10 Tilsyn og sanksjoner mv.

10.1 Innledning

Rettsutviklingen på finansmarkedsområdet i EØS, har de siste årene gått i retning av rettsakter som stiller krav til administrative sanksjoner og andre tiltak («administrative sanctions and other measures») ved overtredelser av regelverket. Sammenlignet med forsikringsformidlingsdirektivet, inneholder også forsikringsdistribusjonsdirektivet kapittel VII slike nye regler. Formålet er blant annet å oppnå en mer enhetlig regulering og sikre etterlevelse av regelverket, jf. fortalen punkt 58.

Etter direktivet artikkel 31 skal medlemsstatene sikre at det kan ilegges administrative sanksjoner og andre tiltak ved overtredelse av nasjonalt regelverk som gjennomfører direktivet. Medlemsstatene kan velge ikke å innføre administrative sanksjoner hvis overtredelse er omfattet av strafferettslige sanksjoner i nasjonal lovgivning.

Finanstilsynsloven gir generelle regler for Finanstilsynets virksomhet, og stiller en rekke virkemidler til rådighet for Finanstilsynet. Finanstilsynet fører tilsyn med blant annet forsikringsformidlingsforetak og forsikringsforetak. Når Finanstilsynet fører slikt tilsyn, suppleres finanstilsynsloven med reglene i finansforetaksloven og forsikringsformidlingsloven. Verken forsikringsformidlingsloven eller finansforetaksloven har i dag regler om overtredelsesgebyr for overtredelse av regler om forsikringsdistribusjon, imidlertid har begge lover strafferettslige sanksjoner for overtredelse av regelverket.

10.2 Gjeldende rett

Det er Finanstilsynet som fører tilsyn med forsikringsformidling, i samsvar med reglene i forsikringsformidlingsloven og finanstilsynsloven, se forsikringsformidlingsloven § 9-2.

Forsikringsformidlingsloven § 9-3 inneholder regler om tilbakekall av tillatelse og sletting av registrering. Av første ledd fremgår at Finanstilsynet kan kalle tilbake tillatelse som forsikringsmeglingsforetak dersom kravene i eller i medhold av loven ikke lenger er oppfylt. Av annet ledd fremgår at Finanstilsynet kan gi forsikringsforetak pålegg om å slette registrering av agentvirksomhet dersom kravene i eller i medhold av loven ikke lenger er oppfylt.

Forsikringsformidlingsloven § 9-4 inneholder regler om administrativt rettighetstap. Det følger av første ledd at Finanstilsynet kan frata forsikringsmeglingsforetaket tillatelsen dersom forsikringsmeglingsforetaket grovt eller gjentatte ganger har overtrådt sine plikter etter lov eller forskrifter. Av annet ledd fremgår at Finanstilsynet kan gi forsikringsforetak pålegg om å slette registrering av agentvirksomhet dersom en forsikringsagent eller forsikringsagentvirksomheten grovt eller gjentatte ganger har overtrådt sine plikter eller lov eller forskrift. Vedtak etter § 9-4 kan gjelde en tidsbegrenset periode, jf. tredje ledd.

Det følger av § 9-5 første ledd at med bøter eller fengsel inntil ett år straffes forsettlig eller uaktsom overtredelse av bestemmelsene som gjelder:

• tillatelse for å kunne drive forsikringsmeglingsvirksomhet og registrering for å kunne drive forsikringsagentvirksomhet mv., jf. §§ 2-1 og 7-1

• forsikringsplikt, jf. §§ 4-1 og § 7-5

• klientkonto, jf. §§ 5-1 og 7-6

• hvilke forsikringsforetak forsikringer kan formidles til, jf. §§ 5-3 og 7-7

• informasjon til kunden, jf. §§ 5-4 og 7-7. Nærmere regler om informasjonsplikten finnes i forskrift om forsikringsformidlingsloven § 3-1, blant annet med videre henvisning til forsikringsavtaleloven kapittel 2 og 11, jf. forskriften § 3-1 femte ledd

