15 Undervisning, eksamen, sensur, klage og vitnemål

15.1 Studieplan

15.1.1 Dagens regler

Det følger av universitets- og høyskoleloven (uhl.) § 3-3 tredje ledd at styret fastsetter studieplan for det faglige innholdet i studiene – inkludert krav om obligatoriske kurs, arbeidskrav, praksis og lignende, og om vurderingsformer. Reglene om studieplan er videreført med enkelte endringer fra lov om universiteter og høgskoler fra 1995, jf. Ot.prp. nr. 85 (1993–1994).

Spørsmålet om og i hvilken utstrekning det skal stilles krav om obligatoriske kurs eller lignende, må avgjøres etter en faglig vurdering av styret. Se også punkt 15.4.4 om obligatoriske aktiviteter som vilkår for rett til å gå opp til eksamen.

Studieplanen skal angi hvilke krav som stilles til deltakelse og arbeidsinnsats fra studentene, og på hvilken måte studentenes kunnskaper skal vurderes, jf. Ot.prp. nr. 79 (2003–2004) merknaden til § 3-3. Studieplanene skal være allment tilgjengelige på institusjonen, jf. Ot.prp. nr. 85 (1993–94).

15.1.2 Universitets- og høyskolelovutvalgets forslag

Utvalget foreslo å videreføre reglene om studieplan, med enkelte språklige endringer.

15.1.3 Høringsinstansenes syn

Høyskolen Kristiania viste til at universitets- og høyskolelovutvalget i NOU 2020: 3 la til grunn at styret kan delegere oppgaven med å fastsette studieplan, og spurte om dette også gjelder i dag. Det var ellers ingen som kommenterte utvalgets forslag om å videreføre reglene om studieplan i NOU-en.

15.1.4 Departementets vurdering

Departementet foreslår å videreføre reglene om studieplan. Departementet legger til grunn at styret kan delegere denne oppgaven til andre organer ved institusjonen. Dette var tydeligere i den opprinnelige formuleringen i § 46 i lov om universiteter og høgskoler fra 1995, og det går ikke fram av forarbeidene at det var meningen å endre dette da oppgaven i loven ble lagt til styret, jf. Ot.prp. nr. 40 (2001–2002) merknaden til § 46.

Departementet mener reglene om studieplaner mer naturlig hører hjemme sammen med regler om eksamen og sensur og oppfølging av den enkelte student enn med reglene om institusjonenes fullmakter til å akkreditere egne studietilbud. Departementet foreslår derfor å flytte regelen.

Normal progresjon for en heltidsstudent er å ta 60 studiepoeng i løpet av et studieår. Institusjonene kan fastsette krav til progresjon i sine studier, med tilhørende regler om tap av studierett ved manglende progresjon. Det legges til grunn at institusjonene kan gjøre dette som del av studieplanen etter gjeldende uhl. § 3-3. For at det skal bli tydeligere at institusjonene kan regulere dette i sine forskrifter, foreslår departementet at det tas inn en forskriftshjemmel i paragrafen om studieplan.

15.1.5 Departementets forslag

Departementet foreslår å

• videreføre uhl. § 3-3 tredje ledd om studieplan, med enkelte språklige endringer, se forslaget til § 11-1 første ledd

• å ta inn en egen forskriftshjemmel for institusjonenes krav til studieprogresjon, se forslaget til § 11-1 andre ledd

15.2 Studiepoeng og studieår

15.2.1 Dagens regler

I universitets- og høyskoleloven (uhl.) § 3-8 første ledd er det fastsatt at et studieår normalt er 10 måneder, og at et fullt studieår er normert til 60 studiepoeng. Begrepet «studiepoeng» er imidlertid ikke definert i loven.

15.2.2 Høringsforslaget

Universitets- og høyskolelovutvalget foreslo å videreføre reglene i uhl. § 3-8 første ledd om studieår. Det var få høringsinstanser som uttalte seg om dette forslaget i høringen av NOU 2020: 3, og det var ingen innvendinger til at dette videreføres. Departementet går derfor ikke nærmere inn på utvalgets forslag eller høringsinnspillene til NOU-en.

Departementet foreslo i høringen i juni 2022 å ta inn i loven en definisjon av hva studiepoeng er. Begrunnelsen var at dette er viktig både for å legge til rette for studentmobilitet mellom norske og utenlandske universiteter og høyskoler, og for godkjenning av norsk høyere utdanning i utlandet. Departementet foreslo å definere begrepet «studiepoeng» i form av både arbeidsomfang og læringsutbytte, i tråd med retningslinjene for the European Credit Transfer and Accumulation System (ECTS), som er vedtatt i Bolognaprosessen. ECTS er et viktig verktøy i arbeidet med internasjonal, og især europeisk, studentmobilitet i høyere utdanning, for å godkjenne studier og studieopphold i andre land. Begrunnelsen for forslaget om å ta inn en definisjon av studiepoeng i loven i form av både arbeidsomfang for studentene og læringsutbytte var at det da ville bli tydeligere at norske studiepoeng fra universiteter og høyskoler tilsvarer ECTS.

15.2.3 Høringsinstansenes syn

Tretten høringsinstanser støttet eller hadde ingen merknad til forslaget om å ta inn i loven en definisjon av studiepoeng, og at denne skal vise til både arbeidsomfang og læringsutbytte. Det var Handelshøyskolen BI, Høgskolen i Innlandet, Høgskolen i Molde, Høgskolen i Østfold, Kriminalomsorgens høgskole og utdanningssenter, NLA Høgskolen, Nord universitet, Norges miljø- og biovitenskapelige universitets klagenemnd, Universitetet i Bergen, Universitetet i Stavanger, Universitetet i Sørøst-Norge, Forskerforbundet og Universitets- og høgskolerådet.

Ni høringsinstanser uttalte seg spesifikt om forslaget om studiepoeng. Dette var Forsvarsdepartementet, Norges handelshøyskole, Norges musikkhøgskole, Universitetet i Oslo, VID vitenskapelige høgskole, Norsk studentorganisasjon, Studenttinget ved Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet og Unio. Av disse var det bare én, Norges musikkhøgskole, som ikke støttet forslaget. Norges musikkhøgskole mente at den foreslåtte formuleringen «læringsutbytte tilsvarer 60 studiepoeng» er forvirrende begrepsbruk. Norges handelshøyskole stilte seg bak forslaget om å definere studiepoeng i loven. Det gjorde også Universitetet i Oslo. Universitetet i Oslo ba i tillegg departementet vurdere om forslaget gjør studietilsynsforskriften § 2-2 tredje ledd overflødig, jf. at NOKUT også har definert hva som skal regnes som et studieår på fulltid. Norsk studentorganisasjon støttet departementets forslag om å definere begrepet «studiepoeng» i loven og syntes det var fornuftig at det defineres i form av både arbeidsomfang og læringsutbytte.

Forsvarsdepartementet, VID vitenskapelige høgskole, Norsk Sykepleierforbund, Studenttinget ved Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet og Unio uttrykte at de var positive til en definisjon av studiepoeng i tråd med ECTS. Norsk Sykepleierforbund mente også at det bør framkomme på karakterutskrift og vitnemål at studiepoengene fra høyere utdanning på nivå 6–8 er i tråd med ECTS. VID vitenskapelige høgskole ønsket å erstatte «arbeidsbelastning» med «arbeidsmengde» eller et annet mindre negativt ladet ord. Unio støttet departementets forslag, og sa at de «viser til at begrepet «studiepoeng» er i ferd med å bli uklart i vårt høyere utdanningssystem, da det brukes av både fagskoler og høyere utdanningsinstitusjoner», og at dette kan skape forvirring rundt læringsutbyttet. Forsvarsdepartementet foreslo å slå bestemmelsen om studiepoeng sammen med bestemmelsen i studietilsynsforskriften om arbeidstimer pr. år, slik at arbeidsomfanget får en mer helhetlig regulering. Forsvarsdepartementet viste til at Forsvarets høgskole ønsker at hovedprinsippene for beregning av arbeidsomfang og læringsutbytte i retningslinjene for ECTS vurderes inntatt i rundskriv eller i merknader i forarbeidene for at prinsippene kan bli mer tilgjengelige.

15.2.4 Departementets vurdering

Departementet mener det er viktig at loven omfatter en definisjon av begrepet «studiepoeng», og at definisjonen av dette begrepet bør formuleres slik at sammenhengen mellom norske studiepoeng fra universiteter og høyskoler og European Credit Transfer System (ECTS) blir tydelig. ECTS-retningslinjene gir en anvisning på hvordan man kan «oversette» studiepoeng fra høyere utdanning mellom land. Retningslinjene er derfor et sentralt redskap for å legge til rette for internasjonal studentmobilitet, og spesielt i Europa (det europeiske området for høyere utdanning, EHEA), for å godkjenne studier og studieopphold i andre land. De gjeldende retningslinjene for ECTS ble vedtatt på ministermøtet i Jerevan i 2015. Norske universiteter og høyskoler har deltatt i ECTS-samarbeid siden Norge ble med i Erasmus-programmet i EU i 1991. I tillegg forutsetter både Lisboakonvensjonen og UNESCOs globale konvensjon for godkjenning av høyere utdanning at landene har på plass systemer for godkjenning av studieperioder fra utenlandsk høyere utdanning, inkludert studieopphold i utlandet. Se nærmere omtale av disse konvensjonene i punkt 13.2. ECTS er det internasjonalt mest anerkjente verktøyet i så måte og blir kopiert også utenfor Europa. Departementet foreslår å gå videre med forslaget i høringen, med enkelte språklig endringer.

Departementet foreslår ellers å videreføre reglene om studieår og undervisningsterminer.

15.2.5 Departementets forslag

Departementet foreslår

• å definere studiepoeng i loven i form av både arbeidsomfang og læringsutbytte, i tråd med retningslinjene for ECTS, se forslaget til § 11-2 første ledd

• å videføre reglene i uhl. 3-8 første ledd om studieår og undervisningsterminer, med enkelte språklige endringer, se forslaget til § 11-2 andre ledd

15.3 Faglig oppfølging – individuell utdanningsplan

15.3.1 Dagens regler

Universitets- og høyskoleloven (uhl.) § 4-2 regulerer institusjonenes ansvar for individuell faglig oppfølging av studentene, inkludert reglene om utdanningsplan. Reglene om utdanningsplan ble innført i 2002 på bakgrunn av Ot.prp. nr. 40 (2001–2002), som fulgte opp St.meld. nr. 27 (2000–2001) Gjør din plikt – krev din rett. Kravet om utdanningsplan skal sikre et tettere og mer forpliktende forhold mellom institusjonen og den enkelte student.

Universitets- og høyskolelovutvalget foreslo å tydeliggjøre formålet med utdanningsplan i loven. Departementet fulgte opp dette forslaget i Prop. 74 L (2021–2022) og foreslo i tillegg enkelte andre endringer i paragrafen. Stortinget vedtok endringer i reglene om utdanningsplan på bakgrunn av proposisjonen og Innst. 287 L (2021–2022), og endringene trådte i kraft 1. august 2022.

Det følger av uhl. § 4-2 første ledd første punktum at institusjonene skal sørge for god faglig oppfølging av studentene. Dette leddet kom inn i komiteens behandling av Prop. 74 L (2021–2022) i Innst. 287 L (2021–2022). Det er ikke kommentert i innstillingen hva som menes med «god faglig oppfølging», men komiteen understreker at utdanningsplanen er et virkemiddel for at studentene gjennomfører studiet, og at det er viktig med kommunikasjon mellom institusjon og student om hvordan oppfylle de faglige læringsmålene i utdanning.

Det følger av uhl. § 4-2 første ledd andre punktum at institusjonen i samarbeid med studenten skal utarbeide en utdanningsplan for studenter som tas opp til studier av 60 studiepoengs omfang eller mer. Kravet om utdanningsplan innebærer at institusjonen skal synliggjøre hvordan studenten kan nå det definerte læringsutbyttet for studiet, og dermed bidra til at studenten gjennomfører studiet.

I uhl. § 4-2 andre ledd er det fastsatt at utdanningsplanen skal være et virkemiddel for at studenten gjennomfører studiet, og at planen skal inneholde bestemmelser om institusjonens ansvar og forpliktelser overfor studenten og studentens forpliktelser overfor institusjonen.

Uhl. § 4-2 tredje ledd gir departementet hjemmel til å gi forskrift om innholdet i utdanningsplanen. Det er ikke fastsatt slik forskrift.

15.3.2 Departementets vurdering

Departementets vurdering er at det ikke er behov for flere innholdsmessige endringer i reglene enn det som ble vedtatt på bakgrunn av Prop. 74 L (2021–2022) og Innst. 287 L (2021–2022).

I dagens lov står det at utdanningsplanen «skal være et virkemiddel for at studenten gjennomfører studiet». Det er ikke nødvendig rettslig sett at formålet med planen står i loven, og som et ledd i forenkling i den nye loven foreslår departementet at dette ikke videreføres. Slik kravet til utdanningsplan er formulert, mener departementet at det er klart at formålet er å bidra til gjennomføring.

Departementet foreslår å bruke betegnelsen «individuell utdanningsplan» istedenfor bare «utdanningsplan» for å få tydeligere fram at det skal utarbeides slik plan for den enkelte student, og for å skille den klarere fra studieplan (se punkt 15.1).

Departementet foreslår også enkelte språklige endringer.

15.3.3 Departementets forslag

Departementet foreslår å videreføre reglene i uhl. § 4-2 om faglig oppfølging og individuell utdanningsplan med enkelte språklige endringer, se forslaget til § 11-3.

15.4 Rett til å gå opp til eksamen

15.4.1 Dagens regler

Universitets- og høyskoleloven (uhl.) § 3-10 regulerer retten til å gå opp til eksamen. Retten til å gå opp til eksamen er en grunnleggende rettighet for de som er faglig kvalifisert. Retten ble lovfestet for universiteter og vitenskapelige høyskoler i universitetsloven fra 1989, for høyskoler i lov om universiteter og høgskoler fra 1995 og for de private høyskolene i dagens lov fra 2005. Det følger av uhl. § 3-10 første ledd at dersom studenten oppfyller kravene til opptak, og eventuelle andre krav for å gå opp til eksamen i det aktuelle faget eller studiet, har studenten rett til å gå opp til eksamen. Også studenter som ikke er tatt opp til det enkelte studium, har rett til å gå opp til eksamen hvis de øvrige vilkårene er oppfylt. Etter andre ledd kan studenten nektes å gå opp til eksamen dersom studenten ikke har fulgt obligatorisk undervisning eller gjennomført obligatorisk praksis. Det er institusjonen selv som vurderer om det skal settes krav om obligatoriske aktiviteter. Formålet med slike krav er for eksempel å sikre at studentene er tilstrekkelig faglig kvalifiserte, og for å bidra til progresjon i studiet eller som hjelp for å oppnå et bestemt læringsbytte.

Personer som ikke er tatt opp som student (dvs. privatister), må oppfylle kravene som gjelder for å få avlagt eksamener, også inkludert eventuelle obligatoriske aktiviteter. Styret kan fastsette egne frister for oppmelding til eksamen, se uhl. § 3-10 tredje ledd. Etter uhl. § 3-10 fjerde ledd kan styret fastsette at privatister skal betale et vederlag for å kunne gå opp til eksamen. Dette vederlaget skal dekke de merutgiftene som institusjonen har for å avholde eksamen for privatister eller dekke eventuell egenbetaling som er fastsatt for studiet.

Det følger av studentsamskipnadsloven § 10 andre ledd at den som ikke betaler semesteravgift, ikke får adgang til eksamen.

15.4.2 Universitets- og høyskolelovutvalgets forslag

Universitets- og høyskolelovutvalget foreslo i NOU 2020: 3 å videreføre dagens regler, med enkelte språklige endringer.

Utvalget mente at det ikke er adgang til å klage på obligatoriske aktiviteter som ikke teller med i den endelige karakteren. Utvalget la imidlertid til grunn at en beslutning om at en student ikke kan gå opp til eksamen, er et enkeltvedtak som kan påklages etter forvaltningslovens regler om klage. Selv om det ikke er klageadgang på selve vurderingen av en ikke-godkjent obligatorisk aktivitet, kan studenten klage på vedtaket om tap av eksamensretten som følge av at en obligatorisk aktivitet ikke blir godkjent.

15.4.3 Høringsinstansenes syn

Det var ingen høringsinstanser som uttalte seg om forslaget til endringer. Universitetet i Sørøst-Norge (USN) hadde imidlertid en merknad om arbeidskrav:

USN stiller seg innledningsvis bak lovutvalgets vurderinger knyttet til obligatoriske arbeidskrav og dets rettslige stilling i vurderingssammenheng etter gjeldende rett. USN merker seg at lovutvalget mener at det ikke er adgang til å klage på obligatoriske arbeidskrav som ikke teller med i den endelige karakteren, i motsetning til arbeidskrav som enten er en del av eksamen, eller som inngår på vitnemålet eller innregnes i en karakter som fremgår av vitnemålet for det aktuelle studiet. USN er enig i utvalgets vurdering av at en beslutning om at en student ikke kan gå opp til eksamen, er et enkeltvedtak som kan påklages etter forvaltningslovens regler om klage. Klage på tap av eksamensrett utløser en vurdering av grunnlaget for vedtaket, og vil ikke overprøve faglærers faglige vurderinger av selve arbeidskravet. Dette er i tråd med USNs innspill tidligere i lovrevisjonen. USN imøteser at departementet i oppfølgingen av lovrevisjonsarbeidet også tar stilling til hvorvidt de legger lovutvalgets forståelse til grunn, for eksempel ved å avgrense arbeidskrav mot eksamen, i merknaden til bestemmelsen som regulerer dette. Videre ber USN departementet ta stilling til hvorvidt det skal gis klageadgang på formelle feil for obligatoriske arbeidskrav.

