5 Domstolsbehandling av barnebortføringssaker

5.1 Sentralisert jurisdiksjon

5.1.1 Gjeldende rett

En sak etter barnebortføringsloven skal etter gjeldende rett behandles i domstolen i den rettskrets barnet oppholder seg når retten mottar begjæring om tilbakelevering, jf. barnebortføringsloven § 18 jf. lov 26. juni 1992 nr. 86 om tvangsfullbyrdelse (tvangsfullbyrdelsesloven) § 13-3 tredje ledd.

Dette betyr at tingretter over hele landet behandler barnebortføringssaker.

5.1.2 Forslag i arbeidsgrupperapporten og i domstolsutredningen

I domstolsutredningen punkt 4.1 er det foreslått å sentralisere jurisdiksjonen i barnebortføringssakene.

Det vises til at sakene i Norge i praksis tar betraktelig lengre tid enn de seks ukene barnebortføringsloven og Haagkonvensjonen 1980 legger opp til. Videre anføres det at erfaringen fra andre stater viser at sentralisert behandling av tilbakeleveringsbegjæringene til én eller noen få domstoler har medført så vel raskere saksbehandlingstid med påfølgende tilbakelevering av barn, som en mer ensartet praksis både for saksbehandlingen og de materielle avgjørelsene. Det antas i utredningen at dette også vil være situasjonen i Norge og at hensynet til effektivitet taler for sentralisering.

I utredningen pekes det også på at norske domstoler behandler relativt få saker, noe som medfører at enkeltdommere ikke har mulighet til å opparbeide seg praktisk erfaring i særlig grad. Dette kan i noen grad bøtes på ved at saken legges til samme domstol der en eller flere bestemte dommere behandler dem, og således får et tilstrekkelig antall saker til å oppnå erfaring. Det antas at dette vil ha betydning for kvaliteten ved det arbeidet som utføres slik at det blir flere korrekte avgjørelser, noe som har egenverdi.

I utredningen anføres det at det vil være lettere å få til et internasjonalt samarbeid for de statene som har sentralisert jurisdiksjonen i barnebortføringssaker.

Det pekes også på at hensynet bak de alminnelige vernetingsreglene, som er hensynet til sakens opplysning, ikke fullt slår ut i barnebortføringssakene. Dette fordi det i de fleste saker dreier seg om personer med begrenset oppholdstid i Norge og som i utgangspunktet har liten tilknytning til stedet de oppholder seg på. Synspunktet om at saken kan bli best opplyst i den rettskretsen barnet oppholder seg, slår dermed ikke direkte til i slike saker.

Det vises i utredningen til at stadig bedre kommunikasjonsmetoder svekker innvendingene mot sentralisert domsmyndighet. Innvendingene kan uansett avhjelpes ved dekning av reise- og oppholdsutgifter, eventuelt at det legges til rette for tilstedeværelse via bildeoverføring, eventuelt forklaring per telefon, av så vel foreldre som eventuelle vitner.

I utredningen pekes det også på at sentralisering representerer en særlig utfordring ved at barn som oppholder seg utenfor rettskretsen må reise til domstolen for å gjennomføre en samtale dersom barnet skal høres. Det uttales videre at dersom samtalen kan gjennomføres av sakkyndig, gjøres dette antakelig mest hensiktsmessig av sakkyndig på oppholdsstedet. Det kontradiktoriske prinsipp ivaretas ved at den sakkyndige møter og forklarer seg ved muntlig forhandling, eventuelt via videolink eller per telefon.

Når det gjelder valg av domstol uttales det følgende i utredningen:

«Jeg har ikke vurdert hvilken domstol saker etter barnebortføringsloven bør legges til, annet enn at jeg mener det bør være en stor eller mellomstor domstol, av hensyn til muligheten for å etablere et meklingsprosjekt uten at det oppstår habilitetsutfordringer ved overføring til ny dommer, kompetanseutvikling, erfaringsutveksling og -overføring mv. Det bemerkes i denne sammenheng at Oslo tingrett ikke har erfaring med tvangssaker. Oslo byfogdembete har på sin side ikke erfaring med mekling i saker etter barneloven. Dette kan være et argument for å legge behandlingen til en domstol utenfor Oslo.»

Arbeidsgruppen derimot anbefaler i punkt 7.4.5 at barnebortføringssakene fortsatt bør behandles av tingretten på det stedet barnet oppholder seg.

Arbeidsgruppen er enig med uttalelsen i utredningen om at saksbehandlingstiden for norske domstoler er for lang, men påpeker at saksbehandlingstiden er kortere i Norge enn gjennomsnittlig saksbehandlingstid i de øvrige konvensjonsstatene.

Når det gjelder hensynet til avgjørelsenes kvalitet har arbeidsgruppen innhentet rettsavgjørelser avsagt av norske tingretter de siste fem årene. Den fremhever at det er vanskelig å ha noen sikker oppfatning om avgjørelsenes kvalitet, men peker på at rundt halvparten av tingrettens avgjørelser er anket inn for lagmannsretten og at svært få avgjørelser er blitt endret. Etter arbeidsgruppens oppfatning tyder de få endringene i lagmannsretten på at tingrettens avgjørelser i de aller fleste tilfellene er i samsvar med barnebortføringslovens regler. Den kan derfor ikke se at det er nødvendig å sentralisere jurisdiksjonen for å sikre avgjørelsenes kvalitet.

Arbeidsgruppen uttaler at den har inntrykk av at kontaktdommerordningen fungerer godt i Norge og i andre stater uten sentralisert jurisdiksjon, og mener dermed at det internasjonale samarbeidet ivaretas.

Arbeidsgruppen mener at det er mange praktiske hensyn som tilsier at saken bør behandles der barnet oppholder seg. Det er her det er mest praktisk å høre barnet. Bortfører vil også oppholde seg samme sted, slik at det vil være enkelt for ham eller henne å møte i lokal tingrett. De geografiske avstandene i Norge gjør det etter arbeidsgruppens syn mer tungvint og kostbart med en sentralisering av jurisdiksjonen her i landet enn i mange andre land.

Den viser til at dersom gjenværende kommer til Norge for å delta i tilbakeleveringssaken, bør man forsøke å legge til rette for at gjenværende får samvær med barnet. Samværet kan, etter arbeidsgruppens syn, enklest gjennomføres dersom rettsmøtet avholdes der barnet oppholder seg.

Arbeidsgruppen mener at i de tilfellene det blir nødvendig med tvangsfullbyrding av tilbakeleveringskjennelsen vil det ofte være behov for nærmere informasjon og samarbeid mellom retten og namsmyndigheten. Dette vil etter arbeidsgruppens syn være lettest å få til når saken er avgjort av tingretten på det stedet barnet oppholder seg.

Videre viser den til at i noen tilfeller anlegger bortføreren barnelovsak i Norge parallelt med at gjenværende krever tilbakelevering. I slike saker skal det ikke treffes avgjørelse i barnelovsaken før tilbakeleveringskravet er avgjort, jf. barnebortføringsloven § 19 første ledd. Arbeidsgruppen mener det vil være lettere å sikre at dette ikke skjer dersom sakene er bragt inn for samme domstol.

Arbeidsgruppen legger vekt på at «Veileder for dommere» vil gi dommere en praktisk og oppdatert oversikt over hvordan sakene skal behandles. Dette vil etter arbeidsgruppens syn bidra til en rask og korrekt prosedyre i tingrettene og lagmannsrettene.

Videre legger arbeidsgruppen vekt på at når barnebortføringssaker behandles og avgjøres lokalt, bidrar dette til kjennskap til barnebortføringsloven og Haagkonvensjonen 1980. Det er viktig for regelverkets legitimitet at barnebortføringssaker, i likhet med saker etter barneloven, er en del av alminnelig norsk barnerett.

Endelig viser den til at det ikke er noen tradisjon i norsk rettsvesen for å spesialisere domstolene eller for å konsentrere sakstyper til enkelte domstoler.

Dersom barnebortføringssakene sentraliseres mener arbeidsgruppen at de bør legges til Oslo byfogdembete. Det vises her til at dette er den domstolen i Norge som behandler flest barnebortføringssaker i dag.

Arbeidsgruppen peker også på at de fleste advokatene som står på Justis- og beredskapsdepartementets advokatliste for barnebortføringssaker er lokalisert i Oslo.

Oslo vil dessuten i de fleste tilfellene være det stedet det er enklest og rimeligst for gjenværende i utlandet å reise til dersom han eller hun skal delta i ett rettsmøte. Det samme vil gjelde for foreldre som oppholder seg i Norge.

