12 Økonomiske og administrative konsekvenser

12.1 Innledning

Departementet bemerker innledningsvis at de foreslåtte lovendringene gjelder internasjonale barnebortføringssaker, og i all hovedsak hvordan norske myndigheter håndterer saker der barn er bortført fra utlandet til Norge. Dette gjelder et begrenset antall saker per år. De siste ni årene er det årlig registrert 21 slike saker eller færre i Justis- og beredskapsdepartementets og Utenriksdepartementets statistikk. Dette må vektlegges når de økonomiske og administrative konsekvensene av lovforslagene vurderes.

12.2 Endringene i barnebortføringsloven

Fire av de foreslåtte lovendringene gjelder domstolenes behandling av internasjonale barnebortføringssaker i Norge: å sentralisere jurisdiksjonen i barnebortføringssaker til én domstol, innføre kortere ankefrist i barnebortføringssakene, innføre en regel om hvordan høring av barn skal gjennomføres i barnebortføringssaker, herunder også å innføre en regel om dekning av kostnader til sakkyndig, og å innføre en regel om utsatt fullbyrding av kjennelse om tilbakelevering ved anke.

I perioden 2005 til 2014 er det registrert mellom 10 og 21 nye barnebortføringssaker til Norge per år. Sentralisering av jurisdiksjonen i slike saker vil derfor ikke, etter departementets syn, medføre noen stor økning i antall saker for denne domstolen. Oslo tingrett er en meget stor domstol, som vil kunne håndtere disse sakene innenfor normal variasjon i porteføljen. Forslaget innebærer ingen økning i antall barnebortføringssaker for domstolene totalt sett. En sentralisering vil heller ikke medføre noen frigjøring av ressurser fra andre domstoler da det er svært få saker per domstol. Departementet kan heller ikke se at den foreslåtte regelen om innføring av kortere ankefrist i barnebortføringssakene vil innebære merkostnader for domstolene, eller ha andre økonomiske konsekvenser.

Innføring av en regel om hvordan høring av barn skal gjennomføres i barnebortføringssaker må sees i sammenheng med forslaget om å innføre en regel om dekning av kostnader til sakkyndig. I perioden 2007 til 2012 ble mellom 0 og 8 barn hørt av sakkyndig per år. Oppnevning av sakkyndig for å foreta en mer fullstendig utredning av barnets og partenes forhold før avgjørelsen treffes, forekommer relativt sjelden. I praksis synes det som om noen domstoler anvender barneloven § 61 analogisk, hvilket innebærer at noe av sakkyndigkostnadene allerede i dag dekkes av det offentlige. Dersom barnebortføringssakene sentraliseres til én domstol, legger departementet til grunn at samtalen mest hensiktsmessig kan gjennomføres av sakkyndig på barnets oppholdssted i saker utenfor Oslo-området. Den sakkyndige må deretter enten forklare seg for domstolen ved muntlig forhandling, eller eventuelt via videolink eller telefon. Dersom den sakkyndige må reise til domstolen vil dette medføre reise- og/eller oppholdsutgifter. Det dreier seg imidlertid om et såpass lavt antall saker at kostnaden må sies å være begrenset.

Forslaget om å innføre en regel om utsatt fullbyrding av kjennelse om tilbakelevering ved anke vil heller ikke medføre økonomiske eller administrative konsekvenser av betydning. Ved å snu om på dagens hovedregel vil retten slippe å ta stilling til om anke over tilbakeleveringsavgjørelser skal gis oppsettende virkning. I perioden 2007 til 2012 behandlet norske tingretter totalt 88 saker om bortføring av barn fra utlandet til Norge. Av disse ble 31 saker anket til lagmannsretten. Forslaget vil dermed ikke innebære besparelser for domstolene av nevneverdig grad idet det gjelder relativt få saker.

Når det gjelder den foreslåtte plikten for sentralmyndigheten til å underrette barneverntjenesten, viser departementet til at antall barn som er registrert bortført til Norge i perioden 2005 til 2014 varierte fra 14 til 31 per år. Antall barn som er registrert returnert til Norge i perioden 2007 til 2012 etter en bortføring til utlandet varierte fra 7 til 37 per år, se arbeidsgrupperapporten tabell 5.3. Det er derfor vanskelig å anslå hvor mange saker dette vil utgjøre årlig. Som tallene viser dreier det seg imidlertid om forholdsvis få saker hvert år. I tillegg vil sakene spres på kommuner over hele landet. Oslo kommune skiller seg her noe ut, i og med at mange av sakene er i Oslo kommune. Oslo byfogdembete har opplyst at de har mottatt ca. 3-5 inngående saker per år de siste årene. Dette er med andre ord et forholdsvis lite antall saker. Departementet legger til grunn at forslaget vil kunne medføre begrensede kostnader for den kommunen det gjelder, og er enig med arbeidsgruppen i at det må antas at kostnaden vil være begrenset selv for Oslo kommune. Basert på tallene over vil forslagene gjelde mellom 21 og 68 saker per år, fordelt på landets 428 kommuner. Tallene er såpass små at de ikke vil utgjøre noen stor belastning på de kommunene som vil motta slik melding.

De foreslåtte endringene i barnebortføringsloven §§ 1 og 12 er av teknisk art og vil ikke medføre økonomiske eller administrative konsekvenser.