15.4.4 Departementets vurdering

Studenter har en lovfestet rett til en eksamen eller sluttvurdering. Departementet legger til grunn at eksamen og sluttvurdering innebærer det samme; nemlig at studenten får prøvet sine kunnskaper og får vist at studenten behersker de faglige kravene og har kompetansen som kreves. Departementet bruker uttrykket «eksamen» videre. Se for øvrig punkt 4.2.2 om begrepsbruken i forslaget til ny universitets- og høyskolelov.

Departementet er enig med universitets- og høyskolelovutvalget i at retten til å gå opp til eksamen er en grunnleggende rettighet for dem som fyller de faglige kravene, og at dette er en rettighet som bør videreføres i den nye loven. At det ikke er noen høringsinstanser som problematiserer denne retten støtter også at den skal videreføres.

Departementet mener at institusjonen skal kunne stille krav om at studentene må gjennomføre obligatoriske aktiviteter som undervisning, kurs, arbeidskrav og praksis for å kunne gå opp til eksamen. De obligatoriske aktivitetene må gi et faglig utbytte, en vesentlig kompetanse eller en ferdighet som er nødvendig for å kunne få et fullt utbytte av undervisningen.

Departementet viser til at det kan være et problem på institusjonene at for få studenter møter opp til undervisningen. Dette kan gi læringstap for de andre studentene ved at deltakelse i samarbeid og diskusjoner om faget blir dårligere. Departementet mener at det må være opp til institusjonene selv å kunne kreve obligatorisk oppmøte som vilkår for å kunne gå opp til eksamen dersom de mener at deltakelse er viktig for studiekvaliteten. Departementet har tillit til at institusjonene selv foretar de beste vurderingene om hva som er nødvendig deltakelse for å kvalifisere studentene for å kunne gå opp til eksamen eller for å oppnå god studiekvalitet til studentgruppen i det enkelte studium.

I likhet med universitets- og høyskolelovutvalget mener departementet at en beslutning om tap av eksamensrett er et enkeltvedtak som gir klageadgang etter forvaltningsloven. Dersom studenten mister eksamensretten på grunn av at obligatoriske aktiviteter ikke er godkjent eller fremmøte og deltakelse i undervisningen ikke er tilfredsstillende, er det grunnlaget for vedtaket om tap av eksamensrett som skal vurderes, uten å overprøve faglærers faglige vurderinger av selve arbeidskravet.

Departementet foreslår noen språklige endringer i utformingen av reglene for at det skal bli tydeligere hvilke vilkår som kan stilles for at en student skal kunne gå opp til eksamen. Departementet foreslår også å ta inn i universitets- og høyskoleloven at en student må ha betalt semesteravgift for å kunne gå opp til eksamen. Dette er et sentralt vilkår for retten til å gå opp til eksamen, og det er uheldig at dette bare går fram av studentsamskipnadsloven.

Når en person går opp til eksamen som privatist, vil lovens andre regler om eksamen, sensur, begrunnelse og klage gjelde tilsvarende som for studenter som er tatt opp ved institusjonen. Departementet foreslår å presisere dette i loven.

Departementet foreslår å videreføre hjemmelen for at institusjonen kan gi forskrift om adgangen til å gå opp til eksamen for privatister, og fastsette særskilt oppmeldingsfrist. Slike frister er viktige for at institusjonene skal kunne administrere, planlegge og gjennomføre eksamener.

Departementet foreslår også å videreføre regelen om at institusjonene kan fastsette en egen eksamensavgift for privatister. Den enkelte institusjon kan oppleve stor belastning på eksamensbudsjettet dersom mange privatister melder seg opp til eksamen. Hensikten med en eksamensavgift er at privatistenes betaling skal dekke de merutgiftene som institusjonen har til eksamen til denne gruppen eller eventuell egenbetaling som er fastsatt for det aktuelle studiet.

Departementet foreslår ellers flere språklige endringer. De språklige endringene er ikke ment å innebære noen realitetsendringer.

15.4.5 Departementets forslag

Departementet foreslår

• å ta inn i loven vilkåret i studentsamskipnadsloven § 10 om betalt semesteravgift for å kunne gå opp til eksamen, se forslaget til § 11-4 første ledd

• å ellers videreføre reglene om rett til å gå opp til eksamen med enkelte presiseringer og språklige endringer, se forslaget til § 11-4

15.5 Skriftspråk ved eksamen

15.5.1 Dagens regler

Det følger av universitets- og høyskoleloven (uhl.) § 1-7 andre ledd at universiteter og høyskoler skal gi skriftlig eksamen på det norske språket som studenten ønsker, enten nynorsk eller bokmål. Departementet kan fastsette nærmere regler og gi unntak fra plikten i forskrift.

Reglene om skriftspråk ved eksamen kom inn i loven i 2022 på bakgrunn av Prop. 74 L (2021–2022). For statlige institusjoner fulgte dette tidligere av forskrift om målform i eksamensoppgaver, jf. den tidligere målloven, som nå er erstattet av språkloven. Ved lovendringen i 2022 ble kravet utvidet til å gjelde også private institusjoner.

Uhl. § 1-7 andre ledd innebærer at studentene har en individuell rett til å få eksamensoppgaven på bokmål eller nynorsk etter eget ønske, og at institusjonene plikter å tilby dette, jf. Prop. 74 L (2021–2022) merknaden til § 1-7.

15.5.2 Departementets vurdering

Departementet mener at det ikke er behov for andre endringer enn det som ble vedtatt på bakgrunn av Prop. 74 L (2021–2022) og Innst. 287 L (2021–2022). Departementet foreslår likevel enkelte språklige endringer som ikke er ment å innebære noen realitetsendringer.

15.5.3 Departementets forslag

Departementet foreslår å videreføre reglene i uhl. § 1-7 andre ledd om rett til å velge skriftspråk ved eksamen, med enkelte språklige endringer, se forslaget til § 11-5.

15.6 Gjennomføring av eksamen

15.6.1 Dagens regler

Universitets- og høyskoleloven (uhl.) § 3-9 første, tredje og sjuende ledd regulerer gjennomføring av eksamen. Reglene er i hovedsak videreført fra universitetsloven fra 1989. Kravet om upartisk og faglig betryggende vurdering ble utvidet i lov om universiteter og høgskoler fra 1995 på bakgrunn av Ot.prp. nr. 85 (1993–1994). Kravet om ekstern evaluering av vurderingsordningene for alle eksamener ble innført i 2002 på bakgrunn av Ot.prp. 40 (2001–2002). Kravet ble innført for å ivareta studentenes rettssikkerhet og sikre uavhengig kvalitetskontroll av det enkelte studiet.

Uhl. § 3-9 første ledd fastsetter at universiteter og høyskoler skal sørge for at studentenes kunnskaper og ferdigheter blir prøvet på en upartisk og faglig betryggende måte. Vurderingen skal sikre det faglige nivået ved det aktuelle studiet.

I uhl. § 3-9 første ledd tredje punktum er det fastsatt at det skal være en ekstern evaluering av vurderingen eller vurderingsordningen. Den enkelte institusjon bestemmer selv hvordan ekstern deltakelse i vurderingen skal gjennomføres, enten ved ekstern deltakelse i den enkelte vurdering eller ved ekstern evaluering av vurderingsordningene. Se likevel punkt 15.7 og punkt 15.11 om krav om ekstern sensor ved vurdering av eksamen.

Uhl. § 3-9 tredje ledd handler om muntlige eksamener. Hovedregelen er at disse eksamenene skal være offentlige. Det vil dermed være mulig for studenten å ha med seg personer inn i eksamenslokalet. Regelen gjør det også mulig for andre å følge en muntlig eksamen. Muntlig eksamen er ikke etterprøvbar, og det er dermed ikke klagerett. At muntlig eksamener er offentlige, er en rettssikkerhetsgaranti for studenten. Etter uhl. § 3-9 tredje ledd andre punktum kan styret gjøre unntak fra dette kravet hvis tungtveiende hensyn taler for det, og studenten selv ønsker det.

Det følger av uhl. § 3-9 sjuende ledd at styret selv gir forskrift om avleggelse av og gjennomføring av eksamener og prøver, inkludert vilkår for å gå opp til eksamen eller prøve på nytt og for adgang til ny praksisperiode og bestemmelser om oppmelding og vilkår for oppmelding. For utdanninger med nasjonale rammeplaner fastsatt etter uhl. § 3-2 andre ledd må forskriften ta utgangspunkt i de eventuelle generelle reglene om eksamen og sensur som følger av rammeplanen. Det er videre fastsatt at styret kan delegere til avdeling eller grunnenhet å gi utfyllende regler om forhold som er særegne for den enkelte eksamen.

15.6.2 Universitets- og høyskolelovutvalgets forslag

Universitets- og høyskolelovutvalget har foreslått endringer i forskriftshjemmelen i dagens § 3-9 sjuende ledd. Utvalget har foreslått at forskriftskompetansen legges til styret istedenfor styret selv, jf. første punktum. Utvalget har videre foreslått å oppheve at forskriften må ligge innenfor regler om eksamen og sensur i rammeplanen, jf. andre punktum, og at styret kan delegere å gi utfyllende regler til en avdeling eller grunnenhet, jf. tredje punktum. Forslaget er ikke begrunnet, men det antas at hensikten er forenkling.

Utvalget har for øvrig foreslått å videreføre gjeldende regler.

15.6.3 Høringsinstansenes syn

De fleste som uttalte seg om forslaget fra universitets- og høyskolelovutvalget om eksamen, kommenterte forslagene om en tredelt karakterskala og om to sensorer. Disse er tidligere vurdert av Stortinget på bakgrunn av Prop. 111 L (2020–2021). Se også punkt 15.7.

Det var ingen innvendinger i høringen til forslaget om å videreføre kravet om at universiteter og høyskoler skal sørge for at studentenes kunnskaper og ferdigheter blir prøvet på en upartisk og faglig betryggende måte. Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet og Universitetet i Bergen støttet forslaget, men hadde enkelte innspill til begrepsbruk. Det var flere høringsinstanser, blant andre Høyskolen Kristiania og Universitets- og høgskolerådet, som argumenterte for at dette kravet er tilstrekkelig og at det bør være opp til institusjonene selv å finne de beste måtene å kvalitetssikre vurderingen på.

Det var heller ingen store innvendinger i høringen mot forslaget om å videreføre kravet om ekstern evaluering av vurderingen eller vurderingsordningene. Flere, som blant andre Politihøgskolen, Universitetet i Sørøst-Norge (USN) og Tekna, pekte imidlertid på at det ikke er nødvendig både med krav om to sensorer ved bedømmelse av eksamen og et generelt krav om ekstern evaluering av vurderingen eller vurderingsordningene. Studentparlamentet ved UiO støttet videreføringen av kravet om ekstern evaluering av vurderingen eller vurderingsordningene og pekte på at dette ivaretar studentenes rettssikkerhet. Universitetet i Oslo mente at kravet om ekstern evaluering av vurderingen eller vurderingsordningene innholdsmessig ikke hører hjemme i loven, men at det bør kobles med øvrige krav til kvalitetssystemet og flyttes til studiekvalitetsforskriften.

USN mente regelen om at muntlig eksamen skal være offentlig er lite praktisk. USN mente at hensynet til studentens rettssikkerhet kan ivaretas ved å lovfeste en adgang for studenten til å ta med seg en bisitter. USN bemerket også at forskriftshjemlene knyttet til all eksamen i utvalgets forslag til §§ 8-5, 8-6 og 8-7 bør samles til én forskrift. Det var for øvrig ingen som kommenterte utvalgets forslag om å videreføre regelen om at muntlig eksamener skal være offentlig, eller forskriftshjemmelen.

15.6.4 Departementets vurdering

15.6.4.1 Upartisk og faglig betryggende eksamens- og sensurordninger

Departementet foreslår å videreføre institusjonens ansvar for at studentenes kunnskap og ferdigheter blir prøvet og vurdert på en upartisk og faglig betryggende måte, og at vurderingen skal sikre det faglige nivået på studiet. Den enkelte institusjonen har selv ansvar for å vurdere når, hvor ofte og hvordan studentene skal prøves på det enkelte studium.

Gode ordninger for sensur er viktige for både studenter og samfunn. Vitnemål og karakterer skal gi et riktig bilde av kunnskapsnivået og de faglige kvalifikasjonene. I tillegg er en god sensorordning nødvendig for en upartisk og rettferdig karaktersetting og dermed for studentenes rettssikkerhet. Sensur av eksamen må organiseres på en måte som bidrar til å sikre utdanningskvaliteten, og som inngir tillit både i samfunnet og hos studentene, arbeidsgivere og andre utdanningsinstitusjoner.

15.6.4.2 Ekstern evaluering av vurderingen eller vurderingsordningen

Fram til innføringen av Kvalitetsreformen i 2002/2003 var det krav om to sensorer ved alle eksamener. I 2002 ble reglene endret slik at det bare var krav om to sensorer ved vurdering av studenters selvstendige arbeid i høyere grad og ved klagesensur, jf. Ot.prp. 40 (2001–2002). For å ivareta studentenes rettssikkerhet og sikre uavhengig kvalitetskontroll av hvert enkelt studium ble det innført et krav om ekstern evaluering av vurderingen eller vurderingsordningene.

Da Stortinget i 2021 vedtok å gjeninnføre kravet om to sensorer ved alle eksamener på bakgrunn av Prop. 111 L (2020–2021), ble også kravet om ekstern evaluering beholdt. Departementet har forståelse for høringsinstansenes syn om at det ikke bør være nødvendig med krav om både to sensorer ved alle eksamener og krav om ekstern evaluering. I punkt 15.7 foreslår imidlertid departementet å justere det vedtatte kravet om to sensorer. Endringen innebærer at det vil gjelde krav om to sensorer ved flere eksamener enn i dag, men for langt færre eksamener enn det som følger av kravet som ble vedtatt i 2021.

Det overordnede kravet om ekstern evaluering vil dermed fremdeles ha selvstendig betydning for mange eksamener. Departementet foreslår i likhet med universitets- og høyskolelovutvalget å videreføre kravet om enten ha ekstern sensor ved sensur av den enkelte eksamen eller ha ekstern evaluering av eksamens- og sensurordningen. En viss bruk av ekstern sensur, både på bachelor- og mastergrads nivå, bør inngå som en del av institusjonenes kvalitetsarbeid og som en kvalitetskontroll av hvert enkelt studium. Systemet med ekstern evaluering av vurderingen eller vurderingsordningene skal også ivareta studentenes rettssikkerhet ved å sikre lik og upartisk bedømmelse av studentene.

Kravet om ekstern evaluering er et overordnet krav. Departementet mener kravet hører hjemme på lovs nivå, og ikke i forskrift, slik Universitetet i Oslo har gitt innspill om.

15.6.4.3 Krav om at muntlig eksamen er offentlig

Departementet foreslår i likhet med universitets- og høyskolelovutvalget å videreføre kravet om at muntlige eksamener skal være offentlige. Muntlig eksamener som ikke er etterprøvbare, kan heller ikke påklages. Det at studenten kan ha med noen til å overvære eksamen er dermed noe som kan være viktig for den enkelte student og sikre åpenhet om gjennomføringen av eksamen og vurderingene fra sensor. Departementet ser poenget fra Universitetet i Sørøst-Norge om det ikke er et like stort behov for at andre enn den som bistår studenten, kan overvære en muntlig eksamen. Departementet mener likevel at dagens regel balanserer de ulike hensynene ved at det kan gjøres unntak fra kravet om offentlige eksamener hvis det er særlige grunner til dette. Dette kan for eksempel være i en situasjon der pasienter involveres, men også hvis studenten selv ønsker dette og også har en særlig grunn til å ha ikke ha en offentlig muntlig eksamen.

Departementet foreslår å omformulere regelen om når det kan gjøres unntak fra kravet om at muntlig eksamen skal være offentlig, for at det skal samsvare med den forståelsen som er lagt til grunn. Endringen innebærer at det ikke er avgjørende at studenten ber om unntak, og at det er tilstrekkelig med særlige grunner for unntak, i motsetning til tungtveiende grunner som i dag.

15.6.4.4 Forskriftshjemmel

Departementet foreslår i likhet med universitets- og høyskolelovutvalget å forenkle forskriftshjemmelen om gjennomføring av eksamen.

Departementet mener det bør være opp til styret ved den enkelte institusjon hva som skal fastsettes av styret og hva som skal delegeres til andre organer ved institusjonen. Departementet ser ingen grunn til å opprettholde dagens delegeringsforbud, og foreslår derfor at kompetansen til å gi forskrifter om gjennomføring av eksamen legges til institusjonen, istedenfor til styret selv.

