14 Merknader

14.1 Kapittel 1. Formål, virkeområde mv.

Til § 1-1 Formål

Paragrafen bygger på Finanstilsynets utkast § 1, men med enkelte endringer.

Et hovedformål med loven er å legge til rette for at formidling av forsikringsavtaler skjer på en sikker og ordnet måte. Det er viktig at forsikringstakere kan ha tillit til forsikringsformidlingsforetak, og at forsikringstakere inngår forsikringsavtaler i samsvar med sine forsikringsbehov. Dette bør etter departementets syn også være retningsgivende for loven. Formidlingen av forsikringsavtaler bør også, innenfor rammen av dette, være effektiv.

Til § 1-2 Virkeområde

Paragrafenbygger på virkeområdet til gjeldende forsikringsformidlingslov og Finanstilsynets utkast § 2, men paragrafen har fått en noe annen utforming.

Førsteledd angir at loven gjelder for forsikringsformidling i Norge og norske forsikringsformidlingsforetaks virksomhet i utlandet. Bestemmelsen må ses i sammenheng med definisjoner og unntak som følger av §§ 1-3 og 1-4, samt reglene om adgangen til å drive forsikringsformidling. Det er gitt nærmere regler om norske forsikringsformidlingsforetaks virksomhet i utlandet i loven kapittel 4.

Loven gjelder for formidling av alle typer forsikringsavtaler. Det vises i den forbindelse til at forsikringsdistribusjonsdirektivet gjelder for distribusjon av all skadeforsikring, livsforsikring og gjenforsikring. Både kollektive og individuelle avtaler omfattes av direktivet. Det er av pedagogiske hensyn derfor presisert at loven gjelder for formidling av alle typer forsikringsavtaler, herunder formidling av gjenforsikringsprodukter, med mindre annet er bestemt i lov eller i medhold av lov. Det vises til gjeldende forsikringsformidlingslov § 1-1 første ledd og § 6-1, samt omtale i avsnitt 4.2.5.

Utformingen av virkeområdet innebærer at også utenlandske forsikringsformidleres virksomhet i Norge er omfattet i den utstrekning det følger av loven kapittel 5, jf. annet ledd. Se i den sammenheng nærmere omtale av grensekryssende virksomhet og filialetablering i proposisjonen avsnitt 9.

Tredje ledd er språklig justert sammenlignet med Finanstilsynets forslag i høringsnotatet, men er utformet i tråd med tilsvarende bestemmelser i finansforetaksloven § 1-2 tredje ledd og verdipapirhandelloven § 1-2 første ledd annet punktum.

Etter lov 17. juli 1925 nr. 11 om Svalbard § 2 gjelder ikke annen norsk lovgivning enn lovgivningen innen privatrett og strafferett og den norske lovgivning om rettspleien for Svalbard, uten at det er særskilt fastsatt. Departementet viser til at det kan være særlige forhold som tilsier at det kan være behov for tilpasninger i lovverket ved anvendelse på Svalbard. Det kan også være behov for å vurdere nærmere i hvilken grad loven skal gjelde for Norges økonomiske sone og for Jan Mayen og bilandene. Departementet foreslår derfor at Kongen i forskrift kan bestemme om hele eller deler av loven skal gjøres gjeldende for Norges økonomiske sone og for Svalbard, Jan Mayen og bilandene.

Til § 1-3 Forsikringsformidling

Paragrafen bygger på Finanstilsynets utkast §§ 3 og 4.

Definisjonen av «forsikringsformidling» i første ledd er i tråd med forsikringsdistribusjonsdirektivet koblet til definisjonen av «forsikringsdistribusjon». Det vises i den sammenheng til nærmere omtale i avsnitt 4.1.5 og 4.2.5 i proposisjonen.

Forsikringsformidling innebærer mellomleddsvirksomhet, der formidleren opptrer som bindeledd mellom forsikringsforetaket og forsikringstaker. Formidlingen må skje på ervervsmessig basis. Med det menes at formidlingen må skje mot vederlag eller annen økonomisk fordel eller ikke-økonomiske fordeler eller insentiver som tilbys eller gis i tilknytning til formidlingen, se blant annet artikkel 2 nr. 1 punkt 3 og 4 samt punkt 9 i forsikringsdistribusjonsdirektivet.

Annet ledd definerer «forsikringsdistribusjon», som i all hovedsak er en videreføring av «forsikringsformidling» i någjeldende forsikringsformidlingslov § 1-2 første ledd nr. 1, men med de endringer som følger av forsikringsdistribusjonsdirektivet.

Bokstav a viderefører gjeldende forsikringsformidlingslov § 1-2 første ledd nr. 1, likevel slik at det nå fremgår at det å gi råd er en del av forberedelsesfasen. Definisjonen som følger av bokstav a er vid, og dekker prosessene for å forberede, inngå, administrere og gjennomføre en forsikringsavtale. I hvilken grad forsikringsformidlingsforetaket har adgang til å binde sin oppdragsgiver vil bero på fullmaktsforholdet, og løses ikke i forsikringsformidlingsloven.

På det forberedende stadiet, det vil si før en forsikringsavtale er inngått, vil det å legge frem, gi råd om, foreslå eller utføre annet forberedende arbeid utgjøre forsikringsformidling. Videre vil det å inngå en forsikringsavtale på annens regning utgjøre forsikringsformidling. Departementet viser i den forbindelse til at en forsikringsformidler opptrer som bindeledd mellom forsikringsforetaket og kunde, og ikke selger egne forsikringer. Ved inngåtte forsikringsavtaler, vil det å bistå ved forvaltningen og gjennomføringen av avtalen utgjøre forsikringsformidling. Departementet viser til at dette for eksempel vil omfatte rådgivning i forbindelse med forvaltningen av en forsikringsavtale eller håndtering av premie.

Bokstav b presiserer at virksomhet som består i å levere opplysninger om en eller flere forsikringsavtaler i overensstemmelse med kundens valgte kriterier via et nettsted eller andre medier, for eksempel nettsteder som gir pris- og produktsammenligning, omfattes av definisjonen av forsikringsdistribusjon. Det er imidlertid en forutsetning at kunden direkte eller indirekte kan inngå en forsikringsavtale gjennom den aktuelle løsningen. Av fortalen til forsikringsdistribusjonsdirektivet punkt 12 fremgår det at nettportaler som er opprettet eller administrert av offentlige myndigheter eller forbrukerorganisasjoner, og som ikke har til formål å inngå avtaler, men utelukkende sammenligner forsikringsprodukter, faller utenfor definisjonen.

Tredje ledd viderefører i hovedsak de unntak som følger av gjeldende rett med enkelte språklige endringer, jf. någjeldende forsikringsformidlingslov § 1-1 annet ledd. Bestemmelsene gjennomfører forsikringsdistribusjonsdirektivet artikkel 2 nr. 2.

Virksomhet som nevnes i bokstav a til c regnes ikke som forsikringsdistribusjon. Unntakene er formulert som unntak fra definisjonen av forsikringsdistribusjon og innebærer at slik virksomhet kan drives uten hinder av reglene i kapittel 3 i loven, sml. også direktivet artikkel 2 nr. 2.

I bokstav a unntas virksomhet som består i å gi opplysninger ved enkelte anledninger som ledd i annen yrkesvirksomhet, dersom formålet ikke er å bistå kunden med inngåelse eller gjennomføring av en forsikringsavtale. Det forutsettes at det ikke gjøres noe ytterligere for å bistå med å inngå eller oppfylle en forsikringsavtale. Bestemmelsen gjennomfører artikkel 2 nr. 2 bokstav a i forsikringsdistribusjonsdirektivet. I fortalen til direktivet punkt 14 fremgår det at bestemmelsen får anvendelse på for eksempel skatteeksperter eller advokater, som ved enkelte anledninger gir opplysninger om forsikringsavtaler som ledd i annen yrkesvirksomhet.

Unntaket for kontaktformidling og formidling av generelle opplysninger i bokstav b gjennomfører artikkel 2 nr. 2 bokstav c og bokstav d i forsikringsdistribusjonsdirektivet.

I bokstav c unntas virksomhet som består i å ivareta administrasjonen av et forsikringsforetaks skadebehandling, eller taksering og sakkyndige vurderinger av skader. Bestemmelsen svarer til artikkel 2 nr. 2 bokstav b i direktivet.

Det fremgår av fjerde ledd at Finanstilsynet i tvilstilfelle avgjør om en virksomhet driver forsikringsformidling, sml. någjeldende forsikringsformidlingslov § 1-1 femte ledd.

Til § 1-4 Unntak fra loven

Paragrafen inneholder unntak fra loven.

Etter første ledd unntas forsikringsformidling som utøves av et forsikringsforetak. Selv om det vil kunne være behov for å fastsette nærmere regler om slik formidlingsvirksomhet, bør regler om dette som et utgangspunkt følge av finansforetaksloven som regulerer forsikringsforetakets virksomhet for øvrig.

Departementet kan i særskilte tilfeller unnta foretak fra en eller flere bestemmelser i loven, og sette vilkår for slike unntak, jf. annet ledd. Departementet kan i forskrift blant annet gjøre unntak for nærmere angitte forsikringer eller ved formidling til særskilte kundegrupper, for eksempel ved formidling av forsikringer som dekker store risikoer. Forskriftshjemmelen vil også kunne benyttes dersom det viser seg behov for å unnta for eksempel aksessoriske forsikringsagentforetak fra en eller flere bestemmelser i loven.

Til § 1-5 Forskrifter

Paragrafen gir departementet hjemmel til å gi forskrifter om gjennomføring, utfylling og avgrensning av loven. Forskriftshjemmelen supplerer de mer konkrete forskriftshjemlene som er inntatt i andre bestemmelser i loven. Hjemmelen vil blant annet kunne benyttes til å gjennomføre mer detaljerte EU/EØS-rettsakter som er fastsatt av EU-kommisjonen.

Forskriftshjemmelen dekker også virkeområdet mer generelt, og kan for eksempel benyttes i tilfeller der det er behov for å beskytte lovens formål, der dette ikke kan oppnås gjennom andre bestemmelser i loven. Dette kan være tilfellet der regler er nødvendig for å ivareta hensynet til forsikringskunden eller forsikringsmarkedets virkemåte. Selv om forskriftshjemmelen er vidt formulert og dekker virkeområde i loven mer generelt, er kompetansen avgrenset ved at eventuelle forskrifter vil måtte ha et innhold i tråd med de rammer som er fastlagt i loven.

14.2 Kapittel 2. De ulike typer forsikringsformidling

Til § 2-1 Forsikringsmegling

Paragrafensvarer i hovedsak til Finanstilsynets utkast § 6, men er utformet som en definisjon av forsikringsmegling. Kapittel 2 angir de ulike typer forsikringsformidling som kan drives etter loven. At det krever tillatelse for å kunne drive forsikringsmegling, følger av kapittel 3.

Definisjonen av forsikringsmegling innebærer en videreføring av gjeldende rett, jf. någjeldende forsikringsformidlingslov § 1-2 første ledd nr. 2.

Et forsikringsmeglingsforetak representerer forsikringstaker (oppdragsgiver/kunde) og skal ivareta kundens interesser overfor forsikringsforetaket. Forsikringsmeglingsforetakets hovedoppgave består i å kartlegge kundens forsikringsbehov. Foretaket vil deretter innhente anbud fra forsikringsforetakene i markedet, og på bakgrunn av en vurdering av de tilbudene som mottas, gi kunden råd med hensyn til valg av forsikringsløsning. Det er imidlertid ikke nødvendig at forsikringsmeglingsforetaket gir råd på grunnlag av en analyse av et stort antall tilgjengelige forsikringsavtaler. Foretaket kan også gi råd på basis av tilbud fra ett forsikringsforetak, så lenge ikke forsikringsmeglingsforetaket er avtalemessig bundet til å gi tilbud fra dette foretaket. Det vises ellers til avsnitt 8.1.5.3 i proposisjonen for en nærmere omtale av forsikringsmeglingsforetakets uavhengighet.