Arbeidsgruppen viser til at det kan være en svakhet at Oslo byfogdembete ikke behandler barnelovsaker. Den mener dette ikke synes å ha vært noe problem så langt, men at det antakelig kan være utfordrende dersom dommere skal mekle mellom foreldrene. Arbeidsgruppen antar at dette kan avhjelpes ved at de dommerne som behandler barnebortføringssakene får opplæring i slik mekling. Arbeidsgruppen foreslår her en ordning der dommerne kan oppnevne eksterne meklere.

Endelig viser arbeidsgrupppen til at det vil være et argument for å legge jurisdiksjonen til Oslo at det vil være en fordel å samle jurisdiksjonen for Haagkonvensjonen 1980 og Haagkonvensjonen 1996. Arbeidsgruppen viser til Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementets høringsnotat om Haagkonvensjonen 1996 hvor det foreslås at Oslo tingrett skal være sentralt verneting for enkelte saker etter denne konvensjonen.

5.1.3 Høringsinstansenes syn

Over halvparten av høringsinstansene som har kommentert og vurdert spørsmålet om sentralisert jurisdiksjon er for en slik sentralisering. Dette gjelder Domstoladministrasjonen, Bergen tingrett, Sør-Trøndelag tingrett, Integrerings- og mangfoldsdirektoratet og Norsk psykologforening. Instansene mener at sentralisering vil føre til raskere saksbehandling og korrekte avgjørelser, samt mulighet for en velfungerende meklingsordning. Oslo byfogdembete og Fylkesnemndene for barnevern og sosiale saker er imot.

Bergen tingrett er for en sentralisering og uttaler:

«Saker om barnebortføring er krevende og det haster som regel å få tatt avgjørelse og finne gode løsninger for berørte barn. Siden det totale antallet begjæringer er begrenset, vil den enkelte tingrett ikke ha muligheter for å opparbeide seg kompetanse på behandlingen av denne type saker. Sakene innebærer dessuten som regel minst én fremmedkulturell forelder, og det vil derfor i disse sakene være behov for tilleggskompetanse i form av kulturforståelse og evne til å formidle det norske synet på hvordan sakene bør løses. Dette er særlig viktig i saker hvor det mekles.

Vi er derfor enig i tingrettsdommer Anne Marie Selvaags forslag om å sentralisere jurisdiksjonen, slik at alle begjæringer om tilbakelevering behandles i én rettskrets. Dette vil føre til raskere og kvalitativt bedre behandling av disse sakene, og vil gi mulighet for utvikling av en kompetent og god meklingsordning.

Som fremholdt i Selvaags rapport kan en slik sentralisering kompenseres med f.eks. dekning av reiseutgifter, samt en ordning med at rettsmøter kan holdes i lokal tingretts lokaler selv om saken behandles av en sentral domstol.»

Sør-Trøndelag tingrett er også positive til en sentralisering av jurisdiksjonen og uttaler følgende:

«Vi mener jurisdiksjonen i barnebortføringssaker bør sentraliseres, slik at alle begjæringer om tilbakelevering av barn etter barnebortføringsloven behandles i en rettskrets. Det antas at dette vil føre til raskere og grundigere saksbehandling, herunder mulighet for utvikling av en meklingsordning for barnebortføringssaker i domstolen. Vi mener at saker etter barnebortføringsloven bør behandles av en stor- eller mellomstor domstol, av hensyn til muligheten for å etablere en meklingsordning uten at det oppstår habilitetsutfordringer ved overføring til ny dommer, kompetanseutvikling, erfaringsutveksling og – overføring mv.

Sentralisert jurisdiksjonen anses som det viktigste tiltaket for å ivareta behovet for en rask og grundig nok saksbehandling i barnebortføringssakene.»

Norsk psykologforening mener at barnets stilling i disse sakene vil styrkes ved etablering av sentral jurisdiksjon i samsvar med forslaget i domstolsutredningen. De uttaler videre:

«Antall barnebortføringssaker i Norge er relativt begrenset, slik at kompetanse best vil akkumuleres i en sentral enhet for behandling av disse sakene. Det argumenteres med at sakene best kan håndteres lokalt da dette bl.a. sparer barn for lange reiser i forbindelse med for eksempel høring. For det første kan slike reiser tilrettelegges godt for barn, dessuten kan behandling av saken i praksis skje lokalt, selv med sentral jurisdiksjon. Hovedvekten i denne vurderingen bør legges på best mulig kompetanse fram for eventuelle praktiske hindringer.

Arbeidsgruppen drøfter eventuell sentral jurisdiksjon lagt til Oslo, nærmere bestemt Oslo byfogdembete som har ansvar for tvangsfullbyrdelser, vielser, notariale bekreftelser, midlertidige sikringer, arv og skifte, samt konkurser. Det er uklart hva som er begrunnelsen for dette. Oslo tingrett har dommere med god kompetanse på behandling av barnelovsaker, deriblant mange saker der mulig barnebortføring til andre land er et tema. Psykologforeningen mener at det bør være sentral jurisdiksjon med administrativ base knyttet til Oslo tingrett, og med en stilling som barnepsykolog med spesiell kompetanse på barnebortføring.»

Domstoladministrasjonen støtter også forslaget i utredningen om å sentralisere jurisdiksjonen:

«For å sikre rask saksbehandling og korrekte avgjørelser mener Domstoladministrasjonen at jurisdiksjonen i barnebortføringssaker bør sentraliseres til én domstol. Dommere som behandler barnebortføringssaker bør ha god kjennskap til saksfeltet, herunder til internasjonale konvensjoner som gjelder på området. Ved å sentralisere jurisdiksjonen til én domstol, der én eller flere dommere behandler sakene, vil dommerne få et tilstrekkelig antall saker til å bygge opp erfaring på saksområdet. Slik vi ser det, vil det være en forutsetning for å få en velfungerende meklingsordning at bare én domstol behandler disse sakene. Sentralisering av jurisdiksjon i barnebortføringssaker er for øvrig flere ganger anbefalt av spesialkommisjonene i Haag og av ulike andre samarbeidsorganer.

Arbeidsgruppen foreslår at barnebortføringssakene legges til Oslo byfogdembete dersom de skal sentraliseres. Forutsatt at det innføres en meklingsordning i domstolene for barnebortføringssakene, mener Domstoladministrasjonen at sakene bør legges til en domstol som har erfaring med mekling i foreldretvister etter barneloven, noe Oslo byfogdembete ikke har.

Vi viser til brev sendt Justis- og beredskapsdepartementet 12. juni 2013, der vi anbefalte at jurisdiksjonen i barnebortføringssaker blir sentralisert, og at sakene legges til en stor eller mellomstor tingrett som har erfaring med mekling.

I brevet foreslo Domstoladministrasjonen at alle begjæringer om tilbakelevering etter barnebortføringsloven legges til Sør-Trøndelag tingrett, som en av de større, sentralt beliggende domstolene i Norge. Sør-Trøndelag tingrett har mangeårig erfaring med og en særlig interesse for mekling i så vel foreldretvister som andre sivile tvister. Domstoladministrasjonen har vært i kontakt med sorenskriver i Sør-Trøndelag tingrett, som er positivt innstilt til at sakene legges dit. Det vurderes også som en fordel at Sør-Trøndelag tingrett allerede har kompetanse på barnebortføring gjennom kontaktdommer Anne Marie Selvaag, som også har arbeidet i prosjektet om domstolenes behandling av barnebortføringssaker.»

Se for øvrig ytterligere om Domstoladministrasjonen i punkt 5.1.4 nedenfor.

Oslo byfogdembete fremhever at det er flere argumenter som taler både for og mot en sentralisert jurisdiksjon. Samlet sett mener de imidlertid at de beste grunner taler for å opprettholde dagens desentraliserte ordning.

Fylkesnemndene for barnevern og sosiale saker deler arbeidsgruppens konklusjon om at en sentralisering av jurisdiksjonen vil bli en mer tungvint og kostbar ordning enn dagens system, særlig når man ser hen til de store geografiske avstandene i Norge.

5.1.4 Departementets vurdering

Departementet støtter forslaget i domstolsutredningen om å sentralisere jurisdiksjonen i barnebortføringssakene.

Haagkonferansen mener det er store fordeler å oppnå ved å sentralisere jurisdiksjonen og har derfor ved gjentatte anledninger oppfordret konvensjonsstatene til å sentralisere jurisdiksjonen til én eller noen få domstoler i hver stat. I Haagkonferansens håndbok om implementering fra 2003 punkt 5.1 trekkes følgende fordeler fram:

• Økt erfaring blant dommere

• Utvikling av gjensidig tillit mellom dommere og myndigheter i ulike rettssystemer

• Høy interdisiplinær forståelse av konvensjonen

• Mindre forsinkelser i behandlingen av sakene

• Større enhet i dommeres og advokaters praksis

I 2013 foretok Haagkonferansen en undersøkelse blant de 40 statene som har sentralisert jurisdiksjonen i barnebortføringssaker. Denne ble publisert i nyhetsbrev om internasjonal barnebortføring for dommere høsten 2014. Haagkonferansen fikk tilbakemelding fra ca. halvparten av statene og tilbakemeldingene fremhevet nettopp de fordelene det vises til i ovennevnte håndbok. Anbefalingen er også gjentatt i ulike juridiske seminarer.