Departementet ser heller ingen grunn til å videreføre presiseringen om at de lokale forskriftene må ta utgangspunkt i generelle regler i nasjonale rammeplaner. Nasjonale rammeplaner har forskriftstatus. At reglene i slike nasjonale forskrifter går foran de lokale forskriftene, er i samsvar med ordinære tolkningsprinsipper. Departementet mener derfor det er unødvendig å presisere dette i loven. Det vil likevel fortsatt være slik at reglene i de lokale forskriftene må ta utgangspunkt i reglene i eventuelle nasjonale rammeplaner.

Departementet mener også at det ikke er grunn til å videreføre at styret kan delegere til en avdeling eller grunnenhet å gi utfyllende regler om forhold som er særegne for hver enkelt eksamen. Ettersom departementet foreslår å gå bort fra delegeringsforbudet i forskriftshjemmelen, er en slik presisering overflødig. Det vil da uansett være opp til styret hva som skal delegeres til den enkelte avdeling eller grunnenhet.

Departementet mener forskriftshjemler bør plasseres i de paragrafene som det kan gis utfyllende regler til. Departementet foreslår derfor ikke å samle forskriftshjemlene om rett til å gå opp til eksamen, eksamensgjennomføring og sensur, slik Universitetet i Sørøst-Norge foreslår. Departementet foreslår også en del språklige endringer.

15.6.5 Departementets forslag

Departementet foreslår

• å forenkle hjemmelen i uhl. § 3-9 sjuende ledd for institusjonene til å fastsette forskrifter om eksamensgjennomføring, og la det være opp til styret å avgjøre om det er styret selv eller andre nivåer på institusjonen som skal ha myndighet til å fastsette forskrift, se forslaget til § 11-6 tredje ledd

• å ellers videreføre reglene i uhl. § 3-9 første, og tredje ledd om gjennomføring av eksamen, med enkelte mindre endringer, se forslaget til § 11-6 første og andre ledd

15.7 Gjennomføring av sensur

15.7.1 Dagens regler

15.7.1.1 Vurderingsuttrykk - karakter

Universitets- og høyskoleloven (uhl.) § 3-9 sjette ledd regulerer vurderingsuttrykket eller karakter. Institusjonene kan fastsette at karakteren som brukes enten kan være bestått / ikke bestått eller en gradert karakterskala med bruk av bokstavene A til F. Karakterene A til E er bestått, mens F medfører at eksamen ikke er bestått. Denne karakterskalaen ble innført i 2003 og er felles med tilsvarende karakterskala ved utenlandske institusjoner. Dette tilsvarer de karakterene som brukes i European Credit Transfer System (ECTS-systemet), som er et system som sammenligner vekt og karakter på kurs på universitets- og høyskolenivå på tvers av land og høyere utdanningsinstitusjoner (se omtale i punkt 15.2).

Universitets- og høyskolelovutvalgets forslag til ny karakterskala ble vurdert av Stortinget på grunnlag av Prop. 111 L (2020–2021) og konklusjonen var der å ikke gå videre med utvalgets forslag.

15.7.1.2 Sensorordning

Uhl. § 3-9 andre ledd første punktum stiller krav om at styret skal oppnevne sensor ved eksamen, prøve, bedømmelse av oppgave eller annen vurdering når resultatet inngår på vitnemålet eller innregnes i karakter for det aktuelle studiet. Det følger av andre punktum at det skal være minst to sensorer, hvorav minst én ekstern, ved bedømmelse av studentens selvstendige arbeid i høyere grad. Fram til innføring av Kvalitetsreformen var det krav om to sensorer ved alle eksamener. I 2002 ble reglene endret slik at det bare var krav om to sensorer ved vurdering av studentens selvstendige arbeid i høyere grad og ved klagesensur, jf. Ot.prp. 40 (2001–2002).

I juni 2021 vedtok Stortinget på bakgrunn av forslaget i NOU 2020: 3 og Prop. 111 L (2020–2021) et krav om at det skal være to sensorer ved alle eksamener der vurderingsuttrykket er A til F. I tillegg ble det vedtatt et krav om at minst én av sensorene skal være uten tilknytning til den delen av utdanningen der vedkommende skal være sensor. Kravet har ikke blitt satt i kraft, og departementet varslet i Prop. 74 L (2021–2022) at det ville gjøre en ny, helhetlig vurdering av reglene om to sensorer, og foreslå eventuelle endringer i forslag til ny universitets- og høyskolelov.

Universitets- og høgskolerådet har i samarbeid med sine medlemsinstitusjoner utarbeidet retningslinjer for sensur (2015). I disse retningslinjene står det blant annet følgende om omfanget av sensur:

• Det bør være to sensorer på muntlig eksamen og på andre eksamener som ikke lar seg etterprøve.

• Det bør være to sensorer på bachelorarbeid. En av disse bør være ekstern.

• På andre eksamener bør det i tillegg til intern sensor hvert år bli benyttet ekstern sensor på minst 1/3 av emnene, slik at alle emnene i løpet av en treårsperiode har hatt ekstern sensur.

• For store kull har institusjonene anledning til å benytte ekstern sensor bare på en fastsatt del av besvarelsene. Denne vurderingen skal da være grunnlag for vurdering av de øvrige besvarelsene.

Uhl. § 3-9 andre ledd første punktum stiller krav om at styret skal oppnevne sensor ved eksamen, prøve, bedømmelse av oppgave eller annen vurdering når resultatet inngår på vitnemålet eller innregnes i karakter for det aktuelle studiet. Det følger av andre punktum at det skal være minst to sensorer, hvorav minst én ekstern, ved bedømmelse av studentens selvstendige arbeid i høyere grad.

15.7.1.3 Sensorveiledning

Kravet om at det skal utarbeides sensorveiledning, kom inn i universitets- og høyskoleloven i 2018 på bakgrunn av Prop. 64 L (2017–2018).

I uhl. § 3-9 andre ledd tredje punktum er det krav om at det utarbeides sensorveiledning til alle eksamener. Det følger av uhl. § 5-3 tredje ledd at sensorveiledningen skal være tilgjengelig for kandidatene etter at karakterene er fastsatt.

15.7.1.4 Sensurfrist

Reglene om sensurfrist har vært videreført relativt uendret fra lov om universiteter og vitenskapelige høgskoler fra 1989. Uhl. § 3-9 fjerde ledd regulerer frist for sensur. Regelen er at sensuren skal foreligge innen tre uker. Tre uker skal regnes fra dato til dato. Styret har imidlertid mulighet til å fastsette lengre frister for sensur. Dette må gjøres for den enkelte eksamen. Regler om lengre sensurfrist må fastsettes i forskrift, og det er et vilkår at det ikke er mulig å finne et tilstrekkelig antall sensorer som kan foreta sensuren i løpet av de tre ukene.

15.7.2 Høringsforslaget

15.7.2.1 Universitets- og høyskolelovutvalgets forslag

Universitets- og høyskolelovutvalget foreslo å videreføre regelen om at styret skal oppnevne sensorer og kravet om at det utarbeides sensorveiledning som skal gjøres tilgjengelig for kandidatene etter at karakteren er satt.

Universitets- og høyskolelovutvalget foreslo at sensurfristen endres til 15 virkedager. Begrunnelsen for forslaget var å sikre bedre arbeidsforhold for sensorene. Utvalget foreslo å videreføre at styret kan gjøre unntak fra sensurfristen for enkelteksamener, og at de i midlertidig forskrift kan fastsette en lengre frist når det ikke er mulig å skaffe nok kvalifiserte sensorer. Utvalget presiserte imidlertid at dette er en unntaksbestemmelse. Hvis styret vedtar en slik forskrift, skal den være midlertidig. Unntak fra sensurfristen skal bare gjelde for den aktuelle eksamenen og kan ikke brukes flere ganger. Utvalget foreslo for øvrig å endre forskriftshjemmelen slik at myndigheten ble lagt til styret istedenfor styret selv.

15.7.2.2 Departementets høringsforslag

I forberedelsen til innføringen av kravet om to sensorer som Stortinget vedtok i 2021, har departementet fått tilbakemelding fra universiteter og høyskoler at et slikt krav vil være svært vanskelig å gjennomføre i praksis. Det kan være vanskelig å finne tilstrekkelig mange sensorer til å imøtekomme kravet om to sensorer ved alle eksamener. Strukturreformen i høyere utdanning i 2017, med flere sammenslåinger av institusjoner, førte til at det ble færre institusjoner, noe som kan gjøre det utfordrende å oppfylle kravet om at den ene sensoren skal være uten tilknytning til den delen av utdanningen som skal vurderes. Kravet kan dessuten medføre utilsiktede konsekvenser. Det kan blant annet dreie sensur over til bestått / ikke bestått og gi mindre rom og ressurser til bruk av alternative vurderingsformer. Det er heller ikke gitt at bruk av store ressurser på en to-sensorordning ved alle eksamener vil være det beste for studentene. På denne bakgrunn foreslo departementet tilpasninger i kravet om to sensorer.

Departementet foreslo å endre kravet om to sensorer slik at det vil gjelde ved sensur av

• bacheloroppgaven eller lignende oppgaver, det vil si større arbeider der det stilles krav til fordypning og selvstendighet

• eksamener som alene utgjør 15 studiepoeng eller mer

• ikke-etterprøvbare eksamener

Departementet foreslo videre å oppheve kravet om at minst én av sensorene skal være uten tilknytning til den delen av utdanningen der vedkommende skal være sensor.

Departementet foreslo for øvrig å videreføre kravet om to sensorer, hvorav minst én ekstern, ved bedømmelse av studentenes selvstendige arbeid i høyere grad.

15.7.3 Høringsinstansenes syn

15.7.3.1 Høringsinstansenes syn på universitets- og høyskolelovutvalgets forslag

Det var 21 høringsinstanser som uttalte seg om universitets- og høyskolelovutvalgets forslag om å endre sensurfristen fra 3 kalenderuker til 15 virkedager. De aller fleste høringsinstansene støttet forslaget.

Nord universitet, Norges miljø- og biovitenskapelige universitet, Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet, Politihøgskolen, Universitet i Stavanger, VIDvitenskapelige høgskole, Norsk studentorganisasjon og Universitets- og høgskolerådet var blant dem som støttet forslaget. Til støtte for forslaget uttalte flere av høringsinstansene at det vil gi bedre rammer for sensurarbeidet, at det blir mindre behov for unntak fra sensurfristen, at det vil gi bedre arbeidsforhold for sensorene og at det kan gjøre det enklere å finne eksterne sensorer som vil ta på seg sensoroppdrag.

Det er flere som støttet forslaget, men som pekte på at det er uklart hva som menes med «virkedager». Enkelte, som Høgskolen i Innlandet og Universitetet i Oslo, tok til orde for at lørdager ikke bør telles med, mens OsloMet spurte om også såkalte inneklemte dager er omfattet.

Handelshøyskolen BI mente sensurfristen med dette forslaget fortsatt vil være for kort og viser til de kravene til kvalitet og ressurser som stilles i sensureringen. NLA Høgskolen og Tekna støttet forslaget, men mente det må være mulig med unntak. Studentforeningen ved Norges handelshøyskole støttet også forslaget, og pekte på at det som i dag bare bør åpnes for midlertidig unntak når det foreligger særlige grunner. Forskerforbundet mente det bør vurderes en differensiering slik at sensurfristen for masteroppgaver blir 20 dager, og viste til at det kan bli et stort arbeidspress på vitenskapelig ansatte når antallet masteroppgaver (f.eks. innen lærerutdanningen) vil nå et enda større volum enn i dag.

OsloMet ba departementet vurdere om fristen isteden bør fastsettes i forskrift da slike regler gjerne må bli litt tekniske og detaljerte.

Det var bare to høringsinstanser som kommenterte utvalgets forslag om å gå bort fra delegeringsforbudet når det gjelder styrets adgang til å fastsette unntak fra sensurfristen i forskrift. Studentombudet ved Universitetet i Bergen var imot forslaget. Studentombudet mente at det at styret selv må behandle saker om utsatt sensurfrist i dag fungerer som en sikringsmekanisme for vurderingen av om det virkelig er nødvendig, og at det trolig vil føre til en høyere andel utsettelser dersom det åpnes for at styret kan delegere myndigheten til å gjøre unntak. Høgskulen på Vestlandet var derimot positive til at delegeringsforbundet oppheves.

15.7.3.2 Høringsinstansenes syn på forslag om endring av to-sensorregel.

Det var 52 høringsinstanser som har kommentert forslaget i departementets høring om to sensorer. 43 høringsinstanser støttet forslaget om å endre regelen om to sensorer. Endel høringsinstanser, som Arkitekthøgskolen i Oslo, Høgskulen på Vestlandet, Kunsthøgskolen i Oslo, Norges Musikkhøgskole, Universitetet i Bergen, Universitetet i Oslo, Universitetet i Stavanger og Abelia mente at forslaget ikke går langt nok i reversering, og at loven må tilbakestilles til slik det var før vedtaket i 2021. Disse ønsket en ordning som bare omfatter krav om to sensorer ved bedømming av studentens selvstendige arbeid i høyere grad. Høgskulen på Vestlandet, Universitetet i Agder og NHO var også imot et krav om to sensorer, fordi de mente at et slikt krav griper inn institusjonens autonomi og kan begrense institusjonenes handlingsrom til å prøve ut nye eksamens- og vurderingsformer.

Høgskolen i Innlandet støttet forslaget og viste til at de allerede har forskrifter som regulerer bruken av to sensorer og som går lenger enn forslaget. Studentparlamentene og -tinget ved hhv. Universitetet i Bergen, Universitetet i Oslo, Universitetet i Tromsø og Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet støttet at vedtatt regel mykes opp og gjøres mer håndterlig. Forskerforbundet støttet endringsforslaget, men mente også at merutgifter forbundet med økte utgifter til sensur må kompenseres.

De som fortsatt ønsket to sensorer på alle eksamener var Høgskolen i Østfold, Høgskulen i Volda, Fagforbundet, LO, Norsk studentorganisasjon og Utdanningsforbundet. De to høyskolene har allerede et system med to sensorer på alle eksamener, og ønsket at dette skal være hovedregelen også i loven. LO pekte på at krav om to sensorer øker kvaliteten på sensuren, men at gode ordninger knyttet til sensur krever bedre økonomi. Akademikerne ønsket prinsipielt to sensorer på alle eksamener, men ga likevel betinget støtte til forslaget, fordi den tidligere ordningen er for ressurskrevende. Norsk studentorganisasjon var imot å redusere kravet til omfanget av bruk av to sensorer.

Direktoratet for høyere utdanning og kompetanse – HK-dir, NOKUT, Bergen Arkitekthøgskole, OsloMet, Universitetet i Agder, Universitetet i Oslo, Universitetet i Sørøst-Norge, Universitetet i Tromsø, VID vitenskapelige høgskole, Akademikerne, Leger i vitenskapelige stillinger, NSO, Unio og Utdanningsforbundet støttet forslaget om to sensorer ved bedømming av bacheloroppgaven eller lignende oppgaver. Det var ingen som uttalte at de var imot denne delen av forslaget. Høgskulen på Vestlandet og TEKNA spurte om «hva som ligger i kravet til selvstendig og fordypende arbeid».

Det temaet som engasjerte høringsinstansene mest, var det foreslåtte innslagspunktet på 15 studiepoeng for krav om to sensorer. To høringsinstanser, Norsk studentorganisasjon og Studentparlamentet ved Universitetet i Oslo, mente at innslagspunktet må være 10 studiepoeng.

Åtte høringsinstanser syntes at en grense på 15 studiepoeng var et godt forslag. Høgskulene i Molde og i Volda synes at forslaget var greit. Høgskulen i Volda foreslo to sensorer på mindre emner hver tredje gang. Nord universitet, Norges sykepleieforbund og Tekna mente at 15 studiepoeng er en hensiktsmessig grense. Studentparlamentet på UiT og Studenttinget på NTNU syntes innslagspunktet var fornuftig, selv om de fryktet tilpasninger. Universitets- og høgskolerådet mente at forslaget er et godt kompromiss, men at terminologien må forklares.

Det var 18 høringsinstanser som uttalte seg om forslaget om to sensorer ved bedømmelsen av ikke-etterprøvbare eksamener, og et flertall støttet dette. De som støttet er Direktoratet for høyere utdanning og kompetanse, NOKUT, Norges miljø- og biovitenskapelige universitet, OsloMet, Universitetet i Agder, Universitetet i Bergen, Universitetet i Oslo, VID vitenskapelige høgskole, Akademikerne, Leger i vitenskapelige stillinger, Norsk studentorganisasjon, Studentparlamentet ved UiO, UNIO og Utdanningsforbundet.

Norges handelshøyskole mente at det å kreve to sensorer på alle ikke-etterprøvbare eksamener kan være utfordrende, og føre til at undervisning og eksamen legges om. Handelshøyskolen BI, NHO og Abelia delte denne vurderingen. NHO påpekte at et slikt krav kan gi mindre bruk av muntlig eksamen.

