8 God forretningsskikk, kundebehandling mv.

8.1 God forretningsskikk mv.

8.1.1 Gjeldende rett

Forsikringsformidlingsloven inneholder krav til god meglerskikk for forsikringsmeglingsforetak, men det er ikke oppstilt et tilsvarende krav for forsikringsagentforetak. Etter § 5-2 første ledd skal forsikringsmeglingsforetak drive virksomheten i henhold til god meglerskikk. Foretaket må ikke opptre på en måte som er egnet til å skape tvil om dets stilling som uavhengig mellomledd. Videre fremgår det at forsikringsmeglingsforetaket skal sørge for den dokumentasjon som er nødvendig for at en forsikringsavtale skal komme i stand. Annet ledd fastsetter at forsikringsmeglingsforetaket skal utvise tilbørlig aktsomhet ved valg av forsikringsgiver og fraråde oppdragsgiveren å bruke forsikringsgivere hvis evne til å oppfylle pliktene under forsikringer kan trekkes i tvil eller er ukjent. Et forsikringsmeglingsforetak kan ikke gjennom avtaler med forsikringsselskap eller på annen måte innrette seg slik at det kan påvirke forsikringsmeglingsforetakets uavhengighet som megler, jf. tredje ledd.

Forsikringsformidlingsloven § 5-2 a har regler om vederlag for forsikringsformidling. Det fremgår av første ledd at forsikringsmeglingsforetak skal påse at provisjon og annen godtgjørelse som skal betales for forsikringsformidlingen, blir avtalt med oppdragsgiver før oppdraget blir utført. Avtalen skal bekreftes skriftlig dersom oppdragsgiveren krever det, eller forsikringsformidlingen omfatter tjenester knyttet til forsikringsforholdet etter at forsikringsavtalen er inngått. Annet ledd oppstiller forbud mot at forsikringsmeglingsforetak mottar provisjon eller annen godtgjørelse for formidlingen fra den forsikringsgiveren som har overtatt forsikringsavtalen formidlingsoppdraget gjelder. Det følger av tredje ledd at bestemmelsene i første og annet ledd ikke gjelder ved formidling av gjenforsikringer, og heller ikke ved formidling av forsikringer fra et utenlandsk forsikringsforetak, forutsatt at meglerforetaket videreformidler mottatt vederlag til oppdragsgiveren. Videre gjøres det unntak for formidling av en del typer av skadeforsikring i næringsvirksomhet, for eksempel forsikring av luftfartøy og registreringspliktige skip.

Forbudet nevnt ovenfor er også rettet mot forsikringsforetak. Det fremgår av finansforetaksloven § 13-17 første ledd at et forsikringsforetak ikke har adgang til å yte provisjon eller annet vederlag til forsikringsmeglingsforetaket i anledning forsikringsformidlingen dersom forsikringsmeglingsforetaket ved å motta slik provisjon vil handle i strid med forsikringsformidlingsloven.

Finansforetaksloven inneholder krav til god forretningsskikk for forsikringsforetak. Av finansforetaksloven § 13-5 femte ledd fremgår det at et forsikringsforetak skal utøve sin virksomhet i samsvar med redelighet og god forretningsskikk. Av § 16-1 femte ledd fremgår det at foretaket skal innrette sin virksomhet på en slik måte at det er liten risiko for interessekonflikter mellom foretaket og dets kunder eller mellom foretakets kunder, eller for kundebehandling i strid med kravene til god forretningsskikk. Av samme ledd fremgår at forsikringsforetak skal ha betryggende ordninger og rutiner for å identifisere og i tilfelle motvirke slike risikoforhold innenfor de ulike områder av virksomheten.

Forsikringsforetak skal fastsette en godtgjørelsesordning som oppfyller kravene i kommisjonsforordning (EU) 2015/35 om utfylling av Solvens II artikkel 258 nr. 1 bokstav l og artikkel 275, se Solvens II-forskriften § 53. Ordningen skal blant annet omfatte tiltak med sikte på å hindre interessekonflikter, jf. artikkel 275 nr. 1 bokstav a.

Forsikringsvirksomhetsloven § 3-11 har regler om inndeling av forvaltningskapitalen til et livsforsikringsforetak. Forvaltningskapitalen skal deles i tre hovedkategorier: kollektivporteføljen, investeringsvalgporteføljen og selskapsporteføljen. Disse kan igjen være delt i underporteføljer. Hvilke eiendeler som skal inngå i hvilke porteføljer, følger av bestemmelsen annet til sjette ledd. Det følger av syvende ledd at ved valg av eiendeler til forskjellige porteføljer, og ved endring av sammensetningen av porteføljer, skal foretaket overholde krav til god forretningsskikk og sørge for at det ikke skjer urimelig forskjellsbehandling av kunder. Ved interessekonflikt mellom kunder og foretaket, skal hensynet til kundene gå foran.

Lovgivningen stiller i dag en rekke krav til informasjon som skal gis til en kunde før det inngås en forsikringsavtale, i forsikringstiden eller ved endring eller fornyelse av avtalen. Det er krav til informasjon om forsikringen, selve distribusjonen og partsforholdene. Forsikringsavtaleloven kapittel 2 og kapittel 11 har regler om forsikringsforetakets informasjons- og rådgivningsplikter overfor kunden. Departementet viser til Justis- og beredskapsdepartementets Prop. 234 L (2020–2021) avsnitt 10 og 11 for en nærmere gjennomgang av disse pliktene.

Investeringsbaserte forsikringsprodukter er ikke definert i gjeldende rett, men er å anse som en personforsikring i henhold til forsikringsavtaleloven del B. Det betyr at kravene til informasjon og rådgivning i forsikringsavtaleloven kapittel 11 kommer til anvendelse. Rundskriv 14/2016 fra Finanstilsynet omhandler blant annet informasjon og rådgivning ved salg av livsforsikringer med investeringsvalg. Departementet viser til Justis- og beredskapsdepartementets Prop. 234 L (2020–2021) for en nærmere gjennomgang av forsikringsbaserte investeringsprodukter.

8.1.2 Direktivet

Direktivet artikkel 17 nr. 1 fastsetter at forsikringsdistributører ved distribusjon av forsikringsprodukter alltid skal opptre ærlig, redelig og profesjonelt i tråd med kundens beste interesser. Det følger av artikkel 17 nr. 2 at all informasjon til kunden eller potensielle kunder, inkludert markedsføringsinformasjon, skal være balansert, klar og ikke villedende. Videre fremgår det av bestemmelsen at markedsføringsinformasjon tydelig skal angis som sådan. Etter artikkel 17 nr. 3 skal medlemsstatene sikre at forsikringsdistributører ikke avlønnes, og heller ikke avlønner eller vurderer sine ansatte, på en måte som strider mot kravet til å opptre i kundens beste interesser. Særlig kreves det at forsikringsdistributøren ikke benytter lønnsordninger, salgsmål eller andre ordninger som kan gi insentiver til at foretaket eller ansatte anbefaler et forsikringsprodukt til kunden, når distributøren kan tilby et annet produkt som bedre vil dekke kundens behov. Kravene som følger av artikkel 17 gjelder etter sin ordlyd for «forsikringsdistributører» og ved distribusjon av alle typer forsikringsprodukter.

Forsikringsdistribusjonsdirektivet oppstiller en rekke minimumskrav til informasjon som kunden skal ha før avtaleinngåelse og måten informasjonen skal gis til kunden på, se for eksempel artiklene 18, 19 og 20. Disse bestemmelsene er nærmere omtalt i Prop. 234 L (2020–2021) fra Justis- og beredskapsdepartementet avsnitt 10 og 11.

