7 Straffeloven 2005 § 261
7.1 Gjeldende rett
Straffansvaret for barnebortføring er regulert i straffeloven 1902 § 216. Hovedtrekkene i bestemmelsen er videreført i straffeloven 2005 § 261, som lyder:
«Den som alvorlig eller gjentatte ganger unndrar en mindreårig eller holder denne unndratt fra noen som i henhold til lov, avtale eller rettsavgjørelse skal ha den mindreårige boende fast hos seg, eller som urettmessig unndrar den mindreårige fra noen som har omsorgen etter barnevernloven, straffes med bot eller fengsel inntil 2 år. På samme måte straffes den som tar en mindreårig ut av landet eller holder tilbake en mindreårig i utlandet og ved det ulovlig unndrar den mindreårige fra noen som i henhold til lov, avtale eller rettsavgjørelse har foreldreansvar eller som har omsorgen etter barnevernloven.
Grov omsorgsunndragelse straffes med fengsel inntil 6 år. Ved avgjørelsen av om omsorgsunndragelsen er grov skal det særlig legges vekt på hvilken belastning den har påført barnet.»
Straffeloven 2005 er vedtatt, men ikke trådt i kraft. Det følger av Prop. 64 L (2014–2015) – Lov om ikraftsetting av straffeloven 2005 (straffelovens ikraftsettingslov) at det er foreslått at loven skal tre i kraft 1. oktober 2015. Departementet forholder seg derfor kun til straffeloven 2005 i det følgende.
Internasjonal barnebortføring er særlig regulert i § 261 første ledd annet punktum. Bestemmelsen rammer to situasjoner. For det første rammer den det å ulovlig ta en umyndig ut av landet fra noen som har foreldreansvar, eller som har omsorg for personen etter barnevernloven. For det andre rammer den det å holde tilbake en umyndig i utlandet og på den måten foreta en ulovlig unndragelse. Eksempler på sistnevnte tilfelle vil være når et barn holdes tilbake i utlandet etter et lovlig ferieopphold eller samvær.
Straffeloven gjelder «umyndig», og den gjelder dermed barn under 18 år, i motsetning til Haagkonvensjonen 1980 som gjelder fram til barnet har fylt 16 år.
Uttrykket «ulovlig» innebærer at bortføring til utlandet må være ulovlig etter den underliggende sivile retten, det vil si reglene i barneloven og barnevernloven.
I punkt 6.1 om utreiseforbud, under gjeldende rett i punkt 6.1.1, er det redegjort nærmere for når det etter norsk rett er ulovlig å ta med seg et barn ut av landet uten barnevernets samtykke.
I Rt. 2013 side 59 slo Høyesteretts ankeutvalg fast at et akuttvedtak etter barnevernloven § 4-6 annet ledd ikke er å betrakte som omsorgsovertakelse i formell forstand, ut fra ordlyden og plasseringen i loven, og at omsorgen ikke er overtatt av barnevernet på en måte som omfattes av straffeloven 1902 § 216, som er gjeldende rett frem til ikraftsetting av straffeloven 2005.
Formuleringen «noen som har omsorgen etter barnevernloven» i straffeloven 1902 § 216 er videreført i straffeloven 2005 § 261, og Høyesteretts konklusjon vil derfor også gjelde ved anvendelsen av § 261.
Dette innebærer at unndragelse fra barnevernet etter at det er truffet akuttvedtak etter barnevernloven § 4-6 annet ledd ikke er straffbart etter straffeloven. Det må i henhold til gjeldende rett foreligge et vedtak om omsorgsovertakelse etter barnevernloven § 4-8 annet eller tredje ledd eller § 4-12 for at en bortføring fra barnevernet skal kunne rammes.
