23 Merknader til lovforslaget

Kapittel 1 Formål og virkeområde

Til § 1-1 Formålet med universiteter og høyskoler

Paragrafen viderefører dagens lov § 1-1. Paragrafen er omtalt i punkt 5.1.

Paragrafen angir formålet med universiteter og høyskoler. Universiteters og høyskolers oppgaver framgår av § 2-1. Formålsparagrafen og § 2-1 må sees i sammenheng og gir sammen uttrykk for det overordnede samfunnsoppdraget til universiteter og høyskoler.

Med «høyt internasjonalt nivå» i bokstav a og b menes det at universitetene og høyskolene skal strekke seg etter et høyt kvalitetsnivå målt i en internasjonal sammenheng.

Bokstav c understreker at universiteters og høyskolers formål også er å formidle kunnskap mer generelt og å utbre anvendelsen av vitenskapelige og kunstneriske metoder og resultater i samfunnet. Institusjonene har ikke bare et ansvar for frambringelsen av forskningsresultater, men også for å sørge for utnyttelsen av disse. Institusjonene må også sikre at studenter får en aktiv holdning til prinsippet om akademisk frihet.

Bokstav d gjelder universiteters og høyskolers bidrag til miljømessig, sosialt og økonomisk bærekraftig utvikling. Bestemmelsen reflekterer at bidraget fra sektoren er avgjørende for å sikre bærekraften i dagens samfunn og for å løse samfunnsutfordringer fremover, og angir et generelt formål for den samlede virksomheten. Bærekraftsmålene er koblet til virksomheten ved universiteter og høyskoler på to måter: For det første framhever FN utdanning, forskning og innovasjon som sentrale faktorer for å nå målene. For det andre omfatter bærekraftsmålene de store samfunnsutfordringene i vår tid, og disse er det forventet at universiteter og høyskoler i stadig større grad er med på å løse. Det er dermed nødvendig at universiteter og høyskoler bidrar til en bærekraftig utvikling.

Til § 1-2 Lovens virkeområde

Paragrafen viderefører dagens § 1-2 med enkelte endringer. Paragrafen er omtalt i punkt 5.2.

Med «høyere utdanning» i første ledd menes hele utdanningsvirksomheten til universiteter og høyskoler. Høyere utdanning omfatter både utforming, kvalitetssikring og akkreditering av studietilbud, undervisning, tildeling av grader, avvikling av eksamen og studentenes læringsvirksomhet. Loven gjelder både for dem som tilbyr og dem som mottar høyere utdanning og for andre som har en oppgave knyttet til høyere utdanning. Dette kan for eksempel være NOKUTs oppgave med akkreditering av institusjoner og studietilbud, eller oppgaver knyttet til godkjenning av høyere utdanning fra andre land. Loven gjelder både statlige og private universiteter og høyskoler. Loven gjelder ikke høyere yrkesfaglig utdanning. Slik utdanning faller inn under fagskoleloven.

Andre ledd regulerer det stedlige virkeområdet til loven. Hovedregelen i første punktum er at loven bare gjelder for universiteters og høyskolers virksomhet i Norge. Med virksomhet menes utdanning, forskning og kunstnerisk utviklingsarbeid og formidling, jf. § 1-1. Loven gjelder i utgangspunktet ikke for virksomhet som skjer utenfor Norge. For eksempel kan ikke en utenlandsk institusjon eller en norsk institusjon som i sin helhet har etablert sin virksomhet utenfor Norges grenser, kreve å tilby utdanning i utlandet med norsk akkreditering. En institusjon vil heller ikke ha krav på å bli vurdert for statstilskudd for virksomhet som skal gjennomføres i utlandet.

Det følger av andre leddandre punktum at loven gjelder på Svalbard og Jan Mayen dersom ikke annet er fastsatt i eller med hjemmel i loven. Dette er en særregel sammenlignet med svalbardloven § 2 andre ledd og lov om Jan Mayen § 2. Med hjemmel i tredje ledd bokstav c kan det i forskrift fastsettes særlige regler for Svalbard og Jan Mayen. Det er også en særregel om hva som gjelder på Svalbard i § 10-5.

I andre ledd tredje punktum gjøres det unntak fra hovedregelen i første punktum slik at loven også gjelder utdanning som delvis foregår i utlandet. Vilkåret er at denne utdanningen, inkludert tildeling av grader og avvikling av eksamen, må ha en tydelig tilknytning til den virksomheten som den aktuelle institusjonen utøver i Norge. Med «virksomheten […] i Norge» er ment akkreditert utdanningsvirksomhet i Norge. Kravet om tilknytning mellom den delen av utdanningen som foregår i utlandet og den utdanningsvirksomheten som utøves i Norge, innebærer også at det for eksempel kan stilles krav om at utdanningsvirksomheten i Norge har et visst omfang. Presiseringen knyttet til tildeling av grader og avvikling av eksamen betyr at disse elementene kan vektlegges spesielt ved vurderingen av om den konkrete utdanningen har en tydelig tilknytning til utdanningsvirksomheten i Norge. Nærmere bestemmelser om hvilke krav som stilles til slik tydelig tilknytning til virksomhet i Norge, vil bli gitt i forskrift med hjemmel i § 3-2 fjerde ledd. Det norske systemet for akkreditering har som formål å sikre kvaliteten i høyere utdanning i Norge. Det er derfor nødvendig å avgrense det norske akkrediteringssystemet til utdanninger som er, eller kan være, en del av det norske høyere utdanningssystemet. Kravet om at utdanning som delvis foregår i utlandet skal ha en tydelig forankring til virksomheten i Norge, skal bidra til å oppnå akkrediteringssystemets formål om å sikre kvalitet i høyere utdanning i Norge. Kvalitetssikringen av den virksomheten som norske institusjoner er ansvarlig for, må kunne skje gjennom den virksomheten som er organisert i Norge.

Tredje ledd gir hjemmel for Kongen til å gi forskrift som utvider eller innskrenker det saklige eller stedlige virkeområdet til loven.

Tredje ledd bokstav a gir hjemmel for forskrift om unntak fra og nødvendige tilpasninger til lovens regler for enkelte institusjoner som faller inn under loven. At det kan fastsettes «nødvendig tilpasninger» innebærer at det også kan fastsettes særlige regler til erstatning for reglene i loven. Det tas sikte på å gi forskrifter for de tre høgskolene som i dag har tilpasningsforskrifter til universitets- og høyskoleloven. Dette er Forsvarets høgskole, Politihøgskolen og Kriminalomsorgens høgskole og utdanningssenter (KRUS).

Tredje ledd bokstav b gir hjemmel for forskrift om at loven skal gjelde helt eller delvis for virksomhet som foregår i utlandet. Forskriftshjemmelen åpner at for at virkeområdet kan utvides ytterligere enn det som følger av andre ledd andre punktum.

Tredje ledd bokstav c gir hjemmel for å fastsette særlige regler for Svalbard og Jan Mayen i forskrift dersom stedlige forhold tilsier det. Det kan fastsettes unntak og særregler som skal gjelde istedenfor reglene i universitets- og høyskoleloven. Vilkåret om at «stedlige forhold tilsier det» innebærer at det må være særlige forhold ved Svalbard og Jan Mayen som begrunner at det skal fastsettes særlige regler.

Tredje ledd bokstav d gir hjemmel for å utvide og innskrenke virkeområdet for å oppfylle avtale med fremmed stat eller internasjonal organisasjon. Hensikten er å raskt kunne gjøre tilpasninger til internasjonal utvikling i påvente av at det kan gjennomføres en lovendring.

Kapittel 2 Virksomhet og ansvar

Til § 2-1 Universiteters og høyskolers oppgaver

Paragrafen viderefører dagens lov § 1-3 med enkelte språklige endringer. Paragrafen er omtalt i punkt 6.1.

Paragrafen angir hovedoppgavene til universiteter og høyskoler. Paragrafen viser sammen med § 1-1 universiteters og høyskolers samfunnsoppdrag. Det vil ikke nødvendigvis være krav om at alle institusjonerne utfører alle oppgavene som listes opp. Det konkrete innholdet i hva som kreves av den enkelte institusjon, vil blant annet avhenge av i hvilken utstrekning virksomheten er finansiert av staten, virksomhetens størrelse og dens profil.

Av bokstav a framgår at institusjonene skal tilby høyere utdanning basert på det fremste innenfor forskning, faglig og kunstnerisk utviklingsarbeid og erfaringskunnskap. I dette ligger det en anerkjennelse av denne erfaringskunnskapens betydning, særlig for kvaliteten i profesjonsutdanningene. At utdanningen må «være basert på det fremste» innen forskning mv., innebærer at utdanningen skal ligge på et høyt faglig nivå og holdes oppdatert i takt med utviklingen i fagene.

Bokstav b slår fast universiteters og høyskolers ansvar for forskning og faglig og kunstnerisk utviklingsarbeid.

Til universiteters og høyskolers oppgaver ligger også å ivareta formidlingsansvaret, jf. bokstav c. Institusjonene må bidra til å spre resultatene fra forskning, faglig og kunstnerisk utviklingsarbeid til nytte for samfunnet. Formidlingsansvaret er ytterligere presisert i bokstav f, og i § 2-2 om akademisk frihet, som har regler om formidlingsansvaret for den enkelte ansatte som utfører forskning eller faglig utviklingsarbeid.

Bokstav d slår fast universiteters og høyskolers oppgaver knyttet til etter- og videreutdanning og livslang læring. Livslang læring omfatter både formell og ikke-formell læring. Raske teknologiske endringer i arbeidslivet og behov for omstilling i norsk økonomi fører til at universiteter og høyskoler må bidra til at arbeidsstyrken holder seg oppdatert også etter at grunnutdanningene er gjennomført.

Bokstav e pålegger universiteter og høyskoler å legge til rette for at ansatte og studenter kan delta i samfunnsdebatten. Det har en viktig demokratisk funksjon at universiteter og høyskoler bidrar til et opplyst og velinformert offentlig ordskifte med innsikt, fakta og forskningsbasert kunnskap.

Universiteter og høyskoler skal bidra til innovasjon og verdiskapning, jf. bokstav f. Oppgaven omfatter ikke bare kommersialisering av forskningsresultater som kan bidra til norsk næringsvekst gjennom nye produkter og tjenester i et marked, men også bidrag til nyskaping og forbedring i vid forstand. Det kan for eksempel være innovasjon i offentlig sektor, sosial innovasjon og utvikling av nye løsninger på samfunnsutfordringer.

Bokstav g pålegger universiteter og høyskoler å samarbeide med eksterne aktører for å styrke både relevans og kvalitet i virksomheten ved universiteter og høyskoler. Universiteter og høyskoler har mange berøringspunkter med det omliggende samfunnet. For å kunne innrette studietilbud og annen virksomhet i tråd med behovene lokalt, regionalt og nasjonalt er institusjonene nødt til å ha god dialog og samarbeid med aktørene i samfunns- og arbeidslivet. De skal samarbeide bredt med relevante aktører, i offentlig, privat og frivillig sektor i både inn- og utland.

Til § 2-2 Akademisk frihet og ansvar

Paragrafen viderefører dagens lov § 1-5 med noen endringer. Paragrafen er omtalt i punkt 6.2.

Overskriften er endret for å fange opp bredden i det paragrafen regulerer, og for å oppdatere begrepsbruk til å samsvare med vanlig omtale.

Første ledd slår fast at institusjonene skal fremme og verne akademisk frihet. Dette må sees i sammenheng med lovens formål og universiteters og høyskolers oppgaver, slik disse er formulert i § 1-1 og § 2-1. Akademisk frihet på individnivå er en nødvendig forutsetning for at institusjonene skal kunne utføre samfunnsoppdraget på en god måte. Denne regelen, sammenholdt med fjerde til sjette ledd, begrenser arbeidsgivers rett til å instruere ansatte i faglige spørsmål og til å iverksette direkte eller indirekte sanksjoner dersom en instruks vedrørende faglig virksomhet ikke blir etterkommet. Bestemmelsen setter også grenser for hvor langt institusjonen eller den enkelte kan gå i retning av å fraskrive seg disse grunnleggende akademiske rettighetene.

I første punktum andre leddsetning er formuleringen «og dem som utøver den» ny. Tilføyelsen presiserer institusjonenes ansvar for å støtte de individene som utøver sin akademiske frihet, og ikke gi etter for eksempel press om å frata dem oppgaver eller stilling utelukkende på bakgrunn av en ytring. Tillegget er rettet mot de akademiske institusjonene, og presiserer det institusjonelle ansvaret. Tillegget angir ikke konkrete rettsvirkninger, men etablerer en positiv plikt for institusjonen som kan ha betydning f.eks. ved arbeidsrettslige vurderinger. Det institusjonelle ansvaret for å ivareta dem som utøver akademisk frihet gjelder ikke bare de ansatte, men også studentene.

I første ledd andre punktum pålegges institusjonen et ansvar for at den faglige virksomheten skal utøves i samsvar med «anerkjente vitenskapelige, kunstfaglige, pedagogiske og etiske prinsipper». «Anerkjent» viser ikke til selve innholdet i forskningen, men innebærer et krav om redelighet og skikkelighet, og at forskningsvirksomheten følger det som oppfattes som god praksis i lys av nasjonale og internasjonale faglige prinsipper og forskningsetiske normer. Institusjonenes og forskernes forskningsetiske ansvar er utdypet og konkretisert i forskningsetikkloven.

Institusjonene skal sikre kvalitet, men også den individuelle akademiske frihet og ytringsfrihet. Underdalutvalget (NOU 2006: 19) understreket bl.a. at all faglig ledelse skal utøves med respekt for den enkelte forskers frihet til å velge sine problemstillinger og metoder og publisere sine resultater, og at «en institusjon ikke kan holdes ansvarlig for noe den er fraskrevet myndighet over».

Andre ledd slår fast at institusjonene har rett til å utforme sitt eget faglige og verdimessige grunnlag, og tydeliggjør at praktisering må skje innenfor de rammene som følger av regelverket, og særlig plikten til å fremme og verne om den akademiske friheten etter første ledd. Bestemmelsen er i praksis særlig viktig for private institusjoner som er etablert på et religiøst grunnlag. Prinsippet om individuell akademisk frihet omfatter også institusjoner med alternativ faglig eller verdimessig grunnlag, men det er en forutsetning for virksomheten på denne typen institusjoner at det faglige eller verdimessige grunnlaget innebærer noen begrensinger i den enkelte ansattes akademiske frihet. Dette kan for eksempel være verdibegrunnede rammer for undervisningen. Denne typen begrensinger må være godt begrunnet i institusjonens faglige eller verdimessige grunnlag. For å være legitime må slike begrensninger også tydelig angis før ansettelse og nedfelles skriftlig i ansettelseskontrakter slik at det er klart at den ansatte aksepterer dem som en del av ansettelsesvilkårene. Begrensinger må ikke være av en slik art at institusjonens virksomhet ikke kan sies å overholde kravene i første ledd, eller annet regelverk. Retten til å ha en slik alternativ innretning av virksomheten er en del av institusjonens faglige autonomi.

Tredje ledd bokstav a og b innebærer at institusjonenes eiere eller overordnet myndighet ikke kan gi institusjonen pålegg eller instrukser om læreinnhold i undervisningen og om innhold i forskning eller i kunstnerisk og faglig utviklingsarbeid. Tredje ledd må leses i sammenheng med ansattes selvstendige faglige ansvar etter fjerde til sjette ledd.

Tredje ledd bokstav c er nytt. Denne tydeliggjør at den institusjonelle akademiske frihet også gjelder formidlingsoppgaven. Synliggjøringen av friheten til å formidle skal bidra til å styrke formidlingsfriheten for forskningsinstitusjoner, og slik også for vitenskapelig ansatte. Formidlingsoppgaven omfatter både tilgjengeliggjøring av forskningsfunn og formidling av generell fagkunnskap og spørsmål av betydning for det akademiske virke, både innad i institusjonene, og ut til samfunnet. Formidling skal her, som i sjette ledd, leses i vid forstand. Det omfatter den akademiske formidlingen, men ikke vitenskapelig ansattes formidling av andre ting, eller deltakelse i debatter om andre typer tema.

Bokstav d gjelder saker om individuelle ansettelser og utnevnelser. Det er forbud mot direkte pålegg, men dette er ikke til hinder for at private institusjoner i sine vedtekter for eksempel har egne bestemmelser om vilkår for ansettelse.

Fjerde ledd omhandler undervisningsfriheten og gjelder for «den som gir undervisning ved institusjon under denne lov». Begrepet «undervisningsfriheten» henspiller på alle som underviser ved universiteter og høyskoler, uavhengig av oppdrags- eller ansettelsesgrunnlaget. Underviseren har et «selvstendig faglig ansvar for innhold og opplegg» av undervisningen. I dette ligger det både en rett og et ansvar til å formidle det som fagfellesskapet anser som beste tilgjengelige kunnskap, men også en rett til å formidle egne synspunkter og eventuelle avvikende hypoteser, perspektiver og forklaringsmodeller. Undervisningsfriheten er begrenset av rammer «som følger av lov eller med hjemmel i lov». Slike rammer følger blant annet av nasjonale rammeplaner fastsatt av departementet. Begrensninger i undervisningsfriheten vil også kunne følge av studieplan for det faglige innholdet i studiene som er fastsatt av styret ved hver institusjon.

Femte ledd: Retten til å velge emne, definere problemstilling og fastsette metode for sin forskning og sitt faglige og kunstneriske utviklingsarbeid er, sammen med retten til å offentliggjøre resultater, kjernen i den individuelle akademiske friheten. Ordene «har rett til å velge» markerer denne individuelle rettigheten. Arbeidsgivers styringsrett kan ikke brukes til å gi instruks som innebærer inngrep i denne friheten, med mindre disse inngrepene er fastsatt i avtale. Retten omfatter både faste og midlertidige ansatte i vitenskapelige stillinger som har slike arbeidsoppgaver. I den grad studenter forsker eller underviser i tråd med anerkjente prinsipper og standarder i akademia, vil den akademiske friheten også gjelde studentene. Retten til å velge emne og metode gjelder bare «innenfor de rammer som følger av ansettelsesforholdet eller særskilt avtale». «Ansettelsesforholdet» må forstås som et vidt og dynamisk begrep og er ikke begrenset til den opprinnelige inngåtte ansettelsesavtalen. Også den senere utviklingen i arbeidsforholdet må tas med ved vurderingen av hvilke rammer ansettelsesforholdet setter for friheten til å velge emne og metode. Institusjonen har rett til å tilby ansettelsesvilkår som kan innebære en faktisk begrensing i friheten til å velge emne og metode, for eksempel ved midlertidig eller fast ansettelse i konkrete forskningsprosjekter. Institusjonen må ved utformingen av slike arbeidsavtaler sørge for at de ikke går så langt i innskrenkningen av friheten at de handler i strid med det ansvar de er pålagt etter første ledd.

En begrensning i friheten til å velge kan også følge av «særskilt avtale». Dette kan for eksempel være en avtale om oppdragsforskning eller en samarbeidsavtale mellom flere forskere. En slik avtale kan inneholde bestemmelser om emner og problemstillinger som skal utredes, bestemmelser om metode og tidspunkt og form for offentliggjøringen. En ekstern oppdragsgiver eller et avtaleregulert samarbeidsprosjekt kan begrense den enkeltes rett til fritt å velge emne og metode. Den enkeltes akademiske frihet ligger i retten til å avslå å delta på et oppdrag eller i et prosjekt hvis forskeren mener at innholdet i avtalen er i strid med vedkommendes faglige integritet. Denne friheten til å si nei til prosjekter må igjen veies opp mot arbeidsgivers berettigede forventninger om at forskeren oppfyller den forskningsplikt som følger av arbeidsavtalen. Normalregelen må være at en forsker utfører de oppgaver arbeidsgiver pålegger ham eller henne. En forsker som på grunnlag av sin akademiske frihet vil ønske å avslå å delta i et prosjekt, må kunne gi en solid faglig begrunnelse for hvorfor forskeren mener det ikke er forsvarlig å delta i prosjektet.

Sjette ledd er nytt. Det synliggjør den individuelle formidlingsfriheten på lik linje med undervisnings- og forskningsfriheten, og understreker at formidling (akademisk formidling i vid forstand) er både en individuell rett, og et individuelt ansvar. Formidlingsfrihet og -ansvar tilligger dem som både forsker og underviser, og dem som bare gjør en av delene. Fjerde til sjette ledd til sammen konkretiserer de tre arbeidsoppdragene til vitenskapelig ansatte. De ansattes rett til å formidle er en rett den enkelte i utgangspunktet har i forhold til arbeidsgivers styringsrett. Den akademiske friheten, også i formidlingsoppdraget, innebærer både en rett og et ansvar.

Det faglige ansvaret for de vitenskapelig ansatte etter fjerde til sjette ledd har to sider. Det er for det første et ansvar for å drive sannhetssøken ved å forholde seg til de kvalitets-, etikk- og saklighetsnormene som gjelder på feltet deres. For det andre er det et ansvar for å bidra til at andre i fagfelleskapene holder seg til disse normene, for eksempel ved å bidra med fagfellevurderinger, fremsettelse av alternative hypoteser eller falsifisering, eller ved motargumenter og oppklaringer av faglige spørsmål de selv mener er feil eller unyansert belyst i offentlig formidling eller debatt. Ansvaret er ikke ment å innskrenke eller begrense ytringsfriheten for den enkelte, eller andre.

Retten etter sjuende ledd til å offentliggjøre resultatene fra forskning og faglig eller kunstnerisk utviklingsarbeid er en viktig del av den individuelle akademiske friheten.

Første punktum pålegger universiteter og høyskoler å sørge for åpenhet om resultatene fra forskning og faglig eller kunstnerisk utviklingsarbeid. Regelen må ses i sammenheng med institusjonens ansvar etter første ledd, og § 2-1 bokstav c om universiteters og høyskolers generelle formidlingsansvar. Universiteter og høyskoler er ikke gjennom bestemmelsen pålagt et direkte ansvar for offentliggjøring. Bestemmelsen gir heller ikke institusjonen en selvstendig rett til å gripe inn i forskerens rådighet over sine resultater og bestemme at disse skal offentliggjøres på et bestemt tidspunkt eller på en bestemt måte. Institusjonene vil kunne pålegge de faglig ansatte som hovedregel å publisere i åpent tilgjengelige kanaler.

Andre punktum gir forskeren rett til å offentliggjøre sine forskningsresultater. Institusjonen eller oppdragsgiver kan ikke hindre offentliggjøring med mindre noe annet er avtalt i samsvar med denne bestemmelsen. Forskeren skal sørge for slik offentliggjøring. I bestemmelsen ligger det ikke en produksjonsplikt for forskeren, og institusjonen kan ikke pålegge forskeren å offentliggjøre resultater på et bestemt tidspunkt eller med en bestemt hyppighet. Hvis institusjonen som arbeidsgiver mener at en forsker ikke oppfyller rimelige forventninger om offentliggjøring av forskningsresultater, må dette vurderes som et spørsmål om forskeren oppfyller sin forskningsplikt etter arbeidsavtalen.

Etter tredje punktum skal forskere stille det relevante forskningsgrunnlag til rådighet i overensstemmelse med god skikk på vedkommende område. Det stilles ikke krav til at forskningsgrunnlaget blir offentliggjort, men at det gjøres tilgjengelig ved etterspørsel. Begrepet «forskningsgrunnlaget» vil omfatte for eksempel statistiske grunnlagsdata eller fysisk materiale. Forskningsgrunnlag omfatter i denne sammenheng også relevant grunnlagsmateriale for faglig eller kunstnerisk utviklingsarbeid. Hva som er å anse som det «relevante» forskningsgrunnlaget vil variere med hva som er god skikk for vedkommende fagområde. I tvilstilfelle vil formålet med å stille det til rådighet, da særlig etterprøvbarheten, være avgjørende.

Etter fjerde punktum kan institusjonen gi samtykke til utsatt offentliggjøring. Institusjonen kan ikke ensidig pålegge forskeren å utsette offentliggjøring, utsettelsen må være basert på en avtale mellom institusjonen og forskeren. Institusjonen kan gi samtykke til utsatt offentliggjøring når legitime hensyn tilsier det. Det må i hvert enkelt tilfelle være et reelt behov for utsettelsen. Eksempelvis kan utsatt offentliggjøring skje der dette er nødvendig for å beskytte patentrettslige eller konkurransemessige interesser, eller av hensyn til løpende forskningsarbeid. Det er institusjonen i samråd med forskeren som i hvert enkelt tilfelle må vurdere nødvendigheten av og behovet for utsatt offentliggjøring.

Femte punktum fastsetter at begrensninger i retten til å offentliggjøre må være tidsavgrenset. Hvor langt fram i tid det kan avtales eller fastsettes en begrensning uten at det er i strid med bestemmelsen, må vurderes konkret i hvert enkelt tilfelle. Utgangspunktet er at offentliggjøring skal finne sted når begrunnelsen eller formålet med utsettelsen ikke lenger er til stede. «Avtales» omfatter avtaler mellom institusjonen og forskeren, mens «fastsettes» omfatter blant annet styrets myndighet til å beslutte utsettelse. Styret kan ikke fastsette utsettelse i strid med den ansattes rett til selvbestemmelse over tidspunktet for offentliggjøring. Med begrepet «følger av lov eller med hjemmel i lov», tenkes det eksempelvis på regler om taushetsplikt og vern av forsvarshemmeligheter.

Til § 2-3 Norsk og samisk fagspråk

Paragrafen viderefører dagens lov § 1-7 første ledd med enkelte endringer og blant annet språklig tilpasninger til lov 21. mai 2021 om språk. Paragrafen er omtalt i punkt 6.3.

Første ledd er en videreføring av nåværende § 1-7 første ledd. Regelen slår fast at universiteter og høyskoler skal bruke, utvikle og styrke norsk (bokmål og nynorsk) som fagspråk. Dette innebærer blant annet at universitetene og høyskolene må utforme individuelt tilpassede språkstrategier. Universiteter og høyskoler må bidra til at det blir utviklet nye termer på norsk, både bokmål og nynorsk.

Terminologiarbeidet må i nødvendig utstrekning og på hensiktsmessig måte knyttes opp mot den overordnede nasjonale samordningsfunksjonen for utvikling og tilgjengeliggjøring av terminologi, i samarbeid med blant annet Språkrådet og Termportalen ved Universitetet i Bergen. Oppdaterte og tilgjengelige termlister med parallell terminologi på engelsk og norsk (bokmål og nynorsk) er viktig.

Vedlikehold og utvikling av norsk fagspråk er en del av institusjonenes ansvar etter § 2-1 bokstav a om undervisning. Ansvaret for norsk fagspråk må også reflekteres i rutiner og retningslinjer for faglig formidling i bred forstand, og for vitenskapelig og annen faglig publisering. Ansvaret innebærer videre at universiteter og høyskoler på ulike måter medvirker til at det blir utviklet norskspråklige læremidler for høyere utdanning.

Andre ledd knytter seg til samisk språk. Kunnskapsdepartementet har i tildelingsbrev gitt noen universiteter og høyskoler et særlig ansvar for samisk forskning og høyere utdanning. For 2023 er dette Samisk høgskole, Universitetet i Tromsø – Norges arktiske universitet og Nord universitet.

Ansvaret for samisk fagspråk vil i prinsippet omfatte de samme oppgavene som ansvaret for norsk fagspråk. Samisk fagspråk står overfor større utfordringer enn norsk fagspråk. Videre utvikling av oppgaver og prioriteringer innenfor dette området må skje i tett samarbeid mellom de institusjonene som er gitt et særskilt ansvar. Arbeidet må også tilpasses situasjonen for de ulike samiske språkene.

Tredje ledd er nytt. Det gjeninnfører hovedregelen fra 1995 til 2005 om norsk undervisningsspråk som var lovfestet i daværende universitets- og høgskolelov. Tillegget om samisk språk er nytt. Denne plikten er en presisering av plikten i første og andre ledd til å bruke, utvikle og styrke norsk og samisk fagspråk i første og andre ledd. Med «undervisning» i denne sammenhengen menes alle former for kollektive læringsaktiviteter som inngår i den aktuelle studieenheten, og som er organisert av lærestedet, inkludert forelesninger, seminarer, kollokvier og veiledning.

«Undervisningsspråket» er det språket disse læringsaktivitetene i hovedsak foregår på, enten det dreier seg om muntlig eller skriftlig kommunikasjon. Når faglige hensyn tilsier det, og det ikke er til vesentlig ulempe for studentene, kan enkelte læringsaktiviteter som unntak foregå på andre språk enn det som er oppgitt som undervisningsspråket, for eksempel gjesteforelesninger eller veiledning av enkeltstudenter. Begrepet «undervisningsspråk» omfatter ikke skriftlige læremidler.

Tredje ledd andre punktum om unntak innebærer at det gis et handlingsrom for universitetene og høyskolene til å vedta at undervisningsspråket i forelesninger eller andre undervisningssituasjoner kan være på andre språk enn norsk eller samisk. Slike unntak besluttes på grunnlag av en faglig vurdering. Begrunnelser for permanente unntak kan for eksempel ligge i fagets innhold, for eksempel at studiet innebærer opplæring i fremmedspråk eller retter seg primært mot internasjonale studenter. Det kan også gjøres midlertidige unntak, for eksempel når det ikke er tilgang på norsk- eller samiskspråklige undervisere med den nødvendige fagkompetansen. Det er et krav at en klar overvekt av undervisningen over tid skal gis på norsk eller samisk i studieenheter hvor det ikke er faglige grunner til å gi permanent unntak. Institusjonen må også vurdere om bruk av fremmedspråk vil kunne få uakseptabel negativ betydning for norske studenters studiesituasjon. Det vil blant annet avhenge av hvilket gradsnivå undervisningen er på.

Fjerde ledd gir hjemmel for departementet til å fastsette forskrift om institusjonenes ansvar etter denne paragrafen.

Til § 2-4 Åpne forelesninger

Paragrafen viderefører dagens lov § 3-8 andre ledd, men utvider retten for institusjonene til å fastsette unntak. Ordlyden er endret, fra at forelesningene skal være offentlige til at de skal være åpne for allmenheten. Dette er ikke ment å endre innholdet. Paragrafen er omtalt i punkt 6.4.

Første punktum fastslår hovedregelen om at fysiske forelesninger skal være åpne for allmenheten. Regelen omfatter ikke heldigitale forelesninger. Fysiske forelesninger som også strømmes er omfattet. Kravet om åpen tilgang for allmenheten gjelder bare den fysiske forelesningen. Videre gjelder dette kravet bare ordinære forelesninger, ikke andre undervisningsformer.

Andre punktum gir institusjonene rett til å lukke forelesninger når særlige hensyn taler for det, eller det er fastsatt egenbetaling. Når det gjelder første alternativ, må institusjonene ha en saklig begrunnelse for lukking. Særlige hensyn kan være at forelesningens art tilsier det, for eksempel ved kliniske demonstrasjoner eller formidling av taushetspliktbelagt materiale. I slike tilfeller kan institusjonen ha en plikt til å lukke forelesningen. Også institusjonenes ansvar for å sikre studentene et godt læringsmiljø kunne gi grunnlag for lukking. Det kan videre være nødvendig å lukke forelesninger dersom tilstrømningen til forelesningene er så stor at det er problematisk å skaffe store nok auditorier, eller der brannforskrifter eller andre fysiske utfordringer tilsier at det er nødvendig å begrense adgangen. Institusjonen kan ikke lukke forelesninger med begrunnelsen at det er ønskelig for å holde nede eller redusere antall privatister ved et studium.

Institusjonene har også hjemmel til å lukke forelesninger når det er fastsatt egenbetaling for emnet eller studiet som forelesninger inngår i. Dette gjelder de private institusjonene, og de statlige dersom disse har fastsatt egenbetaling etter § 2-5.

Til § 2-5 Gratis høyere utdanning ved statlige universiteter og høyskoler

Paragrafen viderefører dagens lov § 7-1 med språklige endringer. Paragrafen er omtalt i punkt 6.5.

Gratisprinsippet er lovfestet i første ledd, som innebærer at høyere utdanning ved statlige universiteter og høyskoler skal være gratis. Statlige universiteter og høyskoler kan ikke ta egenbetaling fra studentene med mindre departementet har gitt særskilt adgang til det i forskrift. Gratisprinsippet gjelder ordinære utdanninger som fører fram til en grad eller yrkesutdanning ved statlige universiteter og høyskoler. Med ordinære utdanninger menes sammenhengende utdanningsløp som fører fram til en grad eller yrkesutdanning.

Til § 2-6 Egenbetaling for statsborgere fra land utenfor EØS og Sveits

Paragrafen viderefører dagens lov § 7-1 a med en språklig endring. Paragrafen er omtalt i punkt 6.6.

Bestemmelsens første ledd første punktum gir hovedregelen om at statlige universiteter og høyskoler skal kreve egenbetaling fra studenter som er statsborgere i land utenfor EØS og Sveits.

Første ledd andre punktum bestemmer at egenbetalingen minst skal dekke institusjonenes kostnader for utdanningen. Dette innebærer at alle direkte og indirekte kostnader knyttet til studietilbudet blir dekket av egenbetalingen vurdert over tid.

Bestemmelsens andre ledd gir unntak fra hovedregelen om egenbetaling i første ledd, og bestemmer i hvilke tilfeller institusjonene ikke skal ta egenbetaling.

Andre ledd bokstav a bestemmer at institusjonene ikke skal kreve egenbetaling fra utenlandske statsborgere som etter internasjonale avtaler har rett til å bli likebehandlet med norske statsborgere. Her er det foretatt en språklig endring. Rett til likebehandling etter internasjonale avtaler følger av EØS-avtalen for EØS-borgere og visse av deres familiemedlemmer, av EFTA-konvensjonen for sveitsiske statsborgere, og av separasjonsavtalen mellom EFTA-landene og Storbritannia som følge av sistnevntes uttreden fra EU. Det går fram av første ledd første punktum at institusjonene ikke skal kreve egenbetaling fra studenter som er statsborgere i EØS-land og i Sveits. Andre ledd bokstav a vil dermed i praksis omfatte andre grupper som har rett til å bli likebehandlet med norske statsborgere etter internasjonale avtaler. Dette kan for eksempel gjelde britiske statsborgere i Norge som hadde benyttet seg av sin rett til fri bevegelighet før Storbritannias uttreden fra EU 31. desember 2020, eller for visse familiemedlemmer til EØS-borgere i Norge.

Andre ledd bokstav b bestemmer at institusjonene ikke skal kreve egenbetaling fra utenlandske statsborgere som kan ha rett til lån og stipend på samme vilkår som norske statsborgere etter utdanningsstøtteregelverket. Forskrift om utdanningsstøtte § 7 gir vilkår for rett til lån og stipend til utenlandske statsborgere. I hovedtrekk gir vilkårene rett til lån og stipend for studenter som har lovlig opphold i Norge og som

• har permanent oppholdstillatelse, oppholdstillatelse i Norge på grunn av sterke menneskelige hensyn eller særlig tilknytning til riket, er gift med norsk statsborger og begge bor i Norge, eller er familiemedlem til en EØS-borger som har et annet oppholdsgrunnlag i Norge enn utdanning.

• i minst 24 måneder har hatt sammenhengende fulltidsarbeid i Norge med oppholdstillatelse som arbeidstaker, og har vært bosatt i og betalt skatt til Norge.

• i minst 36 måneder har vært bosatt i og vært i utdanning i Norge, og har bestått tilsvarende 3 års fulltidsutdanning uten offentlig støtte til utdanning.

Utenlandske studenter som har fått innvilget søknad om lån og stipend fra Lånekassen, fyller disse vilkårene og dette kan legges til grunn av institusjonene. For søkere som ikke mottar lån og stipend, vil institusjonene måtte vurdere om vilkårene i forskrift om utdanningsstøtte § 7 kan være oppfylt. Institusjonenes vurdering av dette legges til grunn ved avgjørelsen om egenbetaling, men har ikke betydning ved en eventuell senere behandling av søknad om lån og stipend i Lånekassen.

Også tredjelandsstudenter som får utdanning gjennom oppdragsundervisning – f.eks. et utdanningstilbud som tilbys som oppdrag til en bedrift – faller utenfor, jf. også egenbetalingsforskriften §§ 1-1 og 1-2 bokstav d.

Av andre ledd bokstav c går det fram at det ikke skal kreves egenbetaling fra doktorgradskandidater. Kandidater i doktorgradsutdanninger vil normalt enten vil være ansatt i stipendiatstilling ved institusjonen eller ansatt i annen virksomhet, og være dekket av en avtale som gjerne innebærer ekstern finansiering til institusjonen.

Andre ledd bokstav d første punktum bestemmer at institusjonene ikke skal kreve egenbetaling for studenter som er omfattet av et institusjonelt utvekslingssamarbeid. Unntaket for utvekslingsstudenter som er på utveksling i Norge, inkluderer studenter som kommer under avtaler inngått på nasjonalt nivå og som innebærer konkrete forpliktelser om antall innkommende studenter.

Andre ledd bokstav d andre punktum åpner for at det i visse tilfeller likevel kan kreves egenbetaling også under utvekslingsavtaler. Den enkelte institusjon har mulighet til å inngå avtaler om gjensidig egenbetaling, i tilfeller hvor det er ønskelig å unngå et asymmetrisk utvekslingssamarbeid mellom institusjonene. I enkelte tilfeller kan det ligge til grunn for utvekslingssamarbeidet at studenter fra en norsk institusjon må betale skolepenger ved utveksling til den utenlandske institusjonen. I disse tilfellene har institusjonen mulighet til å kreve egenbetaling av innkommende studenter. Institusjonene må i de tilfellene selv vurdere hvorvidt det er ønskelig med egenbetaling for å sikre gjensidighet i utvekslingssamarbeidet og størrelsen på den eventuelle egenbetalingen.

I tredje ledd fastsettes det at departementet kan gi forskrift om ytterligere unntak fra kravet om egenbetaling. Dette unntaket gjelder generelt. Det er spesielt relevant for studenter som kommer gjennom nasjonale samarbeidsprogrammer. Slike unntak vil bli fastsatt for studenter som kommer via blant annet NORPART og NORHED, som er studieopphold organisert som en del av et nasjonalt finansiert samarbeidsprogram. Departementet gis også hjemmel til å fastsette unntak for andre grupper.

Til § 2-7 Særskilt ansvar for enkelte institusjoner

Paragrafen viderefører dagens lov § 1-4 med enkelte endringer. Paragrafen er omtalt i punkt 6.7.

I første ledd første punktum er ansvaret for kunstnerisk utviklingsarbeid tatt inn i tillegg til ansvaret for grunnforskning. Ansvaret gjelder innenfor de områdene der institusjonene tilbyr forskerutdanning og kan tildele doktorgrad. Om ansvaret omfatter både grunnforskning og kunstnerisk utviklingsarbeid eller én av delene, kommer an på hva slags doktorgrader institusjonen tildeler. Bestemmelsen gir ikke institusjoner med rett til å tildele doktorgrad rettskrav på særskilt finansiering. Institusjoner som har rett til å tildele doktorgrad, vil ha et særlig ansvar for å uteksaminere doktorgradskandidater for å kunne beholde sin akkreditering. Det fastsettes nærmere krav til akkreditering av doktorgrader i forskrift med hjemmel i § 3-2.

Første ledd andre punktum gir departementet hjemmel til å pålegge enkelte institusjoner særskilt nasjonalt ansvar på bestemte områder. Et slikt pålegg kan være ett av flere virkemidler for å opprettholde små fag. Dersom et slikt nasjonalt ansvar får økonomiske konsekvenser, vil det nærmere innholdet i ansvaret måtte forelegges Stortinget gjennom behandlingen av de årlige budsjetter.

Andre leddførste punktum regulerer fem institusjoners særlige ansvar for museer med vitenskapelige samlinger og publikumsutstillinger. Dette er i realiteten nasjonalmuseer på sine områder. Universitetsmuseene forvalter blant annet statens eierskap til automatisk fredede kulturminner og er tillagt ansvar for rådgivning, vurdering av dispensasjonssøknader, gjennomføring av utgravinger, vitenskapelig dokumentasjon, konservering og innlemming i samlinger etter kulturminneloven. Universitetsmuseenes virksomhet på det naturhistoriske området gir blant annet det vitenskapelige grunnlaget for Artsdatabankens publikasjoner som rødlistene for arter og naturtyper, for fremmedartlisten («svartelista») og for miljøforvaltningens oppfølgning av naturmangfoldsloven. Andre leddandre punktum gir hjemmel til departementet til å gi forskrift om samarbeid og arbeidsdeling mellom universitetene om museumsvirksomhet.

Tredje ledd gir departementet hjemmel til å legge driften av en nasjonal fellesoppgave til en bestemt institusjonen. Det kan for eksempel være hensiktsmessig med slik organisering i oppstartsfasen for en ny og liten virksomhet eller tjeneste. Å legge driften av en nasjonal fellesoppgave til et universitet eller en høyskole må gjøres i samråd med institusjonen. Driften av den nasjonale fellesoppgaven vil ikke ligge innfor styrets ansvar etter §§ 4-1 og § 5-2. Institusjonens ansvar vil være begrenset til de administrative tjenestene. De øvrige organisatoriske rammene, for eksempel om det skal være et eget styre for driften av oppgaven, må vurderes i hvert tilfelle.

Til § 2-8 universiteters og høyskolers behandling av personopplysninger

Første ledd viderefører dagens lov § 4-15 første og tredje ledd med enkelte endringer. Andre ledd viderefører dagens § 4-15 sjette ledd. Paragrafen er omtalt i punkt 6.8.

Første ledd første punktum gir et supplerende rettsgrunnlag for at universiteter og høyskoler kan behandle personopplysninger om søkere, studenter og doktorgradsstudenter. Personopplysningsloven og personvernforordningen regulerer behandlingen av personopplysninger. Formålet med regelverket er å beskytte den registrerte mot at personvernet blir krenket gjennom behandlingen av personopplysninger om vedkommende. Med «personopplysninger» menes opplysninger og vurderinger som kan knyttes til en enkeltperson.

Første ledd andre punktum gir supplerende rettsgrunnlag for å behandle personopplysninger som nevnt i personvernforordningen artikkel 9 og 10. Opplysninger som nevnt i artikkel 9 er personopplysninger om blant annet rase, etnisk opprinnelse, politisk oppfatning, religion og helse. Opplysninger som nevnt i artikkel 10 er personopplysninger om blant annet straffedommer og lovovertredelser.

Det er to vilkår for når institusjonene kan behandle denne typen personopplysninger. For det første kan det gjøres når det er nødvendig for å behandle saker knyttet til adferd og reaksjoner etter §§ 12-1 – 12-7. Det andre vilkåret, at søkeren eller studenten selv har gitt opplysningene eller gitt tillatelse til at de kan innhentes, er særlig aktuelt ved søknader om tilrettelegging.

Andre ledd gir hjemmel for at departementet kan fastsette forskrift om institusjonenes behandling av personopplysninger.

Kapittel 3 Akkreditering, kvalitetssikring og grader mv.

Til § 3-1 Institusjonskategori og egennavn

Paragrafen viderefører dagens lov § 1-2 andre ledd og § 7-2 første ledd med enkelte endringer. Paragrafen er omtalt i punkt 7.1.

Første ledd er en videreføring av regelen om at det er Kongen som bestemmer hvilken kategori den enkelte institusjon tilhører, og at dette skjer på grunnlag av en faglig vurdering fra Nasjonalt organ for kvalitet i utdanningen (NOKUT). Det innebærer at et vedtak om akkreditering er en forutsetning for en beslutning om endret institusjonskategori. Kravene for akkreditering i kategoriene universitet, vitenskapelig høyskole og høyskole er fastsatt i studiekvalitetsforskriften kapittel 3. Det at vedtaket om innplasseringen i institusjonskategori er basert på institusjonsakkreditering fra NOKUT, skal sikre kvaliteten i høyere utdanning og at den faglige kvalitetssikringen skjer i tråd med de europeiske standardene og retningslinjene som er vedtatt i Bologna-prosessen – European Standards and Guidelines for Quality assurance in the European Higher Education Area (ESG).

Andre leddførste punktum regulerer at det er departementet som har myndighet til å fastsette egennavnet for statlige universiteter og høyskoler. Private institusjoner fastsetter selv sitt egennavn, men navnet må også vise hvilken kategori institusjonen tilhører, jf. tredje punktum.

Andre ledd tredje punktum om at universiteters og høyskolers egennavn skal beskrive hvilken institusjonskategori institusjonen tilhører, innebærer at betegnelsene «høyskole», «vitenskapelig høyskole» og «universitet» må brukes i navnene. Alle universitetene skal ha «universitet» som del av navnet. Noen statlige vitenskapelige høyskoler med godt kjente og innarbeidede navn har beholdt navnene sine.