I tillegg inneholder direktivet artikkel 20 regler om rådgiving og salg der det ikke ytes rådgivning, som er nærmere omtalt i Prop. 234 L (2020–2021) fra Justis- og beredskapsdepartementet avsnitt 10. Direktivet oppstiller ikke et krav om rådgivning ved distribusjon av forsikringsavtalen, men når det ytes rådgivning skal forsikringsdistributøren gi en personlig anbefaling til kunden som forklarer hvorfor et bestemt produkt oppfyller kundens forsikringskrav og forsikringsbehov. Som et minstekrav skal forsikringsdistributøren fastlegge kundens krav og behov på bakgrunn av informasjon innhentet fra kunden, og gi kunden objektiv informasjon om forsikringsproduktet i en forståelig form, slik at kunden selv kan fatte en informert beslutning, jf. artikkel 20 nr. 1. Enhver kontrakt som foreslås, skal være i samsvar med kundens krav og behov («demand and needs»), jf. artikkel 20 nr. 1 annet avsnitt.

Direktivet har i kapittel VI tilleggskrav som gjelder ved distribusjon av forsikringsbaserte investeringsprodukter. Kapittel VI gjelder for forsikringsforetak og forsikringsformidlingsforetak som distribuerer forsikringsbaserte investeringsprodukter, jf. artikkel 26. Med forsikringsbaserte investeringsprodukter menes i direktivet et forsikringsprodukt som har en utløps- eller gjenkjøpsverdi som helt eller delvis er gjenstand for markedssvingninger, jf. artikkel 2 nr. 1 17). Av samme bestemmelse fremgår hvilke produkter som faller utenfor definisjonen, blant annet skadeforsikringer og produkter som har pensjon som hovedformål.

Etter artikkel 27 skal forsikringsforetak og forsikringsformidlere som distribuerer forsikringsbaserte investeringsprodukter ha effektive organisatoriske og administrative ordninger med sikte på å treffe alle rimelige tiltak for å hindre at interessekonflikter som nevnt i artikkel 28 skader kundens interesser. Ordningene skal være forholdsmessige til virksomheten som utføres, forsikringsproduktene som selges og type distributør.

Artikkel 28 nr. 1 fastsetter at forsikringsformidlere og forsikringsforetak skal treffe alle egnede tiltak for å identifisere interessekonflikter mellom foretaket, herunder ansatte eller andre som er tilknyttet foretaket, og kunden, og kunder imellom.

Dersom foretakets organisatoriske og administrative ordninger etter artikkel 27 ikke med rimelig sikkerhet er tilstrekkelige for å sikre at kundens interesser ikke blir skadelidende, skal forsikringsformidleren eller forsikringsforetak tydelig opplyse kunden om interessekonfliktens karakter eller årsak, i god tid før forsikringsavtalen inngås, jf. artikkel 28 nr. 2. Opplysningene skal gis på et varig medium, og være tilstrekkelig detaljert for at kunden kan ta en informert beslutning om den virksomhet som har en iboende interessekonflikt, jf. artikkel 28 nr. 3.

Direktivet artikkel 29 nr. 2 inneholder særlige regler om vederlag som ytes til, eller mottas fra, andre enn kunden. Av bestemmelsen fremgår at forsikringsformidlingsforetak og forsikringsforetak skal anses for å oppfylle forpliktelser etter artikkel 17 nr. 1, artikkel 27 og artikkel 28 nevnt ovenfor, bare dersom vederlaget ikke har skadelige virkninger på kvaliteten på tjenesten og ikke hindrer oppfyllelse av kravet om å opptre ærlig, redelig og profesjonelt i tråd med kundens beste interesser.

Artikkel 29 nr. 3 åpner for at medlemsstatene kan fastsette strengere regler, herunder forby vederlag fra andre enn kunden.

Det vises for øvrig til omtale i Justis- og beredskapsdepartementets Prop. 234 L (2020–2021) avsnitt 13.

Kommisjonsforordning (EU) 2017/2359 kapittel 2 gir utfyllende bestemmelser om interessekonflikter og vederlag. Forordningen har blant annet regler som relaterer seg til identifisering og håndtering av interessekonflikter, herunder krav til retningslinjer. I tillegg gir forordningen utfyllende regler for vurderingen av om vederlagsordninger har skadelig innvirkning på kvaliteten på tjenesten.

8.1.3 Forslaget i høringsnotatet

8.1.3.1 God forretningsskikk

Finanstilsynet har i høringsnotatet uttalt at:

«Forretningsskikk er den norm som det forventes at en profesjonsutøver følger. I kravet til god forretningsskikk ligger blant annet at foretaket skal utøve virksomheten i samsvar med ansvarlighet og integritet i forhold til kunder, andre aktører og omverdenen. Eksempler på forventet opptreden er at avtaleforhold nedfelles skriftlig, at profesjonsutøveren sikrer at avtaler klart beskriver tjenesten som skal leveres og at vederlaget er dokumentert og står i forhold til leveransen. Åpen og redelig opptreden i anbudskonkurranser er et annet eksempel.»

Finanstilsynet har i utkastet § 35 til ny forsikringsformidlingslov foreslått en bestemmelse om god forretningsskikk som gjelder for samtlige forsikringsformidlingsforetak, og som tar opp i seg kravet til god meglerskikk etter gjeldende lov. Finanstilsynet har foreslått at lovteksten presiserer at kravet til god forretningsskikk innebærer en plikt til å påse at kundenes interesser ivaretas på beste måte.

Finanstilsynet uttaler at gjeldende krav til forsikringsmeglingsforetakets uavhengighet og opptreden i forsikringsformidlingsloven § 5-2 vil følge av kravet til god forretningsskikk. Finanstilsynet foreslår likevel at kravet fortsatt lovfestes særskilt, jf. utkastet § 37. Finanstilsynet uttaler at kravene er sentrale for utøvelse av forsikringsmegling, og det er viktig at det ikke reises tvil om at kravene fortsatt gjelder. Plikten for forsikringsmeglingsforetak til å sørge for den dokumentasjon som er nødvendig for at en forsikringsavtale skal komme i stand etter gjeldende § 5-2 første ledd tredje punktum, er likevel ikke foreslått videreført. Finanstilsynet viser til at dette vil følge av kravet til god forretningsskikk, og gjelder for alle forsikringsformidlingsforetak. Det er etter Finanstilsynets vurdering derfor ikke behov for å regulere dette spesifikt for meglere slik som de øvrige kravene i utkastet § 37.

Finanstilsynet viser til at det følger av forsikringsdistribusjonsdirektivet at avtaler som en distributør foreslår, skal være i samsvar med kundens forsikringsbehov, og at dette gjelder uansett på hvilket tidspunkt avtale foreslås. Finanstilsynet uttaler i høringsnotatet at dette følger av kravet til god forretningsskikk. Tilsvarende gjelder de generelle kravene som stilles til at informasjon til kunden skal være korrekt, klar og ikke villedende.

Finanstilsynet har ikke foreslått endringer i finansforetakslovens regler om god forretningsskikk.

8.1.3.2 Krav til styring og kontroll med interessekonflikter

Etter direktivet gjelder særlige krav til styring og kontroll med interessekonflikter ved distribusjon av forsikringsbaserte investeringsprodukter, se artiklene 27 og 28. Finanstilsynet har i høringsnotatet foreslått at plikten til å identifisere mulige interessekonflikter og iverksette tiltak for å sikre at kundens interesser blir ivaretatt, skal gjelde for all forsikringsdistribusjon.

