18 Endring i andre lover
18.1 Sosialtjenesteloven
18.1.1 Departementets høringsforslag
Departementet foreslo å endre sosialtjenesteloven § 15, slik at bestemmelsen viser til den nye loven. Departementet viste til at det boligsosiale arbeidet i dag har en sentral plass i sosialtjenesten. En del av formålet til sosialtjenesteloven er å bedre levekårene for vanskeligstilte, herunder ved at den enkelte får mulighet til å leve og bo selvstendig (§ 1). Samtidig er det et viktig premiss for lovforslaget at det boligsosiale feltet skal bli mindre fragmentert og at det blir tydeligere for kommunene hvilket ansvar de har. Det er også et viktig formål å klargjøre dette for brukere og andre aktører på feltet. Departementet viste til at ved å endre § 15 til en henvisningsbestemmelse til den nye loven, videreføres og synliggjøres kommunen i arbeids- og velferdsforvaltningens boligsosiale ansvar.
Samtidig uttalte departementet at medvirkningsansvaret fortsatt er plassert i kommunen i arbeids- og velferdsforvaltningen, og at det vil inngå i det helhetlige sosialfaglige arbeidet. Departementet viste til at det boligsosiale arbeidet er nært knyttet til sosialtjenesteloven § 17 om råd og veiledning, og § 27 om midlertidig bolig.
18.1.2 Høringsinstansenes syn
Elleve høringsinstanser har uttalt seg om forslaget om å endre sosialtjenesteloven § 15 til en henvisningsbestemmelse til den nye loven. Kristiansand kommune, Nordland fylkeskommune, Statsforvaltaren i Møre og Romsdal, Statsforvalteren i Agder og Statsforvalteren i Innlandet støtter forslaget.
Statsforvalteren i Innlandet slutter seg til departementets begrunnelse og konklusjon om forskjellen på medvirkningsplikten i sosialtjenesteloven kontra medvirkningsplikten i helse- og omsorgstjenesteloven. Nordland fylkeskommune viser til at ved å endre § 15 til en henvisningsbestemmelse, synliggjøres kommunens boligsosiale ansvar.
Arbeids- og velferdsdirektoratet uttaler at de forstår henvisningsbestemmelsen slik at den i tillegg til å henvise til individuell bistand i ny lov, også inneholder et ansvar for NAV-kontoret på systemnivå, i tråd med det som også har vært intensjonen med dagens regelverk. Arbeids- og velferdsdirektoratet oppfatter at bestemmelsen får et videre innhold enn i dag, ved at «NAV-kontoret både skal bidra til et systematisk boligsosialt arbeid i kommunen, og til en vedtaksfesting av individuelt tilpasset bistand overfor vanskeligstilte på boligmarkedet». Arbeids- og velferdsdirektoratet finner det likevel uklart hvor langt ansvaret strekker seg. Arbeids- og velferdsdirektoratet understreker at «det sosialfaglige arbeidet i NAV-kontoret også i fortsettelsen må inkludere det boligsosiale arbeidet, og at helhetsperspektivet i det sosialfaglige arbeidet ikke må svekkes med ny lov».
Arbeids- og velferdsdirektoratet synes videre at lovforslaget fremstår noe uklart når det gjelder hvordan tjenesten skal organiseres. Arbeids- og velferdsdirektoratet oppfatter at ansvaret for oppgavene etter ny lov skal plasseres i kommunen, og at det ikke er del av minimumsløsningen i NAV-kontoret. Arbeids- og velferdsdirektoratet stiller spørsmål om uklarheten med tanke på organisering kan skape utfordringer for implementering og gjennomføring. De skriver:
«Det fremgår av høringen at kommunen står fritt til å organisere seg slik de ønsker, når det gjelder å gi tjenestemottakere bistand etter ny boligsosial lov. Det innebærer sannsynligvis at noen kommuner vil organisere seg med egne boligsosiale enheter/boligkontor eller lignende, mens andre vil legge dette inn under ordinær drift i NAV-kontoret. Det innebærer slik vi ser det at det kan være flere innganger til retten til bistand og vedtak etter ny lov.»
