6 Bortføring fra barnevernet

6.1 Utreiseforbud

6.1.1 Gjeldende rett

Som nevnt foran under punkt 3.2 er en barnebortføring ulovlig etter Haagkonvensjonen 1980 når barnet tas med ut av landet i strid med foreldreansvaret. Det fremgår av konvensjonen artikkel 3 første ledd bokstav a og barnebortføringsloven § 11 at retten til foreldreansvar kan være tilkjent en «institusjon eller annen instans». Retten kan følge av juridisk eller administrativt vedtak, jf. konvensjonen artikkel 3 annet ledd. Begrepet foreldreansvar i Haagkonvensjonen 1980 tolkes videre enn tilsvarende begrep i barneloven. Det følger av konvensjonen artikkel 5 bokstav a at foreldreansvaret omfatter retten til omsorg for barnets person og særlig retten til å bestemme hvor barnet skal bo.

Dette innebærer at det er en ulovlig barnebortføring etter Haagkonvensjonen 1980 å ta med seg barnet ut av landet uten barneverntjenestens samtykke når det er truffet akuttvedtak etter barnevernloven § 4-6 annet ledd, § 4-9 første ledd, § 4-25 annet ledd annet punktum og § 4-29 fjerde ledd, vedtak om forbud mot flytting etter § 4-8 første ledd, vedtak om omsorgsovertakelse etter § 4-8 annet og tredje ledd og § 4-12, fratakelse av foreldreansvar etter § 4-20 og vedtak om plassering på institusjon etter § 4-24 og § 4-29 første og annet ledd. Barnevernloven inneholder ikke noen særlig bestemmelse om forbud for foreldre mot å flytte med barnet eller ta med seg barnet på utenlandsreise etter at det er truffet barnevernvedtak. Det er likevel klart at det er i strid med barnevernloven for foreldre å ta med barnet ut av landet i de nevnte situasjoner. I disse situasjonene er det barneverntjenesten som har rett til å bestemme hvor barnet skal bo, ikke foreldrene.

For at det skal anses som en ulovlig barnebortføring kreves det at vedtaket er gyldig, men ikke at vedtaket er endelig eller rettskraftig. For akuttvedtak innebærer dette at en bortføring er ulovlig når barneverntjenestens leder eller påtalemyndigheten har truffet og iverksatt et vedtak om akuttplassering etter § 4-6 annet ledd, § 4-9 første ledd, § 4-25 annet ledd annet punktum og § 4-29 fjerde ledd. Et akuttvedtak kan treffes gjennom fysisk handling eller et skriftlig vedtak som blir iverksatt innen kort tid. Bestemmelsene om akuttvedtak bygger på en forutsetning om at vedtaket iverksettes ved at barnet tas ut av den akutte situasjonen og at barneverntjenesten dermed ivaretar barnet. Dette er svært inngripende, og det er derfor regler om godkjenning av akuttvedtaket. Det følger av barnevernloven § 7-22 at vedtaket umiddelbart etter iverksetting skal sendes fylkesnemnda for godkjenning. Nemnda skal snarest og om mulig innen 48 timer etter at nemnda mottok saken, godkjenne vedtaket, jf. § 7-22. Hvis vedtaket ikke er iverksatt, vil ikke nemnda kunne godkjenne vedtaket. Et akuttvedtak faller dermed bort hvis barnet har forlatt landet før barneverntjenesten, eventuelt med politibistand, har fått iverksatt vedtaket. I slike tilfeller kan barneverntjenesten melde sin bekymring til barneverntjenesten i det landet barnet oppholder seg. Et akuttvedtak faller også bort dersom begjæring om tiltak ikke er sendt fylkesnemnda innen fristene som nevnt i § 4-6 fjerde ledd, jf. femte ledd.

Når det gjelder vedtak om forbud mot flytting etter § 4-8 første ledd, omsorgsovertakelse etter § 4-8 annet og tredje ledd og § 4-12, fratakelse av foreldreansvar etter § 4-20 og plassering på institusjon etter § 4-24 og § 4-29 første og annet ledd vil det være et gyldig vedtak når fylkesnemnda har truffet vedtaket. Det vil være en ulovlig bortføring selv om fylkesnemndas vedtak kreves rettslig overprøvd av tingretten og dermed ikke er endelig og rettskraftig, jf. § 7-24. Det er ikke krav om at fylkesnemndsvedtaket er iverksatt før foreldrene tar med seg barnet ut av Norge. Vedtak om omsorgsovertakelse faller imidlertid bort hvis det ikke er satt i verk innen seks uker og det ikke er bedt om forlengelse av fristen, jf. § 4-13. Fylkesnemnda kan forlenge fristen når særlige grunner tilsier det. Vedtak om plassering på institusjon etter § 4-24 faller også bort hvis det ikke er iverksatt innen seks uker, jf. § 4-25 tredje ledd. Bestemmelsen gir ikke adgang til fristforlengelse.

Barnevernloven skiller seg fra barnelovens regler om forbud mot utenlandsflytting og utenlandsreiser. Utenlandsflytting i barnevernsaker er først ulovlig når det er fattet et vedtak som nevnt over. Det er lovlig for foreldre å flytte med barnet ut av landet etter at barneverntjenesten har reist sak for fylkesnemnda. Barneverntjenesten kan derfor ikke kreve tilbakelevering etter Haagkonvensjonen 1980 i slike tilfeller. Etter barneloven § 40 annet ledd er det forbud mot at barnet flytter til utlandet dersom det er uenighet om hvem som skal ha foreldreansvaret for barnet, inntil dette spørsmålet er avgjort. Etter barneloven § 41 kan retten nedlegge forbud mot utenlandsreise med barnet. Myndigheten er av rettssikkerhetsgrunner gitt til tingretten, som treffer beslutningen ved kjennelse. Vilkåret er at foreldrene har felles foreldreansvar, og at det er usikkert om barnet vil komme tilbake (fare for bortføring).

Etter straffeloven 1902 § 216 er det straffbart å ta et barn ut av landet fra noen som har foreldreansvar eller har omsorgen etter barnevernloven. Det er klart at bortføring etter vedtak om omsorgsovertakelse etter barnevernloven § 4-12 omfattes av straffeloven. Høyesteretts ankeutvalg har imidlertid slått fast i Rt. 2013 side 59 at det ikke er straffbart etter straffeloven å bortføre et barn etter vedtak om akuttplassering etter barnevernloven § 4-6 annet ledd, selv om dette er en ulovlig barnebortføring etter Haagkonvensjonen 1980.

Den europeiske menneskerettskonvensjon av 4. november 1950 (EMK), er gjennomført i norsk rett med forrang gjennom menneskerettsloven. Konvensjonens artikkel 8 setter grenser for hvilke inngrep staten kan gjøre i privatlivet og familielivet. Etter EMK artikkel 8 nr. 1 har enhver rett til respekt for privatliv og familieliv. Rettighetene til familieliv som følger av artikkel 8 er ikke absolutte. Offentlige myndigheter kan gjøre inngrep i familielivet dersom de oppfyller vilkårene for inngrep som er nærmere regulert i artikkel 8 nr. 2. Inngrepet må være i samsvar med lov og være nødvendig i et demokratisk samfunn og være forankret i nærmere angitte hensyn. Hva som anses «nødvendig i et demokratisk samfunn» vil bero på omstendighetene i den enkelte sak. Det må vurderes om tiltaket er rimelig og hensiktsmessig og tiltaket må ses i lys av rettsutviklingen og samfunnsutviklingen. Det avgjørende her er at staten benytter akseptable virkemidler for å oppnå formålet (forholdsmessighet).

6.1.2 Forslag i arbeidsgrupperapporten

Arbeidsgruppen foreslår i kapittel 10 punkt C nr. 1 at det bør innføres en bestemmelse i barnevernloven om at det er ulovlig i visse situasjoner å ta med seg barnet utenlands også før det er fattet vedtak om omsorgsovertakelse. Arbeidsgruppen vurderte på hvilket tidspunkt utreiseforbudet skal inntre. Ettersom et utreiseforbud kan være inngripende overfor foreldrene, mente arbeidsgruppen at forbudet ikke bør inntre allerede når det er opprettet en undersøkelse. Arbeidsgruppen foreslår derfor at det innføres en lovregel om at foreldrene ikke kan reise utenlands med barnet etter at det er truffet midlertidig vedtak i en akuttsituasjon etter barnevernloven § 4-6 første og annet ledd eller foreløpig vedtak etter § 4-9 og § 4-25, og der begjæring om tiltak etter §§ 4-12, 4-20, 4-8 og 4-24 er sendt fylkesnemnda.