Finanstilsynet skriver at:

«Hvis tiltakene foretaket iverksetter ikke gir tilstrekkelig sikkerhet for at kundenes interesser er ivaretatt, skal foretaket opplyse kunden om mulige interessekonflikter på en klar og tydelig måte. Opplysningsplikten er her et tilleggskrav og kan slik Finanstilsynet ser det ikke erstatte iverksetting av tiltak. I de tilfeller foretaket har identifisert en mulig interessekonflikt i tilknytning til en aktivitet eller et forretningskonsept, vil det å opplyse kunden om interessekonflikten dermed ikke kunne være et tiltak i seg selv. Foretaket må derfor i alle tilfeller iverksette konkrete tiltak for å sikre kundens interesser. I mange tilfeller vil det kunne være tilstrekkelig å fastsette konkrete retningslinjer og rutiner, i andre tilfeller vil interessekonfliktens art kreve at aktiviteten opphører. Opplysningsplikten vil typisk være aktuell i tilfeller der ett eller flere tiltak ivaretar kundene langt på vei, men det likevel er et lite rom for tvil med hensyn til om kundens interesse er tilstrekkelig ivaretatt.

Opplysningsplikten kan bare anses oppfylt hvis kunden settes i stand til å forstå interessekonflikten før forsikringsavtalen inngås. Det er ikke tilstrekkelig å omtale en aktivitet i generelle vendinger. Foretaket må sørge for at kunden ser sammenhengen mellom aktiviteten og faren for at aktiviteten kommer i konflikt med kundens egen interesse.»

For å lette tilsynet med etterlevelsen av kravene, foreslår Finanstilsynet en bestemmelse om at foretaket må kunne fremlegge dokumentasjon på hvilke mulige interessekonflikter som er identifisert, og hvilke tiltak foretaket har vurdert. Finanstilsynet forslår også en forskriftshjemmel slik at nivå 2-regler på dette området kan gjennomføres i forskrift.

For forsikringsformidlingsforetak har Finanstilsynet foreslått regler om styring og kontroll av interessekonflikter i utkastet § 35 til ny forsikringsformidlingslov. For forsikringsforetakene foreslår Finanstilsynet at kravet til opplysningsplikt om interessekonflikter og kravet til dokumentasjonsplikt fastsettes i finansforetaksforskriften § 16-1. Hjemmelsbestemmelsen i finansforetaksloven § 16-1 femte ledd foreslås utvidet slik at den åpner for å fastsette nærmere krav til å identifisere og håndtere interessekonflikter.

8.1.3.3 Lønnsordninger

I forlengelsen av kravet til god forretningsskikk, har Finanstilsynet i utkastet § 36 første ledd til ny forsikringsformidlingslov foreslått en bestemmelse om at forsikringsformidlingsforetak ikke må innføre lønnssystemer, salgsmål eller andre ordninger som strider mot foretakets plikt til å påse at kundens interesser ivaretas på beste måte. Finanstilsynet viser til at i dette ligger det blant annet et krav om at foretaket må påse at det ikke har en lønnsordning som gir de ansatte insentiver til å anbefale et bestemt forsikringsprodukt, når et annet produkt vil dekke kundens behov bedre.

I høringsnotatet viser Finanstilsynet til at et forsikringsforetak har en plikt til å fastsette retningslinjer for godtgjørelsesordninger. Selv om disse retningslinjene har forebygging av interessekonflikter som generelt formål, anser Finanstilsynet at det bør fastsettes særskilt at forsikringsforetak ikke må innføre godtgjørelsesordninger som strider mot foretakets plikt til å påse at kundenes interesser ivaretas på beste måte. Finanstilsynet foreslår at dette presiseres i finansforetaksforskriften § 15-9 som regulerer godtgjørelsesordninger i forsikringsforetak, se forslag til nytt andre ledd.

8.1.3.4 Vederlag fra andre enn kunden

Direktivets regler om vederlag fra andre enn kunden, gjelder ved salg av forsikringsbaserte investeringsprodukter. Finanstilsynet mener at kravet ikke bør begrenses til en enkelt produktgruppe, men gjelde generelt for salg og formidling av alle forsikringsprodukter. Finanstilsynet viser til at kravet om at vederlag fra andre enn forsikringskunden ikke må ha skadelig innvirkning på salget eller formidlingen, er et minstekrav og gir uttrykk for et viktig kundevernprinsipp.

Finanstilsynet foreslår at prinsippene i direktivet artikkel 29 nr. 2 gjennomføres for all forsikringsformidling, jf. utkastet til § 36 annet ledd. For forsikringsmeglingsvirksomhet har Finanstilsynet foreslått å videreføre gjeldende provisjonsforbud, og det foreslås ingen lempninger i dette forbudet, jf. utkastet til § 37 annet ledd flg. Om sammenhengen mellom de to bestemmelsene, viser Finanstilsynet til at begrensningen i adgangen til å motta vederlag fra andre enn forsikringskunden kan favne videre enn provisjonsforbudet. De begrensingene som følger av § 36 annet ledd må derfor vurderes for samtlige oppdrag som et forsikringsmeglingsforetak har, herunder for konsulentoppdrag som forsikringsmeglingsforetaket utfører for forsikringsforetak og for andre tjenester som forsikringsmeglingsforetaket gjør for andre enn forsikringskundene.

Et forsikringsagentforetak mottar i hovedsak vederlag for sine tjenester fra forsikringsforetakene. I høringsnotatet vises Finanstilsynet til at forsikringsagentforetakene fortsatt kan gjøre dette. Imidlertid vil den foreslåtte begrensningen innebære at agentforetaket nå må påse at honorarstrukturen oppfyller lovens krav:

«Honorarstrukturen må ikke gi insentiver til at agentforetaket foreslår produkter som ikke er i kundens beste interesse, slik som kan være situasjonen hvis honorarer fastsettes etter kvantitative og ikke kvalitative kriterier, eller der det ikke er forholdsmessighet mellom vederlaget og den tjenesten som ytes. De samme begrensningene gjelder der forsikringsagentforetaket betaler vederlag til en underagent.»

Finanstilsynet foreslår en tilsvarende bestemmelse for forsikringsforetak i finansforetaksloven § 16-11. Bestemmelsen gjelder både ved betaling fra forsikringsforetaket til foretak som selger forsikringsforetaks produkter, og der forsikringsforetakene selv mottar vederlag fra andre enn forsikringskunden. Som et eksempel på det siste, viser Finanstilsynet til livsforsikringsforetakenes mottak av returprovisjon fra forvaltningsselskaper for verdipapirfond.

Videre skriver Finanstilsynet:

«I Verdipapirhandellovutvalgets delutredning NOU 2017:1 om gjennomføring av MiFID II er det reist spørsmål om det bør innføres totalforbud mot returprovisjoner mv. for verdipapirforetakene. I høringsuttalelsen gikk Finanstilsynet ikke inn for å innføre et slikt forbud, men sluttet seg til mindretallets forslag om å gi en hjemmel til å innføre forbud mot returprovisjoner i forskrift. For å sikre like konkurransevilkår i markedet for spareprodukter, er det Finanstilsynets vurdering at forsikringsbaserte investeringsprodukter bør reguleres likt som øvrige spareprodukter. Finanstilsynet anser derfor at de samme kvalitative begrensningene også bør gjelde for forsikringsbaserte investeringsprodukter og at det åpnes for å kunne fastsette forbud mot returprovisjoner i forskrift. Bestemmelsen skal ikke erstatte en lovhjemmel, men være en sikkerhetsventil som muliggjør forbud knyttet til konkrete provisjoner eller situasjoner. Det vises til forslag til finansforetaksloven § 16-11 andre ledd. Bestemmelsen er ikke begrenset til forsikringsbaserte investeringsprodukter.»