Også andre høringsinstanser mener endringen i sosialtjenesteloven § 15 fører til uklarhet om ansvaret for det boligsosiale arbeidet og NAVs rolle.
Statens helsetilsyn mener det er uklart hvilket ansvar NAV-kontoret skal ha for det boligsosiale arbeidet etter lovendringene. De stiller spørsmål om NAV-kontoret fortsatt skal ha selvstendige plikter etter sosialtjenesteloven § 15, om pliktene er flyttet til ny lov eller om samme plikter er hjemlet i begge lovene. Statens helsetilsyn fremhever også at man må passe på at det ikke oppstår nye «sviktsoner» mellom enhetene, som fører til at brukerne blir utsatt for kasteballsituasjoner. Fellesorganisasjonen mener kommunens overordnede ansvar, slik det fremgår av helse- og omsorgstjenesteloven § 3-7 og sosialtjenesteloven §§ 15 og 27, ikke kommer tydelig nok frem. Landsforbundet for utviklingshemmede og pårørende mener det er viktig at loven klart sier noe om NAVs rolle om hvordan boligproblemene skal løses for vanskeligstilte boligsøkere generelt. Kirsten Costain og Kari Asheim, som for øvrig er mot lovforslaget, er inne på noe av det samme. De påpeker at det ikke er redegjort for om kommunene og NAV-kontoret fortsatt har ansvar for å unngå å forsterke sosiale problemer som følge av konsentrasjon av boliger til vanskeligstilte. De peker blant annet også på at lovforslaget må ivareta at personer med rusproblemer ikke bosettes i samme boligkompleks som barnefamilier. Fellesorganisasjonen Trøndelag støtter at ansvaret skal være plassert i NAV-kontoret og at det boligsosiale arbeidet inngår i det helhetlige, sosialfaglige arbeidet.
Noen høringsinstanser tar opp forholdet mellom sosialtjenesteloven § 17 og lovforslagets bestemmelse om individuelt tilpasset bistand.
Statsforvalteren i Innlandet mener grensegangen mellom disse bestemmelsene må avklares og tydeliggjøres. Som eksempel spør de om vedtak etter sosialtjenesteloven § 17 kan være et tiltak som svarer opp deler av lovforslagets bestemmelse om individuelt tilpasset bistand. Statsforvalteren i Rogaland mener det er mulig å inkludere råd og veiledning til vanskeligstilte på boligmarkedet i sosialtjenesteloven, ved å utvide § 17 eller foreslå en ny § 17 a.
Statens helsetilsyn påpeker at kommunens plikt til å gi individuelt tilpasset bistand overfor vanskeligstilte på boligmarkedet, grenser opp mot sosialtjenesteloven § 17 om opplysning, råd og veiledning og at noen av punktene i bestemmelsen også vil falle inn under temaer som dekkes av NAV-kontorets råd- og veiledningsplikt etter § 17. De mener det kan føre til ansvarspulverisering og ansvarsfraskrivelse dersom den nye loven fører til at samme tjeneste kan gis etter flere lovverk, og at dette kan få uheldige konsekvenser for brukerne.
Leieboerforeningen mener bostedsløse bør vies spesiell oppmerksomhet i lovforslaget, og at lovbestemmelsen om rett til midlertidig bolig i sosialtjenesteloven § 27 bør implementeres i den nye loven.
Arbeids- og velferdsdirektoratet mener på et overordnet nivå at «det er viktig og riktig at NAV har et eierskap til den boligsosiale loven, slik at det boligsosiale arbeidet blir sett i sammenheng med sosialtjenestelovens § 17 om opplysning, råd og veiledning, § 27 om midlertidig bolig, samt selve formålsbestemmelsen i sosialtjenesteloven.»