6.1.3 Høringsinstansenes syn

Ingen høringsinstanser er imot forslaget. 16 høringsinstanser støtter forslaget. Dette er Det nasjonale statsadvokatembetet, Møre og Romsdal, Sogn og Fjordane statsadvokatembeter, Kripos, Politidirektoratet, Barneombudet, Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet, Fylkesmannen i Oslo og Akershus, Fylkesnemndene for barnevern og sosiale saker, Integrerings- og mangfoldsdirektoratet, Statens helsetilsyn, Drammen kommune, Oslo kommune, Aleneforeldreforeningen, Fellesorganisasjonen, Norsk barnevernlederorganisasjon og Redd Barna. Flere av instansene som støtter forslaget har likevel merknader.

Fylkesnemndene for barnevern og sosiale saker uttaler:

«Fylkesnemndene deler arbeidsgruppens vurdering av at hensynet til å beskytte barnet eller barna som regel vil være like fremtredende under barneverntjenestens forberedelse av omsorgsovertakelse som ved en privatrettslig foreldretvist om hvor barna skal bo m.m.

Fylkesnemndene slutter seg derfor, både av hensyn til de involverte barns beste og hensynet til mest mulig likhet mellom barneloven og barnevernloven på dette punkt, til arbeidsgruppens forslag om at det innføres et forbud mot å reise utenlands med barnet om det er truffet et midlertidig vedtak i en akuttsituasjon, i medhold av en av barnevernlovens akuttbestemmelser.»

Oslo kommune uttaler:

«Oslo kommune slutter seg til forslaget og mener at lovforslaget i større grad vil bidra til å hindre at barn blir bortført av foreldrene til utlandet, særlig fordi foreldrene risikerer straffeforfølgning for barnebortføringen. Videre gir et slikt utreiseforbud barneverntjenesten den nødvendige myndighet til å handle for å få barnet tilbake til Norge, i form av både rettslige skritt og – forfølgelse av foreldrene i oppholdslandet.»

Kripos uttaler:

«Kripos er enig med arbeidsgruppen i at det kan være svært uheldig for barna at foreldrene kan unngå barnevernets vedtak, uten at dette er ulovlig eller straffbart, ved å ta dem ut av landet helt frem til det er fattet vedtak om omsorgsovertakelse.

Hensynet til å beskytte barn kan være enda mer tungtveiende når det forberedes sak om omsorgsovertakelse, enn når det er en privatrettslig tvist mellom foreldrene.

I sistnevnte tilfelle er det som kjent både ulovlig og straffbart etter gjeldende rett å ta barna ut av landet dersom en forelder som har del i foreldreansvaret motsetter seg dette. Så lenge bortføringen ikke er ulovlig eller straffbar vil politiet og påtalemyndigheten være avskåret fra å benytte sentrale virkemidler og tiltak, som for eksempel etterlysning av barnet som savnet med tiltaket «ta i forvaring», etterlysning av bortfører for pågripelse og utlevering, og bruk av tvangsmidler etter straffeprosessloven. Dette er klart uheldig, og etter vår vurdering ikke til barnets beste. Vi støtter derfor arbeidsgruppens forslag til lovendringer i pkt. C 1 og D 1.»

Det nasjonale statsadvokatembetet uttaler:

«Etter NASTs oppfatning er det spesielt viktig at det innføres en lovregel som gjør det ulovlig for foreldrene å flytte utenlands med barnet etter at det er truffet midlertidig vedtak i en akuttsituasjon etter barnevernlovens § 4-6, 1. og 2. ledd eller foreløpig vedtak etter 4-9 eller 4-25, og der begjæring om omsorgsovertagelse eller adferdstiltak er oversendt fylkesnemnden.»

Fellesorganisasjonen uttaler:

«FO støtter arbeidsgruppas forslag om innføring av en lovregulering slik at foreldre ikke kan reise utenlands med barnet etter at det er truffet midlertidig vedtak i akuttsituasjonen etter barnevernslovens § 4-6 første og annet ledd eller foreløpig vedtak etter § 4-9 eller § 4-25. FO støtter også forslaget om å endre loven slik at barnebortføring blir straffbart»

Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet og Fylkesmannen i Oslo og Akershus støtter forslaget og mener det vil tydeliggjøre når det er ulovlig å bortføre barnet etter et akuttvedtak.

Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet uttaler:

«Bufdir støtter arbeidsgruppens anbefalinger om en tydeliggjøring av at det er ulovlig for foreldrene å ta med barn ut av landet etter at det er fattet et akuttvedtak med hjemmel i barnevernloven §§ 4-6 annet ledd, 4-9 eller 4-25. Dersom det er fattet et slikt vedtak har barneverntjenesten gjort en vurdering av at det er fare for at barnet kan bli vesentlig skadelidende, enten på grunn av mangler i foreldrenes omsorgsevner eller som en konsekvens av at barnet har alvorlige atferdsproblemer. Av hensyn til barnet bør det i en slik situasjon være ulovlig for foreldrene å ta med barnet ut av landet. Dersom familien ønsker å reise fra Norge i en slik situasjon har foreldrene mulighet til å få en rask overprøving av akuttvedtaket ved å fremme en klage til fylkesnemnda.»

Fylkesmannen i Oslo og Akershus uttaler:

«Fylkesmannen finner også grunn til å påpeke at det kan synes som om det er usikkerhet om hva som er gjeldende rett med hensyn til om det er ulovlig å ta med seg barn til utlandet etter at det er fattet vedtak etter § 4-6 annet ledd. I en sak som nylig fikk stor oppmerksomhet i mediene, ble det fra den private part argumentert med at bortføringen ikke var ulovlig, da et vedtak etter § 4-6 annet ledd ikke medførte at omsorgen for barnet var fratatt foreldrene. Eidsivating lagmannsrett opphevet tingrettens beslutning om at bortfører skulle pågripes, og ba tingretten om en nærmere redegjørelse for lovanvendelsen og om det var fattet akuttvedtak i saken, eller vedtak om omsorgsovertakelse. Saken var seinere til behandling i Borgarting lagmannsrett, som bemerket at det forelå et gyldig akuttvedtak da handlingen fant sted, og barna var plassert i beredskapshjem. (…) Det er etter lagmannsrettens syn urettmessig med fysisk makt å hente akuttplasserte barn. Dette gjelder uavhengig av om det i dette tilfellet senere viste seg at det ikke var grunnlag for omsorgsovertakelse.

Uavhengig av arbeidsgruppens forslag og den videre behandlingen av disse, mener Fylkesmannen at det er behov for en klargjøring av gjeldende rett med hensyn til om det er ulovlig å ta med seg barn til utlandet etter at det er fattet vedtak etter § 4-6 annet ledd.»

Enkelte høringsinstanser har uttalelser knyttet til hvilket tidspunkt utreiseforbudet skal gjelde fra.

Fylkesmannen i Oslo og Akershus støtter arbeidsgruppens forslag om at tidspunktet for når et utreiseforbud skal inntre bør være når begjæring om tiltak er oversendt fylkesnemnda:

«Fylkesmannen støtter i hovedsak arbeidsgruppens forslag, og er enig i at skjæringspunktet for når en bortføring fra barneverntjenesten er ulovlig bør være det tidspunktet begjæring om tiltak er oversendt fylkesnemnda. Etter vårt syn vil dette harmonere med den nylig innførte endringen i barnevernloven § 8-4 annet ledd, som innebærer at endring i barnets tilknytning til kommunen i tidsrommet mellom begjæring om tiltak er sendt fylkesnemnda og vedtak er fattet, ikke medfører noen endring med hensyn til hvilken kommune som er ansvarlig.»

Aleneforeldreforeningen uttaler:

«Aleneforeldreforeningen støtter arbeidsgruppa i forhold til at barn kan reise ut av landet selv om det er opprettet undersøkelsessak etter barnevernsloven, videre støtter foreningen at barnet ikke skal kunne tas ut av landet der det er foretatt midlertidige eller foreløpige vedtak om omsorgen etter barnevernsloven.»

Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet uttaler:

«Bufdir støtter også arbeidsgruppens forslag om å gjøre det ulovlig for foreldre å reise ut av landet med barnet etter at en begjæring om omsorgsovertagelse eller en begjæring om plassering av et barn med hjemmel i barnevernloven § 4-24 er oversendt fylkesnemnda.

Når det er fremmet en begjæring til fylkesnemnda om omsorgsovertagelse har barneverntjenesten gjennomført en grundig undersøkelse av barnets omsorgssituasjon, og det har blitt konkludert med at det er alvorlige mangler i foreldrenes omsorgsevne som ikke kan avhjelpes ved å sette inn hjelpetiltak. Det har også blitt vurdert at det vil være til barnets beste at det fattes vedtak om omsorgsovertagelse. Grundige vurderinger har også blitt gjort dersom det er fremmet en sak om plassering grunnet alvorlige atferdsvansker.