• opplysningsplikt overfor Norsk Naturskadepool, jf. § 5-6

• opplysningsplikt for forsikringsmeglingsforetak overfor Finanstilsynet, jf. §§ 5-7 annet ledd

• norske forsikringsformidleres adgang til å kunne utøve forsikringsformidling i en annen stat, jf. § 8-1 første ledd

• etablering av filial for utenlandske forsikringsformidlingsforetak med hovedsete utenfor EØS, jf. § 8-2 tredje ledd

• forskrifter gitt i medhold av bestemmelsene.

Grove eller gjentatte brudd på bestemmelsen om god meglerskikk, jf. § 5-2, straffes på samme måte, jf. § 9-1 annet ledd.

Overtredelser av finansforetaksloven eller bestemmelser eller pålegg gitt med hjemmel i loven kan straffes med bøter, eller under særlig skjerpende omstendigheter med fengsel i inntil ett år, dersom forholdet ikke går inn under noen strengere straffebestemmelse, jf. finansforetaksloven § 22-1. Forsikringsvirksomhetsloven § 9-1 inneholder en tilsvarende straffebestemmelse. Videre inneholder finansforetaksloven § 22-2 regler om pålegg og tvangsmulkt, jf. første og annet ledd.

Forsikringsformidlingsloven og finansforetaksloven utfylles av tilsynsbestemmelser i finanstilsynsloven, som inneholder generelle påleggshjemler for Finanstilsynet.

Verken forsikringsformidlingsloven eller finansforetaksloven har regler om offentliggjøring. Opplysninger som er underlagt taushetsplikt i lov eller i medhold av lov, er unntatt fra innsyn etter offentleglova § 13 første ledd. Regler om taushetsplikt i blant annet forvaltningsloven § 13 og finanstilsynsloven § 7 begrenser Finanstilsynets adgang til å offentliggjøre opplysninger.

10.3 Direktivet

Kapittel VII i direktivet inneholder regler om sanksjoner og andre tiltak («sanctions and other measures»).

Artikkel 31 nr. 1 fastsetter at medlemsstatene skal sikre at vedkommende myndigheter skal kunne ilegge administrative sanksjoner og andre tiltak for overtredelse av nasjonale bestemmelser som gjennomfører direktivet. Tiltakene skal være effektive, forholdsmessige og virke avskrekkende. Medlemsstatene kan velge å ikke innføre slike regler dersom overtredelse er omfattet av strafferettslige sanksjoner, jf. artikkel 31 nr. 2. Vedkommende myndighet skal kunne utøve sin myndighet direkte eller i samarbeid med andre myndigheter, se artikkel 31 nr. 3.

Det følger av artikkel 31 nr. 4 at der forsikringsdistributøren er pålagt plikter, skal administrative sanksjoner og andre tiltak kunne ilegges medlemmer av foretakets ledelses- og tilsynsorgan, samt enhver fysisk eller juridisk person som etter nasjonal rett er ansvarlig for overtredelsen.

Artikkel 31 nr. 5 oppstiller krav om klageadgang.

Etter artikkel 31 nr. 6 første avsnitt skal vedkommende myndighet tillegges alle undersøkelsesbeføyelser som er nødvendige for at det skal kunne ivareta sine funksjoner. Av annet avsnitt fremgår det at dersom en overtredelse er omfattet av strafferettslige sanksjoner, skal vedkommende myndighet ha nødvendige beføyelser for å kunne holde kontakt med rettsmyndighet for å motta konkrete opplysninger om strafferettslige etterforskninger eller påbegynte rettsaker om mulige overtredelser av direktivet, samt å kunne fremlegge disse opplysningene til andre tilsynsmyndigheter og EIOPA.

