3 Lovens virkeområde
3.1 Virksomheten som skal reguleres
3.1.1 Gjeldende rett
Enhver som i næring påtar seg å føre regnskap for andre skal være autorisert av Finanstilsynet, jf. regnskapsførerloven § 1 første ledd. Autorisasjonsplikten inntrer dersom regnskapsføringen skjer som ledd i næring. Dette vil i hovedsak innebære utføring av regnskapstjenester i ervervsvirksomhet. Næringsbegrepet er nærmere omtalt i utredningen (NOU 2018: 9) kapittel 3.1.1 andre avsnitt.
Loven gjelder regnskapsføring «for andre». Regnskapsføring i egen virksomhet eller regnskapsføring som ansatte utfører for sin arbeidsgiver er ikke omfattet av regnskapsførerloven.
Etter regnskapsførerloven § 2 første ledd er regnskapsføring definert som utføring av oppdragsgivers plikter etter regnskaps- og bokføringslovgivningen og utarbeidelse av oppgaver og opplysninger for oppdragsgiver som denne skal gi i henhold til lov eller forskrift. Det vises her til oppdragsgivers plikter etter regnskapslovgivningen og til pliktige oppgaver og opplysninger etter lov og forskrift, herunder regnskapsrapportering etter bokføringsloven § 3 og årsoppgjør. Etter § 2 tredje ledd gjelder bestemmelsene i loven tilsvarende for regnskapsføreroppdrag som autorisert regnskapsfører påtar seg, selv om oppdragsgiveren ikke har plikter som nevnt i første ledd.
Det som gjerne omtales som systemleveranser er ikke omfattet av loven. Som systemleveranser regnes å være utvikling og oppsett av regnskapssystemer. Bruk og håndtering av systemet til å håndtere konkrete transaksjoner er derimot å regne som regnskapsføring, og dermed omfattet av loven.
I de tilfeller regnskapsforetak påtar seg oppdrag hvor det får adgang til å belaste oppdragsgiverens bankkonto, er dette ikke regnskapsføring etter loven. Slik oppdrag utføres gjerne i forbindelse med f.eks. lønnsoppdrag eller fakturering. Standard for god regnskapsføringsskikk punkt 5.7 har derfor enkelte bestemmelser om betalingsoppdrag.
Etter regnskapsførerforskriften § 5-1 er det gjort unntak for autorisasjonsplikten for konsernselskap, slik at regnskapsføringen for øvrige konsernselskap kan utøves av ett av konsernselskapene. Tilsvarende gjelder for foretak hvor eierforholdene er av vesentlig samme karakter som et konsernforhold. Tilsvarende anvendelse får unntaket for samarbeidende foretak hvor felles regnskapsføring fremstår som en naturlig del av samarbeidet. Franchise-samarbeid, samarbeid innenfor samvirker og boligbyggelag som fører regnskap for tilknyttede borettslag vil eksempelvis omfattes av unntaket.
3.1.2 Utvalgets vurderinger
Lovens formål og anvendelsesområde
Utvalget viser til at lovens formål tilsier at den regulerte virksomheten fortsatt knyttes til utførelsen av pliktene etter bokføringsloven og regnskapsloven, samt pliktig regnskapsføring etter bokføringsforskriften § 3.
Utvalget mener at definisjonen av regnskapsføring skal omfatte de samme oppgavene som i dag, men har foreslått en noe annen utforming av definisjonen som presiserer at utarbeidelse av lovbestemte oppgaver og opplysninger omfatter pliktig regnskapsrapportering som nevnt i bokføringsforskriften § 3. Utvalget viser til at dette er i tråd med innarbeidet forståelse av den gjeldende definisjonen. Utvalget viser videre til at den foreslåtte definisjonen av regnskapsføring er teknologinøytral.
Utvalget ønsker å videreføre skille mellom systemleveranser og regnskapsføring. Det vil si at utvikling og oppsett av regnskapssystemer er utenfor loven, mens bruk av systemet til å håndtere konkrete transaksjoner i henhold til bokføringsloven og produsere regnskapsrapportering er innenfor. Spørsmålet er om regnskapsføreren tar stilling til bokføringen eller tar ansvar for resultatet av regnskapsføringen overfor oppdragsgiveren.