Hensynet til barnet tilsier at det ikke bør være adgang for foreldrene til å ta med seg barnet ut av landet på dette stadiet av barnevernssaken. En flytting til utlandet etter at foreldrene er informert om at barnevernet har fremmet en sak for fylkesnemnda vil ofte være motivert i et ønske om å unndra seg videre kontakt med barnevernet og eventuelle konsekvenser av et fylkesnemndsvedtak. (…) Bufdir er oppmerksom på at en slik begrensning kan føles inngripende ovenfor foreldrene. Inngrepet fremstår imidlertid som lite sammenlignet med hensynet til barnet og risikoen for at foreldrene forlater landet for å unndra seg videre kontakt med barnevernet og et fylkesnemndsvedtak.»

Både Statens helsetilsyn og Oslo kommune mener at et utreiseforbud bør inntre på et tidligere tidspunkt. Statens helsetilsyn uttaler:

«Vi støtter forslaget. Imidlertid er vi i tvil om det er tilstrekkelig beskyttelse av barnet slik det er formulert i høringsbrevets pkt. 6.7.3 s. 50 nest siste avsnitt, om at foreldrene ikke kan reise utenlands med barnet der begjæring om tiltak som nevnt i de første kulepunktene på s. 49 er «…oversendt fylkesnemnda.». Før en begjæring oversendes fylkesnemnda vil barnets foresatte være varslet om barneverntjenestens beslutning. Vi ber derfor om at det vurderes en omformulering slik at perioden fra varsling til oversendelse ikke blir en gråsone.

Det kan fremstå som noe uklart fra høringsbrevet hvorvidt lovendringsforslaget også inkluderer barn som bor hjemme mens de avventer fylkesnemndas behandling av barneverntjenestens begjæring. Vi legger til grunn for vår uttalelse at denne gruppen er inkludert i det foreliggende forslaget.»

Oslo kommune uttaler:

«Oslo kommune vurderer imidlertid at utreiseforbudet bør vurderes utvidet til også å omfatte de tilfeller der barneverntjenesten har besluttet å fremme sak om omsorgsovertakelse for fylkesnemnda. Typisk vil dette være tilfeller der barneverntjenesten har gjennomført en undersøkelse i familien og avdekket alvorlig omsorgssvikt. Undersøkelsen konkluderes med at det skal fremmes forslag til vedtak om omsorgsovertakelse.

Oslo kommune har flere eksempler på at foreldre som får formidlet at barneverntjenesten skal fremme en sak om omsorgsovertakelse, handler raskt og reiser til utlandet med barna for å unngå at en slik sak fremmes. Dermed unngår foreldrene både akuttplassering og hindrer at fylkesnemnda har kompetanse til å fatte vedtak om omsorgsovertakelse. Jf. vilkåret i bvl. § 1-2 om at barnet må oppholde seg i Norge. Oslo kommune vurderer at en utvidelse av utreiseforbudet til også å gjelde disse tilfellene er til barnets beste.»

Integrerings- og mangfoldsdirektoratet på sin side foreslår at barnevernet kan begjære midlertidig utreiseforbud i visse situasjoner allerede når undersøkelsessak er opprettet:

«Derimot deler IMDi ikke uten videre arbeidsgruppens syn på at det er for stor inngripen å forby utreise ved opprettelse av en undersøkelsessak. Integreringsrådgivere ved flere ambassader har erfart at familier ofte rømmer fra barnevernet i Norge. Dermed kan de sette egen familie i en situasjon hvor barna blir utsatt for vold eller blir vitne til vold mellom foreldrene. Begge deler kan innebære systematisk opplæring i bruk av vold. IMDi vil derfor foreslå at barnevernet i enkelte saker, avhengig av sakens alvorlighetsgrad, skal kunne begjære midlertidig utreiseforbud for familien fra undersøkelsessak opprettes.»

6.1.4 Departementets vurdering

6.1.4.1 Utreiseforbud etter tvangsvedtak

Departementet er i hovedsak enig i arbeidsgruppens forslag, og ønsker å innføre en bestemmelse om utreiseforbud i barnevernloven. Ved akuttvedtak og andre tvangsvedtak, som omsorgsovertakelse og plassering på institusjon på grunn av alvorlig atferdsvansker, overføres myndigheten til å bestemme hvor barnet skal bo fra foreldrene til barnevernet. Det er derfor i strid med barnevernloven å ta med seg barnet ut av landet uten barneverntjenestens samtykke etter at nevnte barneverntiltak er vedtatt, se over om gjeldende rett. Dette vil også være en ulovlig barnebortføring etter Haagkonvensjonen 1980 og Europarådskonvensjonen 1980. Departementet mener imidlertid at en egen bestemmelse om utreiseforbud i disse situasjonene vil være en tydeliggjøring av gjeldende rett. Det kan videre være av betydning for behandlingen av en sak om tilbakelevering ved utenlandsk domstol at det uttrykkelig fremgår av barnevernloven at det er forbudt å reise med barnet ut av landet. Lovbestemmelsen om utreiseforbud vil dermed sammen med barnevernvedtaket kunne styrke grunnlaget for en tilbakeføringssak etter Haagkonvensjonen 1980 eller Europarådskonvensjonen 1980.

6.1.4.2 Særlig om akuttvedtakene

Arbeidsgruppen foreslår et utreiseforbud også for akuttvedtak med samtykke etter barnevernloven § 4-6 første ledd. Dette er ikke departementet enig i. Vedtak etter § 4-6 første ledd kan ikke opprettholdes uten samtykke fra foreldrene. Hvis foreldrene vil ta med seg barnet ut av landet, kan de trekke samtykket til akuttvedtak. Departementet mener det derfor ikke er grunnlag for et utreiseforbud i slike situasjoner.

Enkelte høringsinstanser gir uttrykk for at det er usikkerhet om det er ulovlig å ta med seg et barn ut av landet etter at det er truffet akuttvedtak. Dette skyldes blant annet at Høyesterett i Rt. 2013 side 59 kom til at det ikke var straffbart å bortføre et barn etter det var truffet akuttvedtak. Departementet påpeker imidlertid at det er en ulovlig bortføring å ta med seg barnet ut av landet etter at det er truffet og iverksatt akuttvedtak, selv om det ikke er straffbart etter gjeldende rett.

Departementet foreslår i ny § 4-31 i barnevernloven at et utreiseforbud ved akuttvedtak etter § 4-6 annet ledd, § 4-9 første ledd og § 4-25 annet ledd annet punktum inntrer når vedtaket er iverksatt. Som nevnt foran kan akuttvedtak treffes ved barneverntjenestens fysiske handling når barnet tas ut av den akutte situasjonen. Vedtaket må i slike tilfeller raskt formaliseres skriftlig. Vedtaket kan også først treffes skriftlig, før barnet plasseres. Akuttvedtakene bygger på en forutsetning om at barnet tas ut av den akutte situasjonen og at barneverntjenesten plasserer barnet utenfor hjemmet. Departementet mener derfor at et skriftlig vedtak må iverksettes etter kort tid for å være gyldig. Akuttvedtakets karakter forutsetter dermed iverksetting i løpet av kort tid. Dette viser seg også gjennom reglene om godkjenning av akuttvedtak etter § 7-22. Det fremgår av bestemmelsen at akuttvedtak umiddelbart etter iverksetting skal sendes fylkesnemnda for godkjenning. Nemnda skal snarest og om mulig innen 48 timer etter at nemnda mottok saken godkjenne vedtaket. Hvis vedtaket ikke er iverksatt, vil ikke nemnda kunne godkjenne vedtaket. Etter departementets oppfatning må derfor utreiseforbudet knyttes til tidspunktet for iverksetting av vedtaket.

Godkjenner ikke fylkesnemnda et akuttvedtak etter § 7-22 eller får den private part medhold i en klagesak etter § 7-23, vil vedtaket falle bort og et utreiseforbud opphører. Det samme gjelder hvis barneverntjenesten ikke sender begjæring om tiltak til fylkesnemnda innen fristene i § 4-6 fjerde ledd, jf. femte ledd.

6.1.4.3 Utreiseforbud når begjæring om tiltak er sendt fylkesnemnda

I dag er det ikke ulovlig å reise ut av landet med barnet etter at barneverntjenesten har reist sak for fylkesnemnda, så fremt barnet ikke allerede er akuttplassert. Arbeidsgruppen foreslår at det skal være et forbud mot å reise ut av Norge når sak om omsorgsovertakelse eller sak om plassering på institusjon på grunn av alvorlige atferdsvansker er oversendt fylkesnemnda.