Til § 3-2 Akkreditering av institusjoner og studietilbud

Paragrafen viderefører dagens lov §§ 2-1 sjette ledd bokstav b, 3-1 første ledd første til tredje punktum og 3-1 tredje ledd første punktum. Paragrafen er omtalt i punkt 7.2.

Første ledd innebærer et krav om at alle studietilbud i høyere utdanning enten må være akkreditert av NOKUT eller av en institusjon med myndighet til å akkreditere egne studietilbud. Hvilke studier den enkelte institusjon har myndighet til å akkreditere selv, framgår av vedtak om institusjonskategori etter § 3-1 og hvilke grader og yrkesutdanninger institusjonen har rett til å gi etter § 3-8, jf. også § 3-4.

Andre ledd er en definisjon av begrepet akkreditering. Kravene til faglig vurdering som underlag for beslutninger om akkreditering gjelder for alle akkrediteringer, i regi av både NOKUT og universitetene og høyskolene. Standardene og kriteriene som etter definisjonen må være oppfylt, refererer til kravene for akkreditering fastsatt i loven og forskrifter, og til kravene for de ulike gradene, mv. De gjelder slikt som organisering og infrastruktur, kvalitetssikring, relevans, internasjonalisering og fagmiljøets /-enes stabilitet, størrelse og forsknings- og utdanningsfaglig kompetanse mv.

Tredje ledd første punktum presiserer at akkreditering bygger på at kravene til kvalitetssikring og kvalitetsarbeid er oppfylt, jf. § 3-5. For ekstern akkreditering av studieprogram må institusjonen ha et tilfredsstillende system for kvalitetssikring. For institusjonsakkreditering, og dermed rett til selv å akkreditere studier, er det krav om et tilfredsstillende kvalitetsarbeid. Kvalitetssikringsarbeidet må blant annet følge de europeiske standardene og retningslinjene for kvalitetssikring i høyere utdanning, ESG. Se merknad til § 3-5.

Tredje ledd andre punktum oppstiller et krav om at studietilbudene skal være i samsvar med Nasjonalt kvalifikasjonsrammeverk for livslang læring, det vil si at læringsutbyttebeskrivelsene for studiene skal være på nivå 6 for bachelor, nivå 7 for master, mv. og nivå 8 for doktorgrader. Se merknad til § 3-8 tredje ledd.

Fjerde ledd gir hjemmel for at departementet gir forskrift om standarder og kriterier for akkreditering av institusjoner og studietilbud.

Til § 3-3 NOKUTs akkreditering av institusjoner og studietilbud

Paragrafen viderefører dagens lov §§ 3-1 andre ledd og 3-1 første ledd siste punktum, og lovfester studiekvalitetsforskriften 3-10 andre ledd. Paragrafen er omtalt i punkt 7.3.

Første ledd første punktum presiserer at NOKUTs akkreditering av institusjoner og studietilbud skal baseres på faglige vurderinger fra eksterne sakkyndige som er oppnevnt av NOKUT. Den sakkyndige komitéen skal samlet ha kompetanse på og erfaring fra gjennomføring av relevante studietilbud eller fra relevant institusjonskategori. I de europeiske reglene om kvalitetssikring, European Standards and Guidelines for Quality Assurance in the European Higher Education Area (ESG), er bruken av sakkyndige, inkludert studenter, i ekstern kvalitetssikring, ett av flere krav (en standard). Første ledd andre punktum stiller krav om at bachelorgrad skal være den minste enheten som kan akkrediteres av NOKUT. Denne begrensningen gjelder nye tilbydere, det vil si institusjoner som ikke har fått akkreditert studietilbud fra før. Regelen er begrunnet i kvalitetshensyn og skal sikre at akkrediterte studietilbud forankres i tilstrekkelig robuste fagmiljøer. Dette er av stor betydning for utdanningskvaliteten. Institusjoner som har fått akkreditert et bachelorstudium, kan søke NOKUT om akkreditering av kortere studietilbud.

Andre ledd innebærer at NOKUT i særskilte tilfeller kan fastsette at søknader om akkreditering ikke vil bli behandlet før etter en periode på inntil to år, såkalt søknadskarantene. Det er for å unngå at den videre utviklingen av det aktuelle studiet blir preget av hastverk og manglende kvalitetssikring ved institusjonen. Det er ikke minst viktig for studentene. Institusjonen trenger ofte tid til å sette inn de nødvendige tiltakene for at studiet skal bli akkreditert på nytt. Regelen medfører også at institusjonene ikke beslaglegger NOKUTs ressurser unødig før en ny søknad er moden til å bli fremmet. Om det skal ilegges slik søknadskarantene, må beslutningen i hvert enkelt tilfelle være gjenstand for en forholdsmessighetsvurdering.

Tredje ledd innebærer en begrensning av klageordningen sammenlignet med reglene i forvaltningsloven. Første punktum begrenser klageinstansens prøvingsadgang. Klageinstansen kan i slike saker prøve om vedtaket er innenfor lovens rammer, om avgjørelsen bygger på korrekt saksbehandling og på et riktig faktum, og om det foreligger brudd på de ulovfestede prinsippene om saklighet, likhet og forsvarlighet. Klageinstansen kan imidlertid ikke overprøve de faglige skjønnsmessige vurderingene, altså forvaltningsskjønnet. Andre punktum begrenser hvem som kan klage på vedtaket. Det er bare den som har søkt om akkreditering, som kan klage, og ikke andre med rettslig klageinteresse etter forvaltningsloven. Både offentlige og private institusjoner har klagerett, jf. forvaltningsloven § 28.

Til § 3-4 Universiteters og høyskolers akkreditering av egne studietilbud

Paragrafen er delvis ny og viderefører i tillegg dagens lov §§ 3-1 tredje ledd og 3-3 første, andre og fjerde ledd med enkelte endringer. Paragrafen er omtalt i punkt 7.4.

Første ledd første punktum fastslår at institusjoner som i tråd med vedtak om institusjonskategori etter § 3-1 første ledd kan kalle seg universitet, vitenskapelig høyskole eller akkreditert høyskole, selv kan akkreditere nye studietilbud ved egen institusjon i samsvar med sin akkrediteringsmyndighet, det vil si de gradene og yrkesutdanningene institusjonen har rett til å gi etter § 3-8. Også innenfor de områdene der institusjoner har akkrediteringsmyndighet, skal NOKUT føre tilsyn med kvalitetsarbeidet og med at institusjoner og studietilbud oppfyller gjeldende standarder og kriterier for akkreditering, jf. § 3-6.

Første ledd andre punktum innebærer at institusjonenes akkrediteringer skal bygge på relevante forskrifter fastsatt av departementet og NOKUT. Institusjonene skal redegjøre for de vurderingene de gjør når de tar stilling til om et studietilbud tilfredsstiller gjeldende standarder og kriterier for akkreditering. Institusjonenes vurdering av hvordan studietilbud fyller forskriftskravene, skal være dokumentert. Dette dokumentasjonskravet gjelder de vurderingene institusjonen gjør på tidspunktet for etablering, i forbindelse med større endringer av studietilbudet, og i forbindelse med evaluering og revidering av studietilbud. Institusjonene er ansvarlige for å sette i verk tiltak for å forbedre, eventuelt legge ned, studietilbud som ikke fyller kravene til akkreditering.

Andre ledd presiserer hvilken akkrediteringsmyndighet et universitet har. Et universitet har myndighet til å selv akkreditere studietilbud på alle nivåer ved egen institusjon så lenge institusjonen har rett til å tildele den aktuelle graden eller yrkesutdanningen jf. § 3-8.

Tredje ledd regulerer hvilken akkrediteringsmyndighet vitenskapelige høyskoler og høyskoler med institusjonsakkreditering har. Innenfor gradsrettighetene etter § 3-8 kan de selv akkreditere egne studietilbud på lavere grads nivå. Innenfor fagområdene der de kan tildele doktorgrad, har vitenskapelige høyskoler og akkrediterte høyskoler myndighet til å akkreditere egne studietilbud på både lavere og høyere grads nivå. På høyere grads nivå kan institusjonene i praksis bare akkreditere nye, egne masterstudier på de områdene de kan tildele doktorgrad, på grunn av begrensningene som følger av gradsrettighetene etter § 3-8. Innenfor fagområder der de ikke kan tildele doktorgrad, må disse institusjonene søke NOKUT om akkreditering av studietilbud på høyere grads- og doktogradsnivå.

Fjerde ledd presiserer at departementet kan trekke tilbake en institusjons akkrediteringsmyndighet. Dette kan departementet gjøre dersom NOKUT finner at en institusjon ikke har et tilfredsstillende kvalitetsarbeid, jf. § 3-5 om kvalitetssikring og § 3-6 om NOKUTs tilsyn med institusjonenes kvalitetsarbeid.

Til § 3-5 Kvalitetssikring

Paragrafen viderefører reglene i dagens lov §§ 1-6 og 2-1 sjette ledd punkt a og studiekvalitetsforskriften § 2-1 tredje ledd. Paragrafen er omtalt i punkt 7.5.

Første ledd viderefører kravet om at universitetene og høyskolene må ha et tilfredsstillende internt system for å sikre og videreutvikle utdanningskvaliteten, og at studentevalueringer må inngå i dette systemet. Det innebærer at institusjonene må legge til rette for løpende utvikling av utdanningskvaliteten og kunne avdekke sviktende kvalitet i studietilbudene. Videre må de kvalitetssikre alle forhold som har betydning for studiekvaliteten, fra informasjon overfor mulige søkere til avsluttet utdanning. Kvalitetsarbeidet må være forankret i institusjonens styre og ledelse på alle nivåer, og det må også dokumenteres. Kravene til dokumenterte ordninger for kvalitetssikring og kvalitetsutvikling er selvstendige vilkår for akkreditering av studietilbud og institusjoner.

Andre ledd viderefører, med en noe endret ordlyd, bestemmelsen i studiekvalitetsforskriften § 2-1 tredje ledd om at kvalitetssikringsarbeidet skal være i samsvar med kravene i standardene og retningslinjene for kvalitetssikring i Det europeiske området for høyere utdanning – Standards and Guidelines for Quality Assurance in the European Higher Education Area (ESG). Der er det satt krav til

1. kvalitetsarbeidet ved universiteter og høyskoler

2. et eksternt system for kvalitetssikring i regi av et uavhengig kvalitetssikringsorgan, som i Norge er NOKUT

3. at nasjonale myndigheter må fastsette egnede rammer for dette kvalitetsarbeidet.

Tredje ledd viderefører hjemmelen om at departementet kan gi forskrift om krav til kvalitetssikringssystemer og kvalitetsarbeid.

Til § 3-6 Tilsyn med studietilbud, kvalitetsarbeid mv.

Paragrafen er delvis ny og delvis en videreføring av dagens lov §§ 1-6, 2-1 tredje, femte og sjette ledd og 3-1 fjerde ledd. Paragrafen er omtalt i punkt 7.6.

Første ledd slår fast at det er NOKUT som er tilsynsmyndighet for universiteters og høyskolers kvalitetsarbeid og for at institusjoner og studietilbud oppfyller gjeldende standarder og kriterier for akkreditering. Kravene til institusjonenes kvalitetsarbeid er regulert i § 3-5. Standarder og kriterier for akkreditering er regulert i §§ 3-2 og 3-3.

Andre ledd regulerer institusjonenes bistands- og opplysningsplikt i forbindelse med tilsyn. Plikten innebærer at institusjonene skal legge til rette for at tilsynet kan utføres, inkludert skaffe nødvendig dokumentasjon og gi adgang til lokaler. Plikten er generell i den forstand at den omfatter alle mulige måter å gi tilgang til opplysninger og lokaler på. NOKUT kan kreve å få opplysninger som kan ha betydning for vurdering av oppfyllelse av kravene som er fastsatt i eller med hjemmel i loven. NOKUT kan gjennomføre undersøkelser i tilsynsarbeidet.

Tredje ledd gir NOKUT hjemmel til å pålegge retting dersom NOKUT finner at institusjonenes kvalitetsarbeid ikke er tilfredsstillende, eller at en institusjon eller et studietilbud ikke oppfyller gjeldende standarder og kriterier for akkreditering. NOKUT skal fastsette en frist for retting. Fristene som settes, er fra tre til tolv måneder, avhengig av antallet mangler og manglenes natur.

Fjerde ledd gir NOKUT hjemmel til å ilegge en institusjon søknadskarantene i tilfeller hvor fristen for å rette forholdene etter tredje ledd er utløpt, og forholdene fremdeles ikke er tilfredsstillende. Denne regelen om søknadskarantene kan anvendes i forbindelse med at institusjonenes kvalitetsarbeid ikke er tilfredsstillende, eller i forbindelse med at en institusjon eller et studietilbud ikke oppfyller gjeldende standarder og kriterier for akkreditering. Institusjonene kan kreve nytt tilsyn ett år etter NOKUTs vedtak, og igjen få behandlet søknader om akkreditering hvis NOKUT finner forholdene tilfredsstillende. For vedtak om søknadskarantene må NOKUT gjøre en forholdsmessighetsvurdering i samsvar med forvaltningsrettslige prinsipper. I denne vurderingen er det relevant å se hen til bruddets art, hvor lang frist institusjonen har og hva som er årsaken til at forholdene ikke er rettet innen fristen.

Femte ledd gir NOKUT hjemmel til å trekke tilbake akkrediteringen av en institusjon eller et studietilbud. Slik reaksjon kan brukes dersom fristen for å rette forholdene etter tredje ledd er utløpt, og institusjonen eller studietilbudet fortsatt ikke oppfyller fastsatte standarder og kriterier for akkreditering.

Ordlyden i femte ledd er endret fra «skal» til «kan». Dette tydeliggjør at NOKUT i disse tilfeller må gjøre en forholdsmessighetsvurdering i samsvar med forvaltningsrettslige prinsipper. I denne vurderingen er det relevant å se hen til bruddets art, hvor lang frist institusjonen har og hva som er årsaken til at forholdene ikke er rettet innen fristen. Dersom en institusjon har fått anledning til å rette et forhold og dette ikke er gjort, skal NOKUT som hovedregel trekke tilbake akkrediteringen. En forholdsmessighetsvurdering kan imidlertid innebære at NOKUT ikke skal trekke tilbake akkreditering dersom et forhold ikke er så alvorlig at akkreditering bør fratas, eller det er gode grunner til at retting ikke har skjedd.

Sjette ledd første og andre punktum innebærer en begrensning av klageordningen sammenlignet med reglene i forvaltningsloven. Første punktum begrenser klageinstansens prøvingsadgang. Klageinstansen kan i slike saker prøve om vedtaket er innenfor lovens rammer, om avgjørelsen bygger på korrekt saksbehandling og på et riktig faktum, og om det foreligger brudd på de ulovfestede prinsippene om saklighet, likebehandling og forsvarlighet. Klageinstansen kan imidlertid ikke overprøve de skjønnsmessige faglige vurderingene, altså forvaltningsskjønnet. Andre punktum begrenser hvem som kan klage på vedtaket. Det er bare den som vedtaket direkte retter seg mot som kan klage, og ikke andre med rettslig klageinteresse etter forvaltningsloven.

Sjuende ledd gir departementet hjemmel til å fastsette forskrift om tilsyn etter denne paragrafen. Forskriften kan blant annet regulere NOKUTs oppnevning av sakkyndige og NOKUTs periodiske tilsyn med institusjonenes kvalitetsarbeid.

Til § 3-7 Gradssystemet

Paragrafen er ny. Paragrafen er omtalt i punkt 7.7.

Første ledd fastslår at gradssystemet består av gradene bachelor, master og philosophiae doctor (ph.d.) eller philosophiae doctor i kunstnerisk utviklingsarbeid (ph.d. i kunstnerisk utviklingsarbeid). Det innebærer at dette er hovedstrukturen i gradssystemet, og at studiene på de fleste fagområder bør følge denne strukturen, også kalt 3+2+3-modellen. Den omfatter bachelorgrad på 180 studiepoeng / tre års studier på fulltid, ordinær master på 120 studiepoeng / to års studier på fulltid, og doktorgradene ph.d. og ph.d. i kunstnerisk utviklingsarbeid. Ordinær master skal bygge direkte på relevant(e) bachelorprogram uten krav til yrkeserfaring. Doktorgradene bygger på ordinær master, integrert master etter andre ledd bokstav b eller grader etter andre ledd bokstav c, e, f, g og h.

Hovedstrukturen omfatter også erfaringsbasert master på 90 eller 120 studiepoeng / ett og et halvt eller to års studier, som først og fremst skal kvalifisere for yrkesutøvelse. Erfaringsbasert master bygger på minst to års yrkeserfaring etter oppnådd bachelorgrad. Erfaringsbasert master på 90 studiepoeng kvalifiserer ikke for direkte opptak til doktorgradsstudier. Erfaringsbasert master på 120 studiepoeng kan gjøre det, men det er ikke et krav at erfaringsbaserte masterprogram må utformes på en måte som gjør at kandidatene er kvalifiserte for direkte opptak til doktorgradsstudier. Det kan også gis bachelor på 240 studiepoeng / fire års studier på fulltid i utøvende og skapende musikk og i utøvende billedkunst. I praksis gis fireårig bachelor bare i musikk.

Andre ledd angir de øvrige gradene som kan gis.

Andre ledd bokstav a gjelder høgskolekandidat, som er på 120 studiepoeng / to år og skal være yrkesrettet.

Andre ledd bokstav b gjelder integrert master, 300 studiepoeng / fem år. Den er først og fremst beregnet på profesjonsutdanninger. Det gis også en integrert master på 330 studiepoeng / 5,5 år i arkitektur ved Arkitektur- og designhøgskolen i Oslo.

Andre ledd bokstav c gjelder master i rettsvitenskap. Det er en profesjonsutdanning som kan gis både som integrert master (300 studiepoeng/ fem år) og etter hovedstrukturen (bachelor 180 studiepoeng/tre år pluss master 120 studiepoeng/to år).

Andre ledd bokstav d omfatter enkelte korte mastergrader (60 til 90 studiepoeng / ett til ett og et halvt år) som bygger direkte på bachelorgrad og ble opprettet ved kongelig resolusjon før 2002.

Andre ledd bokstavene e til h omfatter profesjonsstudier i medisin, veterinærmedisin, psykologi og teologi. Studieprogrammene i medisin, psykologi og teologi er 6 år / 360 studiepoeng, veterinærmedisin 5 ½–6 år (330–360 studiepoeng).

Andre ledd bokstav i gjelder doktorgraden dr.philos. som ikke bygger på organisert doktorgradsutdanning.

Tredje ledd definerer hvilke grader som er definert som henholdsvis lavere grad, høyere grad og doktorgrad.

Til § 3-8 Grader, titler og yrkesutdanninger

Paragrafen viderefører § 3-2 første til fjerde ledd, med enkelte endringer. Den er omtalt i punkt 7.8.

Gradene er omtalt i § 3-7.

Første leddførste punktum er en ny presisering av at akkreditering er et vilkår for å kunne tildele den tilhørende graden. Gradene er omtalt i § 3-7. Bestemmelsen viser til normalordningen, som er at en grad bygger på et fullført og bestått studium. Den er likevel ikke til hinder for tildeling av graden dr.philos. som ikke bygger på noe studium.

Første ledd andre punktum viderefører hjemmelen til å gi forskrift om hvilke grader og yrkesutdanninger en institusjon kan gi, om omfanget av studietilbud som fører til grad eller yrkesutdanning, og hvilken tittel graden eller yrkesutdanningen gir rett til. Med «yrkesutdanning» menes i dagens system fireårige grunnskolelærerutdanninger for trinn 1–7 og trinn 5–10. Termen viser også til de tidligere fireårige allmennlærerutdanningene og til en rekke yrkesrettede høyere utdanninger som før Kvalitetsreformen kunne inngå i en grad, men ikke selv utgjorde en grad. Det gjelder for eksempel faglærerutdanning, sosionom- og barnevernspedagogutdanning, journalist- og bibliotekarutdanning, vernepleier-, sykepleier-, radiograf- og fysioterapeututdanning. Disse skal likestilles med dagens studier og grader. Det vil oftest gjelde i saker som opptak til master og godkjenning etter § 9-1. Med «titler» menes gradstitler, jf. også § 3-10.

Forskriftsmyndigheten flyttes fra Kongen til departementet. Forskriftshjemmelen gir hjemmel til å regulere hvilke institusjoner som kan gi hvilke grader (etableringsretten), og gir vern for både gradene i dagens gradssystem og gradene gitt før innføring av Kvalitetsreformen. Når det gjelder titler, skal det framgå av vitnemålet for oppnådd grad at graden bachelor gir rett til tilsvarende tittel, det vil si bachelor, at graden master gir rett til tittelen master, osv.

Andre ledd gir departementet hjemmel til å gi forskrifter om grader, nasjonale rammeplaner, adgang til å ha fellesgrader og obligatoriske deleksamener.

Andre ledd bokstav a er en utvidelse og sammenslåing av forskriftshjemlene i dagens lov § 3-2 første ledd siste punktum og fjerde ledd slik at departementet kan gi forskrift om krav til de ulike gradene, inkludert omfanget av selvstendig arbeid i høyere grad. Bokstav a gir hjemmel til å fastsette krav til bachelorgrad på annen måte enn som opptakskrav til masterprogram.

Andre ledd bokstav b viderefører dagens lov § 3-2 andre ledd. Nasjonale rammeplaner er aktuelt for profesjonsstudier der det av hensyn til yrkesutøvelsen er behov for at kandidatene skal ha ganske lik kompetanse uansett hvilken institusjon de har studert ved. Dette gjelder for eksempel lærerutdanninger og helse- og sosialfaglige utdanninger.

Andre ledd bokstav c viderefører dagens lov § 3-2 første ledd andre punktum, med den endring at henvisningen til yrkesutdanning tas ut. Grader som gis i samarbeid med andre institusjoner, bør gis som fellesgrader så sant det er mulig, slik at én utdanning gir ett vitnemål. Doble og triple grader bør unngås fordi de kan virke villedende for potensielle arbeidsgivere og forenkle mulighetene for forfalskning. I slike tilfeller er det viktig at det av vitnemålene framgår at de gjelder samme studium. I forskrift kan det også reguleres unntak fra § 3-2 om akkreditering av studier ved akkreditering av fellesgrader. Dette legger til rette for den europeiske tilnærmingen til fellesgrader vedtatt i Bologna-samarbeidet i 2015, the European Approach for Quality Assurance of Joint Programmes, slik at europeiske fellesgrader etter gitte kriterier kan akkrediteres av et kvalitetssikringsorgan som er godkjent i det europeiske registeret over kvalitetssikringsorgan (EQAR).

Andre ledd bokstav d viderefører dagens lov § 3-2 tredje ledd. Bestemmelsen gir departementet hjemmel til å pålegge institusjoner å avholde obligatoriske nasjonale deleksamener i enkelte fag eller emner. Videre gir den departementet hjemmel til å bestemme at eksamensresultatet skal framgå av vitnemålet.

En nasjonal deleksamen kan gjelde hele eller deler av et emne, men ikke hele studietilbudet og gis samtidig uansett studiested. Dersom departementet bestemmer det, er disse eksamenene obligatoriske for de institusjonene som gir utdanningen som er omfattet. Det en forutsetning at de relevante fagmiljøene har innflytelse på utvikling og gjennomføring av de nasjonale deleksamenene.

Tredje ledd viderefører dagens lov § 3-2 første ledd andre punktum om at departementet kan gi forskrift om et nasjonalt kvalifikasjonsrammeverk. Nasjonalt kvalifikasjonsrammeverk for livslang læring (NKR) regulerer innplassering av kvalifikasjoner, deriblant gradene og yrkesutdanningene etter denne loven, på nivå og fastsetter overordnede læringsutbyttebeskrivelser for de ulike nivåene. Kvalifikasjonene etter universitets- og høyskoleloven er innplassert på nivå 6 (bachelor), 7 (master, mv.) og 8 (doktorgrad). NKR og henvisningen av det til Det europeiske kvalifikasjonsrammeverket for livslang læring (EQF) er fastsatt i forskrift. Lovhjemmelen omfatter også selvsertifiseringen av kvalifikasjonene (gradene) fra norsk høyere utdanning til syklusene i Kvalifikasjonsrammeverket for Det europeiske området for høyere utdanning (Bologna-rammeverket, QF-EHEA) og nivåhenvisning på vitnemål og Diploma Supplement. Kvalifikasjonsrammeverket er også relevant for godkjenningsarbeid.

Til § 3-9 Æresdoktor

Paragrafen viderefører dagens lov § 3-2 femte ledd med enkelte endringer. Paragrafen er omtalt i punkt 7.9.

Paragrafen gir alle universiteter og høyskoler som har rett til å tildele doktorgrad, en tilsvarende rett til å tildele graden æresdoktor på de samme fagområdene. Det er satt som vilkår for å kunne tildele en æresdoktorgrad at den som mottar den, har prestert noe som kan karakteriseres som fremragende eller betydningsfullt.

Til § 3-10 Forbud mot misbruk av gradstitler

Paragrafen viderefører dagens lov § 3-2 sjette ledd med enkelte endringer. Paragrafen er omtalt i punkt 7.10.

Første leddførste punktum regulerer en beskyttelse av titler ved å presisere at disse bare kan benyttes ved oppnådd grad eller ved godkjenning av utenlandsk utdanning som faglig jevngod med norsk grad etter § 9-4. Med unntak av gradene dr.philos. og æresdoktor, skal den oppnådde graden bygge på et akkreditert studietilbud, jf. §§ 3-2, 3-7 og 3-8.

Første ledd andre punktum innebærer et forbud mot misbruk av slike titler. Misbruket kan være å bruke titler som uriktig gir inntrykk av å være av samme karakter som disse titlene, eller som kan forveksles med dem. Dette gjelder alle gradstitler, både doktorgradstitler, mastergrads- og bachelorgradstitler og æresdoktor, samt grader som ble gitt før Kvalitetsreformen, jf. § 3-7. Regelen gir mulighet for departementet til å gripe inn mot bruk av falske titler og titler som nesten er identiske med beskyttede titler, men som ikke kan knyttes til en akkreditert utdanning eller andre krav for graden som den aktuelle tittelen viser til.

Andre ledd gir departementet hjemmel til å ilegge et overtredelsesgebyr til den som forsettlig eller uaktsomt tildeler eller bruker en beskyttet tittel, eller bruker en tittel som på misvisende måte er egnet til å forveksles med en beskyttet tittel.

Muligheten til å sanksjonere slik adferd ved å ilegge overtredelsesgebyr gjelder både overfor foretak som tildeler slike titler, og overfor personer som utgir seg for å ha en tittel som ikke finnes, som de ikke har rett til å bruke eller mangler akkreditering for å tilby. Departementet må først fastsette at den aktuelle tittelen er uriktig, eller at personen det gjelder ikke har en utdanning som samsvarer med den tittelen personen gir seg ut for å ha. Det er tilstrekkelig at en person eller et foretak har vært uaktsom, for at vedkommende skal kunne ilegges overtredelsesgebyr. Foretak kan ilegges slikt overtredelsesgebyr etter reglene i forvaltningsloven § 46.

Et eventuelt vedtak om overtredelsesgebyr vil bli ilagt etter at departementet har truffet vedtak om misbruk av gradstitler. Saken skal følge forvaltningslovens saksbehandlingsregler. Hvis departementet vurderer saken slik at grad eller tittel brukes eller tildeles i strid med loven, vil departementet sende en anmodning til overtreder om at bruken må opphøre. Normalt vil det da gis en frist på én til tre måneder for å rette opp forholdet, og det angis normalt at anmodningen er å anse som et forhåndsvarsel, jf. forvaltningsloven § 16. Forskrift 22. november 2018 nr. 1774 om overtredelsesgebyr etter universitets- og høyskoleloven og fagskoleloven § 2 angir at gebyret ikke kan overstige fem ganger folketrygdens grunnbeløp (G).

Etter tvangsfullbyrdelsesloven § 7-2 bokstav d er et vedtak om overtredelsesgebyr tvangsgrunnlag for utlegg, med mindre det er påklaget og klagen har fått utsatt virkning.

Til § 3-11 Forbud mot misbruk av betegnelsene universitet, vitenskapelig høyskole og høyskole

Paragrafen viderefører dagens lov § 7-2 andre til fjerde ledd med enkelte endringer. Paragrafen er omtalt i punkt 7.11.

Første leddførste og andre punktum regulerer bruk av betegnelsene høyskole, vitenskapelig høyskole og universitet. Bruk av disse betegnelsene er forbeholdt institusjoner som oppfyller kriteriene i første og andre punktum.

Første ledd tredje punktum innebærer at bare sykehus som er godkjent som universitetssykehus, kan bruke denne betegnelsen. Godkjenning av bruk av betegnelsen universitetssykehus er nærmere regulert i forskrift om krav til spesialisthelsetjenester, godkjenning av nasjonale tjenester i spesialisthelsetjenesten og bruk av betegnelsen universitetssykehus kapittel 3.

Andre ledd første punktum forbyr bruk av betegnelser som kan gi et uriktig inntrykk av at en institusjon har akkreditering, eller som er egnet til å forveksles med en betegnelse som er nevnt i første ledd. Direkte oversettelser vil normalt være å anse som egnet til forveksling med registrerte navn på norsk og dermed være beskyttet, men dette må vurderes konkret. Andre ledd andre punktum forbyr annen markedsføring som kan gi et uriktig inntrykk av en institusjon har akkreditering. Eksempler på villedende markedsføring som rammes av forbudet i andre ledd, er bruk av ord og uttrykk som «høyere utdanning», «grader» og «studiepoeng» i markedsføringen og i generell informasjon.

Unntakshjemmelen i tredje ledd tar sikte på etablerte institusjoner som Folkeuniversitetet og Kvinneuniversitetet, som er kjent i kraft av sin egenart, og som ikke vil kunne forveksles med institusjoner under loven.

Fjerde ledd om at departementet bestemmer hvilke betegnelser institusjonene skal benytte på andre språk, gjelder oversettelser av de beskyttede institusjonsbetegnelsene «høyskole», «vitenskapelig høyskole» og «universitet» og gjelder for øvrig ikke oversettelser av institusjonenes navn.

Femte ledd regulerer adgangen til å bruk overtredelsesgebyr ved urettmessig bruk av de beskyttede institusjonsbetegnelsene. Reglen innebærer at departementet kan ilegge overtredelsesgebyr dersom regelen om bruk av institusjonsbetegnelsene er overtrådt. Det må vurderes konkret om slik reaksjon er forholdsmessig. Femte ledd første punktum angir skyldkravet for ileggelse av overtredelsesgebyr overfor privatpersoner. Forsett foreligger når noen bruker en beskyttet institusjonsbetegnelse i strid med reglene med hensikt, med bevissthet om at handlingen sikkert eller mest sannsynlig er i strid med reglene, eller holder det for mulig at handlingen er i strid med reglene, og velger å handle selv om det skulle være tilfellet. Med «uaktsomhet» menes simpel uaktsomhet. Den som handler i strid med reglene, og som ut fra sine personlige forutsetninger kan bebreides, er uaktsom. Departementet kan ilegge et foretak overtredelsesgebyr etter denne paragrafen i samsvar med reglene i forvaltningsloven § 46.

Sjette ledd gir departementet hjemmel til å gi forskrift om forbud mot misbruk av institusjonsbetegnelser og om overtredelsesgebyr. I forskrift kan det for eksempel fastsettes regler om hvilke betegnelser som anses å gi inntrykk av at en institusjon har akkreditering, jf. andre ledd. Videre kan det gis forskrift om utstedelse av, størrelse på, forfall av, klage på, overprøving av og lemping av overtredelsesgebyret.

Til § 3-12 Bevilling som statsautorisert translatør

Paragrafen viderefører dagens lov § 7-2, med enkelte språklige endringer. Paragrafen er omtalt i punkt 7.12.

Første ledd første punktum fastsetter at det er Kunnskapsdepartementet som gir bevilling som statsautorisert translatør. Andre punktum gir departementet hjemmel til å gi forskrift om vilkårene for slik bevilling.

Andre ledd regulerer bruk av tittelen «statsautorisert translatør», og tredje ledd regulerer reaksjoner ved urettmessig bruk av slik tittel. Bevillingen gjelder for enkeltspråk, og tittelen skal ikke brukes om andre språk enn det som framgår av bevillingen. Hva som menes med forsett og uaktsomhet, er regulert i straffeloven §§ 22 og 23.

Kapittel 4 Organisering og ledelse ved statlige institusjoner

Til § 4-1 Styret

Paragrafen er en videreføring av dagens lov §§ 9-1 første ledd, 9-2 og 9-3 femte ledd med enkelte endringer. Paragrafen er omtalt i punktene 8.2 og 8.3.

Første, andre ledd og tredje ledd beskriver styrets funksjon og noen hovedoppgaver for styret.

Når styret fastsetter instruks for den daglige ledelsen, jf. fjerde ledd, bør det se den i sammenheng med styreinstruksen, jf. § 4-8. De institusjonene som har valgt rektor, bør bruke disse instruksene til å klargjøre ellers uklare ansvarsforhold mellom rektor, styre og administrerende direktør, jf. § 4-7.

Femte ledd første punktum beskriver styrets ansvar for institusjonens organisering. Uttrykket «styret selv» innebærer at styret ikke kan delegere myndigheten til å fastsette den interne organiseringen. Styret selv skal fastsette organiseringen på alle nivåer, men dette innebærer ikke at styret selv nødvendigvis må behandle ethvert spørsmål om justeringer i organiseringen på alle nivåer, for eksempel om en funksjon på en avdeling skal flyttes fra en seksjon til en annen.

Femte ledd andre punktum innebærer at den organiseringen styret kommer fram til må legge til rette for beslutningsprosesser som gjør at studentene og de ansatte blir hørt. Dette kommer i tillegg til andre rettigheter de ansatte og studenter har i omorganiseringsprosesser.

Femte ledd tredje punktum er nytt og gjør et unntak fra hovedregelen i første punktum om at styret selv fastsetter institusjonens interne organisering på alle nivåer. Punktumet slår fast at nedleggelse av studiesteder skal avgjøres av Kongen i statsråd, noe som legger til rette for at det kan tas distriktspolitiske hensyn i vurderingen. Det innebærer videre at den enkelte institusjon ikke kan velge å legge ned et studiested. Dersom en institusjon ønsker å legge ned et studiested, må dette tas opp med departementet.

Etter sjette ledd skal departementet fastsette en rimelig godtgjøring for styrevervene. I vurderingen av hva som er rimelig, vil departementet normalt legge vekt på styrets ansvar, kompetanse, tidsbruk og virksomhetens kompleksitet, i tillegg til at den skal være på et moderat nivå.

Til § 4-2 Delegering

Paragrafen viderefører dagens lov § 9-1 andre ledd. Paragrafen er omtalt i punkt 8.2.

Det er en lik regel for private institusjoner i § 5-2.

Hvis ikke universitets- og høyskoleloven presiserer at «styret selv» skal ta en avgjørelse, er utgangspunktet at styret kan delegere avgjørelsesmyndigheten. Hvis styret delegerer til andre å ta avgjørelser, er avgjørelsen likevel styrets ansvar. Andre begrensninger i adgangen til å delegere kan f.eks. være annen lovgivning, eller regelverk som legger beslutningsmyndighet til virksomhetens styre.

Til § 4-3 Styrets sammensetning

Paragrafen viderefører regelen i dagens lov § 9-3. Paragrafen er omtalt i punkt 8.3.

Uttrykket «styret selv» i andre og tredje ledd betyr at styret ikke kan delegere myndigheten.

Første ledd innebærer at styret har elleve medlemmer og beskriver styrets sammensetning. Fordelingen mellom de ulike gruppene er den samme som i dagens lov § 9-3 første ledd. Begrepet «vitenskapelige stillinger» brukes som en samlebetegnelse på de som ikke er teknisk og administrativt ansatte. Universitets- og høyskoleloven fra 2005 bruke «undervisnings- og forskerstillingen». Endringen i begrepsbruken i denne regelen innebærer ingen realitetsendringer, se også punkt 11.1.1. Institusjonene må selv ta stilling til hvilken kategori den enkelte ansatte tilhører. I tillegg gjelder § 10-12 om studentenes representasjon i universiteters og høyskolers organer. Bestemmelsen tar utgangspunkt i at departementet utpeker styreleder blant de eksterne medlemmene.

Andre ledd gir styret selv myndighet til å fastsette en annen styresammensetning enn lovens normalordning, som er en videreføring av dagens lov § 9-3 tredje ledd. Dermed får institusjonene et handlingsrom, som typisk vil være aktuelt ved sammenslåinger, men som også kan brukes i andre situasjoner. Bestemmelsen slår fast at styret uansett skal ha representasjon av alle grupper ved institusjonen, og at ingen grupper skal ha flertall alene. Andel styremedlemmer valgt av studentene reguleres også av § 10-12. Det følger av § 4-9 at styret tar slik avgjørelse med alminnelig flertall.

Det følger av tredje ledd at styret selv kan fastsette at det skal ha et flertall av eksterne medlemmer. En slik avgjørelse må tas med to tredels flertall. Hvis styret skal ha et flertall av eksterne medlemmer, skal minst 20 prosent av styremedlemmene velges av og blant studentene, jf. § 10-12.

Fjerde ledd innebærer at departementet kan skreddersy styreordning og sammensetning i de tilfellene det er behov for det, for eksempel hvis det er behov for midlertidige ordninger ved omorganiseringer, sammenslåing mv. Bestemmelsen viderefører dagens lov § 9-3 sjette ledd. Departementets myndighet til skreddersøm er videre enn styrets ved at det også kan fastsette en annen styreordning. Det kan for eksempel være aktuelt i forbindelse ved sammenslåinger hvor det i noen tilfeller i en overgangsperiode har blitt etablert interimsstyrer eller fellesstyrer for flere institusjoner. Regelen setter opp en terskel for når departementet bør bruke myndigheten, ved at ordlyden viser til «særlige tilfeller». Først og fremst er dette et signal om at endret styresammensetning eller styreordning krever en særskilt begrunnelse, og at ordningen bare benyttes unntaksvis.

Til § 4-4 Valg og oppnevning av styret

Paragrafen viderefører i hovedsak reglene i dagens lov § 9-4. Paragrafen er omtalt i punktene 8. og 8.5.

Første ledd fastsetter at styreperioden for styremedlemmene valgt av studentene er ett år, og for øvrige styremedlemmer fire år. Styreperioden er kortere for styremedlemmene valgt av studentene pga. den tiden de normalt er studenter.

Andre ledd viderefører dagens lov § 9-4 andre ledd. Midlertidig ansatte i vitenskapelige stillinger skal velge ett styremedlem hvis de utgjør mer enn 25 prosent av de ansatte i slike stillinger. Hvis de midlertidig ansatte utgjør mindre enn 25 prosent, kan styret ved institusjonen likevel bestemme at de skal være representert i styret, jf. § 4-3 andre ledd. Valgperioden for denne typen midlertidig ansatte er ett år siden tilsettingsforholdet er tidsbegrenset. Dette utelukker ikke gjenvalg med mindre en når opp til den absolutte begrensningen i § 4-4 sjette ledd. Se omtale av «vitenskapelige stillinger» i merknaden til § 4-3 første ledd.

Det følger av tredje ledd at departementet kan forlenge styrets funksjonsperiode og tjenestetid. Dette vil typisk være aktuelt ved sammenslåinger. På samme måte som at det må være «særlige tilfeller» for at departementet skal fastsette annen styresammensetning eller ordning, jf. § 4-3 fjerde ledd, må det være «særlige tilfeller» for at departementet kan endre styrets funksjonsperiode og tjenestetid. Det er imidlertid lagt til grunn at departementet som overordnet myndighet og med grunnlag i departementets alminnelige instruksjonsmyndighet, kan forlenge styreperioden og styremedlemmenes tjenestetid, jf. Ot.prp. nr. 71 (2008–2009) s. 27 og Innst. O. nr. 78 (2008–2009). Bestemmelsen her klargjør dette og gir forutberegnelighet.

Fjerde ledd gir institusjonene selv rett til å foreslå styremedlemmer for institusjonene. Kulturdirektoratet har rett til å foreslå styremedlemmer for kunsthøyskoler. Dette utelukker ikke at også andre kan foreslå styremedlemmer, som departementet kan vurdere å oppnevne. Videre gir bestemmelsen Sametinget rett til å oppnevne to av de eksterne styremedlemmene ved Samisk høgskole. Departementet oppnevner normalt to varamedlemmer for de eksterne styremedlemmene, jf. Prop. 7 L (2015–2016). Institusjonens styre fastsetter regler for valg av varamedlemmer for de styremedlemmene som er valgt av de ansatte og studentene.

Femte ledd innebærer en maksimal tjenestetid på åtte år for å sikre en fornyelse blant styremedlemmene. I praksis er dette særlig aktuelt for eksterne styremedlemmer og de som er valgt blant de ansatte. Den tidligere styreperioden må være «sammenhengende» slik at et medlem kan sitte mer enn åtte år gjennom ulike perioder. Tid som varamedlem teller ikke med. Tid som styremedlem teller ikke med hvis det er aktuelt å oppnevne personen som styreleder. Begrensningen er knyttet til institusjonen, slik at eksterne styremedlemmer kan sitte mer enn åtte år sammenhengende, men ved forskjellige institusjoner.

Sjette ledd avklarer forholdet til likestillings- og diskrimineringsloven § 28 som har minstekrav til representasjon av hvert kjønn basert på et styre eller utvalgs størrelse. Siden styremedlemmene ved de statlige universitetene og høyskolene velges eller utpekes gruppevis, er det nødvendig med en særregel i universitets- og høyskoleloven. Direkte gjelder lovbestemmelsen bare styret for institusjonen, men de samme prinsipper om valgkretser vil gjelde andre kollegiale organ ved institusjonen som velges eller utpekes på samme måte, for eksempel eventuelle styrer ved fakulteter eller institutter.

Sjuende ledd gir styret selv myndighet til å fastsette nærmere regler om valgene. Uttrykket «styret selv» betyr at styret ikke kan delegere myndigheten. Lovens regler om valg er såpass åpne at alle institusjoner må ha et mer detaljert valgreglement om den praktiske gjennomføringen mv. Ut over mer tekniske regler vil institusjonen også kunne ha regler om valgbarhet, for eksempel hvor høy stillingsprosent deltidsansatte må ha for å kunne stemme og være valgbare. Dagens lov § 9-4 fjerde ledd om blant annet rett til å tre tilbake fra verv og varsel til gruppen som har valgt styremedlemmet er ikke videreført. Det er heller ikke dagens lov § 9-5 om plikt til å ta imot og utføre tillitsverv, og heller ikke dagens lov § 9-4 sjuende ledd om at styret kan bestemme at visse stillinger ikke er valgbare til institusjonens styre. Siden disse bestemmelsene er tatt ut av loven, er det opp til styret å vurdere eventuell regulering av slike forhold i valgreglementet.

Til § 4-5 Ansatt rektor

Paragrafen viderefører dagens lov § 10-1. Paragrafen er omtalt i punkt 8.7.

Første ledd slår fast lovens hovedregel, som er at rektor ansettes på åremål. Åremålsperioden er fire år, jf. § 7-6 andre ledd. Bestemmelsen har et generelt krav om at ansettelsesprosessen skal sikre at studentene og de ansatte blir hørt. For øvrig må styret selv fastsette prosessen for å rekruttere den som er best kvalifisert til stillingen. Uttrykket «styret selv» betyr at styret ikke kan delegere myndigheten.

Andre ledd viser til at rektoren er daglig leder for institusjonen i samsvar med de rammene styret fastsetter. Beskrivelsen av rektors ansvar og oppgaver er langt mer overordnet enn i dagens lov § 10-1. Loven har regler om at styret skal fastsette styreinstruks og instruks for virksomhetens daglige ledelse. Styret bør også fastsette nærmere hva som er rektors fullmakter og oppgaver mv., jf. §§ 4-8 første ledd og 4-1 fjerde ledd.

Til § 4-6 Valgt rektor

Paragrafen videreføre dagens lov § 10-2. Paragrafen er omtalt i punkt 8.7.

Uttrykket «styret selv» i tredje og sjuende ledd betyr at styret ikke kan delegere myndigheten.

Første ledd gir en institusjon muligheten til å selv bestemme at den skal ha valgt rektor. Det følger av den generelle bestemmelsen i § 4-9 at styret selv tar slik avgjørelse med alminnelig flertall.

Andre ledd viser til at valgt rektor er styrets leder, og beskriver rektors ansvar og oppgaver. Beskrivelsen av rektors ansvar og oppgaver er mer overordnet enn i dagens lov § 10-2. Det er en følge av at loven har regler om at styret skal fastsette styreinstruks og instruks for virksomhetens daglige ledelse. Her bør styret fastsette nærmere hva som er rektors fullmakter og oppgaver, arbeidsdelingen mellom valgt rektor og administrerende direktør og om styrets arbeid mv, jf. §§ 4-8 første ledd og 4-1 fjerde ledd.