Forsikringsmeglingsvirksomhet og gjenforsikringsmeglingsvirksomhet kan drives i samme foretak. Imidlertid må forsikringsagentvirksomhet og forsikringsmeglingsvirksomhet drives i forskjellige juridiske enheter.

Til § 2-2 Gjenforsikringsmegling

Paragrafen svarer i hovedsak til Finanstilsynets utkast § 7, men er utformet som en definisjon av gjenforsikringsmegling. Kapittel 2 angir de ulike typer forsikringsformidling som kan drives etter loven. At det krever tillatelse for å kunne drive gjenforsikringsmegling, følger av kapittel 3.

Definisjonen av gjenforsikringsmegling innebærer en videreføring av gjeldende rett, jf. någjeldende forsikringsformidlingslov § 1-2 første ledd nr. 3.

Gjenforsikringsmegling vil i hovedsak tilsvare samme aktivitet som forsikringsmegling, men knyttet til gjenforsikringsavtaler og ikke direkte forsikringer. Det innebærer at kunde/oppdragsgiver er et forsikringsforetak, og at rådgivning ytes i forbindelse med inngåelse av en gjenforsikringsavtale.

Til § 2-3 Forsikringsagentvirksomhet

Paragrafen svarer i hovedsak til Finanstilsynets utkast § 8, men er utformet som en definisjon av forsikringsagentvirksomhet. Kapittel 2 angir de ulike typer forsikringsformidling som kan drives etter loven. At det kreves registrering for å kunne drive forsikringsagentvirksomhet, følger av kapittel 3.

Definisjonen av forsikringsagentvirksomhet innebærer en videreføring av gjeldende rett, jf. någjeldende forsikringsformidlingslov § 1-2 første ledd nr. 4.

En forsikringsagent representerer et eller flere forsikringsforetak og er en salgskanal for forsikringsforetaket. Forsikringsagenten handler fullt og helt på forsikringsforetakets ansvar for de forsikringene som formidles.

Forsikringsagentvirksomhet og forsikringsmeglingsvirksomhet kan ikke drives i samme juridiske enhet.

Til § 2-4 Aksessorisk forsikringsagentvirksomhet

Paragrafen svarer i hovedsak til Finanstilsynets utkast § 9, men er utformet som en definisjon av aksessorisk forsikringsagentvirksomhet. Kapittel 2 angir de ulike typer forsikringsformidling som kan drives etter loven. At det som hovedregel kreves registrering for å kunne drive aksessorisk forsikringsagentvirksomhet følger av kapittel 3, se likevel unntak fra registreringsplikten nevnt nedenfor.

Definisjonen av aksessorisk forsikringsagentvirksomhet er ny sammenlignet med gjeldende rett. Regler om aksessorisk forsikringsagentvirksomhet var tidligere gitt i forskrift, men er nå flyttet til lov.

En aksessorisk forsikringsagent tilbyr forsikringer på vegne av et eller flere forsikringsforetak som tilleggsvirksomhet til sin hovedvirksomhet.

Definisjonen i første ledd svarer til artikkel 2 nr. 1 punkt 4 i forsikringsdistribusjonsdirektivet. Aksessorisk forsikringsformidlingsvirksomhet omfatter virksomhet som ikke drives av en bank, kredittforetak eller et verdipapirforetak, og hvor

• forsikringsformidling ikke er yrkesmessig hovedvirksomhet

• formidlingen gjelder forsikringsprodukter som er et supplement til en vare eller tjeneste

• forsikringsproduktet ikke er livsforsikring eller ansvarsforsikring, med mindre forsikringen er et supplement til den vare eller tjenesten som formidleren tilbyr i sitt hovederverv.

At banker, kredittforetak eller verdipapirforetak ikke kan registrere seg som en aksessorisk forsikringsagent er en endring sammenlignet med gjeldende rett, men i tråd med forsikringsdistribusjonsdirektivet.

I annet ledd gjøres det unntak fra registreringsplikten for enkelte former for aksessorisk forsikringsagentvirksomhet. Bestemmelsen viderefører unntaket fra registreringsplikten for foretak som formidler forsikringsavtaler med dekninger som er et supplement til en vare eller tjeneste levert av formidleren, når nærmere vilkår er oppfylt, jf. någjeldende forsikringsformidlingslov § 1-1 annet ledd, men med de endringer som følger av direktivet artikkel 1 nr. 3. Det vises i den forbindelse til avsnitt 4.1 i proposisjonen for nærmere omtale.

14.3 Kapittel 3. Vilkår for å drive forsikringsformidling, søknad, tildeling mv.

Til § 3-1 Adgang til å drive forsikringsformidling

Paragrafen bygger på Finanstilsynets utkast § 5. Paragrafen fastslår at forsikringsformidling bare kan drives av foretak som har tillatelse til å drive forsikringsmegling (forsikringsmeglingsforetak) eller gjenforsikringsmegling (gjenforsikringsmeglingsforetak) eller foretak som er registrert som forsikringsagentforetak eller aksessorisk forsikringsagentforetak i Finanstilsynets virksomhetsregister, med mindre annet er bestemt i lov eller forskrifter gitt i medhold av lov.

En endring sammenlignet med gjeldende rett er at også underagenter, det vil si forsikringsagentforetak som har avtale om formidling med et annet forsikringsagentforetak (hovedagenten), må registreres for å kunne drive forsikringsformidling.

Bestemmelsen her er ikke til hinder for at forsikringsformidlingsvirksomhet drives av aksessoriske forsikringsagentforetak som er unntatt fra registreringsplikt eller forsikringsforetak som driver forsikringsformidling, se § 1-4 første ledd og § 2-4 annet ledd.

Til § 3-2 Søknad om å drive forsikringsformidling

Paragrafen bygger på Finanstilsynets utkast § 11, og inneholder blant annet regler om innholdet i en søknad om å drive forsikringsformidling.

Det fremgår av første ledd at en søknad skal sendes til Finanstilsynet. Søknaden skal angi hva det søkes om, og inneholde de opplysninger som må anses å være av betydning for Finanstilsynets behandling av søknaden.

Minstekrav til søknaden følger av første ledd bokstav a til e. For det første må søknaden inneholde dokumentasjon for at kravene i § 3-4 er oppfylt, jf. bokstav a. Det vises i denne sammenheng til § 3-3 som gjelder registrering som forsikringsagentforetak eller aksessorisk forsikringsagentforetak. Videre må søknaden inneholde en beskrivelse av hvilke forsikringer foretaket skal formidle, jf. bokstav b.

Nytt sammenlignet med gjeldende lov, er at foretaket må gi informasjon om fysiske og juridiske personer som har eierandeler i foretaket på over 10 prosent samt størrelsen på eierandelene, og opplysninger om identiteten på fysiske og juridiske personer som må anses å ha nære forbindelser med foretaket, jf. bokstav c og d. I tillegg skal foretaket opplyse om at forholdene nevnt ovenfor ikke er til hinder for Finanstilsynets mulighet til å føre effektivt tilsyn med virksomheten, jf. bokstav e. Det vises til forsikringsdistribusjonsdirektivet artikkel 3 nr. 6.

Annet ledd inneholder fristregler for å behandle en søknad. Søknaden skal behandles senest tre måneder etter at en komplett søknad er mottatt. Fristen begynner å løpe når all informasjon og alle dokumenter som er nødvendig for å vurdere søknaden, er mottatt. Bestemmelsen gjennomfører forsikringsdistribusjonsdirektivet artikkel 3 nr. 5. For øvrig gjelder forvaltningslovens saksbehandlingsregler.

Departementet kan i medhold av tredje ledd gi regler i forskrift som utfyller paragrafen.

Til § 3-3 Registrering som forsikringsagentforetak eller aksessorisk forsikringsagentforetak, kontroll av vilkår mv.

Paragrafen bygger på Finanstilsynets utkast § 12.

Etter første ledd påhviler det forsikringsforetaket å påse at vilkårene for å kunne drive forsikringsformidling etter § 3-4 første ledd, er oppfylt for foretaket som forsikringsforetaket selv eller forsikringsforetakets agenter har avtale om formidling av forsikringer med. Begrepet «foretak» benyttes her for å synliggjøre de situasjoner der foretaket søker om registrering til å kunne drive virksomhet. Begrepet skal likevel ikke forstås som en avgrensning til disse situasjonene. Et forsikringsforetak har også plikt til å påse at vilkårene er oppfylt selv om foretaket allerede er registrert. Det er bare der vilkårene er oppfylt, at forsikringsforetaket skal gi en bekreftelse til foretaket.

Ved søknad om registrering som forsikringsagentforetak eller aksessorisk forsikringsagentforetak skal foretaket vedlegge bekreftelse som nevnt i første ledd som dokumentasjon for at vilkårene for registrering er oppfylt, jf. annet ledd.

Finanstilsynet kan be om mer informasjon når dette er nødvendig for Finanstilsynets vurdering av søknaden.

Tredje ledd inneholder en forskriftshjemmel for departementet til å gi regler om forsikringsforetakets bekreftelse, opphør av agentavtale og om oppbevaring av dokumentasjon.

Til § 3-4 Tillatelse, registrering, vilkår mv.

Paragrafen bygger på Finanstilsynets utkast § 10, og angir blant annet hvilke vilkår som må være oppfylt for å kunne drive forsikringsformidling.

Det følger av første ledd at kompetanse til å gi et foretak tillatelse til å drive forsikringsmegling eller gjenforsikringsmegling eller registrere et foretak som forsikringsagentforetak eller aksessorisk forsikringsagentforetak, ligger hos Finanstilsynet. Videre er det i samsvar med alminnelige forvaltningsrettslige prinsipper bestemt at det kan settes vilkår for tillatelsen eller registreringen. Slike vilkår må være i samsvar med de formål som lovgivningen skal ivareta.

Første ledd bokstav a fastsetter at et foretak må være organisert som aksjeselskap, allmennaksjeselskap, ansvarlig selskap, forening, sparebank eller enkeltpersonforetak. Siden lovforslaget oppstiller krav til selskapsrettslig organisering, medfører det at fysiske personer ikke kan drive forsikringsformidling. Dette er en videreføring av gjeldende forsikringsformidlingslov.

For virksomhet som er organisert som aksjeselskap eller allmennaksjeselskap, er det krav etter loven at foretaket må ha fullt innbetalt aksjekapital på søknadstidspunktet, jf. bokstav b. Dette kravet er nytt sammenlignet med någjeldende forsikringsformidlingslov, og er utformet etter mønster av eiendomsmeglingsloven § 2-6 første ledd nr. 4. Det vises til nærmere omtale i avsnitt 5.2.5 i proposisjonen.

Bokstav c viderefører kravet om at foretaket må dokumentere at det ikke er under konkursbehandling, se någjeldende forsikringsformidlingslov § 2-2 første ledd nr. 2.

Foretaket må oppfylle kravene til forsikring som følger av kapittel 7 i lovforslaget, jf. bokstav d. Kravene som oppstilles i loven er nærmere omtalt i proposisjonen avsnitt 5.3, og innebærer i hovedsak en videreføring av gjeldende rett. Dersom et forsikringsforetak har påtatt seg fullt ansvar for forsikringsagentforetakets erstatningsansvar, skal dette fremgå av bekreftelsen fra forsikringsforetaket.

Bokstav e viderefører kravet om foretaket må dokumentere at relevante personer oppfyller kravene til faglige kvalifikasjoner og hederlig vandel (egnethetskrav). Sammenlignet med nåværende forsikringsformidlingslov, er personkretsen utvidet ved at også styret i forsikringsmeglingsforetaket og forsikringsagentforetaket er omfattet av egnethetskrav. I tillegg skal forsikringsmeglere, inkludert gjenforsikringsmeglere, og forsikringsagenter egnethetsvurderes i forbindelse med søknaden om å drive forsikringsformidling. Egnethetskravene er nærmere omtalt i avsnitt 6 i proposisjonen.