Av artikkel 33 nr. 1 fremgår hvilke forhold som minimum skal kunne sanksjoneres:

• personer som unnlater å registrere distribusjonsvirksomheten (bokstav a)

• forsikrings- eller gjenforsikringsforetak eller forsikrings- eller gjenforsikringsformidler som benytter forsikringsdistribusjonstjenester fra personer som ikke er registrert (bokstav b)

• forsikrings-, gjenforsikringsformidler eller aksessorisk forsikringsformidler som har oppnådd registrering ved å avgi uriktige erklæringer eller på annen ulovlig måte (bokstav c)

• en forsikringsdistributør som ikke oppfyller kravene i artikkel 10 (bokstav d)

• et forsikringsforetak eller en forsikringsformidler som ikke oppfyller kravene som følger av kapittel V og VI i direktivet ved distribusjon av forsikringsbaserte investeringsprodukter (bokstav e)

• en forsikringsdistributør som ikke oppfyller kravene som følger av kapittel V ved distribusjon av andre produkter enn de som er nevnt i bokstav e (bokstav f)

Artikkel 33 nr. 2 og nr. 3 angir minstekrav til hvilke administrative sanksjoner og tiltak som skal kunne ilegges ved overtredelse av disse forholdene.

Ved overtredelse av reglene som gjelder ved distribusjon av forsikringsbaserte investeringsprodukter, skal vedkommende myndighet ha kompetanse til å ilegge de sanksjoner og tiltak som er nevnt i artikkel 33 nr. 2, som blant annet er overtredelsesgebyr. Det vises til Finanstilsynets høringsnotat s. 79 for en nærmere gjennomgang.

For øvrige overtredelser skal vedkommende myndighet som minimum ha kompetanse til å gi pålegg om retting eller tilbakekall av registrering, jf. artikkel 33 nr. 3. Medlemsstatene kan fastsette ytterligere sanksjoner og tiltak, og overtredelsesgebyr som er høyere enn hva som følger av direktivet, jf. artikkel 33. nr. 4.

Artikkel 34 i direktivet angir momenter som er relevante å legge vekt på i vurderingen av reaksjonsform og ved utmåling av overtredelsesgebyr. Det er blant annet overtredelsens grovhet og varighet, graden av skyld, finansiell styrke hos den ansvarlige og tap som er påført kunden eller tredjemann.

Medlemsstatene skal sikre at vedkommende myndigheter uten unødig opphold offentliggjør endelig vedtak om administrative sanksjoner eller andre tiltak som er ilagt som følge av brudd på nasjonale bestemmelser som gjennomfører direktivet, herunder opplysninger om overtredelsens karakter og identiteten til ansvarlige personer, jf. artikkel 32 nr. 1. Offentliggjøring kan unnlates, utsettes eller skje i anonymisert form, dersom offentliggjøring av juridiske eller fysiske personers identitet anses uforholdsmessig eller dersom offentliggjøring anses for å utgjøre en trussel mot de finansielle markedenes stabilitet eller en pågående etterforskning. Dersom nasjonale regler fastsetter at et vedtak som er under klagebehandling eller prøves for domstoler, skal offentliggjøres, skal vedkommende myndigheter uten unødig opphold offentliggjøre disse opplysningene og eventuelle senere opplysninger om utfallet av prøvingen, jf. artikkel 32 nr. 2. Eventuell omgjøring av tidligere offentliggjort vedtak skal også publiseres. Vedkommende myndighet skal informere EIOPA om alle vedtak om administrative sanksjoner eller andre tiltak som er fattet, men ikke publisert, jf. artikkel 32 nr. 3.

Artikkel 36 inneholder regler om informasjon fra vedkommende myndighet til EIOPA.

