3 Forholdet til menneskerettighetene

3.1 Grunnloven og Den europeiske menneskerettskonvensjonen

Psykisk helsevernlovens regler om frihetsberøvelse og bruk av tvang overfor mennesker med psykiske lidelser må utformes og praktiseres slik at de ikke kommer i konflikt med menneskerettslige regler om blant annet rett til vern om personlig frihet og integritet.

Relevante menneskerettsbestemmelser finnes blant annet i Grunnloven kapittel E og Europarådets konvensjon av 4. november 1950 om beskyttelse av menneskerettighetene og de grunnleggende friheter (EMK). EMK er inkorporert i norsk rett ved menneskerettsloven § 2 nr. 1. Konvensjonens bestemmelser gjelder som norsk lov og går foran annen norsk lovgivning ved motstrid, jf. menneskerettsloven § 3.

Grunnloven § 92 fastsetter en generell plikt for staten til å ivareta menneskerettighetene. Staten skal respektere og sikre menneskerettighetene slik disse er nedfelt i Grunnloven og i traktater som er bindende for Norge. Dette gjelder blant annet menneskerettighetene etter EMK og FNs konvensjon om rettighetene til mennesker med nedsatt funksjonsevne (CRPD). Statens myndigheter er forpliktet både til å respektere og til å sikre gjennomføringen av rettighetene.

Grunnloven § 94 fastsetter et forbud mot fengsling eller annen frihetsberøvelse uten hjemmel i lov. Et krav om lovhjemmel for å kunne holde pasienter tilbake under tvungent psykisk helsevern følger også av Grunnloven § 113 som stiller krav om hjemmel i lov for statlig inngripen. Tilsvarende forbud mot frihetsberøvelse uten hjemmel i lov følger av EMK artikkel 5 om retten til personlig frihet og forbud mot frihetsberøvelse. Etter denne bestemmelsen kan frihetsberøvelse være tillatt på visse vilkår, blant annet frihetsberøvelse av «sinnslidende». Det stilles krav om at tiltaket er hjemlet i lov og at personen har mulighet for en rask domstolsprøving av lovligheten av frihetsberøvelsen.

Etter Grunnloven § 102 har enhver rett til respekt for sitt privatliv og familieliv. Staten skal sikre vern om den personlige integritet. Inngrep i den personlige integritet må ha hjemmel i lov, forfølge et legitimt formål og være forholdsmessig.

En tilsvarende rettighet følger av EMK artikkel 8 som gir enhver rett til respekt for sitt privatliv og familieliv. Inngrep fra offentlige myndigheter i utøvelsen av denne rettigheten kan bare skje dersom tiltaket er hjemlet i lov, skal beskytte nærmere bestemte formål og er forholdsmessig. Respekt for privatliv omfatter blant annet rett til selv å bestemme over sin kropp og person. Bruk av tvang overfor personer med psykiske lidelser, som for eksempel tvangsmedisinering og tvangsmidler, vil som regel innebære et inngrep etter denne bestemmelsen som må oppfylle kravene om lovhjemmel, forholdsmessighet og ivaretakelse av bestemte formål for å være lovlige.

Grunnloven § 93 og EMK artikkel 3 fastsetter et forbud mot tortur og umenneskelig eller nedverdigende behandling eller straff. Den europeiske menneskerettsdomstolen (EMD) har lagt til grunn at tvungent psykisk helsevern, blant annet tvangsbehandling som medisinskfaglig er ansett som nødvendig, ikke er i strid med dette forbudet.

3.2 FNs konvensjon om rettighetene til mennesker med nedsatt funksjonsevne (CRPD)

3.2.1 Kort om konvensjonen

FNs generalforsamling vedtok 13. desember 2006 en konvensjon om rettighetene til mennesker med nedsatt funksjonsevne (CRPD). Norge undertegnet konvensjonen 30. mars 2007, jf. kongelig resolusjon av samme dato. Konvensjonen trådte i kraft 3. mai 2008 da 20 stater hadde ratifisert.