Tredje ledd viderefører dagens lov § 10-2 andre ledd. Valgperioden er på fire år med mindre særlige grunner tilsier en annen varighet, jf. første punktum. Det samsvarer med valgperioden for styremedlemmer valgt av de fast ansatte ved institusjonen og eksterne styremedlemmer. En annen valgperiode enn fire år vil særlig være aktuelt om tidligere rektor slutter før utløpet av perioden. Da kan den nye rektorperioden både settes kortere og lenger enn fire år. På samme måte som for styremedlemmer setter loven en grense for nyvalg om vedkommende har fungert i en sammenhengende periode på åtte år som rektor ved begynnelsen av den nye valgperiode, jf. andre punktum. Hvis en rektor for eksempel har sittet tre pluss fire år på grunn av justert valgperiode, vil vedkommende kunne sitte en ny periode på fire år.

Fjerde ledd viderefører dagens lov § 10-2 tredje ledd. Hvis den som velges som rektor ikke allerede har et tilsettingsforhold, må institusjonen innplassere vedkommende i en åremålsstilling.

Femte ledd viderefører dagens lov § 10-2 fjerde ledd. Ved de institusjonene hvor rektor velges, skal stemmene når de telles opp, vektes slik at stemmene til de ansatte vektes 70 til 75 prosent og stemmene til studentene vektes 25 til 30 prosent. Institusjonens styre fastsetter vekting innenfor disse rammene.

Sjette ledd viderefører dagens lov § 10-2 femte ledd og gir styret myndighet til å gi nærmere regler om valget. Samtidig er handlingsrommet til styret videre enn etter dagens lov, siden reglene her har færre krav enn gjeldende lov.

Til § 4-7 Administrerende direktør

Paragrafen viderefører dagens lov § 10-3. Paragrafen er omtalt i punkt 8.7.

Første ledd viser til at de institusjonene som har valgt rektor som styreleder, også skal ansette en administrerende direktør.

Andre ledd viser til at administrerende direktør er daglig leder for den samlede administrative virksomheten, innenfor de rammene styret fastsetter. Beskrivelsen av administrerende direktørs ansvar og oppgaver er langt mer overordnet enn i dagens lov § 10-3. Styret bør fastsette nærmere hva som er administrerende direktørs fullmakter og oppgaver, arbeidsdelingen mellom valgt rektor og administrerende direktør og om styrets arbeid mv., jf. §§ 4-8 første ledd og 4-1 fjerde ledd.

Til § 4-8 Styrets saksbehandling

Paragrafen viderefører dagens lov §§ 9-2 tredje ledd andre punktum og §§ 9-2 sjette ledd og 9-6 sjette ledd. Paragrafen er omtalt i punkt 8-9.

Første ledd er delvis nytt og delvis viderefører det reglene i dagens lov § 9-2 tredje ledd andre punktum. At det er «styret selv» som skal fastsette styreinstruks betyr at styret ikke kan delegere denne oppgaven. En styreinstruks kan gi mer eller mindre detaljerte regler om styrets arbeid, innenfor de rammene som følger av loven. Siden loven her er mindre detaljert enn universitets- og høyskoleloven fra 2005, er det større behov for at styret vurderer og regulerer slike forhold, for eksempel regler om stemmeplikt. Bestemmelsen nevner noen obligatoriske elementer, men det enkelte styret kan også regulere andre forhold enn de som er trukket fram i loven. Styrene må selv aktivt vurdere og fastsette hvordan de vil arbeide.

Andre ledd viderefører reglene i §§ 9-2 sjette ledd og 9-6 sjette ledd. Et «møte» i lovens forstand er en samling av styret, normalt i samme rom. Det er ikke noe i regelen som er til hinder for at enkelte eller alle styremedlemmer eventuelt deltar ved hjelp av informasjonsteknologiske løsninger hvis det er behov for det. Regelen her gir også mulighet for skriftlig saksbehandling eller at saken behandles på annen betryggende måte. Dette kan eksempel være et virtuelt møte. Styret selv kan bestemme at et møte eller bestemte saker skal behandles for lukkede dører. Styret selv skal fastsette nærmere regler om møtene, jf. første ledd. Regelen innebærer et krav til åpenhet om styrets arbeid. Styret kan for eksempel bidra til åpenhet ved å informere om styrets arbeid og institusjonens virksomhet på nettsidene til institusjonene, arrangere interne hørings- eller informasjonsmøter om større saker som styret har til behandling – slik som nye strategiske planer for institusjonen, omorganiseringer osv. Ansvaret kommer i tillegg til den innsynsretten i dokumenter, som følger av regelverket for øvrig.

Til § 4-9 Alminnelig flertallskrav og vedtaksførhet

Paragrafen viderefører dagens lov § 9-7. Paragrafen er omtalt i punkt 8-10.

Første ledd viderefører flertallskravet i dagens lov § 9-7 andre ledd.

Andre ledd viderefører dagens lov § 9-7 første ledd, men tar høyde for at et styremedlem ikke er til stede sammen med de andre styremedlemmene, men deltar via teknologiske løsninger eller på annen måte enn ved fysisk oppmøte.

Til § 4-10 Adgang til å avsette styret

Paragrafen viderefører dagens lov § 9-8. Paragrafen er omtalt i punkt 8.11.

Første ledd gir Kongen i statsråd myndighet til å avsette styret. Myndigheten kan ikke delegeres til departementet. Vilkåret for å avsette styret er at styret ved sine disposisjoner bringer virksomheten i «fare». Selv om «fare» språklig sett kan ses som en lav terskel, må vilkåret leses i sammenheng med resten av lovteksten. At myndigheten til å treffe beslutninger er lagt til Kongen i statsråd tilsier at terskelen er høy, og at det må foreligge en betydelig «fare» eller skade ved styrets forvaltning av institusjonen. Samlet sett vil det bare helt unntaksvis være aktuelt å avsette styret etter denne regelen. Å velge og oppnevne et nytt styre kan ta tid, og derfor kan Kongen i statsråd oppnevne et midlertidig styre i påvente av at et nytt styre er på plass.

Andre ledd inneholder regler om avsettelse av enkeltmedlemmer av styret dersom det foreligger «tungtveiende grunner». At myndigheten er lagt til Kongen i statsråd, innebærer at myndigheten ikke kan delegeres til departementet. Både styremedlemmer som er valgt og ansatt, kan avsettes. Terskelen for dette er tilsvarende høy som ved avsettelse av styret etter første ledd. Uenighet mellom et styremedlem og departementet om institusjonens retningsvalg vil klart nok ikke være tilstrekkelig. Mulige eksempler på grunnlag for avsettelse kan være økonomisk utroskap overfor institusjonen eller seksuelle overgrep mot ansatte eller studenter, eller det foreligger andre vesentlige forhold som anses uforenlig med ansvaret som styreverv ved et universitet eller en høyskole.

Kapittel 5 Organisering og ledelse ved private institusjoner

Til § 5-1 Organisering og ledelse

Paragrafen viderefører dagens lov § 8-1. Paragrafen er omtalt i punkt 9.1.

Første ledd innebærer at alle private universiteter og høyskoler skal være organisert som aksjeselskap eller stiftelse, jf. lov om aksjeselskaper eller lov om stiftelser. Dette betyr at private aktører ikke kan få akkreditering som universitet, vitenskapelig høyskole eller høyskole eller få akkreditert studietilbud uten at de er organisert som aksjeselskap eller stiftelse. Da kravet ble innført i 2017 ble det også vedtatt en forskrift om overgangsbestemmelser for private høyskoler som hadde en annen organisasjonsform, jf. gjeldende § 13-2, jf. Innst. 225 L (2016–2017), jf. Prop. 44 L (2016–2017). Departementet planlegger å videreføre forskriften.

Andre ledd stiller krav til styrets størrelse og sammensetning, og utfyller aksjeloven og stiftelsesloven. De som fastsetter vedtekter for private universiteter og høyskoler, må sørge for at de samlede kravene til styrets størrelse og sammensetning reflekteres i vedtektene for den private institusjonen. Bestemmelsen retter seg mot andre enn høyskolen selv.

Tredje ledd medfører at loven her stiller samme krav til åpenhet om styrets arbeid ved statlige og private universiteter og høyskoler. Styret kan for eksempel gjøre det ved å informere om styrets arbeid og institusjonens virksomhet på nettsidene til institusjonene, arrangere interne hørings- eller informasjonsmøter om større saker som styret har til behandling – slik som nye strategiske planer for institusjonen, omorganiseringer osv. Ansvaret kommer i tillegg til den innsynsretten dokumenter, som følger av regelverket for øvrig.

Fjerde ledd presiserer styrets plikt til å sørge for å etablere og gjennomføre systematiske kontrolltiltak, såkalt internkontroll, som skal bidra til å sikre at virksomheten etterlever gjeldende lover og regler.

Hvordan internkontrollen innrettes kan variere ut ifra virksomhetens størrelse, egenart mv. Det kan blant annet innebære at en privat institusjon må etablere rutiner for attestering, nedtegnelse av muntlige avtaler eller utarbeidelse av diverse dokumentasjon. Bestemmelsen innebærer ikke innskrenkninger av styrets alminnelige adgang til å delegere oppgaver. Styret kan delegere den konkrete utarbeidelsen av rutiner, og kontroll med etterlevelsen av rutinene og regelverket til for eksempel daglig ledelse, i tråd med den alminnelige adgangen til delegering fra styret. Dersom institusjonen ikke har etablert internkontroll, kan dette møtes med reaksjoner etter reglene i loven kapittel 6. Departementet kan presisere kravene til internkontroll i forskrift, jf. fjerde ledd andre punktum.

Kravet til internkontroll kommer i tillegg til krav om internt system for kvalitetssikring, jf. § 3-5. Kvalitetssikringssystemet skal sikre og videreutvikle kvaliteten i utdanningen, og skal blant annet sikre at studietilbudene oppfyller de kravene departementet og NOKUT har fastsatt.

Femte ledd presiserer noen plikter styret har. Styret skal sørge for at utdanningstilbudet studentene mottar er i samsvar med akkrediteringen til institusjonen, og for øvrig sørge for at virksomheten drives i samsvar med de til enhver tid gjeldende lover og regler og øvrige føringer. Opplistingen av styrets plikter er ikke uttømmende.

Sjette ledd fastsetter at styret selv skal fatte et vedtak om at det er forsvarlig å starte opp et nytt studieår. Uttrykket «styret selv» i betyr at styret ikke kan delegere myndigheten til å fatte slikt vedtak. Vedtaket skal være begrunnet, og styret må selv vurdere hvilke momenter som vektlegges i vurderingen. Blant annet kan studenttilfang, tilgang på lærerkrefter og lokaler, budsjett og økonomi mv. være relevante momenter. Myndighet til å fatte et slikt vedtak kan ikke delegeres. Vedtaket skal bidra til forutberegnelighet for studentene og bevisstgjøring av styret. Vedtaket må være tilgjengelig for studentene, og det bør derfor publiseres på institusjonens nettside. Vedtaket skal fattes før studiestart, som i utgangspunktet er første oppmøtedag i høstsemesteret hvert år.

Til § 5-2 Delegering

Paragrafen viderefører dagens lov § 8-2. Paragrafen er omtalt i punkt 9.2.

Hvis ikke universitets- og høyskoleloven presiserer at styret selv skal ta en avgjørelse, kan styret delegere avgjørelsesmyndigheten. Dersom styret delegerer til andre å ta avgjørelser, er avgjørelsen likevel styrets ansvar.

Til § 5-3 Taushetsplikt

Paragrafen viderefører dagens lov § 7-6 første ledd. Paragrafen er omtalt i punkt 9.3.

Det følger direkte av forvaltningsloven at reglene om taushetsplikt gjelder for statlige institusjoner. Paragrafen fastslår at forvaltningslovens regler om taushetsplikt også gjelder for private universiteter og høyskoler, og bidrar slik til at samme regler om taushetsplikt gjelder for alle universiteter og høyskoler, uavhengig av eieform.

Til § 5-4 Krav til kjønnsbalanse

Paragrafen viderefører dagens lov § 7-6 første ledd. Paragrafen er omtalt i punkt 9.4.

Paragrafen fastslår at likestillings- og diskrimineringsloven § 28 gjelder for private universiteter og høyskoler. De private institusjonene skal sikre at begge kjønn er representert på en måte som samsvarer med kravene i likestillings- og diskrimineringsloven når de oppnevner eller velger utvalg, styrer, råd, nemnder, delegasjoner mv. Paragrafen sikrer like regler for private og statlige institusjoner.

Kapittel 6 Statstilskudd, egenbetaling og tilsyn med private universiteter og høyskoler

Til § 6-1 Vilkår for statstilskudd

Paragrafen viderefører dagens lov § 8-3 første, andre og sjuende ledd med enkelte språklige endringer. Paragrafen er omtalt i punkt 10.1.

Hovedregelen i første ledd innebærer at det er vilkår for å kunne få statstilskudd at en privat institusjon har institusjonsakkreditering. Det er altså ikke tilstrekkelig at en privat institusjon har akkrediterte studietilbud. Akkreditering av institusjoner og studietilbud er regulert i § 3-2. Institusjonsakkreditering er et vilkår for å kunne få tilskudd, men det gir ingen rett til tilskudd. Søknad om statstilskudd behandles av departementet. En innvilget søknad om statstilskudd innebærer at departementet fremmer forslag overfor Stortinget om tilskudd til den private høyskolen. Det er Stortinget, som gjennom behandlingen av de årlige statsbudsjettene, tar endelig beslutning om tilskudd til den enkelte private høyskole, og om tilskuddets størrelse. At tilskuddet tildeles til dekning av driftskostnader for den akkrediterte virksomheten, må ses i sammenheng med § 6-2 om hva tilskuddet kan brukes til.

Andre ledd fastsetter at det unntaksvis kan gis statstilskudd til private høyskoler som ikke har institusjonsakkreditering dersom det foreligger særlige samfunnsmessige behov for virksomheten. Private høyskoler må ha akkrediterte studietilbud, jf. § 3-2, for å kunne søke om tilskudd etter denne unntaksbestemmelse, og det er bare driftskostnadene knyttet til akkrediterte studietilbud de kan motta tilskudd til.

Vilkåret «særlige samfunnsmessige behov» innebærer at adgangen til å gjøre unntak er snever og at det bare skal gis unntak dersom det foreligger særlige hensyn som begrunner unntak fra kravet om institusjonsakkreditering. Dette kan for eksempel være et framtidig kompetansebehov eller faglig eller pedagogisk alternativ eller at virksomheten har en spesiell samfunnsmessig betydning, for eksempel for kulturlivet eller på annen måte. Søknad om statstilskudd etter dette unntaket behandles av departementet. Den nærmere vurderingen av de samfunnsmessige behovene for den private høyskolen skal bero på en helhetlig vurdering av virksomheten. Unntakshjemmelen er en kan-regel. Institusjonen har dermed ikke rett på tilskudd selv om det foreligger særlige samfunnsmessige behov. Dersom departementet mener at det er grunnlag for å innvilge en søknad om statstilskudd etter dette unntaket, må departementet fremme forslag om dette for Stortinget. Den endelige vurderingen av de samfunnsmessige behovene for den aktuelle virksomheten ligger til Stortinget i behandlingen av statsbudsjettet. Stortinget kan også fastsette vilkår, for eksempel at et unntak skal være tidsavgrenset.

Tredje ledd gir hjemmel for at departementet til å fastsette nærmere vilkår for statstilskudd i forskrift. Departementet kan fastsette vilkår ved tildelingen av tilskuddet, inkludert krav til dokumentasjon, rapportering og kontroll. Videre kan departementet fastsette regler om gjennomføring av søknadsbehandling, slik som krav til søknaden, søknadsfrister mv.

Til § 6-2 Statstilskudd, egenbetaling og utdelinger

Paragrafen viderefører dagens lov § 8-3 tredje til sjette ledd med enkelte endringer. Siste ledd er nytt. Paragrafen er omtalt i punkt 10.1.

Første ledd gjelder alle private universiteter og høyskoler, både de som mottar statstilskudd og de som ikke mottar statstilskudd. Leddet regulerer hvordan tilskudd og egenbetaling fra studentene lovlig kan brukes til drift. Reglene omfatter alle typer disposisjoner. At tilskudd og egenbetaling skal brukes til akkrediterte studietilbud, innebærer at disposisjonen må vurderes opp mot den aktuelle akkrediteringen. I hvilken grad disposisjonen bygger opp om det faglige innholdet i utdanningen og hvilke fordeler det vil gi for studentene, vil være relevante momenter i vurderingen. Midlene må brukes til disposisjoner som ligger innenfor formålet i § 1-1. Oppgavene i § 2-1 må ses i sammenheng med formålet, og anses å ligge innenfor dette. Tilskuddsbrevet fra departementet presiserer nærmere hva statstilskuddet kan brukes til.

Andre ledd gjelder bare private universiteter og høyskoler som mottar statstilskudd fra Kunnskapsdepartementet. Første punktum om at tilskudd og egenbetaling skal komme studentene til gode innebærer for det første at midlene ikke kan brukes i strid med utdelingsforbudet etter andre punktum eller kravet til bruk i drift i første ledd. For det andre er «til gode-kravet» et selvstendig krav og et tolkningsmoment for vurdering av ulike disponeringer. At midlene må komme studentene til gode innebærer at midlene må brukes på formål som er relevante for virksomheten på en måte som kommer studentene til gode. Videre må bruken av midlene være forholdsmessig. Det innebærer at det må vurderes i hvilket omfang det er tillatt å disponere midler til ulike formål som i seg selv er relevante for virksomheten. Det kan ikke disponeres midler i et omfang eller på en måte som ikke står i rimelig forhold til hva som oppnås med disponeringen. Dersom en institusjon bruker mye midler til ett formål, stilles det sterkere krav til formålets relevans og at innsatsen gir positive utslag for studentene.

Som «utdeling» i andre ledd andre punktum regnes for aksjeselskaper enhver overføring av verdier som direkte eller indirekte kommer aksjeeieren til gode. Verdien skal beregnes etter virkelig verdi på dagen for overføringen, jf. aksjeloven § 3-6 andre ledd. For stiftelser innebærer forbudet at en stiftelse som mottar tilskudd, ikke kan dele ut stiftelsens midler, selv om dette er fastsatt i vedtektene, jf. stiftelsesloven § 19. Utdelingsforbudet gjelder for hele rettssubjektet, og også for annen virksomhet enn akkreditert utdanning som drives i samme rettssubjekt. Utdelingsforbudet gjelder alle former for overføring av verdier til eier eller eiers nærstående, inkludert konsernbidrag. Utdelingsforbudet gjelder generelt, som blant annet innebærer at utdelingsforbudet vil gjelde tilsvarende ved fusjon, fisjon, salg, og andre endringer av virksomheten. Utdelingsforbudet gjelder også ved avvikling av virksomheten. Ved avvikling av private universiteter og høyskoler organisert som aksjeselskap, kan en andel av likvidasjonsutbyttet tilsvarende innskutt egenkapital, tilfalle eierne. Verdien skal beregnes etter virkelig verdi på dagen for avviklingen. Med hjemmel i sjette ledd kan departementet fastsette nærmere regulering av blant annet avvikling i forskrift.

Tredje ledd er nytt i 2023, og innebærer at private universiteter og høyskoler ikke kan bruke statstilskudd til å dekke driftskostnader for studier som tilbys til studenter som ville vært omfattet av plikten til å betale studieavgift ved statlige universiteter og høyskoler etter § 2-6. Private institusjoner kan etter gjeldende regler kreve egenbetaling. Uten en regulering av bruken av det statlige tilskuddet for studenter fra land utenfor EØS og Sveits, vil statlige midler kunne bli brukt til å finansiere utdanning for denne gruppen.

Fjerde ledd gjelder private høyskoler som ikke mottar statstilskudd. Disse høyskolene har ikke anledning til å foreta utdelinger som medfører at egenkapitalen i aksjeselskapet eller stiftelsen blir lavere enn 20 prosent av de totale eiendelene. Ettersom private høyskoler skal drives som aksjeselskap eller stiftelse, jf. § 5-1, vil aksjeloven eller stiftelseslovens regler om utdelinger også gjelde. Utdelingsbegrensningen i fjerde ledd gjelder i tillegg til de begrensninger som følger av aksje- og stiftelseslovgivningen.

Femte ledd gir departementet hjemmel til å gi forskrift om disponering av statstilskudd og egenbetaling. Forskriften kan presisere kravene til lovlig disponering av statstilskudd og egenbetaling innenfor rammene av denne paragrafen. Dette inkluderer nærmere regler om avvikling av en virksomhet og fordeling av likvidasjonsutbytte.

Til § 6-3 Avtaler med nærstående parter

Paragrafen viderefører dagens lov § 8-4 med enkelte språklige endringer. De språklige endringene er ikke ment å innebære noen realitetsendringer. Paragrafen er omtalt i punkt 10.2.

Første ledd presiserer at handel med nærstående ikke skal avvike fra det som ville vært fastsatt mellom uavhengige parter. Kravet innebærer at handel skal skje på markedsmessige vilkår, uavhengig av om institusjonen mottar statstilskudd eller ikke, og uavhengig av organisasjonsform. Hvem som er nærstående, inkluderer, men er ikke begrenset til, de som er oppregnet i aksjeloven § 1-5 og stiftelsesloven § 5. I forskrift etter tredje ledd kan departementet fastsette regler om hvem som regnes som nærstående etter denne paragrafen.

Kravet om at avtaler ikke skal avvike fra det som ville vært fastsatt mellom uavhengige parter, gjelder alle disposisjoner som innebærer overføring av verdier. Dette kan for eksempel være handel med varer og tjenester, sikkerhetsstillelse, pantsettelse eller lån. Kravet gjelder både i drift og ved avvikling av virksomheten. Det gjelder også ved fusjon, fisjon, omdanning og lignende omstruktureringer av virksomheten.

Private universiteter og høyskoler må kunne dokumentere at avtaler med nærstående er gjennomført på markedsmessige vilkår, jf. første ledd andre punktum. Dokumentasjonen kan være kontrakter, vurderinger av takstmann eller annen uavhengig ekspert og lignende. Videre kan det for eksempel omfatte eventuelle nedtegninger fra forhandlinger, dokumentasjon på at motytelse faktisk er ytt i den grad eller størrelse som er beskrevet i kontrakt. Det er institusjonen som er nærmest til å skaffe underlagsdokumenter som viser at en avtale er gjennomført på markedsmessige vilkår, i form av for eksempel erklæringer, uavhengige vurderinger, sammenlignbare priser, tidligere kontrakter om samme ytelse eller lignende. Mangelfull dokumentasjon fra en institusjon vil kunne gi grunnlag for vedtak om reaksjoner etter § 6-7 til § 6-10.

Andre ledd gir departementet hjemmel til å kreve dokumentasjon fra nærstående parter. At det er behov for dokumentasjonen i tilsynet, skal ikke forstås som en streng begrensning i adgangen til å innhente dokumentasjon. Hensikten med å innhente dokumentasjonen må være å vurdere om den private institusjonen har overholdt kravet i første ledd. For eksempel kan avtaler som den nærstående har inngått med andre, bidra til å belyse om handelen med universitetet eller høyskolen er markedsmessig. Nærstående parter til private universiteter og høyskoler har en plikt til å gi innsyn i regnskapsmateriale eller annen dokumentasjon som kan være relevant for tilsynet.

Tredje ledd gir departementet hjemmel til å fastsette forskrift om handel med nærstående. Dette kan inkludere presisering av krav til dokumentasjon av handel med nærstående, nærmere avgrensning av hvem som er å regne som nærstående part med mer.

Til § 6-4 Tilsyn med private universiteter og høyskoler

Paragrafen viderefører reglene i dagens lov § 8-5 med enkelte språklige endringer. Paragrafen er omtalt i punkt 10.3.

Første ledd fastsetter at det er departementet som er tilsynsmyndighet for private universiteter og høyskoler. Tilsynsoppgaven omfatter både private institusjoner som mottar statstilskudd, og private institusjoner som ikke mottar statstilskudd. Oppgaven som tilsynsmyndighet kan på alminnelig måte delegeres til underliggende organ.

Andre ledd regulerer private universiteters og høyskolers bistands- og opplysningsplikt i forbindelse med tilsyn. Plikten innebærer at institusjonene skal legge til rette for at tilsynet kan utføres, inkludert skaffe nødvendig dokumentasjon og gi adgang til lokaler. Plikten er generell i den forstand at den omfatter alle mulige måter å gi tilgang på opplysninger og lokaler på. Det kan kreves opplysninger som kan ha betydning for oppfyllelse av kravene som er fastsatt i eller med hjemmel i loven. Blant annet kan det kreves at institusjonene dokumenterer og redegjør for slike opplysninger, for eksempel ved å utlevere eller sammenstille regnskapsmateriale med bilag, korrespondanse og styreprotokoller. Det kan gjennomføres undersøkelser i tilsynsarbeidet.

Tredje ledd fastsetter at den lovbestemte og avtalte taushetsplikten for revisor og regnskapsfører ikke gjelder overfor departementet for opplysninger etter andre ledd.

Fjerde ledd fastsetter at departementet kan gi forskrift om tilsyn etter denne paragrafen. Det kan blant annet fastsettes regler i forskrift om hvordan opplysninger skal gis, tilgang til institusjonenes ledere og ansatte, og om adgang til institusjonenes lokaler under tilsynet.

Til § 6-5 Rapporteringsplikt

Paragrafen viderefører dagens lov § 8-6 med enkelte endringer. Paragrafen er omtalt i punkt 10.4.

Første ledd fastsetter at private universiteter og høyskoler skal rapportere regnskapsinformasjon til departementet. Hjemmelen omfatter både private institusjoner som mottar statstilskudd og private institusjoner som ikke mottar statstilskudd. Rapporteringsplikten gjelder årsregnskap og tilhørende dokumentasjon.

Behovene for rapportering om antall studenter og annen relevant informasjon om virksomheten ivaretas av kravene om rapportering til databasen for statistikk om høyere utdanning (DBH) etter § 15-3.

Andre ledd fastsetter at private universiteter og høyskoler skal melde ifra til departementet dersom virksomheten skal gjennomføre en omstrukturering eller avvikle driften. Slik melding skal gis ved fusjon, fisjon, omdanning, salg og avvikling. Meldeplikten gjelder for de partene som er direkte involvert. Melding skal gis før en slik omstrukturering eller avvikling finner sted. Meldingen fratar ikke departementet adgang til å føre kontroll med at tilskudd og egenbetaling er disponert i samsvar med regelverket i forbindelse med omstruktureringen eller avviklingen.

Tredje ledd gir departementet hjemmel til å gi forskrift om rapporteringsplikten i første ledd og meldeplikten i andre ledd. Forskriften kan blant annet fastsette nærmere krav til opplysninger som skal rapporteres, innenfor rammene av første ledd. Departementet kan også fastsette formkrav og frister, og regulere andre praktiske forhold rundt rapporterings- og meldeplikten.

Til § 6-6 Krav til regnskap og revisjon

Paragrafen viderefører dagens lov § 8-7 første ledd første punktum og andre og fjerde ledd med enkelte språklige endringer. Paragrafen er omtalt i punkt 10.5.

Private universiteter og høyskoler skal være aksjeselskap etter aksjeloven eller stiftelser etter stiftelsesloven, jf. § 5-1. Det følger av disse lovene at institusjonene er regnskapspliktig. Første ledd innebærer at unntakene for små foretak i regnskapsloven § 3-1 første ledd andre punktum om årsregnskap og andre ledd andre punktum om årsberetning ikke gjelder for private universiteter og høyskoler. Små private universiteter og høyskoler skal dermed utarbeide årsregnskap og årsberetning etter de ordinære reglene i regnskapsloven. Videre fastsetter første ledd at unntaket fra revisjonsplikten i revisorloven § 2-1, jf. aksjeloven § 7-6 ikke gjelder for private universiteter og høyskoler. Private universiteter og høyskoler vil dermed alltid ha revisjonsplikt.

Andre ledd fastsetter et krav om økonomisk skille mellom den akkrediterte virksomheten og annen virksomhet. Kravet gjelder både private institusjoner som mottar statstilskudd og private institusjoner som ikke mottar statstilskudd. At den akkrediterte virksomheten drives alene i eget rettssubjekt tilfredsstiller kravet til økonomisk skille. Dersom den private institusjonen driver annen virksomhet enn akkreditert virksomhet i samme rettssubjekt, må det være regnskapsmessige skiller som er egnet til å dokumentere at annen virksomhet holdes økonomisk adskilt fra den akkrediterte virksomheten. Et krav til regnskapsmessig skille innebærer at det løpende skal føres separate regnskap for de ulike delene av virksomheten etter ordinære regnskapsprinsipper, inkludert fullt resultat- og balanseregnskap.

Tredje ledd fastsetter at departementet kan gi forskrift med nærmere krav til regnskap, dokumentasjon og revisjon. Dette kan blant annet innebære presiseringer av krav til dokumentasjon om økonomisk skille etter andre ledd, krav til hvordan dokumentasjonen skal utarbeides og presenteres, krav til oppbevaringstid, frister og andre praktiske forhold.

Til § 6-7 Pålegg om retting

Paragrafen viderefører dagens lov § 8-8 med enkelte språklige endringer. Paragrafen er omtalt i punkt 10.6.

Paragrafen gir departementet hjemmel til å pålegge private universiteter og høyskoler retting dersom det foreligger brudd på krav fastsatt i loven eller med hjemmel i loven, eller i grunnlaget for tilskuddet. Reaksjonen kan brukes både overfor private institusjoner som mottar statstilskudd og private institusjoner som ikke mottar statstilskudd. Et pålegg om retting bør i de fleste tilfeller være den første reaksjonen dersom det avdekkes lovbrudd. Det skal legges til grunn et proporsjonalitetsprinsipp ved valg av reaksjoner. I særlige tilfeller kan departementet bruke andre, strengere reaksjoner uten at det først er gitt pålegg om retting. Dette kan for eksempel være aktuelt der regelbruddets art tilsier at retting ikke vil være et hensiktsmessig virkemiddel, av hensyn til studentene eller for å beskytte statens midler. Pålegg om retting er enkeltvedtak, jf. forvaltningsloven § 2 første ledd bokstav b.

Et pålegg om retting skal inneholde en frist for oppfyllelse. Denne fristen skal gi institusjonen tilstrekkelig tid til å kunne oppfylle pålegget. Hva som er tilstrekkelig tid, må avgjøres konkret i det enkelte tilfellet.

Til § 6-8 Krav om tilbakebetaling av statstilskudd

Paragrafen viderefører dagens lov § 8-9 med enkelte språklige endringer. Paragrafen er omtalt i punkt 10.7.

Paragrafen fastsetter at tilskudd som er disponert i strid med regelverket, kan kreves tilbake. Formålet er å sikre at statstilskudd brukes i samsvar med loven og Stortingets forutsetninger.

Et krav om tilbakebetaling er tvangsgrunnlag for utlegg, jf. tvangsfullbyrdelsesloven § 7-2 bokstav e.

Til § 6-9 Tvangsmulkt og overtredelsesgebyr

Paragrafen viderefører dagens lov §§ 8-10 og 8-11 første ledd første punktum og tredje ledd med enkelte språklige endringer. Paragrafen er omtalt i punktene 10.8 og 10.9.

Første ledd fastslår at departementet kan ilegge tvangsmulkt for å sikre at et pålegg gitt med hjemmel i loven blir etterlevd. En forutsetning for bruk av tvangsmulkt er at det er gitt et pålegg, og at fristen for oppfyllelse er oversittet. Et vedtak om tvangsmulkt vil være et enkeltvedtak, jf. forvaltningsloven § 2 tredje ledd. Vedtak om ileggelse av tvangsmulkt innebærer at et bestemt beløp skal betales for hver dag. Vedtaket skal rette seg mot den som er gitt pålegget om retting. Det følger av tvangsfullbyrdelsesloven § 7-2 bokstav d at beslutning om tvangsmulkt er tvangsgrunnlag for utlegg.

Det slås fast i andre ledd at et universitet eller en høyskole som bryter regler i eller med hjemmel i universitets- og høyskoleloven, kan ilegges overtredelsesgebyr. Ileggelse av overtredelsesgebyr er enkeltvedtak, jf. forvaltningsloven § 2 første ledd bokstav b.

Overtredelsesgebyret skal ilegges den som lovens krav retter seg mot i det konkrete tilfellet. Det er et vilkår for å kunne ilegge overtredelsesgebyr at institusjonen eller noen som opptrer på vegne av institusjonen, forsettlig eller grovt uaktsomt overtrer reglene. Forvaltningsloven § 46 gjelder for bruk av overtredelsesgebyr etter denne paragrafen. Det er ikke adgang til å ilegge enkeltpersoner overtredelsesgebyr etter denne paragrafen.

Skyldkravet kan oppfylles av én eller flere enkeltpersoner som opptrer på vegne av institusjonen, inkludert anonyme gjerningspersoner. Skyldkravet kan også oppfylles gjennom summen av flere enkeltpersoners adferd, såkalte kumulative feil. Se nærmere om skyldkravet ved administrativ foretaksstraff i Prop. 81 L (2021–2022) merknaden til § 46 og punkt 6.4.

I utgangspunktet kan alle ansatte og innleide ved institusjonen anses å opptre «på vegne av» institusjonen, men det må vurderes konkret. Dersom handlingen har et klart illojalt preg som institusjonen ikke kunne forutse, er dette et moment som kan tale for at handlingen ikke er gjort på vegne av institusjonen. I grensetilfeller har det betydning hva slags stilling vedkommende har på institusjonen. Det skal mer til for å kunne konkludere med at handlingen ikke er på vegne av institusjonen hvis vedkommende har en høy stilling enn hvis vedkommende har en en underordnet stilling.

Overtredelsesgebyr kan brukes ved brudd på regler som er fastsatt i eller med hjemmel i loven. Det er ikke begrenset til enkelte brudd, men bruken av en slik reaksjon må være forholdsmessig. Det vil si at reaksjonen må stå i forhold til bruddet. Dette betyr i praksis at det er ved mer alvorlige eller gjentagende brudd at det er aktuelt med overtredelsesgebyr.

Ileggelse av overtredelsesgebyr er å regne som en administrativ sanksjon etter tvangsfullbyrdelsesloven § 7-2 bokstav d, og er tvangsgrunnlag for utlegg.

Overtredelsesgebyret skal utmåles i det enkelte tilfellet. Størrelsen på gebyret kan ta hensyn til blant annet overtredelsens art, omfang, virkning for studentene, om overtredelsen skyldes et ønske om å vanskeliggjøre departementets tilsynsvirksomhet, oppnådde fordeler, om overtredelsen utelukkende skyldes forhold utenfor institusjonens kontroll, institusjonens økonomiske evne med videre. Utmålingen av gebyret bør være proporsjonal med overtredelsen.

Tredje ledd gir departementet hjemmel til å gi forskrift om tvangsmulkt og overtredelsesgebyr etter denne paragrafen. Departementet kan i forskrift fastsette regler om blant annet tvangsmulktens størrelse og angi momenter som kan vektlegges ved utmålingen. Departementet kan også fastsette regler om at tvangsmulkt kan lempes. Minimums- og maksimumsbeløp for det enkelte overtredelsesgebyret kan også fastsettes i forskrift. I forskriften kan det også fastsettes hvilke momenter som kan eller skal legges vekt på ved eventuell ileggelse av overtredelsesgebyret, og andre omstendigheter i forbindelse med overtredelsesgebyret.

Til § 6-10 Tilbaketrekking av akkreditering

Paragrafen viderefører dagens lov § 8-12 med enkelte språklige endringer. Paragrafen er omtalt i punkt 10.10.

Paragrafen gir departementet hjemmel til å trekke tilbake akkreditering som universitet eller høyskole.

Første ledd slår fast at departementet kan fatte vedtak om at akkrediteringen kan trekkes tilbake. Det vil bety at institusjonen som vedtaket retter seg mot, ikke kan tilby høyere utdanning, inkludert tildele vitnemål, bruke titler eller betegnelser som er beskyttet i universitets- og høyskoleloven med videre. En institusjon som mister akkreditering på denne bakgrunnen, vil eventuelt måtte søke NOKUT om ny akkreditering.

Vilkåret for at akkrediteringen skal kunne trekkes tilbake, er at det avdekkes alvorlige forhold i strid med universitets- og høyskoleloven eller regler gitt med hjemmel i loven. Dette kan være tilfelle der overtredelsene er så grove at hensynet til studentene, statens midler eller tilliten til institusjonen gjør det uforsvarlig å la tilbyderen fortsette som akkreditert institusjon. Det er et vilkår for tilbaketrekking av akkreditering etter denne bestemmelsen at det er gitt pålegg om retting og at fristen for etterlevelse er oversittet, jf. § 6-6.

Andre ledd gir departementet hjemmel til å gi forskrift om saksbehandling ved tilbaketrekking av akkreditering etter denne paragrafen.

Kapittel 7 Ansettelser

Til § 7-1 Likestilling

Paragrafen viderefører dagens lov § 6-2, § 6-3 andre ledd andre punktum og § 6-3 tredje ledd sjette punktum. Paragrafen er omtalt i punkt 11.2.

Første ledd pålegger universiteter og høyskoler en plikt til å arbeide for likestilling og for å hindre diskriminering, og framhever noen av kravene til aktivitetsplikten etter likestillings- og diskrimineringsloven (ldl.) § 26. Særreguleringen innskrenker ikke universiteters og høyskolers ansvar etter likestillings- og diskrimineringsloven, men trekker fram sentrale elementer for å gjøre universitetene og høyskolene oppmerksomme på utfordringene. Innholdet i kravet skal tolkes på samme måte som kravet i ldl. § 26. Se nærmere omtale av arbeidsgivers aktivitetsplikt i Prop. 63 L (2018–2019), i merknaden til ldl. § 26.

Andre ledd første punktum slår fast at universiteter og høyskoler skal oppfordre personer av et bestemt kjønn til å søke dersom personer av dette kjønnet er klart underrepresentert innenfor den aktuelle stillingskategorien av undervisnings- og forskningsstillinger. Hvilke stillinger som er omfattet av begrepet undervisnings- og forskningsstillinger, er omtalt i punkt 11.1.1.

I forvaltningspraksis tas det utgangspunkt i at det kan være underrepresentasjon av det ene kjønnet dersom andelen er på 40 prosent eller mindre. Det må vurderes konkret hva som er klar underrepresentasjon, blant annet ut fra årsaken til skjevfordelingen og om det er sannsynlig at det er et systematisk eller mer tilfeldig utslag.

Kravet om at institusjonene må oppfordre det underrepresenterte kjønnet til å søke i disse tilfellene åpner ikke for positiv særbehandling ut over det som er tillatt etter ldl. § 11. Positiv særbehandling skal veie opp for de ulempene enkelte har, som følge av ulike muligheter som skyldes historiske og kulturelle forhold. I visse tilfeller kan positiv særbehandling være nødvendig for å sikre reelt like muligheter og hindre diskriminering. Det må foreligge barrierer som hindrer at personer som tilhører det underrepresenterte kjønn eller grupper, får samme muligheter som andre. Selv om barrierer ofte gir utslag i underrepresentasjon, er ikke underrepresentasjon nødvendigvis alene nok til å legitimere særtiltak, dersom det ikke kan påvises at det foreligger barrierer eller ulemper knyttet til kjønn.

Universiteter og høyskoler må vurdere konkret om en oppfordring til søkere av et bestemt kjønn om å søke er egnet til å fremme likestilling, og om det er et rimelig forhold mellom en slik oppfordring og konsekvensene for de som ikke oppfordres til å søke. Dersom underrepresentasjonen ikke er klar, kan universiteter og høyskolene likevel oppfordre personer av det underrepresenterte kjønnet til å søke dersom dette er et tiltak som er tillatt etter likestillings- og diskrimineringsloven § 11. Se nærmere om hvilke vurderinger som må gjøres i merknaden til ldl. § 11 i Prop. 81 L (2016–2017).

Andre ledd andre punktum innebærer en plikt til moderat kjønnskvotering, altså at institusjonene under ellers like vilkår skal legge avgjørende vekt på å oppnå likestilling mellom kjønn. Plikten gjelder i de tilfellene der det ene kjønnet er klart underrepresentert, jf. andre ledd første punktum. Plikten åpner ikke for positiv særbehandling ut over det som er tillatt etter ldl. § 11. Se omtale i merknaden til første punktum. Søkere av ett kjønn skal prioriteres foran søkere av det overrepresenterte kjønnet hvis de er like godt, eller tilnærmet like godt, kvalifiserte. Positiv særbehandling har til hensikt å eliminere eller redusere faktiske forskjeller mellom kjønnene. En automatisk fortrinnsrett for søkere fra det underrepresenterte kjønn er derfor ikke tillatt. EU-domstolen har slått fast at positiv særbehandling skal være et middel for å oppnå like muligheter, ikke likt resultat. Dersom det er vesentlige forskjeller i kvalifikasjonene, kan arbeidsgiver ikke positivt særbehandle det ene kjønnet. Positiv særbehandling vil bare være tillatt etter Grunnloven dersom den ikke går lenger enn det som er saklig og forholdsmessig for å oppnå reell likestilling. Se nærmere omtale av moderat og radikal kjønnskvotering i Prop 81 L (2016–2017) punkt 17.2.3.3.

Til § 7-2 Ansettelse i undervisnings- og forskningsstillinger

Paragrafen tydeliggjør dagens lov § 6-3 med enkelte endringer. Paragrafen er omtalt i punkt 11.3.

Hvilke stillinger som er omfattet av begrepet undervisnings- og forskningsstillinger, er omtalt i punkt 11.1.1.

Første ledd slår fast at kvalifikasjonskravene til en ledig undervisnings- og forskningsstilling må defineres og at stillingen deretter må lyses ut.

Institusjonene velger hvordan de organiserer arbeidet med utlysingen. I praksis utformes gjerne kvalifikasjonskravene av nærmeste faglige leder mens selve utlysingen gjøres av administrasjonen. Formelt sett har styret det overordnede ansvaret også for denne delen av ansettelsesprosessen.

Andre ledd regulerer bruk av innstilling ved ansettelse i undervisnings- og forskningsstillinger. Innstillingen skal baseres på vurderingen fra sakkyndig komite og en samlet vurdering av kandidatens egnethet for stillingen, og baseres på de kvalifikasjonskravene som er beskrevet i utlysingen.

Andre ledd tredje punktum slår fast en særregel om at begge kjønn skal være representert i sakkyndig komité. Hensikten er at dette skal bidra til å kvalitetssikre at det blir foretatt en helhetlig vurdering av alle aktuelle kandidater. Det er ikke et krav om et bestemt antall av hvert kjønn, slik det er etter reglene i likestillings- og diskrimineringsloven § 28.

Dersom det stilles krav om utdanningsfaglig kompetanse til stillingsinnehaver, skal det vurderes særskilt om dette kravet er oppfylt, jf. andre ledd fjerde punktum. Det kan fastsettes nærmere krav til utdanningsfaglig kompetanse i forskrift etter femte ledd.

For at institusjonen skal kunne dokumentere at en slik særskilt vurdering er gjort, må det framgå av innstillingen. Innstillingen er et begrunnet forslag om hvilke søkere som bør ansettes i den ledige stillingen. Dersom det er mer enn én aktuell kandidat, bør også den eller de andre innstilles i prioritert rekkefølge. På bakgrunn av dette fatter ansettelsesutvalget sitt vedtak om hvem som skal tilbys stillingen. Dersom den først prioriterte takker nei til stillingen kan da den neste tilbys stillingen uten at institusjonen må gjennomføre en ny ansettelsesprosess. Ansettelsesorganet kan også fatte vedtak om å ikke ansette.

Uttrykket «styret selv» i andre ledd fjerde punktum innebærer at styret ikke kan delegere oppgaven med å bestemme hvem som skal innstille og fastsette nærmere regler om innstillingen.

Unntaket fra kravet om sakkyndig vurdering etter tredje ledd gjelder bare i særskilte tilfeller. Det vil si at unntak ikke kan fastsettes generelt for bestemte stillinger, men må vurderes konkret i hvert enkelt tilfelle.

Fjerde ledd innebærer at styret kan velge å foreta ansettelse i undervisnings- og forskningsstillinger selv, eller delegere oppgaven med å ansette til et annet organ ved institusjonen, og dette organet er da å anse som et ansettelsesutvalg. Vedtak om ansettelse er enkeltvedtak etter forvaltningsloven, derfor må også saksbehandlingsreglene der følges. At «styret selv» skal fastsette sammensetningen av ansettelsesutvalget betyr at styret ikke kan delegere denne oppgaven. Kravet til studentrepresentasjon i fjerde ledd tredje punktum må være oppfylt for det aktuelle organet.