10.4 Forslaget i høringsnotatet

Finanstilsynet viser til at det i EU-lovgivningen på finansområdet i økende grad er blitt fastsatt bestemmelser om administrative sanksjoner blant annet i form av overtredelsesgebyrer, f.eks. i UCITS V, MiFID II og PRIIPs. Formålet er å bidra til effektiv oppfyllelse av EU-reguleringen og oppnå en enhetlig tilsynsmessig oppfølging og sanksjonering av brudd på regelverket på tvers av EØS-området. Finanstilsynet uttaler i høringsnotatet at det i Norge ikke er tradisjon for overtredelsesgebyr på forsikringsområdet. For bestemmelser som ikke har vært straffebelagt, er det forvaltningsrettslige reaksjoner som har vært alternativet, der tilbakekall eller sletting av registrering er de mest inngripende.

Videre uttaler Finanstilsynet:

«Gjennomføring av bestemmelser om administrative sanksjoner som følge av overtredelse av regler om god forretningsskikk ved salg av forsikringsbaserte investeringsprodukter, innebærer at bestemmelser om overtredelsesgebyr må gjennomføres både i finansforetaksloven og forsikringsformidlingsloven ettersom slike produkter selges både av forsikringsforetak og forsikringsformidlingsforetak. Flere direktiver som berører finansforetak (Solvens II, CRD IV og PSD 2) inneholder regler om administrative sanksjoner som foreløpig ikke er tatt inn i norsk regelverk. I høringsnotat om betalingstjenestedirektivet (PSD 2) har Finanstilsynet foreslått at det foretas en samlet gjennomgang av regler om overtredelsesgebyr i finansforetaksloven.

Finanstilsynet foreslår at vurderingen av overtredelsesgebyr i tråd med kravene i IDD, inngår i en slik samlet vurdering. Finanstilsynet har i høringsnotatet derfor ikke lagt inn forslag til lovbestemmelser om dette. Tilsvarende gjelder regler om ledelseskarantene.»

Finanstilsynet foreslår å videreføre gjeldende straffebestemmelse i forsikringsformidlingsloven uavhengig om det vil bli foreslått regler om overtredelsesgebyr, jf. utkastet § 47. Finanstilsynet uttaler at straff skal være forbeholdt grove og gjentatte overtredelser av loven. Forslaget fra Finanstilsynet dekker bestemmelser som også etter gjeldende rett er straffebelagt. Finanstilsynet viser til at ettersom de fleste bestemmelser i lovforslaget retter seg mot forsikringsformidlingsforetak generelt, er forsikringsagenter i større grad enn tidligere omfattet av straffebestemmelsene. Overtredelse av regler om god forretningsskikk ved salg og formidling av forsikringsbaserte investeringsprodukter, f.eks. reglene om informasjon og rådgivning i forsikringsavtaleloven, omfattes av forslaget til straffebestemmelsen.

Finanstilsynet viser videre til at straffebestemmelsen i finansforetaksloven § 22-1 dekker overtredelse av samtlige bestemmelser i loven med forskrifter, herunder § 16-1 om forsvarlig kundebehandling. Manglende overholdelse av bestemmelser i forsikringsavtaleloven, vil etter Finanstilsynets vurdering kunne rammes av brudd på god forretningsskikk og forsvarlig kundebehandling etter finansforetaksloven.

I utkastet § 45 foreslår Finanstilsynet en bestemmelse om pålegg om retting etter mønster av finansforetaksloven § 22-2 første ledd. Forslaget inneholder også en hjemmel til å gi pålegg om retting til norske forsikringsformidlingsforetak som har overtrådt regler i annen EØS-stat. Finanstilsynet uttaler at ved ulovlig forsikringsformidlingsvirksomhet, vil Finanstilsynet kunne pålegge stans i virksomheten med hjemmel i finanstilsynsloven § 4a. Finanstilsynet viser til at direktivet artikkel 33 nr. 1 bokstav b) fastsetter at forsikringsforetak eller forsikringsformidlingsforetak som benytter forsikringsformidlingstjenester fra foretak som ikke er registrert, skal kunne sanksjoneres. Finanstilsynet legger til grunn at det vil være i strid med kravet til god forretningsskikk, og at det vil kunne gis pålegg om retting.