Etter annet ledd kan Finanstilsynet avslå en søknad om å drive forsikringsformidling dersom det foreligger forhold som er egnet til å hindre effektivt tilsyn med forsikringsformidlingsforetaket. Bestemmelsen må ses i sammenheng med opplysningsplikten som følger av utkastet § 3-2 første ledd bokstav c til e, herunder at foretaket skal opplyse om at forhold som er nevnt i utkastet § 3-2 første ledd bokstav c og d ikke er til hinder for Finanstilsynets mulighet til å føre effektivt tilsyn med virksomheten.

I tredje ledd er det inntatt en forskriftshjemmel for departementet til å gjøre unntak fra, avgrense eller utfylle paragrafen. Med hjemmel i denne bestemmelsen kan departementet for eksempel tillate andre foretaksformer enn det som følger av første ledd bokstav a.

Til § 3-5 Igangsetting av virksomhet

Paragrafen bygger på Finanstilsynets utkast § 13, og fastsetter at forsikringsformidlingsvirksomhet ikke kan igangsettes før foretaket er oppført i Finanstilsynets register. Det er for øvrig et krav etter direktivet at en forsikringsformidler før en avtale inngås, skal gi kunden informasjon om hvilket register formidleren er oppført i, og hvordan det kan kontrolleres at foretaket er registrert, jf. artikkel 18 a) nr. 4.

Aksessoriske forsikringsagentforetak som er unntatt kravet om registrering etter loven, trenger ikke å være registrert i Finanstilsynets register for å kunne igangsette virksomhet. Tilsvarende gjelder for forsikringsforetak som driver forsikringsformidling.

14.4 Kapittel 4. Norske forsikringsformidlingsforetaks virksomhet i utlandet

Til § 4-1 Etablering av filial i annen EØS-stat

Paragrafen bygger på Finanstilsynets utkast § 14, men med enkelte endringer. Paragrafen regulerer adgangen for norske forsikringsformidlingsforetak til å drive virksomhet gjennom filial i annen EØS-stat. Det vises til forsikringsdistribusjonsdirektivet artikkel 6, og nærmere omtale i avsnitt 9.2.5.

Første og annet ledd stiller krav om at forsikringsformidlingsforetaket må gi Finanstilsynet melding før filialen kan etableres, og angir hva meldingen som et minimum skal inneholde. Meldingen skal blant annet sette Finanstilsynet i stand til å vurdere om forsikringsformidlingsforetakets organisering og finansielle situasjon er forsvarlig i forhold til virksomheten som er planlagt. Regler om Finanstilsynets behandling av meldingen følger av tredje og fjerde ledd.

Etter femte ledd skal forsikringsformidlingsforetaket gi melding til Finanstilsynet om enhver endring i forhold som nevnt i annet ledd senest en måned før endringen gjennomføres.

Sjette ledd gir departementet forskriftshjemmel til å gi utfyllende regler og gjøre unntak fra reglene i paragrafen.

Til § 4-2 Grensekryssende virksomhet i annen EØS-stat

Paragrafen bygger på Finanstilsynets utkast § 15 og regulerer adgangen for norske forsikringsformidlingsforetak til å drive grensekryssende virksomhet i annen EØS-stat. Det vises til forsikringsdistribusjonsdirektivet artikkel 4, og nærmere omtale i avsnitt 9.2.5 i proposisjonen.

Første og annet ledd stiller krav om at forsikringsformidlingsforetaket må gi Finanstilsynet melding før forsikringsformidlingsforetaket kan tilby grensekryssende tjenester i annen EØS-stat, og angir hva meldingen som et minimum skal inneholde. Regler om Finanstilsynets behandling av meldingen følger av tredje ledd.

Etter fjerde ledd skal forsikringsformidlingsforetaket gi melding til Finanstilsynet om enhver endring i forhold som nevnt i annet ledd senest en måned før endringen gjennomføres.

Femte ledd gir departementet forskriftshjemmel til å gi forskrifter som gjør unntak fra, avgrenser eller utfyller bestemmelsene i paragrafen.

Til § 4-3 Norske forsikringsformidlingsforetaks virksomhet utenfor EØS

Paragrafen viderefører någjeldende forsikringsformidlingslov § 8-1 første ledd og femte ledd første punktum.

Etter første ledd skal et norsk forsikringsformidlingsforetak som ønsker å drive virksomhet i en stat som ikke omfattes av EØS-avtalen («tredjeland»), gi Finanstilsynet melding om dette. I hvilken grad det er anledning for et norsk forsikringsformidlingsforetak til å drive virksomhet i et tredjeland, beror på reglene i det aktuelle landet.

Finanstilsynet kan i medhold av annet ledd forby formidling av forsikringer til forsikringsforetak med hovedsete i stat utenfor EØS med vilkår eller premier som Finanstilsynet finner å være ubetryggende eller urimelige.

I medhold av tredjeledd kan departementet i forskrift gjøre unntak fra, avgrense eller utfylle reglene i paragrafen her, herunder gi regler om hva meldingen til Finanstilsynet skal inneholde, Finanstilsynets behandling av meldingen og krav til virksomheten som forsikringsformidlingsforetaket driver i utlandet.

14.5 Kapittel 5. Utenlandske forsikringsformidlingsforetaks virksomhet i Norge

Til § 5-1 Filial av forsikringsformidlingsforetak registrert i en annen EØS-stat

Paragrafen svarer til Finanstilsynets utkast § 16, men med enkelte språklige endringer og andre tilpasninger. Paragrafen regulerer adgangen for forsikringsformidlingsforetak registrert i en annen EØS-stat til å drive virksomhet gjennom filial her i riket i medhold av sin hjemstatstillatelse. Sammenlignet med någjeldende forsikringsformidlingslov § 8-2 har lovforslaget mer omfattende regler om filialetablering.

EØS-reglene om filialetablering bygger på et system der tilsynsmyndigheten i hjemstaten må sende nærmere angitt informasjon til tilsynsmyndigheten i vertslandet, før virksomhet kan etableres, jf. forsikringsdistribusjonsdirektivet artikkel 6. Dette er gjennomført ved opplysningskravene og regler om saksbehandling i første og annet ledd.

Første ledd bokstav a til e angir hvilke opplysninger som tilsynsmyndighetene i forsikringsformidlingsforetakets hjemstat, skal gi til Finanstilsynet. Disse er i samsvar med direktivet artikkel 6 nr. 1. Finanstilsynet skal gi tilsynsmyndigheten i hjemstaten en oversikt over hvilke regler som vil gjelde for virksomheten her i riket, jf. annet ledd.

Før filialvirksomheten kan starte opp, må foretaket registreres i Foretaksregisteret, jf. foretaksregisterloven § 2-1 annet ledd. Dette følger av annet ledd annet punktum.

Departementet kan i medhold av tredje ledd gi forskrifter som gjør unntak fra, avgrenser eller utfyller reglene i paragrafen her.

Til § 5-2 Anvendelse av regler om etablering av filial

Paragrafen svarer til Finanstilsynets utkast § 18.

Første ledd bygger på forsikringsdistribusjonsdirektivet artikkel 6 nr. 1 annet avsnitt hvor det fremgår at enhver permanent tilstedeværelse på vertsstatens territorium skal regnes som en filialetablering. En filial kan ta form som et agentur som etableres av det utenlandske forsikringsformidlingsforetaket i vertsstaten, jf. artikkel 2 nr. 12. Det presiseres også i fortalen at en filial kan være en person som er uavhengig, men som har fullmakt til å handle på vegne av formidleren, jf. punkt 25.

Ved behov kan departementet fastsette utfyllende regler i forskrift i medhold av annet ledd.

Til § 5-3 Grensekryssende virksomhet fra forsikringsformidlingsforetak registrert i en annen EØS-stat

Paragrafen svarer til Finanstilsynets utkast § 17, men med enkelte språklige justeringer. Paragrafen regulerer adgangen for forsikringsformidlingsforetak registrert i en annen EØS-stat til å drive grensekryssende virksomhet her i riket i medhold av sin hjemstatstillatelse. Sammenlignet med gjeldende forsikringsformidlingslov § 8-2 har paragrafen mer omfattende regler om grensekryssende virksomhet.

EØS-reglene bygger på et system der tilsynsmyndigheten i hjemstaten må sende nærmere angitt informasjon til tilsynsmyndigheten i vertslandet, før virksomheten kan starte opp, jf. forsikringsdistribusjonsdirektivet artikkel 4. Dette er gjennomført ved opplysningskravene i første ledd. Bokstav a til c angir hvilke opplysninger som tilsynsmyndigheten i forsikringsformidlingsforetakets hjemstat, skal gi til Finanstilsynet. Disse er i samsvar med artikkel 4 nr. 1.

I medhold av annet ledd kan det i forskrift gis regler som utfyller, avgrenser eller gjør unntak fra reglene i paragrafen her.

Til § 5-4 Virksomhet i forsikringsformidlingsforetak registrert i en annen EØS-stat

Paragrafen bygger på Finanstilsynets utkast § 19. Paragrafen angir hvilke regler som kommer til anvendelse på virksomheten i Norge for forsikringsformidlingsforetak som er registrert i en annen EØS-stat. Det vises til någjeldende forsikringsformidlingslov § 8-2 første ledd annet punktum. For øvrig gjelder annen norsk lovgivning i den utstrekning det følger av de relevante lovene.

I første ledd er det listet opp hvilke bestemmelser i loven som kommer til anvendelse for filialer av forsikringsformidlingsforetak med hovedsete i annen EØS-stat som driver virksomhet her i riket i medhold av reglene om gjensidig anerkjennelse i § 5-1. Angivelsen av hvilke bestemmelser som kommer til anvendelse bygger på Finanstilsynets forslag og gjeldende forsikringsformidlingslov, men med enkelte justeringer.

I tillegg til kapittel 1 om virkeområde mv. gjelder følgende bestemmelser for filialen:

• § 8-1 tredje ledd om produktstyring

• § 8-4 om særlige krav til forsikringsmeglingsforetak

• § 8-8 om taushetsplikt

• § 9-1 om god forretningsskikk

• § 9-3 om styring og håndtering av interessekonflikter

• § 9-4 om lønnsordning og vederlag

• § 10-1 om tilsyn

• § 10-2 om pålegg om retting

• § 10-4 om straff

I annet ledd er tilsvarende bestemmelser listet opp for forsikringsformidlingsforetak med hovedsete i annen EØS-stat som driver grensekryssende virksomhet her i riket i medhold av reglene om gjensidig anerkjennelse etter § 5-3.

I medhold av forskriftshjemmelen i tredje ledd kan det blant annet fastsettes utfyllende regler til paragrafen. Det kan også i forskrift eller i enkeltvedtak gjøres unntak dersom foretakets virksomhet er regulert av tilsvarende bestemmelser fastsatt av myndighetene i hjemstaten.

Til § 5-5 Forsikringsformidlingsforetak med hovedsete utenfor EØS

Paragrafen svarer til Finanstilsynets utkast § 20, men med enkelte språklige justeringer. Paragrafen viderefører adgangen for forsikringsformidlingsforetak med hovedsete utenfor EØS til å drive virksomheten her i riket gjennom filialetablering, se någjeldende forsikringsformidlingslov § 8-3.

Etter første ledd krever filialetableringen tillatelse fra Finanstilsynet. Det er etter lovforslaget ikke åpnet for annen grenseoverskridende virksomhet enn filialetablering fra foretak med hovedsete utenfor EØS. Bestemmelsene i forsikringsformidlingsloven med tilhørende forskrifter gjelder så langt de passer for filialen.

Av annet ledd fremgår det at tillatelse bare kan gis til å drive virksomhet som tilsvarer virksomheten foretaket har tillatelse til å drive i hjemstaten, og bare dersom foretaket er undergitt betryggende tilsyn i hjemstaten. Før et utenlandsk forsikringsformidlingsforetak starter sin virksomhet, skal det også være etablert et tilfredsstillende samarbeid om tilsyn mellom tilsynsmyndighetene i foretakets hjemstat og Finanstilsynet.

Departementet kan i medhold av tredje ledd i forskrift gi regler som utfyller paragrafen her.