Det er i hovedsak støtte for forslaget, men enkelte høringsinstanser går lenger enn arbeidsgruppen og ønsker et utreiseforbud på et tidligere tidspunkt. Oslo kommune ønsker et utreiseforbud der barneverntjenesten har besluttet å fremme sak om omsorgsovertakelse, mens Statens helsetilsyn ber departementet vurdere å innføre et utreiseforbud fra det tidspunkt foreldre blir varslet om at barneverntjenesten reiser sak. Integrerings- og mangfoldsdirektoratet ønsker et utreiseforbud ved opprettelse av en undersøkelsessak.

Arbeidsgruppen ønsker ikke å åpne for et utreiseforbud ved opprettelse av en undersøkelsessak. Arbeidsgruppen begrunnet dette med at det vil kunne være inngripende overfor foreldrene. Departementet er enig med arbeidsgruppen i denne vurderingen. Etter departementets vurdering vil et utreiseforbud ved opprettelse av undersøkelsessak kunne være et brudd på EMK artikkel 8 om retten til privatliv. Terskelen for å undersøke en bekymringsmelding er lagt lavt for å kunne komme inn i familien på et tidlig stadium og kunne gi hjelp i hjemmet. I de fleste barnevernsaker får barn og foreldre frivillige hjelpetiltak. Det synes derfor uforholdsmessig inngripende å ha et utreiseforbud ved opprettelse av undersøkelsessak når det ikke nødvendigvis er en alvorlig barnevernsak. Integrerings- og mangfoldsdirektoratet viser til at utreiseforbudet bare bør gjelde i enkelte saker, avhengig av sakens alvorlighetsgrad. Etter departementets oppfatning vil dette være en skjønnsmessig vurdering og det vil kunne være vanskelig for kommunen å definere hvilken sak som er så alvorlig at det bør være et utreiseforbud. I akuttsituasjoner skal barneverntjenesten uansett iverksette akuttvedtak, som vil innebære et utreiseforbud.

Departementet er derfor enig med arbeidsgruppen i at det bør innføres et utreiseforbud når sak er sendt fylkesnemnda. Barneloven har regler om flytteforbud når det er en tvist mellom foreldrene om foreldreansvaret og hvem barnet skal bo sammen med, jf. § 40 annet ledd. Det er også regler om at retten kan nekte den ene av foreldrene å ta med seg barnet ut av landet hvis det er usikkert om barnet kommer tilbake, jf. barneloven § 41. Etter departementets vurdering kan det være større sannsynlighet for at en utenlandsreise innebærer rømming fra barnevernet når barneverntjenesten har fremmet sak for fylkesnemnda. Departementet er enig med arbeidsgruppen i at hensynet til å beskytte barnet kan være mer tungtveiende når det forberedes sak om omsorgsovertakelse enn når det er en privatrettslig tvist mellom foreldrene.

Departementet mener at et utreiseforbud på dette tidspunktet ikke vil være i strid med EMK artikkel 8. På dette stadiet vil barneverntjenesten ha foretatt grundige undersøkelser av barnets omsorgssituasjon og vil være så alvorlig bekymret for barnet at den har fremmet sak for fylkesnemnda om å plassere barnet utenfor hjemmet etter § 4-8 annet og tredje ledd og § 4-12. Det samme vil være tilfellet når barneverntjenesten fremmer sak om plassering på institusjon etter § 4-24 på grunn av alvorlige atferdsvansker. Departementet mener at et utreiseforbud fra når en sak er sendt fylkesnemnda vil kunne bidra til å hindre at foreldre unndrar seg nødvendige tvangsvedtak. Hensynet til barnet tilsier at det ikke bør være adgang for foreldre til å ta med seg barnet ut av landet på dette stadiet av saken. Barnets behov for hjelp og omsorg må gå foran foreldrenes rett til å ta med seg barnet i perioden frem til vedtaket er truffet. Tidsperioden hvor det vil være ulovlig å ta barnet med seg ut av landet er også begrenset. Etter barnevernloven § 7-14 skal forhandlingsmøte holdes snarest og hvis mulig innen fire uker etter at nemnda mottok saken. Fylkesnemnda skal treffe vedtak snarest mulig og senest to uker etter at forhandlingsmøte ble avsluttet, med mindre dette ikke er praktisk mulig, jf. § 7-19.

Departementet mener at utreiseforbudet skal gjelde fra tidspunktet da begjæring om tiltak er sendt fylkesnemnda. Departementet er enig med Fylkesmannen i Oslo og Akershus i at dette vil harmonere med skjæringstidspunktet i § 8-4 annet ledd. Etter denne bestemmelsen vil endring i barnets tilknytning til kommunen i tidsrommet mellom begjæring om tiltak er sendt fylkesnemnda og vedtak er fattet, ikke medføre endring med hensyn til hvilken kommune som har ansvaret for saken. Departementet viser til begrunnelsen for at dette tidspunktet ble foreslått i Prop. 106 L (2012–2013). For å unngå bevisproblemer synes det mest hensiktsmessig å sette tidspunktet til når begjæring om tiltak er sendt og ikke når barneverntjenesten beslutter å fremme sak. Det kan være vanskelig å fastsette hvilket tidspunkt barneverntjenesten har besluttet å fremme sak, og det vil også variere når og på hvilken måte den private part blir kjent med dette.

Departementet viser for øvrig til forslag i Prop. 102 LS (2014–2015) om Haagkonvensjonen 1996. I proposisjonen foreslår departementet å endre barnevernloven § 1-2 i tråd med bestemmelsene om jurisdiksjon i Haagkonvensjonen 1996. Departementet foreslår blant annet å innta i bestemmelsen at det kan treffes vedtak om omsorgsovertakelse etter § 4-12 og plassering på institusjon etter § 4-24 når barnet har vanlig bosted i Norge, men oppholder seg i utlandet. Det kan dermed reises sak for fylkesnemnda selv om barnet ikke oppholder seg her. Endringen i § 1-2 vil virke sammen med utreiseforbudet i forslag til ny § 4-31.

I tillegg til å foreslå et utreiseforbud fra tidspunktet når begjæring om tiltak etter §§ 4-8 annet og tredje ledd, 4-12 og 4-24 er sendt fylkesnemnda, foreslår departementet å presisere i ny § 4-31 at det også er ulovlig å ta med seg barnet ut av Norge når slike vedtak er truffet.

Departementet er enig med arbeidsgruppen i at det også bør være et utreiseforbud ved forbud mot flytting etter § 4-8 første ledd. Forbudet vil gjelde fra tidspunktet når begjæring om flytteforbud er sendt fylkesnemnda eller når vedtak er truffet.

6.1.4.4 Andre tvangsvedtak

Arbeidsgruppen foreslår at det også skal gjelde et utreiseforbud der sak om fratakelse av foreldreansvar etter barnevernloven § 4-20 er reist for fylkesnemnda. Departementet mener det ikke er nødvendig å regulere dette spesielt fordi et vedtak etter § 4-20 forutsetter at barneverntjenesten allerede har overtatt omsorgen, eller at barneverntjenesten fremmer sak om § 4-12 og § 4-20 samtidig.

Arbeidsgruppen foreslår ikke et utreiseforbud ved vedtak om plassering på institusjon ved fare for utnyttelse til menneskehandel, jf. barnevernloven § 4-29. Bestemmelsen gir hjemmel til å plassere barn på institusjon etter første og annet ledd, eller i akuttsituasjoner etter fjerde ledd. Også ved slike plasseringer er det barneverntjenesten som skal bestemme hvor barnet skal bo. Se over om gjeldende rett. Det vil derfor være en ulovlig barnebortføring dersom barnet blir tatt med ut av landet uten samtykke fra barneverntjenesten. Departementet mener derfor at det også bør gjelde et utreiseforbud i disse sakene, og vi foreslår dette inntatt i lovbestemmelsen. Ved akuttvedtak etter § 4-29 fjerde ledd vil utreiseforbudet gjelde fra vedtaket er iverksatt, se over om akuttvedtakene. For vedtak etter § 4-29 første og annet ledd vil det være et utreiseforbud fra tidspunktet da begjæring om tiltak blir oversendt fylkesnemnda og etter at vedtak er truffet.

Departementet foreslår på denne bakgrunn en ny bestemmelse i barnevernloven om at det er ulovlig å ta med barnet ut av Norge uten samtykke fra barneverntjenesten når vedtak etter §§ 4-6 annet ledd, 4-9 første ledd, 4-25 annet ledd annet punktum og 4-29 fjerde ledd er iverksatt. Det foreslås videre å innta at det er ulovlig å ta med seg barnet ut av Norge uten samtykke fra barneverntjenesten når vedtak etter §§ 4-8, 4-12, 4-24 og 4-29 første og annet ledd er truffet, eller når begjæring om slike tiltak er sendt fylkesnemnda.