Høgskulen på Vestlandet uttalte at det må avklares hvordan lovforslaget om to sensorer skal tolkes når det gjelder praksis. De viste til at det varierer om praksis inngår som en obligatorisk læringsaktivitet i et større emne med ordinær eksamen som sluttvurdering, eller om praksis er et eget emne med godkjent/ikke godkjent som sluttvurdering. Tekna og Universitets- og høgskolerådet tok også opp denne problemstillingen. Universitetet i Agder mente det bør være to sensorer ved eksamener som ikke lar seg etterprøve, og for praksis. Universitetet i Agder pekte på at rollen til sensor nummer to nødvendigvis må være annerledes enn rollen til den som følger studenten på praksisstedet, siden det ikke vil være mulig for to sensorer å følge studenten gjennom hele praksisperioden, og at det vil være viktig å presisere hvem som har hovedansvaret.

Det var 16 høringsinstanser som uttalte seg om forslaget om å oppheve regelen om at én av sensorene ikke skal ha tilknytning til studiet. Av disse var det ti som støttet forslaget, mens 6 ville beholde regelen slik den nå er vedtatt av Stortinget. De som støttet forslaget er Direktoratet for høyere utdanning og kompetanse -HK-dir, Dronning Mauds Minne Høyskole, Høgskolen i innlandet, Høgskolen i Østfold, Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet, Politihøgskolen, Universitetet i Oslo, Universitetet i Tromsø, Studentparlamentet ved Universitetet i Oslo og Universitets- og høgskolerådet. De som ønsker å beholde dagens regel er Høyskolen for dansekunst, Forskerforbundet, Fagforbundet, LO, Norsk studentorganisasjon og Utdanningsforbundet.

Det var få høringsinstanser som eksplisitt kommenterte forslaget om at kravet om to sensorer også skal omfatte eksamener med karakteren bestått / ikke bestått. Direktoratet for høyere utdanning og kompetanse – HK-dir, Norges miljø- og biovitenskapelige universitet og Universitetet i Agder uttalte at de støttet dette. HK-dir viste til at dette vil forhindre en utilsiktet vridning mot eksamener som ikke krever to sensorer. Det var også enkelte høringsinstanser som muligens ikke hadde fått med seg denne delen av forslaget, og som ga uttrykk for en bekymring for vridning mot bruk av bestått / ikke bestått.

Høgskulen på Vestlandet (HVL) og Universitetet i Bergen støttet ikke at kravet om to sensorer skal gjelde for eksamener med karakteren bestått / ikke bestått. HVL pekte på at det for de fleste besvarelsene vil være klart at de holder et tilfredsstillende nivå (bestått) eller at de ikke gjør det (ikke bestått), og at det er unødig ressursbruk å ha to sensorer på disse besvarelsene. HVL pekte på at det er fornuftig å ha to sensorer på besvarelser som er i grenseland mellom stryk og bestått, og at dette kan inngå i lokale rutiner.

Det var 20 høringsinstanser som uttalte eksplisitt at de ikke støttet forslaget om å øke bruken av to sensorer. Hovedinntrykket var at disse mente at en slik regel er unødvendig, at det er en innblanding i institusjonens autonomi og selvstendige ansvar for kvalitet på eksamen og sensur, at den gir en uheldig dreining i ressursbruk, at innslagspunkt er satt for lavt og at dette vil medføre at større emner og eksamener blir delt opp for å unngå kravet om to sensorer. Direktoratet for høyere utdanning og kompetanse mente en slik regel kan bidra til mindre variasjon og mangfold i vurderings- og prøvingsformer, mens NOKUT mente at regelen blir for rigid, siden kriteriet ikke fanger opp ulike fagområder og eksamenstyper. Bergen Arkitekthøgskole, Dronning Mauds Minne Høgskole, Høgskolen i Innlandet og Norges Idrettshøyskole pekte på fare for tilpasning og dreining av ressurser. Høyskolen Kristiania ville ha et høyere innslagspunkt, og OsloMet mente at dette kan innebære en fare for studiekvaliteten. MF vitenskapelig høyskole, Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet, Universitetet i Oslo, Universitetet i Sørøst-Norge og Akademikerne var imot forslaget. Universitetet i Agder var også imot, men mente at den foreslåtte grensen er mer hensiktsmessig enn et krav om to sensorer ved alle eksamener. Forskerforbundet mente at forslaget var uheldig; at institusjonene vil tilpasse seg og at det kan føre til oppstykking av emner. De mente at forslaget bør trekkes, alternativt at grensen settes ved minimum 20 studiepoeng, helst høyere. Forskerforbundet savnet også en utredning av effekt og konsekvens av forslaget. Leger i vitenskapelige stillinger mente at dette blir for ressurskrevende. Unio mente at dette forslaget har uklare konsekvenser, mens Utdanningsforbundet sa at en kvantitativ grense ikke er noen god måte å organisere dette på.

ECONA hadde et alternativt forslag om at det bør være krav om to sensorer på oppgaver og eksamener som utgjør mer enn 50 prosent av sluttkarakter.

I høringen ba departementet om innspill på konsekvensene av forslaget, inkludert hvor mange eksamener som ville berøres og hvilket omfang det er på eksamenene. Det var om lag 15 høringsinstanser som uttalte seg om dette. Flere omtalte at antall eksamener som omfattes vil bli langt færre med et innslagspunkt på 15 studiepoeng enn hvis alle eksamener skal omfattes. Enkelte, som blant andre Universitetet i Bergen og Universitetet i Oslo, pekte på at det innenfor noen fagmiljø er svært mange eksamener på nettopp 15 studiepoeng og at kravet om to sensorer fortsatt vil være byrdefullt og kostnadskrevende med et slikt innslagspunkt. Flere nevnte at 20 studiepoeng som et innslagspunkt som vil gjøre det enklere å oppfylle kravet. Det var også flere som nevnte at innslagspunktet ikke vil ha betydning fordi disse institusjonene enten allerede praktiserer to sensorer på alle eksamener eller stort sett har eksamener som er under 15 studiepoeng.

15.7.4 Departementets vurdering

15.7.4.1 Generelt

Departementet foreslår å videreføre dagens karakterskala, kravet om at styret skal oppnevne sensorer og kravet om sensorveiledning. Nedenfor vurderes universitets- og høyskolelovutvalgets forslag til endringer i sensurfrist og departementets høringsforslag om endringer i kravet om to sensorer.

15.7.4.2 Sensurfrist

Departementet foreslår å endre sensurfristen fra 3 kalenderuker til 15 virkedager i samsvar med forslaget fra universitets- og høyskolelovutvalget.

Departementet mener det likevel må avklares hva som ligger i begrepet «virkedager». Med virkedager siktes det normalt til arbeidsdager, i motsetning til fridager. For universitets- og høyskolesektoren og sensorene som skal bedømme eksamener, mener departementet at det er naturlig å legge til grunn at lørdag ikke er en virkedag. Departementet foreslår å bruke begrepet «virkedag» i loven. Etter departementets syn er det ikke avgjørende at begrepet «virkedager» i ferieloven også omfatter lørdag. Begrepet er brukt ulikt i ulike lover og må forstås i lys av den aktuelle loven. For eksempel er ikke lørdager omfattet i domstollovens bruk av begrepet «virkedag».

Departementet foreslår en frist på 15 virkedager, ikke medregnet lørdager, søndager og lovbestemte fri- og høytidsdager. Såkalte inneklemte dager regnes som virkedager.

Departementet har merket seg at enkelte mener det bør være lengre frist eller ulike frister for ulike eksamener. Departementet mener at 15 virkedager er en tilstrekkelig frist, særlig i lys av unntaksmuligheten, som departementet foreslår å videreføre.

Departementet foreslår altså å videreføre institusjonenes adgang til å fastsette midlertidige unntak fra sensurfristen i forskrift, men legge myndigheten til institusjonen istedenfor styret selv, slik universitets- og høyskolelovutvalget foreslo. Departementet mener det ikke er behov for å videreføre dagens delegeringsforbud. Det er uansett styret som er øverste ansvarlig og som skal sikre betryggende vurderingsordninger. Departementet har tillit til at styret ved institusjonene vil sørge for at unntaket ikke brukes mer enn nødvendig selv om unntaksadgangen kan delegeres til andre organer ved institusjonen.

15.7.4.3 Krav om to sensorer

Generelt

Gode ordninger for sensur er viktige for både studenter og samfunn. Vitnemål og karakterer skal gi et riktig bilde av kunnskapsnivået og faglige kvalifikasjoner. I tillegg er en god sensorordning nødvendig for en uhildet og rettferdig karaktersetting og dermed for studentenes rettssikkerhet.

Vurderinger av besvarelser som ikke kan klassifiseres som riktige eller gale, det vil si blant annet besvarelser i form av essayer, rapporter, avhandlinger, konserter og kunstverk, vil være skjønnsmessige. Det er ikke usannsynlig at én sensor ved en slik vurdering kan komme til et annet resultat enn en annen sensor. Dersom flere sensorer er sammen om sensuren, kan sjansene for at det gis like og korrekte karakterer øke for hele eksamenskullet.

Regelverket rundt kvaliteten på sensur består i at institusjonene skal sørge for at studentenes kunnskap og ferdigheter blir prøvet og vurdert på en upartisk og faglig betryggende måte, og at vurderingen skal sikre det faglige nivået på studiet (omtalt i punkt 15.6). I tillegg er det innført særlige tiltak for å ivareta kvaliteten på sensuren. Disse tiltakene er krav om eksterne evalueringer av eksamens- og sensurordning (omtalt i punkt 15.6) og krav til sensorveiledning ved alle eksamener (omtalt i punkt 15.7). I tillegg stilles det krav om to sensorer ved en del eksamener. Dette kravet vurderes nedenfor.

Departementet foreslår å videreføre kravet om to sensorer, hvorav minst én ekstern, ved sensur av kandidatenes selvstendige arbeid i høyere grad. Vurderingen nedenfor handler om sensur av eksamener som er på 15 studiepoeng eller mer, bacheloroppgave eller lignende selvstendige arbeid på lavere grad, og eksamener som etter sin art ikke lar seg etterprøve. Departementet foreslår å videreføre kravet om to sensorer i klagesensuren, se punkt 15.10.

Oppheve eller modifisere kravet om to sensorer

Departementet foreslår å modifisere kravet om to sensorer, men ikke å oppheve det, slik mange høringsinstanser ønsker.

Arbeidet med å forberede innføringen av kravet om to sensorer som ble vedtatt av Stortinget i 2021, har vist at det er flere utfordringer med det vedtatte kravet. Det er særlig to utfordringer ved kravet om at det skal være to sensorer ved alle eksamener der vurderingsuttrykket (karakter) er A til F. Den ene er at det i praksis vil være vanskelig å oppfylle kravet på grunn av tilgangen på sensorer. Den andre er at det kan føre til en vridning mot større bruk av eksamener med karakterene bestått / ikke bestått, fordi dette ikke vil være omfattet av kravet om to sensorer

I høringen foreslo departementet endringer i kravet for å redusere de mulige utilsiktede konsekvensene. Høringsforslaget om en endring av to-sensorordningen fikk stor støtte, både fra universiteter og høyskoler, fra de fleste interesserorganisasjonene og også fra deler av studentorganene. Departementet mener at sektorens reaksjoner i høringen viser at det er riktig å foreslå å modifisere regelen som Stortinget vedtok våren 2021.

Departementet foreslår å modifisere kravet om to sensorer, og mener at forslaget balanserer hensynet til studentenes rettssikkerhet og hva som er praktisk gjennomførbart. Ved å modifisere kravet vil det fortsatt være krav om to sensorer i vurderingssituasjoner som er av stor betydning for studentene, samtidig som regelen blir mer gjennomførbar i praksis. Departementet mener at kravet om to sensorer ikke er til hinder i å prøve ut andre alternative eksamensformer. Hver enkelt institusjon har selv frihet til å velge når, hvor ofte og hvordan studentene skal prøves. Kravet om to sensorer vil etter forslaget dessuten ikke gjelde for eksamener som teller 14 studiepoeng eller mindre, dersom eksamenene lar seg etterprøve.

Nedenfor vurderes de ulike elementene i forslaget om en modifisert to-sensorordning.

To sensorer ved sensur av bacheloroppgaven eller lignende selvstendige arbeid på lavere grad

Departementet foreslår at det skal være krav om to sensorer ved sensur av bacheloroppgaver eller lignende større arbeid hvor det stilles krav til fordypning og selvstendighet.

Vurderingsordninger skal sikre at både studentene, arbeidsgivere og samfunnet ellers har tillit til at sensuren, i form av karakter, er riktig. For eksamener som betyr mye for studentenes mulighet på arbeidsmarkedet, slik som bacheloroppgave og andre store selvstendige arbeider på lavere grad, er det særlig viktig med tillit til at vurderingen eller karakteren som gis gjenspeiler studentens kunnskapsnivå. At det er to sensorer på disse oppgavene, er også en annerkjennelse av hvor viktig for eksempel bacheloroppgaven er. På høyere grad er det allerede krav om to sensorer ved sensur av studentens selvstendige arbeid, uavhengig av omfang. Dette omfatter mastergradsoppgaven.

De fleste høringsinstansene er enige i at det bør være to sensorer ved bacheloroppgaver og andre større selvstendige arbeider. Dette er også i tråd med anbefalingene fra Universitets- og høgskolerådet.

To sensorer ved sensur av eksamen på 15 studiepoeng eller mer

I høringen foreslo departementet at kravet om to sensorer skal gjelde alle eksamener som alene utgjør 15 studiepoeng eller mer. Departementet mener høringen ikke gir grunnlag for å sette innslagspunktet lavere enn 15 studiepoeng. Det er bare Norsk studentunion (NSO) og Studentparlamentet ved Universitetet i Oslo som tar til orde for dette.

Departementet har på bakgrunn av høringen også vurdert om innslagspunktet bør heves til et minste antall studiepoeng som er høyere enn 15.

Departementet ser at å knytte et krav om to sensorer til eksamener som utgjør et bestemt antall studiepoeng kan virke som om det griper inn i institusjonens autonomi og selvstendige ansvar for kvalitet på eksamen. Kravene til autonomi og behovet for en tillitsskapende sensurordning må derfor veies opp mot hverandre. Departementet mener at å styrke kravet til antallet sensorer ved noen eksamener er riktig, fordi det skaper større tillit til at sensuren er korrekt. Kravet om to sensorer ved sensur av bacheloroppgaver eller lignende selvstendige arbeider vil omfatte mange av de eksamenene som har størst betydning for studentenes vitnemål. Kravet om to sensorer ved sensur av ikke-etterprøvbare eksamener vil ivareta den særlige utfordringen som ligger i at sensuren på slike eksamener ikke kan påklages. Etter departementets vurdering er styrking av antallet sensorer ved disse eksamenene tilstrekkelig, og det bør overlates til institusjonene å vurdere på hvilke øvrige eksamener institusjonen vil benytte to sensorer.

En ordning med to sensorer vil innebære noen økte kostnader, og det kan være en risiko for at enkelte institusjoner ikke bruker to sensorer med mindre det er et eksplisitt krav om det. Departementet mener derfor at det er riktig å lovfeste et krav om at det skal være to sensorer ved de formene for eksamen som er foreslått.

I tabellen under er det tall fra Direktoratet for høyere utdanning og kompetanse (HK-dir) basert på antall eksamensresultat:

Tallene fra HK-dir i tabellen over viser at 24,6 prosent av alle eksamener innrapportert for 2021, hadde et omfang på 15 studiepoeng eller mer. I dette tallet ligger også dagens mastergradseksamener, som spenner fra 20 til 60 studiepoengs omfang. Det omfatter også bacheloroppgaver, som vanligvis er på 15 studiepoeng. Over 70 prosent av alle eksamener har et mindre omfang enn 15 studiepoeng. Dersom innslagspunktet skal heves til 20 studiepoeng, slik enkelte høringsinstanser ber om, vil kravet gjelde under 10 prosent av alle eksamener. Departementet mener det ikke er grunnlag for å heve innslagspunktet til over 15 studiepoeng, fordi det er viktig at også bacheloroppgavene omfattes av kravet til to sensorer.

15 studiepoeng utgjør en fjerdedel av de studiepoengene en student er forventet å oppnå i løpet av ett år, og utgjør derfor en stor del av et studieårsverk. Med et innslagspunkt på 15 studiepoeng vil kravet om to sensorer gjelde for de eksamenene som har størst betydning for studentenes resultater.

Departementet mener innvendingen i høringen om at et innslagspunkt på 15 studiepoeng vil føre til store eksamener stykkes opp, ikke bør tillegges særlig vekt. Å dele opp en eksamen i to eksamener vil være mer kostbart for institusjonene enn å gjennomføre én eksamen med to sensorer. Departementet viser til at Universitets- og høgskolerådet allerede anbefaler å bruke to sensorer på eksamener som ikke er etterprøvbare og på bacheloroppgaver, og at det er ekstern sensor på 1/3 av eksamener i andre emner. Departementet anser det ikke som særlig sannsynlig at kravet om to sensorer for eksamener på 15 studiepoeng og mer vil føre til at institusjonene deler opp større eksamener i flere mindre eksamener. Det er dessuten institusjonene selv som har ansvaret for kvaliteten på undervisningen, eksamen og sensur, og departementet antar at institusjonene ikke vil stykke opp emner i mindre eksamener hvis dette vil gå utover kvaliteten på undervisningen, eksamenen eller sensuren.

