3 Gjeldende rett

3.1 Innledning

Departementet vil nedenfor gå gjennom reglene for hva som er en ulovlig internasjonal barnebortføring etter norsk rett, og det internasjonale regelverket som Norge er bundet av i slike situasjoner.

Deretter vil departementet gi en oversikt over bistanden som gis fra sentralmyndigheten i saker innenfor konvensjonssamarbeidet, og fra Utenriksdepartementet i saker utenfor konvensjonssamarbeidet.

Videre vil departementet gjøre rede for hva som regnes som straffbar internasjonal barnebortføring. Herunder hva politiet kan bistå med i den sivile prosessen med formål å få barnet returnert til Norge, og i straffesaken med formål å få bortfører tiltalt og straffet for handlingen.

3.2 Ulovlig internasjonal barnebortføring

3.2.1 Haagkonvensjonen 1980

Norge har sluttet seg til to sentrale konvensjoner om barnebortføring. Det er konvensjon av 25. oktober 1980 om de sivile sider ved internasjonal barnebortføring (Haagkonvensjonen 1980) og europeisk konvensjon av 20. mai 1980 om anerkjennelse og fullbyrding av avgjørelser om foreldreansvar og gjenopprettelse av foreldreansvar (Europarådskonvensjonen 1980). Begge konvensjonene er gjennomført i norsk rett ved lov 8. juli 1988 nr. 72 om anerkjennelse og fullbyrding av utenlandske avgjørelser om foreldreansvar m v og om tilbakelevering av barn (barnebortføringsloven). Loven gjelder for barn som ikke har fylt 16 år, jf. § 4.

Haagkonvensjonen 1980 er ikke en tradisjonell internasjonal privatrettslig konvensjon som har regler om anerkjennelse og fullbyrding av formelle avgjørelser. Den begrenser seg til å regulere situasjonen når en av foreldrene, eventuelt besteforeldrene eller annen slektning, ulovlig bortfører barnet.

Hovedregelen i Haagkonvensjonen 1980 er at et barn som er ulovlig bortført eller tilbakeholdt straks skal tilbakeleveres, dersom barnet umiddelbart før bortføringen eller tilbakeholdelsen hadde bosted i en stat som er tilsluttet Haagkonvensjonen 1980, jf. barnebortføringsloven § 11 første ledd og Haagkonvensjonen 1980 artikkel 1 bokstav a og 12 første ledd.

En bortføring eller tilbakeholdelse er ulovlig etter Haagkonvensjonen 1980 dersom den er i strid med rett til foreldreansvar etter loven i den staten barnet bodde umiddelbart før bortføringen eller tilbakeholdelsen, og foreldreansvaret faktisk ble utøvd i samsvar med dette, jf. barnebortføringsloven § 11 annet ledd bokstav a og b og Haagkonvensjonen artikkel 3 første ledd bokstav a og b.

Haagkonvensjonen 1980 bruker begrepet «rights of custody» som er oversatt i barnebortføringsloven til «rett til foreldreansvar», jf. barnebortføringsloven § 11 annet ledd bokstav a. Konvensjonens «rights of custody» er definert i konvensjonens artikkel 1 bokstav c og 5 bokstav a til å omfatte «omsorgen for barnets person, herunder retten til å bestemme hvor barnet skal bo». Begrepet foreldreansvar i konvensjonen tolkes videre enn tilsvarende begrep i lov 8. april 1981 nr. 7 om barn og foreldre (barneloven).

Konvensjonens foreldreansvarsbegrep skal tolkes likt i alle konvensjonsstatene. Det er den internasjonale definisjonen av begrepet som er avgjørende for om Haagkonvensjonen 1980 kommer til anvendelse, ikke hvordan foreldreansvar defineres i den enkelte stats interne rett.

Retten til foreldreansvar kan være tilkjent en person, en institusjon eller en annen instans enten i fellesskap eller alene, jf. barnebortføringsloven § 11 og Haagkonvensjonen 1980 artikkel 3 første ledd bokstav a. Retten kan følge av juridisk eller administrativt vedtak, jf. konvensjonen artikkel 3 annet ledd.

Barneloven §§ 40 og 41 regulerer når foreldre må avtale/samtykke for at barnet skal kunne ta opphold i eller flytte til en annen stat. Barnebortføringsloven, jf. Haagkonvensjonen 1980 og Europarådskonvensjonen 1980, regulerer når det foreligger en ulovlig barnebortføring eller tilbakeholdelse av barnet. Etter norsk rett tas det her utgangspunkt i barnelovens bestemmelser om når foreldre må avtale/samtykke for at barnet skal kunne ta opphold i eller flytte til en annen stat.

Dersom den ene av foreldrene har foreldreansvaret for barnet alene, kan denne i utgangspunktet flytte til utlandet med barnet, uten samtykke fra den andre forelderen, jf. barneloven § 40 første ledd første punktum. Har foreldrene felles foreldreansvar, må begge samtykke, jf. barneloven § 40 første ledd annet punktum.