Et utreiseforbud etter barnevernloven må også ses i sammenheng med endringene som foreslås i straffeloven 2005 § 261, se punkt 7. Disse endringene vil kunne bidra til å forhindre bortføring av barn fra barnevernet.

I forbindelse med forslag til endringer i barnevernloven om utreiseforbud vil Justis- og beredskapsdepartementet og Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementet vurdere nærmere om det bør gjøres endringer i lov 19. juni 1997 nr. 82 om pass (passloven).

6.2 Utsatt iverksetting av fylkesnemndas vedtak

6.2.1 Gjeldende rett

Etter Haagkonvensjonen 1980 vil det være en ulovlig bortføring å ta et barn med ut av landet uten barneverntjenestens samtykke når det er truffet og iverksatt akuttvedtak etter barnevernloven § 4-6 annet ledd, § 4-9 første ledd, § 4-25 annet ledd annet punktum og § 4-29 fjerde ledd. Videre er det ulovlig etter Haagkonvensjonen 1980 å bortføre barnet når det er truffet vedtak om forbud mot flytting etter § 4-8 første ledd, vedtak om omsorgsovertakelse etter § 4-8 annet og tredje ledd og § 4-12, vedtak om fratakelse av foreldreansvar etter § 4-20 og vedtak om plassering på institusjon etter § 4-24 eller plassering etter § 4-29 første og annet ledd. I disse situasjonene er det barnevernet som bestemmer hvor barnet skal bo. Det kreves at vedtaket er gyldig, men ikke at vedtaket er endelig eller rettskraftig. Foreligger det et gyldig vedtak kan barnet kreves tilbakelevert etter Haagkonvensjonen 1980.

6.2.1.1 Iverksetting av vedtak om omsorgsovertakelse etter barnevernloven § 4-8 og § 4-12

I noen tilfeller vil et barn bli bortført til utlandet, etter at det er truffet et vedtak om omsorgsovertakelse etter barnevernloven § 4-8 annet og tredje ledd og § 4-12, men før vedtaket er iverksatt. Etter barnevernloven § 4-13 skal et vedtak om omsorgsovertakelse settes i verk så snart som mulig. Vedtaket faller bort dersom det ikke er satt i verk innen seks uker fra vedtakstidspunktet. Iverksettelsesfristen løper fra vedtakstidspunktet og ikke fra tidspunktet vedtaket ble forkynt for partene, jf. § 7-21. Dersom vedtaket faller bort vil det ikke lenger foreligge et gyldig vedtak, og Haagkonvensjonen 1980 kommer ikke til anvendelse.

Fylkesnemndas leder er imidlertid gitt kompetanse til å forlenge fristen når «særlige grunner» tilsier det, jf. § 4-13 siste setning. En sak om utsatt frist for iverksetting av vedtak om omsorgsovertakelse kan tidligst fremmes i forbindelse med behandlingen av en sak om omsorgsovertakelse og senest innen seks uker fra vedtakstidspunktet. Det følger av Ot.prp. nr. 44 (1991–92) side 45 at bestemmelsen skal «imøtegå praktiske behov i særlige tilfeller, for eksempel der barnet holdes skjult og vedtaket derfor ikke kan iverksettes innen fristen.» Fylkesnemndas leder må foreta en konkret vurdering av om det foreligger «særlige grunner» som tilsier at fristen for å iverksette vedtaket skal forlenges. På bakgrunn av forarbeidene vil en fare for at barnet er eller kan bli bortført til utlandet, være en slik særlig grunn som tilsier fristforlengelse.

Bestemmelsen inneholder ingen begrensninger på hvor lenge fristen kan forlenges eller antall ganger den kan forlenges. Fylkesnemndas leder må foreta en konkret vurdering av om fristen skal forlenges, og eventuelt hvor lenge. Det er dermed ikke nødvendig å fatte nytt vedtak om omsorgsovertakelse hver sjette uke helt til barnet kommer tilbake til Norge.

6.2.1.2 Iverksetting av vedtak om institusjonsplassering etter barnevernloven § 4-24 og § 4-29

For barn med alvorlig atferdsproblemer kan fylkesnemnda treffe vedtak om kort- og langtidsbehandling på institusjon, jf. barnevernloven § 4-24 første og annet ledd. Barneverntjenesten kan la være å sette vedtaket i verk om forholdene tilsier det. Fylkesnemnda skal varsles om dette. Er vedtaket ikke satt i verk innen seks uker, faller det bort, jf. § 4-25 tredje ledd. Det er ikke regler om utsatt iverksetting for vedtak om plassering på institusjon etter § 4-24.

Ved fare for utnyttelse av et barn til menneskehandel, kan fylkesnemnda treffe vedtak om plassering i institusjon, jf. § 4-29 første og annet ledd. Det fremgår av § 4-29 sjette ledd at barneverntjenesten kan unnlate å sette i verk vedtaket dersom forholdene skulle tilsi det og politiet samtykker. Fylkesnemnda skal varsles om dette. Er vedtaket ikke satt i verk innen seks uker, faller det bort.

6.2.1.3 Iverksetting av akuttvedtak etter §§ 4-6, 4-9, 4-25 og 4-29

Barneverntjenestens leder eller påtalemyndigheten kan treffe midlertidig vedtak om plassering utenfor hjemmet i en akuttsituasjon, jf. barnevernloven §§ 4-6 annet ledd, 4-9 første ledd, 4-25 annet ledd annet punktum og § 4-29 fjerde ledd.

Vedtaket skal umiddelbart etter iverksetting sendes til fylkesnemnda for godkjenning (legalitetskontroll). Vedtaket skal snarest, og om mulig innen 48 timer etter at fylkesnemnda har mottatt saken, godkjennes av nemndsleder, jf. barnevernloven § 7-22. Dersom vedtaket ikke blir godkjent faller vedtaket bort. Det er ikke regler i barnevernloven for utsatt frist for å iverksette akuttvedtakene.

6.2.2 Forslag i arbeidsgrupperapporten

Arbeidsgruppen foreslår i kapittel 10 punkt C nr. 2 å regulere i barnevernloven at fylkesnemndas vedtak skal gjelde for ett år av gangen der det er grunn til å tro at barnet er bortført til utlandet. Arbeidsgruppen mener at det bør settes som vilkår at barnevernet har igangsatt en barnebortføringssak ved å sende en søknad etter Haagkonvensjonen 1980 til Justis- og beredskapsdepartementet eller ha kontaktet Utenriksdepartementet og bedt om bistand til å igangsette en prosess i det andre landet. Et slikt forslag vil hindre at vedtak bortfaller og barnet kan dermed kreves tilbakelevert.

6.2.3 Høringsinstansenes syn

11 høringsinstanser støtter forslaget. Det er Det nasjonale statsadvokatembetet, Møre og Romsdal, Sogn og Fjordane statsadvokatembeter, Kripos, Barneombudet, Fylkesmannen i Oslo og Akershus, Fylkesnemndene for barnevern og sosiale saker, Statens helsetilsyn, Drammen kommune, Oslo kommune, Norsk barnevernlederorganisasjon og Redd Barna.

Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet er den eneste høringsinstansen som er imot forslaget om en egen bestemmelse i barnevernloven om utsatt iverksetting ved barnebortføringer:

«Bufdir bemerker at det ikke vil være nødvendig med nye vedtak om omsorgsovertagelse selv om det opprinnelige vedtaket ikke lar seg iverksette innen fristen, men at fylkesnemnda med hjemmel i barnevernloven § 4-13 første ledd annen setning kan forlenge fristen når særlige grunner tilsier dette. En særlig grunn vil kunne være at foreldrene holder barnet skjult for barneverntjenesten. Behandlingen av en slik sak kan skje skriftlig og krever svært lite ressurser jf. barnevernloven § 7-14 annet ledd bokstav b. Det er heller ikke slik at nemnda kun kan forlenge fristen for 6 nye uker av gangen. Bufdir er kjent med flere saker hvor fylkesnemnda har forlenget fristen for iverksettelse av vedtaket for lengre perioder når foreldrene har holdt barnet skjult.

Ordlyden i barnevernloven § 4-13 første ledd annen setning åpner for at fylkesnemnda allerede på det tidspunkt saken er til behandling kan forlenge fristen for iverksettelse av vedtaket. Dagens regelverk er utformet slik at fylkesnemnda, dersom man mistenker at barnet er bortført, kan forlenge fristen for iverksettelse av vedtaket samtidig som fylkesnemnda fatter vedtak om realitetene i saken. Bufdir kan derfor ikke se behovet for en spesialbestemmelse som kun gjelder iverksettelse av vedtak i saker hvor det er grunn til å tro at barnet er bortført til utlandet.»