12.3 Endringene i rettshjelploven

Det føres en liberal praksis i dag for innvilgelse av fri rettshjelp i saker der et barn er bortført til en stat utenfor konvensjonssamarbeidet, og der barn er bortført til Norge. Tall fra Justis- og beredskapsdepartementets og Utenriksdepartementets felles statistikk viser at det i 2014 var 39 barnebortføringssaker fra Norge. Av disse var ni bortføringer til stater utenfor konvensjonssamarbeidet. Alle disse sakene faller trolig ikke innenfor de økonomiske vilkårene i rettshjelploven. I og med at det foreslåtte vilkåret er at barn er meldt savnet i en barnebortføringssak eller at det er opprettet straffesak om barnebortføring, er det sannsynligvis noen flere saker som vil falle inn under ordningen fordi Utenriksdepartementet ikke nødvendigvis involveres i alle disse sakene. Tallene gir imidlertid en viss indikasjon, og er relativt lave. Departementet anslår derfor at endringene i vilkårene for fri rettshjelp kan medføre en svært begrenset økning av utgiftene på kapittel 470 Fri rettshjelp, post 01. Det vises i den forbindelse til at Fylkesmannen i Oslo og Akershus i sin høringsuttalelse uttalte at de utbetalte i underkant av 1,5 mill. kroner i fritt rettsråd i barnebortføringssaker i 2013, og at dette tallet ikke skilte mellom rettshjelp i bortføringssaker til stater som har tiltrådt Haagkonvensjonen 1980 og bortføringssaker til stater utenfor konvensjonssamarbeidet. Departementet mener det er vanskelig å kostnadsberegne hvorvidt eller eventuelt hvor mye de foreslåtte endringene i vilkårene for fri rettshjelp i barnebortføringssaker vil bety. De totale utgiftene til fri rettshjelp i 2013 var på 765,635 mill. kroner. Basert på ovennevnte tall fra Fylkesmannen i Oslo og Akershus om utbetaling av fritt rettsråd i barnebortføringssaker i 2013 sett opp mot de totale rettshjelpsutgiftene samme år antar departementet at en eventuell økning i rettshjelpsutgiftene som følge av de foreslåtte endringene i rettshjelploven vil være begrenset.

Tilsvarende vil det kunne bli en innsparing i driftsutgiftene for andre instanser, da behandlingen av sakene vil bli mer effektiv. Departementet legger videre til grunn at endringene kan innføres uten at arbeidsbyrden til Fylkesmannen i Oslo og Akershus vil økes i særlig grad, og det legges til grunn at sakene vil kunne håndteres innenfor normal variasjon i arbeidsbyrden.

12.4 Endringene i straffeloven 2005

Utvidelsen av straffansvaret som foreslås i straffeloven 2005 § 261 gjelder kun bortføringer fra barnevernet. Av Justis- og beredskapsdepartementets statistikk fremkommer det at det i perioden 2005 til 2014 er registrert ca. 20 bortføringer fra barnevernet der barnets biologiske foreldre selv eller ved hjelp av andre har bortført barnet fra Norge uten samtykke fra barnevernet. Det dreier seg derfor om et meget lite antall saker per år. Utvidelsen av området for straffbarhet vil kunne medføre noe økt saksmengde for politiet og domstolene. Straffesaken håndteres av lokalt politi og lokal domstol og spres derfor over hele landet. Det legges til grunn at økningen per politidistrikt og per domstol vil være såpass beskjeden at det ikke vil få noen merkbare økonomiske eller administrative konsekvenser.

12.5 Endringene i barnevernloven

Det er svært få bortføringer fra barnevernet. Som nevnt ovenfor i punkt 12.4 er det de siste ni årene registrert ca. 20 bortføringer fra barnevernet. Forslagene til endringer i barnevernloven vil derfor medføre begrensede økonomiske og administrative konsekvenser.

Det følger allerede av gjeldende rett at barneverntjenesten kan be fylkesnemnda om å forlenge fristen for iverksettelse av vedtaket. Forslaget om at vedtak om omsorgsovertakelse skal gjelde for ett år når barneverntjenesten har igangsatt en barnebortføringssak skal følge direkte av loven. Dette innebærer dermed at det ikke vil være nødvendig for barneverntjenesten å henvende seg til fylkesnemnda for fristforlengelse. Departementet legger derfor til grunn at forslaget ikke vil ha økonomiske konsekvenser.

Barneverntjenesten har i dag adgang til å formidle opplysninger til utenlandske myndigheter når barn er bortført fra barnevernet. Forslaget om at dette skal fremgå direkte av barnevernloven er derfor i stor grad en presisering av gjeldende rett. Forslaget vil ikke medføre nevneverdige merutgifter.

Forslaget om å innføre utreiseforbud når sak er oversendt fylkesnemnda kan medføre at noen foreldre som ellers ville reist ut av landet med barnet etter at sak er reist for fylkesnemnda, blir værende i Norge. Det vil i så fall kunne medføre at noen flere saker behandles i fylkesnemnda. Videre kan det medføre økte utgifter for den enkelte barneverntjeneste som må iverksette fylkesnemndsvedtak. Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementet antar imidlertid at dette vil gjelde et svært begrenset antall saker. De økonomiske og administrative konsekvensene av forslaget anses derfor som begrensede.

12.6 Oppsummering

Samlet vil lovendringene ikke medføre vesentlige økonomiske eller administrative konsekvenser. Eventuelle merutgifter som følger av de foreslåtte lovendringene vil bli dekket innenfor berørte departementers gjeldende budsjettrammer.

12.7 Samfunnsmessige konsekvenser

De foreslåtte tiltakene innebærer en viktig satsning på barn som befinner seg i en særlig sårbar posisjon, som er bortført fra sitt bostedsland. En rask behandling av internasjonale barnebortføringssaker vil bidra til å minske de negative effektene en bortføring kan medføre for et barn.