eller generell godkjenning, eller begge deler. Hensikten var at den skulle gjelde all godkjenning; det følger av at dette var en videreføring av tidligere § 3-5 sjuende ledd, som gjaldt alle typer godkjenninger.

Forskrift om godkjenning av norsk og utenlandsk høyere utdanning og av realkompetanse (godkjenningsforskriften) inneholder nærmere regler om godkjenning av utdanning tatt ved andre institusjoner enn den som utsteder vitnemålet, både norske og utenlandske, og av realkompetanse.

13.12.2 Departementets vurdering

Departementet mener at det ikke er behov for endringer i hjemmelen for fastsettelse av forskrift om godkjenning.

13.12.3 Departementets forslag

Departementet foreslår å videreføre hjemlene i uhl. § 3-5 g til å fastsette forskrifter om godkjenning, se forslaget til § 9-10.