5 Kvalifikasjoner – utdanning og praksis mv.

5.1 Krav til utdanning

5.1.1 Gjeldende rett

Etter regnskapsførerloven § 4 første ledd nr. 6 skal autorisert regnskapsfører ha gjennomført utdannelse i henhold til forskrift som gis av Finanstilsynet. Etter regnskapsførerforskriften § 1-1 første ledd kreves det at søker har bachelorgrad i økonomi og administrasjon eller en annen høyere grad enn bachelorgrad.

Bachelorutdanningen må oppfylle profileringsemnene i anbefalt plan for bachelor i økonomi og administrasjon – profilering regnskapsfører vedtatt av Nasjonalt råd for økonomisk-administrativ utdanning (NRØA). Profileringsemnene skal omfatte norske regler om skatt, avgift og rettslære. Annen høyere grad enn bachelorgrad etter forskriften kan være en hvilken som helst mastergrad.

Etter utdanningsplanen punkt IV, skal profileringsemnene til sammen utgjøre 60 studiepoeng. Emnene skal ligge innenfor finansregnskap, skatte- og avgiftsrett, rettslære og regnskapsførerregelverket eller nært beslektede emner som underbygger yrkesutøvelsen som regnskapsfører. Kravene til fordypning fordeles slik:

• finansregnskap minimum 15 stp

• skatte- og avgiftsrett minimum 15 stp

• rettslære minimum 7,5 stp

• regnskapsførerregelverket og regnskapsorganisering

• andre profileringsemner

Det er ikke satt krav om et antall studiepoeng innen regnskapsførerregelverket og regnskapsorganisering. Her gjelder utdanningsplanens krav til læringsutbytte.

Etter regnskapsførerforskriften § 1-1 annet ledd oppfyller mastergrad i regnskap og revisjon, bachelorgrad i regnskap og revisjon, høyere revisorstudium (HRS) og treårig revisorutdanning, utdanningskravet uten hinder av bestemmelsene i første ledd.

Dersom utdanningen er avsluttet for mer enn tre år siden, må søker oppfylle etterutdanningskravet i regnskapsførerforskriften § 4-1 for siste treårsperiode. Utdanningen regnes ifølge Finanstilsynet som avsluttet i det kalenderåret den siste nødvendige eksamen for oppfyllelse av utdanningskravet ble avlagt. Etterutdanningen kan enten være oppfylt innen de siste tre årene regnet fra søketidspunktet (dato til dato), eller innen de siste tre hele kalenderårene. Etterutdanningen må dokumenteres i forbindelse med søknad om autorisasjon som regnskapsfører.

Dokumentasjon for regnskapsførerutdanningen skal vise hvordan kravet til profileringsemner er oppfylt. Det kreves ikke slik dokumentasjon fra studiestedet for revisorutdanning som nevnt i § 1-1 annet ledd. Slik utdanning dokumenteres med vitnemål. Etter regnskapsførerforskriften § 1-1 annet ledd oppfyller en mastergrad i regnskap og revisjon, bachelorgrad i regnskap og revisjon, høyere revisorstudium (HRS) og treårig revisorutdanning i samsvar med tidligere rammeplaner, utdanningskravet uten hinder av de alminnelige utdanningskravene i første ledd.

5.1.2 Utvalgets vurderinger

Utvalget har vurdert hvorvidt samfunnsutviklingen tilsier en høyere grad av kompetanse hos regnskapsførere. Det konkluderes med at utviklingen samlet sett stiller økte krav til regnskapsføreres kompetanse. Utvalget går likevel ikke inn for å øke lovens minstekrav til utdanning. Det vises til at kostnadene ved dette kan bli store og at det kan få negative konsekvenser for kapasiteten i bransjen. Utvalget vurderer at en relevant utdanning på bachelornivå fortsatt vil gi et tilstrekkelig teoretisk grunnlag for å ta ansvar for regnskapsføringen i de fleste foretak.

Utvalget foreslår å øke kravet til relevant praksis for søkere med bachelorgrad fra dagens to år til tre år. Dette for å øke kvalifikasjonene i samsvar med kompetansebehovet. Utvalget foreslår en differensiering, slik at det for søkere med mastergrad fortsatt vil være tilstrekkelig med to års relevant praksis. Utvalget er av den oppfatning at økt innslag av regnskapsførere med mastergrad vil kunne bidra positivt til utviklingen av regnskapsforetakenes tjenester fremover, samt at det vil kunne gi et insentiv for bachelorutdannede til å ta relevant mastergrad før de søker om autorisasjon.

Revisorutdanning og praksis fra revisjon gir i dag grunnlag for å få autorisasjon som regnskapsfører. Utvalget går inn for å opprettholde dette. Samlet sett finner utvalget at revisorutdanning og praksis fra revisjon, med de lovreglene som gjelder for denne virksomheten, kan godtas fullt ut som grunnlag for å kunne ta ansvar for at regnskapet føres i samsvar med gjeldende lovkrav og god regnskapsføringsskikk.

Utvalget har foretatt en gjennomgang av utdanningsnivået siden innføringen av autorisasjonsordningen i 1993. Det vises til utredningen NOU 2018: 9 kapittel 5.

Utvalget mener at lovkravene bør sette overordnede rammer for utdanningsgrader og fagsammensetning som gir rom for utvikling av relevante studietilbud. Utvalget anser at den gjeldende ordningen med godkjenning på grunnlag av en bachelorgrad i økonomi og administrasjon med profilering innen regnskapsføring, har fungert godt i så måte. Bachelorgraden i regnskap og revisjon dekker kravene i planen for en bachelorgrad i økonomi og administrasjon. Utvalget viser også til arbeidet med en ny plan for studiet i UHR-Økonomi og administrasjon (UHR-ØA, et fagråd under Universitets- og høgskolerådet). Den nye planen vil sette mindre spesifiserte krav og dermed legge til rette for større fleksibilitet i utdanningen. Utvalget mener ut fra dette at en bachelorgrad i økonomi og administrasjon eller revisjon og regnskap, fortsatt vil være et egnet utdanningskrav i regnskapsførerloven.

Utvalget mener at flere mastergrader kan gi et godt grunnlag for å bli regnskapsfører, men at det bør stilles krav til relevans. Utvalget mener at en mastergrad i økonomi og administrasjon, revisjon og regnskap eller en annen lignende mastergrad bør kunne kvalifisere til autorisasjon som regnskapsfører.