Statens helsetilsyn tar også opp forholdet mellom sosialtjenesteloven §§ 18 og 19 og lovforslagets eksempel i bestemmelsen om individuelt tilpasset bistand om «å gi bistand til å beholde bolig og forebygge utkastelse». Helsetilsynet viser til at mye av bo-oppfølgingen har en økonomisk side som ikke kan løses gjennom Husbankens ordninger, for eksempel «stønad til depositum, etablering og husleierestanse». Helsetilsynet mener det er uklart om intensjonen er at økonomisk stønad til eksempelvis husleierestanser kan dekkes etter både den nye loven og etter sosialtjenesteloven, og ber departementet om å tydeliggjøre dette.
18.1.3 Departementets vurderinger
Noen høringsinstanser støtter endringsforslaget i sosialtjenesteloven § 15 uten forbehold. Flere høringsinstanser påpeker imidlertid at forslaget fører til uklarheter knyttet til organisering og NAV-kontorets ansvar for det boligsosiale arbeidet. Noen høringsinstanser mener også at forholdet mellom ny lovs bestemmelse om individuelt tilpasset bistand og bestemmelser i sosialtjenesteloven er uklart.
Departementet viser til at dagens bestemmelse i sosialtjenesteloven § 15 hjemler et medvirkningsansvar for «kommunen i arbeids- og velferdsforvaltningen». Pliktsubjektet i bestemmelsen er dermed begrenset til kommunen i arbeids- og velferdsforvaltningen, og ikke til kommunen som sådan. Bestemmelsen innebærer at den delen av kommunen som er en del av arbeids- og velferdsforvaltningen (NAV-kontoret), må samarbeide og medvirke med blant annet andre deler av kommunen. Samtidig er det understreket i forarbeidene at det er kommunen (som sådan) som har ansvaret for å skaffe boliger til vanskeligstilte, jf. Ot.prp.nr. 103 (2008–2009) side 34.
Departementet understreker at lovforslaget ikke er ment å endre NAV-kontorets ansvarsområde, og rammene for det boligsosiale arbeidet i NAV-kontorene blir ikke vesentlig endret som følge av forslaget. Departementet ser derfor at det er noe upresist formulert når det i høringsnotatet står at endringen «innebærer at dagens medvirkningsansvar etter sosialtjenesteloven § 15 erstattes av den nye loven om kommunenes ansvar overfor vanskeligstilte på boligmarkedet». Det boligsosiale arbeidet har, og skal fortsatt ha, en sentral plass i sosialtjenesten, jf. blant annet sosialtjenesteloven § 1 om at et av målene til sosialtjenesteloven er at den enkelte får mulighet til å leve og bo selvstendig. Departementet er dermed enig med Arbeids- og velferdsdirektoratet i at det sosialfaglige arbeidet i NAV-kontoret også i fortsettelsen må inkludere det boligsosiale arbeidet, og at helhetsperspektivet i det sosialfaglige arbeidet ikke må svekkes med ny lov. På denne bakgrunn er det heller ikke aktuelt å flytte bestemmelsen om rett til midlertidig bolig i sosialtjenesteloven § 27 til den nye loven, slik Leieboerforeningen tar til orde for.
For kommunen som sådan, vil imidlertid ansvaret og pliktene på det boligsosiale feltet være forankret i den nye loven. Kommunen i arbeids- og velferdsforvaltningen skal fortsatt medvirke i kommunens boligsosiale arbeid. Departementet foreslår en endring i ordlyden i sosialtjenesteloven § 15 i forhold til høringsforslaget, slik at dette kommer bedre frem.
Som etter gjeldende rett, er det opp til kommunene selv hvordan de vil organisere det boligsosiale arbeidet. Lovforslaget legger ikke organisatoriske bindinger på kommunen, og departementet legger til grunn at mange kommuner vil videreføre den organiseringen de har i dag også etter at loven trer i kraft. Dette er i tråd med prinsippene for statlig styring av kommuner. Det er derfor ikke nytt at noen kommuner vil organisere seg med egne boligsosiale enheter, boligkontor eller lignende, mens andre vil legge dette inn under ordinær drift i NAV-kontoret, som Arbeids- og velferdsdirektoratet er inne på i sin høringsuttalelse. Der hvor det boligsosiale arbeidet i kommunen er organisert i NAV-kontoret, vil imidlertid kommunen i arbeids- og velferdsforvaltningen måtte etterleve også den nye loven – ikke bare medvirkningsansvaret i sosialtjenesteloven § 15.