Departementet har merket seg at enkelte høringsinstanser mener det er uklart om innslagspunktet knyttet til studiepoeng gjelder eksamener eller emner, og om det også skal gjelde andre vurderinger enn sluttvurderinger, for eksempel ved arbeidskrav. Departementet foreslår at kravet skal gjelde for eksamener som alene utgjør mer enn 15 studiepoeng. Med «eksamen» menes alle prestasjoner hvor det fattes sensurvedtak som føres på vitnemål eller annen dokumentasjon av resultater. Kravet vil dermed ikke gjelde for obligatoriske aktiviteter (arbeidskrav) eller andre vurderinger enn eksamen. Kravet skal gjelde ved sensur av eksamen som gir et selvstendig sensurvedtak som teller mer enn 15 studiepoeng, selv om denne karakteren inngår i en samlet karakterfastsettelse på emnenivå. Departementet foreslår enkelte endringer i ordlyden sammenlignet med høringen for at dette ikke skal misforstås.

To sensorer ved sensur av alle eksamener som ikke er etterprøvbare

To sensorer kan være særlig viktig i de tilfellene hvor eksamenen ikke lar seg etterprøve, slik som muntlige eksamener og eksamener i utøvende kunst. For slike eksamener er det ikke rett til å klage på karakteren. Departementet mener derfor det bør stilles krav om to sensorer ved sensur av eksamener som ikke er etterprøvbare. De aller fleste høringsinstansene er enige i dette, og mange praktiserer det allerede.

En innvending mot et slikt krav er at det kan dreie eksamensformene over til andre former for eksamen som ikke er omfattet av kravet om to sensorer. Departementet er usikker på om kravet vil ha en slik konsekvens. Dersom en institusjon i stedet gjennomfører en etterprøvbar eksamen, vil det være klagerett, og en mulig klagerunde kan være mer ressurskrevende for institusjonen enn å ha to sensorer ved en ikke-etterprøvbar eksamen. Departementet kan dermed ikke se at et krav om to sensorer gir noen sterke insentiver til å unngå ikke-etterprøvbare eksamener. Departementet viser dessuten til at institusjonene selv har ansvaret for at kvaliteten på undervisningen, eksamenen og sensuren holder mål, og departementet antar at de ikke vil gå bort fra ikke-etterprøvbare eksamener hvis dette vil gå utover kvaliteten på dette.

I høringen er det enkelte som har tatt opp at det er uklart om kravet om to sensorer ved sensur av ikke-etterprøvbare eksamener omfatter praksis, slik det ble lagt til grunn i høringen, og hva dette i så fall betyr. Bakgrunnen for spørsmålet er at det varierer mellom utdanninger om praksis inngår som en obligatorisk læringsaktivitet i et større emne med en annen eksamensform som sluttvurdering, eller om praksis utgjør et eget emne med bestått / ikke bestått som sluttvurdering. Departementets forslag innebærer at kravet om to sensorer skal gjelde for praksis som skal sluttvurderes i et sensurvedtak. Dette innebærer at kravet ikke vil gjelde for praksis som inngår som en obligatorisk læringsaktivitet uten sluttvurdering. Departementet oppfatter at dette er i samsvar med Universitets- og høgskolerådets retningslinjer.

Departementet understreker at i slike tilfeller vil rollen til sensor nummer to nødvendigvis være annerledes enn rollen til den sensoren som følger studenten på praksisstedet. Det vil sjelden være praktisk mulig for to sensorer å følge studenten sammen gjennom hele praksisperioden. Det samme vil være tilfellet ved ikke-etterprøvbare eksamener der eksamensformen er såkalte løpende vurderinger eller mappevurderinger. Selv om de to sensorene ikke kan ha samme rolle og ikke begge kan følge studentene gjennom praksis eller undervisningen, må vurderingsordningen utformes slik at det reelt sett er to sensorer som til slutt vurderer studentens prestasjoner og fastsetter sensurvedtaket. Dette vil stille krav til den ene sensorens dokumentasjon av studentens utvikling, innsats og prestasjoner underveis i praksisperioden. Det vil være viktig for den andre sensorens mulighet til å også kunne vurdere studenten, for at det materialet sensoren skal bruke i vurderingen er grundig og utfyllende, og for at det gir et fullstendig bilde av studentens læringsutbytte; i form av kunnskap, ferdigheter og generell kompetanse.

Kravet om to sensorer også skal omfatte eksamener med karakteren bestått eller ikke bestått

Departementet foreslår at kravet om to sensorer ved eksamener som nevnt over, skal gjelde uavhengig av om karakterene som brukes er A til F eller bestått eller ikke bestått. Dette er flertallet av høringsinstansene enige i. Studenter som skriver bacheloroppgave, eksamen som utgjør 15 studiepoeng eller mer, eller en ikke-etterprøvbar eksamen, har behov for samme rettssikkerhet i vurderingen, uavhengig av om det gis graderte karakterer eller bestått eller ikke bestått.

Departementet ser poenget fra Høgskulen på Vestlandet om at det kan være unødvendig med to sensorer i de sakene der det er klart at besvarelsen står til bestått eller ikke bestått. Departementet mener i midlertidig det er viktigere å unngå en dreining mot å endre vurderingsuttrykket til bestått eller ikke bestått for å unngå krav om to sensorer, og fastholder kravet.

Kravet om at sensor ikke skal ha tilknytning til studiet

Departementet foreslår å fjerne kravet om at sensor nummer to ikke skal ha tilknytning til studiet.

Kravet som ble vedtatt i 2021 om at den andre sensoren skal være uten tilknytning til den delen av utdanningen der vedkommende skal være sensor, kan være vanskelig å oppfylle, særlig i små fag. Flertallet av dem som har uttalt seg om dette støtter forslaget om å fjerne kravet om at sensor nummer to skal være uten tilknytning til den delen av utdanningen der vedkommende skal være sensor.

Departementet understreker at selv om begge sensorene kan være ansatt ved samme institusjon, bør institusjonene forsøke å finne minst én sensor som har en mest mulig uavhengig rolle overfor studentene vedkommende skal være sensor for, jf. også institusjonenes ansvar for å sørge for en betryggende og upartisk vurdering (se punkt 15.6).

15.7.5 Departementets forslag

Departementet foreslår

• å endre kravet om to sensorer ved sensur av eksamen slik at det gjelder ved sensur av bacheloroppgaven eller lignende selvstendige arbeid på lavere grad, eksamener som alene utgjør 15 studiepoeng eller mer, og ikke-etterprøvbare eksamener, se forslaget til § 11-7 andre ledd andre punktum

• å ikke videreføre kravet om at minst én av sensorene skal være uten tilknytning til den delen av utdanningen der vedkommende skal være sensor, men videreføre kravet om en ekstern sensor ved selvstendig arbeid på høyere grad, se forslaget til § 11-7 andre ledd første punktum

• å endre sensurfristen fra tre kalenderuker til 15 virkedager, se forslaget til § 11-7 fjerde ledd første punktum

• å videreføre institusjonenes adgang til å fastsette midlertidige unntak fra sensurfristen i forskrift, men legge myndigheten til institusjonen istedenfor styret selv, se forslaget til § 11-7 fjerde ledd andre og tredje punktum

• å ellers videreføre reglene i uhl. § 3-9 andre, fjerde og sjette ledd om gjennomføring av sensur og sensorveiledning, se forslaget til § 11-7

15.8 Rett til begrunnelse

15.8.1 Dagens regler

Retten ble lovfestet for universiteter og vitenskapelige høyskoler i universitetsloven fra 1989, for høyskoler i universitets- og høgskoleloven fra 1995 og for de private høyskolene i universitets- og høyskoleloven fra 2005. I 2009 ble det lagt inn en frist i første ledd på en uke for å kreve begrunnelse der karakter er meddelt elektronisk, og krav om begrunnelse kan fremsettes på samme måte.

Fastsettelse av karakter er et enkeltvedtak. Hovedregelen er at enkeltvedtak skal grunngis, og begrunnelsen skal gis samtidig med at vedtaket fattes, jf. forvaltningsloven § 24. Dette gjelder bare så langt ikke annet framgår av særlov. Universitets- og høyskoleloven (uhl.) § 5-3 avviker fra forvaltningslovens hovedregel ved at begrunnelsesplikt først inntrer når studenten ber om det.

En student kan etter uhl. § 5-3 første ledd første punktum kreve å få begrunnelse for karakteren ved eksamen. Det følger videre av første ledd at ved sensur av muntlig eksamen eller av praktiske ferdigheter må krav om begrunnelse for karakteren framsettes umiddelbart etter at karakteren er meddelt. Ved annen sensur må krav om begrunnelse, dersom kandidaten får meddelt karakteren elektronisk og kan fremsette krav om begrunnelse på tilsvarende måte, fremsettes innen én uke fra karakteren ble kunngjort. Ved annen type kunngjøring må krav om begrunnelse fremsettes innen én uke fra kandidaten fikk kjennskap til karakteren, likevel ikke mer enn tre uker fra karakteren ble kunngjort.

Normalt skal begrunnelsen gis innen to uker etter at studenten har bedt om det. I begrunnelsen for karakteren skal det redegjøres både for de generelle retningslinjene som er lagt til grunn for vurderingen og for den konkrete vurderingen av studentens besvarelse når det gjelder blant annet innhold og form. Det er institusjonen som avgjør om sensorene skal gi begrunnelsen skriftlig eller muntlig. Regelen er ikke til hinder for at institusjonene delegerer til sensorene å avgjøre om det skal være skriftlig eller muntlig begrunnelse.

En del institusjoner har innført en ordning der studentene alltid får begrunnelse for eksamenskarakteren. Studenten mottar da karakteren og begrunnelse for karakteren samtidig. Det er opp til den enkelte institusjon å vurdere om det skal gis en slik automatisk begrunnelse.

Doktorgradsbedømmelse faller utenfor uhl. § 5-3, selv om en slik bedømmelse av og til omtales som «doktorgradseksamen» eller «doktorgradsprøve». Ved doktorgradsbedømmelse avgir de sakkyndige bare innstilling til det organet som har avgjørelsesmyndighet i saken; institusjonens styre eller avdelingsstyret. Reglene for bedømmelse og klage med mer knyttet til avhandlingen, reguleres av forvaltningsloven og institusjonens forskrift for det aktuelle ph.d.-programmet, jf. Ot.prp. nr. 71 (2008–2009) punkt 11 merknaden til § 5-3. Dette innebærer at det må vurderes helt konkret om det er behov for en ny sakkyndig bedømmelse. I og med at vedtak i sak om doktorgradsbedømmelse ikke går inn under § 5-3, må begrunnelsen for vurderingen avgis samtidig med at dette fattes, jf. forvaltningsloven § 24.

15.8.2 Universitets- og høyskolelovutvalgets forslag

Flertallet i utvalget foreslo å videreføre dagens ordning ved at det først er når studenten ber om det at sensor skal begrunne karakteren. De mente også at det fortsatt skal være opp til den enkelte institusjon å avgjøre om sensoren skal gi muntlig eller skriftlig begrunnelse, og at denne avgjørelsen kan delegeres til sensorene. I tillegg foreslo utvalget at begrunnelsen for karakteren skal foreligge innen to uker etter at studenten har bedt om dette. Dette er en skjerping av kravene til sensor da gjeldende regel er at begrunnelsen normalt skal foreligge innen to uker.

Mindretallet i utvalget pekte på at rettssikkerheten til studentene og tilliten til karakterene både i arbeidslivet og blant studentene vil øke ved obligatorisk tilbakemelding med begrunnelse gitt sammen med sensurvedtaket. Mindretallet mente at økt tillit til karakterene kan bidra til å senke antallet klager og i sum være ressursbesparende for sektoren.

15.8.3 Høringsinstansenes syn

Det var syv høringsinstanser som konkret kommenterte utvalgets forslag. Det var to som støttet utvalgets flertall om videreføring av dagens ordning, og fire som støttet mindretallets forslag om å innføre krav om automatisk begrunnelse.

De som støttet mindretallet om å innføre en automatisk begrunnelse sammen med sensurvedtaket, var Funkisstudentene, Norsk studentorganisasjon, Studentparlamentet ved UiB og Studentparlamentet ved UiO (NSO).

NSO pekte på at statlige universiteter og høyskoler er underlagt forvaltningsloven og at det følger av denne loven § 24 at enkeltvedtak skal grunngis og at begrunnelsen skal gis samtidig med at vedtaket fattes. NSO mente at begrunnelse er en så viktig del av læringsprosessen at den bør gis samtidig med vedtaket om karakter. Når utvalgets vurdering om at ressursbruken er et hovedargument mot et krav om automatisk begrunnelse for karakteren ved eksamen, viste NSO til et prøveprosjekt ved Universitet i Oslo, hvor konklusjonen tilsier at ressursbruken nødvendigvis ikke trenger å bli økt med en slik ordning, men at den flyttes fra administrativt til faglig arbeid. NSO viste også til at prøveprosjektet viste at et flertall av studentene mente at begrunnelsen ga dem økt forståelse for hvorfor de fikk den karakteren de fikk og at begrunnelsen var nyttig for framtidige eksamener.

Studentparlamentet ved UiO mente det må lovfestes at studentene alltid skal få en individuell, læringsfremmende begrunnelse på innleverte arbeidskrav og eksamen. Studentparlamentet ved UiO mente videre at studentene bør ha rett på skriftlig begrunnelse for karakteren, spesielt ved bedømmelse av muntlig eksamen eller av praktiske ferdigheter.

Funkisstudentene viste til at etter forvaltningsloven skal begrunnelse for enkeltvedtak normalt gis skriftlig. Funkisstudentene mente at det for studenter med funksjonsnedsettelser kan være viktig å få begrunnelse skriftlig på grunn av konsentrasjonsvansker, hørselshemming eller andre særskilte forhold, og at en utelukkende muntlig begrunnelse kan føre til å svekke rettsvernet deres ved behov for klage på karakter eller formell feil.

Universitetet i Oslo og Universitetet i Sørøst-Norge støttet forslaget om å videreføre dagens ordning ved at det først er når studenten ber om det at sensor skal begrunne karakteren, og at institusjonen kan velge om begrunnelsen gis skriftlig eller muntlig.

Forslaget om at begrunnelsen for karakteren skal foreligge innen to uker etter at studenten har bedt om dette, ble bare kommentert av én høringsinstans. MF vitenskapelig høyskole ønsket å beholde dagens ordning om at begrunnelsen normalt skal foreligge innen to uker.

15.8.4 Departementets vurdering

I dag inntrer plikten til å begrunne karakteren først når studenten ber om det. Departementet er enig med universitets- og høyskolelovutvalget i at et krav om automatisk begrunnelse for karakteren ved alle eksamener kan bedre studentenes rettssikkerhet og øke tilliten til sensuren.

Departementet har merket seg utvalgets flertalls vurdering om at et krav om automatisk begrunnelse for karakteren vil kunne føre til at det brukes mer tid og ressurser på å utforme begrunnelse også i tilfeller der studenten ikke har behov for begrunnelse.

Departementet har også merket seg at prøveprosjektet med automatisk begrunnelse for karakteren ved Universitetet i Oslo viser at automatisk begrunnelse ikke nødvendigvis er mer ressurskrevende enn dagens ordning. Selv om det med et slikt krav må skrives begrunnelser for flere karakterer, vil det være enklere å gjøre dette samtidig med sensurvedtaket, enn etter flere uker hvis studenten ber om det. Departementet er enig med Norsk studentunion om at begrunnelsen for karakteren er en viktig del av læringsprosessen, og at det derfor kan være nyttig for studentene å få begrunnelsen samtidig med vedtaket om karakter. Dette er også noe erfaringen fra prøveprosjektet ved Universitet i Oslo underbygger.

Departementet mener likevel at det ikke er nødvendig å innføre et krav om at karakteren skal begrunnes i alle tilfeller, og foreslår derfor å videreføre dagens regel. Departementet mener studentenes rettssikkerhet er godt ivaretatt ved at de kan kreve å få begrunnelse. Det er lite hensiktsmessig å bruke tid og ressurser på å skrive ut begrunnelser i tilfeller hvor studentene ikke har behov for det. Departementet understreker likevel at det ikke er noe i veien for at institusjonene velger å gi begrunnelse i alle tilfeller. Departementet antar imidlertid at den enkelte institusjon er nærmest til å vurdere dette.

Det er i dag opp til den enkelte institusjon om begrunnelsen skal være skriftlig eller muntlig. Departementet foreslår å videreføre dette, men mener det ikke er nødvendig å presisere i loven ettersom det ikke er krav om skriftlig begrunnelse. Institusjonen kan dermed velge om begrunnelsen skal gis muntlig eller skriftlig. Departementet presiserer at hensikten med begrunnelsen er å sette studenten i stand til å vurdere om han eller hun skal klage på karakteren eller formelle feil ved eksamen. I noen tilfeller må derfor begrunnelsen være skriftlig. For eksempel kan studenter som har en hørselshemming eller som sliter med konsentrasjon ha lite nytte av en muntlig begrunnelse, slik Funkisstudentene peker på. Tilsvarende forutsetter departementet at studenter som har fått tilrettelegging i form av muntlig eksamen i stedet for skriftlig, får eventuell begrunnelse for karakter muntlig. Departementet presiserer at for studenter med funksjonsnedsettelse som har krav på tilrettelegging etter uhl. § 11-5, skal begrunnelsen gis på en måte som reflekterer behovet for tilretteleggingen.