Utvalget foreslår ut fra dette at en statsautorisert regnskapsfører skal ha oppnådd bachelorgrad i økonomi og administrasjon eller regnskap og revisjon, eller en mastergrad i økonomi og administrasjon, regnskap og revisjon eller en annen lignende mastergrad.

Utdanningen bør i tillegg oppfylle minstekrav til fagemner som gir sentral regnskapsførerkompetanse. Disse kravene skal oppfylles som en del av eller som et tillegg til en kvalifiserende bachelor- eller mastergrad. Utvalget foreslår at utdanningen skal omfatte minst 60 studiepoeng innenfor emner som underbygger yrkesutøvelsen som regnskapsfører. Innenfor dette kravet, stilles det spesifikke krav om et minste antall studiepoeng innen følgende fagemner finansregnskap (tolv studiepoeng), skatte- og avgiftsrett (tolv studiepoeng), foretaksrett (seks studiepoeng), regnskapsførerregelverket, regnskapsorganisering og forretningsforståelse (seks studiepoeng). De resterende studiepoengene kan oppfylles med ytterligere utdanning innen de nevnte fagemnene eller med beslektede emner som underbygger yrkesutøvelsen som regnskapsfører, slik løsningen også er i gjeldende anbefalt plan for regnskapsførerutdanningen. Forslaget er noe mer fleksibelt enn profileringen i den gjeldende planen, ved at fagemnene vil kunne oppfylles både innenfor den alminnelige delen eller på den mer spesialiserte profileringsdelen av studiet. Det pågår et arbeid i Universitets- og høgskolerådet ved UHR-ØA med revidering av bachelorplanene. Minstekravene til studiepoeng er tilpasset den mer fleksible innretningen som det legges opp til i den nye planen. Andre emner som utgjør sentral regnskapsførerkompetanse kan for eksempel være verdsettelse, regnskapsanalyse, kommunalt og statlig regnskap, økonomistyring, revisjon og informasjonsteknologi.

Revisorutdanningen dekker det vesentlige av det innholdet som, etter utvalgets forslag, skal kreves for autoriserte regnskapsførere. Også revisorutdanningen omfatter finansregnskap, skatte- og avgiftsrett og foretaksrett. Utdanning i revisjon gir det teoretiske grunnlaget som er nødvendig for å forstå og anvende de kravene som følger av regnskapsførerloven og god regnskapføringsskikk. Det er særlig kravene til oppdragsutførelsen i Standard for god regnskapsføringsskikk (GRFS) som fordrer en slik forståelse. Sammen med utdanning i regnskap og skatt, gir revisjonsfaget en god forståelse for regnskapsrutiner og grunnlaget for pliktig regnskapsrapportering som er sentralt i denne sammenhengen, jf. GRFS punkt 5.2 og 5.5 til 5.10. Revisorutdanningen omfatter også rapportering av lovbrudd mv. til ledelsen (GRFS punkt 5.3) og hvitvaskingsreglene (GRFS punkt 5.4). Samlet sett anser Utvalget at revisorutdanningen gir et solid teoretisk grunnlag for å føre regnskap i henhold til gjeldende lovkrav og god regnskapsføringsskikk. Utvalget mener at loven bør stimulere til at revisorutdannede går inn i denne bransjen.

Utvalget foreslår at utdanningen skal dokumenteres med en bekreftelse fra utdanningsinstitusjon som viser at søkeren har oppfylt utdanningskravet.

Det skjer stadig endringer innenfor de fagområdene som regnskapsfører skal beherske for å få autorisasjon, særlig innenfor relevant regelverk. Det taler for at det stilles krav om oppdatert kunnskap. Utvalget foreslår derfor å videreføre at søkeren må oppfylle kravene til etterutdanning hvis det er lang tid siden utdanningen er avsluttet.

Dersom den praktiske opplæringen er fullført innen fem år etter fullført utdanning, er det etter utvalgets vurdering ikke nødvendig å sette et tilleggskrav om å oppfylle etterutdanningskravet før godkjenningen. Utvalget foreslår derfor at perioden utvides fra tre til fem år.

Utvalgets forslag er inntatt i utkastet til ny lov § 3-1 første til tredje ledd.

5.1.3 Høringsinstansenes merknader

Hovedorganisasjonen Virke stiller seg bak flertallet som går inn for nye krav til utdanning og praksis.

Norges kemner – og kommuneøkonomers forbund viser til at flertallets forslag innebærer at universitet og høgskoler må beholde minimum skatterettsemnene og foretakstyring som valgemner for kunne oppfylle forventede krav til ny regnskapsførerlov i henhold til emnebeskrivelsene i forslag til ny regnskapsførerlov. De mener at dette ikke er en effektiv bruk av ressurser.

Revisorforeningen støtter utvalgets forslag om at revisorutdanning og praksis fra revisjon, på samme måte som i dag, skal gi grunnlag for å få autorisasjon som regnskapsfører. Revisorforeningen støtter også utvalgets forslag om å i det vesentlige videreføre de gjeldende kravene til utdanning for å få godkjenning som regnskapsfører.

Sparebank 1 viser til at det kreves foretaksansvar for å være statsautorisert regnskapsfører, og derfor bør det også stilles krav til høyere utdanning. Sparebank 1 mener at mastergrad bør være et krav, i tillegg til minstekrav på to års praksis.

Handelshøyskolen BI (BI) er positiv til at utdanningskravet i fremtiden foreslås å være en relevant bachelor- eller mastergrad med minst 60 studiepoeng innen emner som underbygger yrkesutøvelsen som regnskapsfører. BI mener at departementet i sitt lovforslag bør konkretisere at også andre tilsvarende bachelorgrader bør inkluderes.

Universitets- og høgskolerådet er positiv til at utdanningskravet foreslås å være en relevant bachelor- eller mastergrad med minst 60 studiepoeng innen emner som underbygger yrkesutøvelsen som regnskapsfører. Generelt slutter Universitets- og høgskolerådet seg til kravene til etterutdanning, men har kommentarer til den detaljerte utformingen.

Fagforbundet mener at for å ivareta samfunnsutviklingen på området og for å oppfylle intensjonen bak ny regnskapsførerlov må tema om etikk for regnskapsfører inn utdanningskravet og lovbestemmes.

Kunnskapsdepartementet og Universitets- og høgskolerådet støtter ikke at utdanningsinstitusjonene skal utstede bekreftelse som viser at søkeren har oppfylt utdanningskravet. Kunnskapsdepartementet mener at Finanstilsynet må vurdere det vitnemålet kandidaten har og de opplysningene som står der. Universitets- og høgskolerådet mener at det er både prinsipielle og praktiske grunner til at dette ansvaret må ligge et annet sted enn hos utdanningsinstitusjonene – og da primært hos Finanstilsynet.