Noen av høringsinstansene som støtter forslaget har enkelte merknader. Fylkesnemndene for barnevern og sosiale saker uttaler:

«(...)fylkesnemndene (støtter) forslaget fra arbeidsgruppen om å lovfeste at fristen for å iverksette fylkesnemndas vedtak om omsorgsovertakelse kan løpe ett år om det er grunn til å tro at barnet er bortført til utlandet. Fylkesnemndene er også enig i at det bør settes som vilkår for at ett års fristen skal utløses at barneverntjenesten formelt har igangsatt en barnebortføringssak.»

Statens helsetilsyn uttaler:

«Vi ser (...) det aktuelle forslaget som en god forsikring mot at frister overtredes, vedtak bortfaller og tilbakelevering ikke kan kreves i saker der det er grunn til å tro at barnet er bortført til utlandet. De skisserte vilkårene om at barnevernet må ha igangsatt en barnebortføringssak gjennom å sende en søknad etter Haagkonvensjonen 1980 til Justis- og beredskapsdepartementet eller å ha kontaktet Utenriksdepartementet synes hensiktsmessige.»

Arbeidsgruppen har ikke tatt stilling til om en egen regel om frist for iverksetting også skal gjelde for andre typer vedtak etter barnevernloven enn vedtak om omsorgsovertakelse. Både Oslo kommune og Fylkesmannen i Oslo og Akershus har merknader til dette. Oslo kommune uttaler:

«Oslo kommune vurderer at barnets rettsikkerhet styrkes ved at et ikke iverksatt fylkesnemndsvedtak gjelder for ett år av gangen. Oslo kommune slutter seg til forslaget. Arbeidsgruppen har ikke drøftet hva som skal skje i de sakene der barn bortføres mens de er akuttplassert, men før fylkesnemnda har fattet vedtak om omsorgsovertakelse. Hovedregelen iht. bvl. § 1-2 er at barnet må befinne seg i Norge på vedtakstidspunktet. Unntaksvis vil et kortere utenlandsopphold ikke medføre at fylkesnemnda mangler kompetanse til å fatte vedtak. Er barnet bortført og det antas at det vil forbli i utlandet har fylkesnemnda iht. bvl. § 1-2 ikke kompetanse til å fatte vedtak om omsorgsovertakelse, til tross for at barnet er ulovlig bortført mens det var akuttplassert. Fylkesnemnda må derfor enten utsette saken til barnet returnerer til Norge, eller heve saken. Heves saken faller akuttvedtaket bort og foreldrene har igjen daglig omsorg for barnet. Utsettes saken vil barnet formelt forbli under barnevernets midlertidige omsorg inntil annet er bestemt.

Oslo kommune vurder at denne situasjonen bør nærmere gjennomgås og drøftes av arbeidsgruppen, og herunder tas stilling til hvordan barneverntjenesten og fylkesnemnda skal håndtere slike saker.»

Fylkesmannen i Oslo og Akershus uttaler:

«Fylkesmannen støtter i utgangspunktet arbeidsgruppens forslag om å gi fylkesnemnda hjemmel til, ved ulovlige bortføringer, å forlenge gyldigheten av egne vedtak. Etter vårt syn kan det imidlertid stilles spørsmål ved om gyldigheten av vedtak etter § 4-6 annet ledd eller § 4-25 bør kunne forlenges i ett år. Fylkesmannen ser på den ene siden et klart behov for at slike vedtak ikke bortfaller etter seks uker, med den følge at det ikke kan kreves en tilbakelevering etter Haagkonvensjonen 1980. Men på den annen side er beslutninger etter disse bestemmelsene fattet på bakgrunn av en akuttsituasjon, og de er i utgangspunktet midlertidige. Bakgrunnen for slike vedtak kan være enkeltstående observasjoner under et hjemmebesøk, og de fattes uten at saken er grundig belyst gjennom en behandling i fylkesnemnda. Vi mener derfor at det bør vurderes om det er riktig at også disse vedtakene skal kunne forlenges i ett år, eller om det bør være kortere frist for gyldigheten av akuttvedtak.»

Fylkesmannen i Oslo og Akershus har også noen generelle betraktninger til forslaget:

«Fylkesmannen finner også grunn til å påpeke at en langvarig opprettholdelse av et tvangsvedtak etter barnevernloven vil kunne medvirke til at foreldrene vegrer seg mot å komme tilbake til Norge. Dersom foreldrene vet at de vil miste omsorgen for barna hvis de vender tilbake, og kanskje også straffeforfølges for bortføringen, er det grunn til å tro at de vil være lite villige til å vende tilbake frivillig. Etter vårt syn er det viktig at de juridiske rammene ikke blir så snevre at slike saker ikke kan behandles med en viss fleksibilitet. Ved en langvarig bortføring bør barneverntjenesten ha et handlingsrom som i noen grad gjør det mulig å forhandle med foreldrene om en tilbakeføring, til barnas beste. Det bør for eksempel være adgang til å gi lovnad om at saken skal behandles på nytt i fylkesnemnda ved tilbakekomst, fremfor at et tidligere vedtak legges til grunn. På den måten vil nemnda også kunne vurdere om foreldrenes omsorgsevne og livssituasjon har endret seg i den tiden som har gått.»

6.2.4 Departementets vurdering

Arbeidsgruppen foreslår at det innføres en egen bestemmelse i barnevernloven om at fylkesnemndas vedtak gjelder for ett år av gangen, dersom det er grunn til å tro at barnet er bortført til utlandet. Gjeldende rett åpner imidlertid for at fristen for å iverksette et vedtak om omsorgsovertakelse etter barnevernloven § 4-8 og § 4-12 kan utsettes når særlige grunner tilsier det, jf. § 4-13. Etter departementets oppfatning vil det at et barn kan være bortført til utlandet være et eksempel på når fristen for å iverksette et vedtak kan forlenges etter § 4-13. Gjeldende rett gir således mulighet for fristforlengelse ved barnebortføring etter vedtak om omsorgsovertakelse. Det kreves at barneverntjenesten henvender seg til fylkesnemnda og at fylkesnemnda forlenger fristen innen det er gått seks uker fra vedtakstidspunktet.

Etter gjeldende rett er det ingen begrensninger i hvor lenge fristen for iverksetting kan forlenges. Fylkesnemndas leder må avgjøre dette etter en skjønnsmessig vurdering i den enkelte sak. Det kan dermed oppstå ulik praksis i fylkesnemndene om anvendelsen av § 4-13 i barnebortføringssaker. Høringsinstansenes uttalelser kan også tyde på at det er usikkerhet knyttet til bestemmelsens anvendelsesområde i barnebortføringssaker. Dette taler for at det er behov for en klarere lovhjemmel om fristforlengelse i barnebortføringssaker for å ivareta barn som bortføres fra Norge.

Saker om barnebortføring er ofte kompliserte, og det kan ta tid både å få lokalisert barnet og få fremmet og avgjort en sak om tilbakelevering. Departementet er enig med arbeidsgruppen i at fristen for å iverksette et vedtak om omsorgsovertakelse bør forlenges med ett år ved en bortføring fra barnevernet. Departementet foreslår derfor å innføre et nytt annet ledd i § 4-13 om utsatt frist for iverksetting av vedtak om omsorgsovertakelse i barnebortføringssaker. Det var også støtte for forslaget i høringen.

Arbeidsgruppen foreslår videre at det settes som vilkår at barnevernet har igangsatt en barnebortføringssak enten ved å sende en søknad etter Haagkonvensjonen 1980 til sentralmyndigheten eller ha kontaktet Utenriksdepartementet og bedt om bistand til å igangsette en prosess i det andre landet. Barneverntjenesten vil først igangsette en barnebortføringssak når den mener at barnet er bortført. Et tilleggsvilkår om at det er grunn til å tro at barnet er bortført synes dermed ikke nødvendig. Departementet mener det er tilstrekkelig å stille som vilkår at barneverntjenesten har igangsatt en barnebortføringssak.

Arbeidsgruppen har ikke drøftet om fristforlengelsen skal følge direkte av loven, eller om beslutningen skal treffes av barneverntjenesten eller fylkesnemnda. Arbeidsgruppen foreslår at det bør stilles som vilkår at det er grunn til å tro at barnet er bortført til utlandet.