Virksomhet som er tilknyttet regnskapsoppdraget
Utvalget har vurdert om loven bør gjelde for visse tjenester som leveres av regnskapsforetak i tilknytning til regnskapsføringen eller som ligger nær opptil regnskapsføring slik det er definert i lovforslaget. Utvalget mener at de oppgavene som skal omfattes av loven, må angis mer konkret ut fra et identifisert behov.
Utvalget foreslår å videreføre at bestemmelser i loven om utførelsen av regnskapsoppdrag også skal gjelde når et godkjent regnskapsforetak påtar seg å utføre bokføring eller utarbeide årsregnskap for en oppdragsgiver som ikke har plikter etter bokføringsloven eller regnskapsloven.
I enkelte tilfeller vil regnskapsforetaket påta seg oppdrag hvor det får adgang til å belaste oppdragsgiverens bankkonto (betalingsoppdrag). Utvalget foreslår at loven bør gjelde når et regnskapsforetak utfører betalingsoppdrag i tilknytning til et regnskapsoppdrag.
Utvalget er delt i sin vurdering av om loven bør regulere oppbevaring av midler for oppdragsgiver på klientkonto. Utvalgets flertall foreslår ikke å regulere oppbevaring av midler for oppdragsgiver (klientkonto). Flertallet viser til at dette ikke er en tjeneste som naturlig inngår i virksomheten til et regnskapsforetak, og at det er uten betydning for å ivareta de særskilte behovene til små og mellomstore foretak for kyndig utførelse av deres regnskapsplikter etter bokføringsloven, regnskapsloven og skatte- og avgiftslovgivningen. Etter flertallets vurdering kan egen regulering i større grad legitimere at regnskapsførere påtar seg å oppbevare midler for oppdragsgiver.
Utvalgets mindretall er enig med flertallet i at det ikke er en god løsning at regnskapsførere har klientkontoer. Et ønske fra partene om at regnskapsfører skal ha tilgang til oppdragsgivernes midler bør etter mindretallets vurdering ordnes i form av betalingsfullmakt til oppdragsgivernes bankkontoer. Mindretallet påpeker at bruk av klientkontoer kan være betalingstjenester som krever konsesjon etter finansforetaksloven. Mindretallet mener at opprettelse av klientkontoer som faller utenfor definisjonen av betalingstjenester i finansforetaksloven, bør reguleres i regnskapsførerloven for å sikre at oppdragsgivers midler ikke går tapt. Utvalgets mindretall foreslår på bakgrunn av dette en hjemmel for Finansdepartementet til å fastsette en forskrift. Mindretallet viser til at forskriften vil kunne inneholde bestemmelser som skal sikre at regnskapsfører håndterer klientmidlene på en betryggende måte. Dette innebærer blant annet at klientmidlene
skal oppbevares på egen konto adskilt fra regnskapsforetakets midler
til enhver tid skal være tilstrekkelig til å dekke forpliktelsen overfor oppdragsgiverne
avstemmes mot ansvaret overfor oppdragsgiverne. Avstemmingene skal minst skje månedlig og avvik mellom beløpsstørrelsene skal forklares
til enhver tid er sikret fullt ut enten gjennom forsikring eller sikkerhetsstillelse
Unntak fra autorisasjonsplikten for konsern
Utvalget påpeker at regnskapsføring for andre foretak i samme konsern har mer karakter av intern enn ekstern regnskapsføring. Utvalget foreslår på denne bakgrunn at unntak for regnskapsføring for andre foretak i samme konsern videreføres. Utvalget vil også videreføre unntaket for grupper av foretak hvor eierforholdene er av vesentlig samme karakter som i et konsern.
Unntak fra autorisasjonsplikten for samarbeidende foretak
Utvalget er delt i sin vurdering av om det skal være nødvendig med tillatelse for å utføre regnskapsføring for en gruppe av samarbeidende foretak hvor felles regnskapsføring er en mindre del av et videre samarbeid for å ivareta deltakernes interesser. Utvalgets flertall foreslår at det ikke skal være nødvendig med tillatelse for å utføre regnskapsføring for samarbeidende foretak, og at begrunnelsen er det samme som for konsernunntaket nevnt i punkt 3.1.2.3 over. Utvalgets mindretall mener at unntaket for samarbeidende foretak ikke bør gjennomføres, og viser blant annet til hensynet til deltakerne i samarbeidet. Se NOU 2018: 9 s. 24.