I Sverige behandles tilbakeleveringsbegjæringer av Stockholms tingsrätt, i Finland av hovrätten (lagmannsretten) i Helsinki, i Nederland av tingretten i Haag og i Storbritannia av High Court of Justice i London. I Frankrike er jurisdiksjon lagt til én domstol i hvert lagdømme. I Tyskland er jurisdiksjonen begrenset til 24 domstoler.

Kravet til rask saksbehandlingstid er gjentatt flere steder både i Haagkonvensjonen og i barnebortføringsloven. Retten skal behandle begjæringen uten opphold, og som veiledende frist innen seks uker etter at begjæring ble innlevert, jf. barnebortføringsloven § 16 og Haagkonvensjonen artikkel 11 og 12. Dersom retten ikke har avgjort begjæringen innen seks uker, skal den, dersom saksøker ber om det, redegjøre for årsaken til forsinkelsen jf. barnebortføringsloven § 16 annet ledd og Haagkonvensjonen artikkel 11 annet ledd. Seksukersfristen gjelder for rettens behandling totalt, fra saken kom inn til retten og til rettskraftig avgjørelse foreligger. Loven har ingen absolutte saksbehandlingsfrister.

Arbeidsgruppen har sett på gjennomsnittlig saksbehandlingstid i domstolene i perioden 2007 til 2012, se arbeidsgrupperapportens tabell 7.3. Norske tingretter behandlet i denne perioden totalt 88 barnebortføringssaker. For hele perioden var gjennomsnittet 72 dager, eller vel 10 uker. Kun 28 prosent av de 88 sakene var behandlet av tingretten innenfor seks uker.

Av sakene som ble påanket og avsluttet var gjennomsnittlig saksbehandlingstid i domstolene 170 dager.

Arbeidsgruppens gjennomgang viser at domstolsbehandlingen i Norge i praksis tar betraktelig lengre tid enn de seks ukene barnebortføringsloven og Haagkonvensjonen legger opp til.

Både Sverige og Nederland har opplyst til arbeidsgruppen at saksbehandlingstiden ble betydelig kortere etter at jurisdiksjonen ble sentralisert. I Sverige avgjøres sakene i første instans nesten alltid innen seks uker. Nederland, som sentraliserte jurisdiksjonen fra 1. januar 2012, opplyser også at saksbehandlingen, inkludert mekling, i førsteinstansdomstolen, ikke tar mer enn seks uker. Finland har opplyst til departementet at også der avgjøres sakene i første instans nesten alltid innen seks uker.

Departementet mener at raskere avgjørelser er til det beste for barna, idet skadevirkningen av bortføringen blir større jo lenger barnet holdes borte fra sitt hjem og fra den gjenværende forelder. Departementet vil påpeke at selv om saksbehandlingstiden er kortere i norske domstoler enn gjennomsnittet i konvensjonsstatene, slik arbeidsgruppen fremhever, så er det på det rene at domstolene ikke avgjør sakene så raskt som ønskelig etter konvensjonen. Departementet mener derfor at det er behov for en raskere håndtering av disse sakene i domstolen.

En sentralisering vil, etter departementets syn, føre til at dommerne får et tilstrekkelig antall saker til å bygge opp spisskompetanse på saksområdet. Dette vil kunne gi grunnlag for en mer effektiv saksbehandling. Erfaringene fra både Sverige, Nederland og Finland har vist at en sentralisering har effektivisert saksbehandlingen betraktelig. Departementet støtter uttalelsen i domstolsutredningen om at det er grunn til å anta at det samme vil være situasjonen i Norge. Departementet mener derfor at hensynet til å oppnå en raskere saksbehandling taler for å sentralisere jurisdiksjonen i Norge.

I utredningen anføres det at hensynet til avgjørelsenes kvalitet taler for å sentralisere jurisdiksjonen, mens arbeidsgruppen mener at dette ikke er nødvendig.

Det totale antallet saker i Norge er svært begrenset. I perioden 2005 til 2014 er det registrert mellom 10 og 21 nye barnebortføringssaker til Norge per år. Dette innebærer at den enkelte domstol og dommer behandler svært få barnebortføringssaker.

Arbeidsgruppens gjennomgang av tingrettsavgjørelsene fra 2007 til 2012 viser at rundt halvparten av tingrettens avgjørelser ankes inn for lagmannsretten, og at svært få avgjørelser er blitt omgjort.

I likhet med arbeidsgruppen mener departementet at det er vanskelig å ha noen sikker oppfatning om norske avgjørelsers kvalitet. Departementet deler i utgangspunktet arbeidsgruppens oppfatning om at de få endringene i avgjørelsene i lagmannsrettene kan være en indikasjon på at avgjørelsene er i tråd med konvensjonens regler.

Formålet med Haagkonvensjonen 1980 er å skape rettsenhet mellom konvensjonsstatene, og det er derfor viktig at tekstene tolkes likt i de ulike medlemsstatene. Departementet mener at dersom sakene sentraliseres, vil én eller flere bestemte dommere få tilstrekkelig antall saker til å opparbeide seg erfaring, samt den oppfordring som arbeidet vil gi til å sette seg nærmere inn i saksfeltet. Dette vil kunne være med på å sikre rettsenhet og taler således for å sentralisere jurisdiksjonen.

I domstolsutredningen hevdes det at det vil være lettere å få til et internasjonalt samarbeid for de statene som har sentralisert jurisdiksjonen. Arbeidsgruppen mener på sin side at det internasjonale samarbeidet ivaretas gjennom en godt fungerende kontaktdommerordning.

Departementet er enig med arbeidsgruppen i at dagens kontaktdommerordning fungerer godt. Samtidig sees det ikke bort fra at det internasjonale samarbeidet kan bli enda mer effektivt ved sentralisert jurisdiksjon, idet dommere fra denne domstolen vil delta i internasjonale fora om barnebortføring og ved det tilegne seg økt erfaring på området og knytte verdifulle kontakter.

Arbeidsgruppen mener det er mange praktiske hensyn som tilsier at saken bør behandles der barnet oppholder seg. Den viser til at det er her det er mest praktisk å høre barnet uavhengig av om dette utføres av dommeren eller sakkyndig. Den viser også til at det er her bortfører oppholder seg, slik at det vil være enkelt for ham eller henne å møte i lokal tingrett. Oslo byfogdembete trekker frem betydelig reisevei for begge parter og barnet til rettsmøte, dommersamtale, sakkyndigutredning med mer som argumenter mot sentralisering.

Departementet bemerker at det ikke er noe absolutt krav til å gjennomføre muntlige forhandlinger i barnebortføringssakene. Det holdes vanligvis muntlig forhandling der foreldrene krever det, eller der dommeren mener hensynet til forsvarlig saksbehandling krever det. Haagkonferansen har anbefalt at det for å sikre en rask prosedyre bør vurderes å legge vekt på skriftlige bevis, slik at muntlig bevisførsel ikke er nødvendig og at det bør vurderes om det vil forsinke saken at saksøkeren møter personlig, se Haagkonferansens håndbok om implementering fra 2003 punkt 6.5.2 og 6.5.3. Høyesteretts ankeutvalg har i kjennelse inntatt i Rt. 2008 s. 829 uttalt at det var en saksbehandlingsfeil at det ikke var foretatt muntlig forhandling i en tilbakeleveringssak for å sikre at saken ble best mulig opplyst, jf. EMK artikkel 6 nr. 1 om retten til en rettferdig rettergang. Ankeutvalget la vekt på at den ankende part (gjenværende forelder) anførte at han ikke hadde fått mulighet til å representere seg selv. Ankeutvalget viste til Rt. 2008 s. 257 der det heter at det avgjørende er om det under en muntlig forhandling vil kunne frembringes noe av betydning for avgjørelsen som ikke like forsvarlig kan bedømmes etter en skriftlig behandling.

Departementet ser de praktiske innvendingene som arbeidsgruppen påpeker. Slik det anføres i domstolsutredningen svekkes imidlertid innvendingene mot sentralisert jurisdiksjon ved stadig bedre kommunikasjonsmetoder. Den viser til at innvendingene kan avhjelpes ved dekning av reise- og oppholdsutgifter, eventuelt at det legges til rette for tilstedeværelse via bildeoverføring, eventuelt forklaring per telefon, av så vel foreldre som vitner.