Det foreslåtte vilkåret om at barneverntjenesten må ha igangsatt en barnebortføringssak er et objektivt vilkår. Det er således ikke nødvendig at fylkesnemnda tar stilling til om fristen for iverksetting skal utsettes. Departementet foreslår derfor at det skal følge direkte av loven at et vedtak om omsorgsovertakelse gjelder for ett år dersom barneverntjenesten har igangsatt en barnebortføringssak. En barnebortføringssak vil være igangsatt når barneverntjenesten har sendt en skriftlig søknad til sentralmyndigheten etter Haagkonvensjonen 1980. Hvis barnet er bortført til et land som ikke har tiltrådt Haagkonvensjonen 1980 legger departementet til grunn at barnebortføringssaken anses igangsatt ved at barnet er registrert som savnet hos politiet eller det er opprettet en straffesak om barnebortføring. Dette harmonerer med tidspunktet for når økonomiske ytelser og barnebidrag stanses ved barnebortføring til en stat utenfor konvensjonssamarbeidet. Se lov 6. juni 2014 nr. 19 om stans i utbetalinga av offentlege ytingar og barnebidrag når ein av foreldra har bortført eit barn til utlandet (lov om stans i utbetalinger etter barnebortføring) § 2 og Prop. 39 L (2013–2014).

Det påpekes at det er et krav om at barneverntjenesten har igangsatt en barnebortføringssak innen seks uker fra vedtakstidspunktet, jf. § 4-13 første ledd annet punktum, for at vedtaket skal gjelder for ett år.

Departementet er av den oppfatning at barneverntjenesten må henvende seg til fylkesnemndas leder dersom den vil forlenge fristen for å iverksette vedtaket ut over det første året. Departementet foreslår derfor at det inntas i nytt § 4-13 annet ledd annet punktum at fylkesnemndas leder kan forlenge fristen.

Fylkesnemndas leder må foreta en konkret vurdering av omstendighetene i den enkelte sak og avgjøre om en fristforlengelse er til barnets beste. Det settes ingen begrensninger for hvor lenge fylkesnemndas leder kan forlenge fristen eller hvor mange ganger barneverntjenesten kan henvende seg til fylkesnemnda for å be om fristforlengelse. Det er viktig at spørsmålet om fristforlengelse blir avgjort før ettårsfristen går ut, eventuelt før en tidligere avgjørelse om fristforlengelse går ut, slik at vedtaket ikke faller bort.

Arbeidsgruppens vurderinger og forslag om at fylkesnemndas vedtak skal gjelde for ett år av gangen ved en bortføring til utlandet, knytter seg etter departementets oppfatning til utsatt iverksetting av vedtak om omsorgsovertakelse etter § 4-13. Departementet foreslår derfor ikke nye bestemmelser om utsatt iverksetting for andre tvangsvedtak etter barnevernloven.

6.3 Formidling av opplysninger til utenlandske myndigheter ved bortføring fra barnevernet

6.3.1 Gjeldende rett

Hvis et barn blir bortført fra barnevernet, vil barneverntjenesten kunne be om bistand fra sentralmyndigheten til å starte en sak om tilbakelevering av barnet etter Haagkonvensjonen 1980 eller Europarådskonvensjonen 1980. Blir barnet bortført til en stat utenfor konvensjonssamarbeidet, kan barneverntjenesten be Utenriksdepartementet om bistand.

Barneverntjenesten har en streng taushetsplikt etter barnevernloven § 6-7. Opplysninger om at det foreligger en barnevernsak er i seg selv en opplysning som er underlagt taushetsplikt. Utgangspunktet er at barneverntjenesten ikke kan gi ut opplysninger til utenlandske myndigheter om en barnevernsak. Forvaltningsloven har imidlertid enkelte unntaksbestemmelser fra reglene om taushetsplikt. Aktuelle unntaksbestemmelser for å kunne gi ut opplysninger til utenlandske myndigheter i barnevernsaker er forvaltningsloven § 13 a nr. 1 og § 13 b første ledd nr. 2.

I forvaltningsloven § 13 a nr. 1 fremgår at taushetsplikten ikke er til hinder for at opplysningene videreformidles dersom den som har krav på taushet samtykker. Bestemmelsen vil sjelden være aktuell i en barnebortføringssak. Når barn er under barnevernets omsorg kan det oppstå vanskelige vurderinger om hvem som har samtykkekompetansen. Videre vil antakelig ikke foreldrene samtykke hvis det er foreldrene som har bortført barnet.

Det fremgår av forvaltningsloven § 13 b første ledd nr. 2 at taushetsplikt etter § 13 ikke er til hinder for at opplysningene brukes for å oppnå det formål de er gitt eller innhentet for, blant annet i forbindelse med saksforberedelse, avgjørelse, gjennomføring av avgjørelsen, oppfølging og kontroll. Barneverntjenesten må foreta en konkret vurdering av om vilkårene for å gi ut opplysningene etter forvaltningsloven er oppfylt. Formålet med barnevernets arbeid er å beskytte og ivareta barnet. Når barnet er under barneverntjenestens omsorg har den en særlig plikt til å følge opp barnet og gi barnet omsorg. Det vil på denne bakgrunn som regel være adgang til å gi ut opplysninger for å ivareta barnet når et barn er bortført fra barnevernet. Bestemmelsen oppstiller ingen begrensninger med hensyn til hvem som kan motta opplysninger, og det legges til grunn at barneverntjenesten med hjemmel i § 13 b første ledd nr. 2 har adgang til å gi opplysninger til utenlandske myndigheter.

En forutsetning for å kunne gi opplysninger er at mottakerlandet har en forsvarlig behandling av personopplysninger, jf. lov 14. april 2000 nr. 31 om behandling av personopplysninger (personopplysningsloven) § 29. Opplysninger kan likevel gis til land som ikke har en forsvarlig behandling hvis et av unntakene i personopplysningsloven § 30 er oppfylt. For eksempel kan opplysninger gis hvis den som opplysningene gjelder samtykker, eller hvis overføring av personopplysninger er nødvendig for å ivareta vedkommendes vitale interesser.

6.3.2 Forslag i arbeidsgrupperapporten

Arbeidsgruppen foreslår i kapittel 10 punkt C nr. 3 en varslingsplikt for barneverntjenesten når et barn bortføres fra barnevernet. Det foreslås at den kommunale barneverntjenesten skal varsle lokale myndigheter ved barneverntjenesten i mottakerlandet og be om bistand til å sjekke barnets situasjon når et barn bortføres fra barnevernet. Arbeidsgruppen mener at det kan være grunn til alvorlig bekymring for barnets situasjon ved en bortføring fra barnevernet. Det foreslås at sentralmyndigheten skal bistå barneverntjenesten med å oversende slike meldinger.

6.3.3 Høringsinstansenes syn

Åtte høringsinstanser støtter forslaget. Dette er Møre og Romsdal, Sogn og Fjordane statsadvokatembeter, Kripos, Barneombudet, Drammen kommune, Oslo kommune, Trondheim kommune, Norsk barnevernlederorganisasjon og Redd Barna.

Ingen instanser er direkte i mot forslaget om å innføre en varslingsplikt, men Norsk psykologforening mener at plikten bør ligge til en sentral enhet:

«Ved bortføring til Norge foreslås det å ansvarliggjøre barneverntjenesten for varsling til de lokale myndigheter der barnet kommer fra. Likeledes når barn bortføres. Som arbeidsgruppen selv nevner, er det i mange land ikke en tilsvarende tjeneste, og barneverntjenestens oppgaver er ukjente. Barneverntjenestene har verken kompetanse på innhenting av opplysninger/varsling av slike forhold eller kapasitet. En slik funksjon bør derfor ligge på sentral enhet, også fordi denne vil ha større tyngde ved slike henvendelser.»

Oslo kommune støtter forslaget, men mener at en melding fra barneverntjenesten bør koordineres med politiet som etterforsker barnebortføringssaken. Drammen kommune uttaler:

«De ovennevnte forslag vil etter rådmannens syn bidra til å bedre situasjonen for barn som blir utsatt for internasjonal barnebortføring. Dette gjelder særlig forslagene om varslingsplikt for sentralmyndigheten og barneverntjenesten. (…) Når det gjelder forslaget om å pålegge barneverntjenesten varslingsplikt ved bortføring av barn under barnevernets omsorg (forslag 6), legger rådmannen til grunn at selve varslingen ikke vil være særlig ressurskrevende for barnevernet. Det vises i denne sammenheng til at JD skal bistå barnevernet med varslingen. I tillegg vil omfanget av barn under barnevernets omsorg som blir bortført ut av landet, være svært begrenset.»