Femte ledd gir departementet hjemmel til å gi forskrift om framgangsmåte og kriterier for ansettelse eller opprykk i undervisnings- og forskningsstilling. Departementet kan også fastsatte en annen framgangsmåte enn det som er regulert i paragrafen for enkelte stillinger, inkludert unntak fra loven. Det kan særlig være aktuelt å fastsette forenklete ansettelsesprosedyrer eller andre kriterier for ansettelse i visse stillinger, blant annet stillinger som er regulert i § 7-7 om ekstraerverv, se også merknaden til § 7-7.

Til § 7-3 Midlertidig ansettelse i undervisnings- og forskningsstillinger

Paragrafen viderefører dagens lov § 6-5 andre og tredje ledd. Paragrafen er omtalt i punkt 11.4. Hvilke stillinger som er omfattet av begrepet undervisnings- og forskningsstillinger, er omtalt i punkt 11.1.1.

Første ledd åpner for å foreta midlertidig ansettelse i en lavere undervisnings- og forskningsstilling enn den utlyste i inntil ett år, i tilfeller der det ikke har lyktes å få en søker som fullt ut oppfyller kvalifikasjonskravene til stillingen. Det er i tillegg et vilkår at det er helt nødvendig å ansette noen for å gi studentene den undervisningen de har krav på. Søkeren må oppfylle kvalifikasjonskravene til den lavere stillingen. Regelen legger til rette for at institusjonen kan oppfylle plikten sin til å gi studentene den undervisningen som er planlagt for kommende studieår. Dersom det fortsatt er behov for å ansette noen året etter, kan stillingen lyses ut på nytt i håp om å få en kvalifisert søker. Den midlertidige ansatte må fratre stillingen etter ett år uten oppsigelse.

Andre ledd gjelder beregning av ansettelsesperioden etter første ledd. Fravær på grunn av lov- eller tariffbestemte permisjoner, som for eksempel foreldrepermisjon eller permisjon for militærtjeneste, skal gå til fradrag ved beregning av ansettelsesperioden.

Til § 7-4 Særskilte ansettelsesregler for statlige universiteter og høyskoler

Paragrafen viderefører dagens lov § 11-1. Paragrafen er omtalt i punkt 11.5.

Uttrykket «styret selv» i første og andre ledd betyr at styret ikke kan delegere oppgaven.

Første ledd første punktum fastslår at styret selv skal ansette avdelingsledere og administrativ leder. Med administrativ leder menes administrerende direktør (ved valgt rektor) eller rektors nestkommanderende når rektor også er daglig leder for administrasjonen (ved ansatt rektor). Styret vedtar om institusjonen skal ha avdelingsledere. Avdelingsleder kan være valgt eller ansatt på åremål, se § 7-6 første ledd bokstav c. Loven sier ikke noe om hvem som skal lyse ut disse stilingene, det er det derfor opp til styret å bestemme.

Etter første ledd andre punktum kan styret selv delegere til avdelingsleder å ansette leder for grunnenhet. Det er ikke krav om at institusjonene skal ha avdelingsledere.

Andre ledd slår fast at ansettelse av de øverste administrative lederstillingene på institusjonene skal skje på grunnlag av innstilling fra et innstillingsutvalg. Hvem i organisasjonen som utformer kvalifikasjonskravene, praktisk foretar utlysingen, saksbehandler og skriver innstillingen er ikke regulert. Dette kan institusjonene organisere slik de finner mest hensiktsmessig innenfor lov- og avtaleverket.

Utrykket «styret selv» i andre ledd andre punktum innebærer at styret ikke kan delegere oppgaven med å fastsette innstillingsutvalgets sammensetning.

Andre ledd tredje punktum sier at det er krav om at studentene skal være representert i innstillingsutvalget, dersom ikke styret enstemmig bestemmer noe annet.

Tredje ledd regulerer hvem som skal innstille til andre administrative lederstillinger, eksempelvis fakultetsdirektør eller personalsjef. Dersom institusjonen har valgt rektor er det administrerende direktør som skal innstille, jf. § 4-7, ellers er det rektor selv om innstiller.

Fjerde ledd første punktum fastsetter at ansettelser i tekniske eller administrative stillinger skal skje i ansettelsesråd, jf. statsansatteloven. Etter andre punktum bestemmer styret om det skal være ett eller flere ansettelsesråd. Se omtale av hva som menes med tekniske og administrative stillinger i punkt 8.3.

Til § 7-5 Vikar for valgt eller åremålsansatt leder ved statlige universiteter og høyskoler

Paragrafen viderefører delvis dagens lov § 6-5 fjerde ledd. Paragrafen er omtalt i punkt 11.6.

Første ledd er en tilrettelegging for det særskilte systemet i universitets- og høyskolesektoren der fast ansatte i undervisnings- og forskningsstillinger får permisjon fra sin faste stilling en periode når de velges eller blir ansatt i et åremål som leder, jf. § 7-6.

Dette innebærer at vikarer for en person som er valgt eller har åremålsstilling som leder med hjemmel i § 7-6 første ledd bokstav a til c, ikke får fast ansettelse etter tre år, som er hovedregelen etter statsansatteloven. Vikarperioden følger lederens åremålsperiode, som er på fire år, jf. § 7-6 andre ledd.

Vikarperioden kan imidlertid ikke forlenges som en midlertidig vikarstilling i flere åremålsperioder for samme person.

Andre ledd viderefører dagens regel om at når vikarperioden på fire år utløper må arbeidsgiver vurdere om de kan tilby vikaren en annen passende stilling i virksomheten før arbeidsforholdet endelig avsluttes. Dette tilsvarer plikten arbeidsgiver har dersom arbeidsgiver sier opp en ansatt etter de ordinære reglene i statsansatteloven § 19. Regelen om at vikaren får fortrinnsrett i staten, på tilsvarende måte som etter statsansatteloven § 24, videreføres også. Reglene er ment å gi vikaren et noe sterkere stillingsvern enn vedkommende ville hatt etter første ledd.

Hvis arbeidsgiver ønsker å beholde samme vikar i lederens eventuelle nye åremålsperiode, må personen ansettes fast.

Til § 7-6 Ansettelse på åremål

Paragrafen viderefører dagens lov § 6-4 med noen endringer. Paragrafen er omtalt i punkt 11.7. Ansettelse i åremålsstilling er unntak fra hovedregelen om fast ansettelse. Åremålskontrakter er tidsbegrensede og disse er derfor midlertidige stillinger. Institusjonene må i forkant av en utlysing gjøre en konkret vurdering av om det er reellt behov for åremål, eller om personen kan ansettes fast.

Første ledd inneholder en opplisting av hvilke stillinger universitetet og høyskoler kan benytte åremålskontrakter for.

Andre ledd angir åremålsperioden for lederstillinger som listet opp i første ledd bokstav a til c.

Tredje ledd angir åremålsperiodenes lengde for stillinger som ikke har lederansvar, jf. første ledd bokstav d til j. For postdoktorer skal åremålsperioden være tre til fire år, som er en endring fra dagens periode som er to til fire år. Formålet med endringene i åremålsperiodenes lengde er å gi bedre mulighet til å kvalifisere seg til en vitenskapelig toppstilling.

Fjerde leddførste punktum beskriver hvilke av stillingene som bare kan ha én åremålsperiode. Dette gjelder nå også for undervisnings- og forskningsstillinger hvor skapende eller kunstnerisk kompetanse er et vesentlig element i den kompetansen som kreves (bokstav d). Hvilke stillinger som er omfattet av begrepet undervisnings- og forskningsstillinger, er omtalt i punkt 11.1.1.

For stilling som postdoktorer (bokstav f) er regelen om at det bare kan være én åremålsperiode ved samme institusjon flyttet fra forskrift til lov.

For stillingene stipendiater (bokstav g), spesialistkandidater (bokstav h) og vitenskapelige assistenter (bokstav i) er reglene om åremålenes lengde og begrensningen til én åremålsperiode flyttet fra forskrift til lov.

Femte ledd gir departementet hjemmel til å fastsette forskrift om stillingene postdoktorer, stipendiater, spesialistkandidater og vitenskapelige assistenter. Hjemmelen til å fastsette forskriftsregler om framgangsmåten og kriteriene for ansettelse gjelder for stillingstypene i første ledd bokstav f til i også når det ikke blir ansatt i åremål.

Sjette ledd viderefører § 6-4 femte ledd første punktum om innstegsstilllinger. Første punktum gir departementet hjemmel til å gi forskrift om vilkår for å ansette i stillinger på innstegsvilkår og om varighet. Andre punktum gir den åremålsansatte rett til fast ansettelse ved utløp av åremålsperioden, dersom kompetansekravene som er fastsatt i arbeidsavtalen er oppfylt. I forskrift med hjemmel i første punktum kan retten til fast ansettelse reguleres nærmere, blant annet om evaluering og fast ansettelse før utløp av åremålsperioden.

Til § 7-7 Særregel om ekstraerverv

Paragrafen viderefører dagens lov § 6-6 med språklige endringer. Paragrafen er omtalt i punkt 11.8.

Overskriften endres fra «bistilling» til «ekstraerverv» for å harmonisere begrepet i universitets- og høyskoleloven med det som brukes i arbeidslivet for øvrig om erverv personer innehar i tillegg til ordinær stilling.

Første ledd regulerer universiteters og høyskolers adgang til å ansette personer, som har en hovedstilling hos en annen arbeidsgiver, i undervisnings- og forskningsstillinger på åremål, og angir størrelsen på stillingen. Åremålsstillingen kan være opptil 20 prosent av en heltidsstilling.

Hvilke stillinger som er omfattet av begrepet undervisnings- og forskningsstillinger, er omtalt i punkt 11.1.1. Departementet kan med hjemmel i § 7-2 femte ledd fastsette forskriftsregler om annen framgangsmåte for å ansette personer i ekstraerverv enn det som ellers gjelder for undervisnings- og forskningsstillinger.

Andre ledd regulerer åremålsperiodens lengde. Åremålsperioden skal være mellom to og seks år. En person kan ha flere åremålsperioder etter hverandre. Loven åpner for åremål og for flere etterfølgende perioder, men institusjonene må i hvert tilfelle vurdere om det er behov for å bruke denne type stilling. Dersom behovet kan ivaretas med ordinær deltidsstilling, skal det ansettes fast.

Tredje ledd gir departementet hjemmel til å gi forskrift om varighet. I dette ligger blant at departementet kan regulere antall åremålsperioder en person kan ha etter hverandre.

Til § 7-8 Ansettelse uten utlysing

Paragrafen viderefører dagens lov § 6-3 fjerde ledd og § 11-1 fjerde ledd samlet. Paragrafen er omtalt i punkt 11.9.

Første ledd gjelder både for private og statlige universiteter og høyskoler. Første punktum gir styret selv mulighet til å gjøre unntak fra hovedregelen i § 7-2 første ledd om at undervisnings- eller forskningsstillinger skal lyses ut. Hvilke stillinger som er omfattet av begrepet undervisnings- og forskningsstillinger, er omtalt i punkt 11.1.1.

Det må foreligge «særlige grunner» for å kunne anvende unntaket. Det innebærer at det er høy terskel for å benytte unntaket. Hva som kan være grunnlag for unntak, må vurderes i lys av hensynet bak hovedregelen om plikten til å lyse ut ledig stilling, som er å få best mulig kvalifiserte kandidater som søkere på stillingen. Unntak kan for eksempel være aktuelt i situasjoner hvor en meget høyt kvalifisert og ettertraktet kandidat bare vil akseptere tilbud om stilling hvis stillingen tilbys uten ordinær ansettelsesprosess, og i situasjoner hvor ansettelsen må skje raskt.

Uttrykket «styret selv» innebærer at styret ikke kan delegere myndigheten til å ansette uten utlysning. Første ledd andre punktum fastsetter at ansettelse uten utlysing ikke kan gjøres dersom mer enn ett styremedlem motsetter seg det.

Andre ledd gjelder bare for statlige universiteter og høyskoler. Leddet åpner for ansettelser av prorektor eller leder for avdeling og grunnenhet, uten utlysing. Terskelen for å bruke unntaket er den samme som etter første ledd. Det følger av uttrykket «styret selv» at myndigheten ikke kan delegeres.

Til § 7-9 Enerett til bruk av visse stillingstitler

Paragrafen viderefører dagens lov § 6-7 med unntak av andre ledd. Paragrafen er omtalt i punkt 11.10.

Første ledd regulerer hvem som kan bruke stillingstittelen «professor».

Andre ledd regulerer hvem som kan bruke stillingstittelen professor etter fratreden fra stillingen. Dette gjelder personer som har vært i stillingen i minst ti år. Den som pensjonerer seg fra en professorstilling, kan benytte tittelen selv om vedkommende har vært ansatt for kortere tid.

Tredje ledd innebærer at den som er avskjediget eller fradømt sin stilling som professor, ikke kan fortsette å bruke denne stillingstittelen. Avskjed er regulert i statsansatteloven § 26 og i arbeidsmiljøloven § 15-14.

Fjerde ledd regulerer konsekvensene av brudd på reglene i denne paragrafen. Det er straffbart å bruke tittelen professor alene eller som en del av en tittel, for eksempel professor emeritus/emerita, i strid med denne paragrafen. Dette gjelder både forsettlige og uaktsomme brudd. Hva som menes med forsett og uaktsomhet er regulert i straffeloven §§ 22 og 23. Straffesanksjonen er bøter.

Femte ledd regulerer departementets hjemmel til å gi forskrift om å beskytte bruken av andre titler på undervisnings- og forskningsstillinger. I forskrift kan det både gis regler om hvilke stillingstitler som skal beskyttes, rammene for bruken av stillingstitlene og konsekvenser ved misbruk av titlene. Hvilke stillinger som er omfattet av begrepet undervisnings- og forskningsstillinger, er omtalt i punkt 11.1.1.

Til § 7-10 Klage på vedtak om ordensstraff, oppsigelse, suspensjon og avskjed ved statlige universiteter og høyskoler

Paragrafen viderefører dagens lov § 11-3 andre ledd. Paragrafen er omtalt i punkt 11.11.

Paragrafen gjelder bare statlige universiteter og høyskoler. At styret selv er klageinstans for klager på vedtak om ordensstraff, oppsigelse, suspensjon og avskjed, innebærer et unntak fra statsansatteloven § 33 som fastsetter at det normalt er departementet eller den myndigheten som er bestemt i personalreglement som er klageinstans i slike saker.

Hvem som skal behandle klagen, avhenger av hvem som har fattet vedtaket som påklages. Hvis styret har fattet vedtaket, er departementet klageinstans. Hvis vedtaket er fattet av et underordnet organ på institusjonen, er det styret selv som er klageinstans. Uttrykket «styret selv» betyr at styret ikke kan delegere klagebehandlingen til et annet organ ved institusjonen.

Kapittel 8 Opptak til høyere utdanning

Til § 8-1 Krav for opptak til høyere utdanning

Paragrafen viderefører dagens lov § 3-6 første ledd første og andre punktum, tredje, fjerde, femte og sjuende ledd med enkelte endringer. Paragrafen er omtalt i punkt 12.1.

Første ledd fastsetter at grunnlaget for å være kvalifisert for opptak til studier ved universiteter og høyskoler er generell studiekompetanse. For å få generell studiekompetanse må søker ha fullført og bestått norsk studieforberedende videregående opplæring. Også yrkesfaglig utdanningsprogram som er supplert med fullført og bestått påbygging gir generell studiekompetanse. Innholdet i videregående opplæring er regulert i og med hjemmel i opplæringsloven.

Studenter som har fått vedtak om godkjent generell studiekompetanse ved én institusjon, er kvalifisert for opptak ved andre institusjoner der opptakskravet er generell studiekompetanse. Unntak fra kravet om generell studiekompetanse for enkelte fag eller studier etter andre, tredje og fjerde ledd kan imidlertid ikke brukes ved andre studier eller institusjoner enn der unntaket ble innvilget.

Andre ledd gir departementet hjemmel til å gi forskrift om generell studiekompetanse, og om at også annen utdanning enn videregående opplæring, slik som utenlandsk utdanning eller en kombinasjon av utdanning og yrkespraksis, kan gjøre søker kvalifisert for opptak til studier ved universiteter og høyskoler.

Tredje ledd gir departementet hjemmel til i forskrift å unnta enkelte studier eller fag fra kravet om generell studiekompetanse.

Fjerde ledd er hjemmelen for at departementet i forskrift kan fastsette at institusjonene i særskilte tilfeller kan gi søkere dispensasjon fra kravet om generell studiekompetanse ved opptak til et enkelt studium, dersom søkerne har de nødvendige faglige forutsetningene for det aktuelle studiet. Med «særskilte tilfeller» menes når søker kan dokumentere at det på grunn av varig sykdom, funksjonsnedsettelse eller lignende forhold, har vært umulig å oppfylle kravet om generell studiekompetanse. Den enkelte institusjon må for det første vurdere om det foreligger varig sykdom, funksjonsnedsettelse eller lignende forhold. For det andre må institusjonen vurdere om søkerens tilstand er av en slik karakter at det ikke har vært mulig for søkeren å oppfylle krav om generell studiekompetanse. Det er opp til søkeren å dokumentere at vilkårene er oppfylt. Dokumentasjon kan for eksempel være attest fra lege, annet helsepersonell, pedagogisk-psykologisk tjeneste eller tilsvarende.

Formålet med dispensasjonsadgangen er å hindre åpenbar urimelig behandling av enkeltsøkere. Institusjonen må i tillegg gjøre en konkret vurdering av om studenten har tilstrekkelige faglige forutsetninger for det studiet vedkommende søker om opptak til. Ved fullføring av 60 studiepoeng, vil studenten være kvalifisert for videre studier ved universiteter og høyskoler, det vil si at studenten har kvalifikasjoner tilsvarende generell studiekompetanse.

Femte ledd gir departementet hjemmel til å gi forskrift om spesielle opptakskrav når gjennomføringen av studiet eller utøvelse av yrket gjør dette nødvendig. Det har vært et prinsipp at tilnærmet like studier skal ha samme opptakskrav, og det har vært lang tradisjon for å kreve spesielle fag fra videregående opplæring for opptak til enkelte studier.

Det er bare aktuelt med spesielle opptakskrav av hensyn til yrkesutøvelse dersom det foreligger et særlig behov. Se punkt 12.1.4.3.

Universiteter og høyskoler som ønsker å innføre spesielle opptakskrav for lavere grad, må søke Kunnskapsdepartementet om dette. Spesielle opptakskrav er fastsatt i tilfeller der studiet forutsetter særlige kunnskaper eller ferdigheter. Spesielle opptakskrav er også ment å være et virkemiddel for å sikre høyere inntakskvalitet på nye studenter.

Med «høyere grad» i sjette ledd menes nivået over bachelorutdanningen, og omfatter blant annet opptak til mastergradsstudier som ikke er 5-årig integrerte mastergradsstudier, som i realiteten inneholder både en lavere og en høyere grad. Regelen gjelder det faglige grunnlaget for opptak til påbygging til mastergrad, doktorgradsstudier og andre påbyggingsstudier, som for eksempel praktisk-pedagogisk utdanning (PPU). Universiteter og høyskoler kan fastsette både faglige minstekrav og spesielle krav ved opptak til disse studiene, med mindre departementet allerede har fastsatt opptakskrav i forskrift, for eksempel i mastergradsforskriften, eller i rammeplan til studiet. Faglige minstekrav for opptak kan være nødvendige ut fra hensynet til studiekvalitet og fornuftig ressursdisponering, også i situasjoner hvor det er fysisk mulig å ta imot flere studenter.

Det er kan ikke settes karakter som progresjonskrav for studenter som er tatt opp på et integrert masterprogram. Universitetene og høyskolene må organiserer utdanningstilbudene slik at studentene oppnår det fastsatte læringsutbyttet. I et integrert masterstudium er studenten tatt opp til hele studieløpet, slik at det ikke vil være en ny opptaksprosess i løpet av studiet. Dersom institusjonene ønsker å ha muligheten til å stille karakterkrav underveis, bør det organiseres ved at det etableres en 3+2 master.

Sjette ledd gir også hjemmel for institusjonene til å fastsette kvoter som en del av «rangeringsregler» i institusjonens forskrift. Samtidig er bruk av kvoter et svært inngripende virkemiddel. Kvoter vil kunne være forbudt forskjellsbehandling etter likestillings- og diskrimineringsloven – og noe institusjonene eventuelt selv må gjøre nøye vurderinger av og opp mot vilkårene i dette lovverket.

Til § 8-2 Opptak på grunnlag av realkompetanse

Paragrafen viderefører dagens lov § 3-6 andre ledd første punktum med enkelte endringer. Paragrafen er omtalt i punkt 12.2.

Aldersgrensen på 25 år skal sikre at søkere som er tatt opp på grunnlag av realkompetanse, har relevant erfaring gjennom yrkespraksis, omsorgsarbeid og lignende, samt forhindre at ungdom unnlater å fullføre videregående opplæring. Universiteter og høyskoler må vurdere søkers kompetanse opp mot det faget søkeren ønsker å studere. Søkeren må ha de faglige forutsetningene for å kunne gjennomføre det aktuelle studiet. Det forutsettes at institusjonen vurderer søkerens totale realkompetanse. Med realkompetanse menes dokumentert kunnskap, ferdigheter og generell kompetanse tilegnet uavhengig av læringsarena, gjennom formell, ikke-formell og uformell læring. Formell læring er den som skjer i utdanningssystemet, eventuelt for annet autorisasjons- eller sertifiseringsformål. Ikke-formell læring er strukturert opplæring gjennom kurs og andre tilbud som ikke inngår i utdanningssystemet. Uformell læring skjer gjennom livet på arenaer som ikke først og fremst er beregnet på strukturert læring.

Til § 8-3 Adgangsregulering til et bestemt studium

Paragrafen viderefører dagens lov § 3-7 fjerde og femte ledd med enkelte endringer. Paragrafen er omtalt i punkt 12.3.

Første ledd gir departementet hjemmel til å fastsette adgangsregulering i forskrift dersom det er nødvendig etter en samlet vurdering av utdanningen i landet. Slik adgangsregulering vil i praksis skje gjennom behandlingen av de årlige statsbudsjettene, i form av bindende forutsetninger for budsjettildelingene til de enkelte institusjonene. Departementet kan fastsette slike begrensninger i forskrift, også utenfor eller uavhengig av budsjettbehandlingen. Første ledd gir departementet hjemmel til å regulere opptaket selv om institusjonen finner at den har kapasitet til å ta opp flere studenter til det aktuelle studiet. Hjemmelen gir departementet myndighet til påvirke sammensetningen av det samlede utdanningstilbudet som gis i landet, ved å gripe inn og sette begrensninger i opptaket på studier hvor departementet mener det er overkapasitet, eller som et virkemiddel til å få overført ressurser mellom studier.

Andre ledd gir styret ved universiteter og høyskoler hjemmel til å regulere adgangen til et studium, eller deler av det innenfor de rammene og målene som settes av departementet i tildelingsbrev eller tilskuddsbrev til den enkelte institusjon. Uttrykket «styret selv» innebærer at styret ikke kan delegere myndigheten til et annet organ ved institusjonen.

Til § 8-4 Rangering

Paragrafen viderefører deler av dagens lov § 3-7 andre ledd og er delvis ny. Paragrafen er omtalt i punkt 12.4.

For studieprogrammer hvor det er flere søkere enn studieplasser, må de kvalifiserte søkerne rangeres for å sikre at opptaket blir rettferdig. Departementet kan gi forskrift om rangering av opptaket til høyere utdanning. Forskriftsregler om rangering av søkere gjelder for opptak til alle lavere grads studier, integrerte 5-årige mastergrader mv., og for studieprogrammer ved institusjoner som ikke er med i det samordnede opptaket.

Med «positiv særbehandling» legges til grunn samme forståelsen som i likestillings- og diskrimineringsloven (ldl.) § 11. Paragraf 8-4 åpner ikke for forskriftsregler om positiv særbehandling ut over det som er tillatt etter ldl. § 11. Hjemmelen kan brukes både for særbehandling ut fra kjønn, men også for andre diskrimineringsgrunnlag hvor det er behov for positiv særbehandling.

Til § 8-5 Gjennomføring av opptak

Paragrafen viderefører dagens lov § 3-6 første, tredje og sjuende ledd, og deler av andre ledd, og § 4-16 første og andre ledd og tredje ledd andre punktum. Paragrafen er omtalt i punkt 12.5.

Første ledd gir departementet hjemmel til å gi forskrift om en nasjonal samordning av opptaket til studier ved universiteter og høyskoler, og om dokumentasjon, saksbehandling og klagebehandling.

Departementet kan pålegge institusjonene å delta i den nasjonale samordningen av opptaket til studier ved universiteter og høyskoler. Det samordnede opptaket sørger for at hver søker bare får tilbud om én studieplass, og eventuelt en venteliste-plass. Det nasjonale, samordnede opptaket forvaltes av Direktoratet for høyere utdanning og kompetanse.

Vedtak om opptak til høyere utdanning er et enkeltvedtak, og søkerne kan klage på vedtaket etter forvaltningsloven § 28. Etter § 14-2 kan departementet oppnevne nasjonal klagenemnd for å behandle klager på enkeltvedtak fra den nasjonale opptakstjenesten om opptak til høyere utdanning. Institusjonenes nemnd for studentsaker etter § 14-1 behandler klager på vedtak som institusjonene har truffet i lokale opptak. De behandler også klager på vedtak om opptak på grunnlag av realkompetanse, klager på opptak etter at det er innvilget dispensasjon fra enkelte av kravene om generell studiekompetanse, og klager på vurderinger av spesielle opptakskrav som omfatter ferdigheter eller opptaksprøver fastsatt av institusjonen.

Andre ledd fastsetter at det skal være et eget opptak til høyere grads studier. Med «høyere grad» menes en akademisk grad på nivå tilsvarende mastergrad, jf. § 3-7, som er andre syklus innen høyere utdanning og bygger på en lavere grad, som regel en bachelorutdanning (første syklus). Søknad om opptak til integrerte femårige mastergrader og profesjonsstudier gjøres på bakgrunn av generell studiekompetanse. To eksempler på slike studier er medisinstudiet og studiet i rettsvitenskap. Bestått høyere grad er som regel et krav for å bli tatt opp på doktorgradsprogrammer (tredje syklus i høyere utdanning). Bestemmelsen gjelder derfor det faglige grunnlaget for opptak til påbygging til mastergrad, doktorgradsstudier og andre påbyggingsstudier (for eksempel praktisk-pedagogisk utdanning).

Tredje ledd viderefører deler av dagens lov § 4-16 første og andre ledd, og sier at institusjonene og den nasjonale opptakstjenesten kan behandle personopplysninger om en søker når det er nødvendig for å behandle en søknad om opptak. Personopplysninger som er nevnt i personvernforordningen artikkel 9 og 10, kan behandles så langt det er nødvendig for å behandle søknad om opptak. Personopplysninger nevnt i artikkel 9 er personopplysninger om blant annet rase, etnisk opprinnelse, politisk oppfatning, religion og helse. Personopplysninger nevnt i artikkel 10 er personopplysninger om blant annet straffedommer og lovovertredelser, og er særlig aktuelt å behandle i forbindelse med krav om politiattest, jf. § 12-2.

Opplysninger som nevnt i artikkel 9 og 10 kan bare behandles når den registrerte har gitt opplysningene selv eller gitt tillatelse til at institusjonen kan innhente dem.

Institusjonene er i § 2-8 gitt supplerende rettsgrunnlag for å behandle personopplysninger ved opptak på egen institusjon. Som ledd i det felles opptakssystemet, og som en viktig del av effektiv vurdering av søknader som ofte gjelder for studieplasser hos flere institusjoner, så behandler institusjonene opptakssøknader for hverandre. Regelen i § 8-5 tredje ledd gir supplerende rettsgrunnlag for slik behandling.

Fjerde ledd gir departementet hjemmel til å fastsette forskrift om behandling av personopplysninger ved gjennomføring av opptaket.

Kapittel 9 Godkjenning av utdanning og kompetanse

Til § 9-1 Faglig godkjenning av utdanning fra andre norske universiteter og høyskoler

Paragrafen viderefører dagens lov § 3-5 d og e, med enkelte endringer. Paragrafen er omtalt i punkt 13.3.

Første ledd sikrer at studenter som flytter mellom norske universiteter og høyskoler, får rett til godkjenning av tidligere bestått utdanning i den nye graden. Bestemmelsen gjelder bare for utdanning som er akkreditert etter universitets- og høyskoleloven. Godkjenningsordningen skal sikre mobilitet innenfor høyere utdanning i Norge. Institusjonene har plikt til å godkjenne utdanning fra andre institusjoner når den avlagte utdanningen gir et læringsutbytte tilsvarende det som er fastsatt for det aktuelle studiet ved den godkjennende institusjonen. Vilkåret om tilsvarende læringsutbytte betyr ikke at læringsutbyttet må være akkurat det samme. Det er tilstrekkelig at faginnholdet passer inn i den utdanningen studenten skal ta ved den godkjennende institusjonen. Det skal ikke være høyere terskel for å få godkjent utdanning fra andre norsk universiteter og høyskoler enn for å få godkjent utenlandsk utdanning.

Bestemmelsen innebærer at institusjonen skal godkjenne faginnhold fra andre universiteter og høyskoler, det vil si at det gis full uttelling for utdanningen de har tatt, inkludert full uttelling i studiepoeng, i den grad den faglig passer inn i studieprogrammet ved den nye institusjonen. Hvis det er praktisk mulig, kan institusjoner også godkjenne deler av emner eller eksamener. Bestemmelsen er en videreføring av den tidligere bestemmelsen om at utdanning fra andre institusjoner skulle godkjennes tid for tid, men tilpasset dagens gradsstruktur. Det bør derfor utvises fleksibilitet i godkjenningsarbeidet.

Å bytte mellom studieprogrammer, institutter eller fakulteter innenfor samme universitet eller høyskole omfattes ikke av denne bestemmelsen, ettersom institusjonene selv bestemmer innholdet i egne grader og studieprogrammer. Regulering av slik intern mobilitet skal derfor framgå av institusjonenes egne forskrifter.

Avgjørelser om søknader om godkjenning er enkeltvedtak, da de er bestemmende for søkerens rettigheter. Søkeren kan klage på vedtaket til institusjonens nemnd for studentsaker etter reglene i forvaltningsloven.

Andre ledd viser til at ved å fatte et positivt vedtak, går institusjonen god for at den aktuelle utdanningen kan inngå som en del av en utdanning ved egen institusjon. Studenten slipper da å ta tilsvarende emner med samme læringsinnhold på nytt. På vitnemålet vil det normalt stå at utdanning fra annen institusjon er godkjent, uten at karakterene fra den andre institusjonen framgår på vitnemålet.

Institusjonene skal påse at det ikke gis dobbel uttelling for samme faginnhold. Forbudet mot dobbel uttelling gjelder ikke mellom grader, men innenfor én og samme grad. Hva som skal anses som dobbel uttelling, må vurderes konkret, både ut fra hvor stor grad av overlapp det er tale om, og hvor sentrale elementer i faget eller emnet det er tale om. For studenter som ønsker å ta en grad nummer to på samme nivå, er det i forskrift om godkjenning av høyere utdanning § 4 fastsatt at studenten må avlegge minst 60, eller inntil 90, «nye studiepoeng, det vil si studiepoeng som ikke har inngått i den tidligere (godkjente) graden» før det kan utstedes et nytt vitnemål eller tildeles en ny grad. Det at studenten har fått uttelling for et fag eller emne i en grad tidligere, er dermed ikke til hinder for at faget eller emnet kan inngå i en ny grad dersom det oppfyller deler av kravene som stilles for den nye graden.

Tredje ledd gjelder for dem som har norsk utdanning fra institusjoner som var akkreditert etter den tidligere privathøyskoleloven og andre tidligere ordninger, før universitets- og høyskolen av 2005. Dette gjelder blant annet, Universitetsrådets tidligere NKU-liste, og vedtatt uttelling for utdanninger avlagt ved regionale høgskoler før hhv. 1981, 1989 og 1991, etterhvert som de ble ført inn under eksamensloven / lov om universiteter og vitenskapelige høgskoler. Endringen i 1991 gjaldt i hovedsak helsefaglige og maritime rammeplaner. Bestemmelsen skal sikre at personer med høyere utdanning fra før 2003 får godkjenning av utdanningen dersom de søker opptak til studier, eller trenger dokumentasjon for vurdering av kompetanse for ulike stillinger, for eksempel som lærer.

Til § 9-2 Faglig godkjenning av utdanning som ikke er regulert av denne loven, og av dokumentert realkompetanse

Paragrafen viderefører dagens lov § 3-5 f med enkelte språklige endringer. Paragrafen er omtalt i punkt 13.4.

Første ledd innebærer at personer som har tatt utdanning som ikke er regulert av denne loven eller som har dokumentert realkompetanse, kan få dette godkjent som en del av et studium ved et universitet eller høyskole. «Utdanning som ikke er regulert av denne loven» omfatter blant annet utdanning fra fagskole, folkehøyskole, voksenopplæring og utdanning fra utlandet som ikke er høyere utdanning. I motsetning til godkjenning etter § 9-1 er § 9-2 en «kan-bestemmelse». Det vil si at det er større rom for faglig skjønn i universitetet eller høyskolens vurdering av om det skal gis godkjenning. Institusjonen har imidlertid plikt til å gjøre en faglig vurdering av søknadene. Vilkåret for å kunne godkjenne utdanningen er at studenten har oppnådd et læringsutbytte tilsvarende det som er fastsatt for det aktuelle emnet eller studiet.

Dokumentert realkompetanse kan også godkjennes. Med realkompetanse menes kunnskap, ferdigheter og generell kompetanse tilegnet uavhengig av læringsarena gjennom formell, ikke-formell og uformell læring. EUs rådsrekommandasjon om godkjenning av realkompetanse (2012/C 398/01) er innlemmet i EØS-avtalen. Den viser til at følgende fire elementer bør inngå i vurderingen: a) identifisering av læringsutbytte, b) dokumentasjon, c) vurdering og d) sertifisering (godkjenning). Gjennom rekommandasjonen har landene forpliktet seg til at utdanninger helt eller delvis skal kunne godkjennes på grunnlag av realkompetanse.

Avgjørelser av søknader om godkjenning er å regne som enkeltvedtak etter forvaltningsloven § 2 første ledd bokstav b, da de er bestemmende for søkerens rettigheter. Søkeren kan klage på vedtaket til institusjonens nemnd for studentsaker etter reglene i forvaltningsloven.

Andre ledd viser til at konsekvensene av godkjenningen er at søker ikke må ta tilsvarende emner på nytt, og at søkeren skal få uttelling i studiepoeng tilsvarende det læringsutbyttet som kreves for det aktuelle emnet / den aktuelle utdanningen ved den godkjennende institusjonen. På vitnemålet vil dette normalt komme til uttrykk ved at det står at utdanning fra annen institusjon er godkjent, uten at eventuelle karakterer fra den andre institusjonen framgår på vitnemålet, eller at realkompetanse på et gitt grunnlag er godkjent. Et vedtak om godkjenning betyr at institusjonen som godkjenner, går god for at søkeren har kompetanse likeverdig med det som institusjonen forventer av en ordinær student som har gjennomført og bestått det samme emnet ved institusjonen. Godkjenningen innebærer at studenten gis uttelling i studiepoeng som gjelder for emnet eller emnene godkjenningen gjelder for. Studenten trenger da ikke å delta i studieopplegget som godkjenningen gjelder for, eller erstatte det med et annet emne.

Til § 9-3 Faglig godkjenning av utenlandsk høyere utdanning

Paragrafen viderefører dagens lov § 3-5 med enkelte språklige endringer. Henvisningen til UNESCOs globale konvensjon er ny og er omtalt i punkt 13.2. Paragrafen er ellers omtalt i punkt 13.5.

Ordningen med faglig godkjenning etter denne bestemmelsen er først og fremst beregnet på dem som trenger en godkjenning av sin utenlandske høyere utdanning for å ta videre studier i Norge, eller som trenger faglig godkjenning for studieopphold i utlandet.

Avgjørelser av søknader om godkjenning er enkeltvedtak etter forvaltningsloven § 2 første ledd bokstav b, da de er bestemmende for søkerens rettigheter. Søkeren kan klage på vedtaket til institusjonens nemnd for studentsaker etter reglene i forvaltningsloven. Det vil si at søkeren kan klage på alle sider av vedtaket, også den skjønnsmessige vurderingen som er foretatt.

Første ledd regulerer at universiteter og høyskoler kan godkjenne den utenlandske høyere utdanningen som del av en søkers utdanning ved institusjonen dersom utdanningen gir et læringsutbytte tilsvarende det som er fastsatt for de aktuelle emnene ved studiet ved den godkjennende institusjonen. En slik godkjenning gir uttelling i studiepoeng tilsvarende dette faglige nivået. Departementet kan pålegge institusjonene å samordne praksisen, jf. § 9-9.

Andre ledd bestemmer at når det gjelder vurdering av utenlandsk høyere utdanning tatt i en stat som har ratifisert Lisboakonvensjonen eller UNESCOs globale konvensjon om godkjenning av høyere utdanning, skal institusjonene forholde seg til disse konvensjonene. Dette er en videreføring av dagens regler, men med et tillegg om at det nå også skal være i samsvar med Globalkonvensjonen. Konvensjonene gir studenter som har tatt høyere utdanning i en konvensjonsstat, en sterk rett til å få faglig godkjenning, fordi utdanningsinstitusjonen bare kan la være å godkjenne utdanningen hvis det er «betydelig forskjell» (substantial difference) mellom utdanningen det er søkt om godkjenning for, og utdanningen den sammenlignes med. Det at Norge har ratifisert Lisboakonvensjonen og UNESCO-konvensjonen, med de forpliktelser som følger av dem, setter krav til hvordan universitetene og høyskolene skal behandle søknader om godkjenning av høyere utdanning fra konvensjonspartnere.

Lisboakonvensjonen og UNESCOs globale konvensjonen gjelder også for godkjenning av studieperioder i utlandet. I Meld. St. 7 (2020–2021) En verden av muligheter – Internasjonal studentmobilitet i høyere utdanning, ble det understreket at institusjonene må bruke den faglige friheten og det handlingsrommet de har, og vise stor fleksibilitet i godkjenning av emner tatt i utlandet, også for de rammeplanstyrte utdanningene. Den viser til at universiteter og høyskoler ofte kan lykkes bedre med utvekslingen av egne studenter hvis studentene for eksempel kan skrive masteroppgaven i utlandet, eller ta valgfagene ved en utenlandsk institusjon.

I Globalkonvensjonen Section I Definition of Terms defineres «betydelig forskjell» som en forskjell mellom den utenlandske og det godkjennende landets kvalifikasjon som er av en slik art at den vil hindre en søker å oppnå formålet med godkjenningen, og det påhviler godkjenningsmyndigheten eller institusjonene å bevise at det foreligger en betydelig forskjell. Definisjonen er ikke helt lik som i Lisboakonvensjonen, men betydningen er det samme.

Konvensjonene gjelder også for opptak til høyere utdanning. For flere land i Det europeiske området for høyere utdanning (EHEA) som har ratifisert Lisboakonvensjonen, er det krav om 1–2 års høyere utdanning i tillegg til fullført opplæring på videregående nivå, for å få opptak til høyere utdanning i andre EHEA-land. Dette skyldes vanligvis at grunnopplæringen i enkelte land kan ha et kortere tidsløp. Slike krav for opptak til høyere utdanning kan også ha føringer for godkjenningspraksis i de aktuelle landene, slik tilfellet er i Norge da forskjeller i adgangen til videre studier kan utgjøre en «betydelig forskjell». Det vises også til merknaden til § 9-7. 

Tredje ledd presiserer at hvis studenten får godkjent den utenlandske høyere utdanningen, får det som konsekvens at studenten ikke trenger å ta tilsvarende emner på nytt. Studenten skal også få uttelling i studiepoeng tilsvarende den uttellingen den aktuelle utdanningen har ved den godkjennende institusjonen.

Til § 9-4 Godkjenning av faglig jevngodhet for fullført grad fra utenlandsk høyere utdanning

Paragrafen viderefører dagens lov § 3-5 a. Paragrafen er omtalt i punkt 13.6.

Godkjenning etter denne bestemmelsen er relevant både for opptak til studier på høyere nivå og som dokumentasjon for å kunne få relevant arbeid i Norge.

Det er bare institusjoner som har institusjonsakkreditering, jf. § 3-3, som kan gjøre en faglig jevngodhetsvurdering. Institusjoner som bare har akkrediterte studier, kan ikke gjøre en slik vurdering. Søknadsbehandling etter denne bestemmelsen innebærer en vurdering av om en grad tatt ved en utenlandsk høyere utdanningsinstitusjon er faglig jevngod med en utdanning som den enkelte institusjonen selv tilbyr. I motsetning til § 9-3, gjelder denne paragrafen bare fullførte utenlandske høyere utdanninger, ikke enkeltfag eller -emner. I «faglig jevngod» ligger et krav om at utdanningen må oppfylle institusjonens spesifikke krav til faglig bredde og fordypning i utdanningen som søkeren ønsker jevnføring med. Det må også foreligge faglig samsvar. En godkjenning etter denne paragrafen gir rett til å bruke den tittelen som er fastsatt for studiet det er jevnført med.

Avgjørelser av søknader om godkjenning er enkeltvedtak, da de er bestemmende for søkerens rettigheter. Søkeren kan klage på vedtaket til institusjonens nemnd for studentsaker etter reglene i forvaltningsloven. Dersom søknad avslås, så bør institusjonen gi en begrunnelse som også gir søkeren informasjon om hva som eventuelt skal til for å kunne få godkjenning etter denne paragrafen.

Til § 9-5 Faglig godkjenning av udokumentert utenlandsk høyere utdanning

Paragrafen viderefører dagens lov § 3-5 b. Paragrafen er omtalt i punkt 13.7.

Det er bare institusjoner som har institusjonsakkreditering, jf. § 3-3, som kan godkjenne en utenlandsk høyere utdanning som helt eller delvis ikke kan dokumenteres. Institusjoner som bare har akkrediterte studier, kan ikke gi en slik godkjenning. Vilkåret for godkjenning er at søkeren har oppnådd et læringsutbytte tilsvarende det som er fastsatt for den aktuelle utdanningen ved den godkjennende institusjonen.

Godkjenningsordningen er særlig aktuell for flyktninger og andre i en flyktningelignende situasjon med manglende, mangelfull eller ikke-verifiserbar dokumentasjon for utdanningen sin. Se også artikkel VII i hhv. Lisboakonvensjonen og Globalkonvensjonen.

Institusjonen kan kreve at søkeren avlegger prøve til kontroll av læringsutbyttet. Behovet for kartlegging, intervju og prøving, mv., vil måtte vurderes i det enkelte tilfelle.

Avgjørelser av søknader om godkjenning er enkeltvedtak etter forvaltningsloven § 2. første ledd bokstav b, da de er bestemmende for søkerens rettigheter. Søkeren kan klage på vedtaket til institusjonens nemnd for studentsaker etter reglene i forvaltningsloven.

Til § 9-6 Vederlag for faglig vurdering av utenlandsk doktorgrad

Paragrafen viderefører dagens lov § 3-5 c. Paragrafen er omtalt i punkt 13.8.

Paragrafen slår fast at universiteter og høyskoler kan ta betalt for å vurdere utenlandske doktorgrader, utenom når vurderingen gjøres i forbindelse med søknad på en utlyst stilling ved institusjonen hvor det er krav om doktorgrad for å bli ansatt i stillingen.

Godkjenning av utenlandske doktorgrader krever kostbare vurderinger, blant annet fordi det må nedsettes en sakkyndig komité som skal vurdere doktorgradsarbeidet. Søkeren skal bare belastes den reelle utgiften ved en slik godkjenning, og beregningen av institusjonens kostnader må kunne dokumenteres overfor søker. I vurderingen skal det tas hensyn til søkere fra lavinntektsgrupper.

Til § 9-7 Generell godkjenning av utenlandsk høyere utdanning

Paragrafen viderefører dagens lov § 3-4. Henvisningen til UNESCOs globale konvensjon er ny og er omtalt i punkt 13.2. Paragrafen er ellers omtalt i punkt 13.8.

Generell godkjenning av utenlandsk høyere utdanning har som formål å gi arbeidssøkende med høyere utdanning fra utlandet dokumentasjon på hva utdanningen tilsvarer i det norske utdanningssystemet. Den gir potensielle arbeidsgivere informasjon om hvilket nivå den aktuelle utdanningen ligger på, og hvilket omfang den har. Departementet har delegert til Direktoratet for høyere utdanning og kompetanse (HK-dir) oppgaven med generell godkjenning av utenlandsk høyere utdanning.