Begge foreldrene kan ta barnet med på kortere («stuttare») utenlandsopphold uten samtykke fra den andre forelderen, jf. barneloven § 41. Hva som regnes som et kortere utenlandsopphold er ikke definert i loven, og heller ikke problematisert i forarbeidene. Backer skriver på side 371 i kommentarutgaven til barneloven (2008) at utenlandsreiser over tre måneder neppe kan regnes som «stuttare», og Kvisberg uttaler at hun er enig i at grensen for «stuttare utenlandsferder» antakelig bør gå rundt tre måneder, se «Internasjonale barnefordelingssaker. Internasjonal barnebortføring» punkt. 9.2.4. Utenlandsoppholdets varighet kan imidlertid ikke overstige det som følger av avtale eller avgjørelse om samvær.

Selv om en av foreldrene har foreldreansvaret alene, fastsetter barneloven et flytteforbud når foreldrene er uenige om foreldreansvar eller fast bosted. Da kan ikke barnet flytte ut av landet før saken er avgjort, jf. barneloven § 40 annet ledd. Det er normalt tilstrekkelig at en forelder har begjært mekling etter § 51 for at flytteforbudet skal inntre, dersom dette blir fulgt opp uten trenering, jf. Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementets rundskriv Q-18/97 side 12-13. Dette vil utgjøre en ulovlig bortføring i Haagkonvensjonen 1980s forstand, jf. definisjonen av «custody» nevnt over.

Retten kan nekte den ene av foreldrene å ta med seg barnet ut av landet hvis det er usikkert om barnet kommer tilbake, jf. barneloven § 41 første ledd.Videre kan politiet nedlegge midlertidig utreiseforbud i hastesaker som skal gjelde fram til retten kan behandle saken jf. § 41 tredje ledd.

En forelder som har samværsrett uten å ha del i foreldreansvaret, kan ikke reise til utlandet med barnet uten samtykke fra den som har foreldreansvaret, jf. barneloven § 41 fjerde ledd. Dersom et slikt samtykke ikke blir gitt, kan retten likevel gi samtykke dersom det er åpenbart at barnet kommer tilbake.

Som nevnt over kan retten til foreldreansvar være tilkjent en institusjon eller en annen instans som medfører at bortføringer fra barnevernet omfattes av Haagkonvensjonen 1980.

Det er en ulovlig barnebortføring etter Haagkonvensjonen 1980 å ta med seg barnet ut av landet uten barneverntjenestens samtykke når det er truffet akuttvedtak etter lov 17. juli 1992 nr. 100 om barneverntjenester (barnevernloven) § 4-6 annet ledd, § 4-9 første ledd § 4-25 annet ledd annet punktum og § 4-29 fjerde ledd, vedtak om omsorgsovertakelse etter § 4-8 og § 4-12, fratakelse av foreldreansvar etter § 4-20 eller vedtak om plassering på institusjon etter § 4-24 og § 4-29 første og annet ledd. I disse situasjonene er det barneverntjenesten som har rett til å bestemme hvor barnet skal bo, ikke foreldrene. Se nærmere om dette under punkt 6.1.1 om utreiseforbud.

I visse tilfeller kan tilbakelevering nektes, jf. barnebortføringsloven § 12. Dette gjelder først og fremst dersom det har gått minst ett år fra bortføringen eller tilbakeholdelsen fant sted og barnet har funnet seg til rette i sitt nye miljø, jf. bokstav a, dersom det er en alvorlig risiko for at tilbakelevering vil påføre barnet fysisk eller psykisk skade, eller på annen måte sette barnet i en stilling som ikke kan godtas, jf. bokstav b, dersom barnet selv motsetter seg tilbakelevering, og det har nådd en alder og modenhetsgrad som gjør det naturlig å ta hensyn til barnets mening jf. bokstav c, eller dersom tilbakelevering er uforenlig med grunnleggende menneskerettigheter, jf. bokstav d.

I tillegg til de fire unntaksreglene som er tatt inn i barnebortføringsloven § 12 har konvensjonen ytterligere to unntaksregler: Tilbakelevering kan nektes når gjenværende ikke utøvde foreldreansvaret på tidspunktet for bortføringen og når gjenværende har samtykket i eller senere godtatt bortføringen, jf. Haagkonvensjonen 1980 artikkel 13 første ledd bokstav a.

Haagkonvensjonen har fått stor oppslutning. Det er per i dag 93 stater som har sluttet seg til konvensjonen.

3.2.2 Europarådskonvensjonen 1980

Europarådskonvensjonen 1980 er en tradisjonell internasjonal privatrettslig konvensjon som har regler om anerkjennelse og fullbyrding av avgjørelser.