5.1.4 Departementets vurdering

Departementet mener i likhet med utvalget at lovkravene bør sette overordnede rammer for utdanningsgrader og fagsammensetning som gir rom for utvikling av relevante studietilbud. Kravene til utdanning skal sikre at regnskapsfører har det nødvendige teoretiske grunnlag for å kunne utføre regnskapsføring i tråd med oppdragsgivers plikter etter blant annet bokføringsloven. Departementet er enig med utvalget i å videreføre utdanningskravet bachelorgrad i økonomi og administrasjon eller regnskap og revisjon. Departementet er videre enig med utvalget i at en mastergrad også bør kvalifisere, men at det må stilles krav til mastergradens relevans. Departementet viser til at etter gjeldende forskrift kan en hvilken som helst mastergrad kvalifisere. Departementet mener at dette ikke i tilstrekkelig grad sikrer den teoretiske bakgrunnen som bør kreves for å oppnå autorisasjon, og foreslår at det stilles krav til mastergradens relevans.

Departementet foreslår på bakgrunn av dette at en statsautorisert regnskapsfører skal ha oppnådd bachelorgrad i økonomi og administrasjon eller regnskap og revisjon, eller en mastergrad i økonomi og administrasjon, regnskap og revisjon eller en annen lignende mastergrad.

Når det gjelder de nærmere kravene til innholdet i graden, er det etter departementets vurdering ikke behov for å stille krav i selve lovteksten til innholdet i graden når dette er begrenset til en bachelorgrad i økonomi og administrasjon eller regnskap og revisjon, eller en mastergrad i økonomi og administrasjon, regnskap og revisjon eller en annen lignende mastergrad. Departementet foreslår på denne bakgrunn at de nærmere kravene til innholdet i graden kan fastsettes i forskrift.

Departementet viser til at det er en stadig utvikling innen regnskapsbransjen noe som innebærer at personer som får godkjenning som statsautorisert regnskapsfører bør ha oppdatert kunnskap. Departementet foreslår i likhet med utvalget at i de tilfellene hvor det er mer enn fem år siden utløpet av det kalenderåret søkeren oppfylte utdanningskravet, skal søker oppfylle krav til oppdatert kunnskap i henhold til lovforslaget § 3-1.

Departementet mener heller ikke det er behov for å lovfeste krav til dokumentasjon av graden slik som foreslått av utvalget. Departementet foreslår på denne bakgrunn at de nærmere kravene til dokumentasjon av graden kan fastsettes i forskrift.

Se lovforslaget § 3-1.

5.2 Nærmere krav til praksis

5.2.1 Gjeldende rett

Regnskapsførerloven § 4 første ledd nr. 7 krever at den som søker om godkjenning som regnskapsfører skal ha to års regnskapspraksis i henhold til forskrift gitt av Finanstilsynet. Etter regnskapsførerforskriften § 1-2 første ledd skal søker ha minst to års relevant regnskapspraksis, hvorav minst ett år hos autorisert regnskapsfører eller autorisert regnskapsførerselskap. Relevant regnskapspraksis er etter regnskapsførerforskriften § 1-2 andre ledd regnskapsføring etter bokførings- og regnskapslovgivningen, herunder utføring av oppdragsgivers plikter og utarbeidelse av oppgaver og opplysninger for oppdragsgiver som denne skal gi i henhold til lov eller forskrift.

Etter regnskapsførerforskriften § 1-2 tredje ledd likestilles revisjonspraksis hos statsautorisert eller registrert revisor eller godkjent revisjonsselskap som foretar revisjon av årsregnskap etter revisorloven, med relevant regnskapspraksis etter de alminnelige praksiskravene i første og annet ledd. Finanstilsynet kan etter § 1-2 fjerde ledd godkjenne inntil ett års praksis fra ligningskontroll av næringsdrivende, herunder kontroll av hvorvidt de næringsdrivende oppfyller lov og forskrift på regnskaps- og skatteområdet. Det samme gjelder å forelese på universitet og høyskole i emner som nevnt i § 1-1 første ledd om utdanningskrav. Etter § 1-2 femte ledd kan ett års praksis ikke utgjøre mindre enn 1 600 timer. Praksisen må være opparbeidet de siste fem årene. Finanstilsynet kan i særlige tilfeller godkjenne eldre praksis.

5.2.2 Utvalgets vurderinger

Utvalgets flertall foreslår å differensiere praksiskravet slik at en søker med bachelorgrad som nevnt i § 3-1 må ha minst tre års variert praksis som er relevant for yrkesutøvelsen. Søker med mastergrad som nevnt i § 3-1 skal ha minst to års variert praksis som er relevant for yrkesutøvelsen. Flertallet ønsker ikke å øke lovens minstekrav til utdanningen da kostnadene ved dette kan bli store, og det kan få negative konsekvenser for kapasiteten i bransjen. Flertallet mener at utviklingen samlet sett stiller økte krav til regnskapsførers kompetanse, og mener på denne bakgrunn at praksiskravet for søkere med bachelorgrad bør økes fra dagens to til tre år. At praksiskravet fortsatt skal være to år for søkere med relevant masterutdanning, kan etter flertallets syn gi et insentiv for bachelorutdannede til å ta relevant mastergrad før de søker om godkjenning som statsautorisert regnskapsfører.

Utvalgets flertall foreslår å videreføre gjeldende rett om at minst ett år av praksisen skal være opparbeidet i et regnskapsforetak eller et revisjonsforetak. Et mindretall foreslår at søkere med bachelorgrad skal ha minst to av tre års praksis fra et regnskapsforetak.

Et annet mindretall mener at dagens krav om to års praksis for alle som søker om godkjenning som regnskapsfører, bør videreføres. Etter dette mindretallets syn er en relevant bachelorutdanning med yrkesrettet spesialisering en fullt ut tilstrekkelig utdanning for å ta ansvar for alle regnskapsoppdrag. Dette mindretallet påpeker videre at det ikke har fremkommet noe som tilsier at det gjeldende praksiskravet er satt uforsvarlig lavt, og mener at en differensiering av praksistiden mellom søkere med bachelorgrad og mastergrad er ubegrunnet med tanke på tilstrekkelige kvalifikasjoner. En mastergrad gir like lite praktisk erfaring som en bachelorgrad.

