14 Tilsyn
14.1 Departementets høringsforslag
Departementet foreslo en hjemmel for tilsyn med kommunenes plikt til å gi individuelt tilpasset bistand til vanskeligstilte på boligmarkedet. Departementet viste til at forslaget dels var en videreføring av gjeldende rett (etter helse- og omsorgstjenesteloven), og dels en utvidelse av tilsynshjemmelen (sammenlignet med sosialtjenesteloven). Departementet ga uttrykk for tvil om tilsyn er et egnet og nødvendig virkemiddel, og ba særskilt om at høringsinstansene uttalte seg om den foreslåtte tilsynshjemmelen.
Etter forslaget skulle tilsynet følge reglene i kommuneloven kapittel 30. Dette innebærer blant annet at tilsynet skulle utføres som et lovlighetstilsyn, og at tilsynet ikke kunne overprøve kommunens frie skjønn.
Departementet foreslo at Statens helsetilsyn skulle ha det overordnede faglige ansvaret for tilsyn, mens det på regionalt nivå skulle være statsforvalteren som er tilsynsinstans. Departementet understreket at tilsynsmyndigheten skulle vurdere omfanget og hyppigheten av tilsyn ut fra en helhetlig vurdering av risikoen for avvik i den enkelte kommune, såkalt risikobaserte tilsyn.
14.2 Høringsinstansenes syn
50 høringsinstanser har uttalt seg om forslaget. Et flertall av disse støtter forslaget.
Asker kommune er
«positiv til forslaget om å lovfeste en hjemmel for statlig tilsyn, på lik linje som innenfor andre områder innen velferd. Vi mener tilsyn kan være et godt virkemiddel, både for å sikre god drift i den enkelte kommune, men også for å sikre en nasjonal praksis som er tilnærmet lik. En tilsynshjemmel gir videre en positiv signaleffekt ved å understreke viktigheten av oppfyllelse av lovkravet.»
Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet er enig i forslaget, og mener at
«tilsyn ved statsforvalteren er nødvendig for å sikre godt boligsosialt arbeid i kommunene, og dermed hindre for store ulikheter i tjenestetilbudet mellom kommunene. Rapportering og egenkontroll kan være tilstrekkelig i kommuner som allerede arbeider godt på feltet. For kommuner som har utfordringer, er tilsyn viktig i kombinasjon med veiledning.»
Statsforvalteren i Agder peker på at
«individuell klageadgang [ikke nødvendigvis] reduserer behovet for tilsynsordning. Målgruppen er personer som kan ha vanskeligheter med å bruke klagemuligheten. Tilsyn vil være et viktig supplement.»
Flere andre høringsinstanser, blant annet Likestillings- og diskrimineringsombudet, nevner det samme.
Sandnes kommune skriver:
«Å innføre en adgang til tilsyn kan være både nyttig og verdiskapende. Statsforvalteren vil kunne komme med nyttige tilbakemeldinger og korrigeringer til kommunene, og kan bidra til å bygge god fagkompetanse som kan sikre en forutsigbar og enhetlig praksis mellom kommunene.»
Andre høringsinstanser er inne på det samme, blant annet Sandefjord kommune.
Flere høringsinstanser peker på hensynet til økt rettsikkerhet, blant annet Gatejuristnettverket:
«[Tilsyn er] nødvendig for å sikre at kommunene følger opp sitt ansvar etter loven. Dette vil gi personer som trenger bistand til å skaffe seg eller beholde en egnet bolig bedre rettsikkerhet.»
Flere av de som støtter forslaget, har en del merknader til utforming av bestemmelsen og forutsetningene for tilsyn.
Tre høringsinstanser er mot forslaget. Bergen kommune viser til at den har et godt og likeverdig samarbeid med Husbanken og statsforvalteren:
«Husbanken region vest er omfattet av prøveordningen der deler av regionskontoret skal overføres til Statsforvalteren i tre år. Vi har et godt og omfattende samarbeid med Husbanken region vest og ser fram til å fortsette dette også i prøveperioden. Vi har en åpen og gjennomsiktig organisasjon, god internkontroll og benytter betydelig tid på å dele kunnskap fra alle deler av organisasjon med statlige aktører og andre kommuner. […] Vi ser ikke nytten av at det innføres en tilsynshjemmel hos Statsforvalteren og ønsker å fortsette samarbeidet som likeverdige parter både med Statsforvalteren og Husbanken.»
Øvre Eiker kommune mener at tilsyn vil bidra til økt administrativ byrde og byråkrati.
KS mener at det i høringsnotatet ikke er ført argumenter som tilsier at det er et reelt behov for tilsyn. De skriver blant annet:
«Det har vært en positiv utvikling i kommunenes arbeid på feltet, som også fremheves i boligstrategien. Godt samarbeid med Husbanken, bedre kunnskap om betydningen av en trygg bolig, samt kommunenes eget styrkede arbeid på feltet er sannsynlige suksessfaktorer. Økt tilsyn er dermed ikke et egnet virkemiddel på dette feltet etter KS’ mening.»
KS peker også på at forslaget vil kunne svekke det kommunale selvstyret.
I det følgende redegjøres det nærmere for ulike andre forhold om tilsyn som høringsinstansene har gitt innspill om.
Statens helsetilsyn påpeker at det må fremgå av loven at Statens helsetilsyn skal være overordnet tilsynsmyndighet, slik det for eksempel gjør i sosialtjenesteloven § 10.