Hovedregelen i Europarådskonvensjonen er at en avgjørelse om foreldreansvar eller samværsrett som er truffet i en konvensjonsstat, skal anerkjennes og fullbyrdes i en annen konvensjonsstat, jf. barnebortføringsloven § 6 første ledd. Anerkjennelse skal likevel nektes blant annet dersom det vil være i strid med prinsippet om hva som er til det beste for barnet, jf. § 7 bokstav a og b.

Per i dag er det 37 stater som har sluttet seg til Europarådskonvensjonen.

I praksis er det Haagkonvensjonen 1980 som benyttes i barnebortføringssakene, antakelig fordi den har enklere og mer praktiske løsninger enn Europarådskonvensjonen 1980. Europarådskonvensjonen er derfor nesten uten praktisk betydning i disse sakene. Europarådskonvensjonen er imidlertid praktisk ved anerkjennelse og fullbyrding av utenlandske avgjørelser om samvær. Departementet kommer imidlertid ikke nærmere inn på disse reglene i det følgende.

3.3 Øvrige internasjonale forpliktelser

3.3.1 Menneskerettighetene

3.3.1.1 Innledning

Menneskerettighetene stiller krav til norsk lovgivning, blant annet når det gjelder beskyttelse av barn og rett til familieliv. Norge har sluttet seg til Den europeiske menneskerettskonvensjon av 4. november 1950 (EMK) og FNs konvensjon om barns rettigheter av 20. november 1989 (barnekonvensjonen), som er de to mest sentrale konvensjonene på dette området. De er tatt inn i norsk lov gjennom lov 21. mai 1999 nr. 30 om styrking av menneskerettighetenes stilling i norsk rett (menneskerettsloven). Ved motstrid går konvensjonene foran bestemmelser i annen lovgivning, jf. menneskerettsloven § 3. Dette gjelder også i forhold til barnebortføringsloven, fordi Haagkonvensjonen 1980 og Europarådskonvensjonen 1980 ikke er gjennomført i norsk rett med forrang.

Menneskerettighetskonvensjonene gir individene grunnleggende rettigheter overfor staten. Individene kan påberope rettighetene for norske domstoler, og rettighetene etter EMK kan også påberopes for Den europeiske menneskerettsdomstolen (EMD). Dommene fra EMD er rettslig bindende for statene, og har stor vekt som rettskilde.

Det finnes ikke noe overnasjonalt eller internasjonalt håndhevingsorgan for Haagkonvensjonen 1980, og tolkingen er overlatt til de nasjonale domstolene. EMDs uttalelser om tolking av Haagkonvensjonens materielle og prosessuelle regler vil derfor få betydning også for en enhetlig tolkning av konvensjonen, se Kvisberg «Internasjonale barnefordelingssaker. Internasjonal barnebortføring» punkt 14.1.

Når det gjelder klagesaker knyttet til brudd på barnekonvensjonen, så vedtok FNs generalforsamling en tredje valgfri tilleggsprotokoll 19. desember 2011 som gjelder en individklageordning for barnekonvensjonen. Protokollen trådte i kraft 14. april 2014, og er tilsluttet av 17 stater. Det er ikke tatt stilling til spørsmålet om eventuell norsk tilslutning til denne protokollen.

FNs barnekomité utgir generelle kommentarer (general comments) om tolking av enkelte artikler i barnekonvensjonen eller særlig viktige spørsmål. De generelle kommentarene er verdifulle retningslinjer for tolkingen og anvendelsen av barnekonvensjonen.

3.3.1.2 Den europeiske menneskerettighetskonvensjon

Generelt har EMD gjennom avgjørelser i flere år uttrykt sterk støtte til Haagkonvensjonen 1980. Som eksempel uttalte den uttrykkelig i Maumousseau og Washington mot Frankrike at den slutter seg til Haagkonvensjonens formål og løsninger, se klage nr. 39388/05, dom 6. desember 2007.

Den mest sentrale bestemmelsen i EMK når det gjelder barnebortføringssaker er artikkel 8. Denne bestemmelsen gir barn og foreldre rett til familieliv med hverandre. Inngrep i denne retten kan bare gjøres hvis det er i samsvar med loven, har et legitimt formål og er nødvendig ut fra dette formålet. Å beskytte helse eller moral og å beskytte andres rettigheter og friheter oppregnes i bestemmelsen som legitime formål, jf. artikkel 8 nr. 2. Barnets beste er av EMD blitt innfortolket som et legitimt formål med henvisning til disse formålene.

Forholdet mellom EMK artikkel 8 og Haagkonvensjonen 1980 har vært behandlet av EMD i flere avgjørelser. Klager har vært reist både av gjenværende og av bortfører.

Den vanligste anførselen fra gjenværende går ut på at staten barnet er bortført til ikke har behandlet søknaden om retur tilstrekkelig effektivt. EMD har i flere saker konstatert brudd på EMK artikkel 8 ved at saken har tatt for lang tid i rettsapparatet, og ved mangel på effektiv tvangsgjennomføring.