Konvensjonens hovedformål er å sikre personer med nedsatt funksjonsevne lik mulighet til å realisere sine menneskerettigheter. Konvensjonen bekrefter at de alminnelige menneskerettighetene gjelder fullt ut for mennesker med nedsatt funksjonsevne og skal sikre respekt for funksjonshemmedes gjeldende sivile, politiske, økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter.

Partene skal forby enhver form for diskriminering på grunn av nedsatt funksjonsevne og treffe hensiktsmessige tiltak for å sikre oppfyllelse av rettighetene til mennesker med nedsatt funksjonsevne.

Mennesker med nedsatt funksjonsevne er definert som bl.a. mennesker som har langvarig fysisk, mental, intellektuell eller sensorisk funksjonsnedsettelse som i møte med ulike barrierer kan hindre dem i å delta fullt ut og på en effektiv måte i samfunnet, på lik linje med andre. Personer med psykiske lidelser vil være omfattet av denne definisjonen dersom de har en alvorlig og langvarig funksjonsnedsettelse.

Med «diskriminering på grunn av nedsatt funksjonsevne» menes enhver forskjellsbehandling, utelukkelse eller innskrenkning på grunn av nedsatt funksjonsevne som har som formål eller virkning å begrense eller oppheve anerkjennelsen, nytelsen eller utøvelsen, på lik linje med andre, av alle menneskerettigheter og grunnleggende friheter på det politiske, økonomiske, sosiale, kulturelle, sivile eller et hvilket som helst annet område.

3.2.2 Norges ratifisering – to tolknings-erklæringer

Norske myndigheter ratifiserte konvensjonen i 2013 etter å ha innhentet samtykke fra Stortinget gjennom Prop. 106 S (2011–2012) Samtykke til ratifikasjon av FN-konvensjonen av 13. desember 2006 om rettighetene til mennesker med nedsatt funksjonsevne.

I forbindelse med ratifikasjonen avga Norge to tolkningserklæringer.

Den ene tolkningserklæringen gjelder konvensjonens artikkel 14 og 25 og adgangen til tvungen omsorg og behandling, blant annet av mennesker med psykiske lidelser. Erklæringen har sin bakgrunn i uenigheter om tolkningen av konvensjonen og særlig spørsmålet om det er diskriminering i strid med konvensjonen å ha særskilte regler som hjemler tvang overfor mennesker med psykiske lidelser. Erklæringen lyder:

«Artikkel 14 og 25 Norge anerkjenner at ethvert menneske med nedsatt funksjonsevne har rett til frihet og personlig sikkerhet og en rett til respekt for sin fysiske og psykiske integritet på lik linje med andre. Norge erklærer videre som sin forståelse at konvensjonen tillater tvungen omsorg og behandling av mennesker, herunder tiltak iverksatt for å behandle psykiske lidelser, når omstendighetene gjør slik behandling nødvendig som en siste utvei, og behandlingen er undergitt rettssikkerhetsgarantier.»

Artikkel 14 og 25 lyder:

«Artikkel 14 Frihet og personlig sikkerhet

• 1. Partene skal sikre at ethvert menneske med nedsatt funksjonsevne på lik linje med andre:

  • a) har rett til frihet og personlig sikkerhet,

  • b) ikke berøves friheten på ulovlig eller vilkårlig måte og at enhver frihetsberøvelse skjer på lovlig måte, og at nedsatt funksjonsevne ikke i noe tilfelle skal rettferdiggjøre frihetsberøvelse.

• 2. Partene skal sikre at mennesker med nedsatt funksjonsevne som berøves sin frihet gjennom en hvilken som helst prosess, har krav på garantier på lik linje med andre i samsvar med internasjonale menneskerettighetsbestemmelser, og skal behandles i samsvar med målene og prinsippene i denne konvensjon, herunder ved gjennomføring av rimelig tilrettelegging.»