14.6 Kapittel 6. Kvalifikasjonskrav og vandelskrav (egnethetskrav)

Til § 6-1 Kvalifikasjonskrav for ledelsen i forsikringsmeglingsforetak og forsikringsagentforetak

Paragrafen svarer til Finanstilsynets utkast § 22 med enkelte språklige endringer og andre justeringer, og gjennomfører forsikringsdistribusjonsdirektivet artikkel 10 nr. 1 og nr. 2 for ledelsen i forsikringsmeglingsforetak og forsikringsagentforetak.

Første ledd oppstiller kvalifikasjonskrav for ledelsen i et forsikringsmeglingsforetak og forsikringsagentforetak, og innebærer i hovedsak en videreføring av gjeldende rett. Personkretsen er likevel utvidet sammenlignet med någjeldende forsikringsformidlingslov ved at styremedlemmer og varamedlemmer omfattes av egnethetskrav. Dette forslaget er nærmere omtalt i avsnitt 6 i proposisjonen.

Kvalifikasjonskravet er utformet som et kvalitativt krav om at ledelsen til enhver tid skal ha nødvendige kvalifikasjoner og nødvendig yrkeserfaring til å kunne utøve stillingen eller vervet. Ledelsen må blant annet ha kunnskap om rammelovgivningen, herunder kravene til risikostyring og internkontroll. For styret vil kravet være oppfylt dersom styret som kollektiv har slik kompetanse. Kravet til daglig leder må også vurderes konkret, og avhenger om foretaket har faktiske ledere i tillegg.

Annet ledd er ny sammenlignet med någjeldende forsikringsformidlingslov og har regler om etterutdanning. Bestemmelsen oppstiller et minstekrav om 15 timers årlig etterutdanning i tråd med direktivet artikkel 10 nr. 2. Etterutdanningen skal være relevant for den virksomhet som drives, og utdanningsopplegget må være godkjent av Finanstilsynet. Det påhviler foretakene å påse at etterutdanningen gjennomføres og dokumenteres. Foretakene må ved tilsyn kunne dokumentere at kravet til etterutdanning etterleves.

Tredje ledd gir departementet kompetanse til å fastsette utfyllende forskrifter til paragrafen. Minstekrav til form og innhold på etterutdanningen og krav til dokumentasjon kan fastsettes i medhold av denne forskriftshjemmelen. Departementet kan også gi forskrifter som gjør unntak fra eller avgrenser reglene i paragrafen i medhold av forskriftshjemmelen.

Til § 6-2 Kvalifikasjonskrav for forsikringsmegler

Paragrafen bygger på Finanstilsynets utkast § 23 med enkelte språklige endringer og andre justeringer, og gjennomfører forsikringsdistribusjonsdirektivet artikkel 10 nr. 1 og nr. 2 for ansatte i forsikringsmeglingsforetaket.

Første ledd oppstiller kvalifikasjonskrav for forsikringsmeglere. En forsikringsmegler er en ansatt som driver forsikringsformidling i foretaket. Loven er ikke til hinder for at foretaket ansetter personer som ikke oppfyller disse kravene i assistentstillinger eller lignende inntil kvalifikasjonskravene er oppfylt.

En forsikringsmegler skal til enhver tid ha den kunnskapen og kompetansen som er nødvendig for forsikringsmeglingsforetakets virksomhet. Kravet til nødvendig kunnskap og kompetanse innebærer at det må foretas en konkret vurdering av kvalifikasjoner opp mot hvilke forsikringsprodukter som formidles, og meglerens arbeidsoppgaver. Minstekrav til kunnskap og kompetanse vil etter forslaget fremgå av forskrifter.

Annet ledd er ny sammenlignet med nåværende forsikringsformidlingslov og har regler om etterutdanning. Bestemmelsen oppstiller et minstekrav om 15 timers årlig etterutdanning i tråd med direktivet artikkel 10 nr. 2. Etterutdanningen skal være relevant for den virksomhet som drives, og utdanningsopplegget må være godkjent av Finanstilsynet. Det påhviler foretakene å påse at etterutdanningen gjennomføres og dokumenteres. Foretakene må ved tilsyn kunne dokumentere at kravet til etterutdanning etterleves.

Tredje ledd gir departementet kompetanse til å fastsette utfyllende forskrifter til paragrafen. Minstekrav til form og innhold på etterutdanningen og krav til dokumentasjon kan fastsettes i medhold av denne forskriftshjemmelen. Departementet kan i medhold av forskriftshjemmelen også gi forskrifter som gjør unntak fra eller avgrenser reglene i paragrafen.

Til § 6-3 Kvalifikasjonskrav for forsikringsagent

Paragrafen bygger på Finanstilsynets utkast § 24 med enkelte språklige endringer, og gjennomfører forsikringsdistribusjonsdirektivet artikkel 10 nr. 1 og nr. 2 for ansatte i forsikringsagentforetak.

Første ledd oppstiller kvalifikasjonskrav for forsikringsagenter. En forsikringsagent er en ansatt som driver forsikringsformidling i foretaket. Loven er ikke til hinder for at foretaket ansetter personer som ikke oppfyller disse kravene i assistentstillinger eller lignende inntil kvalifikasjonskravene er oppfylt.

En forsikringsagent skal til enhver tid ha den kunnskapen og kompetansen som er nødvendig for forsikringsagentforetakets virksomhet. Kravet til nødvendig kunnskap og kompetanse innebærer at det må foretas en konkret vurdering av kvalifikasjoner opp mot hvilke forsikringsprodukter som formidles, og forsikringsagentens arbeidsoppgaver. Minstekrav til kunnskap og kompetanse vil etter forslaget fremgå av forskrifter.

Annet ledd er ny sammenlignet med nåværende forsikringsformidlingslov og har regler om etterutdanning. Bestemmelsen oppstiller et minstekrav om 15 timers årlig etterutdanning i tråd med direktivet artikkel 10 nr. 2. Etterutdanningen skal være relevant for den virksomhet som drives, og utdanningsopplegget må være godkjent av Finanstilsynet. Det påhviler foretakene å påse at etterutdanningen gjennomføres og dokumenteres. Foretakene må ved tilsyn kunne dokumentere at kravet til etterutdanning etterleves.

Tredje ledd gir departementet kompetanse til å fastsette utfyllende forskrifter til paragrafen. Minstekrav til form og innhold på etterutdanningen og krav til dokumentasjon kan fastsettes i medhold av denne forskriftshjemmelen. Departementet kan i medhold av forskriftshjemmelen også gi forskrifter som gjør unntak fra eller avgrenser reglene i paragrafen.

Til § 6-4 Kvalifikasjonskrav for aksessoriske forsikringsagentforetak

Paragrafen svarer til Finanstilsynets utkast § 25 med enkelte språklige endringer, og gjennomfører forsikringsdistribusjonsdirektivet artikkel 10 nr. 1 for aksessoriske forsikringsagentforetak.

Første ledd oppstiller kvalifikasjonskrav for ledelsen i aksessoriske forsikringsagentforetak. Bestemmelsen gjelder for daglig leder og andre personer i den faktiske ledelsen som er ansvarlig for forsikringsformidlingsvirksomheten.

Kvalifikasjonskravet er utformet som et kvalitativt krav om at ledelsen til enhver tid skal ha nødvendige kvalifikasjoner og nødvendig yrkeserfaringen til å utøve stillingen eller vervet.

Annet ledd fastsetter at andre personer i foretaket som er direkte beskjeftiget med forsikringsformidling til enhver tid skal ha den kunnskapen og kompetansen som er nødvendig for virksomheten som skal drives, herunder minst ha gjennomført tilfredsstillende opplæring godkjent av det forsikringsforetaket foretaket formidler forsikringsavtaler for. Bestemmelsen viderefører gjeldende kvalifikasjonskrav i aksessoriske forsikringsagentforetaket.

Tredje ledd gir departementet kompetanse til å fastsette utfyllende forskrifter til paragrafen. Departementet kan i medhold av forskriftshjemmelen også gi forskrifter som gjør unntak fra eller avgrenser reglene i paragrafen.

Til § 6-5 Krav til hederlig vandel

Paragrafen svarer til Finanstilsynets utkast § 26 og gjennomfører forsikringsdistribusjonsdirektivet artikkel 10 nr. 3 for forsikringsformidlingsforetak. Kravet til hederlig vandel er nærmere omtalt i proposisjonen avsnitt 6.5.5.

Første ogannet ledd viderefører gjeldende krav til hederlig vandel og økonomisk vederheftighet, jf. någjeldende forsikringsformidlingslov §§ 3-3 og 7-2 og forskrift om aksessorisk forsikringsagentvirksomhet § 3.

Personer som er angitt i bestemmelsen skal ikke være dømt for straffbart forhold eller i stilling eller ved utøvelsen av andre verv ha utvist adferd som gir grunn til å anta at vedkommende ikke vil kunne ivareta stillingen eller vervet på en forsvarlig måte. Disse skal heller ikke være under konkursbehandling, konkurskarantene eller gjeldsforhandling. Dette skal dokumenteres gjennom foreleggelse av politiattest etter politiregisterloven § 40, og gjennom bekreftelse fra Brønnøysundregistrene om at personen ikke er under konkursbehandling, konkurskarantene eller gjeldsforhandling.

En endring sammenlignet med gjeldende rett er at alle som er omfattet av kravet til hederlig vandel må fremlegge ordinær politiattest etter politiregisterloven § 40. Etter någjeldende regler nevnt ovenfor, skal det i aksessoriske forsikringsagentforetak kun legges frem en begrenset politiattest.

I tredje ledd er det fastsatt en forskriftshjemmel som gir departementet kompetanse til å gjøre unntak fra, avgrense eller utfylle bestemmelsene om hederlig vandel.

14.7 Kapittel 7. Forsikringer

Til § 7-1 Forsikringsplikt

Paragrafen regulerer forsikringsformidlingsforetakets forsikringsplikt og svarer i hovedsak til Finanstilsynets utkast § 27, men med enkelte justeringer i oppbygningen av paragrafen. Det er et vilkår for å kunne drive forsikringsformidling at kravene til forsikring er oppfylt, jf. § 3-4 første ledd bokstav d.

Etter første ledd har forsikringsformidlingsforetak plikt til å tegne forsikringer i samsvar med bestemmelsene i kapittel 7. Forsikringene må tegnes i et forsikringsforetak i en EØS-stat. Dette er en videreføring av någjeldende forsikringsformidlingslov § 4-1.

Forsikringsplikten gjelder likevel ikke forsikringsagentforetak dersom forsikringsforetaket i avtalen med forsikringsagentforetaket har påtatt seg fullt ansvar for forsikringsagentforetakets erstatningsansvar, jf. annet ledd. Dette er i samsvar med någjeldende forsikringsformidlingslov § 7-5 første ledd.

Tredje ledd gir departementet hjemmel til å fastsette utfyllende regler i forskrift.

Til § 7-2 Hva forsikringene skal dekke

Paragrafen regulerer hva forsikringene skal dekke, og svarer til Finanstilsynets utkast § 28.

Første ledd fastslår at et forsikringsformidlingsforetak skal ha en ansvarsforsikring som dekker erstatningsansvar foretaket pådrar seg under utøvelsen av forsikringsformidlingsvirksomhet. Forsikringen skal dekke både simpel og grov uaktsomhet, men ikke forsett. Foretak som håndterer klientmidler, skal i tillegg tegne forsikring som dekker underslag av klientmidler, jf. annet ledd. Bestemmelsen viderefører någjeldende forsikringsformidlingslov § 4-2.

Departementet viser til at artikkel 10 nr. 7 i forsikringsdistribusjonsdirektivet legger opp til at forsikringssummen skal revideres hvert femte år. Departementet foreslår derfor at beløpskravene fastsettes i forskrift, jf. tredje ledd. Bestemmelsen gir hjemmel til å differensiere beløpene for små og store foretak.

Til § 7-3 Forsikringsdekningen

Paragrafen svarer til Finanstilsynets utkast § 29.