Navnet på den regulerte virksomheten
Den teknologiske utviklingen medfører en ny måte å jobbe på for regnskapsførere. Utvalget har vurdert om den regulerte virksomheten i lys av dette bør kalles noe annet enn «regnskapsføring».
Utvalgets flertall foreslår at betegnelsen «regnskapsføring» videreføres. Flertallet viser blant annet til at «regnskapsføring» er et innarbeidet begrep som ganske presist angir det loven regulerer. Videre er det vist til at begrepet er teknologinøytralt som dekker både bruk av manuelle og automatiserte systemer i utføringen av oppdragsgiverens plikter. Et mindretall foreslår å erstatte begrepet med «levering av regnskapstjenester». Mindretallet viser blant annet til at ny lov gir mulighet til å modernisere begreper slik at de blir mer i samsvar med yrkets utvikling og måten oppdrag blir utført på i fremtiden. Mindretallet ser heller ingen utfordringer med hensyn til avgrensning av begrepet innenfor loven da dette klart vil fremgå av definisjonen slik som i dag.
3.1.3 Høringsinstansenes merknader
Regnskap Norge og Den norske Revisorforeningen støtter utvalgets forslag om i hovedsak uendret virkeområde for regnskapsførerloven.
Lovens formål og anvendelsesområde
Hovedorganisasjonen Virke støtter utvalgets forslag om å videreføre autorisasjonsordningen for regnskapsførere. Selv om det ikke er direkte berørt i NOU 2018: 9, ber Virke om at det legges bedre til rette for at den private regnskapsførerbransjen kan påta seg oppgaver på vegne av det offentlige.
Norges kommunerevisorforbund (NKRF) viser til at mange kommuners regnskapsavdeling i dag fører regnskap også for andre selvstendige rettssubjekter. De viser til at det i utredningens kapittel 3.1.1 henvises til NOU 1983: 20 for omtale av næringsbegrepet, men at det ikke er entydig at denne tolkningen også skal legges til grunn ved vurderingen i forslaget til ny regnskapsførerlov. Omtalen av vederlag kan leses som at det er selve vederlaget som må ha et visst omfang før kravet til autorisasjon oppfylles, men det kan også være at selve oppdraget må ha et visst omfang. NKRF savner derfor en tydeligere avklaring av hva som ligger i næringsbegrepet i denne sammenhengen, samt hva som menes med vederlag av et visst omfang. Regnskap Norge støtter at regnskapsføring for et annet foretak i samme konsern eller gruppe av foretak hvor eierforholdene er av vesentlig samme karakter som i et konsern, fortsatt skal unntas fra loven. På denne måten legges det til rette for et naturlig og effektivt samarbeid mellom foretak under samme eierskap, også på regnskapsområdet.
Revisorforeningen støtter utvalgets forslag om at lovreglene skal gjelde for den samme virksomheten som i dag. Revisorforeningen slutter seg også til utvalgets omtale av avgrensningen mellom systemleveranser og regnskapsføring. Reguleringen i regnskapsførerloven passer ikke på systemleverandører selv om systemene i større grad utstyres med kunstig intelligens mv.
Næringslivets Hovedorganisasjon (NHO) er enig i at næringsbegrepet videreføres. De viser til at regnskapsførsel mot vederlag kan finne sted også der vederlag fra oppdragsgiver er beregnet slik at oppdragstakeren ikke tjener penger, men bare dekker kostnadene. Det kan tenkes oppdragstakere – foretak eller personer – som fører regnskap på slike fordelaktige (non-profit) betingelser, for eksempel der foreninger er oppdragsgivere. Slike tilfeller er så nært «frivillig» regnskapsføring at NHO mener at det bør falle utenfor virkeområdet for loven.
Virksomhet som er tilknyttet regnskapsoppdraget
Hovedorganisasjonen Virke støtter ikke mindretallets forslag om at regnskapsførerloven skal gjelde når et regnskapsforetak oppbevarer oppdragsgivers klientmidler på regnskapsførerforetakets konto (klientkonto).