8.1.3.5 Særlig om returprovisjon på livsforsikrings- og pensjonsområdet

I høringsnotatet viser Finanstilsynet til at mottak av returprovisjon ved investering av kundemidler eller ved valg av fond som underliggende til forsikringsprodukter, medfører fare for interessekonflikter til skade for kunden. Finanstilsynet har ikke foreslått et provisjonsforbud for forsikringsbaserte investeringsprodukter, men vurderer i høringsnotatet behovet for å innføre et provisjonsforbud for distribusjon av pensjonsprodukter.

Finanstilsynet viser til at pensjonsområdet er en dominerende del av livsforsikringsforetakenes virksomhet og at pensjon kan være av stor betydning for den enkeltes økonomi. For den enkelte kan det være krevende å ta stilling til egenskapene ved produktene. Finanstilsynet har videre redegjort for EIOPAs kartlegging av betalinger i form av returprovisjoner eller rabatter mellom forvaltere og forsikringsforetak i 28 EU-land.

Finanstilsynet uttaler videre i høringsnotatet at:

«Finanstilsynets kartlegging av returprovisjoner viste at returprovisjoner som ble utbetalt som følge av investeringer i kollektivporteføljen, blir tilført kundemidlene som meravkastning i tråd med kundenes interesse. For pensjonssparing i form av ytelsespensjon og fripoliser, synes det derfor ikke å være behov for å innføre et provisjonsforbud av hensyn til kundene.

For pensjonsprodukter med investeringsvalg (herunder innskuddspensjonsordninger, pensjonskapitalbevis og fripolise med investeringsvalg), viste Finanstilsynets undersøkelse at forsikringsforetakene selv beholder returprovisjon som utbetales som følge av den enkeltes investeringsvalg. Begrunnelsen for at forsikringsforetakene beholder returprovisjonen her, synes å være at den anses som betaling for markedsføring og distribusjon.»

Finanstilsynet uttaler at et forbud mot returprovisjoner kan forebygge at forsikringsforetak lar hensynet til egen inntekt og kostnadsdekning gå foran kundens interesser når det plukker ut fond og når det setter sammen profiler til et pensjonsprodukt. Finanstilsynet viser at slike mulige interessekonflikter etter gjeldende rett håndteres gjennom forsvarlig virksomhetsstyring, og at forsikringsforetakene har en plikt til å ha retningslinjer for utvelgelse av fond for å unngå at det oppstår interessekonflikter mellom kunder og foretak.

Finanstilsynet uttaler videre i høringsnotatet at:

«Selv om fondsutvalget er fastsatt etter retningslinjer som vektlegger kundenes interesser, vil det likevel kunne bestå av fond som utløser returprovisjoner ved kjøp av fondsandeler fordi returprovisjoner synes å være svært utbredt. Så lenge forsikringsforetaket mottar returprovisjoner, vil det kunne være fare for at rådgivningen påvirkes i strid med kundenes interesser. Denne faren vil kunne forebygges gjennom et forbud. Personlig rådgivning til enkeltkunder synes imidlertid å være av begrenset omfang. Fondsutvalget som kunden kan velge i er gitt, og investeringsvalget ved oppstart av sparingen i er mange tilfeller forhåndsfastsatt til en bestemt profil. Rådgivning ved bytte av fond synes i de fleste tilfeller å måtte være initiert av kunden. Et investeringsbytte vil også medføre at kunden belastes kostnader som i utgangspunktet ikke dekkes av arbeidsgiver.

Et forbud mot returprovisjon antas å få stor innvirkning på markedet og å føre til endringer i eksisterende kostnadsstrukturer. En omlegging vil gjøre betalingsstrømmen mellom forsikringsforetaket, verdipapirfondet og forvaltningsselskapet for verdipapirfond mer transparent, men vil ikke endre selve strukturen på vederlaget fra kunden til forsikringsforetaket. Prisen for forvaltning av pensjonskapitalen skal uansett forhåndsprises og ligge fast gjennom året. Det kan ikke utelukkes at bortfall av returprovisjoner kan føre til at en større andel av kostnader til distribusjon må dekkes av kunden gjennom økt pris for administrasjon eller forvaltning av pensjonskapitalen.

Finanstilsynet legger vekt på at foretakene skal ha egne retningslinjer og rutiner for å unngå interessekonflikter ved mottak av returprovisjoner. Slik tilsynet ser det bør hovedregelen være at foretaket tilfører returprovisjon som meravkastning til kunden, med mindre foretaket kan godtgjøre at det er provisjon for distribusjonstjenester. I tilfeller der returprovisjonen skal betales videre fra forsikringsforetaket til en forsikringsagent som vederlag for utført arbeid, kan utforming av honorarstrukturen bidra til at interessekonflikter til skade for kunden unngås. Honorar for distribusjon bør f.eks. gjøres uavhengig av de konkrete investeringsvalg som kunden foretar og være knyttet til kvalitative og ikke kvantitative kriterier. Avtalen mellom foretakene bør også sikre at det er forholdsmessighet mellom vederlaget og den tjenesten som ytes».

Finanstilsynet uttaler at de nye skjerpede reglene for mottak av vederlag fra andre enn kunden for distribusjon av forsikringsbaserte investeringsprodukter, samt den tilsvarende innstrammingen for verdipapirforetakene gjennom MiFID II, forventes å føre til økt bevissthet rundt håndtering av returprovisjoner. Forsikringsdistributørens etterlevelse av regler for god forretningsskikk vil også følges opp gjennom tilsynsvirksomhet.

Finanstilsynet mener det er hensiktsmessig å se an virkningen av det ovennevnte, før det eventuelt foreslås et forbud mot returprovisjon på pensjonsområdet. Finanstilsynet foreslår imidlertid, i likhet med det som ble foreslått av lovutvalget for MiFID II, en forskriftshjemmel som åpner for å kunne innføre mer restriktiv regulering av returprovisjoner for pensjonsprodukter i forskrift. Det vises til forslaget til finansforetaksloven § 16-11 annet ledd. Finanstilsynet uttaler at bestemmelsen ikke skal erstatte en lovhjemmel, men være en sikkerhetsventil som muliggjør forbud knyttet til konkrete provisjoner eller situasjoner.

8.1.4 Høringsinstansenes merknader

Finans Norge uttaler at det fra næringens side er viktig at forslaget til hjemmel for provisjonsforbud reserveres til tilfeller hvor alle andre muligheter for å regulere uønsket markedsatferd er forsøkt. Etter Finans Norges syn bør det av konkurransehensyn være lik regulering av provisjoner på tvers av spare- og forsikringsmarkedet. Finans Norge mener at en forutsetning for eventuell bruk av forskriftshjemmelen må følge linjene som departementet skisserer på verdipapirområdet knyttet til særlige utfordringer og være tilstrekkelig individualisert, slik at den ikke rammer større deler av markedet enn nødvendig. Finans Norge har ingen merknader til den øvrige del av forslaget til regulering av vederlag fra andre enn forsikringskunden, herunder presiseringen om at vederlaget ikke må ha skadelig virkning på salget eller formidlingen. Finans Norge viser til at bestemmelsene knesetter viktige kundevernregler. Samtidig uttaler Finans Norge at returprovisjon fyller en viktig funksjon i gjeldende distribusjonsmodeller og blant annet bidrar til lavere priser for sluttkundene. Etter det Finans Norge er kjent med baseres honorarstrukturer på både kvantitative og kvalitative kriterier. Finans Norge kan ikke se at kvantitative kriterier (salgsvolum) ikke skal kunne vektlegges ift. de nye kravene, og viser til Finanstilsynets merknader i høringsnotatet på side 41 tredje avsnitt. Finans Norge viser til at en annen forståelse vil bryte med øvrige lands praktisering av tilsvarende krav.