Første ledd fastsetter at det er forsikringsforetaket som forsikringsformidlingsforetaket er forsikret i på tidspunktet da skadelidte fremsetter krav om erstatning som er ansvarlig overfor skadelidte. Ansvaret etter loven inntrer uavhengig av når den erstatningsbetingende handlingen fant sted. Tidspunktet for når kravet fremsettes, vil være avgjørende for hvilket forsikringsforetak som er ansvarlig overfor skadelidte. Annetledd gir regler om når et erstatningskrav anses for fremsatt. Bestemmelsen viderefører § 4-3 i någjeldende forsikringsformidlingslov.

Tredje ledd klargjør hvilke rettigheter skadelidte har ved bortfall av en forsikring. Bestemmelsen fastslår at oppsigelse av forsikringene eller bortfall av forsikringene på annen måte, ikke gis virkning overfor skadelidte før en måned etter at Finanstilsynet har mottatt melding om bortfallet. Dersom det er stilt ny forsikring før utløpet av denne perioden, gis bortfallet av forsikringen virkning fra det tidspunktet ny forsikring er stilt. Bestemmelsen samsvarer med någjeldende forsikringsformidlingslov § 4-5 tredje ledd.

Dersom forsikringsformidlingsvirksomheten opphører, er det viktig at kundene er sikret i noe tid etterpå mot tap som er oppstått ved foretakets utøvelse av forsikringsformidlingsvirksomheten. Fjerde ledd fastsetter at forsikringen skal dekke krav som fremsettes mot forsikringsformidlingsforetaket i inntil fem år etter at virksomheten opphører. Bestemmelsen viderefører någjeldende forsikringsformidlingslov § 4-5 fjerde ledd.

Departementet kan i forskrift gi utfyllende regler til paragrafen, jf. femte ledd.

Til § 7-4 Skadelidtes krav

Paragrafen svarer til Finanstilsynets utkast § 30.

Første ledd gir skadelidte rett til å kreve dekning direkte fra forsikringsforetak uten først å ha rettet krav mot forsikringsformidlingsforetaket. I dette ligger det at skadelidte kan holde seg til forsikringsforetaket med sitt krav om erstatning, uten å måtte gå veien om forsikringsformidlingsforetaket. Det er ingen betingelse at skadelidte på forhånd har varslet forsikringsformidlingsforetaket eller på annen måte trukket foretaket inn. Bestemmelsen medfører en rett for skadelidte, ikke en plikt. Bestemmelsen er ikke til hinder for at skadelidte holder seg til forsikringsformidlingsforetaket med sitt krav. Bestemmelsen viderefører någjeldende forsikringsformidlingslov § 4-5 første ledd.

Annet ledd fastsetter at forsikringsforetaket ikke kan gjøre gjeldende andre innsigelser overfor skadelidte enn de innsigelser forsikringsformidlingsforetaket selv har overfor skadelidte. Det innebærer at forsikringsforetaket fullt ut kan gjøre gjeldende de erstatningsrettslige innsigelser som forsikringsformidlingsforetaket kan gjøre gjeldende mot kravet fra skadelidte. Forsikringsforetakets kan imidlertid ikke gjøre gjeldende noen forsikringsrettslige innsigelser fra forsikringsforholdet med forsikringsformidlingsforetaket. Forsikringsforetaket vil likevel bare svare for ansvaret dersom det omfattes av forsikringens dekningsfelt og faller innenfor forsikringssummen. Dekningsfelt og forsikringssum må imidlertid være fastsatt slik at det erstatningsansvar forsikringsformidlingsforetaket er forpliktet til å holde ansvarsforsikret etter denne loven, er dekket. Bestemmelsen viderefører någjeldende forsikringsformidlingslov § 4-5 annet ledd.

I tredje ledd er departementet gitt hjemmel til å gi utfyllende regler i forskrift.

14.8 Kapittel 8. Krav til virksomheten i forsikringsformidlingsforetak

Til § 8-1 Forsvarlig virksomhet

Paragrafen setter overordnede krav til forsikringsformidlingsforetakets organisering og utforming av styrings- og kontrollordninger. Paragrafen bygger på Finanstilsynets utkast § 31 og er nærmere omtalt i avsnitt 7.2.

Krav til forsvarlig virksomhetsstyring er ikke en del av gjennomføringen av forsikringsdistribusjonsdirektivet, og gjeldende forsikringsformidlingslov har ikke tilsvarende regler om forsvarlig virksomhet. Paragrafen innebærer imidlertid at krav som følger av forskrift om risikostyring og internkontroll, lovfestes.

Første ledd fastsetter at forsikringsformidlingsforetaket skal organiseres og drives på en forsvarlig måte. Foretaket skal ha en klar organisasjonsstruktur og ansvarsfordeling samt hensiktsmessige retningslinjer og rutiner for risikostyring og internkontroll.

Det følger av annet ledd at foretaket skal ha tilstrekkelige og betryggende retningslinjer og rutiner for å sikre etterlevelse av foretakets plikter etter lov og forskrift. Foretaket skal også dokumentere at foretakets plikter etter loven her med forskrifter etterleves.

Tredje ledd fastslår at reglene i finansforetaksloven § 16-13 om produktstyring gjelder tilsvarende for forsikringsformidlingsforetak som produserer forsikringer. Dersom et forsikringsformidlingsforetak tilbyr eller anbefaler forsikringsprodukter som foretaket ikke har produsert, skal foretaket ha egnede rutiner og systemer for å innhente relevante opplysninger om forsikringsproduktet og produktets godkjenningsprosess og for å forstå egenskapene ved det enkelte forsikringsprodukt og den identifiserte målgruppen for produktet. Se nærmere omtale av reglene om produktstyring i avsnitt 7.4 i proposisjonen, samt spesialmerknaden til finansforetaksloven § 16-13. Det vises også til forsikringsdistribusjonsdirektivet artikkel 25, som er utfylt av kommisjonsforordning (EU) 2017/2358. Sistnevnte vil bli gjennomført i forskrift.

Kommisjonsforordningen (EU) 2017/2358 artikkel 3 nr. 1 fastsetter at en forsikringsformidler skal anses for å produsere et forsikringsprodukt når foretaket har en beslutningstakende rolle i forbindelse med utformingen og utviklingen av produktet. Med beslutningstakende rolle menes her blant annet når forsikringsformidleren på egen hånd bestemmer de vesentligste egenskaper og de viktigste elementene ved et forsikringsprodukt, herunder forsikringsdekning, pris, målgruppe mv., se artikkel 3 nr. 2.

Det følger av fjerde ledd at departementet i forskrift kan gi utfyllende regler til paragrafen. Det kan eksempelvis være behov for å gi mer detaljerte regler om, eller regulere enkeltheter i, kravet til forsvarlig virksomhet i forskrift.

Til § 8-2 Krav til økonomi

Paragrafen inneholder krav til forsikringsformidlingsforetakets økonomi. Paragrafen er ikke en del av gjennomføringen av forsikringsdistribusjonsdirektivet, men svarer til Finanstilsynets lovutkast § 32.

Krav til forsikringsformidlingsforetakets økonomi skal bidra til å styrke den finansielle stillingen til foretakene, øke tilliten og ivareta tilsynshensyn. Bestemmelsen er utformet etter mønster av eiendomsmeglingsloven § 2-6 første ledd nr. 1 til 3. Det vises til nærmere omtale i avsnitt 7.5 i proposisjonen.

Første ledd bokstav a har regler om likviditet, mens bokstav b fastslår at forsikringsformidlingsforetaket skal ha en egenkapital som er forsvarlig ut fra risikoen ved og omfanget av virksomheten i foretaket. Et lignende krav følger av aksjelovgivningen, men vil etter lovforslaget gjelde for alle selskapsformer som forsikringsformidlingsvirksomheten kan organiseres i. Bokstav c krever at foretaket har en positiv egenkapital.

Annet ledd unntar enkeltpersonforetak fra kravene i bokstav b og c. Departementet viser til at kravet om å ha en forsvarlig egenkapital og kravet om å ha eiendeler som har en verdi som overstiger foretakets samlede forpliktelser, ikke passer like godt for virksomheter som er organisert som enkeltpersonforetak.

Departementet kan i medhold av tredje ledd gi forskrifter som utfyller, avgrenser eller gjør unntak fra reglene i paragrafen her.

Til § 8-3 Klientkonto

Paragrafen gir regler om klientkonto og bygger på Finanstilsynets utkast § 33. Paragrafen gjennomfører forsikringsdistribusjonsdirektivet artikkel 10 nr. 6.

Første ledd fastsetter at klientmidler straks skal plasseres på klientkonto adskilt fra forsikringsformidlingsforetakets egne midler. Dette er en videreføring av någjeldende forsikringsformidlingslov § 5-1.

Annet ledd gir departementet hjemmel til å gi utfyllende regler om klientkonto i forskrift. Departementet viser til at det i forskrift kan fastsettes regler om blant annet kontoavtalen, klientmidler og regler som gir Finanstilsynet anledning til å fatte vedtak om å sperre klientkontoen og overføre disposisjonsretten til personer som Finanstilsynet utpeker.

Til § 8-4 Særlige krav til forsikringsmeglingsforetak

Paragrafen svarer i hovedsak til Finanstilsynets utkast § 37, men med enkelte endringer i oppbygningen. Paragrafen viderefører i hovedsak gjeldende rett, jf. nedenfor.

Forsikringsmeglingsforetaket er forsikringstakers representant, og skal ivareta kundens interesser overfor forsikringsforetaket. Paragrafen inneholder særskilte krav til forsikringsmeglingsforetaket uavhengighet og opptreden.

Førsteledd viderefører § 5-2 første ledd annet punktum og tredje ledd i någjeldende forsikringsformidlingslov. Bestemmelsen fastslår at forsikringsmeglingsforetak gjennom avtaler med forsikringsforetak eller på annen måte, ikke kan innrette seg slik at det kan påvirke forsikringsmeglingsforetakets uavhengighet. Forsikringsmeglingsforetaket må heller ikke opptre på en måte som er egnet til å skape tvil om dets stilling som uavhengig mellomledd.

Annet ledd svarer til § 5-2 annet ledd i gjeldende forsikringsformidlingslov. Det fremgår av bestemmelsen at forsikringsmeglingsforetak skal utvise tilbørlig aktsomhet ved valg av forsikringsgiver og fraråde oppdragsgiveren å bruke forsikringsgivere hvis evne til å oppfylle pliktene under forsikringer kan trekkes i tvil eller er ukjent.

Tredje ledd viderefører § 5-2 a annet ledd i gjeldende forsikringsformidlingslov. Bestemmelsen oppstiller et forbud mot at forsikringsmeglingsforetak mottar provisjon og/eller annen godtgjørelse for forsikringsformidlingen fra den forsikringsgiver som har overtatt den forsikringsavtalen et formidlingsoppdrag gjelder. Uttrykket «forsikringsgiver», som ble benyttet for å få frem at forbudet gjelder provisjon og annet vederlag fra både forsikringsforetak, banker, forvaltningsselskaper for verdipapirfond, pensjonsforetak og eventuelle andre foretak som kan direkte eller indirekte gi eller formidle forsikring, jf. omtale i spesialmerknaden til § 5-2 a i Ot.prp. nr. 24 (2007–2008), videreføres. Forbudet gjelder for vederlag «for forsikringsformidlingen», det vil si for oppdrag som har relasjon til et konkret kundeforhold, og stenger ikke for at forsikringsmeglingsforetak kan utføre oppgaver for et forsikringsforetak, eksempelvis foredragsvirksomhet.

Fjerde ledd svarer til § 5-2 a tredje ledd i gjeldende forsikringsformidlingslov, og innebærer en videreføring av unntak fra provisjonsforbudet fastsatt i tredje ledd. Det vises til omtale i Ot.prp. nr. 24 (2007–2008) kapittel 2.6.

Departementet kan i medhold av femte ledd i forskrift gjøre unntak fra, avgrense eller utfylle bestemmelsene i paragrafen.

Til § 8-5 Underagenter

Paragrafen er ny sammenlignet med gjeldende forsikringsformidlingslov, og bygger på Finanstilsynets utkast § 34. Departementet viser til nærmere omtale i avsnitt 7.6.