Departementet legger til grunn at en sentralisert domstol i sin behandling av saken vil kunne legge opp til tilstedeværelse via bildeoverføring, eventuelt telefon der dette anses hensiktsmessig. Ett annet praktisk alternativ, slik også utredningen viser til, er at den sentraliserte domstolen setter rett i lokale tingretters lokaler.

Departementet slutter seg også til betraktningen i utredningen om at dersom samtalen med barnet kan gjennomføres av sakkyndig, kan dette mest hensiktsmessig gjennomføres av sakkyndig på barnets oppholdssted, at det skrives referat fra samtalen og at den sakkyndige enten møter i retten og forklarer seg ved muntlig forhandling, eventuelt via videolink eller telefon.

Til sammenlikning innhentes barnets mening av sosialtjenesten, familieretten eller migrasjonsverket der barnet oppholder seg i Sverige, jf. svensk barnebortføringslov § 17. I Finland kan dommeren høre barnet selv, jf. finsk barnelov § 39 jf. §§ 15 og 16, men i praksis gjøres det av sosialtjenesten. Det er grunn til å tro at det også i Norge vil være praktisk å innhente barnets mening lokalt, men da av sakkyndig.

Når det gjelder reisevei for gjenværende som kommer fra utlandet påpeker departementet at denne vil kunne bli redusert dersom jurisdiksjonen sentraliseres til en domstol i Oslo-området. Departementet bemerker for øvrig at størsteparten av barnebortføringssakene er i Oslo-regionen, noe som medfører at de praktiske innvendingene ikke er aktuelle for disse sakene. Uansett mener departementet at hensynet til en hurtig saksbehandling bør veie tyngre enn eventuelle praktiske utfordringer.

Departementet mener det er viktig å legge til rette for at gjenværende får samvær med barnet dersom vedkommende kommer til Norge for å delta i rettsmøte. Departementet ser, i likhet med arbeidsgruppen, at dersom saken ikke går for den lokale retten hvor barnet oppholder seg, vil det kunne bli vanskeligere å gjennomføre samvær mellom barnet og gjenværende mens tilbakeleveringssaken pågår. Departementet mener imidlertid at partene, eventuelt med bistand fra domstolen, kan finne en praktisk løsning på dette, og det er derfor ikke noe tungtveiende argument mot en sentralisering.

Arbeidsgruppen har anført at dersom det blir nødvendig med tvangsfullbyrding av tilbakeleveringskjennelsen vil det ofte være behov for nærmere informasjon og samarbeid mellom retten og namsmyndigheten. Den anfører at slik kontakt er enklest å få til når saken er avgjort av tingretten på det stedet barnet oppholder seg. Departementet kan ikke se at det er noen grunn til å tro at det vil være vanskeligere for namsmyndighetene å samarbeide med en domstol som ligger lenger unna. Departementet antar at slik informasjonsutveksling og samarbeid hovedsakelig vil skje via telefon og e-post.

Når det gjelder tvangsgjennomføring antar departementet for øvrig at en sentralisering av jurisdiksjonen vil føre til at det fattes like og gode avgjørelser om tvangsgjennomføring. Dette vil kunne bidra til en mer effektiv effektuering av returavgjørelser.

Dersom bortfører anlegger barnelovsak i Norge parallelt med at gjenværende krever tilbakelevering, skal det ikke treffes avgjørelse i barnelovsaken før tilbakeleveringskravet er avgjort, jf. barnebortføringsloven § 19 første ledd og Haagkonvensjonen 1980 artikkel 16. Arbeidsgruppen påpeker at dette vil være lettere å sikre dersom sakene behandles i samme domstol. Departementet er i utgangspunktet enig i dette. Dette kan imidlertid løses i praksis ved at den sentraliserte domstolen innfører gode rutiner for å varsle lokal domstol, slik at en eventuell barnelovsak stanses. Videre bemerker departementet at det også i dag er slik i Oslo at tilbakeleveringssaken behandles av Oslo byfogdembete, mens foreldretvisten kan være reist for Oslo tingrett. Departementet er ikke kjent med at dette har medført problemer, jf. overnevnte forpliktelse.

I utgangspunktet vil en bestemt tingrett som tvungent verneting stride mot alminnelige prinsipper for saksfordeling mellom domstolene. Unntak fra de alminnelige vernetingsreglene må begrunnes særskilt. I domstolsutredningen pekes det på et sentralt forhold ved barnebortføringssakene som er med på å begrunne et slikt unntak. Den viser til at bortfører og barnet i de aller fleste tilfeller ikke vil ha oppholdt seg særlig lenge i Norge før domstolen skal avgjøre begjæringen. De vil dermed ikke ha noen spesiell tilknytning til stedet de oppholder seg på. Forutsetningen om at saken kan bli best opplyst i den rettskrets barnet oppholder seg, slår dermed ikke direkte til i slike saker. For gjenværende vil det i de aller fleste tilfeller være uten betydning hvor tilbakeleveringsbegjæringen behandles.

Arbeidsgruppen argumenterer med at det ikke er noen tradisjon i norsk rettsvesen for å konsentrere sakstyper til enkelte domstoler. Norske domstoler har en generell portefølje og dommerne er generalister. Etter departementets syn bør ikke dette synspunktet være avgjørende da det er tale om et lavt antall saker, og effektiviseringsgevinsten ved en sentralisering antas å kunne være stor. Det faktum at barnebortføringssakene er en spesiell sakstype hvor internasjonale rettskilder spiller en større rolle enn vanlig taler i samme retning.

Departementet viser for øvrig til at jurisdiksjonen også er sentralisert i flere andre sakstyper som eksempelvis saker om mortifikasjon (Brønnøy tingrett), søksmål mot Patentstyrets avgjørelser (Oslo tingrett) og søksmål mot staten i utlendingssaker (Oslo tingrett).

Etter en samlet vurdering mener departementet at de sterkeste argumentene taler for å sentralisere jurisdiksjonen. Det er særlig hensynene til å oppnå en raskere saksbehandling og økt kompetanse som veier tungt. Departementet har også lagt vekt på Haagkonferansens gjentatte oppfordringer til medlemsstatene om å sentralisere jurisdiksjonen i disse sakene og erfaringer fra andre stater med og uten sentralisert jurisdiksjon. Når de praktiske hensynene mot sentralisering i tillegg stort sett kan avhjelpes, er det etter departementets syn ingen vektige argumenter mot. Vi deler Norsk psykologforenings uttalelse om at «hovedvekten i denne vurderingen bør legges på best mulig kompetanse fram for eventuelle praktiske hindringer».

Spørsmålet er dermed hvor ansvaret for å behandle barnebortføringssakene bør legges.

En sentralisering av jurisdiksjon kan bety at sakene plasseres ikke bare i én domstol, men i flere domstoler. Departementet har derfor vurdert om sakene bør legges til for eksempel to til tre domstoler spredt i landet, og også om de bør sentraliseres til en i hvert lagdømme. Departementet mener at det begrensede saksantallet vil gjøre at hensynene bak en sentralisering ikke i tilstrekkelig grad vil bli oppfylt dersom sakene spres på flere domstoler. Departementet er derfor kommet til at sakene bør samles i én domstol.

Arbeidsgruppen foreslår Oslo byfogdembete, mens det i utredningen ikke pekes på noen konkret domstol. For øvrig er både Sør-Trøndelag tingrett og Oslo tingrett foreslått i høringsrunden.

Etter departementets syn skiller Oslo-regionen seg ut som et naturlig valg. Det er her størsteparten av sakene behandles i dag. For gjenværende i utlandet som skal delta på rettsmøte i Norge vil det i de fleste tilfellene være enklest og rimeligst å dra til Oslo. Også for bortfører, som befinner seg i Norge, vil det være enkelt å komme seg til Oslo. Videre er de fleste advokatene som befinner seg på Justis- og beredskapsdepartementets advokatliste for barnebortføringssaker lokalisert i Oslo.

Departementet bemerker at Oslo byfogdembete er den domstolen som behandler flest barneborføringssaker i dag. De har etablert en egen gruppe med dommere som har særskilt ansvar for å behandle disse sakene, og har således opparbeidet seg en kompetanse på området. Dette taler for å legge sakene dit.

Departementet har imidlertid kommet fram til at det er mest hensiktsmessig at sakene legges til Oslo tingrett.

Oslo tingrett har meget god erfaring og kompetanse på mekling og høring av barn i foreldretvister, herunder i saker av internasjonal karakter. Departementet mener i tillegg at muligheten for en eventuell fremtidig innføring av meklingsordning i den sentraliserte domstolen tilsier at sakene legges til Oslo tingrett.