«Artikkel 25 Helse

Partene erkjenner at mennesker med nedsatt funksjonsevne har rett til den høyest oppnåelige helsestandard uten diskriminering på grunn av nedsatt funksjonsevne. Partene skal treffe alle hensiktsmessige tiltak for å sikre at mennesker med nedsatt funksjonsevne får tilgang til helsetjenester som tar hensyn til de to kjønns egenart, herunder helserelatert rehabilitering. Partene skal særlig:

• a. sørge for at mennesker med nedsatt funksjonsevne tilbys helsetjenester og - programmer, kostnadsfritt eller til en overkommelig pris, som dekker det samme spekteret og holder den samme kvalitet og standard som hva som tilbys andre, også med hensyn til seksuell og reproduktiv helse og folkehelsetiltak rettet mot befolkningen,

• b. sørge for at mennesker med nedsatt funksjonsevne får de helsetjenester som de trenger spesielt på grunn av sin nedsatte funksjonsevne, herunder tidlig utredning og inngripen, samt tjenester for å begrense og forhindre ytterligere funksjonsnedsettelser, også blant barn og eldre,

• c. sørge for at mennesker med nedsatt funksjonsevne tilbys slike helsetjenester så nær hjemstedet som mulig, også i distriktene,

• d. kreve at medisinsk personell gir mennesker med nedsatt funksjonsevne like god behandling som den som gis til andre, herunder at behandlingen skal skje på grunnlag av fritt og informert samtykke, blant annet ved bevisstgjøring om menneskerettighetene, verdigheten, selvbestemmelsesretten og behovene til mennesker med nedsatt funksjonsevne, gjennom opplæring og iverksettelse av etiske standarder for offentlige og private helsetjenester,

• e. forby diskriminering av mennesker med nedsatt funksjonsevne med hensyn til tilbud om helseforsikring, og livsforsikring når slik forsikring er tillatt etter nasjonal lovgivning, som skal tilbys på en rettferdig og rimelig måte,

• f. hindre diskriminerende nektelse av helse- og omsorgstjenester, eller mat og drikke, på grunn av nedsatt funksjonsevne.»

Den andre tolkningserklæringen gjelder rettslig handleevne og vergemål.

3.2.3 Norges første rapport om implementering av CRPD

Etter artikkel 35 i konvensjonen skal hver stat avgi en fullstendig rapport til en oppnevnt FN-komite (CRPD-komiteen) om de tiltak staten har truffet for å oppfylle sine forpliktelser etter konvensjon, og den framgang som tiltakene har gitt. Rapporten skal avgis første gang innen to år etter at konvensjon trådte i kraft for vedkommende stat og deretter hvert fjerde år.

Norge gav sin første rapport om implementering av konvensjonen 2. juli 20151. Rapporten gir et overblikk over norsk politikk for personer med nedsatt funksjonsevne, samtidig som det redegjøres for tiltak og utfordringer under de enkelte artiklene. Barne- og likestillingsdepartementet (BLD) koordinerer arbeidet med gjennomføringen av konvensjonen, blant annet arbeidet med Norges rapportering. I utarbeidingen av rapporten har BLD innhentet bidrag fra aktuelle sektordepartement. BLD har også involvert sivilt samfunn gjennom dialogmøter og en formell skriftlig høring. Sametinget har også hatt rapporten til høring. BLD har dessuten bevilget 300 000 kroner til Funksjonshemmedes Fellesorganisasjon til arbeidet med koordinering av en skyggerapport fra sivilt samfunn.

I rapporten fastholder Norge tolkningserklæringene som ble avgitt i forbindelse med ratifikasjonen, herunder erklæringen til artikkel 14 og 25 om tvungen omsorg og behandling. Rapporten viser til at erklæringene er i tråd med en utbredt forståelse av konvensjonen blant statspartene.

Norge vil bli innkalt til høring om rapporten i CRPD-komiteen.