I utkastet § 46 har Finanstilsynet foreslått en bestemmelse om tilbakekall av tillatelse og sletting av registrering i Finanstilsynets register. I bestemmelsen listes opp ulike grunnlag som kan medføre at Finanstilsynet fatter vedtak om sletting av foretaket fra konsesjonsregisteret, blant annet hvis foretaket har blitt registrert eller fått tillatelse på grunnlag av uriktige opplysninger og ved grove og gjentatte overtredelse av loven med forskrifter.

Finanstilsynet har ikke sett behovet for en bestemmelse om offentlig meddelelse eller en bestemmelse om offentliggjøring av sanksjoner for å gjennomføre artikkel 33 nr. 2 bokstav a og artikkel 32 i direktivet. Innenfor rammene av offentlighetslova publiserer Finanstilsynet vedtak, tilsynsmerknader og andre uttalelser på Finanstilsynets nettsted.

Regler om taushetsplikt ble foreslått av Finanstilsynet i høringsnotat 19. desember 2019 om overtredelsesgebyr og ledelseskarantene i finansforetaksloven mv., som ble sendt på høring av departementet i april 2020. I høringsnotatet viser Finanstilsynet til at blant annet forsikringsdistribusjonsdirektivet artikkel 32 inneholder regler om offentliggjøring og taushetsplikt. Finanstilsynet skriver:

«Utgangspunktet er at forvaltningsorganer kan offentliggjøre opplysninger om saker som de behandler, jf. også omtale av dette i Prop. 62 L (2015–2016) punkt 2. Finanstilsynet legger til grunn at det ikke er nødvendig med lovbestemmelser som gir Finanstilsynet plikt til å offentliggjøre vedtak om administrative sanksjoner og andre tiltak ved overtredelser. En slik plikt vil følge ved innlemmelse i EØS-avtalen av rettsaktene som har bestemmelser om offentliggjøring.

Både CRD IV artikkel 68, krisehåndteringsdirektivet artikkel 112, verdipapiriseringsforordningen artikkel 37, forsikringsdistribusjonsdirektivet artikkel 32 og forslaget til covered bonds-direktiv artikkel 24 inneholder unntak fra hovedreglene om offentliggjøring, jf. gjennomgangen av EØS-retten i punkt 2.2.11 ovenfor. EØS-reglene gir anvisning på at Finanstilsynet kan anonymisere offentliggjøringen, eller utsette offentliggjøring i et rimelig tidsrom etter en konkret vurdering i det enkelte tilfelle av om offentliggjøring av personopplysninger er uforholdsmessig, eller offentliggjøring kan skade finansiell stabilitet eller en pågående etterforskning. Tilsvarende gjelder hvis offentliggjøring kan påføre de berørte foretakene eller fysiske personene uforholdsmessig stor skade. Verdipapiriseringsforordningen og forsikringsdistribusjonsdirektivet åpner i tillegg for at offentliggjøring helt kan unnlates hvis det foreligger forhold som nevnt ovenfor.