Utvalget viser til at for at praksisen skal anses å være variert og relevant for yrkesutøvelsen, må praksisen dekke utføring av regnskapsplikter som nevnt i lovforslaget § 1-2 første ledd. Utvalget mener at både ekstern regnskapsføring i et regnskapsforetak og intern regnskapsføring i en bedrift vil være relevant praksis. Det samme gjelder praksis fra revisjon. Utvalget peker på at kravet til relevans tilsier at en del av praksisen opparbeides i et regnskapsforetak for å sikre regnskapspraksis fra flere typer virksomheter og fra regnskapsføring som er underlagt kravene i regnskapsførerloven, hvitvaskingsloven og finanstilsynsloven. Utvalget mener at dette må være utgangspunktet.

Utvalget har vurdert om revisjonspraksis fra et revisjonsforetak fortsatt bør likestilles med praksis fra et regnskapsforetak og konkludert med at gjeldende rett på dette punkt bør videreføres. Utvalget har også vurdert om praksis fra regnskapsføring i konsern bør likestilles med praksis fra konsern, men har kommet til at personer med praksis fra regnskapsføring i konsern, må ha praksis fra regulert virksomhet. Utvalget viser til at regnskapsføring i konsern ikke er underlagt regnskapsførerloven mv.

Et samlet utvalg foreslår at minst ett år av praksisen fullføres etter at utdanningskravet er oppfylt. Utvalget viser til at praksisen skal prøve evnen til å anvende teoretisk kunnskap i praksis.

Utvalget foreslår ikke å videreføre det gjeldende kravet om oppdatert praksis for regnskapsførere. Etter utvalgets syn er kravet om oppdatert utdanning tilstrekkelig til å sikre at søkerne er faglig oppdatert.

Utvalget foreslår at departementet i forskrift skal kunne fastsette regler om dokumentasjon av praksisen.

5.2.3 Høringsinstansenes merknader

Hovedorganisasjonen Virke (Virke) stiller seg ikke bak forslaget fra mindretallet om to års praksis for alle søkere. Virke stiller seg bak mindretallets forslag om at søkere med bachelorgrad skal ha minst to av tre års praksis fra et regnskapsforetak.

Norges kemner – og kommuneøkønomers forbund mener at praksis fra kommuner bør likestilles med praksis fra privat regnskapsføring.

Økonomiforbundet er positiv til at det fortsatt er mulig med autorisasjon med bachelorgrad og støtter differensiering av praksiskravet.

Revisorforeningen støtter mindretallet som mener at praksiskravet fortsatt skal være to års relevant praksis for alle, både søkere med bachelorgrad og mastergrad.

Regnskap Norge viser til at styrking av kvalifikasjonskravene etter deres syn er nødvendig for å imøtekomme økt kompetansebehov. Regnskap Norge støtter forslaget om å videreføre at deler av regnskapsførers praksis skal være opparbeidet i et regnskapsforetak, med minst ett år for søkere med masterutdanning. For søkere med bachelorgrad og krav om tre års praksis, mener Regnskap Norge at det vil gi best kompetanseeffekt om også det ekstra praksisåret kreves fra regnskapsforetak.

Amesto Account mener at revisjonspraksis ikke fullt ut bør godkjennes som praksis for å kunne bli statsautorisert regnskapsfører, men ha minst ett års praksis som regnskapsfører.

Amesto Account støtter forslaget om en mastergrad med to års praksis eller en bachelorgrad med tre års praksis. Videre støtter de mindretallets forslag om at to av tre års praksis for søkere med bachelorgrad skal være fra et regnskapsforetak.

Norsk Øko-forum støtter mindretallet som foreslår å opprettholde dagens krav om to års praksis for søkere med både bachelorgrad og mastergrad.

Sparebank 1 mener at det er nødvendig for revisor, på lik linje som andre som skal få autorisasjon som regnskapsfører, å ha minst ett års praksis fra regnskapsforetak.

Skattedirektoratet støtter mindretallets forslag om at kravet til praksis ikke differensieres på grunnlag av utdanning. Skattedirektoratet er enig med mindretallet i at det ikke er fremmet tilstrekkelige grunner for å øke praksiskravet for kun de med bachelorutdanning, særlig ved at en mastergrad gir like lite praktisk erfaring som en bachelorgrad.

Finanstilsynet mener, i likhet med flertallet, at en differensiering av krav til praksis avhengig av om søker har bachelor eller mastergrad er ønskelig. Finanstilsynet støtter mindretallet som har foreslått at søkere med bachelorgrad skal ha minst to av tre års praksis fra et regnskapsforetak. Finanstilsynet er ikke enig i utvalgets forslag om å videreføre gjeldende rett om at praksis fra revisjonsforetak skal være likestilt med praksis fra et regnskapsforetak. Finanstilsynet mener at utgangspunktet må være at alle skal ha praktisk erfaring fra virksomhet som er underlagt den reguleringen regnskapsfører faktisk skal godkjennes til. Finanstilsynet viser til at praksis fra regnskapsføring er sentralt for at regnskapsfører skal få tilstrekkelig kompetanse til å ivareta kundenes interesser. Finanstilsynet viser videre til at det er vesentlige forskjeller mellom den kontrollfunksjonen som ligger i revisorrollen og de oppgaver som skal ivaretas i regnskapsførers løpende bokføring og regnskapsrapportering. Virksomhetenes organisasjon, systemer og rutiner er ulike, og forskjellene mellom regnskapsføring og revisjon når det gjelder praktisk arbeidsmetodikk er stor. Videre peker Finanstilsynet på at det å ivareta den løpende regnskapsføringen er virksomhetskritisk for oppdragsgiverne, både på grunn av deres løpende økonomi- og likviditetsstyring, men også for oppfyllelse av viktige frister gjennom året. Finanstilsynet trekker videre frem den forskjellen som ligger i at revisor skal etterkontrollere regnskapet og arbeider frem mot en endelig revisjonsberetning, mens regnskapsfører løpende skal tilrettelegge for og utføre de plikter som følger av bokførings- og regnskapsloven. Avslutningsvis peker Finanstilsynet på oppgaver med for eksempel lønnsføring, som i seg selv medfølges av oppgaver og prosesser man ikke utfører gjennom vanlig revisjonspraksis. Finanstilsynet mener likevel at det skal gjøres unntak fra dette prinsippet for revisorer som er godkjente etter revisorloven. Finanstilsynet begrunner dette med at man da unngår at terskelen for revisorer til å få autorisasjon som regnskapsfører ikke skal bli så høy at den kompetansen til revisorer med aktiv godkjenning ikke skal kunne benyttes i regnskapsføreryrket. Unntaket skal ikke gjelde for søkere som har deponert sin revisorgodkjenning.