Universitets- og høyskolelovutvalget foreslo et krav om at begrunnelsen for karakteren skal gis innen to uker etter at studenten har bedt om dette, istedenfor at det normalt skal gis innen to uker. Departementet mener det er hensiktsmessig med en slik skjerping av kravet av hensyn til studenten. At studenten får begrunnelsen raskt, vil gjøre at studenten raskere kan ta stilling til om karakteren skal påklages, og raskere komme seg videre i studiet. Det skal ligge en grundig vurdering til grunn for et sensurvedtak, så departementet mener det ikke er for inngripende å kreve at institusjonen skal begrunne sensurvedtaket overfor studenten innen to uker.

15.8.5 Departementets forslag

Departementet foreslår

• å videreføre reglene i uhl. § 5-3 første ledd om at studenter kan kreve begrunnelse for sensurvedtaket, med enkelte forenklinger og språklige endringer, se forslaget til § 11-8 første og andre ledd

• å videreføre uhl. § 5-3 andre ledd, men endre slik at det blir et krav om at begrunnelsen skal gis innen to uker etter at studenten har bedt om det, se forslaget til § 11-8 tredje ledd

15.9 Klage på formelle feil ved eksamen

15.9.1 Dagens regler

Universitets- og høyskoleloven (uhl.) § 5-2 regulerer klage på formelle feil. Reglene om formelle feil er videreført fra universitetsloven fra 1989. Reglene ble utvidet til å gjelde private institusjoner ved innføringen av dagens lov om universiteter og høyskoler i 2005 på bakgrunn av Ot.prp. nr. 79 (2003–2004).

Universitets- og høyskolelovutvalget foreslo å videreføre reglene om klage på formelle feil ved eksamen. Stortinget vedtok endringer i reglene om klage på formelle feil ved eksamen på bakgrunn av Prop. 74 L (2021–2022) og Innst. 287 L (2021–2022). Endringene trådte i kraft 1. august 2022.

Det følger av uhl. § 5-2 første ledd at klagefristen er tre uker fra kandidaten ble eller burde vært kjent med de forholdene som begrunner klagen, og at klagen skal framsettes for institusjonen. Dersom kandidaten har framsatt krav om begrunnelse for eller klage på karakter, løper klagefristen for klage på formelle feil fra kandidaten har fått begrunnelsen eller endelig avgjørelse av klagen på karakter foreligger, jf. uhl. § 5-2 sjette ledd.

Andre ledd regulerer hva institusjonen skal gjøre hvis den mener det er begått feil som kan ha hatt betydning for kandidatens prestasjoner eller sensurvedtaket. Institusjonen skal oppheve sensurvedtaket. Hvis feilen kan rettes ved ny sensur av innleverte arbeider, skal det foretas en slik ny sensur. I motsatt fall skal det avholdes en ny eksamen eller prøve med nye sensorer. Kandidaten kan klage på karakteren ved ny sensur etter de ordinære reglene om klage på karakter (se punkt 15.10).

Tredje ledd fastsetter at saken skal oversendes klageinstansen dersom institusjonen mener det ikke er begått feil som kan ha hatt betydning for kandidatens prestasjoner eller sensurvedtaket. Klageinstansen er styret selv eller institusjonens nemnd for studentsaker, jf. uhl. § 5-2 sjuende ledd. Det er styret som avgjør om oppgaven skal delegeres til nemnd for studentsaker. Klageinstansen kan fatte tilsvarende vedtak som institusjonen etter andre ledd.

Det følger av fjerde ledd at institusjonen kan oppheve sensurvedtaket og vedta ny sensurering eller ny eksamen eller prøve for andre enn den som har klaget hvis det er rimelig å anta at feilen kan ha hatt betydning for andre kandidaters prestasjon eller sensurvedtaket. Kandidater som blir berørt av vedtaket, men som ikke selv har klaget, kan påklage institusjonens vedtak til klageinstansen.

Femte ledd regulerer klageinstansens kompetanse overfor andre kandidater enn den som har klaget over formelle feil. Klageinstansen kan ikke på eget initiativ oppheve sensurvedtak eller vedta ny sensur eller eksamen for andre enn den som har klaget over formelle feil. Dersom institusjonen har gjort slike vedtak, kan studentene det gjelder påklage vedtaket. Klageinstansen kan i slike tilfeller stadfeste vedtakene i klagebehandlingen. Dersom institusjonen ikke har opphevet sensurvedtaket mv. for andre studenter enn den som har klaget, og klageinstansen mener at institusjonens vurdering av dette spørsmålet er mangelfull, kan klageinstansen sende saken tilbake til institusjonen for ny vurdering. Institusjonen må da vurdere spørsmålet på nytt, og det er opp til institusjonen om sensurvedtaket for andre studenter bør oppheves og i så fall om det bør vedtas at det skal gjennomføres ny sensur eller at det skal avholdes ny eksamen. Dersom institusjonen etter å ha vurdert saken på nytt, fatter nytt vedtak med virkning for andre studenter, kan de som berøres av vedtaket klage på dette, jf. over.

15.9.2 Departementets vurdering

Departementet foreslår å ikke videreføre uhl. § 5-2 første ledd første punktum om at klage på formelle feil må framsettes for institusjonen. Departementet mener dette er åpenbart, og i samsvar med klagebehandling for øvrig, og at det er unødvendig med en slik presisering i loven.

Departementet mener at det for øvrig ikke er behov for flere endringer i reglene enn det som ble vedtatt på bakgrunn av Prop. 74 L (2021–2022) og Innst. 287 L (2021–2022). Departementet foreslår enkelte språklige endringer som ikke er ment å innebære noen innholdsmessige endringer.

15.9.3 Departementets forslag

Departementet foreslår å videreføre reglene i uhl. § 5-2 om klage på formelle feil ved eksamen med enkelte språklige endringer, se forslaget til § 11-9.

15.10 Klage på karakter

15.10.1 Dagens regler

Universitets- og høyskoleloven (uhl.) § 5-3 fjerde og femte ledd regulerer klage på karakter. Retten ble lovfestet for universiteter og vitenskapelige høyskoler i universitetsloven fra 1989, for høyskoler i universitets- og høgskoleloven fra 1995 og for de private høyskolene i dagens universitets- og høyskolelov fra 2005.

Reglene om klage gjelder også for prøver som avlegges som ledd i organisert doktorgradsutdanning. Men selve doktorgradsavhandlingen omfattes ikke av disse reglene i universitets- og høyskoleloven.

I uhl. § 5-3 fjerde ledd framgår det at en student kan klage skriftlig over karakteren for egne prestasjoner innen tre uker etter at eksamensresultatet er kunngjort. Ny sensur skal da foretas. Se nærmere om gjennomføringen av klagesensur i punkt 15.11.

Dersom en student har krevd en begrunnelse for karakteren ved eksamen, eller har klaget over formelle feil, løper klagefristen på tre uker fra studenten har fått begrunnelsen, eller fra når endelig avgjørelse av klagen over formelle feil foreligger. Dersom en student klager på formelle feil etter § 11-8 og på karakteren etter § 11-10 samtidig, skal klage på formelle feil behandles først i tid. Dersom klagen på formelle feil tas til følge, vil sensurvedtaket oppheves og enten ny sensur eller eksamen gjennomføres. Klage etter § 11-10 vil i så fall ikke være relevant. Dersom klagen på formelle feil ikke tas til følge, kan klage på karakter behandles.

I 2018 ble det lovfestet individuell klagerett også ved gruppeeksamen. Gruppeeksamen er et samarbeid hvor det avgis en felles besvarelse, og hvor det ofte ikke er mulig å identifisere bidraget fra den enkelte. Klage på gruppeeksamen får likevel bare konsekvenser for den av kandidatene som har klaget på karakteren.

Ved bruk av løpende vurdering kan institusjonen bestemme om studenten skal framsette klage etter vurdering av separat prøve, oppgave eller annen vurdering, eller om klage skal framsettes når resultatet fra fag, emne eller emnegruppe er kunngjort. Departementet ser at det er ulik oppfatning ute i sektoren hva «løpende vurdering» er.

Departementet legger til grunn at en «løpende vurdering» er når studentens prestasjoner vurderes gjennom studiet på bakgrunn av flere innleveringer eller andre enkeltprestasjoner, og vurderingen av enkeltprestasjonene gis i form av karakter. Disse underveiskarakterene danner grunnlaget for karakteren for emnet, men emnekarakteren er et selvstendig sensurvedtak, og ikke bare et produkt av underveiskarakterene. Emnekarakteren fastsettes ut fra en helhetlig vurdering hvor det også legges vekt på progresjon. Løpende vurdering innebærer derfor at endelig karakter i emnet fastsettes på grunnlag av flere karaktergivende vurderinger.

Løpende vurdering skiller seg fra «mappevurdering». Departementet legger til grunn at en mappevurdering er en vurderingsform der studentens prestasjoner vurderes gjennom studiet, ved at innleveringer og andre enkeltprestasjoner gis selvstendige vurderinger gjennom studiet i form av faglig tilbakemelding, men uten at studenten får oppgitt karakter. Karakteren ved mappevurdering fastsettes på grunnlag av en endelig vurdering av alle prestasjonene på slutten av studiet. Sensurvedtaket fattes først når karakteren settes, og klageretten er knyttet til dette. Institusjonene kan i imidlertid selv velge å gi studentene klagerett også på de faglige vurderinger av enkeltprestasjonene underveis.

Løpende vurdering skiller seg også fra de vurderingene der emnekarakteren settes på grunnlag av flere deleksamener. Da gis karakter ved vurdering av den enkelte prestasjon (deleksamen), og det er på forhånd fastsatt hvor stor andel hver deleksamen vil utgjøre av emnekarakteren. Emnekarakteren er dermed et produkt av alle karakterene på deleksamenene.

Det følger av uhl. § 5-3 femte ledd at en muntlig eller utøvende eksamen som ikke lar seg etterprøve, ikke kan påklages. Dersom slike eksamener er etterprøvbare, gjelder de samme reglene for klage som for skriftlig eksamen.

Forkurs er særlige tilrettelagte tilbud for å forberede søkere til en bestemt utdanning. Slike forkurs har for eksempel tidligere vært tilbudt for søkere til grunnskolelærer- og lektorutdanning som ikke oppfylte karakterkravet 4 i matematikk. Forprøve kan bare påklages dersom den er «ikke bestått», jf. uhl. § 5-3 femte ledd. Klagefristen kan settes kortere enn tre uker, men ikke kortere enn én uke.

15.10.2 Universitets- og høyskolelovutvalgets forslag

Universitets- og høyskolelovutvalget foreslo i NOU 2020: 3 å videreføre studentenes klageadgang og fristene for å klage. Når det gjaldt klage på muntlig eller utøvende prøve som ikke var etterprøvbar, foreslo utvalget å videreføre dagens regler, men slik at det skulle være to sensorer ved bedømmelsen av disse eksamenene.

I forbindelse med stortingsbehandlingen av Prop. 64 L (2017–2018) uttalte flertallet i Utdannings- og forskningskomiteen følgende i Innst. 318 L (2017–2018):

Flertallet mener muntlig eksamen bør filmes i de tilfellene kandidaten selv ønsker dette, slik at kandidaten får et bedre utgangspunkt ved en eventuell klage. Flertallet ber derfor regjeringen i sammenheng med den varslede gjennomgangen av universitets- og høyskoleloven vurdere om en ordning med videoopptak av muntlig eksamen kan la seg gjennomføre.

På bakgrunn av dette innhentet utvalget en juridisk vurdering fra Advokatfirmaet Deloitte av om filming av muntlig eller utøvende eksamen kunne brukes for å gjøre slik eksamen etterprøvbar. Muligheten for filming ble ikke anbefalt av Deloitte, og utvalget var enig i deres vurderinger, se NOU 2020: 3 punkt 21.5.2.3.3.

Utvalget foreslo også å videreføre reglene om individuell klageadgang ved gruppeeksamen og reglene om klage ved bruk av løpende vurdering, uten å kommentere disse forslagene konkret. I utvalgets lovforslag er ikke reglene om klage på forprøve videreført, men dette er ikke kommentert av utvalget.

15.10.3 Høringsinstansenes syn

De fleste høringsinstansene som kommenterte forslagene om klage på karakter, støttet utvalgets forslag om å videreføre reglene. Det var også enkelte som pekte på at begrepsbruken for vurdering og eksamen bør gjennomgås og oppdateres.

Universitetet i Sørøst-Norge ba om at departementet tydeliggjør hva som ligger i begrepet «løpende vurdering».

Når det gjelder forslaget om å videreføre individuell klagerett ved gruppeeksamen, var det flere høringsinstanser som uttalte seg. Blant annet har OsloMet, Universitetet i Agder, NITO studentene og Studentforeningen ved Norges handelshøyskole kommentert dette og vist til at rettssikkerheten til studenten ivaretas best gjennom en individuell klagerett på gruppeeksamen.

Flere høringsinstanser kommenterte utvalgets forslag om å videreføre regelen om at muntlig- eller utøvende eksamen som ikke er etterprøvbare, ikke kan påklages. Flere kommenterte også utvalgets vurdering av om institusjonene skulle ha en plikt til å filme muntlig eller utøvende eksamen. Det var et klart flertall av høringsinstansene som støttet utvalgets forslag om å ikke innføre krav om filming ved muntlig eller utøvende eksamen. De som støttet flertallet var blant annet NOKUT, Høyskolen Kristiania, Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet, OsloMet, Studentombudet ved Universitetet i Agder, Universitetet i Agder, Universitetet i Sørøst-Norge, Akademikerne, Norsk Lektorlag og Studentforeningen ved Norges handelshøyskole.

OsloMet mente at filming av eksamen ikke nødvendigvis alene er tilstrekkelig til at eksamen blir etterprøvbar.

NOKUT bemerket at i tillegg til spørsmål knyttet til personvern, lagring og arbeidsrettslige forhold, er det også en risiko for at formålet med muntlig eksamen svekkes dersom slike eksamener skal filmes. NOKUT mente de utviklende, faglige samtalene som er knyttet til muntlig eksamen, og hensikten med en slik vurderingsform, undermineres av filmingen og fører til et sterkere kontrollaspekt.

Universitetet i Agder (UiA) pekte på at en ordning med filming ville blitt svært arbeids- og kostnadskrevende og samtidig være svært sårbar for tekniske utfordringer, i tillegg til at filming vil kunne være et inngrep i både kandidatens og sensorens personvern. UiA mente imidlertid at det bør være mulighet til å benytte filmopptak fra praksis som en del av gjennomføringen av muntlig eksamen for enkelte utdanninger, spesielt innen helsefag.

Norsk Lektorlag viste til at tiltaket vil kunne medføre betydelige kostnader i tillegg til negative personvern- og arbeidsrettslige konsekvenser. Norsk Lektorlag viste til at utredningen fra Advokatfirmaet Deloitte viser at andre tiltak er bedre egnet til å ivareta studentenes interesser totalt sett, for eksempel et krav om to sensorer ved sensur av slike eksamener.

Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet (NTNU) støttet utvalgets vurderinger, men mente at det kan være hensiktsmessig med et mulig unntak for studenter med behov for tilrettelegging av eksamen. For å sikre at for eksempel studenter som får muntlig eksamen i stedet for skriftlig på grunn av behovet for tilrettelegging, og for at disse studentene ikke skal stilles dårligere enn sine medstudenter som har klageadgang på skriftlig eksamen, mente NTNU at det kanskje burde være et krav om lyd- og bildeopptak av slike eksamener.

De som ikke støttet utvalgets forslag var Norsk studentorganisasjon (NSO), som mente det var uheldig for studentenes rettsvern at det ikke er mulig å påklage et formelt vedtak fordi det ikke er etterprøvbart. NSO mente at muntlig eksamen blir etterprøvbar hvis den filmes, noe som vil gi studentene økt rettssikkerhet. Studentdemokratiet i Sørøst-Norge og Studentparlamentet ved UiO mente også dette.

NITO studentene var uenige i utvalgets anbefaling om å gjeninnføre et krav om at muntlig eksamen skal avholdes med to sensorer istedenfor å filme muntlig eksamen. NITO Studentene mente at studentenes rettssikkerhet er viktigere enn personvernsrettighetene som utvalget argumenterer med. Dette mente også Høgskolen i Molde.

Funkisstudentene viste til at det er uheldig at bedømmelse av muntlig prestasjon og vurdering av praksisstudier og lignende ikke kan påklages, og at det setter studenter i en sårbar posisjon, særlig om de opplever ulovlig diskriminering eller ikke får den individuelle tilretteleggingen de har krav på slik at bedømmelsen ikke viser studentenes reelle kompetanse.

15.10.4 Departementets vurdering

15.10.4.1 Generelt

Universitets- og høyskolelovutvalget foreslo primært strukturelle endringer i klage- og sensurreglene i dagens lov. Departementets forslag følger opp dette. Forslaget til ny struktur gjør studentenes rettigheter tydeligere og man unngår sammenblanding mellom de ulike reglene. Departementet foreslår også, i likhet med universitet- og høyskolelovutvalget, å videreføre reglene om klagerett og frist for å klage på skriftlig eksamen.

Departementet er enig med universitets- og høyskolelovutvalget i at det ikke er nødvendig å videreføre klageadgangen på forprøver i matematikk. Ordningen med forkurs i matematikk for søkere til lærerutdanningen ble stanset fra og med opptaket 2020–2021. Regelen om klage på slik forprøve er dermed overflødig.