Oslo byfogdembete derimot behandler ikke barnelovsaker og har derfor ikke noen erfaring med å mekle i saker etter barneloven. Flere av høringsinstansene har, i forbindelse med forslaget om å innføre en egen meklingsordning, fremhevet dette.

Oslo tingrett er en stor domstol som enkelt vil kunne innlemme disse sakene innenfor sin portefølje. Det legges også til grunn at Oslo byfogdembete, som sitter i samme tinghus, kan bidra med verdifull overføring av kompetanse slik at Oslo tingrett raskt vil opparbeide seg nødvendige kompetansen til å håndtere disse sakene.

I domstolsutredningen påpekes det at Oslo tingrett ikke har erfaring med tvangssaker. Departementet antar at Oslo tingrett raskt vil få erfaring og opparbeide seg den nødvendige kompetansen og kan derfor ikke se at dette er noe problem.

Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementet har i Prop. 102 LS (2014–2015) om gjennomføring av Haagkonvensjonen 1996 i norsk rett foreslått at Oslo tingrett skal være sentralt verneting for begjæringer om anerkjennelse og fullbyrding i Norge av avgjørelser etter Haagkonvensjonen 1996 artiklene 24 og 26. Dersom barnebortføringssakene også legges til Oslo tingrett medfører dette at jurisdiksjonen etter de to konvensjonene samles i en domstol, noe som ansees hensiktsmessig med tanke på økt kompetanse på internasjonale konvensjoner om beskyttelse av barn.

Departementet foreslår etter dette å endre barnebortføringsloven slik at Oslo tingrett pekes ut som obligatorisk verneting for alle barnebortføringssaker etter Haagkonvensjonen 1980.

Domstoladministrasjonen har, i etterkant av høringen, uttrykt at de støtter at barnebortføringssakene legges til Oslo tingrett.

For øvrig viser departementet til at arbeidsgruppen i kapittel 10 A nr. 9 foreslår at barnebortføringsloven får en regel som tilsvarer barneloven § 57 ved at tilbakeleveringssaker kan reises for Oslo tingrett der barnet bor på sperret adresse, eller det er fremsatt søknad om eller gitt tillatelse til å benytte fiktive personopplysninger for barnet. De mener det er uheldig dersom saksbehandlingsreglene i barnebortføringssaker innebærer at barnets oppholdssted blir gjort kjent. Når departementet foreslår å sentralisere jurisdiksjonen til Oslo tingrett innebærer dette at behovet for en slik regel bortfaller.

5.2 Ankefrist

5.2.1 Gjeldende rett

Fristen for å anke kjennelser i barnebortføringssaker følger av den alminnelige regelen om anke i sivile saker, der fristen er fire uker, jf. lov 17. juni 2005 nr. 90 om mekling og rettergang i sivile tvister (tvisteloven) § 29-5. Det er således ingen særregel i dag om anke i barnebortføringssaker.

5.2.2 Forslag i arbeidsgrupperapporten og i domstolsutredningen

I domstolsutredningen punkt 9.5 er det foreslått å innføre en særregel om anke i barnebortføringssaker. Nærmere bestemt foreslås det å innføre en ankefrist på én uke i saker der det besluttes tilbakelevering og 14 dager i saker der det ikke besluttes tilbakelevering.

Også arbeidsgruppen foreslår å innføre kortere ankefrist i barnebortføringssaker enn det som gjelder i øvrige sivile saker. Den mener imidlertid at en ulik ankefrist avhengig av avgjørelsens resultat kan skape uklarhet og misforståelser for partene og innebære en risiko for fristoversittelse. Arbeidsgruppen foreslår at ankefristen settes til to uker, jf. rapporten kapittel 10 punkt A nr. 4.

5.2.3 Høringsinstansenes syn

Det nasjonale statsadvokatembetet, Møre og Romsdal, Sogn og Fjordane statsadvokatembeter, Barneombudet, Redd barna, Ressurssenter for menn og Aleneforeldreforeningen støtter forslaget. Videre har én høringsinstans hatt innspill til forslaget. Sør-Trøndelag tingrett skriver:

«Som et tiltak for å redusere saksbehandlingstiden er vi enige i arbeidsgruppens forslag om at det bør etableres regler om at ankefristen skal være kortere i barnebortføringsavgjørelser enn for andre sivile avgjørelser.»

5.2.4 Departementets vurdering

Departementet viser til viktigheten av rask behandling av barnebortføringssaker, for i størst mulig grad å beskytte barn mot de negative konsekvensene av en ulovlig bortføring. Det er viktig av hensyn til barnet å løse disse sakene på en så effektiv måte som mulig, samtidig som både saksøker og saksøkte, normalt foreldrene, skal ha anledning til å sette seg inn i avgjørelsen og ha mulighet til å diskutere denne med en advokat før en eventuell anke inngis.

Videre viser departementet til at innføring av en særregel om ankefrist ikke er nytt i norsk lovgivning. I en annen sakstype av internasjonal karakter, utlevering av lovbrytere og personer som er siktet i straffesak i utlandet, er ankefristen kun tre dager, jf. lov 13. juni 1975 nr. 39 om utlevering av lovbrytere m.v. (utleveringsloven) § 17.

Departementet støtter forslaget i domstolsutredningen og arbeidsgrupperapporten om innføring av en kortere ankefrist i internasjonale barnebortføringssaker. Departementet slutter seg til arbeidsgruppens forslag og begrunnelse for å ha samme frist uavhengig av kjennelsens slutning. Det foreslås derfor at ankefristen settes til to uker.

5.3 Høring av barn i barnebortføringssaker

5.3.1 Gjeldende rett

Før retten avgjør et krav om tilbakelevering, skal den gjøre seg kjent med barnets egen oppfatning, når dette ikke er umulig, særlig i lys av barnets alder og modenhet. Dette følger av barnebortføringsloven § 17.

Barnebortføringsloven regulerer ikke hvem som skal høre barnet, og det er ulik praksis for hvordan domstolene hører barn i barnebortføringssaker i dag. Dette kan gjøres av dommeren selv, eller det kan oppnevnes en sakkyndig som har samtale med barnet og bringer barnets uttalelser inn for retten.

I saker etter barneloven er det lovfestet i § 61 første ledd nr. 4 hvem som skal høre barnet. Det følger av denne bestemmelsen at dommeren kan gjennomføre samtaler med barnet, at retten kan oppnevne en sakkyndig eller annen egnet person til å hjelpe seg, eller la en sakkyndig ha samtaler med barnet alene.

Det følger av merknaden til barnebortføringsloven § 17 i Ot.prp. nr. 52 (1987–88) at den tilsvarer bestemmelsen i Haagkonvensjonen 1980 artikkel 13 annet ledd, og at plikten til å forhøre seg om barnets mening er i samsvar med prinsippet i barneloven § 31.

Etter at barnebortføringsloven trådte i kraft har barneloven § 31 blitt endret. Det følger av gjeldende bestemmelse i barneloven § 31 annet ledd at barn som har fylt syv år skal få informasjon og anledning til å si sin mening om saker som gjelder deres personlige forhold, før avgjørelse fattes. Det samme gjelder for yngre barn som er i stand til å danne seg egne synspunkter. Det følger videre av bestemmelsen at barnets mening skal bli vektlagt etter alder og modenhet, og fra barnet har fylt 12 år skal det legges stor vekt på barnets mening. En liknende ordning følger av barnevernloven § 6-3 og av lov 28. februar 1986 nr. 8 om adopsjon (adopsjonsloven) § 6.

Barnebortføringsloven inneholder imidlertid ingen tilsvarende regulering.

5.3.2 Forslag i arbeidsgrupperapporten og i domstolsutredningen

I domstolsutredningen punkt 9.3 foreslås det å tilføye et nytt annet og tredje ledd i barnebortføringsloven § 17, som både regulerer hvem som kan høre barnet og taushetsplikt for sakkyndig i slike saker.

Son nevnt foran under punkt 5.1 vises det i utredningen til at sentralisering av jurisdiksjon innebærer en særlig utfordring hva gjelder høring av barn som oppholder seg utenfor den alminnelige rettskretsen, herunder reise til domstolen for å gjennomføre samtale med dommeren. Det vises videre til at dersom samtalen kan gjennomføres av sakkyndig kan dette gjennomføres mest hensiktsmessig av sakkyndig på barnets oppholdssted, at det skrives referat fra samtalen og at den sakkyndige enten møter i retten og forklarer seg ved muntlig forhandling, eventuelt via videolink eller telefon.

I Sverige, hvor jurisdiksjonen er sentralisert, innhentes barnets mening av sosialtjenesten, familieretten eller migrasjonsverket der barnet oppholder seg. I Finland, som også har sentralisert jurisdiksjonen, kan dommeren høre barnet selv, men i praksis gjøres det av sosialtjenesten.