5.2.4 Departementets vurdering

Departementet viser til at formålet med praksiskravet i regnskapsførerloven er å sikre at regnskapsfører har tilstrekkelig omfattende og variert praksis som er relevant for utføring av oppdragsgivers regnskapsplikter etter bokføringsloven, regnskapsloven og skatte- og avgiftslovgivningen. Praksisen må, for å anses relevant, være knyttet til bokføring og rapportering etter bokføringsloven og utarbeidelse av årsregnskap etter regnskapsloven, jf. lovforslaget § 1-2 første ledd. Departementet mener at kompetansen til en som søker på bakgrunn av en bachelorgrad og en som søker på bakgrunn av en mastergrad er forskjellige, og at dette bør gi seg utslag i kravene til praksis. Departementet foreslår i samsvar med utvalgets flertall at en søker med bachelorgrad som nevnt i lovforslaget § 3-1, skal ha minst tre års variert praksis som er relevant for yrkesutøvelsen. Søker med mastergrad som nevnt i lovforslaget § 3-1 skal ha minst to års variert praksis som er relevant for yrkesutøvelsen.

Revisjonspraksis fra et revisjonsforetak likestilles i dag med praksis fra et regnskapsforetak. Departementet mener, som Finanstilsynet har påpekt i høringsmerknadene, at utgangspunktet må være at alle skal ha praktisk erfaring fra virksomhet som er underlagt den reguleringen regnskapsfører faktisk skal godkjennes til. Formålet med å stille praksiskrav til regnskapsførere er at regnskapsfører skal få tilstrekkelig kompetanse til å ivareta kundenes interesser. For at praksiskravet skal virke etter sin hensikt er det sentralt at man får praksis innen regnskapsføring. Departementet mener det er vesentlige forskjeller mellom den kontrollfunksjonen som ligger i revisorrollen og de oppgaver som skal ivaretas i regnskapsførers løpende bokføring og regnskapsrapportering. Departementet foreslår på denne bakgrunn ikke å videreføre gjeldende rett om at praksis fra et revisjonsforetak likestilles med praksis fra et regnskapsforetak. Departementet mener imidlertid at man må unngå at terskelen for revisorer til å få autorisasjon som regnskapsfører ikke skal bli så høy at kompetansen til revisorer med aktiv godkjenning ikke skal kunne benyttes i regnskapsføreryrket. Departementet foreslår på denne bakgrunn at det skal gjøres unntak fra denne hovedregelen for revisorer som er godkjente etter revisorloven. Departementet mener videre at unntaket ikke bør komme til anvendelse for de som har deponert sin revisorgodkjenning etter revisorloven. Se lovforslaget § 3-2 annet ledd.

Departementet foreslår også at gjeldende krav til at minst ett år av praksisen skal være opparbeidet i et regnskapsforetak eller et revisjonsforetak, videreføres for søkere med mastergrad. Departementet viser til forslaget om økt praksiskrav til søkere med bachelorgrad for å styrke deres kvalifikasjoner, og mener at for å oppnå økt kompetanse bør det for disse søkerne stilles krav om at minst to av tre års praksis er fra et regnskapsforetak. Departementet foreslår på dette bakgrunn at for søker med bachelorgrad skal minst to år av praksisen gjennomføres i et regnskapsforetak. Søker med mastergrad skal ha minst ett år av praksisen i et regnskapsforetak.

Videre foreslår departementet at minst ett år av praksisen må være gjennomført etter at utdanningskravet for å bli statsautorisert regnskapsfører er oppfylt. Dette sikrer regnskapsfører best mulig utbytte av praksistiden, samtidig som lovforslaget innebærer større fleksibilitet enn etter gjeldende rett.

Departementet foreslår videre en hjemmel til å fastsette nærmere regler om praksiskrav for godkjenning som statsautorisert regnskapsfører, se lovforslaget § 3-2 tredje ledd. Den foreslåtte hjemmelen kan benyttes til å fastsette nærmere regler om hva som er relevant praksis og eksempelvis hvilke krav som stilles til dokumentasjon av praksisen.

Det vises til lovforslaget § 3-2.

5.3 Andre vilkår for godkjenning

5.3.1 Gjeldende rett

Etter regnskapsførerloven § 4 første ledd skal autorisert regnskapsfører

• være bosatt i en EØS-stat

• ha fast kontorsted i Norge

• være økonomisk vederheftig

• ha ført en hederlig vandel

• ikke være mindreårig eller fratatt rettslig handleevne etter vergemålsloven

• ha gjennomført utdannelse i henhold til forskrift som gis av Finanstilsynet

• ha to års regnskapspraksis i henhold til forskrift som gis av Finanstilsynet

Etter § 4 annet ledd kan Finanstilsynet gi dispensasjon fra kravet til bosted. Finanstilsynet kan også gjøre unntak fra kravet om fast kontorsted i Norge dersom de av regnskapsførers dokumenter som gjelder oppdragsgivere i Norge, oppbevares på et fast sted her i riket på en ordnet og forsvarlig måte. Dokumentene skal være tilgjengelige og tilrettelagt for innsyn av offentlig kontrollmyndighet.

5.3.2 Utvalgets vurderinger

Utvalget går ikke inn for å videreføre krav om bosted og fast kontorsted, se nærmere redegjørelse i NOU 2018: 9 kapittel 6.5.2 og lovutkastet § 5-2 tredje ledd.

Utvalget foreslår at en statsautorisert regnskapsfører skal være i stand til å oppfylle sine forpliktelser etter hvert som de forfaller. Utvalget viser til at det kan gi økt risiko for at oppdragsgivernes interesser ikke vil bli ivaretatt hvis regnskapsfører er i en vanskelig økonomisk situasjon. Videre viser utvalget til at tillit til regnskapsførerne og autorisasjonsordningen tilsier at det ikke gis autorisasjon til regnskapsførere i økonomiske problemer.

Utvalget viser til at det gjeldende kravet om å være økonomisk vederheftig er oppfylt om regnskapsføreren enten er i stand til å oppfylle sine forpliktelser etter hvert som de forfaller (er likvid) eller at verdien av eiendelene overstiger forpliktelsene. Utvalget mener at regnskapsførerens likviditet er mest relevant, og foreslår i tråd med dette å stramme det gjeldende kravet noe inn.