Vedtak om generell godkjenning etter første ledd inneholder en vurdering av hvilket nivå den aktuelle utdanningen ligger på, og hvilket omfang den har. I tillegg innebærer det en bekreftelse av utdanningens ekthet (verifisering). Det er henvist til tre paragrafer: § 3-2 hvor akkreditering er definert og §§ 3-7 og 3-8 (med tilhørende forskrifter) hvor «nivå og omfang» for gradene det kan sammenlignes med, er fastsatt.

Vedtak om generell godkjenning bygger på en systembasert vurdering av den utenlandske høyere utdanningen, ikke en vurdering av det faglige innholdet. Utgangspunktet for vurderingen er kunnskap om utdanningssystemet i det aktuelle landet sammenlignet med det norske systemet for høyere utdanning (nivå og omfang av de ulike gradene). Det innebærer at det må vurderes om den utenlandske utdanningen i nivå og omfang kan likestilles med høgskolekandidatgrad (førstesyklus), bachelorgrad (førstesyklus), mastergrad (andresyklus) eller doktorgrad (ph.d., ph.d. i kunstnerisk utviklingsarbeid (tredjesyklus)).

Enkelte utenlandske grader er normert til flere år enn tilsvarende norske grader. Et eksempel på dette kan være en utenlandsk bachelorgrad som er på fire år. En bachelorgrad i Norge er normalt tre år. Det er i dag bare åpnet for 4-årige bachelorgrader i Norge innenfor utøvende og skapende musikkutdanning. Dette betyr at en utenlandsk bachelorgrad på fire år som regel vil bli godkjent som en norsk bachelorgrad på tre år.

Vedtak om generell godkjenning skal være en vurdering av om den utenlandske utdanningen i nivå og omfang tilsvarer en norsk grad. Selv om godkjenningsvedtakets utgangspunkt er en sammenligning med de grader som tildeles i Norge, skal vedtaket også inneholde en vurdering av eventuelle «overskytende år» som søkeren har med seg fra utlandet, gitt at denne utdanningen er å anse som høyere utdanning også i Norge.

Når den utenlandske utdanningen er av mindre omfang enn en norsk grad, og det da ikke er mulig å sammenligne med grader som tildeles i Norge, bør godkjenningsvedtaket angi hvilket nivå og omfang utdanningen vurderes å ha, sammenlignet med norsk høyere utdanning generelt. I slike tilfeller kan vedtaket f.eks. gå ut på at utdanningen tilsvarer ett års utdanning i Norge på bachelornivå.

I Norge tilsvarer ett års høyere utdanning på fulltid 60 studiepoeng, tilsvarende 60 ECTS i Det europeiske området for høyere utdanning (EHEA/Bologna-prosessen). Den utenlandske utdanningen skal vurderes ut fra dette utgangspunktet. Vedtak om generell godkjenning skal gi informasjon om antallet studiepoeng som har blitt godkjent i 30- og 60-poengsenheter (halve og hele år).

Ekthetsvurdering og verifisering er essensielt for at samfunnet skal ha tillit til kvaliteten i godkjent utenlandsk høyere utdanning. Det er derfor en forutsetning for generell godkjenning at godkjenningsmyndigheten kan sannsynliggjøre at den utenlandske utdanningen er ekte. Sannsynliggjøring kan skje gjennom ekthetsvurdering og/eller verifisering.

Det er bare enkeltpersoner som kan søke om generell godkjenning. Det innebærer at en ikke-akkreditert institusjon i utlandet ikke kan benytte seg av denne ordningen for å få et generelt «godkjenningsstempel» på utdanningstilbudet sitt. For institusjoner gjelder akkrediteringsbestemmelsene, jf. § 3-2 mv.

I henhold til Lisboakonvensjonen artikkel VII og UNESCOs globalkonvensjon artikkel VII har Norge forpliktet seg til å ha godkjenningsordninger som også tar høyde for at flyktninger som ikke har verifiserbar dokumentasjon på utdanning og kvalifikasjoner, skal få vurdert og eventuelt godkjent sin medbrakte kompetanse. Hvis disse personene ikke kan få generell godkjenning etter vanlig prosedyre på grunn av manglende, mangelfull eller ikke-verifiserbar dokumentasjon, kan de få godkjenning etter en egen godkjenningsprosedyre kalt «UVD-ordningen» (uten verifiserbar dokumentasjon).

Ordningen er spesielt rettet mot flyktninger og personer i en flyktningeliknende situasjon og er bare aktuell for personer som oppfyller visse krav. Blant annet må søkeren ha permanent oppholdstillatelse og en fullført kvalifikasjon fra høyere utdanning. I tillegg må søkeren beherske norsk, svensk, dansk eller engelsk. UVD-ordningen er en skreddersydd, sakkyndig vurdering hvor søkerens kompetanse kartlegges gjennom tester, hjemmeoppgaver og faglige diskusjoner. På grunnlag av den sakkyndige rapporten fatter Direktoratet for høyere utdanning og kompetanse et enkeltvedtak om generell godkjenning.

Departementet kan gi forskrift om generell godkjenning, se § 9-10. I forskrift kan departementet blant annet fastsette nærmere kriterier for generell godkjenning, krav til søknadene og saksbehandlingen og eventuelle minstekrav til utdanningenes omfang.

Andre ledd fastsetter at vedtak om generell godkjenning av utenlandsk høyere utdanning skal være i samsvar med Lisboakonvensjonen og UNESCOs globale konvensjon om godkjenning av høyere utdanning. Dette er en videreføring av dagens regler, med unntak av at kravet om samsvar med UNESCO-konvensjonen, som er nytt.

De grunnleggende prinsippene i Lisboakonvensjonen og Globalkonvensjonen er at godkjennende myndigheter i et land skal godkjenne høyere utdanningskvalifikasjoner fra en annen konvensjonspart som likeverdig med egen utdanning, med mindre de kan vise til «betydelige forskjeller» mellom utdanningene, jf. Lisboakonvensjonen artikkel VI. En kvalifikasjon fra høyere utdanning er i del I av Lisboakonvensjonen definert som «Grad, vitnemål eller annet bevis som er utstedt av kompetent myndighet og som bekrefter at et program for høyere utdanning er gjennomført». Det vil si at det er fullførte utdanninger som etter artikkel VI skal godkjennes. Kravet om godkjenning av studieperioder følger av artikkel V, der det står at slik godkjenning «skal omfatte slike studieperioder som ledd i fullføringen av et program for høyere utdanning hos konvensjonsparten der det søkes om godkjenning». Etter Lisboakonvensjonen og Globalkonvensjonen skal all utdanning som oppfyller kravene til nivå og omfang, godkjennes fullt ut, enten det er tale om studieperioder, avbrutt utdanning eller en fullført utdanning.

Som del av denne vurderingen skal Direktoratet for høyere utdanning og kompetanse vurdere utdanningen i forhold til rammene som følger av Lisboakonvensjonen, UNESCOs globalkonvensjon og GSU-listen, for slik å gi korrekt generell godkjenning av den utenlandske høyere utdanningen. Vurderingen av en utenlandsk kvalifikasjon må sammenlignes med den kvalifikasjonen som er mest sammenlignbar i det landet der det søkes om godkjenning.

Generell godkjenning av utenlandsk høyere utdanning skal ta utgangspunkt i kvalifikasjonskravet som må være oppfylt for å få opptak til studier ved universiteter og høyskoler i Norge. Ved nivåforskjell mellom den utenlandske videregående utdanningen og norsk videregående opplæring som resulterer i generell studiekompetanse, kan denne nivåforskjellen utgjøre en «betydelig forskjell» etter både Lisboakonvensjonen og UNESCO-konvensjonen, og derfor legge føringer for hvordan den utenlandske høyere utdanningen skal vurderes av godkjenningsmyndigheten. Hvis den samlede utenlandske utdanningen som søkeren har tatt før utenlandsk høyere utdanning, er under nivået til fullført norsk tre-årig studieforberedende videregående opplæring, og vedkommende følgelig ikke ville ha vært kvalifisert for opptak til høyere utdanning i Norge, skal forskjellen (i praksis ett til to år av den utenlandske høyere utdanningen) ikke regnes med i godkjenningsvedtaket. Dette er fordi disse delene av den utenlandske høyere utdanningen anses å inngå i opptaksgrunnlaget, og de kan derfor ikke godkjennes som høyere utdanning. I Norge inneholder GSU-listen (generell studiekompetanse for utenlandske søkere) en oversikt over kravene til generell studiekompetanse for søkere fra andre land.

Se ellers merknaden til § 9-3 andre ledd.

Tredje ledd gjelder hvem som har rettslig klageinteresse. Det er bare personen vedtaket berører, som kan påklage vedtaket om generell godkjenning. Dette er en begrensning i klageadgangen, da forvaltningsloven åpner for at også andre med rettslig klageinteresse kan klage på et vedtak, jf. forvaltningsloven § 28. Begrensningen innebærer blant annet at den utenlandske institusjonen som søkeren har utdanningen sin fra, ikke kan påklage vedtaket.

Til § 9-8 Behandling av søknader om generell godkjenning av utenlandsk høyere utdanning

Paragrafen viderefører dagens lov § 3-4 a med enkelte endringer. Paragrafen er omtalt i punkt 13.10.

Første ledd gir supplerende rettsgrunnlag for at det kan behandles personopplysninger ved behandling av søknader om generell godkjenning av utenlandsk høyere utdanning etter § 9-7. Dette gjelder også personopplysninger som nevnt i personvernforordningen artikkel 9 og 10, som for eksempel kan gjelde opplysninger om religion, seksuell legning og helse. Godkjenningsmyndigheten skal aldri etterspørre slike personopplysninger spesifikt. Imidlertid kan det både i utfylling av søknadsskjemaet og i vedleggene framkomme opplysninger som omfattes av personvernforordningen artikkel 9 om særlig kategorier av personopplysninger eller artikkel 10 om personopplysninger om blant annet straffedommer og lovovertredelser. Ett eksempel er at i vigselsattester som brukes til å bekrefte navneendring, kan det også framkomme informasjon om en persons religion, etnisitet eller helse. I slike tilfeller vil disse opplysningene i seg selv ikke være relevante for behandlingen av søknadene, men dokumentet som sådant er nødvendig for å sikre at den som sender inn søknaden, er den samme som har fullført utdanningen.

Andre ledd fastslår at vedtak om generell godkjenning kan fattes ved helt eller delvis automatisert saksbehandling. Etter personvernforordningen er automatisert saksbehandling tillatt hvis den er hjemlet i lov, forutsatt at behandlingen «er hjemlet i lov som samtidig gir tilfredsstillende garantier for personvernet til de registrerte».

Den vedtaket gjelder, har rett til å kreve manuell overprøving av vedtak som er fattet ved helt eller delvis automatisert saksbehandling. En slik rett til manuell overprøving, som supplerer den alminnelige klageretten etter forvaltningsloven, ivaretar rettighetene og interessene til den registrerte. Manuell overprøving innebærer at det foretas en manuell kontroll av om datasystemet har fattet et korrekt vedtak i henhold til gjeldende lover og forskrifter.

Tredje ledd gir et supplerende rettsgrunnlag for at myndigheten som utsteder godkjenningsvedtak etter § 9-7, kan dele opplysninger om søkerne og vedtakene med vitnemålsportalen. Se § 15-1 om portalen. Portalen inneholder bare et minimum av informasjon som er nødvendig for at tjenesten skal kunne fungere på en tilfredsstillende måte. Informasjonen som formidles gjennom tjenesten, hentes fra datakilden der informasjonen opprinnelig er lagret. Informasjon om godkjenningsvedtaket vil bare overføres til portalen når den informasjonen gjelder, selv tar initiativ til det.

Til § 9-9 Samordning av vedtak om godkjenning av utenlandsk høyere utdanning

Paragrafen viderefører dagens lov § 3-5 h med enkelte endringer. Paragrafen er omtalt i punkt 13.11.

Pliktene etter første og andre ledd påligger alle som fatter vedtak om godkjenning (godkjenningsmyndighetene). Dette er universiteter og høgskoler, som fatter vedtak om faglig godkjenning etter §§ 9-3 til 9-5. Videre gjelder den plikten for den som fatter vedtak om generell godkjenning etter § 9-7, fra 1. januar 2023 Direktoratet for høyere utdanning og kompetanse.

Første ledd pålegger alle som fatter vedtak om godkjenning av utenlandsk høyere utdanning etter §§ 9-3 til 9-5 og § 9-7, å samordne sin praksis for godkjenning. Det følger av Lisboakonvensjonen at saksbehandlingen av søknader om godkjenning av utenlandsk høyere utdanning skal skje på en rettferdig og åpen måte etter et system som er åpent for innsyn, er forutsigbart og ikke-diskriminerende. Også Globalkonvensjon sett er krav til saksbehandlingen. Avgjørelsene skal være konsekvente og pålitelige, og kriteriene for vurderingene skal være tilnærmet like for alle godkjenningsinstanser som gir samme type godkjenninger.

Samordningsplikten innebærer blant annet at godkjenningsmyndighetene skal benytte registeret over vedtak om godkjenning av utenlandske utdanninger som er regulert i paragrafens andre ledd. Gjennom dette registeret vil godkjenningsmyndighetene få oversikt over praksis for både generell og faglig godkjenning av tilsvarende utdanninger. Andre aktuelle virkemidler for å oppfylle plikten til samordning kan for eksempel være felles veiledning, møter, seminarer og konferanser for drøfting av beste praksis, osv.

Andre ledd pålegger alle som fatter vedtak om godkjenning som nevnt i første ledd, å registrere vedtakene i et register for samordning av godkjenning av utenlandsk høyere utdanning. Registeret er et verktøy for å dele informasjon om godkjenningsvedtak mellom institusjonene og Direktoratet for høyere utdanning og kompetanse, og for å gi dem som behandler slike søknader, tilgang til andre myndigheters vedtak. Videre gis departementet hjemmel til å fastsette forskrift med nærmere regler om registeret og om behandling av personopplysninger.

Til § 9-10 Forskrift om godkjenning

Paragrafen viderefører dagens lov § 3-5 g. Paragrafen er omtalt i punkt 13.12.

Paragrafen gir departementet hjemmel til å gi forskrift om godkjenning av norsk og utenlandsk høyere utdanning, annen utdanning, inkludert udokumentert utdanning, og dokumentert realkompetanse, blant annet om nærmere kriterier for generell godkjenning, krav til søknadene og eventuelle minstekrav til utdanningenes omfang. Departementet kan også gi forskrift om saksbehandling, inkludert om behandling av klager.

Kapittel 10 Læringsmiljø, studentrettigheter og studentrepresentasjon

Til § 10-1 Læringsmiljøet ved universiteter og høyskoler

Paragrafen viderefører dagens lov § 4-3 med unntak av andre ledd. Paragrafen er omtalt i punkt 14.1.

Første ledd fastslår at universiteter og høyskoler skal sørge for at studentenes læringsmiljø er forsvarlig ut fra en samlet vurdering av hensynet til studentenes helse, sikkerhet og velferd. Styret har, som det øverste organet for universiteter og høyskoler, det overordnede ansvaret for læringsmiljøet.

Om læringsmiljøet er forsvarlig, må avgjøres konkret ut fra forholdene ved den enkelte institusjon. Generelt har institusjonene ansvaret for å legge læringsmiljøet til rette, både fysisk og psykososialt, for at den enkelte student skal ha mulighet til å tilegne seg det læringsutbyttet som forventes på studiet, jf. andre ledd.

Andre ledd definerer hva læringsmiljøet er. Et godt læringsmiljø skal bidra til at individuelle forhold hos studenten, for eksempel funksjonsnedsettelser, ikke skal være til hinder for at studentene har like muligheter til å gjennomføre høyere utdanning. I andre punktum framgår hva de ulike delene av læringsmiljøet består av. Læringsmiljøet omfatter fysiske, digitale, organisatoriske, pedagogiske og psykososiale forhold.

Det fysiske læringsmiljøet inkluderer bygninger og omgivelser, og krever at hovedløsningen skal være slik utformet at det kan brukes av flest mulig, på en likestilt måte. I dette ligger også krav til universell utforming av byggverk, jf. § 10-2.

Det digitale læringsmiljøet handler om bruk og utvikling av IKT i læring, og hvordan IKT brukes, integreres og utnyttes som en del av den pedagogiske virksomheten innenfor hvert enkelt fagområde.

Det organisatoriske læringsmiljøet handler blant annet om hvordan utdanningene er organisert og hvordan arbeidet med læringsmiljøet gjøres.

Det pedagogiske læringsmiljøet omfatter utforming av læringsmål, form og innhold for et studieprogram eller emne, slik som valg av læringsaktiviteter og vurderingsformer, og hvordan det faglige innholdet ellers presenteres. Kravene til læringsmiljø er ikke ment å innskrenke institusjonene og den enkeltes faglige frihet og ansvar etter § 2-2. Det pedagogiske læringsmiljøet påvirkes av studentenes forutsetninger for læring, med utgangspunkt i ulike læringsstiler, behov og preferanser, og av deres kulturelle og personlige bakgrunn.

Det psykososiale læringsmiljøet dreier seg om de mellommenneskelige forholdene, der trivsel og samhandling står sentralt. Det psykososiale læringsmiljøet utgjøres av en rekke faktorer knyttet til studiet, medstudenter og institusjonen. Det psykososiale læringsmiljøet påvirkes også av faktorer institusjonene ikke kan ha ansvar for. Institusjonene har likevel et ansvar for å legge til rette for at den enkelte student skal ha mulighet til å tilegne seg den kunnskapen og oppnå det læringsutbyttet som forventes i utdanningen, jf. også vurderinger om individuell tilrettelegging etter § 10-5.

Tredje ledd fastsetter at institusjonens arbeid med læringsmiljøet skal dokumenteres og inngå som en del av institusjonens interne system for kvalitetssikring, jf. § 3-5. Det er NOKUT som skal føre tilsyn med institusjonenes kvalitetsarbeid, jf. § 3-6.

Fjerde ledd fastsetter at institusjonene skal samarbeide med studentsamskipnadene om studentenes læringsmiljø og studentvelferden. For de fleste studenter er også forholdene rundt studietilværelsen en viktig del av læringsmiljøet, og kan ha stor betydning for studentens mulighet til å gjennomføre studiet. Det skal derfor samarbeides om et godt læringsmiljø og god studentvelferd.

Femte ledd gir departementet hjemmel til å gi utfyllende regler om krav til læringsmiljøet i forskrift.

Til § 10-2 Universell utforming

Paragrafen viderefører dagens lov § 4-3 andre ledd med enkelte endringer. Paragrafen er omtalt i punkt 14.1.

Første ledd første punktum slår fast prinsippet i likestillings- og diskrimineringsloven §§ 17 og 18, som stadfester at både statlige og private virksomheter rettet mot allmennheten har plikt til universell utforming av virksomhetens alminnelige funksjoner. Plikten gjelder også for universiteter og høyskoler, og det stilles det samme kravet om universell utforming til både statlige som private universiteter og høyskoler.

Første ledd andre punktum tydeliggjør at plikten til universell utforming ikke bare gjelder fysiske omgivelser, men også institusjonens alminnelige funksjoner og informasjons- og kommunikasjonsteknologien (IKT).

Andre ledd presiserer at plikten ikke gjelder utforming som innebærer en uforholdsmessig byrde. Institusjonene må foreta en skjønnsmessig vurdering av om utformingen medfører en uforholdsmessig byrde, og her skal de særlig legge vekt på tilretteleggingens effekt for å bygge ned barrierene for studenter med funksjonsnedsettelse, de nødvendige kostnadene ved tilretteleggingen, institusjonenes ressurser, sikkerhetsmessige hensyn og vernehensyn, jf. likestillings- og diskrimineringsloven §§ 17 og 18 og forarbeidene til loven, jf. Prop. 81 L (2016–2017) og Prop. 141 LS (2020–2021).

Til § 10-3 Plikt til å forebygge og forhindre trakassering og seksuell trakassering

Paragrafen viderefører dagens lov § 4-3 a med enkelte endringer. Paragrafen er omtalt i punkt 14.3.

Paragrafen tydeliggjør plikten som universiteter og høyskoler har etter likestillings- og diskrimineringsloven (ldl.) § 13 til å forebygge og forhindre seksuell trakassering innenfor sitt ansvarsområde, og trakassering på grunn av forhold som kjønn, graviditet, permisjon ved fødsel eller adopsjon, omsorgsoppgaver, etnisitet, religion, livssyn, funksjonsnedsettelse, seksuell orientering, kjønnsidentitet, kjønnsuttrykk, alder eller kombinasjoner av disse grunnlagene, jf. ldl. § 13 første ledd og § 6 første ledd.

Med «trakassering» menes handlinger, unnlatelser eller ytringer som har som formål eller virkning å være krenkende, skremmende, fiendtlige, nedverdigende eller ydmykende, jf. ldl. § 13 andre ledd. Med «seksuell trakassering» menes enhver form for uønsket seksuell oppmerksomhet som har som formål eller virkning å være krenkende, skremmende, fiendtlig, nedverdigende, ydmykende eller plagsom, jf. ldl. § 13 tredje ledd.

Forarbeidene til likestillings- og diskrimineringsloven, jf. Prop. 81 L (2016–2017) har nærmere omtale av reglene i likestillings- og diskrimineringsloven § 13.

Til § 10-4 Rett til å varsle og forbud mot gjengjeldelse

Paragrafen viderefører dagens lov § 4-3 b med enkelte endringer. Paragrafen er omtalt i punkt 14.4.

Paragrafen presiserer at en student har rett til å varsle om kritikkverdige forhold «ved institusjonen», og har rett til et vern mot gjengjeldelse som varsler. Uttrykket «kritikkverdige forhold» skal forstås likt som i arbeidsmiljøloven § 2 A-1 andre ledd. Uttrykket er nærmere omtalt i forarbeidene til arbeidsmiljøloven, se Prop. 74 L (2018–2019) punkt 8. Her vises det til at åpenbare kritikkverdige forhold er forhold som er straffbare, eller forhold som på annen måte er brudd på lovparagrafer. Det kan også gjelde ulike former for diskriminering eller trakassering. Paragrafen omfatter ikke forhold som studenten mener er kritikkverdige ut fra sin egen politiske eller etiske overbevisning.

Studenter som varsler, skal også vernes mot gjengjeldelse. Forbudet mot gjengjeldelse gjelder enhver ugunstig behandling som er en følge av, eller reaksjon på, varsling. Formaliserte negative reaksjoner som følge av en ytring fra studenten vil også innebære et inngrep i den ytringsfriheten som er nedfelt i Grunnloven § 100 tredje ledd, jf. Ot.prp. nr. 84 (2005–2006) punkt 4.4. Imidlertid utelukker ikke § 10-4 at institusjonen kommer med motytringer. Det må likevel trekkes en grense mot motargumenter og reaksjoner som har karakter av gjengjeldelse.

Til § 10-5 Individuell tilrettelegging for studenter

Paragrafen viderefører dagens lov § 4-3 c med enkelte endringer. Paragrafen er omtalt i punkt 14.5.

Første ledd gjelder individuell tilrettelegging ved funksjonsnedsettelse og andre særskilte behov. Bestemmelsen er utledet av likestillings- og diskrimineringsloven § 21, men gjelder en større personkrets enn likestillings- og diskrimineringsloven ved at det ikke bare er studenter som har en funksjonsnedsettelse som har krav på tilrettelegging, men også studenter med «særskilte behov».

Med «funksjonsnedsettelse» menes tap av eller skade på en kroppsdel eller i en av kroppens funksjoner, slik som mental, intellektuell eller sensorisk funksjonsnedsettelse. Funksjonsnedsettelse deles gjerne inn etter diagnosegrupper, som for eksempel utviklingshemming, cerebral parese eller ADHD. Psykiske lidelser, for eksempel depresjon eller bipolare lidelser, omfattes også av begrepet. Med «særskilte behov» menes fysiske, psykososiale eller læringsmessige utfordringer av midlertidig karakter, slik som for eksempel et benbrudd, behov for å amme eller omsorg for mindreårige barn. For at institusjonen skal ha et særlig ansvar for tilrettelegging, er det imidlertid lagt til grunn at den midlertidige utfordringen må være av en vesentlig karakter. Individuell tilrettelegging erstatter ikke kravet om universell utforming, men skal være et supplement i tilfeller hvor den universelle utformingen ikke er mulig eller ikke dekker individuelle behov.

Tilretteleggingen skal bidra til at studenter med funksjonsnedsettelse eller andre særskilte behov, får mulighet til å ta høyere utdanning på lik linje med andre studenter. Tilretteleggingen skal bidra til å bygge ned samfunnsskapte funksjonshemmende barrierer og hindre at nye skapes.

Likestillings- og diskrimineringsombudet og Likestillings- og diskrimineringsnemnda har behandlet flere saker som gjelder tilrettelegging av lærested og undervisning.

Eksempler på tilretteleggingstiltak som bør vurderes er videooverføring (LDN-2012-42), bruk av digitale verktøy og lydbøker, utvidet eksamenstid (LDN-2015-81), hviletid under eksamen, forskjøvet oppstart og eget eksamensrom (LDN-2012-23), skrivetolk (LDN-2015-81), PC med retteprogram (LDN-2015-57), bruk av Excel (LDN-2015-41) og muntlig eksamen istedenfor skriftlig eksamen (LDN-2013-39 og LDN-2015-57).

Studenter som har muntlig eksamen i stedet for skriftlig som del av tilretteleggingen, skal ha samme klagerett som de andre studentene ved den aktuelle eksamen. Det forutsettes at institusjonen finner egnet måte til å gjennomføre muntlig eksamen på for at denne kan bli etterprøvbar i ettertid. For eksempel kan det bli aktuelt å filme den muntlig eksamenen. Dersom tiltaket er nødvendig som individuell tilrettelegging, vil institusjonen ha rettslig grunnlag for behandling av personopplysninger i form av videoopptak (se punkt 15.10.4.3).

Andre ledd fastsetter at institusjonen ikke har plikt til å iverksette tiltak som medfører en uforholdsmessig byrde for institusjonen. Se nærmere omtale av avgrensningen mot tiltak som medfører en uforholdsmessig byrde for virksomheten i forarbeidene til likestillings- og diskrimineringsloven, Prop. 81 L (2016–2017) punkt 22.2.2.7

Hovedregelen er at det skal tilrettelegges for personer som på grunn av funksjonsnedsettelse eller andre særskilte behov trenger tilrettelegging. Forholdsmessighetsbegrensningen skal være en sikkerhetsventil. Den må ikke tolkes for vidt, jf. Prop. 81 L (2016–2017) punkt 30 og Ot.prp. nr. 44 (2007–2008) punkt 10.6.3. Det skal derfor en del til for at et universitet eller en høyskole kan avslå et krav om individuell tilrettelegging av økonomiske grunner. Hvor terskelen skal ligge, må vurderes konkret.

Dersom en institusjon påberoper seg at kostnadene ved tiltaket innebærer en uforholdsmessig byrde, må den konkretisere kostnadene, jf. Ot.prp. nr. 44 (2007–2008) punkt 10.6.4.3. Det må kunne forventes at det foreligger et kostnadsoverslag utarbeidet av en fagkyndig, jf. Ot.prp. nr. 44 (2007–2008) punkt 10.6.4.3.

Siden statlige universiteter og høyskoler i hovedsak er finansiert over statsbudsjettet og private høyskoler baserer seg på en kombinasjon av offentlig støtte og egenbetaling fra studentene, skal det mye til for at institusjonene skal kunne avslå individuell tilrettelegging med henvisning til at dette vil medføre en uforholdsmessig byrde, men institusjoner av ulik størrelse vil kunne ha ulike reelle muligheter. Begrensningen om «uforholdsmessig byrde» vil likevel sjelden innebære at institusjonene kan nekte å tilby utdanningsrettede tilretteleggingstiltak til en student med behov for dette. Likevel kan det være at enkelte tiltak vil være så arbeidskrevende at de heller ikke kan tilbys av den grunn. Permanente behov for andre typer tilrettelegging, som for eksempel døvetolk, personlig assistent mv., er ikke omfattet av universitets- og høyskoleloven.

Tredje ledd fastsetter at tilretteleggingen ikke må føre til en reduksjon av de faglige kravene som stilles til utdanningen. For å fullføre og bestå utdanningen må studentene oppnå det læringsutbyttet som kreves for utdanningen. Den individuelle tilretteleggingen kan ikke strekkes så langt at studenten ikke innfrir kravene for utdanningen. Det skal ikke være fritak fra obligatoriske aktiviteter, og tilretteleggingen kan ikke gå på bekostning av læringsutbyttet.

Fjerde ledd fastsetter at for studenter som deltar i studier på Svalbard, gjelder plikten til å tilrettelegge bare så langt det er mulig og rimelig.

Til § 10-6 Tilrettelegging for gravide studenter og rett til foreldrepermisjon

Paragrafen viderefører dagens lov § 4-3 d med enkelte endringer. Paragrafen er omtalt i punkt 14.6.

Første ledd slår fast at en student har rett til utsatt eksamen ved fødsel. Rettighetene er forskjellige for mor og den andre forelderen på grunn av ulike biologiske funksjoner i forbindelse med graviditet, fødsel og barsel. Bestemmelsen tar utgangspunkt i arbeidsmiljøloven § 12-4, slik at mor har rett til utsatt eksamen hvis eksamensdatoen(e) er i perioden fra tre uker før termin til seks uker etter fødsel. Når det gjelder rettigheter for den andre forelderen til å få utsatt eksamen, tar bestemmelsen utgangspunkt i arbeidsmiljøloven § 12-3 første ledd, som gir denne personen rett til to uker fri etter fødsel. Institusjonene står fritt til å gi både mor og den andre forelderen rett til lengre utsettelse, ettersom lovbestemmelsen bare angir en minimumsrettighet.

Arbeidsmiljøloven § 12-3 andre ledd gir rett til to uker permisjon i forbindelse med adopsjon og overtagelse av omsorg for barnet, men det er ofte tilfellet at adoptivforeldrene må være i adoptivbarnets land en lengre periode. Dette er ikke regulert særskilt i universitets- og høyskoleloven fordi det finnes mange ulike adopsjonsprosesser som det er vanskelig å ta høyde for i en lovtekst. Men rett til permisjon skal så langt det er mulig også gjelde i forbindelse med adopsjon.

Studentens rett til utsatt eksamen gjelder uansett eksamensform. En student som ønsker utsatt eksamen, må varsle institusjonen i god tid. Institusjonen kan i egen forskrift fastsette frist for når søknad om utsettelse må fremmes, jf. fjerde ledd. Dersom det er flere studenter som har rett til utsatt eksamen av ulike årsaker, kan institusjonen samordne disse i én eksamen.

Ved søknad om utsettelse av eksamen etter denne paragrafen, må institusjonen også vurdere om studenten har rett på ytterligere tilrettelegging etter § 10-5 på grunn at «særskilte behov».

Andre ledd betyr at studenten under permisjonen opprettholder sin studentstatus med de rettighetene som følger av universitets- og høyskoleloven og tilhørende forskrifter. Dette innebærer blant annet at de kan benytte seg av tilbud om helsetjenester, barnehageplass, studentleilighet med mer i regi av samskipnaden under forutsetning av at de har betalt semesteravgift til studentsamskipnaden. I lovbestemmelsen brukes begrepet «studierett». Studieretten gir en student rett til å delta i all undervisning, veiledning, tilgang til læringsplattform og til vurdering i samsvar med studieplanen og emnebeskrivelser for studiet. Studieretten er også vanligvis knyttet til kravet om progresjon. Ved manglende progresjon kan man miste studieretten, noe kan føre til at man må søke seg inn på studiet igjen. Fravær fra studiet i forbindelse med foreldrepermisjon kan føre til at kravet til progresjon ikke kan oppfylles. Ved at studenten beholder studieretten mens han eller hun er i foreldrepermisjon, trenger man heller ikke å søke seg inn på studiet igjen, gitt at lengden på foreldrepermisjonen er i henhold til arbeidsmiljøloven.

Andre ledd innebærer også at institusjonene skal legge forholdene til rette for at studenter som er i permisjon, kan gjenoppta studiene sine så raskt som mulig etter endt permisjon. Institusjonene må også sikre at studentene får god informasjon og veiledning om gjenopptak av studier etter endt permisjon, da studenten har rett til å gjenoppta sine studier på tilsvarende nivå som før permisjonen.

Tredje ledd slår fast at reglene om permisjon i arbeidsmiljøloven §§ 12-1 til 12-5 og § 12-7 gjelder så langt de passer.

Fjerde ledd fastsetter at institusjonene kan gi forskrift om tilrettelegging etter denne paragrafen. Institusjonene har mulighet til å gi studentene bedre rettigheter enn de har etter loven. Det forutsetter likebehandling av studenter som er i samme situasjon.

Til § 10-7 Permisjon fra studier

Paragrafen viderefører dagens lov § 4-3 e med enkelte endringer. Paragrafen er omtalt i punkt 14.7.

Første ledd første punktum innebærer at studenter har rett til permisjon i de nevnte tilfellene. Særlige grunner kan for eksempel være at toppidrettsutøvere eller kunstnere har behov for permisjon ved deltagelse på arrangement på nasjonalt eller internasjonalt nivå. Permisjoner kan ikke føre til en reduksjon av de faglige kravene som stilles i det enkelte studiet. Det er opp til institusjonene å vurdere om det foreligger særlige grunner for permisjon og å vurdere hvor lang permisjon det er behov for, jf. første ledd andre punktum. Studenten må kunne dokumentere permisjonsgrunnlaget. Retten til permisjon gjelder fra studenten har fått opptak til det aktuelle studiet.

Andre ledd om at studentene fortsatt skal ha studierett innebærer blant annet at studenter i permisjon kan benytte seg av tilbud om helsetjenester, barnehageplass, studentleilighet med mer i regi av samskipnaden under forutsetning av at de har betalt semesteravgift til studentsamskipnaden. Studierett gir også rett til å delta i undervisning, veiledning, tilgang til læringsplattform og vurdering i samsvar med studieplan og emnebeskrivelser som inngår i studiet. At studenten fremdeles skal ha rett til å gå opp til eksamen innebærer ikke at det gjøres unntak fra vilkårene for å gå opp til eksamen etter § 11-4. Dersom institusjonen har stilt krav om obligatoriske aktiviteter, og studenten ikke får oppfylt disse på grunn av permisjon, har ikke studenten rett til å gå opp til eksamen. Studenten vil imidlertid fremdeles ha studierett og vil kunne gå opp til eksamen senere når de obligatoriske aktivitetene er gjennomført. Permisjon kan dermed føre til at studenten blir forsinket.

I institusjonenes forskrift om permisjon, jf. tredje ledd, kan det fastsettes utfyllende regler til loven. I forskrift kan det blant annet fastsettes regler om permisjonens lengde. Studentenes rettigheter etter første og andre ledd kan ikke innskrenkes i forskrift. I forskrift kan derimot studentene gis rett til permisjon i flere tilfeller enn det som følger av første ledd. Dersom en institusjon gir rett til permisjon utover det som følger av første ledd, er det opp til institusjonen hvilke vilkår som skal settes når det gjelder å beholde studieretten og retten til å gå opp til eksamen. Institusjonen må sørge for å gi studenten tilstrekkelig veiledning slik at studenten forstår konsekvensene av å benytte seg av en innvilget permisjon.

Til § 10-8 Studentombud

Paragrafen viderefører dagens lov § 4-17 første og andre ledd med enkelte endringer. Nytt andre og tredje ledd regulerer studentombudets uavhengighet, rolle og ansvar. Paragrafen er omtalt i punkt 14.8.

Første ledd fastsetter at det er styret som har ansvaret for at alle studenter har tilgang til et studentombud. At studentene skal ha tilgang til studentombud innebærer at alle studenter har krav på å kunne henvende seg til et studentombud for å få råd og hjelp i saker som gjelder studiesituasjonen deres. Dette er ment å være et lavterskeltilbud. Alle studenter skal ha tilstrekkelig tilgang til et studentombud, og ordningen må organiseres for å ivareta dette. Det er ikke et krav om at studentombudet skal være fysisk tilgjengelig ved den enkelte institusjon, og det er også mulig for institusjonene å samarbeide om å ha et ombud. Tilgangen kan ikke regnes som tilstrekkelig hvis studentene i praksis har problemer med å få kontakt med ombudet fordi det har ansvar for et for stort antall studenter, eller ombudet av andre grunner er vanskelig å komme i kontakt med.

Andre ledd regulerer studentombudets ansvarsoppgaver og funksjon. Formålet med studentombudets arbeid er i all hovedsak å bidra til at studentenes rettigheter og plikter ivaretas av institusjonen på en best mulig måte. Dette skal skje gjennom råd og hjelp i saker som er knyttet til studentenes studiesituasjon, men likevel ikke slik at studentombudet fungerer som en partsrepresentant for studentene overfor institusjonen i enkeltsaker. Institusjonene kan utvide og legge til oppgaver til studentombudets mandat, så lenge disse ikke står i motstrid til ombudets uavhengighet.

Tredje leddførste punktum fastsetter at studentombudet skal være faglig uavhengig og ikke kan instrueres i sitt virke. Dette innebærer at verken styret eller andre i institusjonen kan instruere studentombudet i dets løpende virke og i oppfølging av saker. Institusjonen vil imidlertid fortsatt ha et administrativt ansvar for studentombudets virksomhet og kan fastsette rammer for ombudet i budsjett og mandat. Studentombudet må innplasseres i institusjonens organisasjon på en slik måte at uavhengigheten ivaretas best mulig.

Tredje ledd andre og tredje punktum regulerer hvilken myndighet studentombudet har. Studentombudet har ingen beslutningsmyndighet til å avgjøre saker ombudet involveres i, og fatter ikke vedtak. Studentombudet kan imidlertid selv bestemme om ombudet ønsker å bistå en student i en sak.

Fjerde ledd presiserer at studentombudet har taushetsplikt etter forvaltningsloven §§ 13 til 13 e og 13 g, med de pliktene og begrensningene som følger av disse paragrafene. Studentombudets taushetsplikt er knyttet til ombudsrollen og gjelder uansett hvilken arbeidsgiver ombudet har. Ombudets taushetsplikt skal gå foran en arbeidstakers medvirkningsplikt etter arbeidsmiljøloven § 2-3.

Til § 10-9 Tilsyn med læringsmiljøet

Paragrafen viderefører dagens lov § 4-3 g med enkelte endringer. Paragrafen er omtalt i punkt 14.9.

Første ledd fastsetter Arbeidstilsynets plikt til å føre tilsyn med det fysiske og psykososiale læringsmiljøet. At «[a]rbeidsmiljøloven kapittel 18 om tilsyn og tvangsmidler m.m. gjelder så langt det passer» innebærer at Arbeidstilsynet kan kreve adgang til universiteter og høyskoler, og skal ha tilgang til opplysninger ved tilsyn med læringsmiljøet på samme måte som ved tilsyn med arbeidsmiljøet etter arbeidsmiljøloven. Det er ved brudd på læringsmiljøet, som i sin art tilsvarer bruddene som er oppramset i arbeidsmiljøloven § 18-6, at Arbeidstilsynet kan bruke reaksjonene etter arbeidsmiljøloven kapittel 18. Taushetsplikt og andre rammer for Arbeidstilsynets tilsynsvirksomhet gjelder også for tilsynet med læringsmiljøet ved universiteter og høyskoler.

Andre ledd presiserer Digitaliseringsdirektoratets tilsynsansvar for det digitale læringsmiljøet.

Tredje ledd gir departementet hjemmel til å fastsette utfyllende regler om krav til og tilsyn med læringsmiljøet.

Til § 10-10 Læringsmiljøutvalg

Paragrafen viderefører dagens lov § 4-3 f med enkelte endringer. Paragrafen er omtalt i punkt 14.10.

Første ledd viderefører kravet om å opprette et læringsmiljøutvalg. Institusjonene har adgang til å opprette flere læringsmiljøutvalg eller underutvalg til læringsmiljøutvalget, jf. ordlyden i «minst ett læringsmiljøutvalg».

Andre ledd angir læringsmiljøutvalgets oppgaver, som er å bidra til at reglene i kapitlet om læringsmiljø blir gjennomført og sikre studentenes medvirkning i prosessene som berører læringsmiljøet. Paragrafen ble endret i 2021, jf. Prop.111 L (2020–2021) slik at den ikke lenger regulerer konkret hvilke oppgaver læringsmiljøutvalgene skal utføre. Styret har det overordnede ansvaret for institusjonenes arbeid med læringsmiljøet. Det er derfor en viktig del av styrets arbeid å behandle rapporter fra læringsmiljøutvalgene. Det samme gjelder styrets mulighet til å delegere andre oppgaver til læringsmiljøutvalgene. Det er styret som er ansvarlig for at institusjonen oppfyller sine forpliktelser etter loven på dette området. Et godt samarbeid mellom styret og læringsmiljøutvalgene er en forutsetning for å lykkes med læringsmiljøarbeidet. Styret kan også tillegge utvalgene andre konkrete oppgaver dersom styret finner det hensiktsmessig.

Tredje ledd angir sammensetningen av læringsmiljøutvalget. Studentene og institusjonen skal ha like mange medlemmer i læringsmiljøutvalget. Dette innebærer at studentene har samme forholdsmessige representasjon i læringsmiljøutvalget som arbeidstakere har i arbeidsmiljøutvalget. Det er ellers opp til institusjonene selv, i dialog med studentene, å bestemme organiseringen av utvalget.

Til § 10-11 Studentorgan

Paragrafen viderefører dagens lov § 4-1 med enkelte endringer. Paragrafen er omtalt i punkt 14.11.

Første ledd første og andre punktum fastslår at studenter ved universiteter og høyskoler kan opprette et studentorgan for å ivareta sine interesser overfor institusjonen. Slike studentorgan kan også opprettes ved den enkelte avdeling eller grunnenhet. Dette innebærer at studentorganene skal anerkjennes som en del av institusjonens organisatoriske nettverk.

Første ledd tredje punktum stiller krav om at det avholdes valg til studentorgan. Det er studentene som stemmer ved valg. Det er opp til studentene selv å avgjøre valgform, og om det skal tas i bruk digitale løsninger.

Andre ledd første punktum pålegger institusjonen å legge til rette for at studentorganene kan drive sitt arbeid. Tilretteleggingen må være slik at stundentorganene kan drive arbeidet tilfredsstillende. Det nærmere omfanget av tilretteleggingen for studentorganene avhenger av institusjonens størrelse, organisering og finansieringsnivå.

Etter andre ledd andre punktum skal tilretteleggingen dokumenteres av institusjonen. Institusjonenes tilretteleggingsplikt innebærer at studentene bør få anledning til å redegjøre for sitt behov, slik at institusjonene kan vurdere hva den må tilby for å oppfylle sin plikt. Disse forutsetningene kan endre seg, slik at hva som til enhver tid er tilfredsstillende ikke nødvendigvis er statisk.

Tredje ledd bestemmer at studentorganene skal høres i alle saker som angår studentene. Dette innebærer at studentene skal høres i alle saker som angår dem på det aktuelle nivået sakene naturlig tilhører. Saker som berører studentinteresser, bør sendes på høring til studentorganene i tilstrekkelig tid i forveien slik at studentorganene har mulighet til å behandle og uttale seg om dem.

Til § 10-12 Studentenes representasjon i universiteters og høyskolers organer

Paragrafen viderefører dagens lov § 4-4 med enkelte endringer. Paragrafen er omtalt i punkt 14.12.

Første ledd gjelder for alle styringsorganer under styret som har fått delegert beslutningsmyndighet, hvor beslutningene treffes av organets medlemmer i fellesskap. Regelen fastslår at studentene skal ha minst 20 prosent representasjon i alle kollegiale organer ved institusjonen som har beslutningsmyndighet. Hvis 20 prosent ikke utgjør mer enn ett medlem i det kollegiale organet, har studentene rett til å møte med en ekstra representant, som skal ha tale- og forslagsrett.

Andre ledd åpner for å gjøre unntak fra første ledd om at studentene skal ha minst 20 prosent representasjon i alle kollegiale organer med beslutningsmyndighet ved institusjonen. Unntak kan være aktuelt i kollegiale organer der studentene vurderer at det er mindre viktig for dem å være representert. Et vilkår for å beslutte unntak fra første ledd er at beslutningen i det delegerende organ er enstemmig. Ettersom studentene vil være representert i det delegerende organet, vil de ha mulighet for å bestemme om det skal gjøres unntak fra første ledd eller ikke. Regelen i andre ledd gir studentene en fleksibilitet med hensyn til hvilke organer de ønsker å engasjere seg i.

