4 Andre nordiske lands rett

4.1 Innledning

Det er et tett samarbeid mellom de nordiske landene på barnebortføringsfeltet, og det er likheter mellom de nordiske landenes barnebortføringslover og ved sentralmyndighetenes måte å organisere seg på. De nordiske sentralmyndighetene etter Haagkonvensjonen 1980 møtes årlig for å diskutere utviklingen på fagfeltet, problemstillinger, og for å dra nytte av hverandres erfaringer. Her deltar også representanter fra de nordiske landenes utenriksdepartementer, og kontaktdommere. Alle de nordiske landene har oppnevnt kontaktdommere som er medlemmer i Haagkonferansens internasjonale dommernettverk.

4.2 Danmark

Haagkonvensjonen 1980 trådte i kraft i Danmark 1. juli 1991. Danmark har også sluttet seg til Europarådskonvensjonen 1980 og Haagkonvensjonen 1996. Brussel II bis-forordningen gjelder imidlertid ikke for Danmark.

Sentralmyndigheten i Danmark etter de ovennevnte konvensjonene er Koordinationsenheden for Børnebortførelser, som ligger i Ministeriet for Børn, Ligestilling, Integration og Sociale Forhold. Deres myndighet rekker noe videre enn den norske idet de har mulighet til å treffe midlertidig avgjørelse om foreldreansvar hvis sentralmyndigheten på bakgrunn av opplysninger fra politiet vurderer at det er en konkret og reell risiko for at et barn er på vei ut av landet. Dette følger av den danske foreldreansvarsloven § 27. Videre har dansk sentralmyndighet en døgnåpen telefonlinje, som er åpen alle dager i året med unntak av jul- og nyttårsaften. Sentralmyndigheten tilbyr et innledende møte med alle foreldre som har fått sitt barn bortført fra Danmark. Saker der barn er bortført fra Danmark til en stat utenfor konvensjonssamarbeidet håndteres av Utenriksdepartementet. Koordinasjonsenheten for barnebortføringssaker er imidlertid et felles kontaktpunkt i alle barnebortføringssaker i Danmark, og kan dermed også bistå med oppstart av en sak som involverer bortføring til en stat utenfor konvensjonssamarbeidet.

Jurisdiksjonen for barnebortføringssaker er ikke sentralisert i Danmark, slik at saker om tilbakelevering av barn etter Haagkonvensjonen 1980 behandles av fogedretten på det sted i Danmark hvor barnet oppholder seg, jf. dansk lov om international barnebortføring § 12. Ankefristen over avgjørelser i barnebortføringssaker er fire uker, jf. den danske rettspleieloven § 586.

Barnebortføring er straffbart i Danmark, jf. dansk straffelov § 215. Det følger av denne bestemmelsen første ledd at det er straffbart å unndra et barn fra foreldres eller andre vedkommendes myndighet eller omsorg. Videre følger det av annet ledd at det er straffbart å ulovlig føre barnet ut av landet. Første ledd gjelder uavhengig av om bortføringen er nasjonal eller internasjonal, mens annet ledd kun gjelder de internasjonale bortføringene. Vilkåret i annet ledd knytter seg altså til om det er ulovlig, og det følger av den danske foreldreansvarsloven § 3 annet ledd at begge foreldrene må samtykke til utenlandsreise i tilfeller der foreldrene har felles foreldreansvar, men er uenige om hvem som skal ha foreldreansvaret. Hvis samtykke ikke er gitt i slike situasjoner vil dette således omfattes av straffansvaret. Strafferammen for internasjonal barnebortføring er bøter eller fengsel i inntil fire år, jf. straffeloven § 261.

4.3 Sverige

Sverige er det landet i Norden med flest barnebortføringssaker. Haagkonvensjonen 1980 trådte i kraft for Sveriges del 1. juni 1989. De har også sluttet seg til Europarådskonvensjonen 1980, Haagkonvensjonen 1996 og Brussel II bis-forordningen. Sentralmyndigheten i Sverige for alle disse konvensjonene er Utenriksdepartementet, og de håndterer også barnebortføringssaker der barn er bortført til en stat Sverige ikke har et konvensjonssamarbeid med.

Sverige har sentralisert jurisdiksjon i barnebortføringssaker slik at alle internasjonale barnebortføringssaker etter Haagkonvensjonen 1980 behandles i Stockholm tingrett, jf. svensk barnebortføringslov § 13 siste punktum. Denne ordningen ble innført med virkning fra og med juli 2006. Avgjørelser fra tingretten kan ankes til Svea lagmannsrett og deres avgjørelser kan igjen ankes til Høyesterett. Ankefristen er tre uker, jf. den svenske barnebortføringsloven § 21, jf. barneloven (Föräldrabalken) kapittel 21 § 16, jf. domstolsloven § 38.