For øvrig er konsekvensene av lovforslaget for Arbeids- og velferdsdirektoratet nærmere omtalt i punkt 19.3.1.
Når det gjelder forholdet mellom sosiale tjenester etter sosialtjenesteloven §§ 17, 18 og 19 og bestemmelsen om individuelt tilpasset bistand, vises det til omtale under punkt 11.3.4.
18.2 Helse- og omsorgstjenesteloven
18.2.1 Departementets høringsforslag
Departementet foreslo å oppheve helse- og omsorgstjenesteloven § 3-7. Departementet viste til at opphevingen i hovedsak vil være av teknisk karakter, da kommunens ansvar etter dagens § 3-7 i stedet vil reguleres i den nye loven. Departementet viste også til at hjemmelen for tilsyn med medvirkningsansvaret i helse- og omsorgstjenesteloven § 12-3, jf. § 3-7, ville videreføres med forslaget om tilsyn i den nye loven.
18.2.2 Høringsinstansenes syn
16 høringsinstanser har uttalt seg om forslaget. Funksjonshemmedes Fellesorganisasjon, Statsforvaltaren i Møre og Romsdal, Statsforvalteren i Agder og Statsforvalteren i Innlandet støtter forslaget.
Funksjonshemmedes Fellesorganisasjon håper at det å oppheve bestemmelsen i helse- og omsorgstjenesteloven, «kan bidra til at funksjonshemmedes tilgang til personlig tilpassede tjenester blir sikret uavhengig av bosted og boform». Funksjonshemmedes Fellesorganisasjon ber likevel om at det presiseres i rundskriv eller veileder til ny lov, at kommunens plikt til å gi tilpasset bistand knyttet til helse- og omsorgsmessige og sosiale behov, inkluderer tidligere årsaker nevnt i helse- og omsorgstjenesteloven § 3-7.
Arbeids- og velferdsdirektoratet, Helsedirektoratet, Kristiansand kommune, Landsforbundet for utviklingshemmede og pårørende, Likestillings- og diskrimineringsombudet og Oslo kommune er mot forslaget.
Landsforbundet for utviklingshemmede og pårørende viser til at bestemmelsen «presiserer det behovet mange mennesker med utviklingshemming har for bolig med særlig tilpasning for de behov nettopp disse menneskene har for hjelpe- og vernetiltak på grunn av sin funksjonshemming». Landsforbundet for utviklingshemmede og pårørende fremhever at bistand i boforholdet ofte er viktigere enn selve boligen. Forbundet mener derfor det er viktig at denne presiseringen står i helse- og omsorgstjenesteloven, fordi det er helse- og omsorgstjenester.