Utvalget foreslår at det gjeldende vandelskravet erstattes av en mer presis bestemmelse om at godkjenning som statsautorisert regnskapsfører ikke skal gis til personer som er dømt for straffbart forhold som gir grunn til å anta at vedkommende ikke kan utøve yrket på en forsvarlig måte.

Utvalget foreslår en viss skjerpelse av vilkårene om å være skikket. Det foreslås en ny bestemmelse om at godkjenning ikke skal gis til personer som har utvist en atferd som gir grunn til å anta at vedkommende ikke kan utøve yrket på en forsvarlig måte. Ved denne vurderingen skal det særlig tas hensyn til om atferden har

• medført tilbakekall av en offentlig godkjenning eller tilsynsmessige sanksjoner

• bestått i regelbrudd som er konstatert ved forvaltningsvedtak eller rettsavgjørelse

• gitt grunnlag for at vedkommende er ilagt konkurskarantene eller annet virksomhetsforbud

Utvalget foreslår at søker skal legge frem ordinær politiattest etter politiregisterloven § 40.

Utvalget foreslår å videreføre at en statsautorisert regnskapsfører skal være myndig. Utvalget viser til at etter vergemålsloven § 2 tredje ledd menes med myndige personer, personer som har fylt 18 år og som ikke helt eller delvis er fratatt den rettslige handleevnen.

5.3.3 Høringsinstansenes merknader

Revisorforeningen støtter forslaget om at godkjenning ikke skal gis til personer som har utvist en atferd som gir grunn til å anta at vedkommende ikke kan utøve yrket på en forsvarlig måte.

5.3.4 Departementets vurdering

Utvalget foreslår at det gjeldende vandelskravet erstattes av en mer presis bestemmelse om at godkjenning som statsautorisert regnskapsfører ikke skal gis til personer som er dømt for straffbart forhold som gir grunn til å anta at vedkommende ikke kan utøve yrket på en forsvarlig måte eller har utvist en atferd som gi grunn til å anta at vedkommende ikke kan utøve yrket på en forsvarlig måte. Departementet foreslår i likhet med utvalget en mer detaljert bestemmelse om revisors vandel enn det som følger av gjeldende rett. Det vises til lovforslaget § 3-3 første ledd bokstav c og d. Departementet slutter seg til utvalgets forslag til momenter som særlig skal tas hensyn til i vurderingen av om personer har utvist en atferd som gir grunn til å anta at vedkommende ikke kan utøve yrket på en forsvarlig måte. Tilsvarende bestemmelse er inntatt i revisorloven og departementet bemerker at konstatering av slike forhold ikke automatisk skal føre til avslag på søknad om godkjenning, men at Finanstilsynet bør vektlegge den aktuelle overtredelsens grovhet og varighet, tidsaspektet samt hvorvidt det er tale om flere eller gjentatte overtredelser. Det vises til lovforslaget § 3-3 annet ledd.

Departementet foreslår i likhet med utvalget at godkjenning ikke skal gis til personer som ikke er myndige eller som ikke er i stand til å oppfylle sine forpliktelser etter hvert som de forfaller. Se lovforslaget § 3-3 bokstav a og b.

Departementet har også foreslått at det stilles skikkethetskrav til eiere og styremedlemmer. Det vises til departementets vurdering og Finanstilsynets forslag til skikkethetskrav for eiere og styremedlemmer i kapittel 4.7.

5.4 Etterutdanning

5.4.1 Gjeldende rett

Etter regnskapsførerloven § 5 skal en autorisert regnskapsfører til enhver tid kunne dokumentere tilstrekkelig etterutdanning. Etter regnskapsførerforskriften § 4-1 første ledd er kravet minst 77 timer etterutdanning i løpet av de tre foregående kalenderår. Etterutdanningen skal minst omfatte:

• 21 timer finansregnskap (hvorav minst 7 timer innenfor bokføringsregelverket)

• 21 timer skatterett/avgiftsrett

• 14 timer emner fra regnskapsførerregelverket og god regnskapsføringsskikk

• 7 timer rettslære

De resterende 14 timene kan etter § 4-1 annet ledd utgjøres av emner som nevnt ovenfor, eller av andre obligatoriske emner som inngår i plan for bachelorstudium i økonomi og administrasjon vedtatt av Nasjonalt råd for økonomisk-administrativ utdanning (jf. utdanningskravet i § 1-1 første ledd). En undervisningstime tilsvarer minst 45 minutter, jf. § 4-1 tredje ledd.

Etter § 4-1 fjerde ledd skal regnskapsfører gjennomføre etterutdanningen ved å delta på etterutdanningskurs arrangert av profesjonelle arrangører, eller ved å bestå eksamen på universitet eller høyskole der ett studiepoeng tilsvarer fire timer etterutdanning Tilsvarende gjelder dersom regnskapsfører kan dokumentere å ha deltatt på minst 75 prosent av undervisningsopplegget til slik eksamen på universitet eller høyskole. Å forelese på kurs eller å undervise i fag på universitet eller høyskole gir uttelling på lik linje som deltakelse, jf. § 4-1 femte ledd.

Ved avvikling av fødselspermisjon utover seks måneder, forlenges fristen for å gjennomføre etterutdanningen med ett år. Finanstilsynet kan i andre særlige tilfeller gi utsettelse av etterutdanningen etter søknad eller godta at denne reduseres.

Regnskapsførerforskriften § 4-2 krever at regnskapsfører ved kursbevis eller tilsvarende dokumentasjon må kunne fremvise en samlet oppstilling over hvordan etterutdanningskravet er oppfylt. Dokumentasjonen skal minst angi navn på den som arrangerer kurset, emneområde, kort beskrivelse av kursets innhold, kursdato og varighet. Regnskapsfører må oppbevare dokumentasjon som viser at kravet til nødvendig etterutdanning er oppfylt for de seks foregående kalenderår. Oppfylling av etterutdanningskravet må kunne dokumenteres fra og med det fjerde året etter at regnskapsfører fikk sin autorisasjon.

5.4.2 Utvalgets vurderinger

Omfang, innhold og form

Utvalget fremhever at etterutdanning for regnskapsførere også i fremtiden vil være sentralt for å opprettholde et tilstrekkelig høyt nivå av teoretisk kunnskap, faglig dyktighet og verdier. Utvalget anser at økt kompleksitet og hyppige endringer gjør det nødvendig at kravene til etterutdanning legger til rette for mer differensierte etterutdanningsløp tilpasset de faglige behovene til den enkelte regnskapsfører. Utvalget mener at det gjeldende minstekravet på 77 timer etterutdanning over tre år fortsatt er et passende nivå, men foreslår at timetallet rundes opp til 80 timer. Utvalget har foreslått å lovregulere detaljerte krav til etterutdanning som innebærer omfattende endringer i forhold til hvordan det lovteknisk er løst i gjeldende regnskapsførerlov hvor det kun er nedfelt overordnede bestemmelser i loven mens de nærmere kravene er fastsatt i forskrift. Det vises til utvalgets lovforslag § 3-4 første til tredje ledd.

