13 Økonomiske og administrative konsekvenser av forslagene

Et av de sentrale forslagene i proposisjonen gjelder innføring av en kompetansebasert modell i psykisk helsevernloven. Dette forslaget innebærer en prinsipiell endring, slik at en pasient som har samtykkekompetanse, kan nekte å ta imot tilbud fra psykisk helsevern, eventuelt nekte fortsatt behandling. Retten til å nekte skal etter forslaget gjelde både ved tvungen observasjon, tvungent psykisk helsevern og behandling uten eget samtykke, men med unntak ved selvmordsfare eller fare for andres liv eller helse. Departementet foreslår at gjeldende regler i pasient- og brukerrettighetsloven om hvem som har samtykkekompetanse, skal legges til grunn.

I likhet med utvalgets flertall mener departementet at det er sannsynlig at forslaget vil føre til færre tvangsinnleggelser enn det som følger av dagens lov og praksis. Overgang til en modell basert på manglende samtykkekompetanse vil sannsynligvis også gi kortere opphold i tvungent psykisk helsevern. Dette trekker i retning av færre liggedøgn. De pasientene dette gjelder, bør imidlertid få annen helsehjelp som alternativ til tvangsinnleggelse.

Videre antar departementet at den nye modellen kan få særlig betydning for pasienter som er under tvungent psykisk helsevern uten døgnopphold.

Når det gjelder pasienter som har samtykkekompetansen i behold, og som faglig ansvarlig vurderer vil være best tjent med tvungent psykisk helsevern, kan det tenkes at forslaget kan føre til en mer aktiv søking etter tegn på fare for andre. I praksis kan dette føre til økt bruk av farevilkåret, sammenliknet med hva som er gjeldende praksis. Dette kan redusere virkningen av regelendringen.

Samlet sett mener departementet at forslaget ikke vil medføre vesentlige administrative eller økonomiske konsekvenser.

Departementet legger til grunn at en presisering av pasientens rett til å uttale seg før det fattes vedtak etter psykisk helsevernloven kapittel 4, ikke vil ha vesentlige administrative eller økonomiske konsekvenser. En part som ikke ved søknad eller på annen måte har uttalt seg i saken, har etter forvaltningsloven allerede en rett til å uttale seg før det treffes vedtak.

Etter departementets vurdering vil heller ikke en plikt for faglig ansvarlig til å rådføre seg med annet kvalifisert helsepersonell ha vesentlige administrative eller økonomiske konsekvenser. En slik plikt følger for en stor del allerede av forsvarlighetskravet i helsepersonelloven, og ifølge Legeforeningens høringsuttalelse er samråd med annet helsepersonell før det treffes vedtak praksis ved de fleste behandlingsstedene.

Forslagene om vedtak når pasienten motsetter seg skjerming og krav om evaluering etter tvangsbruk vil føre til noe økt ressursbruk i institusjonene, og til klagebehandling i kontrollkommisjonene. Utgifter forutsettes dekket innenfor de gitte rammer til de regionale helseforetakene og kontrollkommisjonene.

Den offentlige salærsatsen for fritt rettsråd er 995 kr eksklusive mva. per 1. januar 2016. Helsedirektoratet har anslått kostnadene ved utvidelse av ordningen med fritt rettsråd ved klager på behandling uten samtykke til om lag 5,5 mill. kroner og kostnader ved økt antall klagesaker hos Fylkesmannen til om lag 3,5 mill. kroner, dvs. totalt om lag 9 mill. kr per år. De økte kostnadene vil bli dekket innenfor Helse- og omsorgsdepartementets budsjettramme.

Departementet legger til grunn at forslagene om endringer i formålsbestemmelsen, og flytting av frist for å fatte vedtak fra forskriften til loven ikke vil få økonomisk eller administrative konsekvenser.