Skattedirektoratet er enig i utvalgets vurdering av at det ikke er en god løsning at regnskapsforetakene har klientkontoer, og at dette ikke naturlig hører under vanlige regnskapstjenester, og støtter flertallets forslag på dette punktet. Skattedirektoratet vil likevel påpeke at dersom regnskapsforetaket får anledning til å ha klientkonto, bør regnskapsførerloven ha regler som omfatter en slik ordning, som foreslått av mindretallet.
Finanstilsynet støtter mindretallets forslag om at oppbevaring av klientmidler må være omfattet av regnskapsførerloven og underlagt tilsyn når oppbevaringen skjer i tilknytning til et regnskapsføringsoppdrag. Det vises til at så lenge det ikke er et forbud mot at regnskapsforetak oppbevarer klientmidler, må forholdet være regulert av regnskapsførerloven. Selv om oppdragsgiverne er næringsdrivende, er det mange enkeltpersonforetak og små aksjeselskaper som benytter seg av regnskapsførere. Disse vil ikke alltid ha den profesjonalitet og oppmerksomhet som er nødvendig for å sikre at egne interesser blir ivaretatt når det avtales at midlene skal stå på konto i regnskapsforetakets navn. Tvert imot vil det være en forventning om at reguleringen av autoriserte regnskapsforetak og det offentlige tilsynet med disse, gir en beskyttelse av midler som overlates til regnskapsforetak i tilknytning til et regnskapsføreroppdrag. Dersom ikke bestemmelser om at midlene skal oppbevares på egen konto adskilt fra regnskapsforetakets midler, og at klientmidlene til enhver tid må være sikret fullt ut gjennom forsikring eller sikkerhetsstillelse med mer tas inn i loven, må det tas inn en forskriftsbestemmelsene som kan benyttes til å sikre dette. Finanstilsynet antar at en forskriftshjemmel vil være tilstrekkelig.
Regnskap Norge støtter ikke at klientkonto skal være omfattet av loven, slik mindretallet foreslår. De viser til at administrasjon av oppdragsgivers midler med bruk av klientkontoer etter deres erfaring ikke er utbredt i regnskapsbransjen og anbefales verken av lovutvalget eller Regnskap Norge. I motsetning til betalingsoppdrag, anses dette ikke som en naturlig del av et regnskapsoppdrag. Regnskap Norge ser det derfor verken som nødvendig eller hensiktsmessig at regnskapsførers bruk av klientkontoer skal omfattes av loven. Å inkludere bruk av klientkontoer kan i tillegg gi inntrykk av at bruk av klientkontoer er naturlig og ønskelig i regnskapsforetak, noe som etter Regnskap Norges syn er uheldig. Hvis bruken av klientkontoer i tilknytning til regnskapsoppdrag øker og blir en utfordring, kan krav til håndtering av klientkontoer etter Regnskap Norges vurdering reguleres gjennom god regnskapsføringsskikk.
Regnskap Norge støtter at loven skal gjelde når et regnskapsforetak i tilknytning til et regnskapsoppdrag har adgang til å belaste oppdragsgivers bankkonto med utbetalinger.
Revisorforeningen mener at regnskapsførerloven ikke bør regulere annen tilgrensende virksomhet, som man ikke behøver autorisasjon for å drive. Revisorforeningen viser til at reguleringen av regnskapsførere er begrunnet i et behov for å ivareta oppdragsgivers lovbestemte regnskapsplikter etter bokføringsloven, regnskapsloven og skatte- og avgiftslovgivningen, og særlig i mindre foretak.
Unntak fra autorisasjonsplikten for samarbeidende foretak
Hovedorganisasjonen Virke støtter ikke mindretallets forslag om at unntaket fra autorisasjonsplikten for samarbeidende foretak ikke bør videreføres. Virke viser til at en slik begrensning slik vil ha negative konsekvenser for mange næringsdrivende som har organisert sin regnskapsføring på lik linje med andre fellestjenester ut fra vurderinger knyttet til hva som best sikrer de samlede interessene til virksomhetene. Virke minner også om at det er en rekke fordeler ved at næringsdrivende etablerer forpliktende samarbeid i form av franchise-modeller og lignende. Det vil være uheldig om man i forbindelse med slike samarbeidsmodeller ikke skal kunne ha et unntak fra autorisasjonsplikten.