Hvorvidt det samme vil være tilfelle ved andre typer vedtak, herunder akuttvedtak etter barnevernloven § 4-9 første ledd, § 4-25 annet ledd annet punktum og § 4-29 fjerde ledd, vedtak om forbud mot flytting etter § 4-8 første ledd, vedtak om plassering og tilbakehold i institusjon etter barnevernloven § 4-24 eller plassering etter § 4-29 første og annet ledd er ikke behandlet av Høyesterett. Rettstilstanden er derfor uavklart. På bakgrunn av Høyesterettsavgjørelsen er det grunn til å anta at det ikke vil være straffbart å unndra et barn fra barnevernet etter at det er truffet slike vedtak.
Selv om barnebortføringen ikke er straffbar, vil det kunne være en ulovlig bortføring i henhold til Haagkonvensjonen 1980. Se nærmere om dette under gjeldende rett i punkt 3.2.1 om Haagkonvensjonen 1980.
7.1.1 Forslag i arbeidsgrupperapporten
Arbeidsgruppen foreslår i kapittel 10 punkt D nr. 1 at straffansvaret for barnebortføring fra barnevernet utvides til å omfatte alle tilfeller hvor det etter norsk rett er forbudt å ta med seg et barn ut av landet uten barnevernets samtykke.
Dette forslaget må sees i sammenheng med forslaget i kapittel 10 punkt C nr. 1, om å innføre en lovregel om at foreldrene ikke kan flytte utenlands med barnet etter at det er truffet midlertidig vedtak i en akuttsituasjon etter barnevernloven § 4-6 første og annet ledd eller foreløpig vedtak etter § 4-9 og § 4-25, og der begjæring om tiltak etter §§ 4-12, 4-20, 4-8 og § 4-24 er sendt fylkesnemnda. Se nærmere om dette i punkt 6.1 om utreiseforbud.
Arbeidsgruppen mener det bør være ulovlig å flytte utenlands med barnet i alle de ovennevnte situasjonene og at det også bør gjøres straffbart.
Arbeidsgruppen fremhever særlig situasjonene hvor det er truffet akuttvedtak i medhold av barnevernloven § 4-6 annet ledd, og uttaler at det er svært uheldig at en bortføring i disse tilfellene ikke er straffbar. Arbeidsgruppen peker på at det i mange saker er et akuttvedtak etter § 4-6 annet ledd som er første steg på veien mot et vedtak om omsorgsovertakelse etter barnevernloven § 4-12. Ifølge arbeidsgruppen er det som i praksis ofte skjer, at foreldrene innser dette, og umiddelbart tar med seg barnet ut av landet.
Arbeidsgruppen fremhever videre at myndighetene, på grunn av at dette ikke er straffbart, er avskåret fra å kunne etterlyse bortfører for pågripelse og utlevering, eller barnet som savnet med anmodning om at barnet tas i forvaring. Myndighetene kan heller ikke benytte eventuelle aktuelle tvangsmidler etter straffeprosessloven.
7.1.2 Høringsinstansenes syn
Av høringsinstansene som har uttalt seg om dette forslaget er det kun én instans som ikke er positiv.
Aleneforeldreforeningen viser til kriminaliseringen av foreldre som ikke retter seg fullt ut etter barnevernets vedtak, og uttrykker bekymring for en utvikling hvor en gjør stadig flere situasjoner for foreldre straffbare.
De øvrige, herunder Riksadvokaten, Det nasjonale statsadvokatembetet, Møre og Romsdal, Sogn og Fjordane statsadvokatembeter, Kripos, Oslo politidistrikt, Barneombudet, Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet, Integrerings- og mangfoldsdirektoratet, Drammen kommune, Oslo kommune, Fellesorganisasjonen, Redd barna og Ressurssenter for menn støtter forslaget.
Oslo politidistrikt uttaler:
«Det er for påtalemyndigheten viktig at forslaget i pkt. 6.13.5.2. gjennomføres, slik at internasjonal barnebortføring blir straffbart allerede etter at det er truffet akuttvedtak, etter bvl § 4-6 andre ledd. En slik 1ovendring vil avhjelpe det lovtomme rommet som oppstod etter Høyesteretts avgjørelse i Rt. 2013 s. 59»
Kripos viser til at i mange saker hvor de blir kontaktet og hvor det dreier seg om bortføring fra barnevernet, er det truffet akuttvedtak etter barnevernloven § 4-6, men hvor det (ennå) ikke foreligger noe vedtak om omsorgsovertakelse etter § 4-12, eller eventuelt et vedtak etter § 4-8.