Et underagentforetak er et foretak som ikke har avtale direkte med forsikringsforetaket, men som har formidlingsavtale med et annet agentforetak (hovedagenten). Bestemmelsen presiserer at et forsikringsagentforetak (hovedagenten) bare kan gi fullmakt til å opptre på vegne av forsikringsforetaket videre til annet agentforetak (underagenten) som oppfyller kravene i kapittel 3 i lovforslaget. Det innebærer at fullmakten bare kan gis til registrerte forsikringsagentforetak og aksessoriske forsikringsagentforetak, og til aksessoriske forsikringsagenter som oppfyller unntaksbestemmelsen i lovforslaget § 2-4 annet ledd.

Det vises til forsikringsdistribusjonsdirektivet artikkel 16 som fastsetter at et forsikringsformidlingsforetak bare kan benytte seg av tjenester fra registrerte forsikringsformidlingsforetak eller aksessoriske forsikringsagentforetak som er unntatt fra registrering.

Departementet kan i medhold av forskriftshjemmelen i annet ledd gi utfyllende regler om forsikringsagentforetakets bruk av underagenter.

Til § 8-6 Forsikringsforetak som kan overta forsikringsrisikoen

Paragrafen svarer til Finanstilsynets utkast § 38, og viderefører deler av någjeldende forsikringsformidlingslov § 5-3 og § 7-7.

Første ledd retter seg mot alle forsikringsformidlingsforetak. Bestemmelsen fastslår utgangspunktet om at forsikringer bare kan plasseres i forsikringsforetak med hovedsete i EØS-stat og i norsk filial av utenlandsk forsikringsforetak med tillatelse etter finansforetaksloven § 5-6, sml. någjeldende forsikringsformidlingslov § 5-3 første ledd og § 7-7. Bestemmelsen må ses i sammenheng med konsesjonsreglene for å kunne drive forsikringsvirksomhet etter finansforetaksloven.

Lovpliktige skadeforsikringer kan bare plasseres i forsikringsforetak som oppfyller de krav som gjelder etter den særlige reguleringen av slike forsikringer.

Annet ledd åpner for at et forsikringsmeglingsforetak likevel kan megle skadeforsikring i næringsvirksomhet til et forsikringsforetak med hovedsete i stat utenfor EØS dersom forsikringen ikke gjelder lovpliktig yrkesskadeforsikring, lovpliktig ansvarsforsikring for motorkjøretøy eller lovpliktig ansvarsforsikring som gjelder erstatningsansvar for skade voldt ved atomskade eller av legemidler. Hva som er å anse som skadeforsikring i næringsvirksomhet følger av tredje ledd.

Dersom et forsikringsforetak med hovedsete utenfor EØS ikke har adgang til å drive forsikringsvirksomhet i Norge etter finansforetaksloven, vil forsikringsformidlingsloven som hovedregel ikke åpne for at et forsikringsagentforetak kan formidle forsikringer på vegne av forsikringsforetaket.

Departementet kan i medhold av fjerde ledd gi forskrifter som gjør unntak fra, avgrenser eller utfyller bestemmelsene i paragrafen her, for eksempel fastsette nærmere regler eller gjøre unntak for angitte forsikringsavtaler eller forsikringsrisikoer og sette vilkår for slike unntak. Forskriftskompetansen er ikke begrenset til å gjelde forsikringer som megles av et forsikringsmeglingsforetak, men kan også benyttes for forsikringsagentvirksomhet. Det vises til nærmere omtale i avsnitt 9.6 i proposisjonen.

Til § 8-7 Opplysningsplikt overfor Norsk Naturskadepool

Paragrafen viderefører § 5-6 i gjeldende forsikringsformidlingslov og svarer til Finanstilsynets utkast § 39.

Til § 8-8 Taushetsplikt

Paragrafen er ny sammenlignet med gjeldende rett, og svarer til Finanstilsynets utkast § 40. Forsikringsdistribusjonsdirektivet har ikke regler om taushetsplikt for forsikringsformidlingsforetak.

Første ledd presiserer at taushetsplikten innebærer at forsikringsformidlingsforetaket, herunder dets ansatte og tillitsvalgte, har en plikt til å hindre at «uvedkommende» får adgang eller kjennskap til opplysninger. Hvem som ikke er «uvedkommende» må avgjøres konkret. Vurderingstemaet er om mottaker har et saklig og begrunnet behov for opplysningene. Videre er det presisert at taushetsplikten gjelder «personlige» og «forretningsmessige» forhold. Det er samme rekkevidde av taushetsplikten som i finansforetaksloven § 16-2.

Taushetsplikten gjelder med mindre noe annet er bestemt i lov eller i forskrift. Taushetsplikten er heller ikke til hinder for at opplysninger utleveres etter samtykke fra dem som har krav på taushet.

Departementet kan etter annet ledd i forskrifter gi utfyllende regler om taushetsplikt og om utlevering av opplysninger.

14.9 Kapittel 9. God forretningsskikk, styring og håndtering av interessekonflikter mv.

Til § 9-1 God forretningsskikk

Paragrafen er ny sammenlignet med gjeldende rett.

I første ledd oppstilles et overordnet krav til god forretningsskikk, som bygger på Finanstilsynets utkast § 35 første ledd. Kravet gjelder for alle forsikringsformidlingsforetak og tar opp i seg kravet til god meglerskikk etter någjeldende forsikringsformidlingslov § 5-2. Det vises til nærmere omtale i avsnitt 8.1.5.1 i proposisjonen.

I medhold av annet ledd kan departementet i forskrift gi utfyllende regler om god forretningsskikk.

Til § 9-2 Kundebehandling, systemer og rutiner mv.

Paragrafen gir regler om forsikringsformidlingsforetakets kundebehandling, og er blant annet omtalt i avsnitt 8.1.5.2.

Første ledd er ny sammenlignet med Finanstilsynets høringsnotat og gjeldende forsikringsformidlingslov, men bygger på finansforetaksloven § 16-1 annet ledd. Bestemmelsen fastsetter at forsikringsformidlingsforetak skal ha systemer og rutiner for å sikre etterlevelse av regler om opplysningsplikt og om utforming av kundeavtaler gitt i eller i medhold av forsikringsavtaleloven.

Annet ledd bygger på Finanstilsynets utkast § 31 første ledd tredje punktum, og gjennomfører forsikringsdistribusjonsdirektivet artikkel 14. Bestemmelsen oppstiller krav til forsikringsformidlingsforetakets interne klagebehandling. Bestemmelsen er nærmere omtalt i avsnitt 8.3.

Forsikringsformidlingsforetakenes organisering av sin kundebehandling er en viktig side av foretakenes virksomhet. Departementet kan i medhold av tredje ledd fastsette utfyllende regler i forskrift om hvordan forsikringsformidlingsforetakene skal innrette og organisere sin kundebehandling, herunder stille krav til kundebehandling, dokumentasjon, regler om informasjon og rådgivning mv.

Til § 9-3 Styring og håndtering av interessekonflikter

Paragrafen bygger på Finanstilsynets utkast § 35 annet ledd, jf. artikkel 27 og artikkel 28 i forsikringsdistribusjonsdirektivet. Reglene gjelder imidlertid ikke bare for forsikringsbaserte investeringsprodukter slik direktivet krever, men ved distribusjon av alle typer forsikringsprodukter. Det vises til nærmere omtale i avsnitt 8.1.5.4 i proposisjonen.

I første ledd oppstilles det krav til forsikringsformidlingsforetakets organisering av virksomheten, jf. artikkel 27 i direktivet.

Etter annet ledd plikter foretaket å treffe alle egnede tiltak for å identifisere og for å hindre eller håndtere interessekonflikter mellom foretaket og kundene og kundene imellom. Det vises til artikkel 28 nr. 1 i direktivet.

Dersom tiltakene ikke med rimelig sikkerhet forhindrer risiko for at kundens interesser blir skadelidende, skal foretaket i god tid før forsikringsavtalen inngås tydelig opplyse kunden om mulige interessekonflikter og om tiltakene som er truffet for å redusere denne risikoen, jf. tredje ledd. Det vises til artikkel 28 nr. 2 i direktivet.

Fjerde ledd inneholder nærmere krav til opplysningsplikten i tråd med artikkel 28 nr. 3 i direktivet, mens femte ledd fastsetter at foretaket på forespørsel fra Finanstilsynet må kunne fremlegge dokumentasjon på hvilke mulige interessekonflikter som er identifisert og hvilke tiltak foretaket har gjennomført.

Sjette ledd gir blant annet departementet hjemmel til å gi utfyllende regler i forskrift. Departementet viser til at artikkel 27 og 28 i forsikringsdistribusjonsdirektivet er nærmere utfylt av kommisjonsforordning (EU) 2017/2359, og at nivå 2-reglene kan gjennomføres i medhold av denne bestemmelsen.

Til § 9-4 Lønnsordning og vederlag

Paragrafen bygger på Finanstilsynets utkast § 36, og gjennomfører artikkel 17 nr. 3 og artikkel 29 nr. 2 i forsikringsdistribusjonsdirektivet. Det vises til nærmere omtale i avsnitt 8.1.5.5 i proposisjonen.

Det fremgår av første ledd at forsikringsformidlingsforetak ikke må avlønne ansatte eller evaluere ansattes prestasjoner på en slik måte at evnen til å påse at kundens interesser ivaretas på best måte, svekkes. Foretaket skal herunder ikke benytte avlønningsordninger, salgsmål eller andre insentiver som kan påvirke ansatte til å anbefale et bestemt forsikringsprodukt fremfor et annet forsikringsprodukt som er bedre egnet for kunden. «Avlønning» skal forstås i samsvar med artikkel 2 nr. 1 punkt 9 i direktivet.

Annet ledd inneholder regler om vederlag fra eller til andre enn kunden, som bygger på artikkel 29 nr. 2 i direktivet. Reglene er imidlertid utformet slik at de gjelder for distribusjon av alle typer forsikringsprodukter, og ikke bare forsikringsbaserte investeringsprodukter slik direktivet krever.

Et forsikringsformidlingsforetak kan bare motta vederlag fra eller yte vederlag til andre enn kunden dersom vederlaget ikke har en negativ innvirkning på kvaliteten på tjenesten til kunden og det ikke svekker foretakets evne til å opptre ærlig, redelig og profesjonelt i samsvar med kundens beste interesser. Dersom disse to vilkårene ikke er oppfylt, kan foretaket ikke motta vederlag fra eller yte vederlag til andre enn kunden. Dette er i tråd med artikkel 29 nr. 2 bokstav a og b.

«Vederlag» skal forstås i samsvar med artikkel 29 nr. 2, det vil si både penge- og naturalytelser, jf. også kommisjonsforordning (EU) 2017/2359 artikkel 2 som definerer «inducements». Artikkel 8 i samme forordning inneholder nærmere regler om hvordan foretakene skal vurdere om vederlaget ikke har en negativ innvirkning på kvaliteten på tjenesten til kunden. Det vises her til omtale i avsnitt 8.1.5.6.

Nivå 2-regler til bestemmelsen kan gjennomføres i medhold av forskriftshjemmelen gitt i tredje ledd. Departementet kan i forskrift også forby eller stille ytterligere krav til mottak av vederlag fra eller yting av vederlag til andre enn kunden i forbindelse med tegning, endring eller fornyelse av en forsikringsavtale, herunder i forbindelse med rådgivning om sammensetningen av en investeringsportefølje. Forskriftshjemmelen kan benyttes i særlige tilfeller for å kunne forby konkrete provisjoner eller situasjoner.

Til § 9-5 Behandling av tvister i klageorgan

Paragrafen svarer i hovedsak til Finanstilsynets utkast § 43. Paragrafen gir hjemmel til å fastsette regler om utenrettslig tvisteløsningsordning (klageorgan) i forskrift, og bygger på någjeldende forsikringsformidlingslov § 9-1. Det vises til forsikringsdistribusjonsdirektivet artikkel 15.