Finanstilsynet viser til at vurderingstemaene i ovennevnte rettsakter om unntak fra offentliggjøring er andre enn dem som offentlighetsloven gir anvisning på, jf. også reglene om taushetsplikt i forvaltningsloven § 13 flg. og finanstilsynsloven § 7. Finanstilsynet foreslår derfor nye bestemmelser i forsikringsvirksomhetsloven § 9-1, finansforetaksloven § 22-7, den foreslåtte nye forsikringsformidlingsloven § 48 annet ledd, lov om forvaltning av alternative investeringsfond § 9-9, den foreslåtte loven om nøkkelinformasjon om sammensatte og forsikringsbaserte investeringsprodukter § 10 annet ledd og den foreslåtte nye loven om låneformidling § 11-9 som gir Finanstilsynets og departementets ansatte taushetsplikt for opplysninger om tiltak og sanksjoner knyttet til overtredelser av de aktuelle lovene, dersom offentliggjøring kan skape alvorlig uro på finansmarkedene eller påføre de berørte parter uforholdsmessig stor skade. Bestemmelsene tilsvarer verdipapirhandelloven § 19-6 tredje ledd, hvitvaskingsloven § 45 første ledd og verdipapirfondloven § 11-8 første ledd. Finanstilsynet legger til grunn at taushetsplikten etter de foreslåtte bestemmelsene bare gjelder så lenge vilkårene i bestemmelsene er oppfylt. Hvis det for eksempel i et begrenset tidsrom vil kunne skape alvorlig uro på finansmarkedene om opplysningene blir offentliggjort, og forholdene senere endrer seg slik at det ikke lenger er fare for slik uro, vil Finanstilsynet ha plikt til å offentliggjøre opplysningene, jf. også unntaket fra taushetsplikt i forvaltningsloven § 13 a nr. 3 når det ikke lenger er behov for beskyttelse fordi ingen berettiget interesse tilsier at de holdes hemmelig.»

Forsikringsdistribusjonsdirektivet forutsetter at administrative sanksjoner og andre forvaltningstiltak skal kunne ilegges juridiske personer og fysiske personer som anses ansvarlige for overtredelsen. I høringsnotatet om gjennomføringen av forsikringsdistribusjonsdirektivet i norsk rett uttaler Finanstilsynet at det vil være lite praktisk at pålegg om retting og vedtak om sletting av registrering retter seg mot fysiske personer.

Finanstilsynet viser til at tilsynets vedtak kan påklages etter reglene i forvaltningsloven, jf. artikkel 31 nr. 5 som forutsetter at sanksjoner og tiltak skal være omfattet av klageadgang.

Finanstilsynet foreslår i utkastet § 44 en bestemmelse om tilsyn med overholdelse av kravene i loven. Finanstilsynet viser til at foretakenes opplysningsplikt overfor Finanstilsynet følger av finanstilsynsloven § 3. I medhold av nevnte bestemmelse kan Finanstilsynet også be om all den informasjon som anses nødvendig for å føre tilsyn med overholdelse av foretakenes virksomhet, og opplysningsplikten kan dessuten pålegges den enkelte medarbeider. Samarbeid med andre lands myndigheter og europeiske tilsynsmyndigheter er regulert av finanstilsynsloven § 7 første ledd med forskrifter, og legger til rette for at Finanstilsynet kan dele informasjon.

10.5 Høringsinstansenes merknader

Ingen høringsinstanser har gitt merknader til forslagene fra Finanstilsynet i høringsnotatet om gjennomføringen av forsikringsdistribusjonsdirektivet.

Norsk Presseforbund, Norsk Journalistlag, Norsk Redaktørforening og Mediebedriftenes Landsforening har gitt merknader til Finanstilsynets forslag til regler om taushetsplikt i høringsnotatet 19. desember 2019, og disse mener at det bør lovfestes en plikt til å offentliggjøre endelige vedtak om administrative sanksjoner. De mener også at Finanstilsynets forslag om taushetsplikt er uklare og for vidt formulert.

Tv2 mener det bør presiseres i loven at offentligheten som hovedregel skal ha innsyn. Tv2 mener også at forslaget til taushetsplikt er for skjønnsmessig formulert.

10.6 Departementets vurdering

Departementet foreslår et kapittel i ny forsikringsformidlingslov om tilsyn, tilbakekall, sanksjoner og straff mv., se lovforslaget kapittel 10.

Departementet foreslår i § 10-1 en bestemmelse som angir at Finanstilsynet fører tilsyn med overholdelse av bestemmelsene gitt i eller i medhold av loven. Tilsynet føres i samsvar med reglene i lovforslaget her, og finanstilsynsloven.