Næringslivets Hovedorganisasjon (NHO) viser til at unntaket fra autorisasjonsplikten for «samarbeidende foretak» som utvalget går inn for å videreføre, muligens kan ha de ulemper som utvalget, og særlig mindretallet, peker på. NHO mener at det ikke er gitt noen forklaring på hvorfor de bokføringspliktige i samarbeidet har «liten reell mulighet til å unngå vilkår om å bruke felles regnskapsfører». Uten en slik forklaring mener NHO at det vil være vanskelig å vurdere denne ulempen, og at det uansett er klart at denne «reelle muligheten» vil variere fra samarbeid til samarbeid. NHO fremholder at dersom man ønsker en annen løsning enn den flertallet foreslår, må vurderingene være grundigere, og det endelige forslaget må bli utformet slik at den ivaretar de hensynene det er ment å ivareta. Videre fremholder NHO at det ikke finnes en entydig definisjon av hva et «foretak» er. De hensynene som ligger til grunn for forslaget gjelder like mye – og kanskje enda mer – for enheter som ikke tradisjonelt regnes som «foretak». For eksempel kan foreninger, lag og organisasjoner ha paraplyorganisasjoner eller fellesenheter som fører regnskap for dem. Lovteksten bør gi tydelig uttrykk for at annet enn «foretak» er omfattet, alternativt bør en proposisjon klargjøre dette. Kriteriene «samarbeidende» og «gruppe» bør vurderes og utdypes nærmere i proposisjonen. Forholdet mellom en oppdragsgiver og oppdragstaker kan være begrenset til oppdrag om regnskapsføring, og det er da knapt naturlig å kalle dette «en gruppe av samarbeidende foretak». Det kan se ut til at utvalget i hovedsak har vurdert regnskapsføring for kommersielle enheter. NHO mener at unntaket for samarbeidende foretak er minst like aktuelle for foreninger, lag og organisasjoner som er oppdragstakere. NHO mener at ordlyden bør bli utformet slik at slike forhold tydeligere blir omfattet av unntaket. NHO er også usikker på om det er nødvendig at samarbeidende foretak må utgjøre «en gruppe». Dette er et kriterium som gjør det utydelig hvilke forhold det må være mellom foretak, utover at de må samarbeide.
Frivillighet Norge viser til at frivillige organisasjoner i Norge tradisjonelt er organisert med lokalledd som er selvstendige juridiske personer, som gjennom vedtekter er knyttet sammen i regionale og nasjonale sammenslutninger. Over tid har hver organisasjon utviklet sin egen oppgavefordeling ut fra ulike hensyn, og i noen tilfeller tilbyr et regional- eller sentralledd regnskapsføring for sine underledd. I andre tilfeller kan en organisasjon ha skilt ut regnskapstjenester i en selvstendig enhet som fører regnskap for noen eller alle ledd i organisasjonen. Frivillighet Norge viser til at det er viktig at denne typen samarbeid kan fortsette uten at regnskapsførerloven blir gjeldende for det organisasjonsleddet, eller den enheten, som fører regnskap for andre organisasjonsledd. Videre viser Frivillighet Norge til at unntaket fra autorisasjonsplikten foreslås for samarbeidende «foretak». Frivillighet Norge mener at det ikke er en entydig definisjon av hva et «foretak» er. Frivillighet Norge fremhever at de hensynene som ligger til grunn for forslaget gjelder like mye – og kanskje enda mer – for enheter som ikke tradisjonelt regnes som foretak. Frivillighet Norge viser til at i de tilfeller foreninger og organisasjoner har paraplyorganisasjoner eller fellesenheter som fører regnskap for dem, vil regnskapsføringen ha mer karakter av intern enn ekstern regnskapsføring. Frivillige organisasjoner kan ha ulike organisasjonsformer, herunder forening, stiftelse eller ideelt aksjeselskap. Frivillighet Norge mener på denne bakgrunn at lovteksten bør gi tydelig uttrykk for at annet enn «foretak» er omfattet, alternativt bør en proposisjon klargjøre dette.