Første ledd fastslår at forsikringsformidlingsforetak skal være tilsluttet en utenrettslig tvisteløsningsordning som fastsatt i forskrift av departementet. Det kan herunder fastsettes at forsikringsformidlingsforetaket skal være tilsluttet et godkjent klageorgan.

Annet ledd bygger på någjeldende forsikringsformidlingslov § 9-1 første ledd tredje og fjerde punktum. Her fremgår det at så lenge en sak er til behandling i klageorganet, kan en part ikke bringe saken inn for de alminnelige domstolene. En sak anses for å være til behandling fra det tidspunktet klageorganet mottok klagen. En sak som har vært behandlet i klageorganet, kan bringes inn for tingretten uten forutgående behandling i forliksrådet.

Departementet kan i medhold av tredje ledd fastsette forskrifter til paragrafen. Det kan herunder fastsettes utfyllende regler om organisering, sammensetning og finansiering av klageorganet.

14.10 Kapittel 10. Tilsyn, tilbakekall, sanksjoner, straff mv.

Til § 10-1 Tilsyn

Paragrafen svarer til Finanstilsynets utkast § 44 med enkelte språklige endringer og andre justeringer. Bestemmelsen viderefører § 9-2 i gjeldende forsikringsformidlingslov, og fastslår at Finanstilsynet fører tilsyn med overholdelse av bestemmelsene gitt i eller i medhold av denne loven. Tilsynet føres i samsvar med bestemmelsene i loven her og finanstilsynsloven.

Til § 10-2 Pålegg om retting

Paragrafen svarer til Finanstilsynets utkast § 45, og er ny sammenlignet med gjeldende lov. Bestemmelsen er utarbeidet etter mønster av finansforetaksloven § 22-2 første ledd.

Etter første ledd kan Finanstilsynet gi pålegg om at forhold i strid med loven eller bestemmelser gitt i medhold av loven skal opphøre. Finanstilsynet kan sette en frist for at forholdene bringes i samsvar med pålegget, jf. annet punktum.

Etter annetledd kan Finanstilsynet gi pålegg om retting til norske forsikringsformidlingsforetak som har overtrådt regler i annen EØS-stat.

Til § 10-3 Tilbakekall av tillatelse og sletting av registrering

Paragrafen svarer til Finanstilsynets utkast § 46, og gir Finanstilsynet adgang til å kalle tilbake tillatelsen til forsikringsformidlingsforetak og slette forsikringsformidlingsforetak fra Finanstilsynets register. Reglene om tilbakekall av tillatelse og sletting fra registrering er forvaltningsmessige tiltak, og ikke administrative sanksjoner

I første ledd bokstav a til e gis ulike grunnlag for vedtak om tilbakekall av tillatelse og sletting av foretaket fra Finanstilsynets register.

I henhold til bokstav a kan Finanstilsynet tilbakekalle en tillatelse og slette et forsikringsformidlingsforetak fra Finanstilsynets register, dersom foretaket ikke gjør bruk av tillatelsen eller registreringen innen tolv måneder, gir uttrykkelig avkall på tillatelsen eller registreringen eller har opphørt å drive virksomhet i mer enn seks måneder. Tilsvarende gjelder dersom foretaket ikke lenger oppfyller vilkårene for tillatelse eller registrering i lovforslaget § 3-4, eller dersom foretaket har fått tillatelsen eller blitt registrert ved hjelp av uriktige opplysninger eller andre uregelmessigheter, jf. bokstavb og c. Videre kan Finanstilsynet tilbakekalle en tillatelse og slette et forsikringsformidlingsforetak fra Finanstilsynets register, dersom foretaket grovt eller gjentatte ganger har overtrådt bestemmelser gitt i eller i medhold av lov som gjelder for forsikringsformidlingsvirksomheten, eller ikke etterkommer pålegg gitt av Finanstilsynet eller annen tilsynsmyndighet, jf. bokstav d og e.

Etter annet ledd kan departementet i forskrift gi regler som utfyller paragrafen her.

Til § 10-4 Straff

Paragrafen bygger på Finanstilsynets utkast § 47, men med enkelte endringer. Paragrafen inneholder regler om straff for overtredelse av angitte regler i forsikringsformidlingsloven samt forskrifter som utfyller reglene når det i forskriften er fastsatt at overtredelse er straffbart. Strafferammen er bøter eller fengsel inntil 1 år. Det vises til nærmere omtale i avsnitt 10.6 og någjeldende forsikringsformidlingslov § 9-5.

Første ledd retter seg mot den som forsettlig eller uaktsomt overtrer angitte bestemmelser som gjelder adgangen til å drive forsikringsformidlingsvirksomhet og krav til foretakets organisering og virksomhet. På linje med någjeldende forsikringsformidlingslov må brudd på god forretningsskikk være grove eller gjentatte, jf. annet ledd.

Til § 10-5 Finanstilsynets taushetsplikt mv.

Paragrafen er ny sammenlignet med gjeldende forsikringsformidlingslov.

Første ledd svarer til Finanstilsynets utkast § 48. Det vises til nærmere omtale i avsnitt 11.5 og forsikringsdistribusjonsdirektivet artikkel 35 nr. 2 bokstav c.

Bestemmelsen gir regler om taushetsplikt for enhver som utfører arbeid eller tjeneste for Finanstilsynet eller departementet når det gjelder hvem som har varslet om overtredelse av lovgivningen om forsikringsformidling. Taushetsplikten gjelder også identiteten til den fysiske personen opplysningene gjelder.

Annet ledd gjennomfører direktivet artikkel 32 nr. 1. Det vises til nærmere omtale i avsnitt 10.6. Første punktum oppstiller taushetsplikt for enhver som utfører arbeid eller tjeneste for Finanstilsynet eller departementet om opplysninger som omhandler tiltak og sanksjoner som knytter seg til overtredelse av bestemmelser i forsikringsformidlingsloven med forskrifter, dersom offentliggjøring kan skape alvorlig uro på finansmarkedene eller påføre de berørte parter uforholdsmessig stor skade. Henvisningen til «uvedkommende» tydeliggjør at bestemmelsen ikke er til hinder for å for eksempel utveksle opplysninger med tilsynsmyndigheter i andre land eller de europeiske finanstilsynsmyndighetene. Hvis vilkårene om alvorlig uro på finansmarkedene eller uforholdsmessig stor skade for de berørte partene faller bort, gjelder ikke taushetsplikten etter bestemmelsen lenger. I annet punktum er det fastsatt at reglene i forvaltningsloven § 13 og §§ 13 b til 13 e ikke gjelder for opplysninger som nevnt i første punktum.

I medhold av tredje ledd kan departementet i forskrift gi regler som utfyller paragrafen her.

14.11 Kapittel 11. Ikrafttredelsesregler og overgangsregler. Endringer i andre lover

Til § 11-1 Ikrafttredelse

Paragrafen slår fast at loven gjelder fra den tid Kongen bestemmer. Bestemmelser i loven kan settes i kraft til ulik tid.

Til § 11-2 Overgangsregler

Paragrafen gir overgangsregler til den nye loven.

I første ledd slås det fast at forsikringsformidlingsforetak som driver virksomhet som omfattes av denne loven når den trer i kraft, senest innen ett år fra lovens ikrafttredelse må oppfylle kravene som følger av § 6-1 første ledd jf. § 6-5 og § 8-2.

Det følger av annet ledd at forsikringsforetak som fører eget agentregister må avvikle dette innen 6 måneder fra lovens ikrafttredelse.

Departementet kan gi overgangsregler, jf. tredje ledd. I overgangsreglene kan det gjøres unntak fra reglene i denne paragrafen.

Til § 11-3 Endringer i andre lover

Vedtakelse av ny forsikringsformidlingslov vil innebære et behov for å gjøre endringer i annen lovgivning.

I nr. 1 slås det fast at § 7-4 i forsikringsvirksomhetsloven oppheves. Forsikringsforetakets forsikringsformidling er foreslått regulert i finansforetaksloven.

I nr. 2 foreslås det å oppheve gjeldende forsikringsformidlingslov siden denne loven erstattes av ny forsikringsformidlingslov.

I nr. 3 foreslås det endringer i finansforetaksloven, blant annet en ny del i kapittel 16 som inneholder regler om forsikringsdistribusjon.

Til finansforetaksloven § 5-5 tredje ledd

Tredje ledd utvides slik at reglene som gjelder for forsikringsdistribusjon i § 16-11 og §§ 16-13 til 16-16 gjøres gjeldende for foretak som driver grensekryssende virksomhet fra en annen EØS-stat.

Til finansforetaksloven § 16-11 Forsikringsdistribusjon

Paragrafen angir virkeområdet for kapittel 16 avsnitt II.

Første ledd fastslår at bestemmelsene gitt i og i medhold av § 16-11 til § 16-15 gjelder for forsikringsforetak som utøver forsikringsdistribusjon. Begrepet «forsikringsdistribusjon» skal forstås tilsvarende som i ny forsikringsformidlingslov, se forsikringsformidlingsloven § 1-3 annet og tredje ledd. Det vises til omtale i avsnitt 4.1.5 og 4.2.5 i proposisjonen. Videre er det av pedagogiske hensyn presisert at bestemmelsene gjelder for distribusjon av alle typer forsikringsprodukter, herunder gjenforsikringsprodukter, med mindre annet er bestemt i eller i medhold av loven.

Det følger av annet ledd at særskilte krav gjelder i tillegg dersom forsikringsforetaket opptrer som en formidler av forsikringer på vegne av et annet forsikringsforetak, jf. § 16-16. Forsikringsformidling skal forstås i samsvar med definisjonen i forsikringsformidlingsloven § 1-3.

Forskriftshjemmelen i tredje ledd åpner for at departementet i forskrift kan gi utfyllende regler om forsikringsdistribusjon. Det vil måtte fastsettes forskrifter i tråd med gjennomføringsbestemmelser (nivå 2-bestemmelser) fra EU-kommisjonen, som kan gis i medhold av denne forskriftshjemmelen. Departementet kan i forskrift også gjøre unntak for nærmere angitte forsikringer eller ved formidling til særskilte kundegrupper, for eksempel ved formidling av forsikringer som dekker store risikoer.

Til finansforetaksloven § 16-12 Krav til ansatte

Paragrafen gjennomfører forsikringsdistribusjonsdirektivet artikkel 10 nr. 1 til 3 som fastsetter kvalifikasjonskrav og krav til hederlig vandel for ansatte i forsikringsforetak. Det er forsikringsforetaket som skal kontrollere kravene til egnethet for egne ansatte.

«Ansatte» er ikke definert direkte i lovteksten. Det skal forstås som personer som er direkte beskjeftiget med forsikringsdistribusjon. Det omfatter ikke bare kundebehandlere som distribuerer forsikringsprodukter, men også andre ansatte som på andre måter er direkte involvert i distribusjon. Det vises her til artikkel 10 nr. 2 femte avsnitt i forsikringsdistribusjonsdirektivet som angir at:

«Member States need not apply the requirements referred to in paragraph 1 and in the first subparagraph of this paragraph to all the natural persons working in an insurance or reinsurance undertaking, or insurance or reinsurance intermediary, who pursue the activity of insurance or reinsurance distribution, but Member States shall ensure that the relevant persons within the management structure of such undertakings who are responsible for distribution in respect of insurance and reinsurance products and all other persons directly involved in insurance or reinsurance distribution demonstrate the knowledge and ability necessary for the performance of their duties.»

Tilsvarende følger også av artikkel 10 nr. 3 tredje avsnitt om vandelskrav:

«Member States need not apply the requirement referred to in the first subparagraph of this paragraph to all the natural persons who work in an insurance or reinsurance undertaking, or insurance or reinsurance intermediary provided that those natural persons are not directly involved in insurance or reinsurance distribution. Member States shall ensure that the persons within the management structure responsible for, and any staff directly involved in, insurance or reinsurance distribution fulfil that requirement.»