Finansnæringens autorisasjonsordning viser til at de er finansnæringens kompetansesenter i etikk med vekt på rådgivningsprosesser, der forvaltningen av bransjestandarden «God skikk ved rådgivning og annen kundebehandling» er en hovedoppgave. I 2017 ble virkeområdet til God skikk utvidet til å gjelde informasjon, veiledning og rådgivning i all kundebehandling i privatmarkedet. Brudd på bransjenormen «God skikk» kan føre til fratakelse av autorisasjon.

Forbrukerrådet fremhever det som svært positivt at det gjennom direktivet innføres krav om god forretningsskikk for selgere av forsikringsprodukter. Forbrukerrådet viser til at det i dette ligger et krav om at distributøren skal ivareta forbrukernes interesser i forbindelse med rådgivning om produkter. Forbrukerrådet mener at det er mange forhold som taler for innføring av forbud mot returprovisjoner. Forbrukerrådet uttaler at returprovisjoner kan bidra til at det oppstår svært uheldige interessekonflikter mellom foretak og kunder, fordi foretak vil kunne ha interesse av å anbefale dyre spareprodukter som gir høy returprovisjon fremfor å anbefale kostnadseffektive produkter det ville vært mer naturlig å anbefale med nøytrale incentiver. Forbrukerrådet viser til at det er viktig for tilliten i markedet at foretakene setter kundenes interesser høyt. Forbrukerrådet redegjør for Forbrukerrådets foreløpige erfaringer etter innføringen av MiFID II-direktivet, samt fra andre land, blant annet Storbritannia og Nederland etter at det ble innført totalforbud mot returprovisjoner i disse landene. Forbrukerrådet foreslår at det inntas en bestemmelse om forbud mot returprovisjoner i loven, og at denne gjøres gjeldende for så vel forsikringsbaserte investeringsprodukter som øvrige spareprodukter. Forbrukerrådet viser til Finanstilsynets forslag til forskriftshjemmel i lovutkastet, og tolker bestemmelsen dithen at det kan innføres et forbud mot returprovisjoner dersom dette vurderes som hensiktsmessig av myndighetene. Forbrukerrådet mener at dette er et steg i riktig retning. For øvrig mener Forbrukerrådet at en opplysningsplikt om interessekonflikter vil være et viktig bidrag til økt forbrukerbeskyttelse, og støtter også kravet om at foretak skal kunne fremlegge dokumentasjon på at opplysningsplikten er ivaretatt.

Norske Forsikringsmegleres Forening viser til at i lovutkastet § 35 blir god forretningsskikk beskrevet, og har en klar sammenheng med informasjonsplikt og rådgivning av forsikringsprodukter. Forsikringsmeglerne uttaler at det er positivt at kundens interesser skal ivaretas på en god måte tilsvarende andre direktiver i EU, og at den skal gjelde for alle som formidler forsikring og ikke kun forsikringsbaserte investeringsprodukter, samt blir en særskilt bestemmelse i loven. Forsikringsmeglerne viser til at god forretningsskikk henger sammen med informasjonsplikten som påhviler den som yter forsikring og forsikringsformidlere. Forsikringsmeglerne mener det er positivt at kunden skal informeres om eventuelle interessekonflikter, uavhengig av produktet foretaket yter eller formidler, samt at det foreslås like prinsipper for å håndtere interessekonflikter tilsvarende andre EU-direktiv. Hva gjelder den foreslåtte bestemmelsen om lønnsordning og vederlag, anbefaler Forsikringsmeglerne at det etableres veiledere i form av rundskriv fra Finanstilsynet eller andre relevante aktører som beskriver nærmere hva som ikke ligger innenfor rammen av hva som er akseptabel avlønning for ansatte, som i stor grad lønnes ut fra interne resultater og mål. Forsikringsmeglerne viser til at det skapes en usikkerhet om det er å anse som ikke akseptabelt å motta provisjonsbasert lønn for en forsikringsformidler.

8.1.5 Departementets vurdering

8.1.5.1 God forretningsskikk

Departementet foreslår som Finanstilsynet at det lovfestes et overordnet krav til god forretningsskikk i ny forsikringsformidlingslov. Departementet viser til at et sentralt hensyn etter direktivet er å sikre tilstrekkelig kundebeskyttelse ved distribusjon av forsikringsprodukter, jf. artikkel 17 nr. 1.

Kravet gjelder for samtlige forsikringsformidlingsforetak, og tar opp i seg kravet til god meglerskikk etter gjeldende forsikringsformidlingslov. Departementet viser til lovforslaget § 9-1 første ledd, som bygger på Finanstilsynets utkast til § 35 første ledd første punktum og er utformet etter mønster av tilsvarende regulering i finansforetaksloven.

Kravet til god forretningsskikk foreslås utformet som en rettslig standard. Departementet viser til at bestemmelser som angir konkrete krav for foretaket, blant annet i virksomhetslovgivningen og forsikringsavtaleloven, ikke vil være å anse som en uttømmende angivelse av innholdet i den rettslige standarden om god forretningsskikk. Ved vurderingen av kravet til god forretningsskikk, må det for øvrig ses hen til hva som er den alminnelige bransjeoppfatningen og rettsoppfatningen i samfunnet, jf. blant annet omtale i spesialmerknaden til finansforetaksloven § 13-5 i Prop. 125 L (2013–2014) med videre henvisninger. Departementet viser til Finanstilsynets vurdering om at det i kravet til god forretningsskikk blant annet ligger at foretaket skal utøve virksomheten i samsvar med ansvarlighet og integritet overfor kunder, andre aktører og omverden.

For forsikringsforetak inneholder gjeldende lovgivning allerede krav til god forretningsskikk, jf. blant annet finansforetaksloven § 13-5 fjerde ledd og § 16-1 fjerde ledd. Departementet foreslår ikke endringer i disse bestemmelsene.

8.1.5.2 Kundebehandling

Departementet vil bemerke at foretakenes organisering av sin kundebehandling er en viktig side av foretakenes virksomhet. For foretakene er det viktig at de har kundenes tillit og tillit i markedet generelt, som igjen er viktig for velfungerende finansmarkeder. Departementet foreslår på denne bakgrunn å innta bestemmelser i forsikringsformidlingsloven som stiller nærmere krav til forsikringsformidlingsforetakenes kundebehandling, blant annet etter mønster av finansforetaksloven § 16-1. Det vises til lovforslaget § 9-2 til ny forsikringsformidlingslov.

Det foreslås regler om forsikringsformidlingsforetakets forpliktelser overfor kundene ved forsikringsformidling i forsikringsavtaleloven, se blant annet omtale i denne proposisjonen avsnitt 3 og Justis- og beredskapsdepartementets Prop. 234 L (2020–2021) avsnitt 3. I lys av dette foreslår departementet et krav i forsikringsformidlingsloven om at forsikringsformidlingsforetaket skal ha systemer og rutiner for å sikre etterlevelse av regler om opplysningsplikt og om utforming av kundeavtaler gitt i eller i medhold av forsikringsavtaleloven, sml. finansforetaksloven § 16-1 annet ledd. Departementet mener at distribusjonsvirksomheten her bør reguleres likt, slik at forsikringsformidlingsforetak er omfattet av samme krav som forsikringsforetak. Det vises til lovforslaget § 9-2 første ledd til ny forsikringsformidlingslov.