Lovforslaget § 10-2 og § 10-3 inneholder regler om retting og tilbakekall og sletting. Bestemmelsene bygger på Finanstilsynets forslag, og er nærmere omtalt i spesialmerknadene.

Departementet viser til at forsikringsdistribusjonsdirektivet kapittel VII angir hvilke reaksjoner som tilsynsmyndighetene som minimum skal ha til rådighet ved overtredelse av regelverket. Ved overtredelse av nasjonale regler som gjennomfører direktivets bestemmelser om god forretningsskikk i kapittel V og VI ved distribusjon av forsikringsbaserte investeringsprodukter, er det krav om reaksjonsformer som i dag ikke følger av gjeldende rett (ledelseskarantene og overtredelsesgebyr), se artikkel 33 nr. 1 bokstav e og nr. 2. Imidlertid åpner direktivet for at slike reaksjonsformer kan unnlates, dersom overtredelse er omfattet av nasjonale strafferettslige sanksjoner, jf. artikkel 31 nr. 2.

Departementet viser til at det i april 2020 ble sendt på høring et utkast til regler om overtredelsesgebyr og ledelseskarantene, som nå er til behandling i Finansdepartementet. Departementet viser til at det vil være fordeler forbundet med å behandle disse forslagene samlet. Departementet legger på denne bakgrunn opp til at regler om overtredelsesgebyr og ledelseskarantene mv. til gjennomføring av direktivet, vurderes som en del av denne gjennomgangen.

Departementet deler Finanstilsynets vurdering av at det også fremover er behov for en straffebestemmelse for overtredelse av forsikringsformidlingsloven. I forarbeidene til gjeldende forsikringsformidlingslov er det lagt vekt på at straffebestemmelsen kan bidra til disiplin med hensyn til den regulering som gjelder for forsikringsformidling, jf. spesialmerknaden til § 9-5 i Ot.prp. nr. 55 (2004–2005). Departementet viser til at overtredelse av regler som gjelder adgangen til å kunne drive forsikringsformidlingsvirksomhet, krav til foretakets organisering og virksomhet, herunder kravet til god forretningsskikk, har stort skadepotensiale. Dette er regler som skal beskytte markedet og den enkelte kunde.

Departementet foreslår etter dette en bestemmelse om straff i lovforslaget § 10-4, som er utformet på bakgrunn av Finanstilsynets utkast. Straffebestemmelsen omfatter overtredelse av følgende bestemmelser:

• § 3-1 om adgangen til å drive forsikringsformidling

• § 4-1 første ledd, § 4-2 første ledd og § 4-3 første ledd om adgangen for norske forsikringsformidlingsforetak til å drive virksomhet i utlandet

• § 5-5 første ledd om adgangen for forsikringsformidlingsforetak med hovedsete utenfor EØS til å etablere filial her i riket

• § 7-1 om forsikringsplikt

• § 8-3 om klientkonto

• § 8-5 om bruken av underagenter

• § 8-6 om hvilke forsikringsforetak som kan overta forsikringsrisikoen

• § 8-7 om opplysningsplikt overfor Norsk Naturskadepool

• § 8-8 om taushetsplikt

• § 9-1 om god forretningsskikk

Etter lovforslaget § 10-4 kan brudd på bestemmelsene nevnt ovenfor straffes med bøter eller fengsel i inntil ett år. Dette er i samsvar med gjeldende forsikringsformidlingslov § 9-5. Brudd på bestemmelser i utfyllende forskrifter kan straffes når det i forskriften er fastsatt at overtredelse er straffbart. I tråd med Finanstilsynets utkast og hva som er gjeldende rett, er skyldkravet uaktsomhet eller forsett. Ved overtredelse av kravet til god forretningsskikk beror det på en vurdering av om bruddene er grove eller gjentatte, i likhet med gjeldende forsikringsformidlingslov.