Arbeidsgruppen støtter forslaget i domstolsutredningen og har i rapporten kapittel 10 A nr. 5 foreslått at det innføres regler om hvordan høring av barn skal gjennomføres i barnebortføringssaker, og at dette lovfestes i barnebortføringsloven § 17. De viser til at det vil skape klarhet og forutberegnelighet å lovfeste hvordan barn skal høres i disse sakene. Videre viser de til at domstolene synes å høre barn i barnebortføringssaker på samme måte som i saker etter barneloven, og at det er god grunn til å lovfeste denne praksisen.

Arbeidsgruppen trekker frem at Justis- og beredskapsdepartementet i rundskriv G-136/91 understreker betydningen av barnets forklaring, og departementets uttalelse om at man som et veiledende utgangspunkt bør la barn fra syv års alder få anledning til å uttale seg før tilbakeleveringsbegjæringen avgjøres, jf. rundskrivet punkt 7.2.3. Arbeidsgruppen uttaler at den mener det i noen tilfeller kan være grunn til også å høre yngre barn under syv år.

Arbeidsgruppen har foretatt beregninger over hvor mange barn som er hørt per år i barnebortføringssaker til Norge etter Haagkonvensjonen 1980 i perioden 2007 til 2012. Disse er inntatt i arbeidsgrupperapportens tabell 7.5 og 7.6. Tallene viser at flertallet av barna i barnebortføringssakene til Norge i denne perioden var under syv år (60 prosent). Av barna som var over syv år ble 40 prosent ikke hørt av retten før det ble truffet avgjørelse i tilbakeleveringssaken. Arbeidsgruppen stiller på denne bakgrunn spørsmål ved om barnets rett til å bli hørt er godt nok ivaretatt i praksis.

5.3.3 Høringsinstansenes syn

11 høringsinstanser har uttalt seg om forslaget. Syv av høringsinstansene, Oslo byfogdembete, Det nasjonale statsadvokatembetet, Møre og Romsdal, Sogn og Fjordane statsadvokatembeter, Barneombudet, Redd Barna, Ressurssenter for menn og Aleneforeldreforeningen, har uttrykt støtte til forslaget men har ingen merknader utover dette. Fire høringsinstanser har fremmet merknader til forslaget, hvorav tre støtter forslaget mens én er imot.

Norsk psykologforening uttaler følgende:

«I svært mange saker som behandles etter barneloven brukes primært sakkyndig for å høre barnet. Det skyldes bl.a. særskilt kompetanse til vurdering av barnets utviklingsstatus og forståelse, metoder for gjennomføring av samtaler med barn og ikke minst vurdering av barnets uttalelser. Av rapporten går det fram at det er en klar nedgang i antall barnesamtaler etter 2009 der sakkyndig brukes, med gjennomsnittlig bruk av sakkyndige i 33 % av sakene. Dette er etter Psykologforeningens syn en betenkelig utvikling. Det foreslås at sakkyndig alltid skal bistå dommer i barnebortføringssaker der barn skal høres.»

Statens helsetilsyn uttaler:

«Samtaler med barn i krevende livssituasjoner stiller store krav til den som skal snakke med barnet og samtalen kan være helt avgjørende i saker om barnets fremtid. Det bør ikke overlates til tilfeldigheter hvordan kvaliteten på en slik samtale skal være. Vi støtter derfor at det skal lovfestes hvordan barnet skal høres (…).»

Fellesorganisasjonen uttaler følgende:

«FO vil understreke viktigheten av at barn blir hørt, og at barns stemme og synspunkter skal ha avgjørende betydning i slike saker. FO støtter derfor arbeidsgruppas forslag om endringer av barnebortføringslovens § 17 som innebærer en lovfesting av hvordan barn skal høres.»

Foreningen 2 Foreldre støtter ikke forslaget, og uttaler:

«Dette er en betraktning som ikke hører hjemme i denne sammenhengen, da hovedhensikten med konvensjonen er å sikre rask tilbakeføring og behandling i bostedslandet. Å høre barnet er noe som skal skje i den etterfølgende rettsbehandlingen. Det er ille nok at barn skal måte eksponeres for konflikten, men at de skal være med på å ta stilling til hvor saken skal opp er meningsløst.»

5.3.4 Departementets vurdering

Departementet er enig i forslaget om å innføre regler for hvordan høring av barn skal gjennomføres i barnebortføringssaker, og at dette lovfestes i barnebortføringsloven § 17. Den foreslåtte endringen av § 17 innebærer en presisering av hvem som skal høre barnet, samt regler om taushetsplikt i disse tilfellene. Departementet mener videre at barnebortføringsloven, i likhet med barneloven, bør inneholde en presisering om når barn skal gis anledning til å uttale seg.

Departementet viser til Norges forpliktelser etter FNs barnekonvensjon, som er implementert som norsk rett gjennom menneskerettsloven. FNs barnekonvensjon artikkel 12 lyder:

• «1. Partene skal garantere et barn som er i stand til å danne seg egne synspunkter, retten til fritt å gi uttrykk for disse synspunkter i alle forhold som vedrører barnet, og tillegge barnets synspunkter behørig vekt i samsvar med dets alder og modenhet.

• 2. For dette formål skal barnet særlig gis anledning til å bli hørt i enhver rettslig og administrativ saksbehandling som angår barnet, enten direkte eller gjennom en representant eller et egnet organ, på en måte som er i samsvar med saksbehandlingsreglene i nasjonal rett.»

Det følger således av forpliktelsene Norge har påtatt seg at barn som er i stand til å danne seg egne synspunkter skal gis rett til å uttrykke sin mening, og det er ikke tvil om at denne forpliktelsen også gjelder i barnebortføringssaker, jf. formuleringen «enhver rettslig og administrativ saksbehandling som angår barnet».

Det følger også av anbefaling fra spesialkommisjonen at denne støtter opp under barnets rett til å bli hørt i barnebortføringssaker med mindre det ikke lar seg gjøre ut fra barnets alder og modenhet.

Barnets rett til å bli hørt er også inntatt i EUs interne regelverk om barnebortføring, Brussel II bis-forordningen artikkel 11.2. Det er således bred enighet internasjonalt om at barn har rett til å bli hørt i en barnebortføringssak.

Det følger av departementets rundskriv G-136/91 punkt 7.2.3 at høring av barn i barnebortføringssaker bør skje så skånsomt som overhodet mulig. Dette følger også av «Veileder for dommere» punkt 2.12. Bortføringen kan ha vært en traumatisk opplevelse for barnet og det vil kunne være forbundet med stor psykisk belastning å skulle svare på spørsmål om hendelsesforløpet.

Når det gjelder hva barnet skal høres om, omtales dette både i rundskriv G-136/91, «Veileder for dommere» og av arbeidsgruppen. Departementet understreker at det ved høring av barn i barnebortføringssaker er viktig å være bevisst på at dette ikke er saker etter barneloven. Samtalen må dreie seg om vilkårene som er relevante i spørsmålet om tilbakelevering, og ikke hva som er barnets mening om fast bosted eller samvær fremover. Barnet bør gis anledning til å fortelle om sin bakgrunn i bostedslandet og, dersom det ikke er utilrådelig, omstendighetene rundt bortføringen til Norge. Samtalen bør, dersom det er mulig, konkludere med hvorvidt barnet motsetter seg å reise hjem og hvordan barnet eventuelt ønsker at hjemreisen skal ordnes, for eksempel ved at bortfører reiser sammen med barnet eller ved at gjenværende eller en annen fra bostedslandet kommer til Norge for å hente barnet. Dersom barnet motsetter seg å reise tilbake til bostedslandet bør det avklares hvorfor, for eksempel om det skyldes at barnet ikke vil skilles fra bortføreren eller ikke ønsker å reise til gjenværende. Dersom bortfører har anført at unntaksbestemmelsen i barnebortføringsloven § 11 første ledd bokstav b kommer til anvendelse, herunder at det foreligger alvorlig risiko for at tilbakeleveringen vil påføre barnet fysisk eller psykisk skade, eller på annen måte sette barnet i en stilling som ikke kan godtas, er det viktig at disse forholdene forsøkes avdekket i samtalen med barnet dersom dette ikke er tilstrekkelig opplyst på annen måte. For øvrig understreker departementet viktigheten av at det forsøkes å få frem barnets egentlige synspunkter gjennom dialog, og at en i den grad det er mulig forsøker å skille ut synspunkter som er et resultat av direkte meningspåvirkning fra bortfører.

Videre understreker departementet at spørsmålet om barnet har nådd en slik alder og modenhetsgrad at det skal gis anledning til å bli hørt, og spørsmålet om hvilken vekt som skal legges på barnets mening, må vurderes separat.