Landsforbundet for utviklingshemmede og pårørende og Statens helsetilsyn mener at tilsynsregelen må endres fra en kan-regel til en skal-regel. Helsetilsynet mener at en kan-regel vil kunne redusere tilsynets legitimitet og skape uklarhet i statsforvalterens forståelse av sin plikt, og at spørsmålet om når og hvordan tilsyn skal gjennomføres må overlates til statsforvalterens konkrete risikovurdering. Landsforbundet for utviklingshemmede og pårørende viser til at mange sårbare grupper er avhengig av boligsosial bistand, og at det er sentralt at bistanden er lik i alle kommuner.
Noen høringsinstanser mener at tilsynsmyndigheten også bør omfatte kommunens plikt til å ta boligsosiale hensyn i planleggingen. Arbeids- og velferdsdirektoratet mener at den foreslåtte avgrensningen av tilsynet kan føre til utfordringer med å komme til kjernen av hva som er årsaken til mangelfulle ytelser. Når statsforvalteren ikke kan føre tilsyn med kommunenes styring og ledelse, er det etter direktoratets syn risiko for at tilsynsmyndigheten mister et viktig perspektiv. Direktoratet anerkjenner vektleggingen av hensynet til kommunalt selvstyre, men viser til at dette hensynet gjør seg gjeldende på andre områder hvor det ikke er tilsvarende begrensning i tilsynsmyndigheten. Statens helsetilsyn mener at tilsynet må omfatte kommunenes organisatoriske ansvar ettersom det vil ha stor betydning for om kommunene oppfyller plikten til å gi individuelt tilpasset bistand. Caritas Norge viser til at utfordringer med planlegging og samordning av boligsosial bistand etter deres forståelse var en av hovedårsakene til lovarbeidet, og at det er «særlig viktig» å føre tilsyn med kravene til kommunenes boligplanlegging for de vanskeligstilte. Norsk Forbund for Utviklingshemmede viser til at planleggingsansvaret er en viktig forutsetning for å oppfylle statens forpliktelser i CRPD artikkel 19, og at det derfor er nødvendig å føre tilsyn med dette. Også Samarbeidsforumet av funksjonshemmedes organisasjoner mener at tilsynet bør omfatte kommunens planleggingsansvar.
Arbeids- og velferdsdirektoratet viser til at tilsynet ikke kan overprøve kommunens skjønn. Dette innebærer etter direktoratets syn et skille mellom statsforvalterens myndighet som klageinstans og tilsynsmyndighet, og de spør om dette er intendert.
Blå Kors og Frelsesarmeen mener at statsforvalterens tilsynsmyndighet bør omfatte aktører som utfører tjenester på vegne av kommunen. Frelsesarmeen mener videre at det bør føres tilsyn med standarden i kommunale utleieboliger, og private utleieboliger som leies ut til vanskeligstilte på boligmarkedet. Frelsesarmeen foreslår en «systematisk kvalitetssikring av utleiere, der man får en offisiell godkjenning [for å] sikre en minimumsstandard» på boligene.
Barneombudet og Redd Barna mener at tilsynet må inkludere «krav om at kommuner skal kunne dokumentere at barnets beste er blitt vurdert og at barns synspunkter ligger til grunn ved individuell boligsosial bistand».
Integrerings- og mangfoldsdirektoratet og Larvik kommune fremhever at tilsynet må kombineres med veiledning fra statsforvalterne. Larvik kommune mener at et fullt utbytte av tilsynsordningen er betinget av at statsforvalteren er tilgjengelig for faglig veiledning og kunnskapsutveksling, også utenom gjennomføringen av tilsyn.
14.3 Departementets vurderinger
Departementet merker seg at det er stor støtte til forslaget om tilsyn. Høringsinstansene fremhever at tilsyn kan bidra til styrket rettssikkerhet, bedre boligsosialt arbeid, mer likeverdige tilbud og praksis, samt at det er en god forutsetning for veiledning og kompetansebygging.
Departementet ga i høringsnotatet uttrykk for tvil om tilsyn var et egnet og nødvendig virkemiddel på det boligsosiale feltet. Tilsyn kan bidra til å sikre likebehandling og at kommunen overholder plikten til å gi individuelt tilpasset bistand. Samtidig er statlig tilsyn et omfattende og inngripende tiltak, hvor det må gjøres en vurdering av risikoen for regelbrudd og konsekvensene av regelbrudd. Det må også foretas en kost-nytte-vurdering av tilsyn som virkemiddel, jf. veilederen for statlig styring side 22. Til tross for at flertallet er positive til tilsyn, ser departementet at det også er argumenter mot tilsyn. Andre og mindre inngripende virkemidler kan, etter departementets vurdering, også være godt egnet til å heve kvaliteten på kommunens boligsosiale bistand, eksempelvis rundskriv og veiledere. Slike pedagogiske virkemidler er mer i tråd med prinsippene om statlig styring. Departementet viser i den forbindelse til at veiledning og andre kompetansehevende tiltak, som flere høringsinstanser er inne på, ikke er avhengig av at det føres tilsyn. Dette er i tråd med synet til Bergen kommune, som fremhever verdien av samarbeid med statsforvalteren som likeverdige parter. Som KS påpeker, har det også vært en positiv utvikling i det boligsosiale arbeidet, uten at dette har bakgrunn i tilsyn. Departementet legger også vekt på at forslaget om tilsyn gjaldt plikten til å gi individuelt tilpasset bistand, som er den samme bestemmelsen hvor kommunen skal fatte enkeltvedtak og det er klagerett. Klagebehandling og den kommunale egenkontrollen er viktige rettssikkerhetsgarantier som skal sikre at kommunene oppfyller sin plikt til å gi bistand. Departementet mener at særlig klageadgangen med statlig klageinstans, vil være godt egnet til å sikre at den enkelte vanskeligstilte får individuelt tilpasset bistand etter loven.
Departementet vil på bakgrunn av en helhetsvurdering derfor ikke gå videre med forslaget om tilsyn.