Det følger av den svenske straffeloven (Brottsbalk) kapittel 7 § 4 at barnebortføring er straffbart. Bestemmelsen gjelder «egenmäktighet med barn», og omfatter både tilfeller hvor barnet blir tatt fra den som har foreldreansvaret alene, og tilfeller hvor foreldreansvaret er felles og den ene av foreldrene bortfører barnet. Bestemmelsen retter seg mot barn under 15 år, og skiller ikke mellom nasjonal og internasjonal barnebortføring. Strafferammen er bøter eller fengsel i inntil ett år, jf. første ledd, men dersom overtredelsen er grov heves strafferammen til fire års fengsel med en minstestraff på seks måneder. Om et barn bortføres til en annen stat vil dette tale for at lovbruddet karakteriseres som grovt.

4.4 Finland

Haagkonvensjonen 1980 trådte i kraft i Finland 1. august 1994. Finland har også sluttet seg til Europarådskonvensjonen 1980, Haagkonvensjonen 1996 og Brussel II bis-forordningen. Sentralmyndigheten i Finland er Justisdepartementet. I likhet med Norge er det Utenriksdepartementet som behandler saker der barn er bortført fra Finland til en stat utenfor konvensjonssamarbeidet. Også den finske sentralmyndighetens myndighet kan synes å rekke noe videre enn den norske. I henhold til den finske barneloven § 35 skal statlige og kommunale sosialmyndigheter og politiet på begjæring fra Justisdepartementet bistå sentralmyndigheten med lokalisering av barn og med å utrede barnets livssituasjon, for å sikre tilbakelevering av barn og for å forebygge ulovlig bortføring.

I likhet med Sverige har også Finland sentralisert jurisdiksjon i barnebortføringssaker etter Haagkonvensjonen 1980. Videre har de kun to-instans behandling av disse sakene. Begjæringer om tilbakelevering av barn fra Finland behandles av lagmannsretten i Helsinki i første instans, med Høyesterett som ankeinstans. Finsk barnelov inneholder egne kapitler om behandling av saker etter Haagkonvensjonen 1980. Det følger av denne loven § 42 at ankefrist for avgjørelser om retur av barn er 14 dager. For avgjørelser om at barnet ikke skal returneres gjelder en ankefrist på 30 dager, jf. barneloven § 42 annet ledd jf. finsk prosesslov (Rättegångs Balk 4/1734) kapittel 30.

I henhold til den finske straffeloven kapittel 25 § 5 a er internasjonal barnebortføring straffbart. Nasjonale barnebortføringer omfattes av straffeloven kapittel 25 § 5, og skillet mellom nasjonal og internasjonal barnebortføring ble innført ved lovendring i 2005. Strafferammen for nasjonale barnebortføringer er bøter eller fengsel inntil seks måneder, mens maksimumsstraffen for internasjonale barnebortføringer er fengsel i inntil to år. Straffebudet gjelder barn under 16 år. Samtidig med lovendringen i 2005 ble det vedtatt en ny bestemmelse om «eftergift» i straffeloven kapittel 25 § 9 a, som ble endret med virkning fra 1. januar 2015. Det følger av denne bestemmelsen at «eftergift» kan skje i spørsmål om påtale eller straff, dersom den som mistenkes for overtredelsen eller gjerningsmannen frivillig har tilbakelevert barnet, om barnets beste krever det, eller om rettergang og straff med hensyn til de grunner som ledet til bortføringen må anses urimelig («oskäliga»).

4.5 Island

Haagkonvensjonen 1980 trådte i kraft for Island 1. november 1996. Island har videre sluttet seg til Europarådskonvensjonen 1980. Sentralmyndigheten er Innenriksdepartementet, og bortføringer til stater Island ikke har et konvensjonssamarbeid med håndteres av Utenriksdepartementet.

Island er det landet i Norden med færrest barnebortføringssaker. De har ikke sentralisert jurisdiksjon, og barnebortføringssakene behandles dermed av samtlige av landets åtte tingretter. Videre har de to-instans behandling av sakene, og ankeinstansen er Høyesterett. Ankefristen over avgjørelse i sak om tilbakelevering etter Haagkonvensjonen er to uker, jf. islandsk barnebortføringslov artikkel 13 første ledd, jf. tvangsfullbyrdelsesloven kapittel 13, jf. tvisteloven.

Det følger av den islandske straffeloven § 193 at internasjonal barnebortføring er straffbart på Island. Bestemmelsen innebærer at det er straffbart å unndra et barn fra foreldrenes eller andre rette vedkommendes myndighet eller omsorg. Strafferammen er bøter eller fengsel inntil 16 år eller på livstid.