Kristiansand kommune mener helse- og omsorgstjenesteloven § 3-7 bør gjøres til en henvisningsbestemmelse, som sosialtjenesteloven § 15. Dette for å understreke betydningen av at det boligsosiale arbeidet omhandler helse- og omsorgstjenester i like stor grad som sosiale tjenester. Likestillings- og diskrimineringsombudet mener det av pedagogiske hensyn kan være klokt å innta en henvisning til den nye loven i helse- og omsorgstjenesteloven, tilsvarende den som foreslås inntatt i sosialtjenesteloven. Ombudet mener en slik henvisning kan være med på å tydeliggjøre kommunens boligsosiale ansvar og samspillet mellom bolig og helse- og omsorgstjenester. Oslo kommune viser til at plikt til å medvirke til å skaffe omsorgsboliger, boliger med særlig tilpasning og med hjelpe- og vernetiltak for dem som trenger det på grunn av alder, funksjonshemning eller av andre årsaker, er presisert i § 3-7. De viser til at medvirkningsansvaret for å skaffe denne type boliger ikke er nevnt verken i sosialtjenesteloven § 15 eller i forslaget til ny lov. Arbeids- og velferdsdirektoratet mener det kan bidra til bedre helhet og sammenheng om det også tas inn en henvisning i helse- og omsorgstjenesteloven § 3-7, istedenfor å oppheve paragrafen. Helsedirektoratet tar også til orde for en henvisningsbestemmelse, tilsvarende forslaget i sosialtjenesteloven. De skriver:
«Helsedirektoratet deler ikke departementets vurdering av at det er hensiktsmessig å oppheve helse- og omsorgstjenesteloven § 3-7. Det [er] over mange år arbeidet målrettet med å innarbeide boligsosialt arbeid, boligveiledning og oppfølging i egen bolig som integrerte deler av behandling og oppfølging som ytes overfor pasienter/brukere med psykisk helse og ruslidelser. Selv om enkelte rapporter (bl.a. Korus Midt brukertilfredshetskartlegging 2019) viser fremgang på dette området, viser de også at det er langt igjen før bolig og boveiledning forutsigbart tematiseres i kliniske sammenhenger. En opphevelse av denne paragrafen vil derfor kunne ha utilsiktede negative virkninger.»
Flere høringsinstanser sier ikke direkte om de er imot å oppheve § 3-7, men understreker viktigheten av at rettigheter ikke må gå tapt ved lovendring.
Helse Bergen peker på at man må se til at det ikke fører til dårligere vilkår for de gruppene som nevnes i § 3-7, dersom bestemmelsen oppheves. Helse Bergen viser til at ordlyden i definisjonen av hvem loven gjelder for er ulik i lovforslaget og i § 3-7, og at det bør sikres at ikke noen grupper faller ut. Fellesorganisasjonen deler dette synet, og viser til at ansvaret etter § 3-7 for særlige boliger og tilrettelegging, ikke kommer godt nok frem i lovforslaget. Kirsten Costain og Kari Asheim er også inne på det samme, og nevner at «hjelpe- og vernetiltak» for dem som trenger det er forsvunnet i den nye loven. Costain og Asheim mener dette svekker individets rett til hjelp. Statens helsetilsyn er også opptatt av at en eventuell oppheving ikke skal få utilsiktede konsekvenser, og ber derfor om at dette blir belyst. Statsforvalteren i Oslo og Viken mener at ordlyden i lovforslaget ser ut til å erstatte dagens § 3-7 i en viss grad, men at det samtidig fremstår at den ikke fullt ut dekker helheten i dagens regulering, og dermed omfatter en mindre rettighet. Pensjonistforbundet påpeker at dersom § 3-7 oppheves, kan det innebære en sektoriell ansvarsflytting, hvor helsesektoren har hatt et overordnet ansvar tidligere. Pensjonistforbundet mener derfor at departementet må følge nøye med på hvordan kommunene prioriterer sine midler, og at denne endringen ikke må påvirke helsebudsjettene negativt.
18.2.3 Departementets vurderinger
Departementet understreker at forslaget om å oppheve helse- og omsorgstjenesteloven § 3-7 er av teknisk karakter. Endringen skal ikke føre til at rettigheter tapes eller at ansvarsforhold flyttes. Tvert imot skal ny lov bidra til å styrke situasjonen for dem som trenger hjelp til å skaffe seg egen bolig – uavhengig av årsak til behovet for bistand.