Norges kommunerevisorforbund viser til at mange kommuners regnskapsavdeling i dag fører regnskap også for andre selvstendige rettssubjekter. De viser til at det i utredningens kapittel 3.1.1 henvises til NOU 1983: 20 for omtale av næringsbegrepet, men at det ikke er entydig at denne tolkningen også skal legges til grunn ved vurderingen i forslaget til ny regnskapsførerlov. Omtalen av vederlag kan leses som at det er selve vederlaget som må ha et visst omfang før kravet til autorisasjon oppfylles, men det kan også være at selve oppdraget må ha et visst omfang. NKRF savner derfor en tydeligere avklaring av hva som ligger i næringsbegrepet i denne sammenhengen, samt hva som menes med vederlag av et visst omfang.
Regnskap Norge støtter at regnskapsføring for et annet foretak i samme konsern eller gruppe av foretak hvor eierforholdene er av vesentlig samme karakter som i et konsern, fortsatt skal unntas fra loven. På denne måten legges det til rette for et naturlig og effektivt samarbeid mellom foretak under samme eierskap, også på regnskapsområdet. Regnskap Norge går imidlertid imot en videreføring av unntaket fra autorisasjonsplikten for samarbeidende foretak hvor felles regnskapsføring er en mindre del av et samarbeid for å ivareta andre interesser for deltakerne. Regnskap Norge viser til at foretak som deltar i slike samarbeid kan ha liten mulighet til å påvirke hvilken regnskapsfører som skal ivareta deres plikter på regnskapsområdet. Regnskap Norge erfarer at for eksempel franchisegivere pålegger bruk av franchisens regnskapstjenester som forutsetning for å kunne inngå i samarbeidet. Regnskap Norge mener derfor at slike foretaks interesser bør som et minimum beskyttes gjennom at tjenestetilbyderne underlegges regnskapsførerloven. Regnskap Norge viser videre til at det gjeldende unntaket har gitt opphav til vanskelige tolkningsspørsmål når det gjelder hvilke samarbeidsformer som omfattes. Regnskap Norge støtter dermed mindretallsforslaget om å ikke videreføre unntaket fra autorisasjonsplikten for samarbeidende foretak.
Navnet på den regulerte virksomheten
Hovedorganisasjonen Virke har forståelse for den argumentasjonen et mindretall gir uttrykk for når det gjelder navnet på den regulerte virksomheten, men er usikker på om «levering av regnskapstjenester» er et velegnet alternativ til gjeldende begrep («regnskapsføring»).
3.1.4 Departementets vurderinger
Lovens formål og anvendelsesområde
Departementet mener i likhet med utvalget at lovreglene skal ha samme virkeområde som regnskapsførerloven har i dag, og at definisjonen av regnskapsføring skal omfatte de samme oppgavene som i dag følger av bokførings- og regnskapsloven, samt annen sentral regnskaps- og skattelovgivning. Lovens formål om å sikre kvalifiserte regnskapsførere for å sørge for at regnskapsføringen møter lovkravene, tilsier at den regulerte virksomheten fortsatt knyttes til utførelsen av pliktene etter bokføringsloven, herunder pliktig regnskapsrapportering etter bokføringsloven § 3 og regnskapsloven. Departementet foreslår i likhet med utvalget at det tas inn en presiserende henvisning til bokføringsloven § 3 i definisjonsbestemmelsen. Dette er i tråd med innarbeidet forståelse av den gjeldende definisjonen, og innebærer ingen realitetsendring. Se lovforslaget § 1-2 første ledd.
Departementet bemerker at plikten til å være autorisert fortsatt bør knyttes til at regnskapsføring skjer som ledd i næring. Dette er en videreføring av gjeldende rett. Departementet viser til lovens formål, og er enig med utvalget i at loven bør komme til anvendelse i de tilfeller regnskapsføringen utføres av ekstern regnskapsfører. Departementet slutter seg til utvalgets vurdering og foreslår å videreføre at loven skal gjelde regnskapsføring for andre.
I høringen har NHO vist til tilfeller der det føres regnskap mot vederlag, men slik at vederlag fra oppdragsgiver bare dekker kostnadene. Departementet har foreslått en hjemmel for Finanstilsynet til å gjøre unntak fra loven, og legger til grunn at Finanstilsynet i fastsettelsen av en slik forskrift vurderer om det bør gjøres unntak som dekker de tilfellene NHO har beskrevet. Utover dette vil det kunne være behov for å gi nærmere regler, blant annet om virkeområdet og avgrensningen av regnskapsførervirksomheten. Departementet foreslår derfor at det også tas inn en adgang til å gi nærmere regler i forskrift til gjennomføring, utfylling og avgrensning av loven.