Departementet foreslår å videreføre regelen om at ved løpende vurdering så kan institusjonen bestemme om kandidaten skal framsette klage på den enkelte prestasjonen eller om studenten bare kan klage på sensurvedtaket for emnet. Se punkt 15.10.1 om hva løpende vurdering er.

I tidligere forarbeider er det lagt til grunn at studenten har rett til å få begrunnelse for karakteren på den enkelte prestasjon selv om institusjonen har bestemt at studentene bare kan klage på sensurvedtaket for emnet. Departementet mener dette er lite hensiktsmessig. Et viktig formål med begrunnelsen er å sette studenten i stand til å vurdere om karakteren skal påklages. Hvis studenten ikke skal kunne klage på karakteren på enkeltprestasjonen, er det ikke samme behov for begrunnelse. Selv om begrunnelse for karakteren på enkeltprestasjoner også er viktig for studentens læring og progresjon, legger imidlertid departementet til grunn at institusjonene har vurderingsordninger som bidrar til studentenes læring og progresjon uten at det trenger å lovfestes en rett til begrunnelse. Departementet foreslår derfor at ved løpende vurdering skal retten til begrunnelse gjelde for sensurvedtak som kan påklages.

15.10.4.2 Klageadgang på gruppeeksamen

Departementet foreslår å videreføre individuell rett til å klage på karakter ved gruppeeksamen. Departementet viser i den anledning til at utgangspunktet i forvaltningsloven er at det er klagerett på enkeltvedtak, jf. forvaltningsloven § 28. Selv om det ofte ikke er mulig å identifisere bidrag fra den enkelte i en gruppeeksamen, ivaretas studentenes rettsikkerhet best gjennom en individuell klagerett. Departementet foreslår også å videreføre gjeldende regel om at hvis karakteren omgjøres etter klage, skal den nye karakteren bare gjelde for studenter som har klaget. Hvis en students valg om å klage på en gruppeeksamen skulle fått konsekvenser for hele gruppen, vil dette gå utover rettssikkerheten til de studentene som ikke ønsker å klage. En individuell rett til å klage må etter departementets vurdering også innebære en individuell rett til ikke å klage.

15.10.4.3 Særlig om muntlig eksamen og filming

Departementet foreslår, i likhet med universitets- og høyskolelovutvalget, å videreføre regelen om at det ikke er klagemulighet på muntlig eller utøvende eksamen som ikke er etterprøvbar. Det er institusjonene som avgjør hvordan muntlig eksamen legges opp og gjennomføres. Hvis en muntlig eller utøvende eksamen er filmet, kan den være etterprøvbar, men det er ikke gitt at det er tilfellet. Filming av muntlig eksamen og klageadgang er omtalt i Prop. 64 L (2017–2018) punkt 4.2.4:

[D]ersom det er tatt videoopptak av en muntlig eksamen vil videoopptaket i seg selv ikke automatisk begrunne at det er klageadgang, fordi et videoopptak alene ikke nødvendigvis er tilstrekkelig til at eksamenen er etterprøvbar. Hvorvidt eksamen med bruk av videopptak vil kunne etterprøves på en måte som er tilfredsstillende, må vurderes av den enkelte utdanningsinstitusjon. Departementet vil i denne sammenhengen også peke på at bruk av videoopptak reiser spørsmål knyttet til personvern, for eksempel spørsmål om tilgang, lagring, hvem som eier opptaket og sletting av persondata, herunder at studenten vil måtte gi et reelt samtykke til videoopptak.

Advokatfirmaet Deloitte utredet innføring av obligatorisk filming av muntlig eksamen for universiteter og høyskoler på oppdrag fra universitets- og høyskolelovutvalget. Deloitte anbefalte at det ikke innføres en plikt for institusjonene til å tilby filming av muntlig eller utøvende eksamen selv i tilfeller der studenten ønsker det. Deloitte viste til at tiltaket ville medføre betydelige kostnader og ha negative konsekvenser for personvern og arbeidsrettslige forhold. Deloitte vurderte det slik at alternative tiltak, for eksempel krav om to sensorer ved muntlig eller utøvende eksamen, var bedre egnet til å ivareta studentens interesser totalt sett.

Departementet foreslår å ikke innføre krav om filming av muntlig eller utøvende eksamen. Et slikt tiltak kan skape en tøffere eksamenssituasjon, og filming kan oppleves som et kontrolltiltak for sensor. Et slikt tiltak er ressurs- og kostnadsdrivende, og kan ha konsekvenser for personvern og arbeidsrettslige forhold. At det er tatt videoopptak av en muntlig eksamen vil heller ikke automatisk begrunne at det er klageadgang, fordi et videoopptak alene ikke nødvendigvis er tilstrekkelig til at eksamenen er etterprøvbar.

Departementet mener at det som er best egnet til å ivareta studenters rettssikkerhet, er at det innføres et krav om to sensorer ved muntlige eller utøvende eksamener som ikke er etterprøvbare. Tiltaket vil gi et bedre grunnlag for riktig karakter og i større grad sikre likebehandling av studentene. Se omtale av forslaget om to sensorer ved eksamener som ikke er etterprøvbare i punkt 15.7.

I enkelte tilfeller kan filming av muntlig eksamen være et tiltak for å oppfylle en students rett til individuell tilrettelegging. En student kan på grunn av funksjonsnedsettelse eller særskilte behov ha rett til muntlig prøving istedenfor skriftlig. I slike tilfeller kan filming legge til rette for at studenten får samme klagerett som de andre studentene ved den aktuelle eksamenen. Institusjonen må vurdere om dette er et egnet tiltak.

Dersom tiltaket er nødvendig som individuell tilrettelegging etter lovforslagets § 10-5, vil institusjonen etter departementets vurdering ha rettslig grunnlag for behandling av personopplysninger i form av videoopptak. Grunnlaget for behandling av personopplysninger om studenten vil være forslaget til ny § 2-8, jf. personvernforordningen artikkel 6 nr. 1 bokstav e, og i bokstav f for sensorene.

Departementet understreker at hvis en muntlig eller utøvende eksamen er av en slik art at de kan etterprøves, vil de ordinære reglene om klage på karakter gjelde.

15.10.5 Departementets forslag

Departementet foreslår

• å ikke videreføre reglene i uhl. § 5-3 femte ledd andre, tredje og fjerde punktum om klage på forprøver for matematikk

• å ellers videreføre reglene i uhl. § 5-3 fjerde og femte ledd om klage på karakter med enkelte presiseringer og språklige endringer, se forslaget til § 11-10

15.11 Gjennomføring av klagesensur

15.11.1 Dagens regler

Universitet- og høyskoleloven (uhl.) § 5-3 fjerde, sjette og sjuende ledd og § 3-9 femte ledd regulerer gjennomføring av klagesensur.

I universitets- og høyskoleloven (uhl.) § 5-3 fjerde ledd framgår det at når en student har klaget over karakteren for sine egne prestasjoner, skal ny sensur foretas. Dette er et unntak fra den alminnelige regel i forvaltningsloven § 33 andre ledd, jf. forvaltningsloven § 32 første ledd bokstav a, om at underinstansen først skal vurdere saken på nytt før saken sendes over til klageinstansen. Regelen i universitets- og høyskoleloven er gitt for å få en raskere saksbehandling, se Ot.prp. nr. 85 (1993–94) punkt 4 merknaden til § 52.

Det følger av § 3-9 femte ledd at ved ny sensurering etter §§ 5-2 og 5-3 benyttes minst to nye sensorer, hvorav minst én sensor er ekstern. Endring kan gjøres både til gunst og ugunst for klager.

I 2014 ble det lovfestet en ordning med såkalt blind klagesensur, som innebærer at klagesensoren ikke skal se opprinnelig karakter, sensors begrunnelse eller studentens begrunnelse for klagen, jf. uhl. § 5-3 fjerde ledd. Endringen er omtalt i Prop. 59 L (2013–2014).

Det følger av uhl. § 5-3 sjette ledd at hvis karakteren ved ny sensur avviker med to eller flere karakterer fra opprinnelig sensur, skal institusjonen foreta ytterligere en vurdering før endelig karakter fastsettes. Dette er ikke en tredje runde med ordinær sensur og regelen om blind sensur i § 5-3 fjerde ledd, gjelder ikke. Ved denne vurderingen skal all dokumentasjon være tilgjengelig. Underretning til klager om klagens utfall skjer først når endelig karakter foreligger. Det opp til institusjonen å fastsette hvordan denne nye sensuren skal gjennomføres.

Universitets- og høyskolelovutvalget foreslo å oppheve kravet om «blind sensur», og kravet om en ny vurdering ved vesentlig karakteravvik mellom førstegangs- og klagesensur. Stortinget besluttet på bakgrunn av Prop. 111 L (2020–2021) å ikke oppheve reglene om blind klagesensur og krav om en ny vurdering ved vesentlig karakteravvik.

Det er ikke fastsatt noen frist i universitets- og høyskoleloven for når klagesensuren skal være ferdig. Dette innebærer at forvaltningslovens (fvl.) bestemmelser om saksbehandlingstid gjelder, dvs. at klagen skal avgjøres uten ugrunnet opphold, jf. fvl. § 11a. Dersom klagen ikke behandles innen én måned, skal institusjonene sende ut foreløpig svar der det gjøres rede for årsaken til at klagen ikke kan behandles tidligere, og dersom det er mulig, angis når man regner med å få klagen behandlet, jf. Rundskriv F-05-06 Veiledning i behandling av klagesaker ved institusjoner under lov om universiteter og høyskoler s. 9.

Det følger videre av uhl. § 3-9 femte ledd at dersom det opprinnelige sensurvedtaket var fastsatt på grunnlag av både skriftlig og muntlig prøve, og karakteren på den skriftlige delen av eksamen endres ved ny sensur, skal ny muntlig prøve avholdes for å fastsette endelig karakter.

Det følger til slutt av uhl. § 5-3 sjuende ledd at karakteren som fastsettes i klagesensuren, ikke kan påklages. At klageinstansens vedtak ikke kan påklages, følger også av forvaltningsloven § 28 tredje ledd.

15.11.2 Universitets- og høyskolelovutvalgets forslag

Universitets- og høyskolelovutvalget foreslo i NOU 2020: 3 å oppheve kravet om blind sensur og kravet om ny vurdering hvis det er et vesentlig karakteravvik mellom førstesensur og klagesensur. Stortinget har besluttet å ikke følge opp disse forslagene på bakgrunn av Prop. 111 L (2020–2021).

Utvalget vurderte også forståelsen av regelverket om sensurfrist ved klage på karakter. Utvalget la til grunn at den generelle regelen i forvaltningsloven § 11 a om at en sak skal avgjøres «uten ugrunnet opphold» gjelder for klagesensuren. Utvalget foreslo ingen særregler i universitets- og høyskoleloven, men pekte på at resultatet fra klagesensuren bør foreligge innen 15 virkedager slik som foreslått for førstegangssensuren.

15.11.3 Høringsinstansenes syn

De fleste av høringsinstansene som uttalte seg om gjennomføringen av klagesensur kommenterte utvalgets forslag om ikke å videreføre reglene om blind sensur og ny vurdering ved vesentlig karakteravvik. Disse høringsinnspillene ble forelagt Stortinget i Prop. 111 L (2020–2021) punkt 2.2.2.

Når det gjelder sensurfristen ved klagesensur viste Universitetet i Oslo (UiO) til at utvalget skriver at resultatet fra den nye sensuren bør foreligge innen 15 virkedager fra klagefristen har utløpt, men at det i selve lovforslaget står at klager skal behandles uten ugrunnet opphold. UiO ønsket å beholde dagens regel på dette punktet om at sensurfristen for klagesensur bør følge forvaltningsloven. Universitetet i Agder mente også at klage på karakter skal behandles etter forvaltningslovens regler om saksbehandlingstid, dvs. uten ugrunnet opphold. Høyskolen Kristiania anbefalte at fristen framgår av universitets- og høyskoleloven slik at saksbehandlingen ikke tar uforholdsmessig lang tid eller medfører for stor variasjon i praksis blant institusjonene. NITO Studentene mente at enhver klage på karakter må være ferdigbehandlet før avholdelse av kontinuasjonseksamener for å skape forutsigbarhet for studentene.

Universitetet i Bergen foreslo å stryke forslaget i § 8-11 tredje ledd andre punktum (dagens § 3-9 femte ledd tredje punktum), som handler om kombinasjonen skriftlig og justerende muntlig prøve, da de mente at slik særskilt regulering bør overlates til institusjonene å gjøre.

Universitetet i Sørøst-Norge (USN) bemerket at det i lovforslaget om formelle feil er tydeliggjort at det ved ny sensur skal oppnevnes to nye sensorer. USN anbefalte at dette også gjøres i paragrafen om gjennomføringen av klagesensur, altså at dagens § 3-9 femte ledd første punktum videreføres.

15.11.4 Departementets vurdering

Når det gjelder sensurfrist ved klage, er departementet enig med universitets- og høyskolelovutvalget om at det er vanskelig å foreslå regler om konkrete sensurfrister ved klage, fordi klagesensur ofte gjennomføres når det er ferieavvikling ved institusjonene og det kan være vanskelig å skaffe sensorer.

Det følger av forvaltningsloven § 11 a at forvaltningsorganet skal forberede og avgjøre saken uten ugrunnet opphold. Dersom det er sannsynlig at det vil ta uforholdsmessig lang tid før en henvendelse kan besvares, skal det snarest mulig gis et foreløpig svar.

Hva som ligger i «uten ugrunnet opphold» vil variere fra sak til sak, og det vil måtte avgjøres på grunnlag av en konkret individuell vurdering av hensynet til en forsvarlig saksbehandling, sakens omfang, kompleksitet og tilgjengelige ressurser, jf. Ot.prp. nr. 75 (1993–94).

Departementet er enig med utvalget når de peker på at å vurdere klagene etter hvert som klagene blir oversendt kan skape problemer for institusjonene og deres sensorer. Det blir da vanskelig å sammenligne klagene som kommer inn først med de som kommer inn sent, men fortsatt innenfor fristen. Denne fristen kan variere med flere uker fordi klagefristen er tre uker, men hvis studentene ber om begrunnelse, eller har klagd over formelle feil ved eksamen mv., er fristen fortsatt tre uker etter at begrunnelsen er mottatt eller klagebehandlingen over formelle feil er ferdigstilt og gjort kjent for studenten. Å avgjøre klagene etter hvert som de kommer inn, kan innebære at arbeidet utføres over et betydelig tidsrom og det blir også vanskeligere for sensorene å se besvarelsene i relevant sammenheng.

Departementet mener at det er viktig at studentene mottar resultatet fra klagebehandlingen så raskt som mulig, spesielt fordi sensurvedtaket kan ha innvirkning på videre studier studenten har søkt opptak til. Hvis klagesensuren tar for lang tid, kan resultatet bli at studenten mister plassen. Departementet mener imidlertid at de generelle reglene i forvaltningsloven er tilstrekkelig, og at det ikke det bør innføres særregler i universitets- og høyskoleloven.

Departementet foreslår også å videreføre dagens regel i § 3-9 femte ledd om at ved klage på sensurvedtaket skal to nye sensorer vurdere besvarelsen, det vil si sensorer som ikke har medvirket ved bedømmelsen av klagers besvarelse. Det er dog en fordel om de har vært førstegangssensorer ved den aktuelle eksamenen. Minst én av sensorene må være ekstern ved klage på sensurvedtaket. Det er også foreslått videreført at endring kan gjøres både til gunst og ugunst for klager.

Universitets- og høyskolelovutvalget foreslo å videreføre bestemmelsen i § 3-9 femte ledd tredje punktum, om at dersom det har vært holdt muntlig prøve i tilknytning til skriftlig eksamen og deretter satt en felles karakter ut fra en samlet vurdering av begge prøvene, så er det bare den skriftlige delen av prøven som kan påklages hvis den muntlige prestasjonen er av en slik art at den ikke er etterprøvbar. Og at den muntlige delen av eksamen derfor må tas på nytt hvis karakteren på den skriftlige delen av eksamen har blitt endret som følge av klagesensur. Departementet foreslår å videreføre denne regelen i den nye loven.

Universitets- og høyskolelovutvalget foreslo også å oppheve uhl. § 5-3 fjerde ledd femte punktum om at sensorene i klagesensuren ikke skal få opprinnelig karakter, sensors begrunnelse for denne eller studentens begrunnelse for klagen (såkalt blind sensur). Utvalgets forslag ble vurdert av Stortinget på bakgrunn av Prop. 111 L (2021–2022) og det ble besluttet å ikke oppheve ordningen med blind sensur. Departementet foreslår ingen endringer i dette, og det er i forslag til ny lov fortsatt «blind sensur» ved klage på karakter.

Presiseringen i uhl. § 5-3 syvende ledd om at karaktersetting ved ny sensurering ikke kan påklages foreslås ikke videreført, da dette anses som rettslig overflødig siden denne regelen allerede framgår av forvaltningsloven § 28 første ledd siste punktum.