Departementet viser til at et av formålene med den nye loven er at regelverket på det boligsosiale feltet skal samles og klargjøres. Dersom bestemmelsen i helse- og omsorgstjenesteloven gjøres til en henvisningsbestemmelse, vil det bidra til å opprettholde et fragmentert regelverk. Etter departementets vurdering stiller det seg annerledes for medvirkningsbestemmelsen i helse- og omsorgstjenesteloven enn i sosialtjenesteloven. Arbeidet for boliger til vanskeligstilte har en lang tradisjon og lovforankring innenfor de sosiale tjenestene, og sosialtjenesteloven § 15 oppstiller en plikt spesifikt for kommunen i arbeids- og velferdsforvaltningen. Etter departementets syn er det ikke samme behov for å beholde bestemmelsen i helse- og omsorgstjenesteloven, som i sosialtjenesteloven. Departementet mener kommunens plikter, herunder det som i dag reguleres i helse- og omsorgstjenesteloven § 3-7, er klart regulert i den nye loven. Kommunen har en plikt til å samarbeide internt og innrette seg slik at kommunen oppfyller lovpålagte plikter. Dette følger av kommuneloven, og er også foreslått presisert i ny lov. Departementet er ikke bekymret for at det kan få utilsiktede konsekvenser å oppheve bestemmelsen, slik Helsedirektoratet antyder. Departementet viser til at oppgaver og ansvar på feltet defineres av Helsedirektoratets oppdrag som fagdirektorat og ivaretas gjennom styringsdialog. Den kommunale helse- og omsorgstjenesten har ansvar for behandling, sosial og psykososial rehabilitering og habilitering samt praktisk bistand mv. Slike tjenester kan ytes i tjenestemottagers bolig og er en sentral del av innsatsen for at personer med rusproblematikk, eventuelt med samtidige psykiske lidelser, kan få tilgang til en trygg bolig og til å opprettholde et boforhold over tid. Dette ansvaret endres ikke ved innføring av en egen lov på det boligsosiale feltet. I tillegg er bolig et viktig tema i nasjonale faglige retningslinjer for rusbehandling og i arbeidet med pasientforløp.
Som noen av høringsinstansene påpeker, var høringsforslaget noe uklart om ny lov fullt ut viderefører ansvaret som i dag er regulert i § 3-7. Departementet foreslår derfor å presisere i ny lov at kommunens plikt til å gi individuelt tilpasset bistand også omfatter bistand til boliger med særlig tilpasning og med hjelpe- og vernetiltak for dem som trenger det på grunn av alder, funksjonsnedsettelse eller av andre årsaker (se også punkt 11.3.5). Departementet viser til at kommunen også etter CRPD artikkel 19 skal ivareta og respektere retten til selvbestemmelse når bistanden gis. Oppheving av § 3-7 vil heller ikke føre til at brukerne taper noen klagerett, da statsforvalteren vil være klageinstans etter den nye loven, jf. punkt 13.3.2.
Flere høringsinstanser er opptatt av sammenhengen mellom bolig og helse- og omsorgstjenester, og mener av den grunn at det er viktig at § 3-7 beholdes som en henvisningsbestemmelse. Departementet er enig i at sammenhengen er viktig, og understreker at det er helt sentralt å se det boligsosiale arbeidet i sammenheng med andre tjenester knyttet til brukeren og det å bo. Departementet viser blant annet til Helsedirektoratets uttalelse om sin rolle og arbeidet med å innarbeide boligsosialt arbeid, boligveiledning og oppfølging i egen bolig som integrerte deler av behandling og oppfølging som ytes overfor pasienter og brukere med psykiske utfordringer og ruslidelser. Departementet legger til grunn at Helsedirektoratets rolle og ansvar ikke endres med ny lov. Det vises til nærmere omtale av statlige aktørers roller og ansvar i punkt 19.3.1.
Departementet opprettholder derfor forslaget om å oppheve helse- og omsorgstjenesteloven § 3-7.
18.3 Krisesenterloven
Kommunen skal sørge for at kvinner, menn og barn som er utsatt for vold eller trusler om vold i nære relasjoner, får en helhetlig oppfølging gjennom samordning av tiltak mellom krisesentertilbudet og andre deler av tjenesteapparatet, jf. krisesenterloven § 4 første ledd. Tilbudet skal gi brukerne støtte, veiledning og hjelp til å ta kontakt med andre deler av tjenesteapparatet, jf. krisesenterloven § 2. Dette omfatter også i reetableringsfasen etter et opphold på krisesenter, jf. krisesenterloven § 2 annet ledd bokstav d.