I flere av sakene, som er reist av bortfører, har det blitt anført at kravet om tilbakelevering er i strid med saksøkers og barnets rett til familieliv, jf. EMK artikkel 8. Slik arbeidsgruppen påpeker, settes her retten til familieliv etter EMK opp mot tilbakeleveringskravet etter Haagkonvensjonen 1980. EMD har kommet til ulike resultater, men har i flere dommer kommet til at tilbakelevering etter Haagkonvensjonen 1980 innebar eller ville innebære en krenkelse av EMK artikkel 8.

Det er særlig to dommer som her er sentrale. I den første, Neulinger og Shuruk mot Sveits, var barnets mor sveitsisk, men bosatt i Israel hvor barnet ble født. Hun fryktet at faren ville ta barnet med til et ultra-ortodoks miljø i utlandet, og familiedomstolen i Tel Aviv avsa kjennelse om utreiseforbud. Foreldrene skilte seg og moren tok barnet fra Israel til Sveits. Domstolene i Sveits fattet avgjørelse om at barnet skulle returneres til Israel. Moren bragte saken inn for EMD, og EMD i storkammer kom til at dersom den sveitsiske høyesterettsavgjørelsen om tilbakelevering av barnet skulle ha blitt fullbyrdet, ville det innebære brudd med EMK artikkel 8 om retten til familieliv. EMD uttalte at de nasjonale domstolene i saker etter Haagkonvensjonen 1980 må foreta en dyptpløyende gjennomgang av den totale familiesituasjonen, se klage nr. 41645/07, dom 6. juli 2010. Denne uttalelsen, som ble gjentatt i flere etterfølgende avgjørelser, skapte usikkerhet og bekymring blant en rekke av medlemsstatene til Haagkonvensjonen 1980. Dette skyldes at unntakene fra hovedregelen om retur etter Haagkonvensjonen 1980 er snevre og at det ikke skal foretas noen dyptpløyende vurdering av den totale familiesituasjonen i det enkelte tilfelle idet det vil stride mot Haagkonvensjonen 1980s hovedregel om rask behandling av spørsmålet om tilbakelevering. Flere stater har ment at en slik vurdering som uttalelsen til EMD syntes å legge opp til, ville undergrave formålet med Haagkonvensjonen 1980.

I 2011, i en tale på en konferanse om familierett, uttalte presidenten i EMD at avgjørelsen i Neulinger og Shuruk mot Sveits ikke signaliserte noen kursendring fra EMD i synet på forholdet mellom EMK og Haagkonvensjonen 1980, at logikken i Haagkonvensjonen 1980 er at barn som er blitt bortført skal returneres til bostedslandet og at det bare er der det skal foretas en fullstendig undersøkelse av barnets situasjon, se info. Doc No 5, mai 2011, på www.hcch.net. Dommen ble diskutert på Haagkonferansens spesialkommisjon om barnebortføring i juni 2011, og bekymringene for utviklingen i EMD ble nedfelt i spesialkommisjonens anbefalinger og konklusjoner fra 2011 i punkt 48 og 49, sammen med en henvisning til presidentens uttalelse.

Den andre særlig sentrale dommen er X mot Latvia, som gjaldt en mor som bortførte sin datter fra Australia til Lativa. Latvisk domstol fattet avgjørelse om at barnet skulle returneres til Australia. Moren klagde Latvia inn for EMD for brudd på retten til familieliv. Denne saken ble først behandlet i EMD i desember 2011, og EMD viste også her til at nasjonale domstoler har en plikt til å foreta en dyptpløyende gjennomgang av den totale familiesituasjonen i barnebortføringssaker. Under Haagkonferansens spesialkommisjon om barnebortføring i januar 2012 fortsatte bekymringen for utviklingen etter avgjørelsene i EMD når det gjelder forholdet mellom EMK og Haagkonvensjonen 1980. Dommen ble anket til storkammer, og forut for avgjørelsen i storkammer intervenerte både Finland og Tsjekkia som tredjeparter i saken, til støtte for Latvia. I 2013 kom EMD i storkammer til at den latviske avgjørelsen om tilbakelevering av barnet representerte et brudd på bortførers rettigheter etter EMK artikkel 8. Avgjørelsen ble avsagt under dissens 9-8. EMD fant at ankedomstolen i Latvia feilaktig hadde unnlatt å foreta en vurdering av en anførsel om at det forelå alvorlig fare for barnet å returnere til Australia, se klage nr. 27853/09, dom 26. november 2013.