Kapittel 11 Undervisning, vurdering, sensur, klage og utstedelse av vitnemål

Til § 11-1 Studieplan

Paragrafen viderefører dagens lov § 3-3 tredje ledd med enkelte endringer. Andre ledd er nytt. Paragrafen er omtalt i punkt 15.1.

Første ledd innebærer en plikt for universiteter og høyskoler til å fastsette studieplan for det faglige innholdet og læringsutbyttet i studiene. En studieplan skal inneholde faglige krav til studiet, blant annet til obligatoriske aktiviteter, læringsutbytte og om vurderingsformer. Styret kan delegere oppgaven med å fastsette studieplan til andre organer ved institusjonen, for eksempel til avdelings- eller instituttnivå.

Andre ledd gir hjemmel til universiteter og høyskoler om å fastsette krav til at den enkelte student har progresjon i sine studier som vilkår for å beholde studieretten, se merknad til § 10-6 andre ledd. Institusjonene kan også fastsette regler om tap av studierett ved manglende progresjon. Krav til progresjon, samt konsekvenser ved manglende progresjon, griper inn i studentenes rettigheter. Slike krav må derfor være forholdsmessige og rimelige og fastsettes i forskrift.

Til § 11-2 Studiepoeng og studieår

Paragrafen viderefører dagens lov § 3-8 første ledd. Første ledd er delvis nytt. Paragrafen er omtalt i punkt 15.2.

Første ledd er en definisjon av begrepet studiepoeng. Definisjonen tar utgangspunkt i både arbeidsomfang og læringsutbytte, i tråd med retningslinjene for the European Credit Transfer and Accumulation System (ECTS). ECTS-retningslinjene gir en anvisning på hvordan man kan «oversette» studiepoeng fra høyere utdanning mellom land, og er et viktig verktøy i arbeidet med studentmobilitet i Bologna-samarbeidet, for å godkjenne studier og studieopphold i andre land. Utdanning som universiteter og høyskoler tilbyr for å gjøre en person kvalifisert for høyere utdanning, kan ikke gi uttelling i studiepoeng da dette ikke er å anse som høyere utdanning. Dette gjelder for eksempel forkurs for ingeniørutdanning eller norsk språk og samfunnskunnskap for utenlandske studenter.

Andre ledd første punktum innebærer at studieåret som hovedregel skal være ti – 10 – måneder. Økonomiske innsparinger er ikke en særskilt grunn som kan begrunne avvik fra hovedregelen om ti måneders studieår. En særskilt grunn til å ha lengre studieår enn ti måneder kan være dersom dette er hensiktsmessig på grunn av vekstperioder eller andre sesongavhengige hendelser. Dersom et studieår forlenges av slike årsaker, kan dette være en særskilt grunn til å forkorte det påfølgende studieåret tilsvarende. Studieåret kan deles inn i terminer. Det er den enkelte institusjon som fastsetter undervisningsterminene, jf. andre ledd andre punktum.

Til § 11-3 Faglig oppfølging – individuell utdanningsplan

Paragrafen viderefører dagens lov § 4-2 med enkelte endringer. Paragrafen er omtalt i punkt 15.3.

Kravet i første ledd om at universiteter og høyskoler skal ha god faglig oppfølging av studentene, innebærer at institusjonene må følge opp i hvilken grad studentene oppfyller arbeidskrav og andre krav som er satt til progresjon i studieplanen, jf. § 11-1, med sikte på at studenten skal fullføre studiet. Den individuelle utdanningsplanen, som er et krav nedfelt i andre ledd, er viktig i dette arbeidet. Utdanningsplanen skal være et virkemiddel for at institusjonen i tide kan oppdage om noen studenter er i ferd med å falle fra studieløpet. I tillegg er den et redskap for at studenten kan planlegge egen studieprogresjon.

Kravet til en individuell utdanningsplan andre ledd innebærer at institusjonene må synliggjøre hvordan studenten kan nå det definerte læringsutbyttet og gjennomføre nødvendige aktiviteter i studiet. Utdanningsplanen skal gi den enkelte student forutsigbarhet og være et virkemiddel for at studenten fullfører studiet. Utdanningsplanen skal utarbeides i løpet av første semester. Privatister har ikke rett til utdanningsplan. Det forutsettes at institusjonen og studentene samarbeider om å utforme maler for utdanningsplanene, og at den enkelte student kan påvirke innholdet i egen utdanningsplan. Både institusjonen og den enkelte student kan med rimelig varsel be om at utdanningsplanen endres.

Tredje ledd slår fast hva den individuelle utdanningsplanen skal inneholde. Planen skal synliggjøre studentens ansvar for å oppfylle de studiekravene institusjonen stiller, blant annet i form av krav til deltakelse, obligatoriske aktiviteter og studieprogresjon. Utdanningsplanen må vise den enkelte students planlagte utdanning, institusjonens eksamensforskrifter og serviceerklæring og studieplanen for studiet eller studieløpet som studenten er tatt opp til.

Fjerde ledd gir hjemmel for departementet til å gi forskrift om innholdet i utdanningsplanen.

Til § 11-4 Rett til å gå opp til eksamen

Paragrafen viderefører dagens lov § 3-10 med enkelte endringer. Tredje ledd er nytt. Paragrafen er omtalt i punkt 15-4.

Første ledd regulerer retten til å gå opp til eksamen. Retten til å gå opp til eksamen er en grunnleggende rettighet for de som er faglig kvalifiserte, og gjelder både for dem som er tatt opp til et studium og for dem som ikke er tatt opp til studium, ofte omtalt som privatister. Studenten har rett til å bli prøvet og vurdert for å få vist at faglige krav til kunnskap, kompetanse og ferdigheter er oppfylt. For de personene som ikke er tatt opp som studenter til studiet, men som likevel ønsker å gå opp til eksamen, må de øvrige vilkårene for retten til å gå opp til eksamen være oppfylt. Dette vil for eksempel være andre faglige krav som institusjonen har fastsatt etter andre ledd, betalt semesteravgift etter tredje ledd, og eksamensavgift etter fjerde ledd. Betalt semesteravgift er et vilkår for å ha rett til å gå opp til eksamen for alle studenter, jf. studentsamskipnadsloven § 10 andre ledd. Dette gjelder også for dem som ikke er tatt opp på et studium. Plikten til å betale semesteravgift er nærmere regulert i forskrift om studentsamskipnader.

Andre ledd fastsetter at institusjonen kan stille krav om obligatoriske aktiviteter som skal være gjennomført for at studenten kan gå opp til eksamen. Slike krav skal fastsettes i forskrift, men innholdet kan konkretiseres nærmere i studie- og emneplaner. En student kan nektes å gå opp til eksamen dersom studenten ikke har gjennomført obligatoriske aktiviteter, som for eksempel fulgt obligatorisk undervisning, gjennomført obligatorisk praksis eller fått godkjent et obligatorisk arbeidskrav. Formålet med eventuelle krav om obligatoriske aktiviteter kan være å sikre at studenten er tilstrekkelig faglig kvalifisert, og for å bidra til progresjon i studiet eller som hjelp for å oppnå et bestemt læringsbytte, eller at studentenes oppmøte og deltakelse gjennom samarbeid og diskusjoner er viktig for å ivareta studiekvaliteten for hele studentgruppen. Det er opp til institusjonene selv å kunne kreve obligatorisk oppmøte som vilkår for å kunne gå opp til eksamen hvis oppmøte og deltakelse er viktig for studiekvaliteten og studentenes læringsutbytte. De obligatoriske aktivitetene må gi et faglig utbytte, en vesentlig kompetanse eller en ferdighet som er nødvendig for å kunne få et fullt utbytte av undervisningen.

Tredje ledd gir en hjemmel for universiteter og høyskoler til å fastsette egne regler i forskrift om adgangen til å gå opp til eksamen for de som ikke er tatt opp til et studium. Det kan også gis egne frister for å melde seg opp til eksamen for denne gruppen. Videre kan institusjonene fastsette at denne gruppen skal betale en eksamensavgift. Hensikten med eksamensavgiften er at betalingen skal dekke de merutgiftene som institusjonen har for å avholde eksamen for denne gruppen, eller for å dekke en eventuell egenbetaling som er fastsatt for det aktuelle studiet.

Til § 11-5 Skriftspråk ved eksamen

Paragrafen viderefører dagens lov § 1-7 andre ledd. Paragrafen er omtalt i punkt 15.5.

Universiteter og høyskoler har plikt til å tilby skriftlig eksamen både på bokmål og nynorsk. Studentene har individuell rett til å velge om eksamensoppgaven skal være på bokmål eller nynorsk.

Departementet kan gi forskrift om hvordan plikten skal etterleves. Det kan også gjøres unntak fra plikten i forskrift.

Til § 11-6 Gjennomføring av eksamen

Paragrafen viderefører dagens lov § 3-9 første, tredje og sjuende ledd med enkelte endringer. Paragrafen er omtalt i punkt 15.6.

Første ledd slår fast at studentenes kunnskap og ferdigheter skal prøves og vurderes på en uavhengig og faglig betryggende måte, og sikre det faglige nivået på studiet. Ansvaret for at dette gjøres påhviler den enkelte institusjon. Med «eksamensordning» menes hvordan eksamen gjennomføres og utforming og innhold i eksamensoppgave. Eksamen kan være en skriftlig eksamen, en muntlig eksaminasjon, en presentasjon, en kunstnerisk framføring, arrangeres som en hjemmeeksamen eller i institusjonens lokaler, og så videre. Med «sensurordning» menes hvordan institusjonen gjennomfører sensur, se § 11-7. Ekstern evaluering på systemnivå kan f.eks. være ekstern kvalitetssikring ved eksamensgjennomføringen, som ekstern gjennomgang av eksamensoppgave eller -form (om den er egnet til å prøve studentenes kunnskaper i henhold til emneplanens læringsutbytter). Det kan også være kvalitetssikring av sensurordningen, som ekstern gjennomgang av sensorveiledning, stikkprøvekontroll av ulike sensorers karaktersetting o.l.

Andre ledd første punktum slår fast at hovedregelen er at muntlig eksamen skal være offentlig. Regelen innebærer blant annet en rett for studenten til å ha med seg andre personer inn i eksamenslokalet, noe som kan være viktig for studenten og sikre åpenhet om gjennomføringen av eksamen.

Andre ledd andre punktum åpner for unntak fra hovedregelen i første punktum dersom særlige grunner foreligger. Det kan for eksempel gjøres unntak dersom selve eksamensformen tilsier at et slikt unntak må gjøres. Eksempel på dette er kliniske eksamener i helsefag, laboratorieeksamener eller lignende. Det kan også være andre typer eksamener der tilstedeværelse av andre personer i lokalet kan være forstyrrende eller der særlige grunner, for eksempel hensyn til taushetspliktige opplysninger tilsier at ikke flere personer skal være til stede i lokalet. Det kan også gjøre unntak dersom studenten selv ikke ønsker at andre personer enn sensorene skal være i eksamenslokalet, og at institusjonen er enige i at det er gode grunner for en slik ordning.

Tredje ledd gir universiteter og høyskoler hjemmel til å gi forskrift om gjennomføring av eksamen. Uttrykket «gjennomføring av eksamen» omfatter også avleggelse av eksamen. Myndigheten til å fastsette forskrift om eksamen er lagt til institusjonen. Styret kan velge å delegere denne myndigheten til andre organer ved institusjonen. Regler om gjennomføring av eksamen kan blant annet omfatte eksamensform, sensorordning og gjennomføring av sensur, når og hvor mange ganger en student kan gå opp til eksamen og ha rett til ny praksisperiode, og generelle unntak fra kravet om offentlighet ved muntlig eksamen for de eksamener dette må gjelde for.

Til § 11-7 Gjennomføring av sensur

Paragrafen viderefører delvis dagens lov § 3-9 og § 5-3 tredje ledd. Paragrafen er omtalt i punkt 15.7.

Første ledd første punktum viderefører dagens lov § 3-9 andre ledd. Det er institusjonen som skal oppnevne sensor. Styret kan delegere til andre organer ved institusjonen å oppnevne sensor. Med «eksamen» menes alle prestasjoner i form av praksis, muntlig fremføring, oppgaver og avhandlinger m.m., hvor det fattes sensurvedtak som føres på vitnemål eller annen dokumentasjon av resultater. Formålet med eksamen er å måle studentenes kunnskaper, ferdigheter og generelle kompetanse opp mot læringsutbyttene i emnet.

Første ledd andre punktum viderefører dagens lov § 3-9 sjette ledd. Karaktertrinnene A til F tilsvarer de trinnene som benyttes i det europeiske ECTS-systemet – European Credit Transfer and Accumulation System. Det er det enkelte fagmiljøet som selv fastsetter hvilke krav som skal settes for de ulike nivåene i karaktersettingen. Karaktersettingen må ta utgangspunkt i den beskrivelsen som er gitt for de ulike nivåene. Den enkelte student skal vurderes opp mot hele skalaen. Det skal ikke være en definert karakterfordeling for det enkelte studiet eller kullet.

Andre ledd første punktum viderefører dagens lov § 3-9 andre ledd andre punktum. Med «selvstendig arbeid i høyere grad» menes i første rekke selve mastergradsoppgaven. Det kan imidlertid også tenkes at det er andre større arbeider som er av en slik art at institusjonen skal bruke to sensorer. Se hva som er høyere grad i § 3-7 tredje ledd.

Andre ledd andre punktum stiller krav om at det skal være to sensorer ved sensur av bacheloroppgaven. Det skal også være to sensorer på andre typer oppgaver på bachelornivå som er av en lignende karakter som bacheloroppgaven. Institusjonen må selv vurdere om andre typer oppgaver innebærer at det stilles lignende krav til selvstendighet og omfang som for bacheloroppgaven.

Alle ikke-etterprøvbare eksamener, både på høyere og lavere grad, skal ha to sensorer. Ikke-etterprøvbare eksamener er blant annet muntlig eksamen, framføring av tekst, opptreden, sang, praksis og annet der framføringen og lignende bare skjer en gang.

Alle eksamener som utgjør minst 15 studiepoeng, både på lavere og høyere grad, skal ha to sensorer.

Begge sensorene kan komme fra den aktuelle institusjonen. Institusjonen bør imidlertid tilstrebe at den ene av de to sensorene kommer fra annen institusjon dersom dette er praktisk mulig. Hvis ikke dette er mulig, bør sensoren ikke ha tilknytning til eller kjennskap til studentene på det studiet den skal være sensor ved. For eksempel bør den ene sensoren ikke være ansatt i hovedstilling eller bistilling tilknyttet utdanningen, og heller ikke hatt engasjement som timelærer i det aktuelle emnet for eksamenskullet. Hensyn til kvalitetssikring og rettssikkerhet for studentene må veie tungt ved oppnevning av sensorer.

Tredje ledd viderefører dagens lov § 3-9 første ledd tredje punktum og § 5-3 tredje punktum.

Det er institusjonen som har ansvaret for at det utarbeides sensorveiledning. Det skal utarbeides sensorveiledning til alle typer eksamener, uavhengig av om det er skoleeksamen, hjemmeeksamen, prosjekt eller gruppearbeid, og det gjelder både skriftlige, muntlige, praktiske og kliniske eksamener. Studentene må få god informasjon på forhånd om innleveringer, prosjekter og andre arbeider i løpet av studiet er underveisvurderinger med læring som formål, eller om de skal inngå i sluttvurderingen og dermed omfattes av kravet til sensorveiledning.

Det er ikke fastsatt krav til innholdet i en sensorveiledning, men den må være egnet til å ivareta hovedhensynet bak kravet, som er å sikre en mest mulig ensartet vurdering av eksamensoppgavene.

Sensorveiledningen kan utarbeides til hver enkelt eksamen eller gjelde for en gruppe av emner eller eksamener hvor dette er mest hensiktsmessig. En sensorveiledning kan enten angi generelle retningslinjer for hvordan besvarelser skal vurderes, eller den kan helt eller delvis inneholde såkalte rettenøkler eller fasiter.

Sensorveiledninger skal være tilgjengelig for studentene etter at karakteren er fastsatt. Med dette menes at studentene skal ha mulighet til å se veiledningen, men at det ikke er noe krav om at dette publiseres på nett eller andre offentlige arenaer. Det kan være tilstrekkelig å la studentene for eksempel lese veiledningen på studiekontoret eller liknende. Dette er spesielt aktuelt hvor eksamensoppgavene vil gjenbrukes i løpet av kort tid eller veiledningen inneholder rettenøkler eller fasiter som kan tenkes gjenbrukt ved vurdering av en senere eksamen. Det er opp til institusjonene å vurdere hvordan sensorveiledningen skal gjøre tilgjengelig for studentene i den enkelte sak.

Fjerde ledd handler om sensurfrist, og er en endring av dagens lov § 3-9 fjerde ledd. Det følger av første punktum at sensuren skal foreligge innen 15 virkedager fra eksamen er avlagt. Med «virkedag» siktes det til en arbeidsdag, i motsetning til en fridag. Lovbestemte fri- og helligdager, lørdager og søndager regnes ikke som virkedager, men såkalte «inneklemte dager» regnes som virkedager.

Fristen på 15 dager gjelder for alle typer eksamener. Det er adgang for institusjonen til å gjøre unntak fra denne regelen i forskrift, jf. fjerde ledd andre punktum. Unntaksbestemmelsen skal praktiseres strengt, og det er et vilkår for å gjøre unntak at det ikke er mulig å skaffe det antallet sensorer som er nødvendig for å kunne oppfylle kravet om frist på 15 virkedager. Slike forskrifter må være midlertidige, og kan bare gjelde for den aktuelle eksamenen.

Institusjonen kan også fastsette en forskrift som gir lengre frist for sensur av større skriftlige arbeider og avhandlinger, jf. fjerde ledd tredje punktum. Det kan bare fastsettes lengre frist der oppgavens størrelse gjør at det ikke er realistisk å kunne gjennomføre sensuren innen 15 dager. Institusjonen må legge vekt på å gjennomføre sensuren så raskt som mulig og unngå unødvendige forsinkelser. Styret kan delegere myndigheten til andre organer ved institusjonen.

Til § 11-8 Rett til begrunnelse for karakter

Paragrafen viderefører i hovedsak dagens lov § 5-3 første og andre ledd. Paragrafen er omtalt i punkt 15.8.

Første ledd handler om retten til å få en begrunnelse. Første ledd viderefører dagens lov § 5-3 første ledd med unntak av dagens særregler om kunngjøring av sensurvedtaket elektronisk eller på annen måte.

Krav om begrunnelse må framsettes innen én uke etter at sensurvedtaket er kunngjort for studenten. Når kunngjøringen gjøres elektronisk, vil fristen for å kreve begrunnelse løpe fra samme dag som kunngjøringen skjer. Ved annen form på kunngjøringen, må det vurderes konkret når sensurvedtaket anses kunngjort for studenten.

At studentene skal få begrunnelse for sensurvedtaket først når de ber om det, er en særregel som går foran reglene i forvaltningsloven § 24 om at enkeltvedtak skal grunngis og at begrunnelsen skal gis samtidig med at vedtaket fattes. Særregelen er ikke til hinder for at institusjonene velger å ha ordninger der studenten mottar begrunnelsen samtidig med sensurvedtaket.

Ved løpende vurdering gjelder retten til begrunnelse for sensurvedtak som kan påklages. Dersom en institusjon har bestemt at studentene bare kan klage på sensurvedtaket for emnekarakteren, så er det bare denne karakteren det kan kreves begrunnelse for. Dersom institusjonen har bestemt at studentene kan klage på karakteren på hver enkeltprestasjon i en løpende vurdering, så gjelder retten til begrunnelse for karakterene på enkeltprestasjonene.

I begrunnelsen for sensurvedtaket skal det redegjøres både for de generelle retningslinjene som er lagt til grunn for vurderingen og for den konkrete vurderingen av studentens besvarelse, blant annet om innhold og form.

Begrunnelsen skal gjøre studenten i stand til å se sine prestasjoner i lys av målene institusjonen har satt for besvarelsen og gi grunnlag for studenten til å vurdere om det er grunn til å klage på karakteren.

Andre ledd fastsetter at ved muntlige, utøvende eller praktiske eksamener må krav om begrunnelse framsettes umiddelbart etter at karakteren er meddelt studenten.

Tredje ledd fastsetter at studenten skal få begrunnelsen for karakteren innen to uker etter at studenten har bedt om det. Dette er en skjerping av kravene til sensor i forhold til dagens regel som sier at karakterbegrunnelsen «normalt» skal foreligge innen to uker.

Det er ikke krav om at begrunnelsen skal være skriftlig. Det er institusjonen som avgjør om sensorene skal gi begrunnelsen skriftlig eller muntlig. Institusjonen kan delegere til sensorene å avgjøre dette.

For studenter med funksjonsnedsettelse eller andre særskilte behov, og som har krav på tilrettelegging etter § 10-5, skal begrunnelsen gis på en måte som ivaretar behovet for tilretteleggingen. For eksempel må begrunnelsen for karakteren gis skriftlig til studenter som har nedsatt eller manglende hørsel, eller som har andre særskilte utfordringer som gjør at en muntlig begrunnelse ikke vil sette studenten i stand til å vurdere om det skal framsettes klage. En manglende skriftlig begrunnelse kan i slike tilfeller være et brudd på studentens rett til individuell tilrettelegging, jf. § 10-5. Det samme vil gjelde hvis en student har fått tilrettelagt muntlig eksamen i stedet for skriftlig. Da må begrunnelsen gis muntlig hvis studenten trenger det.

Til § 11-9 Klage på formelle feil ved eksamen

Paragrafen viderefører dagens § 5-2 med enkelte endringer. Paragrafen er omtalt i punkt 15.9.

Første ledd regulerer hvem som kan klage på formelle feil ved eksamen og hva klagefristen er. Formelle feil kan for eksempel være feil ved oppgavegiving, eksamensavvikling eller ved gjennomføring av sensuren. At klagefristen løper fra studenten «burde vært kjent med den formelle feilen» innebærer at fristen løper selv om studenten ikke er kjent med feilen hvis dette skyldes uaktsomhet fra studentens side. Klager på formelle feil skal framsettes for den institusjonen hvor eksamenen er avlagt, jf. forvaltningsloven § 32 første ledd bokstav a.

Andre ledd regulerer institusjonens kompetanse overfor den som har klaget over formelle feil ved eksamen. At sensurvedtaket skal oppheves dersom det er begått feil «som kan ha hatt betydning for studentens prestasjon eller sensurvedtaket» betyr at sensurvedtaket skal oppheves dersom feilen kan ha ført til at studenten får en annen karakter på eksamenen enn studenten ville fått uten den formelle feilen. Det må ikke være sikkert at feilen har fått en slik betydning, men det må være mer enn bare en teoretisk mulighet for det. Om det er mulig å rette opp feilen med en ny sensur, vil bero på hva feilen er. Feil ved sensureringen vil som regel kunne rettes ved ny sensur, mens feil ved oppgavegivingen eller eksamensavviklingen som regel ikke kan rettes med ny sensur. Om en feil kan rettes ved ny sensur, må vurderes konkret av institusjonen. At studenten kan klage på karakteren som blir fastsatt i ny sensur etter reglene i § 10-10, gjelder både dersom det er gjort nytt sensurvedtak basert på de opprinnelige innleverte arbeidene og dersom det er avholdt ny eksamen.

Tredje ledd innebærer at saken skal oversendes klageinstansen hvis klagen over formelle feil ikke tas til følge. Dersom klagen tas delvis til følge, skal saken ikke oversendes klageinstansen. Studenten har imidlertid rett til å klage på det nye vedtaket.

Fjerde ledd regulerer institusjonens kompetanse overfor andre enn den som har klaget over formelle feil ved eksamen. Vilkåret om at «det er rimelig å anta» at feilen kan ha hatt betydning for andre studenter enn den som har klaget, innebærer at det må være en viss sannsynlighet for at feilen har hatt betydning for karakteren til andre studenter. Et eksempel på en slik situasjon er dersom eksamensoppgaven har blitt gjort kjent blant studentene før eksamen, og dette har blitt oppdaget etter eksamensavviklingen. Institusjonen må slik som etter andre ledd vurdere konkret om feilen kan rettes med ny sensur eller om det må avholdes ny eksamen. Institusjonens vedtak om å oppheve sensurvedtaket og vedtak om ny sensur eller ny eksamen kan påklages til klageinstansen.

I noen tilfeller kan den formelle feilen være av en slik art at noen kandidater kan ha prestert dårligere enn det de faktisk kan, for eksempel hvis den formelle feilen består i støy eller lignende i eksamenslokalet, for kort tid på eksamen, eller en uklarhet eller feil i eksamensoppgaven. I slike tilfeller vil det være tilstrekkelig at de kandidatene som ønsker det, får tilbud om ny eksamen eller sensur.

Femte ledd første punktum regulerer klageinstansens kompetanse overfor den som har klaget over formelle feil ved eksamen. Klageinstansen har samme kompetanse som førsteinstansen, altså institusjonen. Det vil si at klageinstansen kan vedta ny sensur eller at det skal avholdes ny eksamen, jf. andre ledd.

Femte ledd andre punktum regulerer klageinstansens kompetanse overfor andre studenter enn den som har klaget over formelle feil ved eksamen. Klageinstansen har her ikke samme kompetanse som institusjonen. Klageinstansen kan ikke på eget initiativ oppheve sensurvedtak eller vedta ny sensur eller eksamen for andre enn den som har klaget over den formelle feil. Dersom en institusjon har gjort slike vedtak, jf. fjerde ledd, kan studentene det gjelder, påklage vedtaket. Klageinstansen kan i slike tilfeller stadfeste vedtakene i klagebehandlingen. Dersom institusjonen ikke har opphevet sensurvedtaket mv. for andre studenter enn den som har klaget, og klageinstansen mener at institusjonens vurdering av dette spørsmålet er mangelfull, kan klageinstansen sende saken tilbake til institusjonen for ny vurdering. Institusjonen må da vurdere spørsmålet på nytt, men det er opp til institusjonen om sensurvedtaket for andre studenter bør oppheves og i så fall om det bør vedtas at det skal gjennomføres ny sensur eller at det skal avholdes ny eksamen.

Sjette ledd innebærer et unntak fra første ledd om at klagefristen løper fra studenten er kjent med eller burde vært kjent med forholdene som begrunner klagen. Unntaket går ut på at klagefristen først løper fra studenten har fått begrunnelse eller klagen over karakter er endelig avgjort dersom studenten har framsatt krav om begrunnelse etter § 11-9 eller klage på karakter etter § 11-10. Dersom en student klager på formelle feil etter § 11-8 og på karakteren etter § 11-10 samtidig, skal klage på formelle feil behandles først i tid. Dersom klagen på formelle feil tas til følge, vil sensurvedtaket oppheves og enten ny sensur eller eksamen gjennomføres. Klage etter § 11-10 vil i så fall ikke være relevant. Dersom klagen på formelle feil ikke tas til følge, skal klage på karakter behandles.

Sjuende ledd fastsetter hvem som er klageinstans for klager på formelle feil. At klageinstansen er «styret selv eller nemnd for studentsaker» innebærer at det er opp til styret om styret eller nemnda skal behandle saken og at styret ikke kan delegere oppgaven til andre enn nemnda.

Til § 11-10 Klage på karakter

Paragrafen viderefører i hovedsak dagens lov § 5-3 fjerde ledd første, tredje, fjerde, sjette og sjuende punktum og femte ledd første punktum. Paragrafen er omtalt i punkt 15.10.

Første ledd regulerer studentenes rett til å klage på karakter. Studenten kan klage skriftlig på karakteren for sine egne prestasjoner innen tre uker etter at eksamensresultatet er kunngjort. En student som har fått tilrettelegging etter § 10-5 og som har hatt muntlig eksamen i stedet for skriftlig som del av tilretteleggingen, skal ha mulighet til å klage muntlig på sensurvedtaket. Det forutsettes at institusjonen bistår i å videreformidle klage på en egnet måte til de nye sensorene.

Dersom studenten har framsatt krav om begrunnelse for sensurvedtaket etter § 11-9, eller klage på formelle feil ved eksamen etter § 11-8, løper klagefristen på tre uker fra studenten har fått begrunnelsen for sensurvedtaket eller resultatet av den formelle klagen foreligger. Se merknaden til § 11-8 sjette ledd om hvilke klage som skal behandles først dersom studenten klager på formelle feil etter § 11-8 og på karakteren etter § 11-10 samtidig.

Andre ledd gjelder klage på gruppeeksamen. At det er individuell klagerett på gruppeeksamen er en særregel sammenlignet med forvaltningsloven § 28 om at man kan klage på vedtak som er bestemmende for ens rettigheter eller plikter. Gruppeeksamen er et samarbeid og det avgis en felles besvarelse hvor det ofte ikke er mulig å identifisere bidraget fra den enkelte. Hvis karakteren omgjøres etter klage, skal den nye karakteren bare gjelde for den, eller de, studenten(e) som har klaget på karakteren. Dette innebærer at karakteren fra første sensur blir stående for de studentene som ikke har klaget.

Tredje ledd viderefører regelen i dagens lov § 5-3 fjerde ledd sjuende punktum. Med «løpende vurdering» menes en vurderingsform der studentens prestasjoner vurderes løpende gjennom studiet gjennom innleveringer eller andre enkeltprestasjoner, og vurderingen av enkeltprestasjonene gis i form av karakter. Disse karakterene på enkeltprestasjoner danner grunnlaget for karakteren for emnet, men emnekarakteren er et selvstendig sensurvedtak, og ikke bare et produkt av karakterene på enkeltprestasjoner. Emnekarakteren fastsettes ut fra en helhetlig vurdering hvor det for eksempel også kan legges vekt på progresjon.

Det anses ikke som en løpende vurdering dersom emnekarakteren fastsettes på grunnlag av vurdering av flere enkeltprestasjoner (deleksamener) hvor det på forhånd er fastsatt hvor mye hver deleksamen vil telle på emnekarakteren, slik at emnekarakteren bare er et produkt av karakterene på deleksamenene og ikke et selvstendig sensurvedtak. I slike tilfeller gjelder klageretten for sensurvedtaket på hver deleksamen.

Dersom studentenes prestasjoner vurderes løpende gjennom studiet gjennom innleveringer og andre enkeltprestasjoner, men det bare gis faglig tilbakemeldinger uten at studenten får oppgitt karakter, vil dette ikke anses som en løpende vurdering. I slike tilfeller vil det ikke være noe sensurvedtak før karakteren for emnet fastsettes, og klageretten gjelder først ved dette vedtaket.

Institusjonene må sørge for at studentene på forhånd er informert om når de kan framsette klagen ved løpende vurdering.

Fjerde ledd handler om klage på karakteren ved muntlig prestasjon, praksis og lignende. Det er ikke adgang til å klage hvis de ikke er etterprøvbare. Hvis de kan etterprøves, gjelder de samme reglene som for skriftlig vurdering. At en eksamen ikke er etterprøvbar, betyr at det ikke er mulig å gjenskape eller vurdere studentens prestasjon i ettertid. Ikke-etterprøvbare eksamener kan blant annet være muntlig eksamen, framføring av tekst, opptreden, sang, praksis og annet der vurderingen av studentens prestasjon skjer i sanntid.

Studenter som har krav på tilrettelegging etter § 10-5, og som for eksempel har hatt muntlig prøve i stedet for skriftlig som del av tilretteleggingen, skal ha samme klagerett som de andre studentene ved den aktuelle eksamen. Det forutsettes at institusjonen finner egnet måte til å gjennomføre eventuell muntlig prøve for at denne kan bli etterprøvbar i ettertid. For eksempel kan det bli aktuelt å filme denne prøvingen (se punkt 15.10.4.3). En manglende tilrettelegging her, kan anses som brudd på disse studentenes rett til individuell tilrettelegging, jf. § 10-5.

Til § 11-11 Gjennomføring av klagesensur

Paragrafen viderefører dagens lov § 5-3 fjerde ledd andre og femte punktum og sjette og § 3-9 femte ledd. Paragrafen er omtalt i punkt 15.11.

Første ledd fastsetter at dersom sensurvedtaket er påklaget, skal klagesensuren gjennomføres uten ugrunnet opphold. Hva som ligger i «uten ugrunnet opphold» vil bero på en konkret vurdering av hensynet til en forsvarlig saksbehandling, sakens omfang, kompleksitet og tilgjengelige ressurser. Uttrykket skal forstås likt som i forvaltningsloven § 11 a. Dersom klagen ikke behandles innen én måned, skal institusjonene sende ut foreløpig svar der det gjøres rede for årsaken til at klagen ikke kan behandles tidligere, og dersom det er mulig, angis når man regner med å få klagen behandlet.

Andre ledd fastsetter at det skal være to nye sensorer, hvorav én ekstern, ved klagesensuren. Ekstern sensor er en som ikke er ansatt ved den institusjonen som den aktuelle eksamenen er gjennomført ved. At klagesensorene må være «nye» betyr at klagesensorene ikke skal ha vurdert den aktuelle besvarelsen i forbindelse med førstesensuren. Regelen er ikke til hinder for at klagesensorene kan ha vurdert andre besvarelser innenfor samme eksamen tidligere. Sensorene skal ikke få opprinnelig karakter, opprinnelig sensors begrunnelse for denne eller studentens begrunnelse for klagen. Det er dette som kalles for «blind sensur». Denne ordningen har ikke preg av reell overprøving eller kvalitetskontroll av opprinnelig sensur, men avspeiler bare at ulike sensorer kan vurdere samme besvarelse ulikt, uten at det er grunnlag for å mene at de nye sensorenes vurdering er riktigere eller bedre begrunnet enn den eller de opprinnelig(e) sensor(ene) sin(e) vurdering(er).

Tredje ledd første punktum fastsetter at ny sensurering kan gjøres både til gunst og ugunst for klager. Dette innebærer at begrensningen i fvl. § 34 tredje ledd i klageinstansens mulighet til å omgjøre til ugunst, ikke gjelder.

Dersom karakteren ved klagesensuren avviker med to eller flere karakterer fra karakteren fra den opprinnelige sensuren, må institusjonen vurdere saken på nytt før den endelige karakteren fastsettes, jf. tredje ledd andre punktum. Det skal gjøres en ny vurdering uavhengig av om karakteravviket på to eller flere karakterer er til studentens gunst eller ugunst.

Det er opp til institusjonene å bestemme hvordan ordningen skal gjennomføres. En ny vurdering skal gjøres på institusjonenes eget initiativ og ikke først når studenten ber om det. Siden det ikke foreligger et endelig sensurvedtak før etter den nye vurderingen har blitt foretatt, finnes det før dette tidspunktet ingen endelig karakter som institusjonen kan informere studenten om. Vurderingen av studentens klage er pågående inntil den nye vurderingen er avgjort. I og med at studenten har trekkrett inntil klagesensuren er endelig vedtatt, vil opplysninger også stille disse studentene i en annen posisjon til å foreta en risikovurdering enn øvrige studenter som påklager en karakter. For mer informasjon om studentens trekkrett se Prop. 64 L (2017–2018) punkt 4.5.4. Når den endelige klagesensuren formidles til studenten, bør han eller hun få informasjon om at institusjonen har foretatt en vurdering etter § 11-11 tredje ledd andre punktum før klagesensuren ble vedtatt.

Fjerde ledd regulerer tilfeller der det er fastsatt en felles karakter på grunnlag av både skriftlig og muntlig prøve. Hvis den muntlige presentasjonen er av en slik art at den ikke er etterprøvbar, er det bare den skriftlige delen av prøven som kan påklages, jf. § 11-10. Dersom karakteren på den skriftlige delen av eksamen endres ved ny sensur, det vil si at klagesensuren på kun den skriftlige delen avviker fra det opprinnelige sensurvedtaket som består av både skriftlig og muntlig del, skal institusjonen avholde en ny muntlig eksamen for å fastsette endelig karakter. Hvis den skriftlige delen er en gruppeinnlevering med justerende muntlig skal den som klager få lov til å prøves i muntlig alene dersom den skriftlige delen endrer sluttvurderingen fra førstegangssensuren.

Til § 11-12 Vitnemål og annen dokumentasjon av resultater

Paragrafen viderefører i hovedsak dagens lov § 3-11 første til fjerde ledd og § 4-14 a. Andre ledd er nytt. Paragrafen er omtalt i punkt 15.12. I paragrafen brukes «annen dokumentasjon av resultat» istedenfor «karakterutskrift» som i dag.

Første ledd fastsetter at universiteter og høyskoler skal utstede vitnemål om oppnådd grad og ved annen fullført utdanning. Både vitnemål og annen dokumentasjon av resultater kan være digitale eller på papir. Et digitalt vitnemål er et fullverdig vitnemål når det er utstedt gjennom elektronisk godkjenning.

Andre ledd er ny og er flyttet fra godkjenningsforskriften § 3. Regelen oppstiller et tilknytningskrav. Minst 60 av studiepoengene som skal inngå i grunnlaget for vitnemålet, må være avlagt ved den institusjonen som utsteder vitnemålet. Det vil si at selv om utdanningen oppfyller de faglige kravene som gjelder for en grad eller en yrkesutdanning, er det i tillegg et generelt krav om tilhørighet til den institusjonen som skal utstede vitnemål eller godskrive utdanning inn i en ny grad. Det er en forutsetning at utdanningen eller kompetansen som godkjennes er i samsvar med de faglige kravene for den aktuelle graden, slik at det samlede læringsutbyttet for studieprogrammet er likt det som gjelder for dem som tar hele utdanningen ved institusjonen. Tilleggsvilkåret er en følge av at utdanningsinstitusjonen må kunne gå faglig god for den utdanningen som er lagt til grunn for graden og utstedelsen av vitnemålet. Nasjonalt kvalifikasjonsrammeverk fastsetter krav til læringsutbyttebeskrivelser og dermed til helhetlige studieprogram.

Det kan gjøres unntak fra tilknytningskravet for masterprogram i helse- og sosialfag som bygger på rammeplanstyrte videreutdanninger innenfor samme fagområde, det vil si at rammeplanstyrte videreutdanninger på samme fagområde kan godskrives som del av graden.

Der det for rammeplanstyrte utdanninger er særskilte regler om godkjenning i forskrift, går disse foran den generelle regelen i andre ledd.

Tredje ledd bestemmer at det skal framgå av vitnemålet dersom utdanningen er gitt i samarbeid med andre institusjoner, jf. 3-8 første ledd. Dette gjelder fellesgrader og doble grader med vitnemål fra to institusjoner.

Tilknytningskravet i andre ledd gjelder ikke for fellesgrader som er unntatt etter godkjenningsforskriften § 5. For slike fellesgrader kan de samarbeidende institusjonene selv fastsette unntak, slik at den ikke er til hinder for gradssamarbeid.

Fjerde ledd fastsetter at i tillegg til vitnemålet skal det utferdiges et vitnemålstillegg som beskriver kandidatens kvalifikasjoner. Vitnemålstillegget skal sikre rettferdig, internasjonal akademisk og yrkesmessig godkjenning av kvalifikasjonen, og kalles for Diploma Supplement. Tillegget følger vitnemålet og er bare gyldig sammen med dette. Bruken av Diploma Supplement er viktig for å tydeliggjøre innholdet i det norske utdanningssystemet overfor andre lands institusjoner, arbeidsgivere med videre. Det er Direktoratet for høyere utdanning og kompetanse som gir retningslinjer for innholdet i Diploma Supplement.

Femte ledd fastsetter at institusjonene på forespørsel skal gi studenter dokumentasjon av resultatene. Resultater fra høyere utdanning er tilgjengelige i vitnemålsportalen (jf. § 15-1), og kan deles digitalt med tredjepart. Resultater som deles kan også lastes ned som en PDF-fil som er digitalt signert. Dette innebærer at hvis noen forsøker å endre innholdet i PDF-en, vil den digitale signaturen umiddelbart bli ugyldiggjort. Mottaker må altså verifisere den digitale signaturen for å være sikker på at innholdet er korrekt.

Sjette ledd bestemmer at det skal angis på vitnemålet eller annen dokumentasjon av resultater dersom en privatist har fått sine kunnskaper og ferdigheter prøvd på en annen måte enn for studenter som er tatt opp ved studiet. Det at personen er privatist, skal ikke i seg selv føre til en merknad på vitnemålet hvis vedkommende er prøvd på samme måte som institusjonens egne studenter.

Sjuende ledd fastsetter at institusjonene skal legge til rette for at opplysninger om vitnemål og karakterer kan deles i vitnemålsportalen. Dette er en videreføring av innholdet i dagens lov § 4-14 a med enkelte språklige og strukturelle endringer, og må ses i sammenheng med § 15-1.

Kapittel 12 Regler om adferd og reaksjoner

Til § 12-1 Falske dokumenter

Paragrafen viderefører dagens lov § 3-7 sjette til åttende ledd, § 4-7 første ledd bokstav a og andre ledd og § 4-8 sjette ledd med enkelte endringer. Paragrafen er omtalt i punkt 16.1.

Paragrafen regulerer reaksjonene ved bruk av falske dokumenter ved opptak, godkjenning av utdanning og kompetanse eller til å få adgang til eksamen eller obligatoriske aktiviteter. Falske dokumenter omfatter blant annet falske vitnemål, dokumenter som er utstedt av falske eller ikke-eksisterende institusjoner, vitnemål og annen dokumentasjon på oppnådde resultater som er tilbakekalt fordi resultatene er annullert og dokumenter med et innhold som ikke er sannferdig eller som er manipulert eller endret. Med obligatoriske aktiviteter menes både arbeidskrav, kurs, prøver og lignende som er obligatoriske krav i studiet.

Første ledd første punktum pålegger institusjonene en plikt til å inndra dokumentene hvis vilkårene er oppfylt. Dette gjelder i praksis bare de tilfeller hvor dokumentene er innlevert i papirutgave. For dokumenter som er innlevert digitalt, er det i dag ikke mulig med inndragelse av dokumenter. Det stilles ikke krav til subjektiv skyld, og inndragning skjer på objektivt grunnlag når det er stadfestet at dokumentene er falske.

Dersom falske dokumenter er brukt ved søknad om enten opptak eller godkjenning av utdanning eller kompetanse, vil konsekvensen være at det ikke gis opptak eller godkjenning. For disse reaksjonene er det tilstrekkelig å bevise at dokumenter innlevert som grunnlag til søknaden, er falske. Det stilles ikke krav til subjektiv skyld, da reaksjonene har som formål å avverge at falske dokumenter eller utdanning på falskt grunnlag benyttes videre i samfunnet.

Første ledd andre og tredje punktum regulerer at det kan fastsettes en karantenetid på inntil ett år. Heller ikke her er det krav til subjektiv skyld. Det er søkeren som må holdes ansvarlig for at korrekt og sannferdig dokumentasjon blir brukt, og det stilles derfor høyt aktsomhetskrav i disse situasjonene. Lengden av karantenetiden fastsettes ut fra en vurdering av alvorlighetsgraden av opptredenen til vedkommende og omstendighetene ellers. Karantene gjelder opptak til studier og godkjenning av utdanning ved alle institusjoner. Konsekvensen av karantene vil være at innsendte søknader ikke behandles.

Dersom det er gitt opptak eller godkjenning, skal disse annulleres, jf. forvaltningsloven § 35 første ledd bokstav c. Å annullere et opptak innebærer at søkeren mister studieretten sin.

Andre ledd første punktum omhandler annullering av eksamen eller obligatoriske aktiviteter dersom studenten har fått godkjent eller skaffet seg adgang til disse ved hjelp av falske dokumenter. Hvis en enkelt eksamen eller obligatoriske aktiviteter er satt som vilkår for å gå opp til andre eksamener, vil også disse kunne annulleres. Dersom falske dokumenter er brukt til å skaffe tilgang til et studieprogram, kan alle eksamener studenten har tatt under dette programmet annulleres. Dette innebærer at institusjonen har adgang til å annullere hele utdanninger og grader. En annullering innebærer at institusjonen skal trekke tilbake vitnemål eller annen dokumentasjon på oppnådde resultater. Adgangen til å annullere foreldes ikke. Dette innebærer at annulleringen potensielt kan vedtas etter at en student er ferdig med utdanningen.

Andre ledd andre punktum åpner for at det kan vedtas ytterligere sanksjoner enn annullering. Det må vurderes konkret om bare annullering skal vedtas, eller om forholdet er av en slik art at institusjonen også skal vedta å utestenge studenten og frata vedkommende retten til å gå opp til eksamen dersom studenten har opptrådt grovt uaktsomt. Det ligger et klart ansvar hos den som har fått tilgang til utdanningen, å påse at dokumentasjonen som benyttes i den sammenheng er sannferdig. Det stilles derfor høyt aktsomhetskrav i disse situasjonene. Uaktsomheten er grov dersom handlingen er svært klanderverdig og det er grunnlag for sterk bebreidelse, jf. straffeloven § 23 andre ledd.