Se lovforslaget § 1-1 og § 2-1.
Virksomhet som er tilknyttet regnskapsoppdraget
Departementet slutter seg til utvalgets vurdering om at bestemmelser i loven om utførelsen av regnskapsoppdraget også bør komme til anvendelse når et godkjent regnskapsforetak påtar seg å utføre regnskapsoppdrag for en oppdragsgiver som ikke har plikter etter bokføringsloven eller regnskapsloven. Dette er en videreføring av gjeldende rett. Departementet viser til at hensynet til oppdragsgiver taler for at regnskapsførerloven kommer til anvendelse. Departementet mener at oppdragsgiver også i slike tilfeller bør kunne føle seg trygg på at oppdraget er utført innenfor lovens rammer ved at grunnleggende krav til profesjonalitet i oppdragsutførelsen er overholdt. Departementet legger til grunn at loven ikke vil komme til anvendelse i de tilfeller hvor det er åpenbart at regnskapsfører ikke opptrer i kraft av sin autorisasjon, for eksempel frivillig regnskapsføring for en forening. Regnskapsfører kan håndtere betalingstransaksjoner for oppdragsgiver i forbindelse med regnskapsoppdraget når dette er avtalt i oppdragsavtalen eller på annen måte, jf. under. Betalingsoppdrag bør derfor etter departementets vurdering omfattes av regnskapsførerloven. Departementet foreslår at loven skal gjelde når et regnskapsforetak utfører slike betalingsoppdrag.
I NOU 2018: 9 punkt 3.1.2 viser utvalget til at regnskapsforetak i visse tilfeller påtar seg å oppbevare midler for oppdragsgiver. Bruk av klientkonto kan være betalingstjenester som krever konsesjon etter finansforetaksloven. Departementet mener i likhet med mindretallet at opprettelse av klientkontoer som faller utenfor definisjonen av betalingstjenester i finansforetaksloven, må reguleres i regnskapsførerloven for å sikre at oppdragsgivers midler ikke går tapt. Etter departementets vurdering er det for slike tilfeller nødvendig med bestemmelser som sikrer at regnskapsfører håndterer klientmidlene på en betryggende måte, f.eks. bestemmelser om at midlene skal oppbevares på en adskilt konto og at midlene til enhver tid er sikret gjennom forsikring eller sikkerhetsstillelse og at det foreligger en motregningserklæring fra kredittinstitusjonen som tilbyr klientkontoen. Finanstilsynet har i sin høringsmerknad gitt utrykk for at dette vil kunne reguleres i forskrift og at en forskriftshjemmel etter Finanstilsynets syn vil være tilstrekkelig. Departementet slutter seg til mindretallets og Finanstilsynets vurdering og foreslår en hjemmel til å regulere regnskapsførers håndtering av klientmidler i forskrift. Dersom det er behov for at regnskapsfører i tilknytning til et regnskapsoppdrag skal ha tilgang til oppdragsgiverens midler, bør dette etter departementets vurdering bygges på fullmakt til å disponere over oppdragsgivernes kontoer.
Se lovforslaget § 1-1 annet ledd.
Unntak fra autorisasjonsplikten for konsern
Departementet mener i likhet med utvalget at unntak for regnskapsføring for øvrige konsernselskap som utøves av ett av konsernselskapene bør videreføres. Regnskapsføring for andre foretak i samme konsern har mer karakter av intern enn ekstern regnskapsføring. Departementet deler videre utvalgets vurdering om at unntaket for grupper av foretak hvor eierforholdene er av vesentlig samme karakter som i et konsern bør videreføres. Departementet foreslår på denne bakgrunn at loven ikke skal gjelde for regnskapsføring for annet foretak i samme konsern eller gruppe av foretak hvor eierforholdene er av vesentlig samme karakter som i et konsern.
Se lovforslaget § 1-1 tredje ledd bokstav a.