Lovforslaget § 9-2 annet ledd gjelder klagebehandling, og er nærmere omtalt i avsnitt 8.3 nedenfor. Departementet viser til at ytterligere regler til forsikringsformidlingsforetakets kundebehandling ved behov kan fastsettes i medhold av forskriftshjemmelen som følger av tredje ledd.

8.1.5.3 Om forsikringsmeglingsforetakets uavhengighet mv.

Departementet viser til at forsikringsmeglingsforetak etter gjeldende rett er forsikringstakers representant, og skal ivareta kundens interesser overfor forsikringsforetaket. Hovedoppgaver for forsikringsmeglingsforetaket er å kartlegge oppdragsgivers (forsikringstakers) forsikringsbehov, innhente tilbud fra forsikringsforetakene i markedet, og på bakgrunn av en analyse av tilbudene, gi oppdragsgiver råd med hensyn til valg av forsikringsløsning.

Gjeldende forsikringsformidlingslov §§ 5-2 og 5-2 a inneholder enkelte krav til forsikringsmeglingsforetak som har til hovedformål å bidra til uavhengighet mellom forsikringsmeglingsforetaket og forsikringsforetaket. Dette kommer blant annet til uttrykk i loven ved at forsikringsmeglingsforetaket ikke må opptre på en måte som er egnet til å skape tvil om dets stilling som uavhengig mellomledd. For å sikre uavhengighet til forsikringsforetaket, og derigjennom styrke tilliten til aktørene i forsikringsmarkedet, er hovedregelen etter gjeldende forsikringsformidlingslov at forsikringsmeglingsforetak ikke kan motta provisjon eller annen godtgjørelse fra forsikringsforetaket, jf. gjeldende forsikringsformidlingslov § 5-2 a.

Finanstilsynet mener at reglene om forsikringsmeglingsforetakets uavhengighet og opptreden etter någjeldende forsikringsformidlingslov §§ 5-2 og 5-2 a, bør videreføres. Finanstilsynet viser til at slike krav også vil følge av det generelle kravet til god forretningsskikk, men at kravene til uavhengighet og opptreden er sentrale for utøvelse av forsikringsmegling og derfor fortsatt bør lovfestes særskilt. I høringen har ingen gitt merknader til dette forslaget fra Finanstilsynet.

Departementet slutter seg til Finanstilsynets vurdering, og foreslår i hovedsak å videreføre særlige krav til forsikringsmeglingsforetak i lovforslaget § 8-4. Departementet viser i den forbindelse til at ny forsikringsformidlingslov fortsatt bygger på en definisjon der forsikringsmeglingsforetaket er forsikringstakers representant.

I tråd med Finanstilsynets utkast, foreslår departementet å ikke videreføre plikten til å sørge for nødvendig dokumentasjon for at en forsikringsavtale skal komme i stand. Departementet viser til Finanstilsynets uttalelse om at dette kravet gjelder alle forsikringsformidlingsforetak og er ikke spesifikke for meglere slik som de øvrige kravene i lovforslaget, og at plikten for øvrig vil følge av det generelle kravet til god forretningsskikk.

8.1.5.4 Krav til styring og håndtering av interessekonflikter

Departementet foreslår i § 9-3 til ny forsikringsformidlingslov krav til forsikringsformidlingsforetakets styring og håndtering av interessekonflikter, som bygger på forsikringsdistribusjonsdirektivet artikkel 27 og artikkel 28. Departementet foreslår i likhet med Finanstilsynets utkast at overordnede regler om styring og håndtering av interessekonflikter ikke begrenses til forsikringsbaserte investeringsprodukter, slik som følger av direktivet, men at kravene gjelder for forsikringsformidlingsforetak og forsikringsforetak ved distribusjon av alle typer forsikringsprodukter.

Regler om interessekonflikter finnes også i MiFID II-regelverket, og departementet har derfor i utformingen og oppbygningen av lovforslaget § 9-3 sett hen til tilsvarende regler i verdipapirhandelloven.

Det fremgår av lovforslaget at forsikringsformidlingsforetak skal være oppbygd og organisert på en slik måte at risikoen for interessekonflikter mellom foretaket og dets kunder, eller foretakets kunder seg imellom, begrenses til et minimum. Det innebærer blant annet at foretaket skal etablere retningslinjer og rutiner for styring og håndtering av interessekonflikter. Videre skal forsikringsformidlingsforetak iverksette alle egnede tiltak for å identifisere og for å hindre eller håndtere mulige interessekonflikter. Dersom disse tiltakene ikke med rimelig sikkerhet forhindrer risiko for at kundens interesser blir skadelidende, pålegges foretaket en opplysningsplikt overfor kunden. Om opplysningsplikten er det uttalt i kommisjonsforordning (EU) 2017/2359 fortalen punkt 5, sml. også artikkel 6 i forordningen, at:

«While disclosure of specific conflicts of interest is required under Directive (EU) 2016/97, it should be a measure of last resort to be used only where the organisational and administrative arrangements are not sufficient to ensure, with reasonable confidence, that risks of damage to the interests of the customer will be prevented since over-reliance on disclosure may result in a lack of effective protection of the customer’s interests. The disclosure of conflicts of interest by an insurance intermediary or an insurance undertaking cannot exempt it from the obligation to maintain and operate the organisational and administrative arrangements which are the most effective means of preventing damage to customers.»

Departementet foreslår i likhet med Finanstilsynet at foretaket må kunne fremlegge dokumentasjon på hvilke mulige interessekonflikter som er identifisert og hvilke tiltak som foretaket har gjennomført, se lovforslaget § 9-3 femte ledd. Bestemmelsen skal ivareta tilsynsformål.

Departementet viser til at finansforetaksloven § 16-1 fjerde ledd inneholder et generelt krav om at forsikringsforetaket skal innrette sin virksomhet på en slik måte at det er liten risiko for interessekonflikter. I tillegg skal forsikringsforetaket ha betryggende ordninger og rutiner for å identifisere og i tilfelle motvirke slike risikoforhold. Departementet legger i tråd med Finanstilsynets forslag ikke opp til endringer i disse bestemmelsene i finansforetaksloven for å gjennomføre artikkel 27 og artikkel 28 i direktivet, som må forstås i samsvar med direktivet. Departementet foreslår i ny § 16-14 utfyllende krav til forsikringsforetakets styring og håndtering av interessekonflikter ved distribusjon av forsikringsprodukter, herunder krav til opplysningsplikt om interessekonflikter og dokumentasjonsplikt for foretaket.

Det er gitt utfyllende regler til bestemmelsene om interessekonflikter i kommisjonsforordning (EU) 2017/2359, som skal gjennomføres i forskrift. Forordningen inneholder blant annet utfyllende regler om identifisering av interessekonflikter, krav til retningslinjer, rutiner og tiltak. I tillegg har forordningen nærmere regler om opplysningsplikten overfor kunden. Departementet vil i forbindelse med forskriftsarbeidet vurdere hvilke bestemmelser som bør gjelde for distribusjon av andre forsikringsprodukter enn forsikringsbaserte investeringsprodukter.