15.11.5 Departementets forslag

Departementet foreslår

• å videreføre reglene i uhl. § 3-9 femte ledd og § 5-3 fjerde og sjette ledd om gjennomføring av klagesensur, se forslaget til § 11-11

• å ikke videreføre presiseringen i uhl. § 5-3 sjuende ledd om at karakteren i klagesensuren ikke kan påklages

15.12 Vitnemål og annen dokumentasjon av resultater

15.12.1 Dagens regler

Bestemmelser om utstedelse av vitnemål ble lovfestet for universiteter og vitenskapelige høyskoler i universitetsloven fra 1989, for høyskoler i universitets- og høgskoleloven fra 1995 og for de private høyskolene i dagens universitets- og høyskolelov (uhl.) fra 2005. Vitnemål er betegnelsen på det dokumentet hvor det attesteres at studenten har fullført gradsstudium eller studieprogram. Andre attestasjoner kalles i dag karakterutskrift, og vil kunne gis rent administrativt og uten formkrav, se Ot.prp. nr. 85 (1993–94) merknader til § 53.

Etter uhl. § 3-11 første ledd utsteder universiteter og høyskoler vitnemål ved fullført utdanning. Den som ikke har fullført utdanning, kan få karakterutskrift for eksamenene eller prøvene vedkommende har bestått. Enkelte universiteter og høyskoler utsteder vitnemål og karakterutskrift på papir, mens andre har gått over til digitale vitnemål og karakterutskrifter. Dette innebærer at man kan laste ned vitnemålet med digital signatur fra institusjonen via vitnemålsportalen, mens karakterutskrifter kan studenter hente ut i et studentsystem.

I tillegg til vitnemålet skal det utferdiges et Diploma Supplement. Dette er et vitnemålstillegg som skal sikre rettferdig, internasjonal akademisk og yrkesmessig godkjenning av kvalifikasjonen, og gi en utfyllende beskrivelse av kvalifikasjonen som studenten har oppnådd. Tillegget følger vitnemålet og er bare gyldig sammen med dette, jf. Ot.prp. nr. 40 (2001–2002) punkt 12.1.10 merknader til uhl. § 53 nr. 1.

Det følger videre av uhl. § 3-11 tredje ledd at for de som tar eksamen som privatist, skal det angis på vitnemålet eller karakterutskriften dersom kunnskaper og ferdigheter er prøvd på en annen måte enn for studenter som er tatt opp ved studiet. Det at en person er privatist, skal ikke i seg selv føre til en merknad på vitnemålet hvis vedkommende er prøvd på samme måte som studentene ved institusjonen, jf. Ot.prp. nr. 40 (2001–2002) punkt 12.1.10 merknaden til § 53 nr. 3.

Etter uhl. § 3-11 fjerde ledd skal det framgå av vitnemålet dersom utdanningen er gitt i felleskap med andre institusjoner, jf. uhl. § 3-2 første ledd. Dette gjelder såkalte fellesgrader. En fellesgrad (Joint Degree) er utviklet i samarbeid mellom to eller flere institusjoner, og er også tildelt i fellesskap.

Helse- og omsorgsdepartementet kan etter uhl. § 3-11 femte ledd pålegge den enkelte institusjon å gi autorisasjon for helsepersonell «i forbindelse med utstedelse av vitnemål, i den utstrekning det er fastsatt i forskrift gitt i medhold av lov 2. juli 1999 nr. 64 om helsepersonell m.v.». Per i dag er ikke slikt pålegg gitt.

I uhl. § 4-14 a er det gitt behandlingsgrunnlag for at universiteter og høyskoler kan dele personopplysninger med vitnemålsportalen slik at studenter og andre kan velge å dele sine vitnemål og karakterer digitalt.

15.12.2 Universitets- og høyskolelovutvalgets forslag

Det følger av forskrift om godkjenning av norsk og utenlandsk høyere utdanning og av realkompetanse (godkjenningsforskriften) § 3 at minst 60 av studiepoengene som skal inngå i grunnlaget for graden, må være avlagt ved institusjonen for at institusjonen skal kunne utstede vitnemål for fullført utdanning. Universitets- og høyskolelovutvalget foreslo i NOU 2020: 3 å flytte denne regelen til loven, slik at det tydelig framkommer for de som bruker den.

Flertallet i utvalget foreslo videre at eventuelle gjentak av eksamen skal framgå av vitnemålet. Flertallet presiserer at det er siste karakter som bør gjelde og at studenten ikke kan velge den beste. Bakgrunnen for forslaget er at det følger av alminnelig forvaltningsrett at det er siste vedtak, i dette tilfellet avlagt eksamen, som er gjeldende, og at det siste sensurvedtak i et fag også er den mest relevante og oppdaterte karakteren. Utover dette foreslo utvalget å videreføre reglene om vitnemål og karakterutskrift.

Mindretallet pekte på at det er ulike årsaker til at noen tar eksamen om igjen, og at det kan ha negative konsekvenser for studentens møte med arbeidslivet dersom gjentak framkommer av vitnemålet. Mindretallet så det som svært uheldig at institusjonene skal ha mulighet til å påføre enkelte studenter en slik ulempe og ønsker derfor at eventuelle gjentak av eksamen ikke skal framgå av vitnemålet. Mindretallet mente også at å ta opp igjen eksamen i seg selv er ugunstig for studentene, ettersom det i praksis resulterer i at studenten tar mer enn 30 studiepoeng det kommende semesteret.

15.12.3 Høringsinstansenes syn

Det var om lag 27 høringsinstanser som uttalte seg om universitets- og høyskolelovutvalgets forslag.

Forslaget om å flytte reglene fra dagjeldende godskrivingsforskrift § 3 til loven ble ikke kommentert konkret av andre enn Universitetet i Sørøst-Norge (USN), som blant annet anbefalte at overskriften på paragrafen endres ettersom den også regulerer retten til karakterutskrift. USN mente forslaget som erstatter dagens § 3-11 femte ledd, bør omformuleres slik at det framgår tydeligere at det er helsemyndighetene som har myndighet til å tildele autorisasjon, med mindre institusjonene gis slik fullmakt.

Dysleksi Norge viste til at det i forslaget som erstatter dagens § 3-11 tredje ledd står at det skal framgå av vitnemålet om en persons kunnskaper og ferdigheter er prøvd på annen måte enn for studenter som er tatt opp ved studiet. Dysleksi Norge var sterkt kritisk til at den enkeltes eventuelle tilretteleggingsbehov skal framgå av vitnemålet, og viste til at det etter likestillings- og diskrimineringsloven § 30 første ledd bokstav er forbudt for arbeidsgivere å innhente opplysninger om en søkers funksjonsnedsettelse.

Det var 26 høringsinstanser som uttalte seg om forslaget fra flertallet i utvalget om at antall eksamensforsøk skal framgå av vitnemålet. Det var et klart flertall på 22 høringsinstanser som var imot forslaget. Dette var blant annet Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet, OsloMet, Universitetet i Agder, Universitetet i Oslo, Universitetet i Stavanger, Universitetet i Sørøst-Norge, Dysleksi Norge, Funkisstudentene, Norsk studentorganisasjon og Universitets- og høgskolerådet.

De som var imot forslaget, pekte blant annet på at dette bidrar til et unødvendig stigma ovenfor studenter som har særskilte behov, at det er flere årsaker til at en student trenger å ta eksamen flere ganger og at det kan ha konsekvenser for studentenes møte med arbeidslivet dersom antall forsøk skal framgå av vitnemålet.

De som støttet flertallets forslag var Norges handelshøyskolen, Politihøgskolen, Universitetet i Bergen og Universitetet i Tromsø. De pekte blant annet på at hvis antall forsøk framgår av vitnemålet, så kan det bidra til at færre tar eksamen på nytt.

Et annet forslag fra utvalget var at den siste karakteren i faget skal gjelde. Dette framgikk ikke direkte av lovforslaget, men av en særmerknad til lovparagrafen. Det var 18 høringsinstanser som uttalte seg om dette forslaget, hvor det var et klart flertall på 13 høringsinstanser som var imot forslaget. Dette var Handelshøyskolen BI, Høgskolen i Innlandet, Høgskolen i Molde, Høgskulen på Vestlandet, OsloMet, Universitetet i Agder, Universitetet i Oslo, Universitetet i Tromsø, VID vitenskapelige høgskole, Norsk studentorganisasjon, Studenttinget på Vestlandet og Universitets- og høgskolerådet.

De som var imot forslaget pekte blant annet på at endring av dagens praksis vil være urimelig, og at forslaget heller ikke er begrunnet eller utredet av utvalget. Videre mente høringsinstansene at forslaget kan ha uheldige konsekvenser, og at det kan legge en stopper for noen som ønsker å forbedre en karakter.

De som støttet forslaget var Nord universitet, Norges handelshøyskole, Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet, Universitetet i Bergen og Universitetet i Stavanger. Disse pekte blant annet på at enkelte fagmiljøer bruker betydelige ressurser på å tilrettelegge for studenter som tar om igjen de samme emnene flere ganger for å forbedre karakteren. De mente at forslaget vil avhjelpe denne situasjonen, som bare i varierende grad gir studentene ekstra læring. Enkelte presiserte at en slik regel må framgå av loven, og ikke bare av særmerknaden.

15.12.4 Departementets vurdering

Departementet har vurdert innspillet fra Universitetet i Sørøst-Norge om å endre overskriften på paragrafen for å tydeliggjøre at den også regulerer studentens krav på karakterutskrift. Departementet foreslår å gå bort fra å bruke uttrykket «karakterutskrift» da det indikerer dokumentasjon på papir mens karakterer i de fleste tilfeller dokumenteres digitalt. Departementet foreslår å bruke overskriften «vitnemål og annen dokumentasjon av resultater» for å tydeliggjøre at bestemmelsen handler om mer enn bare vitnemål.

Departementet er enig med universitets- og høyskolelovutvalget i at det er hensiktsmessig å ta inn i loven en presisering som i dag følger av godkjenningsforskriften § 3 om at minst 60 av studiepoengene som skal inngå i grunnlaget for graden, må være avlagt ved institusjonen for at institusjonene skal kunne utstede vitnemål for fullført utdanning. Begrunnelsen for dette vilkåret er at institusjonen må kunne gå faglig god for den utdanning som er lagt til grunn for graden og utstedelsen av vitnemålet. Det var ingen av høringsinstansene som hadde konkrete merknader til dette forslaget.

Departementet foreslår å videreføre regelen om at universiteter og høyskoler skal utstede vitnemål ved fullført utdanning, og at den som ikke har fullført utdanning, kan få dokumentasjon av eksamenene vedkommende har bestått. Det var ingen høringsinstanser som kommenterte dette forslaget konkret. Tidligere ble vitnemål og annen dokumentasjon av resultater primært utstedt på papir, men flere universiteter og høyskoler har nå gått over til digital dokumentasjon.

Et digitalt vitnemål er et fullverdig vitnemål når det er utstedt med elektronisk signatur, og er det samme som et vitnemål trykket på papir. Det digitale vitnemålet er elektronisk signert av SIKT – kunnskapssektorens tjenesteleverandør.

Vitnemålsportalen ble tatt i bruk i 2017. Det er en nasjonal og verifisert sektorløsning for deling av vitnemål i høyere utdanning. Via portalen kan nåværende og tidligere studenter selv hente ut resultatene sine fra universiteter og høyskoler og dele dem med studiesteder, mulige arbeidsgivere og andre. Formålet med å etablere dette digitale systemet for utveksling av vitnemål og karakterer var å skape en tjeneste der man på en enkel måte kan synliggjøre resultatene sine, og der mottakerne kan stole på at resultatene er korrekt gjengitt. For at vitnemålet skal beholde sin ekthet, må vitnemålet deles i vitnemålsportalen. Dette betyr at man deler en lenke i portalen til dem man ønsker skal få se vitnemålet.

Portalen i seg selv inneholder ikke resultater i form av vitnemål og karakterer, men er et system for å hente denne informasjonen fra institusjonenes databaser når personen selv ønsker å dele vitnemål og karakterer med andre. I dag er det regulert i § 4-14 a at universiteter og høyskoler automatisk kan dele opplysninger om at enkeltpersoner har vitnemål og karakterer i sine databaser, inkludert personers navn og fødselsnummer/D-nummer. Selve delingen av resultater skjer når personen selv logger seg inn i portalen og initierer det. Departementets mener at institusjonenes deling av opplysninger bør reguleres i paragrafen om vitnemål og annen dokumentasjon av resultater. Departementet foreslår at hvilke personopplysninger som kan deles skal fastsettes i forskrift. Hjemmelen for slik regulering i forskrift vil være § 2-8 andre ledd, fordi institusjonene gis i oppgave å kunne legge til rette for at vitnemål og karakterer skal kunne deles via portalen. Forslaget innebærer ingen materielle endringer.

Departementet foreslår også å videreføre reglene om Diploma Supplement ved utstedelse av vitnemålet. Dette er et vitnemålstillegg som skal sikre rettferdig, internasjonal akademisk og yrkesmessig godkjenning av kvalifikasjonen, og gi en utfyllende beskrivelse av kvalifikasjonen som studenten har oppnådd. Bruken av Diploma Supplement er viktig for å tydeliggjøre innholdet i det norske utdanningssystemet overfor andre lands institusjoner, arbeidsgivere mv. Departementet foreslår å ikke videreføre uhl. § 3-11 første ledd andre punktum om at NOKUT kan gi retningslinjer om innholdet i Diploma Supplement. Slike retningslinjer trenger ikke lovhjemmel og reguleringen er dermed rettslig overflødig. Departementet legger opp til at det fortsatt skal være retningslinjer om innholdet i Diploma Supplement.

Departementet foreslår å videreføre uhl. § 3-11 tredje ledd om at det skal framgå av vitnemål eller annen dokumentasjon av resultater dersom en kandidats kunnskaper og ferdigheter er prøvet på en annen måte enn for studenter som er tatt opp ved studiet. Dette kan være tilfellet hvor institusjonen har innført mer varierte vurderingsformer for studentene, mens de som tar eksamen som privatist ikke er prøvet på samme måte. Departementet mener det da er riktig at potensielle arbeidsgivere blir gjort oppmerksom på forholdet hvis en privatist ikke har vært gjennom en like allsidig vurdering. Med privatist menes personer som tar eksamener i emner uten å ha studierett.

Departementet foreslår også, i likhet med universitets- og høyskolelovutvalget, å videreføre at det skal framgå av vitnemålet dersom utdanningen er gitt i samarbeid med andre institusjoner, gjennom såkalt fellesgrad. Se nærmere omtale av fellesgrader i punkt 7.8.

Departementet foreslår å ikke videreføre hjemmelen i uhl. § 3-11 femte ledd. Dette er allerede regulert i helsepersonelloven § 53 hvor det står at «[d]epartementet kan i forskrift pålegge den enkelte utdanningsinstitusjon og andre med utdanningsansvar å gi autorisasjon for utdanninger der det ikke kreves praktisk tjeneste, jf. § 48 a andre ledd bokstav c og 48 a tredje ledd.» Helse- og omsorgsdepartementet har per i dag ikke delegert myndigheten om tildeling av autorisasjon til institusjonene.

Departementet foreslår ikke at antall eksamensforsøk skal framgå av vitnemålet, slik universitets- og høyskolelovutvalget foreslo. De fleste av høringsinstansene er også imot dette forslaget. Departementet viser til at eksamensresultatet gjenspeiler studentens kunnskap og ferdigheter uavhengig av antall gjentak. Hvis man skal redusere antallet ganger studenten tar opp igjen eksamen, finnes det andre måter enn at antallet forsøk skal framgå av vitnemålet eller annen dokumentasjon av resultater. Man kan for eksempel i forskrift regulere antallet ganger det er lov med gjentak for å forbedre karakteren. Som enkelte høringsinstanser også har pekt på, kan det være mange årsaker til at en student har behov for å ta samme eksamen flere ganger, det kan være sykdom eller utfordrende livssituasjoner som gjør at man ikke har prestert slik man hadde håpet på. Departementet mener at hvis antallet forsøk påføres vitnemålet, vil dette for eksempel kunne medføre uønsket problematisering i jobbintervjuer.

Departementet følger heller ikke opp forslaget fra universitets- og høyskolelovutvalget om at den siste karakteren skal framgå av vitnemålet i stedet for beste karakter hvis studenten har tatt eksamen flere ganger. Departementet kan ikke se at det er gode nok grunner for å gå bort fra dagens ordning og mener at det er viktig for studentene å kunne forsøke å forbedre sine karakterer med tanke på opptak til videre studier. Det er også i strid med flere av institusjonenes forskrifter, som fastsetter at beste karakter er gyldig ved gjentak.

15.12.5 Departementets forslag

Departementet foreslår

• å flytte kravet om at minst 60 av studiepoengene som skal inngå i grunnlaget for graden, må være avlagt ved institusjonen for at institusjonene skal kunne utstede vitnemål for fullført utdanning, fra forskrift til lov, se forslaget til § 11-12 andre ledd

• å ikke videreføre regelen i uhl. § 3-11 femte ledd om at Helse- og omsorgsdepartementet kan pålegge den enkelte institusjon å gi autorisasjon for helsepersonell

• å ellers videreføre reglene i uhl. § 3-11 om vitnemål mv. med enkelte språklige endringer, se forslaget til § 11-12 første og tredje til sjette ledd

• å videreføre reglene i uhl. § 4-14 a som gir generell hjemmel for institusjonene til å dele opplysninger om vitnemål og karakterer, se forslaget til § 11-12 sjuende ledd