Domstolen viser til at Neulinger og Shuruk mot Sveits er blitt lest slik at det skal foretas en dyptpløyende undersøkelse av hele familiesituasjonen. Deretter vises det til at denne ordbruken allerede ble brukt i avgjørelsen Maumousseau og Washington mot Frankrike i 2007, jf. ovenfor. På denne bakgrunn uttaler retten at avgjørelsen i Neulinger og Shuruk mot Sveits i seg selv ikke oppstiller noen nye prinsipper for de nasjonale domstolene i anvendelsen av Haagkonvensjonen 1980.

EMD uttaler at det skal foretas en harmoniserende tolking av EMK og Haagkonvensjonen 1980. Dette kan oppnås ved at to vilkår er oppfylt. For det første må faktorene i artiklene 12, 13 og 20 som kan utgjøre unntak fra plikten til umiddelbar retur av barnet tas seriøst i betraktning av den nasjonale domstolen, særlig hvis de er reist av en av partene. Den nasjonale domstolens avgjørelse må være tilstrekkelig begrunnet til at EMD kan prøve om spørsmålene er tilstrekkelig undersøkt. For det andre må disse faktorene vurderes i lys av EMK artikkel 8, jf. Neulinger og Shuruk mot Sveits.

Arbeidsgruppen har foretatt en gjennomgang av EMDs avgjørelse i X mot Latvia og er av den oppfatning at storkammeret i denne avgjørelsen klargjør forholdet mellom de to konvensjonene på en måte som opprettholder både hovedregelen om rask retur og de snevre unntakene i Haagkonvensjonen 1980, se arbeidsgrupperapporten punkt 6.5.4.

En annen praktisk og viktig regel er EMK artikkel 6 om at enhver har rett til en rettferdig rettergang innen rimelig tid for å få avgjort sine borgerlige rettigheter og plikter.

Denne regelen har vært påberopt i flere av barnebortføringssakene som er innklaget for EMD. I sak Hoholm mot Slovakia, hvor Norge intervenerte som tredjepart til støtte for klager, ble Slovakia dømt for brudd på EMK artikkel 6. Saken gjaldt en mor som bortførte sine to sønner fra Norge til Slovakia. Saken ble behandlet flere ganger i det slovakiske rettsapparatet. I den endelige avgjørelsen kom slovakisk domstol til at barna ikke skulle returneres til Norge, og faren bragte saken inn for EMD. EMD uttalte at kriteriet «rimelig tid» må vurderes i lys av sakens omstendigheter og under henvisning til følgende kriterier; sakens kompleksitet, søkers og relevante myndigheters oppførsel, og hva som står på spill. EMD uttalte videre at de nasjonale domstolenes behandling av denne barnebortføringssaken hadde tatt rundt syv år, og at de ikke kunne se at saken var spesielt komplisert eller at lengden på saksbehandlingen på noen måte skyldtes søker. EMD understreker videre den avgjørende betydning tidsaspektet har i denne type saker. De fant at saksbehandlingstiden for de nasjonale domstolene hadde vært for lang og at den ikke oppfylte kravet om rimelig tid i EMK artikkel 6, se klage nr. 35632/13, dom 13. januar 2015.

I saker der både artikkel 6 og artikkel 8 er påberopt har domstolen i flere tilfeller ikke funnet det nødvendig å ta stilling til om artikkel 6 er brutt, idet det allerede er konstatert et brudd på artikkel 8.

3.3.1.3 FNs barnekonvensjon

Barnekonvensjonen gir barn et særlig menneskerettsvern, og inneholder både bestemmelser om alminnelige menneskerettigheter og særlige rettigheter for barn. Konvensjonen har flere bestemmelser som er relevante for barnebortføringssaker.

Etter artikkel 3 skal barnets beste være et grunnleggende hensyn ved alle handlingene som vedrører barn og som foretas av offentlige eller private velferdsorganisasjoner, domstoler, administrative myndigheter eller lovgivende organer. Denne bestemmelsen er utdypet i FNs barnekomités generelle kommentar nr. 14 (2013) avsnitt 68. Her oppfordres statene til å ratifisere og implementere konvensjonene fra Haagkonferansen for internasjonal privatrett, som fremmer anvendelsen av barnets beste og gir garantier for implementeringen i tilfeller foreldrene bor i forskjellige land. I fotnoten til uttalelsen vises det til Haagkonvensjonen 1980.

Arbeidsgruppen viser til at komiteen oppfordrer statene til å ratifisere Haagkonvensjonen 1980 nettopp fordi anvendelsen av denne generelt sett anses å være til barnets beste. Arbeidsgruppen fremhever videre at Haagkonvensjonen 1980s hovedregel med snevre unntak er egnet til å fremme interessene til de fleste av de barna som bortføres, og den er til fordel for de barna som ellers kunne befinne seg i risikosonen for å bli bortført. Unntakene kan anses for å dekke de tilfellene hvor hensynet til barnets beste krever at tilbakelevering nektes.