8.1.5.5 Lønnsordninger

Departementet viser til at artikkel 17 nr. 3 har krav til forsikringsdistributørens avlønning. Her fremgår at forsikringsdistributøren ikke skal avlønnes eller avlønne eller evaluere sine ansatte på en måte som gjør at plikten til å opptre i kundens beste interesser svekkes. Forsikringsdistributøren skal herunder ikke benytte avlønningsordninger, salgsmål eller andre insentiver som kan påvirke den ansatte til å anbefale et bestemt forsikringsprodukt fremfor et annet forsikringsprodukt som er bedre egnet for kunden.

Departementet foreslår at det inntas en bestemmelse som regulerer forsikringsformidlingsforetaks og forsikringsforetaks avlønning av ansatte til gjennomføring av artikkel 17 nr. 3. Sammenlignet med Finanstilsynets utkast i høringsnotatet, foreslår departementet en mer direktivnær oppbygning av bestemmelsen.

Departementet viser til lovforslaget § 9-4 første ledd til ny forsikringsformidlingslov og § 16-15 første ledd i finansforetaksloven.

8.1.5.6 Vederlag fra eller til andre enn kunden

Vederlag fra andre enn kunden kan generelt gi opphav til ulike former for interessekonflikter som vil kunne være krevende for et foretak å håndtere. Foretaket vil kunne få en interesse i at kunden velger et bestemt produkt, som ikke nødvendigvis svarer til kundens behov, og det er en risiko for at foretaket setter egne interesser foran kundens.

Forsikringsdistribusjonsdirektivet oppstiller ikke noe forbud mot å yte vederlag til eller motta vederlag fra andre enn kunden i forbindelse med distribusjon av forsikringsbaserte investeringsprodukter. Direktivet inneholder imidlertid to vilkår som må være oppfylt. Vederlaget kan ikke ha en negativ innvirkning på kvaliteten på tjenesten til kunden og det kan heller ikke svekke foretakets evne til å opptre ærlig, redelig og profesjonelt i samsvar med kundens beste interesser. Det vises til artikkel 29 nr. 2.

Utfyllende regler til denne bestemmelsen er gitt i kommisjonsforordning (EU) 2017/2359 artikkel 8. Foretaket skal etter artikkel 8 nr. 2 foreta en samlet analyse av alle forhold som antas å øke eller minske risikoen for at vederlaget har en skadelig innvirkning på kvaliteten på tjenesten samt organisatoriske forhold som foretaket har truffet for å forebygge risikoen for skadelig virkning. I artikkel 8 nr. 2 annet avsnitt gis det en ikke-uttømmende liste over kriterier som vil være relevante i en slik analyse.

Departementet foreslår i § 9-4 annet ledd til ny forsikringsformidlingslov regler om vederlag fra eller til andre enn kunden til gjennomføring av direktivet. Nivå 2-regler skal gjennomføres i forskrift.

Lovforslaget har til hensikt å redusere de iboende interessekonfliktene som oppstår når et foretak tar imot vederlag fra eller yter vederlag til andre enn kunden. Departementet har i likhet med Finanstilsynet utformet bestemmelsen slik at den gjelder generelt, det vil si også for salg og formidling av andre produkter enn forsikringsbaserte investeringsprodukter, noe som innebærer en utvidelse sammenlignet med direktivet. Departementet viser til at ingen høringsinstanser har hatt innvendinger til dette forslaget fra Finanstilsynet.

Gjeldende provisjonsforbud for forsikringsmeglingsforetak foreslås videreført av departementet i avsnitt 8.1.5.3. Departementet viser til at regler om vederlag fra andre enn kunden likevel vil kunne få anvendelse på andre tilfeller enn de som reguleres av provisjonsforbudet, som gjelder det enkelte formidlingsoppdrag. Departementet viser til Finanstilsynets uttalelse om at forsikringsmeglingsforetaket må vurdere vederlagsbegrensningene som følger av lovforslaget for samtlige oppdrag, herunder for konsulentoppdrag og andre tjenester som forsikringsmeglingsforetaket gjør for andre enn forsikringskunden.

Forsikringsagentforetak mottar i hovedsak vederlag for sine tjenester fra forsikringsforetakene, og ikke fra forsikringskundene. Departementet viser til at forsikringsagentforetak fortsatt vil kunne motta vederlag for sine tjenester fra forsikringsforetakene. Agentforetakene må imidlertid påse at honorarstrukturen oppfyller vilkårene som fremgår av lovforslaget. Tilsvarende vil gjelde der forsikringsagentforetaket betaler vederlag til en annen forsikringsagent (underagent).

I høringen har Finans Norge vist til at honorarstrukturen til agenter baseres på både kvalitative og kvantitative kriterier. Finans Norge legger til grunn at kvantitative kriterier (salgsvolum) fortsatt skal kunne vektlegges etter de nye kriteriene. Departementet viser til at honorarstrukturen ikke må gi insentiver til at agentforetaket distribuerer produkter som ikke er i kundens beste interesse, noe som kan være tilfellet dersom honorarer fastsettes etter salgsvolum alene. Som nevnt ovenfor vil det imidlertid måtte bero på en helhetlig analyse om vederlaget har en negativ innvirkning på kvaliteten på tjenesten til kunden.

For forsikringsforetak fremgår tilsvarende regler av lovforslaget § 16-15 annet ledd i finansforetaksloven. Bestemmelsen gjelder både betaling fra forsikringsforetaket til foretak som selger forsikringsforetakets produkter, og der forsikringsforetakene selv mottar vederlag fra andre enn forsikringskunden. Et eksempel på det siste er livsforsikringsforetakenes mottak av returprovisjoner fra forvaltningsselskaper for verdipapirfond. Finanstilsynet gjennomførte i 2014/2015 en kartlegging som viste at slike returprovisjoner utbetales i relativt stort omfang, både i form av stordriftsfordeler (rabatt) og som betaling for markedsføring av fond (distribusjon) til kundene.

Særlig om returprovisjoner

Forsikringsdistribusjonsdirektivet åpner for at det kan fastsettes strengere regler enn hva som følger av artikkel 29 nr. 2, jf. artikkel 29 nr. 3. En særlig problemstilling er om det bør innføres strengere regler for returprovisjoner i norsk rett enn hva som følger av direktivet, slik Forbrukerrådet har tatt til orde for. Et eksempel på returprovisjon er der livsforsikringsforetak ved investeringsvalgprodukter mottar godtgjørelse fra en forvalter av et fond.

Forbrukerrådet mener at returprovisjoner kan bidra til at det oppstår interessekonflikter mellom foretak og kunder, fordi foretak vil kunne ha interesse av å anbefale dyre spareprodukter som gir høy returprovisjon fremfor å anbefale kostnadseffektive produkter det ville vært mer naturlig å anbefale med nøytrale insentiver. Forbrukerrådet har videre fremhevet at det er viktig for tilliten i markedet at foretakene setter kundenes interesser høyt. Finans Norge har i høringen vist til at returprovisjoner fyller en viktig funksjon i gjeldende distribusjonsmodeller og blant annet bidrar til lavere priser for sluttkundene.

I høringsnotatet vurderer Finanstilsynet om det bør fastsettes et forbud mot returprovisjoner for henholdsvis forsikringsbaserte investeringsprodukter og pensjonsprodukter. Finanstilsynet foreslår likevel ikke et slikt forbud, men at det fastsettes en forskriftshjemmel som muliggjør forbud knyttet til konkrete provisjoner eller situasjoner. Forskriftshjemmelen er generell, og ikke begrenset til forsikringsbaserte investeringsprodukter.