Straffebestemmelsen er noe utvidet sammenlignet med gjeldende rett. Siden enkelte av bestemmelsene som kan sanksjoneres med straff har gjennomgått forandringer, er det ikke fullstendig korrespondanse med gjeldende regler. Ettersom de fleste bestemmelsene i lovforslaget retter seg mot forsikringsformidlingsforetak generelt, er virksomheten til forsikringsagentforetak i større grad enn tidligere omfattet av straffebestemmelsen. Departementet viser til at overtredelser av kravet til god meglerskikk er straffebelagt etter gjeldende regler, jf. någjeldende forsikringsformidlingsloven § 9-5 annet ledd. I lovforslaget foreslås dette videreført, likevel slik at handlingsnormen retter seg mot kravet til god forretningsskikk som tar opp i seg kravet til god meglerskikk etter gjeldende lov.

Det vil på et senere tidspunkt kunne være aktuelt å vurdere utformingen av straffebestemmelsen på nytt, blant annet i lys av arbeidet med regler om overtredelsesgebyr og ledelseskarantene mv. som er omtalt ovenfor.

Departementet deler Finanstilsynets vurdering om at det i denne omgang ikke er behov for endringer eller ytterligere regler i finansforetakslovens for å gjennomføre reglene i forsikringsdistribusjonsdirektivet om sanksjoner mv.

For å gjennomføre forsikringsdistribusjonsdirektivet artikkel 32, foreslår departementet å følge opp Finanstilsynets forslag i høringsnotatet fra desember 2019 om overtredelsesgebyr og ledelseskarantene i finansforetaksloven mv. Det vises til lovforslaget § 10-5 annet ledd til ny forsikringsformidlingslov og lovforslaget § 22-7 annet ledd til finansforetaksloven om taushetsplikt.

I høringen har Norsk Presseforbund, Norsk Journalistlag, Norsk Redaktørforening og Mediebedriftenes Landsforening samt TV 2 gitt uttrykk for at plikten til å offentliggjøre sanksjoner må fremgå av lovenes ordlyd.

Departementet viser til at regler som forsikringsdistribusjonsdirektivet artikkel 32, finnes i flere andre rettsakter på finansmarkedsområdet. Bestemmelsene som her foreslås av departementet, er utformet på bakgrunn av tilsvarende bestemmelser på andre områder i finansmarkedsreguleringen, som verdipapirhandelloven og verdipapirfondloven. Departementet viser til vurderingene i blant annet Prop. 154 L (2015–2016) kapittel 2.4.5.4 om at det ikke er behov for å innta regler om offentliggjøring i lovene. Tilsvarende følger også av Prop. 155 LS (2020–2021) kapittel 6.5.5 med videre henvisninger.

De ovennevnte høringsinstansene har videre hatt innvendinger mot utformingen av taushetspliktsbestemmelsen. Departementet viser til vurderingene i Prop. 155 LS (2020–2021) kapittel 6.5.5 der utformingen ble vurdert i lys av tilsvarende høringsinnspill:

«De ovennevnte høringsinstansene har også innvendt at unntakene om alvorlig uro på finansmarkedene og skade for partene, er for uklare og skjønnsmessig formulert. Departementet viser til at unntaket gjennomfører direktivforpliktelser, og at det sikrer god sammenheng i regelverket, både nasjonalt og i EØS, at unntakene er utformet i samsvar med direktivene. Dette bidrar blant annet til å sikre lik praktisering av reglene. Vilkårene er av denne grunn også gjennomgående benyttet i lovverket på departementets område. Departementet bemerker at det er ønskelig å ha ensartede løsninger på området. Vilkårene er innarbeidet på området og fungerer etter departementets syn godt.

Departementet finner det heller ikke hensiktsmessig å innskrenke vilkårene ytterligere fordi de faktiske og rettslige vurderingene vil kunne stille seg svært ulikt i ulike situasjoner. Vilkårene må være skjønnsmessige nettopp fordi det ofte er ulike interesser som må veies mot hverandre.»