Departementet mener det er hensiktsmessig at barnebortføringsloven inneholder tilsvarende ordning vedrørende høring av barn som etter barneloven, barnevernloven og adopsjonsloven. Det foreslås derfor å endre barnebortføringsloven § 17 slik at det fremgår av loven at et barn som er fylt syv år og yngre barn som er i stand til å danne seg egne synspunkter skal gis anledning til å uttale seg. Departementet har i den forbindelse merket seg at FNs barnekomité i de generelle merknadene til barnekonvensjonen artikkel 12 fraråder å innføre aldersgrenser som kan begrense barnets rett til å bli hørt. Departementet bemerker at presiseringen i den foreslåtte lovteksten ikke innebærer at det er en nedre aldersgrense for når et barn skal bli hørt. Også barn under syv år som er i stand til å danne seg egne synspunkter har en rett til å bli hørt, jf. barnekonvensjonen artikkel 12. Departementet viser imidlertid til at tallmaterialet fra arbeidsgruppen nevnt over gir grunn til å stille spørsmål ved om barnets rett til å bli hørt er godt nok ivaretatt i dagens praksis, jf. dagens bestemmelse i barnebortføringsloven § 17. Departementet antar at en endring av lovteksten vil kunne være et effektivt tiltak for å styrke barns rett til å bli hørt i disse sakene.

En forutsetning for at barnet skal gis anledning til å uttale seg er at barnet mottar informasjon. Det foreslås å innta i barnebortføringsloven § 17 at barn skal informeres. Dette er i samsvar med de tre ovennevnte lovene. Det er viktig at barnet informeres om at det ikke har noen plikt til å uttale seg. Det å gi uttrykk for sine synspunkter er et valg barnet har, ikke en forpliktelse. Det er også viktig at det formidles til barnet at det han eller hun sier vil bli skrevet ned og at foreldrene vil få lese det. I de tilfellene barnet har blitt hørt er det viktig at barnet som hovedregel informeres om utfallet av saken og om hvordan barnets uttalelser er blitt tatt hensyn til. Departementet foreslår videre at barnebortføringsloven § 17 endres slik at det følger direkte av denne hvem som kan høre barnet. Det foreslås at samtalen kan gjennomføres av dommeren, at retten kan oppnevne en sakkyndig til å hjelpe seg, eller la en sakkyndig ha samtale med barnet alene.

5.4 Dekning av kostnader til sakkyndig

5.4.1 Gjeldende rett

Verken barnebortføringsloven eller Haagkonvensjonen 1980 har regler om oppnevning av sakkyndig. Dekning av eventuelle kostnader til sakkyndig er heller ikke regulert.

Barnelovens bestemmelser om oppnevning av sakkyndig i § 61 første ledd nr. 1 nr. 3 eller nr. 4 kommer ikke til anvendelse i barnebortføringssaker.

Dersom dommeren skal oppnevne sakkyndig må dette skje etter tvisteloven kapittel 25, jf. barnebortføringsloven § 18 jf. tvangsfullbyrdelsesloven 6-1 jf. tvisteloven kapittel 25. Dette medfører at det etter gjeldende rett er foreldrene som må dekke utgiftene ved bruk av sakkyndig i barnebortføringssaker. Når det gjelder å høre barnet, kan dommeren alternativt velge å høre barnet selv.

I praksis har det vært tilfeller der domstolen dekker kostnaden til sakkyndig i barnebortføringssakene, antakelig etter en analogisk anvendelse av reglene som gjelder for barnelovsaker i barneloven § 61.

Retten kan oppnevne en sakkyndig for å høre barnet, og bringe barnets synspunkt inn for retten. I noen tilfeller kan retten finne grunn til å få en sakkyndig utredning av ett eller flere spørsmål i barnebortføringssaken.

I barnelovsaker dekker staten kostnadene til sakkyndig i begge disse tilfellene. Sistnevnte ble omfattet av kostnadsdekningen gjennom en lovendring i barneloven § 61 annet ledd jf. første ledd nr. 3. som trådte i kraft 1. januar 2014.

5.4.2 Forslag i arbeidsgrupperapporten og i domstolsutredningen

Arbeidsgruppen foreslår i kapittel 10 punkt A nr. 6 at det innføres en lovregel om at kostnader til sakkyndig i barnebortføringssaker dekkes av staten. Den foreslår at staten skal dekke kostnadene både der den sakkyndige samtaler med barnet, og dersom retten finner grunn til å få en sakkyndig utredning av ett eller flere spørsmål i barnebortføringssaken.

Arbeidsgruppen mener det ikke er noen grunn til å ha en annen ordning i barnebortføringssaker enn i barnelovsaker når det gjelder dekning av kostnader til sakkyndig.

I domstolsutredningen anføres det at uklarheten rundt dekning av utgifter til sakkyndig i barnebortføringssaker er uheldig og bør avklares av lovgiver. Det foreslås i punkt 9.3 at det etableres en hjemmel for dekning av kostnader til samtale med barn, etter samme prinsipp som barneloven § 61 første ledd nr. 4.

5.4.3 Høringsinstansenes syn

Det nasjonale statsadvokatembetet, Møre og Romsdal, Sogn og Fjordane statsadvokatembeter, Barneombudet, Aleneforeldreforeningen, Redd barna og Ressurssenter for menn gir generell støtte til forslaget uten å kommentere det noe nærmere. Oslo byfogdembete og Statens helsetilsyn har uttalt seg spesifikt om forslaget, og de er begge positive til at staten skal dekke kostnadene til sakkyndig.

Oslo byfogdembete viser til at det er barnebortføringssaker der barnets helse med videre anføres å utgjøre et grunnlag for unntak fra tilbakeleveringsplikten, jf. barnebortføringsloven § 12 bokstav b, at oppnevning av sakkyndig særlig vil være aktuelt. I tillegg kommer de tilfeller der dommeren finner det formålstjenlig å la en sakkyndig høre barnets mening. De mener det er uheldig at behovet for sakkyndig i slike tilfeller i noen grad må veies mot partenes evne og mulighet til å dekke kostnadene. De kan heller ikke se at det er grunnlag for at kostnadsdekningen skal være annerledes i barnebortføringssaker enn i barnelov og barnevernsaker.

5.4.4 Departementets vurdering

Departementet støtter forslaget i arbeidsgrupperapporten og domstolsutredningen om å lovfeste at kostnader til bruk av sakkyndig i barnebortføringssaker dekkes av staten. Det foreslås å innta dette i ett nytt femte ledd i barnebortføringsloven § 17. Dekningen bør etter departementets syn gjelde både der retten oppnevner en sakkyndig til å samtale med barnet, og der det er oppnevnt en sakkyndig til å uttale seg om de spørsmål saken reiser.

Ifølge arbeidsgruppen ble 35 barn hørt i forbindelse med tingrettens behandling av barnebortføringssakene i perioden 2007 til 2012, se arbeidsgrupperapporten tabell 7.5. Av disse ble 23 barn hørt av sakkyndig og 12 ble hørt av dommeren. Ettersom det er foreldrene som etter dagens regelverk skal belastes utgiften til bruk av sakkyndig, er dette antakelig noe av bakgrunnen for at dommeren selv har valgt å høre barnet i ca. 1/3 av sakene.

Departementet viser til at sakkyndige har en spesiell kompetanse til å samtale med barn og til å vurdere deres uttalelser. Departementet mener derfor det er uheldig dersom dommeren ved vurderingen av om sakkyndig skal oppnevnes til å samtale med barnet, må veie dette opp mot partenes betalingsevne.

Oppnevning av sakkyndig for å foreta en mer fullstendig utredning av barnets og partenes forhold før avgjørelsen treffes, forekommer relativt sjelden. Dette kan imidlertid være aktuelt der for eksempel unntaksbestemmelsen i barnebortføringsloven § 12 bokstav b er påberopt, slik Oslo byfogdembete har påpekt. I et slikt tilfelle kan det være aktuelt for den sakkyndige å snakke med ikke bare barnet men også foreldrene, skole eller barnehage. Det bør etter departementets syn ikke være slik at dommeren i praksis må veie utredningsbehovet opp mot partenes betalingsevne.

Forslaget om kostnadsdekning i begge tilfeller innebærer at det er behovet for sakkyndig bistand som blir avgjørende for oppnevningen, og hensynet til partenes økonomi vil dermed ikke få betydning for vurderingen av en eventuell oppnevning.

Departementet er enig med arbeidsgruppen og Oslo byfogdembete i at det ikke foreligger noen grunn til å skille på kostnadsdekningen i barnelovsaker og barnebortføringssaker. Hensynet til barns rettssikkerhet taler for dekning i begge disse sakstypene.