Utvalget foreslår mer fleksible krav til innholdet i og formen på etterutdanningen. Det innebærer at det i større grad overlates til den enkelte regnskapsfører å vurdere hvilken etterutdanning vedkommende har behov for og større frihet til også å ta etterutdanning på andre måter enn ved tradisjonelle kurs. Samtidig anser utvalget at det er behov for visse rammer som angir den standarden som forventes og som muliggjør kontroll. Utvalget viser i sin begrunnelse til at de gjeldende kravene til timetall i enkeltfag virker begrensende. Det samme gjelder vektleggingen av etterutdanning i form av kurs med tradisjonell forelesning.

Utvalget går derfor inn for å fjerne krav til et konkret antall timer etterutdanning innenfor enkelte fagemner. Utvalget anser at de gjeldende kravene til fast timetall etterutdanning innenfor finansregnskap/bokføring, skatterett/avgiftsrett, emner fra regnskapsførerregelverket/god regnskapsføringsskikk og rettslære, ikke legger godt nok til rette for etterutdanning tilpasset den enkelte regnskapsførers behov. Utvalget foreslår at regnskapsførere fortsatt skal gjennomføre en tilstrekkelig del av etterutdanningen innenfor fagemnene som utgjør sentral regnskapsførerkompetanse – finansregnskap, skatte- og avgiftsrett, foretaksrett og regnskapsføring. All etterutdanning må etter forslaget være innenfor fagkretsen som gir grunnlag for godkjenning som regnskapsfører. Utvalget mener at en slik innretning av reglene vil sikre relevans og samtidig åpne for spesialisering og fordypning i større grad enn i dag.

Utvalget foreslår at etterutdanningen i første rekke skal bestå av former for strukturert opplæring. Egenstudier og deltakelse i møter der faglige spørsmål diskuteres skal ikke kunne oppfylle kravet til etterutdanning. Utvalget foreslår videre at i tillegg til deltakelse og å undervise på kurs og forelesninger, skal aktiviteter som tilrettelagte gruppediskusjoner kunne regnes med. Det samme gjelder studieopplegg som kombinerer egen lesing med besvarelse av oppgaver eller annen interaktivitet. Utvalget påpeker at en viktig side ved dette er å legge til rette for ulike nettbaserte opplæringsopplegg som gjerne kan kombinere forelesning, gruppediskusjon, gjennomgang av skriftlig studiemateriell og oppgaveløsing. Utvalget påpeker at etterutdanningen vil etter forslaget kunne gjennomføres hos profesjonelle kurs- og e-læringsarrangører, regnskapsførerforetakene selv, offentlige etater eller andre, så lenge opplæringen er strukturert og holder et tilstrekkelig faglig nivå.

Utvalget mener egne aktive bidrag i relevante fagaktiviteter, slik som utarbeidelse av undervisningsopplegg, fagartikler og annet faglig materiale, deltakelse i fagteknisk utvalgsarbeid og verv som sensor ved eksamen, bidrar til å opprettholde kompetansen på linje med strukturert opplæring. Utvalget mener at slike aktiviteter bør også kunne regnes med som relevant etterutdanning. Utvalget påpeker at det imidlertid er utfordrende å oppnå tilfredsstillende kontroll med at slike aktiviteter utgjør relevant etterutdanning, at de er gjennomført, og å beregne timeantallet på aktivitetene. Ut fra en avveining av fleksibilitet og kontrollerbarhet, foreslår utvalget at slike aktiviteter skal kunne medregnes med inntil 20 timer innenfor hver treårsperiode.

Utvalget mener at det kan være rimelig å forlenge treårsperioden for fullføring av etterutdanningskravet i tilfeller der regnskapsføreren blir langvarig syk eller skal ha foreldrepermisjon. I motsatt fall må regnskapsføreren deponere godkjenningen for ikke å bryte reglene, og søke om å få godkjenningen tilbake når vedkommende igjen oppfyller etterutdanningskravet. Utvalget påpeker at det innebærer en byrde. Utvalget viser videre til at faglig oppdatering for personer som kan ha ansvar for regnskapsføreroppdrag og bruke regnskapsførertittelen, tilsier at det ikke gjøres unntak. Utvalget foreslår at foreldrepermisjon ut over seks måneder skal gi automatisk utsettelse i ett år. Finanstilsynet skal ved enkeltvedtak i særlige tilfeller og i en tidsbegrenset periode, kunne tillate et lavere krav til etterutdanning, for eksempel ved langvarig sykdom. Dette er i samsvar med gjeldende rett.

Dokumentasjon og administrasjon

Utvalget foreslår et lovkrav om at etterutdanningen skal dokumenteres. Forslaget innebærer at dokumentasjon for strukturert opplæring skal være utarbeidet av den som arrangerer opplæringen og skal inneholde navn på arrangøren og den som står for opplæringen, tittelen på opplæringen, en kort beskrivelse av det faglige innholdet, dato for gjennomføring, antall timer deltakelse og opplæringsformen. Etter forslaget skal regnskapsføreren kunne fremvise en samlet oversikt over etterutdanning som er gjennomført i hver treårsperiode med opplysning om antall timer, og om fordeling på de enkelte fagemnene som er nevnt i bestemmelsen om utdanning, og annen etterutdanning. Det foreslås at dokumentasjon skal oppbevares i fem år etter utløpet av det kalenderåret etterutdanningen ble gjennomført.

Utvalget begrunner forslaget med at den enkelte regnskapsføreren må kunne dokumentere etterutdanningen slik at det er mulig å føre kontroll med at kravene er oppfylt. Utvalget anser at kravene til etterutdanning, som i dag, kan følges opp gjennom regnskapsførers egenrapportering i det dokumentbaserte tilsynet og at dokumentasjonen etter forholdene kan kontrolleres i forbindelse med kvalitetskontroll og stedlig tilsyn.