Barnekonvensjonen legger vekt på å forhindre internasjonale barnebortføringer. Medlemsstatene skal treffe tiltak for å bekjempe at barn ulovlig føres ut av landet og ikke føres tilbake fra utlandet, og for dette formålet skal statene fremme inngåelse av bilaterale eller multilaterale avtaler eller tiltredelse til eksisterende avtaler, jf. artikkel 11.

Barnekonvensjonen artikkel 9 beskytter barn mot å bli skilt fra sine foreldre mot deres vilje. Dette tolkes som å gjelde både foreldrenes og barnets vilje. Ifølge artikkel 9 nr. 1 kan det gjøres unntak når atskillelse er lovhjemlet og nødvendig av hensyn til barnets beste. Som eksempel nevnes foreldres mishandling eller vanskjøtsel av barnet, eller dersom foreldrene lever atskilt og det må treffes en avgjørelse om hvor barnet skal bo. I artikkel 9 nr. 3 gis barnet en rett til å opprettholde regelmessig personlig forbindelse og direkte kontakt med begge foreldrene, med mindre dette er i strid med barnets beste.

Etter barnekonvensjonen artikkel 12 har barnet rett til å gi uttrykk for sine synspunkter i alle saker som vedrører ham eller henne, og synspunktene skal tillegges behørig vekt i samsvar med dets alder og modenhet. Dette innebærer etter artikkel 12 nr. 2 at barnet skal gis anledning til å bli hørt i enhver rettslig eller administrativ saksbehandling som angår barnet. Myndighetene har derfor en plikt til å høre barn som er i stand til å danne seg sine egne synspunkter i barnebortføringssaker. Se nærmere om dette under punkt 5.3 om høring av barn.

I FNs barnekomités generelle kommentar nr. 12 (2009) fremgår det blant annet at juridiske, politiske, økonomiske, sosiale og kulturelle hindringer som står i veien for at barn skal få anledning til å bli hørt fjernes. Det krever blant annet at statene sørger for ressurser og opplæring av blant annet dommere og advokater.

I høringen i 2010 hadde komiteen for øvrig merknader til Norges implementering av artikkel 12, se dokument CRC/C/NOR/CO/4. I avsluttende merknader anbefales Norge å videreføre og styrke arbeidet med å implementere fullt ut artikkel 12 i barnekonvensjonen, og fremme behørig respekt for synspunktene til barn i alle aldre i administrative og rettslige prosesser. Komiteen anbefaler at Norge tar hensyn til komiteens generelle kommentar nr. 12 (2009) om barnets rett til å bli hørt.

Endelig gir artikkel 16 barn rett til familieliv med begge foreldrene. Det er ikke oppstilt noen unntak fra denne retten i artikkelen. Denne bestemmelsen må sees i sammenheng med barnekonvensjonen artikkel 9.

3.3.2 Det nordiske regelverket

Norge er også bundet av konvensjon 6. februar 1931 mellom Norge, Finland, Island og Sverige (Den nordiske familierettskonvensjonen). Konvensjonen er gjennomført i norsk rett.

Konvensjonen inneholder internasjonal-privatrettslige regler om ekteskap, adopsjon og vergemål. Konvensjonen har et avgrenset anvendelsesområde når det gjelder barnebortføring, fordi den bare regulerer foreldretvister som kommer opp i forbindelse med en separasjons- eller skilsmissesak, jf. konvensjonen artikkel 8.

Fullbyrding av avgjørelser fra Danmark, Finland og Sverige reguleres av lov 10. juni 1977 nr. 71 om anerkjennelse og fullbyrding av nordiske dommer på privatrettens område (Den nordiske fullbyrdingsloven).

Mellom de nordiske landene har det nordiske regelverket forrang foran Europarådskonvensjonen 1980, jf. barnebortføringsloven § 1 første ledd siste punktum, mens det viker for Haagkonvensjonen 1980 jf. barnebortføringsloven § 1 annet ledd.

Det er ingen regler om sentralmyndighet i det nordiske regelverket.

3.3.3 Haagkonvensjonen 1996

Haagkonferansen for internasjonal privatrett har også utarbeidet en konvensjon med internasjonal-privatrettslige regler som gjelder foreldremyndighet og tiltak for beskyttelse av barn (Haagkonvensjonen 1996). Norge har foreløpig ikke sluttet seg til Haagkonvensjonen 1996, men regjeringen foreslår i Prop. 102 LS (2014–2015) at Norge ratifiserer denne.

Konvensjonen har et bredt virkeområde etter artikkel 1, og omfatter både foreldreansvar, fast bosted, samvær, vergemål, plassering i fosterhjem og institusjon og forvaltning av barnets formue.

Konvensjonen regulerer jurisdiksjon, lovvalg, anerkjennelse, fullbyrding og samarbeid. I hver konvensjonsstat skal det utpekes en sentralmyndighet som er ansvarlig for sakshåndteringen og for samarbeid, etter mønster av Haagkonvensjonen 1980 og Europarådskonvensjonen 1980.