Staten bør dekke kostandene til sakkyndig uavhengig av om retten oppnevner sakkyndig på begjæring av en eller begge parter eller av eget tiltak.

Innføring av en lovhjemmel om kostnadsdekning av sakkyndig utredning i barnebortføringsloven, gjør det hensiktsmessig å hjemle selve oppnevningen av den sakkyndige i samme bestemmelse.

5.5 Utsatt fullbyrding ved anke

5.5.1 Gjeldende rett

Kjennelse om tilbakelevering av barn kan i dag begjæres tvangsfullbyrdet der den er forkynt og eventuell oppfyllelsesfrist er oversittet. Det følger av tvangsfullbyrdelsesloven § 4-13 første ledd. Dersom det ikke er oppstilt noen oppfyllelsesfrist kan kjennelsen først begjæres tvangsfullbyrdet når den er rettskraftig.

Det følger således av dagens system at kjennelser om tilbakelevering kan tvangsfullbyrdes der oppfyllelsesfristen er oversittet selv om avgjørelsen ikke er rettskraftig. Retten kan imidlertid beslutte at en anke kan gis oppsettende virkning, jf. tvangsfullbyrdelsesloven § 6-5.

5.5.2 Forslag i arbeidsgrupperapporten og i domstolsutredningen

I domstolsutredningen punkt 9.6 er det foreslått at det innføres en regel om utsatt fullbyrding av kjennelser i barnebortføringssaker inntil de er rettskraftige, og at dette lovfestes i barnebortføringsloven § 13. Dette er også foreslått av arbeidsgruppen i kapittel 10 A punkt 7. Begge foreslår videre at retten likevel kan beslutte at en kjennelse om tilbakelevering kan begjæres tvangsfullbyrdet før den er rettskraftig avgjort dersom det vurderes å være til barnets beste.

Bakgrunnen for forslaget er at det vil være inngripende å tilbakelevere barnet før saken er rettskraftig avgjort, og at det vil innebære en prosessuell forenkling.

5.5.3 Høringsinstansenes syn

Seks høringsinstanser, Det nasjonale statsadvokatembetet, Møre og Romsdal, Sogn og Fjordane statsadvokatembeter, Barneombudet, Aleneforeldreforeningen, Redd Barna og Ressurssenter for menn støtter forslaget. De har ikke fremmet merknader utover dette.

5.5.4 Departementets vurdering

Departementet støtter forslaget om å innføre en regel om utsatt fullbyrding av kjennelser i barnebortføringssaker inntil de er rettskraftige. Dersom en kjennelse om tilbakelevering effektueres før den er rettskraftig vil en ankeavgjørelse i praksis få liten betydning. Dette fordi barnet på tidspunktet for ankeinstansens avgjørelse allerede er tilbakeført. En avgjørelse fra ankeinstansen om at barnet ikke skal tilbakeleveres vil i et slikt tilfelle vanskelig kunne gjennomføres, med mindre gjenværende forelder i utlandet frivillig bringer barnet tilbake til Norge igjen. Departementet mener derfor at det vil være til barnets beste at en tilbakelevering først skjer når tilbakeleveringsspørsmålet er rettskraftig avgjort, så fremt den totale rettsprosessen gjennomføres så raskt som mulig.

Videre er departementet enig i at effektuering av en kjennelse om tilbakelevering før den er rettskraftig vil være inngripende.

Departementet legger til grunn at det har vært hensynet til en rask og effektiv håndtering av barnebortføringssakene som er bakgrunnen for at det i rundskriv G-136/91 er uttalt at retten som et veiledende utgangspunkt bør vise tilbakeholdenhet med å beslutte oppsettende virkning i disse sakene. Departementet er i likhet med uttalelsene i domstolsutredningen og arbeidsgrupperapporten av den oppfatning at tilbakeleveringsavgjørelser i dag svært sjeldent effektueres før de er rettskraftige. Når det gjelder tidsaspektet viser departementet til at flere av de foreslåtte tiltakene i foreliggende proposisjon vil bidra til en raskere og mer effektiv håndtering av disse sakene, og hensynet bak gjør seg dermed ikke like gjeldende. Det vises i den forbindelse særlig til punkt 5.2 om kortere ankefrist i barnebortføringssaker og 5.1 om sentralisert jurisdiksjon.

5.6 Oversendelse av returavgjørelser til namsmannen

5.6.1 Gjeldende rett

En avgjørelse om tilbakelevering av barn kan fullbyrdes på flere måter. Fullbyrdelse er regulert i barnebortføringsloven § 18 jf. tvangsfullbyrdelsesloven. Tvangsfullbyrdelsesloven § 13-14 første ledd inneholder ulike alternativer for fullbyrdelse. Den beste løsningen for barnet vil ofte være om bortfører og barnet sammen returnerer frivillig til barnets bostedsland. Hvis det ikke lar seg gjøre kan retten beslutte at gjenværende forelder kan komme til Norge og hente barnet. Alternativt kan retten beslutte at namsmannen sørger for at avgjørelsen fullbyrdes ved tvang.

Det følger av barnebortføringsloven § 18 jf. tvangsfullbyrdelsesloven § 13-1 at namsmannen ikke fullbyrder en avgjørelse om tilbakelevering av eget tiltak, men etter begjæring fra gjenværende forelder. Det foreligger ingen bestemmelse om at retten skal oversende avgjørelse om tilbakelevering til namsmannen.

Det er i dag ikke et krav om at kjennelse om tilbakelevering skal omhandle tvangsfullbyrding ved namsmannen dersom bortfører ikke returnerer barnet frivillig. Dersom frivillig retur ikke lar seg gjøre og tvangsfullbyrding ikke er inntatt i rettens slutning må saken bringes inn for tingretten på ny slik at det kan tas stilling til dette.

5.6.2 Forslag i arbeidsgrupperapporten

Arbeidsgruppen viser til viktigheten av at avgjørelser om tilbakelevering gjennomføres raskt samtidig som det er viktig, av hensyn til barnet, at namsmannen får tid til å planlegge fullbyrdingen. Arbeidsgruppen har derfor i kapittel 10 A nr. 8 foreslått at det innføres en lovregel i barnebortføringsloven om at tingretten skal oversende kjennelse om tilbakelevering av barn til namsmannen så snart kjennelsen er avsagt.

Også i «Veileder for dommere» anbefales det at kjennelse om tilbakelevering sendes vedkommende namsmann til underretning og eventuell forberedelse av fullbyrdingen.

5.6.3 Høringsinstansenes syn

Det nasjonale statsadvokatembetet, Møre og Romsdal, Sogn og Fjordane statsadvokatembeter, Barneombudet, Aleneforeldreforeningen, Redd barna og Ressurssenter for menn støtter forslaget. Ingen av høringsinstansene har kommentert forslaget utover å uttrykke generell støtte.

5.6.4 Departementets vurdering

Departementet støtter ikke forslaget om innføring av en lovregel om at retten skal oversendelse kjennelse om tilbakelevering til namsmannen.

Departementet har merket seg at bakgrunnen for forslaget er hensynet til raskest mulig gjennomføring av tvangsmessig retur dersom det skulle bli nødvendig, og at forslaget om oversendelse til namsmannen vil gi grunnlag for best mulig forberedelse av den praktiske gjennomføringen. Departementet har imidlertid vurdert hvorvidt det vil være en hensiktsmessig ordning for namsmannen å få oversendt kjennelser om tilbakelevering før de vet om saken har løst seg ved frivillig retur og før de har mottatt en begjæring om tvangsfullbyrding. Det vil på dette stadiet være uklart hvilke forberedelser og eventuelt omfang av disse det er hensiktsmessig at namsmannen setter i gang med. Slik departementet ser det vil en oversendelse til namsmannen før begjæring om tvangsfullbyrding er mottatt antagelig ikke innebære annet enn en registrering av saken. Departementet legger til grunn at namsmannen ikke vil igangsette forberedelser til en tvangsmessig retur i en sak der det er uvisst om bortfører returnerer barnet frivillig. For øvrig mener departementet det er uheldig å dele taushetsbelagte opplysninger med andre etater som i flere tilfeller ikke vil bli involvert på et senere stadium. Registreringen av kjennelsen hos namsmannen vil i flere saker være eneste befatning namsmannen har med saken. Departementet slutter seg derfor ikke til forslaget.

Departementet bemerker for øvrig at det er uheldig om prosessen i en barnebortføringssak unødig forsinkes fordi tvangsmessig retur med bistand fra namsmannen ikke er regulert i tilbakeleveringsavgjørelsen. Departementet antar at sentralisert jurisdiksjon, jf. punkt 5.1, trolig vil medføre ensartet praksis hva gjelder dette.