Unntak fra autorisasjonsordningen for samarbeidende virksomheter
Departementet viser til at regnskapsføring for samarbeidende virksomheter, i likhet med regnskapsføring for foretak i konsern, har mer karakter av intern enn ekstern regnskapsføring. Departementet mener i likhet med utvalget at gjeldende rett bør videreføres. Departementet ser at utvalget har vurdert det forhold at de enkelte deltakerne i samarbeidet kan ha liten reell mulighet til å unngå vilkår om å bruke en felles regnskapsfører, men kan ikke se at dette hensynet er så tungtveiende at det veier opp for de fordelene det vil kunne ha for denne typen samarbeidende virksomheter å samordne regnskapsfunksjonen.
Departementet foreslår på bakgrunn av dette at det ikke skal være nødvendig med tillatelse for å utføre regnskapsføring for en gruppe av samarbeidende virksomheter hvor felles regnskapsføring er en mindre del av et videre samarbeid for å ivareta deltakernes næringsinteresser eller andre interesser. Unntaket kan være aktuelt for næringsdrivende, foreninger og offentlige foretak. Det vises til lovforslaget § 1-1 tredje ledd bokstav b.
Navnet på den regulerte virksomheten
Departementet er enig med flertallet i utvalget at regnskapsføring er et innarbeidet begrep som ganske presist angir det loven regulerer. Videre er departementet enig med utvalget i at regnskapsføring er et teknologinøytralt begrep som dekker både manuelle og automatiserte systemer som regnskapsfører benytter i oppdragsutførelsen.
Departementet foreslår på denne bakgrunn at betegnelsen «regnskapsføring» videreføres i lovforslaget.
3.2 Virksomhetens tilknytning til Norge
3.2.1 Gjeldende rett
Gjeldende regnskapsførerlov har ikke egne bestemmelser om lovens geografiske virkeområde. I utgangspunktet gjelder loven på norsk territorium. Spørsmål om hvilken tilknytning regnskapsføringen må ha til norsk territorium, avgjøres av de alminnelige bestemmelsene i regnskapsførerloven om autorisasjonsplikt og definisjonen av regnskapsføring. Dette er det nærmere redegjort for i NOU 2018: 9 punkt 3.2.
Regnskapsførerloven gjelder ikke for Svalbard. Etter svalbardloven § 2 gjelder ikke andre lovbestemmelser enn norsk privatrett og strafferett og den norske lovgivning om rettspleien for Svalbard, uten når det særskilt er fastsatt. Det er ikke fastsatt at regnskapsførerloven skal gjelde for Svalbard.
3.2.2 Utvalgets vurderinger
Regnskapsførere som er etablert i andre land
Utvalget uttaler i kapittel 3.2.2:
«Hensynet til å ivareta behovet for kompetente samarbeidspartnere for å sikre regnskapsføring som møter lovkravene, tilsier at det geografiske virkeområdet, på samme måte som det saklige virkeområdet, avgjøres ut fra om regnskapsføreren utfører oppdragsgivers plikter etter bokføringsloven eller utarbeider pliktig regnskapsrapportering for oppdragsgiver. Utenlandsk regnskapsfører som driver slik regnskapsføring, vil være omfattet av loven på samme måte som en norsk regnskapsfører. Det foreslås derfor ikke egne regler om lovens geografiske virkeområde.»
Svalbard
Utvalget foreslår at Kongen skal kunne gi forskrift om lovens anvendelse på Svalbard og fastsette særlige regler under hensyn til de stedlige forholdene.
3.2.3 Høringsinstansenes merknader
Det har ikke kommet merknader fra høringsinstansene på dette punktet.
3.2.4 Departementets vurderinger
Departementet slutter seg til utvalgets vurderinger og foreslår å videreføre at regnskapsførerloven gjelder for regnskapsfører eller regnskapsselskap som er etablert i et annet land, men som utfører regnskapsoppdrag for foretak som er underlagt norsk bokførings- og regnskapslovgivning. Se lovforslaget § 1-1 første ledd, jf. § 1-2 første ledd.
Utvalget tok ikke særskilt stilling til om regnskapsførerloven skal gjelde på Svalbard. Departementet slutter seg til utvalgets forslag om at Kongen skal kunne gi forskrift om lovens anvendelse på Svalbard og fastsette særlige regler under hensyn til de stedlige forholdene. Se lovforslaget § 1-1 femte ledd.