Det følger av første ledd hvilke krav ansatte som er direkte beskjeftiget med forsikringsdistribusjon skal oppfylle. Etter bokstav a skal den ansatte til enhver tid ha den kunnskapen og kompetansen som er nødvendig for å kunne utøve stillingen. Kravet til nødvendig kunnskap og kompetanse innebærer at det må foretas en konkret vurdering av kvalifikasjoner opp mot hvilke forsikringsprodukter som formidles, og den ansattes arbeidsoppgaver. Bokstav b har krav til hederlig vandel. Som et minstekrav skal vedkommende ikke være dømt for straffbart forhold eller i stilling eller ved utøvelsen av verv ha utvist adferd som gir grunn til å anta at vedkommende ikke vil kunne ivareta stillingen på en forsvarlig måte. Bokstav c oppstiller et minstekrav om 15 timers årlig etterutdanning i tråd med direktivet artikkel 10 nr. 2. Etterutdanningen skal være relevant for den virksomhet som drives, og utdanningsopplegget må være godkjent av Finanstilsynet. Det påhviler forsikringsforetaket å påse at etterutdanningen gjennomføres og dokumenteres.

Det følger av annet ledd at personer som er omfattet av første ledd, skal fremlegge ordinær politiattest etter politiregisterloven § 40 og bekreftelse fra Brønnøysundregistrene for at vedkommende ikke er under konkursbehandling, konkurskarantene eller gjeldsforhandling

Tredje ledd gir departementet hjemmel til i forskrift å gjøre unntak fra, avgrense eller utfylle bestemmelsene i paragrafen her. Forskriftshjemmelen gir departementet kompetanse til å blant annet avgrense eller presisere hvem som omfattes av bestemmelsene, fastsette krav til kunnskap og kompetanse og gi regler om etterutdanning, herunder dokumentasjon. Departementet kan i medhold av denne forskriftshjemmelen gjøre unntak fra, avgrense eller utfylle reglene om hederlig vandel.

Til finansforetaksloven § 16-13 Produktstyring

Paragrafen fastsetter krav til forsikringsforetakets styring og håndtering av produkter. Det vises til nærmere omtale i avsnitt 7.4 og forsikringsdistribusjonsdirektivet artikkel 25. Utfyllende regler til artikkel 25 er gitt i kommisjonsforordning (EU) 2017/2358 som skal gjennomføres i forskrift.

I første ledd stilles det krav til produktgodkjenningsprosessen hos et forsikringsforetak. Det følger av første punktum at foretak som produserer forsikringsprodukter for salg til kunder, skal ha en hensiktsmessig prosess for godkjenning av det enkelte forsikringsprodukt og av vesentlige endringer i et eksisterende produkt før det markedsføres eller distribueres til kunder. Som en del av godkjenningsprosessen for produktet skal foretaket identifisere en målgruppe for det enkelte forsikringsprodukt, sikre at all relevant risiko for målgruppen er vurdert og at den planlagte distribusjonsstrategien er tilpasset målgruppen, jf. annet punktum. Foretaket skal gjennomføre rimelige tiltak for å sikre at forsikringsproduktet distribueres til den identifiserte målgruppen, jf. tredje punktum.

Etter annet leddførste punktum skal forsikringsforetaket forstå og regelmessig gjennomgå forsikringsproduktene som foretaket tilbyr eller markedsfører. Ved gjennomgangen skal foretaket ta i betraktning hendelser som kan få vesentlig innvirkning på den potensielle risikoen for den identifiserte målgruppen, vurdere om produktet fortsatt er forenlig med målgruppens behov og om foretakets distribusjonsstrategi fortsatt er hensiktsmessig, jf. annet punktum.

Tredje ledd første punktum fastslår at forsikringsforetaket skal gi distributørene tilgang til alle relevante opplysninger om forsikringsproduktet og godkjenningsprosessen, herunder opplysninger om den identifiserte målgruppen. Dersom et forsikringsforetak gir råd om eller anbefaler forsikringsprodukter som foretaket selv ikke har produsert, skal foretaket ha egnede rutiner og systemer for å innhente opplysninger om blant annet godkjenningsprosessen og for å forstå egenskapene ved det enkelte forsikringsprodukt og den identifiserte målgruppen for produktet, jf. annet punktum.

Departementet kan i forskrift gi regler som utfyller paragrafen her, jf. femte ledd. I medhold av forskriftsbestemmelsen kan det fastsettes nivå 2-bestemmelser. I kommisjonsforordning (EU) 2017/2358 er det blant annet fastsatt nærmere regler om produktgodkjenningsprosessen, identifisering av målgruppen og produktgjennomgang.

Til finansforetaksloven § 16-14 Styring og håndtering av interessekonflikter ved forsikringsdistribusjon

Paragrafen inneholder krav til forsikringsforetakets styring og håndtering av interessekonflikter ved forsikringsdistribusjon. Det vises til nærmere omtale i avsnitt 8.1.5.4 i proposisjonen, samt artikkel 27 og 28 i forsikringsdistribusjonsdirektivet. Sammenlignet med bestemmelsene i forsikringsdistribusjonsdirektivet, gjelder reglene her ved distribusjon av alle typer forsikringsprodukter, og ikke bare for forsikringsbaserte investeringsprodukter.

Paragrafen må ses i sammenheng med finansforetaksloven § 16-1 fjerde ledd som oppstiller krav til foretakets organisering av virksomheten for å redusere risikoen for interessekonflikter, jf. forsikringsdistribusjonsdirektivet artikkel 27. Dersom tiltakene ikke med rimelig sikkerhet forhindrer risiko for at kundens interesser blir skadelidende, skal foretaket i god tid før forsikringsavtalen inngås tydelig opplyse kunden om mulige interessekonflikter og om tiltakene som er truffet for å redusere denne risikoen, jf. første ledd.

Annet ledd inneholder nærmere krav til opplysningsplikten, mens tredje ledd fastsetter at foretaket på forespørsel fra Finanstilsynet må kunne fremlegge dokumentasjon på hvilke mulige interessekonflikter som er identifisert og hvilke tiltak foretaket har gjennomført.

Fjerde ledd gir departementet hjemmel til å gi utfyllende forskrifter til paragrafen. Departementet viser til at artikkel 27 og 28 i forsikringsdistribusjonsdirektivet er nærmere utfylt av kommisjonsforordning (EU) 2017/2359, og at nivå 2-reglene kan gjennomføres i medhold av denne bestemmelsen.

Til finansforetaksloven § 16-15 Lønnsordning og vederlag ved forsikringsdistribusjon

Paragrafen har regler om lønnsordning og vederlag fra eller til andre enn kunden ved forsikringsdistribusjon. Det vises til nærmere omtale i avsnitt 8.1.5.5 og 8.1.5.6 i proposisjonen samt artikkel 17 nr. 3 og artikkel 29 nr. 2 i forsikringsdistribusjonsdirektivet. Det vises også til nærmere omtale i spesialmerknaden til § 9-4 til ny forsikringsformidlingslov.

Det fremgår av første ledd at et forsikringsforetak ikke må avlønne ansatte eller evaluere ansattes prestasjoner på en slik måte at evnen til å påse at kundens interesser ivaretas på best måte, svekkes. Foretaket skal herunder ikke benytte avlønningsordninger, salgsmål eller andre insentiver som kan påvirke ansatte til å anbefale et bestemt forsikringsprodukt fremfor et annet forsikringsprodukt som er bedre egnet for kunden. «Avlønning» skal forstås i samsvar med artikkel 2 nr. 1 punkt 9.

Annet ledd inneholder regler om vederlag fra eller til andre enn kunden, som bygger på artikkel 29 nr. 2 i direktivet. Reglene er imidlertid utformet slik at de gjelder for distribusjon av alle typer forsikringsprodukter, og ikke bare forsikringsbaserte investeringsprodukter slik direktivet krever.

Et forsikringsforetak kan bare motta vederlag fra eller yte vederlag til andre enn kunden dersom vederlaget ikke har en negativ innvirkning på kvaliteten på tjenesten til kunden og det ikke svekker foretakets evne til å opptre ærlig, redelig og profesjonelt i samsvar med kundens beste interesser. Dersom disse to vilkårene ikke er oppfylt, kan foretaket ikke motta vederlag fra eller yte vederlag til andre enn kunden. Dette er i tråd med artikkel 29 nr. 2 bokstav a og b.

«Vederlag» skal forstås i samsvar med artikkel 29 nr. 2, det vil si både penge- og naturalytelser, jf. også kommisjonsforordning (EU) 2017/2359 artikkel 2 som definerer «inducements». Artikkel 8 i samme forordning inneholder nærmere regler om hvordan foretakene skal vurdere om vederlaget ikke har en negativ innvirkning på kvaliteten på tjenesten til kunden.

I medhold av tredje ledd kan departementet i forskrift gjøre unntak fra, avgrense eller utfylle bestemmelsene i paragrafen her. Departementet kan blant annet forby eller stille ytterligere krav til mottak av vederlag fra eller yting av vederlag til andre enn kunden i forbindelse med tegning, endring eller fornyelse av en forsikringsavtale, herunder i forbindelse med rådgivning om sammensetningen av en investeringsportefølje. Forskriftshjemmelen kan også benyttes til å avklare forholdet til annet regelverk, for eksempel regler om godtgjørelsesordninger.

Til finansforetaksloven § 16-16 Forsikringsformidling

Paragrafen synliggjør at et forsikringsforetak har adgang til å formidle forsikringer på vegne av et annet forsikringsforetak, jf. første ledd. Et forsikringsforetak som formidler forsikringer, må også oppfylle kravene som følger av § 16-11 til § 16-15.

Det følger av artikkel 3 nr. 1 annet avsnitt i forsikringsdistribusjonsdirektivet at forsikringsforetak og deres ansatte ikke behøver å bli registrert. Departementet foreslår ikke registreringsplikt for forsikringsforetak som opptrer som formidler i denne proposisjonen. I medhold av annet ledd kan departementet i forskrift gi regler om blant annet virksomheten til forsikringsforetak som formidler forsikringer og fastsette plikter for foretaket. I medhold av denne bestemmelsen kan departementet herunder bestemme om deler av lov om forsikringsformidling skal få anvendelse på foretaket, se også ny forsikringsformidlingslov § 1-4 annet ledd.

Til finansforetaksloven § 22-7 Finanstilsynets taushetsplikt mv.

Første ledd gjennomfører forsikringsdistribusjonsdirektivet artikkel 35 nr. 2 bokstav c, og er nærmere omtalt i avsnitt 11.

Bestemmelsen gir regler om taushetsplikt for enhver som utfører arbeid eller tjeneste for Finanstilsynet eller departementet når det gjelder hvem som har varslet om overtredelse av lovgivningen. Bestemmelsen er således ikke avgrenset til gjennomføringen av forsikringsdistribusjonsdirektivet. Taushetsplikten gjelder også identiteten til den fysiske personen opplysningene gjelder.

Annet ledd er nærmere omtalt i avsnitt 10.6 i proposisjonen. Første punktum oppstiller taushetsplikt for enhver som utfører arbeid eller tjeneste for Finanstilsynet eller departementet om opplysninger som omhandler tiltak og sanksjoner som knytter seg til overtredelse av bestemmelser i finansforetaksloven med forskrifter, dersom offentliggjøring kan skape alvorlig uro på finansmarkedene eller påføre de berørte parter uforholdsmessig stor skade. Bestemmelsen er således ikke avgrenset til gjennomføringen av forsikringsdistribusjonsdirektivet. Henvisningen til «uvedkommende» tydeliggjør at bestemmelsen ikke er til hinder for å for eksempel utveksle opplysninger med tilsynsmyndigheter i andre land eller de europeiske finanstilsynsmyndighetene. Hvis vilkårene om alvorlig uro på finansmarkedene eller uforholdsmessig stor skade for de berørte partene faller bort, gjelder ikke taushetsplikten etter bestemmelsen lenger. I annet punktum er det fastsatt at reglene i forvaltningsloven § 13 og §§ 13 b til 13 e ikke gjelder for opplysninger som nevnt i første punktum.

I medhold av tredje ledd kan departementet i forskrift gi utfyllende regler om taushetsplikt.