Haagkonvensjonen 1996 skal verken erstatte eller endre Haagkonvensjonen 1980 hvis et barn bortføres mellom to stater som har sluttet seg til begge konvensjoner, jf. artikkel 50. Gjenværende kan alltid påberope seg reglene i Haagkonvensjonen 1980. Derimot vil reglene i Haagkonvensjonen 1996 supplere disse, slik at gjenværende alternativt kan velge å kreve fullbyrding av en barnebortføringsavgjørelse etter Haagkonvensjonen 1996.

Europarådskonvensjonen 1980 vil i prinsippet gjelde ved siden av Haagkonvensjonen 1996, men det er ikke grunn til å tro at Europarådskonvensjonen vil få noen særlig praktisk betydning mellom de stater som har sluttet seg til Haagkonvensjonen 1996.

EU-statene har sluttet seg til konvensjonen. Det har også blant annet Australia og Russland.

Per i dag er det 41 stater som har sluttet seg til konvensjonen.

3.3.4 Brussel II bis-forordningen

Mellom EU-landene, med unntak av Danmark, gjelder en europeisk forordning om ekteskapssaker og foreldreansvar (Brussel II bis-forordningen).

Den gjelder også for foreldreansvarssaker som reises uavhengig av ekteskapssaker. Videre regulerer den barnebortføring.

Forordningen regulerer jurisdiksjon, anerkjennelse og fullbyrding, men ikke rettsvalg. Forordningen er på de fleste punkter utarbeidet etter mønster av Haagkonvensjonen 1996.

Mellom EU-landene har Haagkonvensjonen 1980 forrang foran Brussel II bis- forordningen. Derimot går forordningen foran Haagkonvensjonen 1996 når barnet har bosted i en EU-stat eller det gjelder en avgjørelse som er avsagt i en EU-stat, jf. Brussel II bis-forordningen artikkel 61.

3.4 Bistand fra norske myndigheter i en barnebortføringssak

3.4.1 Innenfor konvensjonssamarbeidet

Justis- og beredskapsdepartementet er sentralmyndighet både etter Haagkonvensjonen 1980 og Europarådskonvensjonen 1980.

Sentralmyndigheten skal fungere som en samarbeidende og koordinerende instans i forholdet mellom konvensjonsstatene, jf. barnebortføringsloven § 5. Den er forpliktet til å sørge for at de øvrige konvensjonsforpliktelsene blir overholdt, blant annet ved å treffe alle nødvendige tiltak for at barn som er ulovlig bortført til Norge eller tilbakeholdes her, blir levert tilbake. Under utførelsen av disse pliktene vil sentralmyndigheten måtte søke bistand av andre organer som domstolene, barneverntjenesten, namsmannen og politiet.

Sentralmyndigheten har blant annet ansvaret for å motta og videresende søknad om tilbakelevering til sentralmyndighet i utlandet, eller til domstolen som skal fatte avgjørelse i saken i Norge.

Videre vil sentralmyndigheten koordinere kontakt mellom sentralmyndigheten i utlandet og andre norske instanser som blir involvert, samt koordinere med Utenriksdepartementet for bistand fra norsk utenriksstasjon der det er nødvendig.

Justis- og beredskapsdepartementet har en egen nettside om barnebortføring, www.barnebortføring.no, som inneholder informasjon fra Justis- og beredskapsdepartementet, Utenriksdepartementet, Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementet, Fylkesmannen i Oslo og Akershus og politiet. Her ligger det nyttig informasjon til foreldre, advokater, politi, domstoler og andre aktører som involveres i slike saker.

Videre leder Justis- og beredskapsdepartementet et nasjonalt samarbeidsforum for barnebortføring, som møtes én til to ganger i året. I dette forumet deltar representanter fra ulike offentlige etater for å diskutere generelle problemstillinger på barnebortføringsfeltet som kan berøre flere etater. Her deltar Utenriksdepartementet, Barne-, likestillings og inkluderingsdepartementet, Arbeids- og sosialdepartementet, Kripos, Fylkesmannen i Oslo og Akershus, Statens sivilrettsforvaltning, Politidirektoratet, Arbeids- og velferdsdirektoratet, Skatteetaten og Namsfogden i Oslo. Kontaktdommerne deltar også på enkelte møter.

3.4.2 Utenfor konvensjonssamarbeidet

Når et barn bortføres til en stat som Norge ikke har en internasjonal konvensjonsforpliktelse med må saken få sin løsning etter retten i denne staten, med mindre foreldrene kommer til enighet. Slike saker er gjennomgående svært tidkrevende og vanskelige å løse.