Tredje ledd regulerer hvem som har myndighet til å fatte vedtak i slike saker når de behandles av et universitet eller en høyskole. Det er styret selv eller nemnd for studentsaker som har vedtaksmyndigheten. Formuleringen innebærer at styret ikke kan delegere denne oppgaven til andre enn nemnd for studentsaker. Videre slås det fast at ved vedtak om inndragning av dokumenter, karantenetid og utestenging etter denne paragrafen må det være to tredels flertall. Vedtak om annullering på grunnlag av falske dokumenter fattes med alminnelig flertall. Det er ikke fastsatt særlige krav til hvordan et forvaltingsorgan skal fatte slike vedtak.

Alle vedtak om karantene og utestenging, både fra institusjonene og fra forvaltningsorgan, skal registreres i RUST, jf. § 12-11.

Dersom det fremmes sak om utestenging, har studenten rett til å få utgifter til advokat eller annen fullmektig dekket av institusjonen, jf. § 12-9 andre ledd.

Fjerde ledd omhandler plikten til politianmeldelse. Oppdager institusjonen eller forvaltningsorganer som behandler slike saker at det er levert falske dokumenter, har de en plikt til å anmelde forholdet til politiet. Det følger av forvaltningsloven § 13b første ledd nr. 6 at taushetsplikten ikke er til hinder for å anmelde et slikt forhold.

Femte ledd pålegger studenten å levere tilbake vitnemål eller annen dokumentasjon på oppnådde resultater i tilfeller hvor dette allerede er utlevert. Dersom studenten ikke leverer tilbake i tråd med regelen, vil det kunne benyttes tvangstiltak for å få vitnemålet eller annen dokumentasjon på oppnådde resultater tilbakelevert, jf. tvangsfullbyrdelseslovens kapittel 13.

Sjette ledd fastsetter at departementet kan gi forskrift om hva som anses som falske dokumenter.

Til § 12-2 Krav om politiattest

Paragrafen viderefører reglene i dagens lov § 4-9 første til tredje ledd, fjerde ledd første punktum og sjuende ledd med enkelte språklige endringer. Paragrafen er omtalt i punkt 16.2.

Første ledd fastsetter når politiattest kan kreves framlagt av en student. Politiattest kan kreves framlagt både i situasjoner hvor studenten kan komme i kontakt med mindreårige, og når studenten kan komme i kontakt med andre sårbare grupper som er beskyttet gjennom profesjonslovgivningen. Det er tilstrekkelig at det er en mulighet for at studenten i forbindelse med praksisstudier eller klinisk undervisning kan komme i situasjoner hvor overgrep kan finne sted.

Videre klargjøres det at politiattest kan kreves framlagt enten ved opptak til eller underveis i studiet, og at det er institusjonene som kan kreve slik attest. Endringen har ingen realitetsbetydning.

Andre ledd regulerer adgangen til å utestenge studenter fra praksisstudier eller klinisk undervisning hvor slik deltakelse må anses uforsvarlig på grunn av kontakten studenten får med pasienter, brukere, barnehagebarn, elever eller andre. Dette gjelder for de som er dømt eller har vedtatt forelegg for forhold som innebærer at det vil være uforsvarlig å delta i arbeid med pasienter, brukere, barnehagebarn, elever eller andre. Selv om det er beskyttelse av barn som i all hovedsak åpner for krav om av politiattest, vil man kunne bruke opplysninger fra barneomsorgsattesten for å beskytte andre opplistede grupper etter denne paragrafen.

Det er gjort en språklig endring i regelen ved å ta ut «uskikket», for å tydeliggjøre at vurderingen i slike saker ikke er en skikkethetsvurdering som er regulert i etter § 12-3. Endringen er ikke en realitetsendring. Det som skal vurderes er om det er «uforsvarlig» å la studenten ha kontakt med sårbare grupper på bakgrunn av de straffbare forholdene studenten er dømt for. Politiattesten gir et objektivt grunnlag for en framoverrettet vurdering, og har et sterkere preg av å legge opp til en føre var-vurdering enn den vanlige skikkethetsvurderingen etter § 12-3. Dette innebærer at behandlingen av politiattestsaker ikke legger opp til like omfattende utredninger som i skikkethetssaker, hvor man i større grad vurderer studentens personlige egnethet opp mot fastsatte vurderingskriterier.

En merknad på politiattesten som gjør at studenten behøver særlige tilpasninger for eventuelt å kunne gjennomføre praksisstudier, vil ikke utløse krav på individuell tilrettelegging etter § 10-5. Institusjonene må likevel vurdere om det med visse tilpasninger i praksisstudier eller klinisk undervisning, kan være forsvarlig at en student med merknader på politiattest likevel går ut i praksis eller klinisk undervisning. En eventuell tilpasning må ikke føre til en reduksjon av de faglige kravene som stilles i det aktuelle studiet. Hvilke typer tilpasninger som er akseptabelt, må den enkelte institusjon vurdere opp mot rammeplan og læringsutbyttekrav for den enkelte utdanning.

Tredje ledd regulerer at studenter som er siktet eller tiltalt for straffbare forhold kan utelukkes midlertidig inntil en rettskraftig dom foreligger eller saken er henlagt. En midlertidig utelukkelse kan også opphøre før dom eller henleggelse. Den viktigste konsekvensen av at studenten blir utelukket fra praksis eller klinisk undervisning, er at studenten ikke får vitnemål for fullført grad eller utdanning.

Bruk av begrepet «utelukkes» klargjør at det her dreier seg om en midlertidig reaksjon som gjelder de deler av utdanningen hvor studenten kan komme i kontakt med sårbare grupper, og ikke utestenging fra hele studiet. Tilføyelsen av ordet «midlertidig» understreker ytterligere at det ikke dreier seg om en varig utestenging fra hele studiet. Det er videre et vilkår at en midlertidig utelukkelse er nødvendig av hensyn til sikkerhet eller behandlingsmiljøet for dem som studenten kommer i kontakt med under praksis eller klinisk undervisning. Dette innebærer at det må gjøres en individuell vurdering av hvorvidt forholdet som ligger til grunn for siktelse eller tiltale, er av en slik karakter at det er behov for å utelukke studenten fra å delta i disse delene av studiet for å beskytte de som studenten ville kommet i kontakt med.

I fjerde ledd er det lagt til at også styret kan behandle saker om utestenging eller utelukkelse etter denne paragrafen. Det er styret som bestemmer om slike saker skal behandles av styret selv eller institusjonens nemnd for studentsaker. Vedtak fattes med alminnelig flertall.

Det skal gjøres en konkret og helhetlig vurdering av de forholdene som ligger til grunn for merknaden på politiattesten, typen praksis eller klinisk undervisning og andre forhold som gjelder studenten eller studiesituasjonen. Vedtak om midlertidig utelukkelse og utestenging gjelder all praksis og klinisk undervisning i studiet, også ved andre institusjoner. Vedtaket skal registreres i RUST, jf. § 12-11.

Femte ledd gir departementet hjemmel til å gi utfyllende regler om gjennomføring av kravet om politiattest, blant om saksbehandling og frister. Det er gitt slike regler i opptaksforskriften kapittel 6.

Til § 12-3 Skikkethetsvurdering

Paragrafen viderefører delvis dagens lov § 4-10 om skikkethetsvurdering. Nytt i paragrafen er at de materielle vilkårene som skal vurderes i en skikkethetsvurdering, og en tydeliggjøring av saksgangen, er tatt inn i loven. I tillegg er utestengingsperiodens maksimale lengde presisert i paragrafen. Paragrafen er omtalt i punkt 16.3.

Første ledd fastsetter at departementet kan bestemme hvilke utdanninger som skal omfattes av skikkethetsvurdering. Hensikten med skikkethetsvurderingene er å verne mennesker og dyr som studenten kan komme i kontakt med eller ha ansvar for i praksis eller framtidig yrkesutøvelse. Det vil dermed bare være aktuelt med krav om skikkethetsvurdering der det er et slikt beskyttelsesbehov. Hvilke utdanninger som er omfattet av skikkethetsvurdering, blir fastsatt i forskrift, jf. femte ledd. For disse utdanningene er universiteter og høyskoler pliktige til å foreta løpende skikkethetsvurdering av studentene, jf. også andre ledd.

Skikkethetsvurderinger foretas uavhengig av resultatene på teoretiske eksamener og i praksisstudiene, og kommer i tillegg til disse vurderingene. Det er viktig at søkere og studenter er godt informert om ordningen med skikkethetsvurdering, slik at de er kjent med hva det innebærer fra studiestart.

Andre ledd fastslår at institusjonene skal gjøre en løpende skikkethetsvurdering gjennom hele studieløpet av alle studenter som går på et studium omfattet av krav til skikkethetsvurdering. Det er institusjonens ansvar å sørge for at de ansatte, veiledere, praksislærere og andre ved de aktuelle utdanningene har den nødvendige kunnskapen og kompetansen til å kunne foreta en løpende vurdering av studentenes skikkethet.

Formålet med skikkethetsvurdering er å avdekke at studenten har de nødvendige forutsetningene for å kunne utøve yrket. Underveis i studiet er ulike krav satt for å sikre at bare de studentene som oppfyller de faglige og personlige forutsetningene for å kunne fungere i yrket, får vitnemål. Skikkethetsvurdering skal sikre at studentene er i stand til å møte de kravene som blir stilt til det yrket de utdanner seg til. Det viktigste hensynet bak en skikkethetsvurdering er å sikre at mennesker og dyr i sårbare situasjoner eller som trenger særlig beskyttelse blir tatt hånd om av en skikket person.

Det stilles også krav til skikkethet i disse utdanningene som en forutsetning for å få et vitnemål for fullført utdanning. Dette innebærer at det ikke skal utstedes vitnemål dersom en student som er vurdert som ikke skikket fullfører utdanningen. Studenten har krav på å få utstedt dokumentasjon på oppnådde resultater, jf. § 11-12 femte ledd. Hvis en student fortsatt er underlagt særskilt skikkethetsvurdering når studenten har bestått alle eksamener i et studium underlagt skikkethetsvurdering, kan vitnemålet holdes tilbake inntil saken avsluttes.

Tredje ledd første punktum regulerer når en sak om særskilt skikkethetsvurdering skal igangsettes. Mens den løpende skikkethetsvurderingen skal gjøres av alle studentene, skal den særskilte skikkethetshetsvurderingen bare gjøres av studenter hvor det er tvil om skikketheten. Er det tvil om skikkethet skal det opprettes en sak som skal gjennomføres etter en fastsatt prosess som er beskrevet i skikkethetsforskriften.

Særskilt skikkethetsvurdering begynner som regel med at en innlevert tvilsmelding blir behandlet av skikkethetsansvarlig ved institusjonen. Skikkethetsansvarlig utreder saken og har ansvar for saksbehandlingen og den videre vurderingen av studentens skikkethet. Skikkethetsansvarlig kan fremme saken til behandling i skikkethetsnemnda.

Tredje ledd andre punktum angir vilkåret for når en student ikke er skikket. Hvilke kriterier som er relevante for vurderingen av skikkethet i de ulike utdanningene framgår av skikkethetsforskriften. Hvis ett eller flere av kriteriene er oppfylt, på en måte som utgjør en mulig fare for dem som studenten kommer i kontakt med under praksis og i framtidig yrkesutøvelse, er vedkommende uskikket. Muligheten til å vurdere en student som uskikket etter en særskilt skikkethetsvurdering benyttes som hovedregel bare når andre formelle og uformelle virkemidler underveis i studiet, som skal sikre at bare studenter som oppfyller kravene får vitnemål, ikke har avhjulpet situasjonen.

Fjerde ledd regulerer at maksimal lengde er fem år. Institusjonen må foreta en konkret vurdering i hvert enkelt tilfelle av hvor lang periode studenten skal utestenges. Forholdsmessighet bør alltid vurderes, og studenten skal ikke utestenges for en lengre periode enn det som er nødvendig av hensyn til årsaken til at studenten er vurdert som ikke-skikket. Et aktuelt alternativ kan også være å begrense utestengingen til å omfatte praksisperioden. Det normale vil imidlertid være at de forholdene som fører til et vedtak om uskikkethet vil være såpass alvorlige og vedvarende at studenten også utestenges for en periode.

Vedtak om utestenging gjelder for tilsvarende utdanninger, også ved andre universiteter og høyskoler. Med tilsvarende utdanninger menes ellers den aktuelle utdanningen, også når den blir tilbudt under et annet navn. Det må i vedtaket presiseres hvilken utdanning det gjelder. Vedtaket skal registreres i RUST, jf. § 12-11.

En student som ønsker å gjenoppta studiet etter utestengingsperioden må søke om opptak på nytt. Etter en lengre utestengingsperiode kan studieplanen for den aktuelle utdanningen være vesentlig endret, og studenten som har vært utestengt må derfor tas opp på nytt på lik linje med øvrige søkere. Studenten har de samme rettigheter og plikter som andre studenter, og har følgelig krav på å få godkjent tidligere avlagte eksamener etter reglene i kapittel 9, dersom det er grunnlag for det.

Femte ledd fastsetter at det er styret selv eller nemnd for studentsaker som har vedtaksmyndigheten om skikkethetssaker. Formuleringen innebærer at styret ikke kan delegere vedtaksmyndigheten til andre enn nemnd for studentsaker. Vedtaket skal skje etter innstilling fra en egen skikkethetsnemnd. Fra og med at saken fremmes for skikkethetsnemnda har studenten rett til å få utgifter til advokat eller annen fullmektig dekket av institusjonen, jf. universitets- og høyskoleloven § 12-9 andre ledd.

Vedtak etter denne paragrafen fattes med to tredels flertall. Vedtak om at en student ikke er skikket og vedtak om utestenging fattes i to separate vedtak. Begrunnelsen for dette er at det unntaksvis kan forekomme at de forhold som gjør en student ikke skikket for yrket er av en slik karakter at studenten fortsatt kan fullføre deler av studiet.

Sjette ledd gir departementet hjemmel til å gi utfyllende regler om skikkethetsvurdering, blant annet om hvilke studier som skal omfattes av en skikkethetsvurdering, kriterier for vurderingen og saksbehandlingen i skikkethetssaker. Slik forskrift er gitt ved forskrift 30. juni 2006 nr. 859 om skikkethetsvurdering i høyere utdanning (skikkethetsforskriften).

Til § 12-4 Uredelig opptreden og fusk

Paragrafen viderefører delvis dagens lov §§ 4-7 og 4-8 tredje ledd slik at reguleringen av reaksjonsformene ved uredelig opptreden og fusk samles. Nytt i paragrafen er at skyldkravet for uredelig opptreden presiseres i første ledd. Videre er det tatt inn en ny regel i tredje ledd om inntil to års utestenging bare for særlige grove tilfeller av fusk og uredelig opptreden. Paragrafen er omtalt i punkt 16.4.

Første ledd fastsetter at en student kan få annullert eksamen eller obligatoriske aktiviteter dersom studenten har fått adgang til disse ved å opptre uredelig. Endringen i ordlyden fra «eksamen, prøve eller kurs» til «eksamen eller obligatoriske aktiviteter» er ment som en språklig presisering og omfatter alle de obligatoriske forberedende kravene og aktivitetene som gjennomføres som del av et emne forut for en eksamen. Annullering av obligatoriske krav og aktiviteter innebærer at aktiviteten ikke vil bli godkjent.

Uredelig opptreden vil være tilfeller hvor studenten har opptrådt på en klanderverdig måte for å oppnå en urettmessig fordel. Eksempler kan være at en student bruker falsk legitimasjon for å skaffe seg tilgang til eksamen, eller at en student får en annen student til å skrive sitt eget navn i en fremmøteprotokoll i et kurs eller undervisning hvor oppmøte er obligatorisk. Hvis studenten ved uredelig opptreden har skaffet seg adgang til en enkelt eksamen eller obligatorisk aktivitet, er det disse som kan annulleres. Hvis en enkelt eksamen er adgangsvilkår for å gå opp til andre eksamener, vil også disse kunne annulleres.

Nytt er det at regelen presiserer at skyldkravet er forsett eller grov uaktsomhet. Dette tilsvarer skyldkravet i fuskesaker etter andre ledd. Det må foretas en konkret helhetsvurdering av om en eksamen eller prøve skal annulleres, hvis vilkårene er til stede. Forholdets art og omfang er momenter i vurderingen.

Andre ledd regulerer annullering av eksamen eller obligatoriske aktiviteter dersom studenten forsettlig har forsøkt å fuske, eller forsettlig eller grovt uaktsomt har fusket i forbindelse med gjennomføringen av eksamen eller obligatoriske aktiviteter, eller forut for endelig sensur. Det er ikke krav til uredelig eller uhederlig adferd. Handlinger som åpenbart ikke er egnet til å gi studenten noen fordeler faller likevel utenfor. Fusk må gjøres i forbindelse med gjennomføring av eksamen. Fusk kan dermed finne sted før eksamen er delt ut, som når kontroll av hjelpemidler begynner. I tillegg kan fusk skje forut for endelig sensur. Dette gjelder for eksempel tilfeller der eksamen i etterkant av innlevering blir manipulert før endelig sensur foreligger.

Hva som anses som fusk varierer ut ifra hvilken eksamensform som er valgt, og dette må angis tydelig for den enkelte eksamen. I tillegg til at det tillegges studentene et strengt aktsomhetskrav i prøvingssituasjoner, er det også institusjonenes ansvar å sikre at reglene knyttet til eksamen er tydelige nok. I vurderingen vil det være avgjørende om regelverk, inkludert også utfyllende reglement, har gitt studentene tydelig informasjon om hvilke plikter og ansvar de hadde i forbindelse med eksamensgjennomføringen.

Felles for fusk er at en fuskehandling bryter med angitte regler for gjennomføring av obligatorisk aktivitet eller eksamen og kan gi et uberettiget fortrinn eller resultat for studenten selv eller en annen. Helt konkret innebærer dette at informasjonen rundt eksamensgjennomføringen gir føringer for hva som faller inn under fuskebegrepet. Det innebærer at handlinger som bryter de angitte rammene og gir studenten en fordel som andre ikke får, vil bli karakterisert som fusk.

Eksempler på fusk vil være å la noen andre gjennomføre eksamen for seg. Andre eksempler er å ha tilgjengelig ulovlige hjelpemidler under eksamen eller samarbeide med andre i gjennomføringen dersom dette ikke er tillatt. Også samarbeidsmåter som er uforenlig med formålet om å prøve studenten selvstendig, vil kunne anses som ulovlig samarbeid. Ved en rekke oppgaveinnleveringer er det lov for studenten å samarbeide. Om det er lov til å samarbeide eller ikke ved innlevering av en oppgave, må bli gjort klart for studentene på forhånd.

Plagiering er å anse som fusk. Plagiering kan være å framstille andres arbeid som sitt eget uten tilstrekkelig kildehenvisning, inkludert parafrasering. Enhver tekstlikhet, særlig oppdaget gjennom plagiatverktøy, må imidlertid vurderes konkret med hensyn til omfanget av tekstlikhet og om likhetene er uforklarlige. I tillegg til funn ved automatisk plagiatkontroll, må institusjonen gjøre en grundig og konkret utredning, hvor også studenten må få anledning til å belyse saken. Ved gruppeoppgaver har studentene et felles ansvar for kildehenvisninger i hele besvarelsen, også på deler av teksten de selv ikke har skrevet. Det må likevel tas en individuell vurdering om hvorvidt skyldkravet er oppfylt for den enkelte student i gruppen.

Også gjenbruk av eget arbeid, det vil si å sitere eller på annen måte gjenbruke eget tidligere vurderte arbeid uten tilstrekkelig kildehenvisning, kan anses som fusk. Det forutsetter at det gjenbrukte arbeidet ikke stammer fra et forarbeid i samme prosjekt som naturlig kan gjenbrukes i sluttproduktet, jf. dom i Oslo tingrett TOSL-2021-157274. Det må gjøres en konkret vurdering av om gjenbruk av eget arbeid objektivt sett er fusk. I vurderingen må det tas hensyn til flere ulike forhold. Det er heller ikke gitt at gjenbruk av tidligere arbeid skal vurderes likt for ulike eksamener og emner.

Gjenbruk av eget arbeid må vurderes opp mot den aktuelle eksamenen og institusjonens regler, for å kunne ta stilling til om handlingen rammes av det objektive fuskebegrepet. Dette innebærer at institusjonene før eksamen må tydeliggjøre rammene for gjenbruk og kildehenvisning, det vil si hva som er tillatt og hva som ikke er tillatt. Det må være et rimelig samsvar mellom de kravene studentene møter til eksamen og de forskningsetiske kravene som stilles til forskere, og som studentene skal trenes i. Gjenbruk av eget arbeid uten kildehenvisning kan være å anse som fusk, men det må skilles mellom arbeid som har gitt uttelling i form av oppnådde studiepoeng eller rett til å gå opp til eksamen, og arbeid som ikke tidligere har gitt uttelling. Tidligere arbeid som ikke har gitt slik uttelling, vil normalt kunne gjenbrukes uten at dette anses som fusk.

Det bør utvises en nyansering mellom ulike former for plagiering i vurderingen av reaksjonsfastsettelsen.

Å legge fram en tekst som er generert av samtaleroboter (tekstgenereringsfunksjoner basert på kunstig intelligens) som sitt eget verk, vil også kunne defineres som fusk med mindre slik bruk for eksempel er en del av oppgaven. Institusjonene må sørge for god informasjon til studentene i forkant av eksamener, av hvordan bruk av slike verktøy vil bli vurdert opp mot fuskereglene, og hvilke forventninger som stilles om selvstendig arbeid.

Det legges til grunn en meget streng aktsomhetsplikt for studentene ved eksamen og andre prøvingssituasjoner som er obligatoriske i studieløpet. I dette ligger det en plikt for studentene til å sette seg inn i regler for studier og eksamen, og hvilke hjelpemidler som er tillatt brukt i den enkelte situasjon. Videre må institusjonene på forhånd gi god informasjon til studentene om hva som er tillatte hjelpemidler ved eksamen, og om konsekvensene av brudd på reglene. Dersom institusjonenes informasjon om eksamen er mangelfull, vil det kunne ha betydning for vurderingen av det subjektive skyldkravet.

Den nedre grensen for skyldkrav ved fusk er grov uaktsomhet. Det må foreligge en kvalifisert klanderverdig opptreden som gir grunn til sterke bebreidelser for mangel på aktsomhet. Forsettlig fusk rammes også. Forsett foreligger for det første når studenten fusker med hensikt. Videre foreligger forsett når studenten fusker med bevissthet om at handlingen sikkert eller mest sannsynlig er fusk, eller når studenten holder det for mulig at handlingen er fusk, og velger å handle selv om det skulle være tilfellet.

Dersom det bare foreligger forsøk på fusk, er det krav om et fullbyrdelsesforsett for at handlingen skal kunne føre til annullering og utestenging. Dette innebærer at det stilles krav om at studenten må ha hatt forsett om å fullbyrde handlingen. Et forsøk på fusk kan for eksempel være at en student plasserer ulovlige hjelpemidler med sikte på at disse skal være tilgjengelige under eksamen, men dette blir oppdaget før eksamen begynner. Hvorvidt studenten i løpet av eksamen får bruk for de ulovlige hjelpemidlene eller ikke, er ikke avgjørende for om handlingen skal anses som fullbyrdet fusk.

Det anses imidlertid som fullbyrdet fusk hvis de ulovlige hjelpemidlene blir avdekket allerede under bokkontrollen, da skjæringspunktet for «gjennomføring av eksamen» vil være idet studenten forlater eksamenslokalet for bokkontroll. En slik handling skjer før eksamensoppgaven deles ut, men kan ikke reverseres etter at studentene har klargjort plassen sin for bokkontroll. Det er derfor viktig at det ikke settes i gang kontroll av hvilke hjelpemidler som ligger på pulten før eksamenskandidaten har fått tid til å forberede og rydde eksamenspulten, og at det er tydelig opplyst om klokkeslett for start av kontroll.

For eksamener hvor det ikke utføres kontroll i forkant av eksamensstart, vil skjæringstidspunktet for når en handling anses som fullbyrdet fusk, være ved det tidspunktet eksamen settes i gang. Dette kan for eksempel være ved oppgaveutlevering eller det på annen måte annonseres at eksamen har startet. Skyldkravet må være oppfylt ved at eksamenskandidatene forsettlig eller grovt uaktsomt har lagt det ulovlige hjelpemiddelet tilgjengelig. Hvis plasseringen av det ulovlige hjelpemiddelet bare skyldes simpel uaktsomhet, rammes ikke handlingen av regelen om fusk. Det kan også tenkes at omstendigheter gjør det opplagt at det ulovlige hjelpemiddelet ikke er ment å gi studenten en fordel under eksamen, for eksempel fordi hjelpemiddelet ikke er til nytte ved den eksamenen som avvikles. I slike tilfeller kan ikke handlingen anses som fusk.

Tredje ledd åpner for at det kan vedtas ytterligere reaksjoner enn annullering. Det må vurderes konkret om bare annullering skal vedtas, eller om forholdet er av en slik art at institusjonen også skal vedta å utestenge studenten og frata vedkommende retten til å gå opp til eksamen.

Reaksjonen i fuskesaker må stå i forhold til hva studenten har gjort. Institusjonene må vurdere hva som er en forholdsmessig reaksjon i det enkelte tilfellet. Ved reaksjonsfastsettelsen skal institusjonen vurdere alle momenter i saken og ta hensyn til både graden av skyld og hvor alvorlig fuskehandlingen er. Hvor erfaren studenten er og hvor omfattende fuskehandlingen er, er relevante momenter i vurderingen av hvilke reaksjon som skal brukes. Dette kan også innebære at det bør gis tilpassede reaksjonsformer som tar hensyn til for eksempel progresjonskrav, praksis og andre obligatoriske krav. I saker om plagiering bør det utvises en nyansering mellom ulike former for plagiering, og graden av grovhet bør tillegges vekt i vurderingen av reaksjonsfastsettelsen. Det vises ellers til punkt 16.4.4.

Det må framkomme av vedtaket om utestenging dersom studenten også skal miste eksamensretten. Ettårsfristen for utestengingsperioden og tap av retten til å gå opp til eksamen regnes fra vedtaket er fattet. Det er derfor tale om tap av mulighet til å avlegge eksamen i inntil to semestre. Datoene for utestengingsperioden skal ikke fastsettes slik at studenten i realiteten blir utestengt for en lengre periode enn det som er rimelig og nødvendig. Enkeltvedtak skal som hovedregel iverksettes straks vedtaket er fattet. Dersom vedtaksmyndigheten fatter vedtak i slutten av semesteret etter alle eksamener og undervisning er ferdig, kan utestengingsperioden likevel fastsettes til å gjelde fra det neste semesteret slik at reaksjonen som ilegges får en reell og følbar konsekvens for studenten.

Et vedtak om utestenging fra institusjonen innebærer at studenten utestenges fra ulike læringsaktiviteter og digitale læringsplattformer. Det legges videre til grunn at også studierelaterte adgangskort inaktiveres i utestengingsperioden.

Tredje ledd andre punktum åpner for at det ved særlig grove tilfeller kan gis utestenging i inntil to år. Denne regelen er ny og skal forstås som en snever unntaksregel fra hovedregelen om utestenging i inntil ett år. Unntaksregelen om to års utestenging gjelder bare for studenten som har utført den uredelige handlingen eller har fusket, og omfatter ikke medvirkere.

Eksempler som kan omfattes av en slik skjerping, er studenter som blir tatt for fusk flere ganger. Gjentagende fusk kan medføre ny utestengingsperiode på inntil ett år. Gjentatte brudd på disse reglene, sammenholdt med alvorlighetsgraden av fuskehandlingene, kan imidlertid tilsi at det av allmennpreventive hensyn bør ilegges en kraftigere reaksjon i form av en lengre utestengingsperiode. Muligheten for en strengere reaksjon kan virke preventivt, særlig for de studentene som allerede har blitt tatt for fusk tidligere.

I tillegg til gjentagende uredelig opptreden kan også tenkes saker hvor studenten har opptrådt grovt uredelig. Eksempler på grov uredelig opptreden kan være tilfeller hvor studenten trekker inn en uskyldig part, for eksempel ved å sørge for at en medstudent blir mistenkt for medvirkning til fusk eller at veiledere, medstudenter eller lærere får sin signatur forfalsket slik at studenten oppnår en uberettiget fordel i en vurderingssammenheng. Også saker hvor studenten betaler en annen for å utarbeide besvarelsen for seg, kan vurderes som et slikt grovt tilfelle som kan kvalifisere til strengere reaksjon.

Fjerde ledd omhandler sanksjonering mot den som medvirker til at en student fusker. Ulovlig samarbeid og medvirkning til plagiat eller annen form for fusk som oppstår i tilfeller hvor det er tillatt med samarbeid i utgangspunktet, er to forskjellige forhold. Ulovlig samarbeid mellom studenter rammer alle involverte etter andre ledd, mens studenten som medvirker til at en medstudent fusker omfattes av regelen etter fjerde ledd. I enkelte eksamenssituasjoner der samarbeid er tillatt, kan det være mest nærliggende å sanksjonere begge kandidater for fusk, for eksempel ved ulovlig samarbeid der to kandidater leverer besvarelser som er så like at det foreligger plagiat. Regelen om medvirkning til fusk omfatter også tilfeller der en student ved avleggelsen av en eksamen gir seg ut for å være en annen student, for eksempel ved å logge seg på med en annen students brukeridentitet under avleggelse av eksamen på PC.

Skyldkravet for medvirkning til fusk er forsett. Den nedre grensen for medvirkning er dermed høyere enn ved fusk hvor også grov uaktsomhet rammes. Begrunnelsen for dette er at det er vanskelig å bevise at noen ved grov uaktsomhet har medvirket til en handling. Gjennom å låne bort egen besvarelse, kan en student objektivt sett ha medvirket til at en medstudent har kopiert besvarelsen, uten av studenten har hatt et ønske om å medvirke til fusk. Det er bare tilfeller hvor vedkommende har lånt bort oppgaven med den hensikt å hjelpe en annen student til å levere en plagiert oppgave, som rammes av denne regelen.

Medvirkning til fusk kan medføre at studenten blir utestengt ved institusjonen og mister eksamensretten ved alle universiteter og høyskoler. Det kan ikke fastsettes lenger utestengingsperiode enn ett år for medvirkning til fusk. En student som har medvirket kan ikke sanksjoneres med annullering av sin eksamen.

Femte ledd regulerer at det er styret selv eller nemnd for studentsaker som har vedtaksmyndigheten etter denne paragrafen. Formuleringen innebærer at styret ikke kan delegere vedtaksmyndigheten til andre enn nemnd for studentsaker. Vedtak om utestenging og tap av eksamensrett fattes med to tredels flertall, mens vedtak om annullering fattes med alminnelig flertall. Adgangen til å annullere foreldes ikke. Dette innebærer at annulleringen potensielt kan vedtas etter at en student er ferdig med utdanningen. Både vedtak om annullering, tap av eksamensrett og utestenging er enkeltvedtak som kan påklages til institusjonens nemnd for studentsaker eller til Felles klagenemnd. Siden iverksettingen som hovedregel skjer straks vedtaket er fattet, innebærer dette at vedtak om tap av eksamensrett og utestenging kan iverksettes før en eventuell klage er behandlet i klageinstansen, eller er prøvd for domstolene.

Fra og med at det tas en avgjørelse om å fremme saken for vedtaksmyndigheten har studenten rett til å få utgifter til advokat eller annen fullmektig dekket av institusjonen, jf. universitets- og høyskoleloven § 12-9 andre ledd.

Vedtak om utestenging gjelder ved institusjonen studenten er tatt opp til, mens vedtak om tap av eksamensrett gjelder også ved andre universiteter og høyskoler. Vedtak om tap av eksamensrett skal registreres i RUST, jf. § 12-11.

Sjette ledd pålegger studenten å levere tilbake vitnemål eller annen dokumentasjon på oppnådde resultater i tilfeller hvor dette allerede er utlevert og annulleringsvedtaket endrer dets innhold. Dersom studenten ikke leverer tilbake i tråd med regelen, vil det kunne benyttes tvangstiltak for å få vitnemålet eller annen dokumentasjon på oppnådde resultater tilbakelevert, jf. tvangsfullbyrdelseslovens kapittel 13.

Sjuende ledd pålegger institusjonen å informere relevant myndighet om annulleringen, dersom vitnemålet kan danne grunnlag for autorisasjon for yrkesutøvelse. Et eksempel på slik autorisasjonsmyndighet er Helsedirektoratet, som gir autorisasjon til helsepersonell. Dette vil særlig være aktuelt i tilfeller hvor det er fattet vedtak om annullering etter utstedelse av vitnemål.

Til § 12-5 Forstyrrende opptreden

Paragrafen viderefører dagens lov § 4-8 første ledd. Paragrafen er omtalt i punkt 16.5.

Loven er ikke ment å gi en uttømmende regulering av hvilke tiltak en institusjon kan foreta seg når de står overfor en truende situasjon. I situasjoner hvor det er umiddelbar fare for sikkerheten til ansatte og studenter, for eksempel vold eller livstruende situasjoner, må institusjonen selv vurdere om den konkrete situasjonen gir behov for mer umiddelbare og forholdsmessige tiltak for å ivareta andre personers sikkerhet. Universitets- og høyskoleloven § 12-5 stiller en rekke krav til saksbehandlingen i saker om bortvisning og utestenging av studenter. I påvente av behandling av sak om bortvisning og utestenging etter universitets- og høyskoleloven, kan institusjonen også treffe beslutninger om å nekte truende personer tilgang til institusjonens lokaler dersom tilstrekkelige sikkerhetsmessige grunner tilsier det. Paragrafene om nødrett og nødverge i straffeloven §§ 17 og 18, og straffeloven § 196 om avverging av straffbare forhold, kan være eksempler på regulering som kan gi grunnlag for tiltak og handling. Politiet vil også kunne ilegge besøksforbud etter straffeprosessloven § 222a, og kan vurdere trusselsituasjonen og hvilke tiltak slike situasjoner krever.

Første ledd skal fortrinnsvis ramme de lette og mildere tilfellene av forstyrrelser, og hvor saken haster. Det er ikke satt en begrensning for hvem som på vegne av institusjonen kan bortvise en student etter denne regelen, og denne formen for bortvisning kan tas i bruk umiddelbart. Terskelen er lavere enn for tilfeller etter andre ledd, og behøver ikke være i kategorien «grovt forstyrrende». Det er heller ikke et krav at det har skjedd forstyrrelser en eller flere ganger tidligere. Det kreves ikke at det først er gitt en advarsel, og en beslutning om umiddelbar bortvisning er ikke å regne som et enkeltvedtak. Regelen må ikke forveksles med andre og tredje ledd som regulerer grovere tilfeller av forstyrrende adferd, der institusjonen kan benytte sterkere reaksjonsmidler som bortvisning over lengre tid eller utestengning. Regelen går ikke lenger enn det alminnelig ulovfestet eiendomsrett gjør. Lovfesting skjer hovedsakelig av informative og pedagogiske grunner.

Hva som skal til for at adferden er forstyrrende nok til å medføre en umiddelbar bortvisning, vil bero på en konkret vurdering av hvert enkelt tilfelle. Den som beslutter bortvisning, må vurdere studentens rett til å delta i undervisningen opp mot medstudentenes behov for ro. Adferden må være av en slik art at det ikke er andre mildere tiltak enn bortvisning, for eksempel en muntlig advarsel, som kan brukes for at undervisningen skal kunne fortsette uten forstyrrelser. Umiddelbar bortvisning kan også gis i andre sammenhenger enn i undervisningssituasjonen, for eksempel dersom en student har en forstyrrende adferd på institusjonens eiendom, for eksempel på biblioteket eller lignende. En umiddelbar bortvisning kan også gis på digitale lærings- og undervisningsplattformer. Studenten kan også bortvises fra eksamenslokalet om studenten oppfører seg på en slik måte at det forstyrrer eksamensavviklingen.

Bortvisning etter denne regelen skal normalt være av kortere varighet. Selv om umiddelbar bortvisning av studenten kan virke inngripende for den det gjelder, kreves det heller ikke mer av studenten enn at den forstyrrende adferden opphører, for at vedkommende skal få adgang til området igjen.

Andre ledd tar sikte på et tallmessig ganske lite antall situasjoner, som imidlertid kan skape betydelige problemer. Det dreier seg om personer med aggressiv eller plagsom opptreden som ødelegger lærings- og arbeidsmiljøet for medstudenter og ansatte. Dette gjelder også grovt forstyrrende opptreden via digital kommunikasjon. Bortvisning er ment å være et mildere og mer nyansert virkemiddel enn fullstendig utestenging fra institusjonen. Bortvisning kan begrenses til de områder eller sammenhenger hvor problemadferden forekommer, fra bestemte forelesninger, laboratorieundervisning, fra undervisning i sin alminnelighet, fra lesesalene, fra hele institusjonens område m.m. En student kan også bortvises fra digitale læringsplattformer.

Før det kan fattes vedtak om bortvisning, skal studenten få et skriftlig varsel om at adferden må opphøre. I varselet må det framgå konkret hva studenten gjør som kvalifiserer til en mulig bortvisning, og at denne adferden må opphøre. Et skriftlig varsel kan delegeres fra styret til et lavere nivå i institusjonen. Selve bortvisningsvedtaket må fattes av styret selv eller nemnda for studentsaker. Bortvisning innebærer ikke at studenten ikke kan gå opp til eksamen, med mindre bortvisningen gjelder obligatorisk undervisning som er et krav for å kunne gå opp til eksamen. Bortvisning kan imidlertid under gitte omstendigheter innebære den samme praktiske realitet som utestenging, fordi det blir umulig for studenten å fortsette studiet uten adgang til de aktuelle områder, f.eks. sykehus eller laboratorier. Dette må tas med i vurderingen av om en slik reaksjon skal iverksettes, og i tilfelle hvor omfattende denne skal være. Det må også være adgang til å prøve med et mer begrenset bortvisningsvedtak, for deretter å trappe dette opp hvis det viser seg at dette ikke var tilstrekkelig. Vedtak etter denne regelen medfører ikke tap av eksamensretten, slik vedtak etter tredje ledd innebærer.

Tredje ledd regulerer tilfeller hvor en student ikke er villig til å respektere et bortvisningsvedtak. I slike situasjoner kan institusjonen bli nødt til å varsle om fullstendig utestenging fra studiet, og om nødvendig iverksette dette. Slik utestenging bør imidlertid være siste utvei i denne type situasjoner, og skal ikke iverksettes før man har prøvd med nytt skriftlig varsel hvor studentene er blitt opplyst om at dette kan bli følgen om studenten ikke retter seg etter vedtaket om bortvisning. Heller ikke slik utestenging fra studiet innebærer tap av retten til å gå opp til eksamen. Formålet med reaksjonen er fortsatt å beskytte ansatte og medstudenters arbeidsmiljø, ikke å straffe vedkommende. Det er styret eller nemnda for studentsaker som fatter vedtak om utestenging.

Fjerde ledd regulerer at det er styret selv eller nemnd for studentsaker som har vedtaksmyndigheten i saker om bortvisning og utestenging etter andre og tredje ledd. Formuleringen innebærer at styret ikke kan delegere vedtaksmyndigheten til andre enn nemnd for studentsaker. Vedtak etter andre og tredje ledd fattes med to tredels flertall. Både vedtak om bortvisning og vedtak om utestenging er enkeltvedtak som kan påklages til institusjonens nemnd for studentsaker eller til felles klagenemnd.

Fra og med at det tas en avgjørelse om å fremme saken for vedtaksmyndigheten har studenten rett til å få utgifter til advokat eller annen fullmektig dekket av institusjonen, jf. universitets- og høyskoleloven § 12-9 andre ledd.

Vedtak om bortvisning og utestenging gjelder ved institusjonen studenten er tatt opp til, mens vedtak om tap av eksamensretten gjelder ved andre universiteter og høyskoler. Vedtak om tap av eksamensrett skal registreres i RUST, jf. § 12-11.

Til § 12-6 Grovt klanderverdig opptreden

Paragrafen er hovedsakelig en videreføring av dagens lov § 4-8 andre ledd, med enkelte endringer. Paragrafen er omtalt i punkt 16.6.

Adgang til utestenging etter denne paragrafen gjelder bare de utdanninger som inneholder klinisk undervisning og praksis, hvor studenten kommer i kontakt med pasienter, brukere, barnehagebarn, elever eller andre som del av den kliniske undervisningen eller praksisen. Hensikten med paragrafen er å sikre at de ulike grupper mennesker som kommer i kontakt med studenter i praktisk opplæring, har samme vern mot overtredelser som de har i kontakt med profesjonelle yrkesutøvere.

Første ledd regulerer tre grunnlag hvor institusjonen kan utestenge studenten. Dette er tilfeller som er så grove at det skal kunne reageres umiddelbart med en fullstendig utestenging. Hvor lenge studenten skal utestenges må tilpasses handlingens alvorlighetsgrad. I vurderingen må institusjonen ta hensyn til om det er en snakk om en enkeltstående hendelse som kan tilskrives helt bestemte omstendigheter, eller om det er tale om graverende opptreden som gjenspeiler en alvorlig svikt i dømmekraft og ansvarsfølelse. I slike saker er det først og fremst hensynet til sårbare grupper studenten kommer i kontakt med i forbindelse med praksis og senere i yrket, som skal tillegges størst vekt i vurderingen. Dokumentasjon i disse sakene må vise til hendelser som er klare og konkrete nok til å fastslå sannsynlighetsovervekt for at vilkårene i bokstav a til c er oppfylt. Utestengingen omfatter alle utdanninger som inneholder klinisk undervisning eller praksis. Dette innebærer at man i utestengingsperioden også er utestengt fra alle andre utdanninger med klinisk undervisning og praksis, uavhengig av utdanningens faglige innhold.

Bokstav a gjelder tilfeller hvor studenten har opptrådt på en måte som kan karakteriseres som grovt klanderverdig og som har medført fare for pasienters liv eller helse. Hva som kan utgjøre en grov klanderverdig opptreden må vurderes ut ifra den konkrete situasjonen. I dom avsagt 13.12.2018 i Oslo tingrett (18-098124TVI-OTIR/01), uttalte retten at en mulig fare for pasienters liv eller helse ikke vil anses tilstrekkelig, og at det heller ikke er tilstrekkelig at studenten i framtiden vil kunne utgjøre en slik fare. For at vilkåret i bokstav a skal være oppfylt må studentens handling rent faktisk ha utsatt noens liv eller helse for fare. At en student for eksempel under en helsefaglig utdanning har opptrådt i strid med helsepersonelloven § 4, tilsier dermed ikke nødvendigvis at studenten har utsatt pasienters liv eller helse for fare, slik at vilkåret er oppfylt.

Bokstav b gjelder tilfeller hvor studenten har brutt taushetsplikten som er pålagt den aktuelle yrkesgruppen og i yrkespraksisen, jf. også § 12-7 som regulerer studentenes taushetsplikt. Grove brudd på taushetsplikten kan for eksempel være når man bevisst har krenket taushetsplikten ved å dele opplysninger med uvedkommende, eller har utnyttet en opplysning studenten har taushetsplikt om med den hensikt å skaffe seg eller andre en uberettiget vinning, jf. også straffeloven § 209.

Bokstav c omhandler situasjoner der studenten har opptrådt grovt usømmelig. Hva som er å anse som grovt usømmelig må vurderes i det konkrete tilfellet, men gir uttrykk for en standard som gjenspeiler den til enhver tid rådende moraloppfatning i samfunnet. I profesjonsutøvelsen handler det også om et ansvar for å opptre på en måte som opprettholder tilliten til profesjonen. Studentene må vurderes ut ifra samme krav til aktsomhet og akseptable normer som enhver myndig person, spesielt i praksis, men dette kan også gjelde utenfor studiesituasjonen. Grov usømmelig opptreden kan for eksempel være at en student har en upassende relasjon til en pasient, elev eller noen i andre sårbare grupper som studenten kommer i kontakt med i forbindelse med klinisk undervisning eller praksis. Dette kan også gjelde tilfeller hvor studenten har en grenseoverskridende adferd som ville blitt ansett som mulige brudd på straffeloven. I vurderingen av om vilkåret er oppfylt, må det vektlegges om for eksempel en relasjon generelt og konkret anses som upassende og ubalansert med hensyn til maktforhold og andre omstendigheter.

Andre ledd regulerer at det er styret selv eller nemnd for studentsaker som har vedtaksmyndigheten i saker om utestenging etter denne paragrafen. Formuleringen innebærer at styret ikke kan delegere vedtaksmyndigheten til andre enn nemnd for studentsaker. Vedtak om utestenging og tap av eksamensretten fattes med to tredels flertall. Vedtak om utestenging er enkeltvedtak som kan påklages til institusjonens nemnd for studentsaker eller til felles klagenemnd.