Departementet foreslo ikke endringer i krisesenterloven i høringsnotatet.
To høringsinstanser, Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet og Integrerings- og mangfoldsdirektoratet, har i sine høringsinnspill anbefalt at det «tas inn en henvisning til bestemmelsen om kommunenes plikt til medvirkning til å skaffe bolig i ny boligsosial lov i krisesenterloven § 4 (om samordning av tjenester).»
Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet uttaler:
«Krisesenterloven forplikter kommunene til å gi bistand i reetableringsfasen etter opphold på krisesenter, inkludert bistand til å finne bolig. Studier viser at kommunene ikke ivaretar denne plikten i tilstrekkelig grad, og det pekes på usikkerhet om hva plikten innebærer og hva som er kommunens og krisesenterets ansvar. Det vil derfor være positivt for arbeidet med reetablering etter opphold på krisesenter at kommunene får en plikt til å gi en individuelt tilpasset bistand til å finne ny bolig, slik det foreslås i ny boligsosial lov. Dette vil også kunne bidra til å forhindre at voldsutsatte drar hjem til voldsutøver etter oppholdet som følge av at de ikke har andre alternativer.»
Også Integrerings- og mangfoldsdirektoratet fremhever at kommunens plikt til å gi bistand i reetableringsfasen etter opphold, inkluderer bistand til å finne bolig.
Departementet er enig med Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet og Integrerings- og mangfoldsdirektoratet i at bistand til å skaffe seg en bolig etter opphold på krisesenter, er en viktig del av kommunens ansvar. Departementet viser også til at det er utfordringer i samarbeidet mellom krisesentrene og øvrige kommunale tjenester når utsatte skal gis bistand til reetablering etter et opphold på krisesenter, jf. rapporter fra Nordlandsforskning (Kommunenes krisesentertilbud – En kunnskapsoversikt, 13/2019) og NOVA (Krisesentertilbudet i kommunene – Evaluering av kommunenes implementering av krisesenterloven, 19/2014). Som Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet også fremhever, vil kommunens plikt til å gi individuelt tilpasset bistand til vanskeligstilte på boligmarkedet, bli presisert i ny lov. Departementet legger til grunn at dette vil klargjøre kommunens ansvar også for dem som har hatt opphold på krisesenter.
Departementet viser videre til at krisesenterloven § 4 er vedtatt endret ved lov 11. juni 2021 nr. 78 (trer i kraft 1. august 2022). Bestemmelsen er endret tilsvarende i flere andre lover, slik at reglene om velferdstjenestenes samarbeidsplikt, både i enkeltsaker og utover oppfølgingen av konkrete personer, blir mest mulig likelydende.
I Prop. 100 L (2020–2021) Endringer i velferdstjenestelovgivningen (samarbeid, samordning og barnekoordinator) side 56 fremgår:
«Forslaget innebærer at de ulike velferdstjenestene får plikt til å samarbeide med andre velferdstjenester når det er nødvendig for å gi tjenestemottakeren et helhetlig og samordnet tjenestetilbud. Videre innebærer forslaget en plikt til å samarbeide utover oppfølgingen av konkrete tjenestemottakere, slik at tjenesten selv og de andre tjenestene kan ivareta sine oppgaver etter lov og forskrift. Samarbeidspliktene gjelder overfor kommunale, fylkeskommunale og statlige velferdstjenester, private aktører som utfører oppgaver på vegne av slike velferdstjenester og friskoler og private barnehager.»
Departementets vurdering er at lovendringen ivaretar henvisningen til andre velferdstjenester, og at det ikke er nødvendig eller hensiktsmessig med en spesifikk henvisning fra krisesenterloven til ny lov om kommunenes ansvar på det boligsosiale feltet.
Barne- og familiedepartementet vil i forbindelse med planlagt gjennomgang av krisesenterloven vurdere om omfanget av, og innholdet i reetableringsfasen bør defineres nærmere.