Kripos er enig med arbeidsgruppen i at det kan være svært uheldig for barna at foreldrene kan unngå barnevernets vedtak, uten at dette er straffbart, ved å ta dem ut av landet helt frem til det er fattet vedtak om omsorgsovertakelse.
Kripos viser til at så lenge bortføringen ikke er straffbar vil politiet og påtalemyndigheten være avskåret fra å benytte sentrale virkemidler og tiltak, som for eksempel etterlysning av barnet som savnet med tiltaket «ta i forvaring», etterlysning av bortfører for pågripelse og utlevering, og bruk av tvangsmidler etter straffeprosessloven. Dette er klart uheldig, og etter Kripos´ vurdering ikke til barnets beste.
Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet viser til at dagens rettstilstand sender ut uheldige signaler om at det er mindre alvorlig for foreldre å bortføre et barn som er akuttplassert enn et barn som er omsorgsovertatt. Fra høringsuttalelsen siteres:
«(…)Det er grunn til å minne om at det alltid vil være en alvorlig situasjon som nødvendiggjør en akuttplassering, og barneverntjenesten har i disse sakene vurdert at barnet er i fare for å bli vesentlig skadelidende under foreldrenes omsorg. Konsekvensene for barnet kan derfor bli store dersom foreldrene tar med seg barnet ut av landet»
Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet vurderer at en trussel om straff kan ha en preventiv effekt, og mener det er vanskelig å se gode argumenter for at bortføring av barn som er akuttplassert skal være straffri samtidig som det er straffbart å bortføre barn som er omsorgsovertatt.
Drammen kommune mener forslaget kan bidra til å forebygge barnebortføring.
7.1.3 Departementets vurdering
Departementet støtter arbeidsgruppens forslag om å utvide straffansvaret til å omfatte alle tilfeller hvor det etter norsk rett er forbudt å ta med seg et barn ut av landet uten barnevernets samtykke.
Etter gjeldende rett må det, som nevnt over, foreligge et vedtak om omsorgsovertakelse etter barnevernloven § 4-8 annet eller tredje ledd eller § 4-12 for at en bortføring fra barnevernet skal kunne rammes.
Arbeidsgruppen har vist til at i mange saker er akuttvedtak etter § 4-6 annet ledd første steg på veien mot et vedtak om omsorgsovertakelse etter barnevernloven § 4-12. Arbeidsgruppen anfører at det som i praksis skjer er at foreldrene forstår dette og at de derfor umiddelbart tar med seg barnet ut av landet. Departementet har også erfaring med at bortføring fra barnevernet som oftest omfatter tilfeller der det er fattet et akuttvedtak etter § 4-6 annet ledd før bortføringen.
I et slikt tilfelle foreligger det en ulovlig bortføring, og barnevernet kan søke om å få barnet tilbakeført til Norge i medhold av Haagkonvensjonen 1980. Så lenge situasjonen ikke er straffbar, vil imidlertid norske myndigheter ikke kunne etterlyse barnet som savnet og be om at det tas i forvaring, og etterlyse bortfører for pågripelse og utlevering.
Departementet slutter seg til arbeidsgruppens vurdering om at det er svært uheldig at bortføring i disse tilfellene ikke er straffbart.
Barneverntjenesten har også i akuttvedtakssituasjonene vurdert og funnet at barnet er i fare for å bli vesentlig skadelidende under foreldrenes omsorg. Slik Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet fremhever, kan konsekvensene derfor bli store for barnet dersom foreldrene tar det med seg ut av landet. Hensynet til å beskytte barnet tilsier derfor at det ikke bør være noen strafferettslig forskjell på å bortføre barn som er akuttplassert og barn som er omsorgsovertatt. Departementet støtter derfor arbeidsgruppens forslag om at bortføring etter midlertidig vedtak også i akuttsituasjoner etter barnevernloven § 4-6 annet ledd, foreløpig vedtak i akuttsituasjon etter § 4-9 første ledd (forbud mot flytting og omsorgsovertakelse) og § 4-25 annet ledd annet punktum (institusjonsplassering) gjøres straffbare.