Fylkesnemndene for barnevern og sosiale saker uttaler:

«Dette forslaget berører ikke direkte fylkesnemndenes arbeid, men angår barn som kan ha fått sin omsorgssituasjon bestemt gjennom et fylkesnemndsvedtak. Fylkesnemndene støtter forslaget og finner grunn til å stille spørsmål ved at denne ordningen ikke for lengst er lovfestet eller etablert praksis.»

Statens helsetilsyn uttaler:

«Vi støtter også dette forslaget. Barn med tiltak fra barnevernet i Norge er ekstra sårbare. En plikt til varsling til andre lands barnevernmyndigheter vil være et av få, men viktige virkemidler for bedre beskyttelse av det bortførte barnet.

Imidlertid er vi usikre på innholdet av beskrivelsen i høringsbrevets pkt. 7.8.9.2. I første avsnitt heter det at «Barnets situasjon har i disse tilfellene vært slik at det har gitt grunnlag for omsorgsovertakelse eller andre tiltak fra barnevernets side.» For denne gruppen barn skal plikten til å underrette lokale myndigheter gjelde.

Det blir et uklart skille for oss mellom denne kategorien barn og det som står beskrevet i annet avsnitt i samme punkt, nemlig «For andre barn som bortføres og som barnevernstjenesten i Norge har kjennskap til, må det vurderes i hvert enkelt tilfelle om det er en så stor grunn til bekymring for barnets situasjon ved bortføringen at en skal sende en bekymringsmelding til barnevernsmyndighetene i det landet barnet er bortført til».

Det synes her uklart både hva som er forskjellen mellom disse to beskrivelsene av barnets formelle tilknytning til barnevernet og også utydelig hvem som har ansvaret for å vurdere, ta initiativet til og å sende en bekymringsmelding til landet der barnet oppholder seg. Disse forholdene bør etter vår mening tydeliggjøres.»

Trondheim kommune uttaler:

«Vi har ingen innsigelser på forslagene om barnevernets utvidede rolle i slike saker. (…)Vi støtter også forslaget om å varsle andre lands myndigheter om slik bortføring, og tilsvarende at barnevernet i Norge bli varslet av andre land.

I slike saker kan det være vanskelig å vite hvor barnet er bortført og hvor det befinner seg. I mange land finnes det ingen barnevernmyndighet, slik at en ikke vet hvor skal varslingen gå eller hvordan skal en finne frem til rette varslingsmyndighet. Vi har også erfaringer med at landet som barnet ble bortført til, ikke ønsker å samarbeide med norsk barnevern.»

Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet er enig i at det alltid bør gis informasjon til barnevernsmyndighetene i barnets oppholdsland når et barn bortføres fra barnevernets omsorg. De mener at i en slik situasjon er det alvorlige mangler ved foreldrenes omsorg, og barnet kan stå i fare for å bli vesentlig skadelidende. Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet ønsker imidlertid at det utformes en mer generell hjemmel for å gi opplysninger til utenlandske myndigheter:

«Manglene i foreldrenes omsorg eller barnets omsorgsbehov vil ikke endre seg selv om familien flytter til et annet land, og det er viktig at regelverket ikke er til hinder for at barnet kan få nødvendig hjelp i det landet hvor det oppholder seg.

Bufdir vurderer at det er nødvendig å presisere at barneverntjenesten har anledning til å gi informasjon til barneverntjenester i andre land. Samfunnsutviklingen tilsier at dette stadig oftere er en aktuell problematikk for barnevernet. Formidling av informasjon til barneverntjenesten i andre land vil kunne være aktuelle i en sak om barnebortføring, men også i mange andre situasjoner. Det er derfor ikke hensiktsmessig å lage et spesifikt unntak i loven for saker som gjelder barnebortføring. Unntaket fra taushetsplikten bør utformes generelt, og det bør plasseres i barnevernloven § 6-7.

For barn som barneverntjenesten har kjennskap til, men som ikke er omsorgsovertatt eller plassert med hjemmel i barnevernloven § 4-24, anbefaler arbeidsgruppen at det må vurderes i hvert tilfelle hvorvidt det bør meldes fra til barnevernet i oppholdslandet. Bufdir er av den oppfatning at terskelen for å varsle i disse situasjonene ikke bør være høy, og det i vurderingen må tas hensyn til barnets situasjon og de totale belastningene barnet har blitt utsatt for ved bortføringen.»

6.3.4 Departementets vurdering

Departementet er enig med arbeidsgruppen i at det kan være grunn til alvorlig bekymring for barnets situasjon når et barn under barneverntjenestens omsorg bortføres til utlandet.

Barneverntjenesten har allerede etter gjeldende rett i stor grad adgang til å formidle opplysninger til barnevernmyndighetene i staten der barnet oppholder seg etter at barnet er bortført fra barneverntjenesten. Departementet er imidlertid usikker på om dette er kjent for barneverntjenesten. Departementet er derfor av den oppfatning at det bør fremgå direkte av barnevernloven at barneverntjenesten kan formidle opplysninger til utenlandske myndigheter når barnet er bortført fra barnevernet. En særlig regulering i barnevernloven vil gi barneverntjenesten en klarere hjemmel til å formidle opplysninger. Dette vil også synliggjøre barneverntjenestens ansvar for barn som er bortført fra barnevernet. Barneverntjenesten har omsorgen for barnet i foreldrenes sted og har derfor et særlig ansvar for barnet. Barneverntjenesten skal forsøke å få barnet tilbakelevert, men må i påvente av en tilbakelevering så langt som mulig følge opp barnet. Formidling av opplysninger om barnevernsaken slik at myndighetene i oppholdsstaten kan hjelpe barnet, vil ofte være eneste mulighet for barneverntjenesten til å følge opp barnet.

Arbeidsgruppen foreslår en plikt for barneverntjenesten til å varsle utenlandske myndigheter når et barn er bortført fra barnevernet. Høringsinstansene støtter forslaget om å innføre en varslingsplikt. Som en klar hovedregel vil det være både til barnets beste og en forsvarlig behandling av barnevernsaken å formidle opplysninger. Departementet ser imidlertid at det i noen særlige tilfeller kan være fare for at opplysningene kan bli misbrukt eller at videreformidling av opplysninger av andre grunner ikke anses å være til barnets beste. Departementet foreslår derfor at barneverntjenesten skal gi opplysninger til myndighetene i barnets oppholdsstat når et barn er bortført fra barnevernet, med mindre det ikke er forsvarlig eller til barnets beste, se forslag til nytt fjerde ledd i § 6-7.

Norsk psykologforening uttaler at en sentral enhet bør ha ansvaret for å varsle utenlandske myndigheter. Departementet mener imidlertid at dette ansvaret bør ligge til den kommunale barneverntjenesten, som har ansvaret for barnet og som har relevante opplysninger i saken. Departementet ser at det kan være vanskelig for barneverntjenesten å vite hvilke lokale myndigheter som skal varsles. Arbeidsgruppen foreslår at sentralmyndigheten må bistå barneverntjenesten med å oversende opplysninger. Departementet er enig i at sentralmyndigheten må bistå barneverntjenesten med oversendelsen. Hvis barnet er bortført til en stat utenfor konvensjonssamarbeidet kan Utenriksdepartementet bistå barneverntjenesten.

Arbeidsgruppen foreslår at barneverntjenesten skal kontakte lokale myndigheter i barnets oppholdsstat. Barnevernet eller lignende tjenester kan være organisert på forskjellige måter i ulike land. Departementet viser til at barneverntjenesten må kontakte rette myndighet så langt det lar seg gjøre. Her vil sentralmyndighetens eller Utenriksdepartementets bistand være sentral.

Arbeidsgruppen foreslår at barneverntjenesten også skal be om bistand til å sjekke barnets situasjon. Departementet finner det noe usikkert hva som ligger i arbeidsgruppens forslag. Barneverntjenesten kan alltid anmode om at oppholdsstaten undersøker barnets situasjon. Det vil imidlertid være opp til myndighetene i oppholdsstaten å avgjøre om og eventuelt hvordan de vil følge opp barnet. Departementet mener det ikke er hensiktsmessig å innta dette i lovforslaget.

Arbeidsgruppen viser også til at for andre barn som bortføres og som barneverntjenesten i Norge har kjennskap til, må det vurderes konkret om det er en så stor grunn til bekymring for barnets situasjon at den skal sende en bekymringsmelding til barnevernmyndighetene i oppholdsstaten. Departementet er enig i arbeidsgruppens vurdering. Barneverntjenesten kan etter gjeldende rett gi opplysninger til utenlandske myndigheter når den er bekymret for barnets omsorgssituasjon, jf. forvaltningsloven § 13 b første ledd nr. 2. Departementet ser derfor ikke behov for å regulere dette nærmere.