5.4.3 Høringsinstansenes merknader

Sparebank 1, Revisorforeningen, Regnskap Norge og Økonomiforbundet støtter utvalgets forslag om mer fleksible krav til etterutdanningen. Revisorforeningen viser til at på samme måte som i forslaget til ny revisorlov, vil utvalget fjerne krav til et spesifikt antall timer etterutdanning innenfor enkelte fagemner. For revisorer fører det til at etterutdanningen i enda større grad kan samordnes med kravene i revisorloven. Regnskap Norge viser til at mer fleksible etterutdanningskrav stiller økte krav til helhetlig regnskapsforståelse, risikovurdering og evne til faglig refleksjon og analyse.

Økonomiforbundet viser til at økning av etterutdanning med kun 3 timer til 80 timer i løpet av 3 år synes unødvendig.

5.4.4 Departementets vurdering

Omfang, innhold og form

Kravene til etterutdanning for statsautoriserte regnskapsførere bør tilpasses den økte kompleksiteten og hyppige endringer i bransjen.

Utvalget mener at det gjeldende minstekravet på 77 timer etterutdanning over tre år fortsatt er et tilstrekkelig nivå, men at etterutdanningen bør legge til rette for mer differensiert etterutdanningsløp tilpasset de faglige behovene til den enkelte regnskapsfører.

Departementet støtter forslaget om å øke antallet timer etterutdanning regnskapsfører må gjennomføre. En høringsinstans har innvendt at økning med kun 3 timer synes unødvendig. Etter departementets syn tilsier økt kompleksitet og hyppigere endringer i revisjonsbransjen at kravene til etterutdanning økes noe. Det økte kravet til antallet timer innføres sammen med mer fleksible etterutdanningskrav, noe som gir andre muligheter for regnskapsfører til å tilpasse etterutdanningen til den enkeltes behov. Departementet foreslår derfor at kravet settes til 80 timer etterutdanning over tre år.

Departementet er videre enig med utvalget i at de gjeldende kravene til timetall i enkeltfag virker begrensende og at etterutdanningen ikke legger godt nok til rette for etterutdanning tilpasset den enkelte regnskapsførers behov. Departementet foreslår på denne bakgrunn å fjerne krav til et konkret antall timer etterutdanning innenfor enkelte fagemner. Dette vil gi mer fleksibilitet i etterutdanningskravet.

Departementet støtter utvalgets forslag om at regnskapsførere fortsatt skal gjennomføre en tilstrekkelig del av etterutdanningen innenfor fagemner som utgjør en sentral del av regnskapsførerkompetansen, og at all etterutdanning må være innenfor fagkretsen som gir grunnlag for godkjenning som regnskapsfører. Departementet mener at dette vil sikre at etterutdanningen er relevant, men samtidig legge til rette for spesialisering og fordypning i større grad enn i dag.

Etter departementets vurdering bør etterutdanningen bestå av former for strukturert opplæring. Dagens krav til bestemt antall timer etterutdanning innen lovbestemte fagområder kan med fordel gjøres mer fleksible. Departementet re videre enig i at aktiviteter som tilrettelagte gruppediskusjoner skal kunne regnes med. Det samme gjelder studieopplegg som kombinerer egen lesing med besvarelse av oppgaver eller annen interaktivitet. Departementet mener at relevant etterutdanning også kan være å avlegge eksamener. Derimot vil ikke egenstudier uten eksamen og deltakelse i møter der faglige spørsmål diskuteres kunne regnes med. Dette er i tråd med etterutdanningskravene i revisorloven og departementet anser det hensiktsmessig at dette også bør gjelde for regnskapsførere.

Regnskapsførers egne aktive bidrag i relevante fagaktiviteter, slik som utarbeidelse av undervisningsopplegg, fagartikler og annet faglig materiale, deltakelse i fagteknisk utvalgsarbeid og verv som sensor ved eksamen, bidrar til å opprettholde kompetansen på lik linje med strukturert opplæring. Når det gjelder slike aktiviteter er departementet enig med utvalget i at det kan være vanskelig å føre tilfredsstillende kontroll. Samtidig bør de kunne regnes med som relevant etterutdanning. Utvalget har derfor foreslått at inntil 20 timer av slik etterutdanning kan medregnes. Departementet slutter seg til utvalget på dette punktet.

Det vises til lovforslaget § 3-4 første til tredje ledd.

Dokumentasjon og administrasjon

Etterutdanningen må kunne dokumenteres. Departementet mener, som utvalget, at kravene kan følges opp gjennom tilsyn, herunder gjennom regnskapsførers egenrapportering.

Videre er departementet enig med utvalget i dokumentasjon for strukturert opplæring skal være utarbeidet av den som arrangerer opplæringen og skal inneholde navn på arrangøren og den som står for opplæringen, tittelen på opplæringen, en kort beskrivelse av det faglige innholdet, dato for gjennomføring, antall timer deltakelse og opplæringsformen.

For annen relevant etterutdanning enn strukturert opplæring, mener departementet det er fornuftig at regnskapsfører vurderer dette selv. Dokumentasjonen må være utarbeidet av andre enn regnskapsfører selv, men det er ikke noe krav om at denne oppgir antall timer. Med et slikt lavere dokumentasjonskrav er det naturlig at timeantallet er begrenset, se punktet ovenfor om dette. Regnskapsføreren skal kunne fremvise en samlet oversikt over etterutdanning som er gjennomført i hver treårsperiode, med opplysning om antall timer og om fordeling på fagemner som angitt i lovforslaget § 3-1 annet ledd og annen etterutdanning.

For den enkelte etterutdanningsaktiviteten skal dokumentasjonen inneholde opplysninger om faglig innhold, varighet/omfang og typen etterutdanning. Også der timeantallet og fagemnet er fastsatt av arrangør har regnskapsfører et selvstendig ansvar for at etterutdanningskravet er oppfylt, både når det gjelder timetall og innhold og dokumentasjon.

Etterutdanningskravet må være gjennomført i løpet av de tre foregående kalenderår, eller i løpet av det inneværende og de to foregående kalenderårene. Det siste alternativet er særlig av betydning hvor regnskapsfører har deponert godkjenningen og dermed vil kunne få den tilbake så snart etterutdanningskravet er oppfylt, og ikke må vente til over årsskiftet.

Departementet er videre enig med utvalget i at foreldrepermisjon ut over seks måneder automatisk skal gi utsettelse i ett år.

Finanstilsynet kan også gi forlengelse hvor det foreligger særlige tilfeller. I og med at regnskapsførere i slike tilfeller også kan deponere godkjenningen, vil dette være en snever unntaksregel.

Se lovforslaget § 3-4 fjerde til syvende ledd.