Forslaget fra arbeidsgruppen medfører at straffebudet utvides til også å omfatte tilfeller der bortføringen skjer etter at det er fattet vedtak om institusjonsplassering etter barnevernloven § 4-24. Selv om barneverntjenesten ikke formelt overtar omsorgen for barnet, kan barnet holdes tilbake på institusjonen. Departementet foreslår også å utvide straffebudet til å omfatte bortføring fra barnevernet etter at fylkesnemnda har fattet vedtak om forbud mot flytting etter § 4-8 første ledd. Ved slike vedtak er det fylkesnemnda som har bestemt hvor barnet skal bo og det vil være i strid med vedtaket hvis foreldrene tar med seg barnet til utlandet. Departementet er derfor enig med arbeidsgruppen i at også disse tilfellene bør omfattes av straffebudet og at det ikke er grunn til å kreve at det foreligger en formell omsorgsovertakelse.
Departementet foreslår videre at straffebudet utvides til å gjelde fra når begjæring om tiltak etter §§ 4-8, 4-12 og 4-24 er sendt fylkesnemnda. Dette er i samsvar med forslag til ny bestemmelse i barnevernloven om utreiseforbud, se punkt 6.1. Også i tilfeller der begjæring om omsorgsovertakelse, flytteforbud, eller plassering på institusjon på grunn av alvorlige atferdsvansker er oversendt fylkesnemnda, har barneverntjenesten foretatt grundige vurderinger og har kommet frem til at det er til barnets beste at fylkesnemnda treffer vedtak om plassering utenfor hjemmet eller flytteforbud. Å fremme sak for fylkesnemnda i disse situasjonene kan derfor tilsi samme reaksjoner som når det er truffet vedtak.
Arbeidsgruppen har, som tidligere nevnt, foreslått å utvide straffansvaret til å omfatte alle tilfeller hvor det etter norsk rett er forbudt å ta med seg et barn ut av landet uten barnevernets samtykke. Institusjonsplassering av barn ved fare for utnyttelse til menneskehandel, jf. barnevernloven § 4-29, har ikke vært nevnt av arbeidsgruppen. Det er imidlertid klart at det også i disse tilfellene er ulovlig å ta med seg barnet til utlandet etter barnevernloven. Det vises i den forbindelse til punkt 6.1. Departementet mener derfor at bortføring etter at barneverntjenesten har oversendt begjæring om plassering etter § 4-29 første og annet ledd til fylkesnemnda bør omfattes av straffebudet. Det samme gjelder bortføring etter at vedtak om plassering er truffet. Departementet foreslår også at straffebudet skal omfatte situasjoner når akuttvedtak er iverksatt etter § 4-29 fjerde ledd.
Departementet mener at lovendringen kan ha en preventiv effekt og dermed bidra til å forebygge bortføringer, samt å føre til en raskere retur der barn er blitt bortført til utlandet.
Departementet bemerker at en anmeldelse kan være avgjørende for å stanse bortfører og barnet på vei ut av landet, eller for å få bortfører pågrepet og barnet tatt i forvaring. Dersom barnet er bortført til en stat som ikke har sluttet seg til Haagkonvensjonen 1980, kan en anmeldelse av bortfører være eneste mulighet for å få barnet tilbakeført til Norge. Også i saker der barnet er bortført til en stat som har sluttet seg til Haagkonvensjonen 1980 kan en anmeldelse være nødvendig for å få myndighetene i denne staten til å yte nødvendig bistand.
Når det gjelder Aleneforeldreforeningens bekymring for en utvikling hvor en gjør stadig flere situasjoner for foreldrene straffbare, mener departementet at behovet for å beskytte barna må veie tyngre enn hensynet til foreldrene.