Fra og med at det tas en avgjørelse om å fremme saken for vedtaksmyndigheten har studenten rett til å få utgifter til advokat eller annen fullmektig dekket av institusjonen, jf. § 12-9 andre ledd.

Vedtak om utestenging og tap av eksamensretten i studier med klinisk undervisning eller praksis gjelder også ved andre universiteter og høyskoler. Disse vedtakene skal registreres i RUST, jf. § 12-11.

Tredje ledd pålegger institusjonene en plikt til å informere Helsedirektoratet om at det er vedtatt utestenging av studenter etter denne paragrafen. Informasjonsplikten er avgrenset til de utdanningene som fører fram til rett til autorisasjon etter helsepersonelloven § 48, da det er disse utdanningene som faller inn under Helsedirektoratets ansvarsområde.

Til § 12-7 Studentenes taushetsplikt

Paragrafen viderefører dagens lov § 4-6 med enkelte språklige endringer. Paragrafen er omtalt i punkt 16.7.

Første ledd første punktum fastsetter at en student som i studiesammenheng får kjennskap til noens personlige forhold, har taushetsplikt etter reglene som gjelder for yrkesutøvere på det aktuelle området. Taushetsplikt etter denne regelen vil særlig være aktuelt innen helse -og sosialfag og pedagogiske fag. Det kan også være taushetsplikt ved praktisk rettet undervisning eller under arbeid med avhandlinger i andre fag. Regelen innebærer at studenten blir underlagt de samme reglene om taushetsplikt som de som arbeider på det aktuelle fag- eller forvaltningsområde. Som eksempler nevnes leger, sykepleiere, psykologer, lærere og førskolelærere.

Første ledd andre punktum pålegger universiteter og høyskoler å veilede studenten om taushetsplikten. Institusjonen skal forelegge studenten en taushetsplikterklæring til underskrift. Om slik erklæring er undertegnet, er ikke avgjørende for om taushetsplikten gjelder. Dersom en student ikke er informert om taushetsplikten på forhånd, er dette et moment ved vurderingen av hvilke reaksjoner som kan anvendes overfor studenten ved brudd på taushetsplikten.

Andre ledd henviser til at grove brudd på taushetsplikt kan medføre utestenging fra institusjonen og tap av eksamensretten etter § 12-6 bokstav b.

Til § 12-8 Bruk av plagg som helt eller delvis dekker ansiktet

Paragrafen viderefører dagens lov § 7-9 første ledd første til fjerde punktum og andre ledd med enkelte språklige endringer. Paragrafen er omtalt i punkt 16.8.

Første ledd første punktum slår fast at det er forbudt å bruke plagg som helt eller delvis dekker ansiktet i forbindelse med undervisning og tilsvarende. Uttrykket «tilsvarende» inkluderer muntlig og skriftlig eksamen, turer, ekspedisjoner og lignende i tilknytning til undervisningen ved universiteter og høyskoler. Forbudet gjelder både for studenter og ansatte ved institusjonen. Forbudet gjelder ikke dersom bruken av plagg som dekker ansiktet er begrunnet i klimatiske, pedagogiske, læringsmessige, helsemessige eller sikkerhetsmessige forhold, jf. andre punktum. Forbudet rammer for eksempel ikke klesplagg som studenter eller ansatte bruker på grunn av kulde eller sterk sol, eller munnbind eller annet verneutstyr som brukes i undervisningen. Forbudet gjelder ikke i de tilfellene der studentene oppholder seg på institusjonsområdet uten å være i en undervisningssituasjon. Det er for eksempel lov å bruke plagg som helt eller delvis dekker ansiktet ved selvstudium, i kantinen og lignende.

Andre ledd regulerer mulige reaksjoner overfor studentene ved brudd på første ledd. En student som på tross av skriftlig advarsel bruker klesplagg som helt eller delvis dekker ansiktet i strid med og språklige endringer, kan bortvises i inntil ett år. Hvis studenten på tross av skriftlig advarsel ikke retter seg etter vedtak om bortvisning, kan studenten utestenges fra studiet i inntil ett år. Institusjonen bør har dialog med studenten før den fatter vedtak om bortvisning eller utestenging.

Tredje ledd regulerer hvem som kan fatte vedtak om bortvisning og utestenging ved brudd på forbudet i første ledd. Det er rektor eller den rektor gir fullmakt til, som fatter vedtak om bortvisning. Styret selv eller institusjonens nemnd for studentsaker fatter vedtak om utestenging. Uttrykket «styret selv» betyr at styret ikke kan delegere myndigheten til å fatte slike utestengningsvedtak. Utenom helt korte og umiddelbare avgjørelser om bortvisning, er avgjørelser om bortvisning og utestenging enkeltvedtak etter forvaltningsloven § 2 første ledd bokstav b.

Ansattes brudd på forbudet i første ledd, må universiteter og høyskoler følge opp på egnet måte innenfor arbeidsrettslig regelverk.

Til § 12-9 Rett til å få dekket utgifter til advokat

Paragrafen viderefører dagens lov § 4-8 femte ledd, § 4-9 sjette ledd og § 4-10 femte ledd med noen presiseringer. Paragrafen er omtalt i punkt 16.9.

Paragrafen gjelder rett til dekning av utgifter til advokat eller annen fullmektig. Retten til å la seg bistå av advokat eller annen fullmektig følger av forvaltningsloven § 12.

Første ledd ramser opp hvilke sakstyper det gjelder en rett til dekning av utgifter til advokat eller annen fullmektig. Uttrykket «annen fullmektig» skal forstås likt som i forvaltningsloven § 12 andre ledd. I det følgende brukes for enkelhets skyld bare advokat selv om retten også gjelder annen fullmektig.

Oppramsingen av hvilke sakstyper hvor det er rett til dekning av utgifter til advokat, er uttømmende. Retten til dekning av advokatutgifter omfatter både vedtak om at en student er uskikket og vedtak om utestenging på grunn av at studenten er uskikket. Retten omfatter imidlertid ikke løpende skikkethetsvurdering eller innledende undesøkelser eller vurderinger av en tvilsmelding før det er besluttet å fremme sak for skikkethetsnemnda. Retten til dekning av advokatutgifter gjelder bare for doktorgradskandidater som ikke er ansatt ved institusjonen, jf. § 13-1 andre ledd. Retten til dekning av advokatutgifter gjelder ikke tvungen avslutning av doktorgradsutdanning etter § 13-2.

I kombinerte saker som gjelder både sakstyper i første ledd og andre sakstyper, gjelder retten til dekning av utgifter til advokat bare den delen av sakskomplekset som knytter seg til sakstypene i første ledd. Dersom en sak for eksempel handler om både utestenging og annullering av eksamen, er det bare delen om utestenging som studenten har rett til å få dekket advokatutgifter til. Se også merknaden til § 12-10 tredje ledd.

At retten gjelder «rimelige og nødvendige utgifter» må ses i sammenheng med at salæret skal settes ned dersom det er benyttet lengre tid enn hva som er rimelig og nødvendig, jf. salærforskriften § 7. Se merknaden til tredje ledd om salærforskriftens anvendelse i fastsettelsen av dekningen av utgifter til advokat eller annen fullmektig etter denne paragrafen. Ved vurderingen av hva som må anses å være «rimelig og nødvendig» tidsbruk, må det først og fremst ses hen til sakens kompleksitet og omfang. Det må avgrenses mot utgifter som ikke er knyttet til utestengnings-, bortvisnings- eller utelukkelsessaken og mot omfattende arbeid, som for eksempel utredning eller fordypning, som ikke står i sammenheng med sakens karakter og andre lignende saker. Det skal gjøres en helhetsvurdering av om det antallet timer advokaten har brukt, var rimelig og nødvendig for en forsvarlig ivaretakelse av oppdraget. Det er ikke nødvendig å ta stilling til omfanget av den enkelte arbeidsoperasjon, eller om den har fått et riktig omfang, jf. Rt. 2000 s. 513 og HR-2019-1899-U avsnitt 14. Målestokken er hvor lang tid en alminnelig dyktig advokat på rettsområdet ville brukt på saken. Det er i utgangspunktet ikke rom for å ta hensyn til individuelle forutsetninger hos den salærberettigede, jf. HR-2022-350-A. Se ellers Justis- og beredskapsdepartementets veileder til salærforskriften.

Andre ledd regulerer fra hvilket tidspunkt retten til dekning av utgifter til advokat eller annen fullmektig gjelder. At retten gjelder fra det tidspunktet det tas avgjørelse om å fremme sak, innebærer at retten ikke gjelder for de innledende undersøkelsene og vurderingene som gjøres ved institusjonen før det konkluderes med om det skal fremmes en sak med sikte på bruk av en av de nevnte reaksjonene. Det besluttes å fremme en sak når det tas avgjørelse om at saken skal forberedes for vedtak. I de sakstypene som er omfattet, jf. første ledd, kan institusjonens styre velge om det avgjør slike saker selv eller om de skal avgjøres av institusjonenes nemnd for studentsaker. I skikkethetssaker fattes vedtak på bakgrunn av innstilling fra skikkhetsnemnda. I slike saker gjelder retten til dekning av advokatutgifter fra det tas avgjørelse om å sende saken til skikkethetsnemnda. I saker om merknader om straffbare forhold på politiattest, jf. § 12-2, skal institusjonen snarest mulig sende politiattesten til nemnda for studentsaker, jf. opptaksforskriften § 6-8 tredje ledd. I slike saker vil dermed avgjørelsen om å fremme saken være på det tidspunktet institusjonen mottar en politiattest med merknader om straffbare forhold som nevnt i § 12-2. Retten til dekning av advokatutgifter gjelder dermed fra dette tidspunktet.

Dersom det i en sak om annullering senere blir aktuelt med utestenging, har studenten rett til å få dekket advokatutgifter fra det stadiet av saken.

Tredje ledd fastsetter at utgiftene skal dekkes av institusjonen og regulerer hvordan størrelsen på utgiftene som skal dekkes (salæret) fastsettes. Reglene i salærforskriften om hvem som fastsetter salæret og reglene om klage og anke gjelder ikke, ellers gjelder forskriften. Salæret skal settes ned dersom det er benyttet lengre tid enn hva som er rimelig og nødvendig, jf. salærforskriften § 7. Tredje ledd tredje punktum regulerer hvem som fastsetter salæret og hvem som er klageinstans i saker om dekning av advokatutgifter etter denne paragrafen. For nærmere omtale av innholdet i salærforskriften, se Justis- og beredskapsdepartementets veileder til salærforskriften.

Ved krav om dekning advokatutgifter skal det innleveres arbeidsoppgave med så utførlige opplysninger om det arbeidet som er utført utenfor rettsmøter, at institusjonen kan bedømme den tiden som er gått med til arbeidet. Advokatene som blir engasjert av studentene, er bundet av reglene for god advokatskikk, som blant annet sier at en advokat plikter innenfor lovens ramme og etter beste evne å ivareta sine klienters interesser. Hvis omkostningene i forbindelse med et oppdrag må antas å bli uforholdsmessig høye i forhold til klientens økonomiske stilling eller de interessene saksforholdet gjelder, skal advokaten i tide gjøre klienten oppmerksom på dette, jf. advokatforskriften kapittel 12. Se ellers merknaden til uttrykket «rimelige og nødvendige utgifter» i første ledd.

Til § 12-10 Domstolsprøving av vedtak om utestenging, utelukkelse, uskikkethet og bortvisning

Paragrafen viderefører i hovedsak dagens lov § 4-11, men med noen presiseringer og tilføyelser. Paragrafen er omtalt i punkt 16.10.

Paragrafen inneholder særregler om domstolsprøving for vedtak om utestenging, utelukkelse, uskikkethet og bortvisning. Paragrafen gjelder de samme vedtakstypene som § 12-9. Se merknaden til § 12-9 første ledd.

Særreglene om domstolsprøving er ikke til hinder for at andre saker eller andre typer vedtak etter loven bringes inn for domstolen, men da er det de ordinære reglene i tvisteloven som gjelder. I tvister som består av både sakstypene som er omfattet av § 12-10 og andre sakstyper, gjelder særreglene bare for den delen av tvisten som stammer fra saker som nevnt i § 12-10. Se også merknaden til § 12-9 første ledd.

Første ledd første punktum er en særregel sammenlignet med reglene om stedlig domstolsmyndighet (verneting) i tvisteloven § 4-4. Formuleringen «har sete» er den samme som brukes i tvisteloven § 4-4 fjerde ledd om selvstendige offentlige foretak. Det innebærer at saken skal behandles i den rettskretsen som universitetets eller høyskolens administrasjon er lokalisert.

Første ledd andre punktum er en særregel sammenlignet med tvisteloven § 1-3 andre ledd om at den som reiser saken, må ha et reelt behov for avklaring (aktualitet). Det innebærer for det første at søksmål ikke skal avvises selv om vedtaket om utestenging, utelukkelse, uskikkethet eller bortvisning er igangsatt eller gjennomført. Det innebærer for det andre at søksmålsadgangen er avskåret når det har gått mer enn tre måneder fra endelig vedtak kom fram til studenten selv om studenten fortsatt har et reelt behov for avklaring. At et vedtak er «endelig» betyr at det er ferdig behandlet i forvaltningen. Et vedtak om utestenging, utelukkelse, uskikkethet og bortvisning vil være ferdig behandlet i forvaltningen når saken er avgjort av klageinstansen. Vedtaket vil også anses ferdig behandlet når klagefristen har utløpt uten at vedtaket er påklaget og det ikke er satt vilkår i vedtaket om at klagemulighetene må være uttømt, jf. forvaltningsloven § 27 b. Fristen tar utgangspunkt i tidspunktet da vedtaket som påstås ugyldig, kom fram til studenten. Dersom det ikke er satt vilkår om at klagemuligheten skal være uttømt, og en student trekker klagen for isteden bringe saken inn for domstolen, er tidspunktet for tilbaketrekking av klagen søksmålsfristens utgangspunkt.

Første ledd tredje punktum er et unntak fra den alminnelige plikten til å bruke forliksrådet, i tvisteloven § 6-2.

Andre ledd slår fast at retten kan prøve alle sider av vedtaket. Dette er en særregel sammenlignet med det som ellers gjelder for domstolskontroll av forvaltningsvedtaket. Særregelen innebærer blant annet at domstolen ikke bare har kompetanse til å vurdere om vilkårene for reaksjonen er oppfylt, men også reaksjonens rimelighet.

Tredje ledd første punktum viderefører dagens lov § 4-11 andre ledd andre punktum med en tilføyelse om at regelen om kostnadsdekning også gjelder for behandling av søksmålet i lagmannsretten dersom det er staten som har anket. Særregelen om kostnadsdekning gjelder, i likhet med de øvrige særreglene i § 12-10, bare for vedtak om utestenging, utelukkelse, uskikkethet og bortvisning. Særregelen gjelder ikke saker om annullering av eksamen eller saker om erstatning. I kombinasjonssaker der saksøker legger ned for eksempel påstand om erstatning eller gyldigheten av et annulleringsvedtak i tillegg til gyldigheten av et vedtak om utestenging, utelukkelse, uskikkethet og bortvisning, vil regelen om kostnadsdekning bare gjelde for de deler av tvisten som stammer fra vedtaket om utestenging, utelukkelse, uskikkethet og bortvisning. Studentenes ansvar for statens kostnader er likevel begrenset til merkostnadene ved en samtidig behandling av saker som faller utenfor § 12-10.

«Sakskostnader» er de kostnadene en part har hatt i forbindelse med saken, for eksempel rettsgebyr, salær til advokat, kopiering og utarbeidelse av utdrag, transport og overnatting mv. Retten til dekning av sakskostnader er ikke ubegrenset. Retten til dekning av utgifter til advokat eller annen fullmektig gjelder bare utgifter som er rimelige og nødvendige. Se merknaden til § 12-9 første ledd.

Tredje ledd andre punktum er en ny presisering. At det er den enkelte institusjon som skal ta stilling til krav om sakskostnader, er en særregel sammenlignet med tvisteloven kapittel 20 om at retten avgjør dekning av sakskostnader. At institusjonens fastsettelse av sakskostnader skal behandles etter reglene i § 12-9, innebærer at vedtaket kan påklages til departementet eller nasjonal klagenemnd som er opprettet av departementet. Se ellers om dekning av utgifter til advokat og om nedsettelse av salæret i merknaden til § 12-9 første og tredje ledd.

Til § 12-11 Register for informasjonsutveksling om reaksjoner

Paragrafen viderefører dagens lov § 4-12 med enkelte strukturelle og språklige endringer. Nytt i paragrafen er at registeret endrer navn til register for informasjonsutveksling om reaksjoner. Paragrafen er omtalt i punkt 16.11.

Formålet med registeret for informasjonsutveksling om reaksjoner er å hindre at en student eller søker som har mistet rettigheter som følge av vedtak nevnt i første ledd, får slike rettigheter ved en annen institusjon. Det er bare informasjon om vedtak som får konsekvenser ved andre utdanningsinstitusjoner, som skal registreres.

Første ledd fastsetter hvilke typer vedtak som skal registreres i registeret. Det gjelder vedtak om karantenetid og utestenging på grunnlag av bruk av falske dokumenter, utestenging etter en skikkethetsvurdering, og utestenging på grunnlag av uredelig opptreden, fusk og medvirkning til fusk, og brudd på taushetsplikt. Vedtak om å frata eksamensrett ved alle institusjoner skal registreres, derimot ikke vedtak om utestenging som bare gjelder egen institusjon.

Plikten til å legge relevante vedtak inn i registeret påligger universiteter og høyskoler, og de forvaltningsorgan som fatter slike vedtak. I dag gjelder dette Direktoratet for høyere utdanning og kompetanse, som behandler søknader om opptak og om generell godkjenning av utenlandsk høyere utdanning, og som derfor kan fatte vedtak om karantenetid etter § 12-1. Studenten eller søkeren skal alltid informeres om registreringen av den institusjonen som fatter vedtaket. Vedtaket skal slettes fra registeret så snart den perioden som vedtaket (karantenetiden eller utestengingen) gjelder for, er utløpt.

Andre leddførste punktum regulerer når informasjonen skal tilgjengeliggjøres og brukes. Regelen fastslår at informasjonen som ligger i registeret for det første skal være tilgjengelig ved behandling av søknader om opptak til universiteter og høyskoler. Dette innebærer at universiteter og høyskoler og den nasjonale opptakstjenesten etter § 8-5 (hos Direktoratet for høyere utdanning og kompetanse) skal ha tilgang til informasjonen når de behandler søknader om opptak. For det andre skal informasjonen være tilgjengelig ved behandling av søknader om godkjenning av utdanning. Slik behandling skjer ved universiteter og høyskoler etter §§ 9-1 til 9-5, og i departementet (delegert til Direktoratet for høyere utdanning og kompetanse) etter § 9-7. Registerinformasjonen kan brukes bare så langt det er nødvendig for saksbehandlingen av søknader om opptak og om godkjenning.

Andre ledd andre punktum slår fast at registeret kan inneholde personopplysninger. Dette er nødvendig for å fremme registerets formål, først og fremst for å identifisere hvem vedtakene gjelder for.

Tredje ledd gir departementet hjemmel til å gi utfyllende regler i forskrift om registeret og om behandling av personopplysninger.

Kapittel 13 Doktorgradsutdanninger

Til § 13-1 Om doktorgradsutdanningene

Paragrafen er delvis ny og delvis videreføring av dagens regler. Paragrafen er omtalt i punkt 17.2.

Første ledd er nytt, og klargjør gjennom lovfesting av praksis, doktorgradskandidaters rettigheter og plikter etter loven. Når kandidater gjennomfører eksamener eller obligatoriske aktiviteter (prøver eller annet) som del av sin doktorgradsutdanning, så gjelder reglene i kapittel 11 om undervisning, eksamen, sensur, klage og vitnemål og kapittel 12 om adferd og reaksjoner.

Andre ledd viderefører dagens regel i § 4-8 tredje ledd andre punktum og utgjør et delvis unntak fra hovedregelen i første ledd for doktorgradskandidater som har et ansettelsesforhold ved et universitet eller en høyskole. Bortvisning og utestenging av en kandidat som er ansatt ved en slik institusjon innebærer det samme som en suspensjon (se statsansatteloven § 29 og arbeidsmiljøloven § 15-13), og slike reaksjoner kan bare gis i tråd med arbeidsrettslige vurderinger. Dersom det foreligger forhold som kunne medført bortvisning og utestenging hvis kandidaten ikke hadde vært ansatt, har institusjonen som arbeidsgiver ansvar for at kandidatens adferd blir vurdert etter arbeidsrettslige regler.

Siste del av setningen viderefører dagens begrensing i retten til å få dekket utgifter til advokat. Det er bare ved bortvisning og utestenging at det er rett til dekning av slike utgifter, og disse reaksjonene kan ikke brukes mot doktorgradskandidater som er ansatt ved en av institusjonene. Tilsvarende begrensing gjelder dekning av kostnader ved søksmål.

Tredje og fjerde ledd viderefører § 4-13 fjerde og femte ledd.

Tredje ledd omhandler klage. Klage på ikke godkjent doktoravhandling behandles av institusjonenes nemnd for studentsaker, som er regulert i § 14-1. Det er vedtaket om ikke å godkjenne avhandlingen for framlegging av disputas som kan påklages. Nemd for studentsaker vurderer ikke selve avhandlingen, men de sakkyndiges innstilling om ikke å godkjenne avhandlingen, og kandidatens innsigelser. Oppheves vedtaket om ikke godkjent avhandling, sendes avhandlingen tilbake til første instans for ny vurdering.

Fjerde ledd gir hjemmel for institusjonene til å fastsette forskrift for doktorgradsutdanningene. Det kan blant annet gis forskrift om tvungen avslutning etter § 13-2.

Til § 13-2 Tvungen avslutning av doktorgradsutdanninger

Paragrafen viderefører dagens § 4-13 første og andre ledd. Paragrafen er omtalt i punkt 17.3.

Første ledd første punktum gir universiteter og høyskoler rett til å vedta tvungen avslutning av doktorgradsutdanning dersom en doktorgradskandidat har opptrådt vitenskapelig uredelig, slik dette er definert i forskningsetikkloven § 8 andre ledd. Med vitenskapelig uredelighet menes forfalskning, fabrikkering, plagiering og andre alvorlige brudd på anerkjente forskningsetiske normer som er begått forsettlig eller grovt uaktsomt i planlegging, gjennomføring eller rapportering av forskning. Nærmere omtale av begrepet er gitt i forarbeidene til forskningsetikkloven, se Prop. 158 L (2015–2016).

Første ledd andre punktum slår fast at det er departementet som er klageinstans over vedtak om tvungen avslutning på grunn av vitenskapelig uredelighet.

Andre ledd slår fast at institusjonene også kan vedta tvungen avslutning av doktorgradsutdanningen når en doktorgradskandidat i vesentlig grad ikke oppfyller sine forpliktelser etter doktorgradsavtalen. Doktorgradsavtalen er den avtalen som regulerer partenes rettigheter og plikter under doktorgradsutdanningen, med tilhørende dokumenter. Tilhørende dokumenter kan blant annet være plan for opplæringsdelen og prosjektbeskrivelse med redegjørelse for framdrift og finansiering. Tvungen avslutning på dette grunnlaget forutsetter at kandidaten har fått veiledning om hvordan kandidaten ligger an i forhold til de forpliktelsene som er nedfelt i doktorgradsavtalen. Klager på vedtak etter andre ledd følger de alminnelige klagereglene i loven, se § 14-1.

De nærmere følgene av et vedtak om tvungen avslutning er ikke lovfestet. Institusjonene må vurdere hva som er den mest hensiktsmessige løsning ut fra hvordan de har organisert sin doktorgradsutdanning, om kandidaten er ansatt også videre. Utfyllende regler om saksbehandlingen i slike saker og om følgene av et vedtak om tvungen avslutning, bør fastsettes i institusjonens forskrift om doktorgradsutdanningene etter § 13-1 fjerde ledd.

Kapittel 14 Institusjonens nemnd for studentsaker og klagebehandling

Til § 14-1 Institusjonens nemnd for studentsaker

Paragrafen viderefører dagens lov § 5-1 første til fjerde ledd med enkelte endringer. Første ledd første punktum og tredje ledd er nytt. Paragrafen er omtalt i punkt 18.1.

Første ledd om at institusjonene skal opprette minst en nemnd for studentsaker innebærer at de kan opprette flere nemnder. Hvis en institusjon oppretter flere nemnder, er det opp til institusjonen hvordan den fordeles sakene mellom nemndene. At flere institusjoner kan opprette felles nemnd, innebærer at den enkelte institusjon ikke trenger å ha en egen nemnd for studentsaker, og at kravet er oppfylt hvis institusjonen har slik nemnd felles med en annen institusjon. Regelen legger til rette for at små institusjoner kan samarbeide om å ha felles nemnd. De institusjonene som sammen oppretter en felles nemnd for studentsaker, må sammen bestemme hvordan nemnda skal sammensettes innenfor de rammene som følger av denne paragrafen.

Andre leddførste punktum fastsetter hovedregelen om at nemnd for studentsaker er klageinstans over enkeltvedtak som er fattet av institusjonen. Dette er en særregel sammenlignet med forvaltningsloven § 28 første ledd. Det er i loven og med hjemmel i loven flere unntak fra hovedregelen. Blant annet er det regler om annen klageinstans når det gjelder klager på formelle feil ved eksamen, jf. § 11-8, klager på karakterer, jf. § 11-10, og klager på vedtak i personalsaker, jf. § 7-10.

Andre ledd andre punktum angir de sakstypene hvor nemnd for studentsaker kan fatte vedtak i første instans. At nemnd for studentsaker kan behandle disse sakene som første instans følger også av §§ 12-1 til 12-8. I disse paragrafene er vedtaksmyndigheten lagt til enten styret selv eller til nemnda for studentsaker, eller bare til nemnda for studentsaker. Der vedtaksmyndigheten er lagt til styret selv eller til nemnda for studentsaker, er det styret som bestemmer om myndigheten skal delegeres til nemnd for studentsaker. I tillegg til de nevnte sakstypene, må nemnd for studentsaker også behandle saker om innsyn i nemndas sakspapirer etter forvaltningsloven og offentlighetsloven som førsteinstans.

I §§ 12-1 og 12-3 til 12-6 er det regler om at styret eller nemnd for studentsaker bare kan fatte vedtak om enkelte reaksjoner med to tredels flertall. For øvrige reaksjoner holder det med simpelt flertall. Avstemmingen må gi et faktisk flertall dersom nemnda skal kunne vedta reaksjoner hvor det er krav om simpelt flertall. Hvis det i en sak for eksempel er lederen og tre andre medlemmer til stede, oppnås simpelt flertall først ved tre stemmer for. Institusjonene kan ikke bestemme at nemndas leder skal ha dobbeltstemme. Ved stemmelikhet i styret, er møtelederens stemme avgjørende, jf. § 4-9.

Ved klage på vedtaket fra styret eller nemnd for studentsaker skal styret eller nemnda som underinstans forberede klagesaken etter forvaltningsloven § 33. Forvaltningsloven § 33 gir underinstansen kompetanse til å oppheve eller endre vedtaket dersom den finner klagen begrunnet. Det er derimot ingen plikt for underinstansen til å fatte et vedtak i forbindelse med saksforberedelsen. Særreglene i §§ 12-1 og 12-3 til 12-6 om at avgjørelser treffes med kvalifisert flertall gjelder for vedtak som underinstans, ikke for saksforberedelser av klagesaken. Styret eller nemnd for studentsaker kan oppheve eller endre slike vedtak på bakgrunn av klagen med simpelt flertall. Dersom det er ikke er flertall for å oppheve eller endre vedtaket, skal saken oversendes klageinstansen så snart saken er tilrettelagt, jf. forvaltningsloven § 33 fjerde ledd.

Tredje ledd innebærer at verken institusjonenes styre eller andre, for eksempel departementet, kan instruere nemnda i klagesaker, eller overprøve nemndas vedtak i klagesaker. Nemnda er imidlertid underlagt styret når det gjelder administrative forhold som organisering, budsjett mv.

Fjerde ledd regulerer sammensetningen av nemnd for studentsaker. Lederen og vara for lederen skal oppfylle de lovbestemte kravene for lagdommere og tingrettsdommere, jf. andre punktum. Det er ikke tilstrekkelig at de oppfyller kravene til dommerfullmektige. Dersom flere institusjoner samarbeider om en felles nemnd, kan ikke lederen eller vara for lederen være ansatt ved noen av de samarbeidende institusjonene, jf. tredje punktum. De øvrige medlemmene, velges blant institusjonens ansatte og studenter. Femte punktum gjelder ikke for de som er varamedlemmer til styret, med mindre varamedlemmet rykker opp til å bli fast møtende styremedlem.

Femte ledd regulerer hvem og hvor mange som må være til stede for at nemnda skal kunne fatte gyldig vedtak.

Til § 14-2 Nasjonale klagenemnder

Paragrafen viderefører dagens lov § 5-1 sjette og sjuende ledd med enkelte endringer. Paragrafen er omtalt i punkt 18.2.

Første ledd legger til rette for at departementet, i saker hvor departementet er klageinstans etter reglene i forvaltningsloven, skal kunne legge klagebehandlingen til en nasjonal klagenemnd. Dette omfatter klager på vedtak som fattes av universiteter og høyskoler og vedtak som fattes av Kunnskapsdepartementets underliggende organer. Det omfatter også klager på avgjørelser fra universiteter og høyskoler og avgjørelser fra Kunnskapsdepartementets underliggende organer om innsyn etter offentlighetsloven og forvaltningsloven.

Andre ledd gir departementet hjemmel til å gi forskrift om klagenemnder og om saksbehandlingen i nemndene. Dette omfatter blant annet regler om sammensetning av nemndene og om nemndenes oppgaver mv.

Til § 14-3 Klage på vedtak om tilskudd til internasjonalt utdanningssamarbeid

Paragrafen viderefører dagens lov § 5-4 andre ledd andre punktum med enkelte språklige endringer. Paragrafen er omtalt i punkt 18.3.

Det er i dag Direktoratet for høyere utdanning og kompetanse som fatter vedtak om tildeling av midler for å samordne og fremme internasjonalt utdanningssamarbeid, og departementet er klageinstans.

Paragrafen gjør unntak fra forvaltningsloven § 34 andre ledd om at klageinstansen kan prøve alle sider av saken. Ved klage på enkeltvedtak om tildeling av midler for å samordne og fremme internasjonalt utdanningssamarbeid gjennom hele utdanningsløpet, kan ikke klageinstansen overprøve de skjønnsmessige vurderingene som ligger til grunn for vedtaket. Begrensningen skyldes den høye graden av spesialkompetanse som kreves for å kunne fatte slike vedtak. Klageinstansen kan i slike saker prøve om vedtaket er innenfor lovens rammer, om avgjørelsen bygger på korrekt saksbehandling og på et riktig faktum, og om det foreligger brudd på de ulovfestede prinsippene om saklighet, likhet og forsvarlighet. Klageinstansen kan imidlertid ikke overprøve den faglige skjønnsmessige vurderingen, altså forvaltningsskjønnet.

Kapittel 15 Nasjonale databaser, rapportering mv.

Til § 15-1 Portal for deling av vitnemål og dokumentasjon av kompetanse

Paragrafen viderefører dagens lov § 4-14 første til fjerde ledd med noen endringer. Femte ledd er nytt og gir hjemmel for departementet til å fastsette regler om portalen og behandling av personopplysninger. Paragrafen er omtalt i punkt 19.1.

Første ledd angir formålet med vitnemålsportalen. Portalen skal sikre sannferdig informasjon om vitnemål, karakterer, annen dokumentasjon av oppnådd kompetanse og vedtak om godkjenning av utenlandsk utdanning og opplæring. Videre skal portalen hindre bruk av falske dokumenter.

Andre ledd fastsetter at portalen kan behandle personopplysninger om personer som har vitnemål, dokumentasjon av kompetanse og lignende. Eksempler på lignende dokumentasjon er kompetansebevis, fagbrev, mesterbrev, sertifikater og autorisasjoner. Vilkåret er at den virksomheten som deler disse opplysningene med portalen, har et lovlig grunnlag for å gjøre det. Universiteter og høyskoler er gitt et slikt grunnlag for å dele informasjon om vitnemål og karakterer i § 11-12 sjuende ledd, jf. § 2-8 første ledd. Etter § 9-8 kan godkjenningsmyndigheten dele informasjon om vedtak om generell godkjenning av utenlandsk utdanning. Før en person logger inn og tar i bruk portalen, kan den bare inneholde informasjon om hvilke myndigheter, institusjoner eller andre databaser som inneholder resultater fra hvilke personer, altså bare fødselsnummer (eller D-nummer) koblet til en identifiseringsinformasjon.

Tredje ledd fastsetter at det er den registrerte som bestemmer hvem som skal få tilgang til opplysninger gjennom portalen, hva som skal deles og for hvilket tidsrom. Dette innebærer at opplysninger ut over det som er regulert i andre ledd, kan innhentes til portalen bare når den registrerte personen aktivt bestemmer det. Først når den registrerte personen selv velger å dele resultatene sine med for eksempel en potensiell arbeidsgiver eller utdanningsinstitusjon, vil portalen ha adgang til å formidle resultatene som personen har bestemt at skal deles, i den perioden personen har bestemt at resultatene skal være tilgjengelige.

Fjerde ledd presiserer at dokumentasjonen som deles via vitnemålsportalen bare kan verifiseres i sin opprinnelige digitale form. Det vil si at for at mottakeren skal kunne stole på at opplysningene som legges fram er sanne, må vedkommende få tilgang til portalen via en direkte lenke eller en fil med digital signatur. En utskrift eller et skjermbilde av opplysningene er ikke å regne som verifisert dokumentasjon.

Femte ledd gir departementet hjemmel til å gi forskrift om portalen og nærmere regler for behandling av personopplysninger, blant annet om tilgang, deling og viderebehandling.

Til § 15-2 Database for forskningsinformasjon

Paragrafen viderefører reglene i dagens lov § 7-7, noe omstrukturert og med en mindre utvidelse av formålet med databasen. Paragrafen er omtalt i punkt 19.2. 

Overskriften er endret for å beskrive innholdet i databasen bedre.

Første leddførste punktum omhandler databasens formål. Formålet er å samle og tilgjengeliggjøre oversikt og statistikk over norsk forskning, og sikre kvaliteten på slike data. Databasen skal også bidra til å forenkle forskningsadministrative oppgaver ved å legge til rette for gjenbruk av forskningsinformasjon. Informasjonen i systemet skal også kunne brukes til forsking, statistikk og analyseformål.

Første ledd andre punktum fastsetter at det kan behandles personopplysninger så langt det er nødvendig for å oppfylle formålet med basen. Dette gjelder først og fremst opplysninger om forskere som forskningsprosjektdeltagere og som forfattere av forskningspublikasjoner, i tillegg til eventuelle opphavere med videre. Det kan også omfatte studenter som forfattere eller medforfattere av oppgaver og artikler. Registrerte personopplysninger vil i hovedsak være navn, institusjonstilknytning og fødselsnummer. Fødselsnummer er nødvendig for å sikre riktig identifisering over tid. Personopplysningene i databasen er ikke taushetsbelagte eller av særlig kategori (jf. personvernforordningen). Databasen er offentlig tilgjengelig og søkbar på forskernavn. Fødselsnummer er ikke offentlig tilgjengelig og kan deles bare der det er lovgrunnlag for det.

Andre ledd gir departementet rett til å pålegge innrapportering til databasen, og regulerer hvilke institusjoner som kan pålegges slik plikt. Dette er alle institusjoner som mottar offentlig finansiering av forskning.

Tredje ledd gir departementet hjemmel til å gi forskrift om rapporteringsplikten og nærmere regler for behandling av personopplysninger, blant annet om tilgang, deling og viderebehandling.

Til § 15-3 Database for statistikk om høyere utdanning

Paragrafen viderefører reglene i dagens lov § 7-8 første og andre ledd og sjette ledd andre punktum med mindre endringer. Hjemmelen for hva som kan fastsettes i forskrift er noe utvidet. Paragrafen er omtalt i punkt 19.3.

Første ledd første punktum omhandler databasens formål. Første ledd andre punktum fastsetter at det i databasen kan behandles personopplysninger, så langt det er nødvendig for å oppfylle formålet med basen. Registrerte personopplysninger vil i hovedsak være om søkere, studenter, doktorog ansatte. Personopplysningene i DBH er ikke taushetsbelagte eller av særlig kategori (jf. personvernforordningen). Behandlingen er ellers underlagt øvrige begrensninger etter til enhver tid gjeldende personopplysningsregelverk.

Andre ledd gir departementet hjemmel til å pålegge universiteter og høyskoler en plikt til å rapportere til databasen. Nærmere regler om plikten og omfanget av denne fastsettes i forskrift etter tredje ledd.

Tredje ledd gir departementet hjemmel til å gi forskrift om rapporteringsplikten og nærmere regler for behandling av personopplysninger, blant annet om tilgang, deling og viderebehandling.

Kapittel 16 NOKUT

Til § 16-1 NOKUTs formål

Paragrafen viderefører dagens lov § 2-1 andre ledd første og andre punktum og § 2-1 sjette ledd bokstav c med enkelte språklige endringer. Paragrafen er omtalt i punkt 20.1.

Første ledd regulerer formålet med NOKUTs virksomhet som statlig forvaltningsorgan etter denne loven. NOKUT bidrar blant annet gjennom akkreditering og tilsyn med institusjonene til at utdanning som gis er av god kvalitet, noe som igjen bidrar til at samfunnet kan ha tillit til kvaliteten i norsk høyere utdanning.

Andre ledd gir departementet hjemmel til å fastsette regler om saksbehandlingen i NOKUT i forskrift.

Til § 16-2 NOKUTs faglige uavhengighet

Paragrafen viderefører dagens lov § 2-1 tredje ledd første punktum og fjerde ledd første punktum med enkelte språklige endringer. Paragrafen er omtalt i punkt 20.2.

Paragrafen regulerer de oppgavene der NOKUT er faglig uavhengig. Opplistingen av oppgaver hvor NOKUT er faglig uavhengig, er uttømmende. I disse oppgavene kan ikke NOKUT instrueres av departementet eller gis pålegg om det faglige innholdet i vurderingene som er knyttet til vedtaket.

NOKUTs oppgave med akkreditering av institusjoner og studietilbud er nærmere regulert i § 3-3 og NOKUTs oppgave med tilsyn med institusjonenes systematiske kvalitetsarbeid og tilsyn med akkrediterte institusjoner og studietilbud er nærmere regulert i § 3-6.

Med periodisk tilsyn i bokstav b menes at NOKUT med jevne mellomrom skal undersøke institusjonenes systematiske kvalitetssikringssystem. Det vil si at NOKUT må undersøke om institusjonenes systemer er gode nok. Hvor ofte dette skal skje reguleres i studiekvalitetsforskriften § 2-2.

Å gjennomføre evalueringer hører til NOKUTs kjerneoppgaver. NOKUTs evalueringer er nærmere regulert i § 16-3. NOKUT kan også av eget tiltak igangsette evalueringer. Disse kan angå en bestemt institusjon eller et bestemt fagområde, bestemte utdanningstilbud og så videre.

NOKUT utfører en rekke ordinære forvaltningsoppgaver som ikke er nevnt i paragrafen. I disse oppgavene har departementet instruksjonsmyndighet.

Til § 16-3 NOKUTs evalueringer

Paragrafen viderefører dagens lov § 2-1 fjerde ledd andre og tredje punktum med enkelte språklige endringer. Paragrafen er omtalt i punkt 20.3.

Paragrafen gir departementet hjemmel til å pålegge NOKUT å gjennomføre evalueringer. Det innebærer at departementet kan pålegge NOKUT å gjennomføre evalueringer når det er behov for dette som grunnlag for departementets utdanningspolitikk. Innholdet i evalueringene er innenfor NOKUTs faglige uavhengighet, jf. § 16-2. Departementet kan derfor ikke gi spesifiserte pålegg om det faglige innholdet eller de faglige metodene som skal brukes i de evalueringene NOKUT blir pålagt å gjennomføre. Alle evalueringer er offentlige. NOKUT skal legge til rette for at evalueringene gjøres kjent.

Til § 16-4 NOKUTs styre

Paragrafen viderefører dagens lov § 2-2 med enkelte presiseringer og språklige endringer. Paragrafen er omtalt i punkt 20.4.

Første ledd regulerer hvilket ansvar NOKUTs styre har.

Andre ledd regulerer sammensetningen av styret. Styret skal bestå av ni medlemmer. Sammensetningen skal bidra til at styret har bred og relevant kompetanse, og at styret skal ha legitimitet både i sektoren og i samfunnet ellers. Styret kan instrueres av departementet i administrative spørsmål. Det er departementet som oppnevner styret. Det skal legges vekt på at styret har innsikt i og forståelse for kvalitetssikringssystemer på et overordnet nivå. Styret skal ha god kjennskap til sektoren, til forvaltningsvirksomhet og til akkrediteringsordninger.

Tredje ledd regulerer hvor lenge styret og studentmedlemmene i styret oppnevnes for.

Fjerde ledd begrenser hvem som kan oppnevnes til styret, ved at styremedlemmer ikke kan ha ledende stilling eller verv ved et universitet, en høyskole eller en fagskole. Dette vil omfatte både rektor, prorektor og administrativ leder. Ved behandling av saker må habilitet alltid vurderes, og dette kan medføre at også flere enn disse er utelukket fra å delta i styrets behandling av en sak.

Femte ledd fastslår at daglig leder i NOKUT ansettes på åremål, med en åremålsperiode på seks år.

Kapittel 17 Diverse regler

Til § 17-1 Forsøk

Paragrafen viderefører reglene i dagens lov § 1-2 fjerde ledd med enkelte språklige endringer. Paragrafen er omtalt i punkt 21.1.

Paragrafen gir mulighet for å prøve ut ordninger som krever avvik fra lov eller forskrift. Det er ingen begrensning på hvilke regler det kan gis avvik fra, men det må dreie seg om organisatoriske eller pedagogiske forsøk. Forsøkshjemmelen er ikke en generell dispensasjonsadgang. Forsøk kan gi mulighet til utvikling i takt med samfunnsutviklingen og ny teknologi og til å kunne prøve ut nye læringsformer, vurderingsformer og metoder. Forsøk må kunne gi grunnlag for å vurdere om regelverket bør endres. Forsøket må være godt begrunnet, og forsøket må normalt evalueres.

Universiteter og høyskoler må søke departementet om tillatelse for forsøk som krever avvik fra regelverket. Departementet kan også gjøre unntak der departementet selv tar initiativ, for eksempel til nasjonale forsøk som universiteter og høyskoler kan delta i.

Det kan ikke gjøres avvik fra regelverket som begrenser studenters grunnleggende rettigheter. En tillatelse for avvik fra regelverket i forbindelse med forsøk skal være tidsbegrenset. Hvor lenge forsøket kan vare, må vurderes konkret. Det vil blant annet være relevant å ta hensyn til hvilket unntak førsøket krever, hva formålet er og hva som er nødvendig for at man kan få erfaringer fra forsøket.

Eventuelle forsøk som ikke krever avvik fra lov eller forskrift, kan universiteter og høyskoler gjennomføre uten at det søkes departementet om dette.

§ 17-2 Ikrafttredelse og opphevelse

Paragrafen erstatter dagens lov §§ 13-1 og 13-4 og er omtalt i punkt 21.5.

Etter første punktum fastsetter Kongen når loven skal tre i kraft. Andre punktum fastsetter at dagens universitets- og høyskolelov oppheves samtidig med at ny lov trer i kraft. Ulike deler av loven kan settes i kraft til ulik tid, jf. tredje punktum.

§ 17-3 Overgangsregler

Paragrafen erstatter dagens lov § 13-2 og er omtalt i punkt 21.6.

Forskriftene og enkeltvedtakene vil etter første punktum gjelde inntil Kongen bestemmer noe annet. Etter andre punktum kan Kongen gi overgangsregler for tilpasning til denne loven. Overgangsregler til dagens lov som fortsatt er aktuelle, kan videreføres.

§ 17-4 Endringer i andre lover

Paragrafen erstatter dagens lov § 13-3 og er omtalt i punkt 21.7.

I opplæringsloven gjøres endringer slik at den viser til den nye universitets- og høyskoleloven og ikke til universitets- og høyskoleloven fra 2005.

I forskningsetikkloven gjøres endringer slik at begrepsbruken samsvarer med slik begrepene brukes i ny universitets- og høyskolelov. Dette endrer ikke innholdet.

I fagskoleloven tas det inn en ny paragraf med regler om NOKUTs myndighet, formål og faglige uavhengige oppgaver på fagskoleområdet. I tillegg gjøres endringer slik at fagskoleloven viser til den nye universitets- og høyskoleloven og ikke til universitets- og høyskoleloven fra 2005.