Bistand fra norske myndigheter gis av Utenriksdepartementet og de norske utenriksstasjonene. Deres mulighet for å hjelpe hviler i prinsippet på om bortfører og myndighetene i staten barnet er bortført til er villig til å samarbeide. Dersom foreldrene ikke blir enige i spørsmålet om foreldreansvar, daglig omsorg og fremtidig bosted for barnet, vil saken i mange tilfeller måtte løses ved en ordinær foreldretvist i den staten barnet er bortført til.

Det er utarbeidet en instruks som regulerer utenriksstasjonenes bistand i barnebortføringssaker både i og utenfor konvensjonssamarbeidet.

Utenriksdepartementets oppgave er å motta henvendelser fra berørte foreldre, barneverntjenesten og andre. Utenriksdepartementet kan gi informasjon og veilede. De kan videre tilrettelegge for mekling mellom partene og formidle kontakt med lokal advokat og lokale myndigheter, samt bistå ved en eventuell retur til Norge.

Utenriksdepartementet har et døgnbemannet operasjonssenter som er åpent syv dager i uken. En sentral oppgave er å bistå nordmenn i utlandet. En av de viktige oppgavene er å håndtere henvendelser som kommer til utenriksstasjonene utenfor stasjonenes ordinære åpningstid. Dette inkluderer også barnebortføringssaker fra Norge.

Utenriksdepartementet og ambassadene er gitt i oppgave å yte konsulær bistand til nordmenn i utlandet, jf. lov 13. februar 2015 nr. 9 (utenrikstjenesteloven) § 1 første ledd nr. 2. og 3. Dette innebærer at de ikke har noen rolle i barnebortføringssaker til Norge.

3.5 Straffbar internasjonal barnebortføring

Internasjonal barnebortføring er regulert i lov 22. mai 1902 nr. 10 § 216 (straffeloven 1902). Hovedtrekkene i denne bestemmelsen er videreført i ny lov 20. mai 2005 nr. 28 § 261 (straffeloven 2005).

Bortføring fra den som har foreldreansvaret er straffbart. Det er også straffbart å bortføre barnet fra barnevernet etter vedtak om omsorgsovertakelse. Vedtak om omsorgsovertakelse trenger ikke være iverksatt, det er tilstrekkelig at det er fattet.

Offentlig påtale er ikke betinget av fornærmedes begjæring, såfremt allmenne hensyn krever påtale.

Straffeloven 2005 § 261 har, i motsetning til straffeloven 1902 § 216, en bestemmelse om grov omsorgsunndragelse. Grov omsorgsunndragelse kan straffes med fengsel inntil 6 år. I forarbeidene heter det at det i vurderingen av om lovbruddet er grovt særlig skal legges vekt på hvilken belastning barnet er påført ved å være unndratt fra omsorg. Viktige momenter i denne vurderingen er blant annet om barnet er bortført til et annet land, jf. Ot.prp. nr. 22 (2008–2009) om lov om endringer i straffeloven 20. mai 2005 nr. 28 (siste delproposisjon – sluttføring av spesiell del og tilpasning av annen lovgivning).

Haagkonvensjonen 1980 gjelder bare for barn som er under 16 år, mens straffebestemmelsen gjelder frem til barnet har fylt 18 år. For barn i aldersgruppen 16-18 år vil derfor en barnebortføring kunne være straffbar selv om den ikke kan forfølges sivilrettslig etter Haagkonvensjonen 1980.

Verken Europarådskonvensjon 1980 eller Haagkonvensjonen 1980 har bestemmelser av strafferettslig karakter.

Politiet og påtalemyndighetens rolle i en internasjonal barnebortføringssak omfatter i utgangspunktet primært den strafferettslige siden av saken. Formålet her er å få bortfører utlevert, tiltalt og straffet for barnebortføringen. Politiet og påtalemyndigheten vil imidlertid også kunne bli involvert i den sivilrettslige saken hvor formålet er å få barnet tilbakelevert til Norge.

For å kunne igangsette en prosess for å få tilbakelevert et barn, er gjenværende avhengig av å vite hvilken stat barnet befinner seg i. Det vil her kunne være nødvendig å få bistand fra politiet til å lokalisere barnet og bortfører. For å kunne etterlyse et barn som savnet i forbindelse med en barnebortføringssak, må det enten være levert en savnetmelding eller en anmeldelse om barnebortføring.

Dersom det foreligger en straffbar barnebortføring og handlingen er anmeldt eller saken er under etterforskning, vil politiet kunne etterlyse bortfører gjennom politikanalene Interpol eller Schengen Information System, og be om at vedkommende pågripes og utleveres til Norge og at barnet tas i forvaring. En slik etterlysning vil også i visse tilfeller kunne medføre at bortfører returnerer frivillig med barnet.

I saker som gjelder bortføring til stater utenfor konvensjonssamarbeidet har man ingen sivilrettslige virkemidler for å få barnet tilbakeført til Norge. En anmeldelse vil i slike tilfeller kunne være et viktig grep for å påvirke bortfører til å medvirke til at barnet blir tilbakeført til Norge.