Forsikringsbaserte investeringsprodukter er ikke nærmere definert i norsk rett, se nærmere omtale i avsnitt 8.1.1. Livsforsikringsavtaler med investeringsvalg for forsikringstaker, der størrelsen på utbetalt beløp er knyttet til verdien av en egen investeringsportefølje på utbetalingstidspunktet, er et eksempel på forsikringsbaserte investeringsprodukter. Livsforsikringer med investeringsvalg omtales ofte som fondsforsikringer, investeringskonto eller unit link.

På pensjonsområdet kan det trekkes et skille mellom produkter med og uten investeringsvalg. Pensjonsprodukter regnes ikke som forsikringsbaserte investeringsprodukter etter direktivet. I høringsnotatet vurderer Finanstilsynet spørsmålet om returprovisjon for pensjonsprodukter med investeringsvalg særlig, fordi Finanstilsynets undersøkelser viser at forsikringsforetakene selv beholder returprovisjon som utbetales som følge av den enkeltes investeringsvalg. Pensjonsprodukter med investeringsvalg omfatter blant annet innskuddspensjonsordninger, pensjonskapitalbevis og fripolise med investeringsvalg. Begrunnelsen for at forsikringsforetakene beholder returprovisjonen for slik produkter, synes å være at returprovisjonen regnes som betaling for markedsføring og distribusjon.

Et forbud mot returprovisjoner vil kunne forebygge skadelige interessekonflikter som kan oppstå ved mottak av returprovisjoner. På den annen side antas et forbud mot returprovisjon å få stor innvirkning på markedet og føre til endringer i eksisterende kostnadsstrukturer. Forsikringsdistribusjonsdirektivet medfører strengere regler for distributørens adgang til å motta vederlag fra andre. Det vil etter departementets syn kunne være hensiktsmessig å evaluere effekten av de nye reglene, før det eventuelt vurderes strengere regler enn hva som etter direktivet er et minimum. Departementet legger også til grunn at nye og strengere regler vil føre til økt bevissthet rundt håndteringen av returprovisjoner.

Eventuelle strengere nasjonale regler på forsikringsområdet bør ses i sammenheng med reglene som gjelder for finansielle instrumenter, selv om det kan forekomme markedsmessige forskjeller som tilsier at det må foretas en konkret, egen vurdering av markedet for forsikringsprodukter.

Departementet slutter seg på denne bakgrunn til Finanstilsynets vurdering, og foreslår ikke noe forbud mot returprovisjoner. Departementet mener likevel som Finanstilsynet at det bør innføres en hjemmel for at departementet i særlige tilfeller kan fastsette bestemmelser i forskrift om forbud mot vederlag fra eller til andre enn kunden. Som Finanstilsynet legger departementet til grunn at forskriftshjemmelen vil være en sikkerhetsventil som muliggjør forbud knyttet til konkrete provisjoner eller situasjoner.

Departementet viser til nærmere omtale i spesialmerknaden til § 9-4 i ny forsikringsformidlingslov og § 16-15 i finansforetaksloven.

8.2 Produktpakker

Forsikringsforetaks salg av produktpakker er regulert i finansforetaksloven §§ 16-7 og 16-8 med tilhørende forskrifter. Etter finansforetaksforskriften § 16-1 kan et forsikringsforetak ikke tilby en tjeneste på betingelse av at kunden samtidig skaffer seg en annen tjeneste, eller gi en kunde særlig gunstige vilkår på betingelse av at dette gjøres. Dette gjelder likevel ikke der det foreligger en tilknytning mellom flere tjenester slik at tilbud av en tjeneste forutsetter samtidig tilbud av en annen tjeneste, eller der særlig gunstige vilkår skyldes at et samlet tilbud av flere tjenester gir kostnadsbesparelser. Det følger av finansforetaksloven § 16-8 at foretaket skal opplyse om tjenester som inngår i en produktpakke, tilbys enkeltvis, og oppgi prisen på de enkelte tjenester som inngår i pakken.

Forsikringsdistribusjonsdirektivet har regler om produktpakker i artikkel 24. Reglene innebærer blant annet at forsikringsdistributøren som hovedregel skal tilby kunden å kjøpe varen eller tjenesten separat dersom forsikringsproduktet selges som et tillegg til et annet produkt eller en annen tjeneste. Der forsikringsproduktet er primærproduktet i pakken, skal kunden opplyses om det er mulig å kjøpe de ulike komponentene hver for seg. For en nærmere omtale av direktivets krav ved salg av produktpakker vises det til Prop. 234 L (2020–2021) avsnitt 14.

I høringsnotatet uttaler Finanstilsynet at finansforetaksloven med tilhørende forskrifter anses for å være tilstrekkelig, og Finanstilsynet foreslår derfor ikke ytterligere regler om dette. Departementet deler Finanstilsynets vurdering om at det ikke er behov for endringer i finansforetaksloven, og viser til at eventuelle justeringer i finansforetaksforskriften vil foretas ved behov. I Prop. 234 L (2020–2021) foreslår Justis- og beredskapsdepartementet regler om produktpakker i forsikringsavtaleloven, jf. proposisjonen avsnitt 14. Høringsinstansenes innspill til spørsmålet om regler om produktpakker er behandlet der.

8.3 Klagebehandling og utenrettslig tvisteløsning

8.3.1 Gjeldende rett

Regler om klage finnes for forsikringsformidlingsforetak i forsikringsformidlingsloven kapittel 9 med tilhørende forskrift. Det følger av § 9-1 at dersom det oppstår tvist mellom oppdragsgiver og forsikringsformidler, kan hver av partene kreve å få behandlet denne av kompetent organ som fastsatt i forskrift av departementet. I forarbeidene legger departementet til grunn at kunder av forsikringsagentforetak er dekket av ordningen med Finansklagenemda, jf. Ot.prp. nr. 44 (2004–2005) s. 32. I medhold av forskriftshjemmelen i forsikringsformidlingsloven har departementet opprettet klagenemda for forsikrings- og gjenforsikringsmeglingsvirksomhet, som behandler tvister mellom forsikringsmeglingsforetak og oppdragsgiver.

Tvister mellom kunder og forsikringsforetak kan behandles i Finansklagenemda dersom forsikringsforetak er tilsluttet dette tvisteløsningsorganet. Finansklagenemda er Norges representant i FIN-NET (Financial Dispute Resolution Network), som er et EU/EØS-samarbeid om behandling av grenseoverskridende utenomrettslige klager på blant annet forsikringstjenester.

Finansforetaksloven åpner for at det kan fastsettes i forskrift at alle forsikringsforetak skal være tilsluttet godkjent utenrettslig tvisteløsningsordning, jf. § 16-3 første ledd. Bestemmelsen er også gjort gjeldende for filialer av foretak med hovedsete i en annen EØS-stat.

I rundskriv 4/2019 har Finanstilsynet gitt retningslinjer for klagebehandling.

8.3.2 Direktivet

Direktivet artikkel 14 fastsetter at medlemsstatene skal sikre at det innføres prosedyrer for kunder og andre berørte parter, særlig forbrukerorganisasjoner, til å inngi klager på forsikrings- og gjenforsikringsdistributører. I alle tilfeller skal klager motta svar. Bestemmelsen viderefører artikkel 10 i forsikringsformidlingsdirektivet, likevel slik at bestemmelsen nå retter seg mot distributører og ikke bare formidlere.

Artikkel 15 nr. 1 angir at medlemsstatene skal sikre at det etableres utenrettslige tvisteløsningsordninger for å behandle tvister mellom kunde og forsikringsdistributør om rettigheter og plikter etter direktivet. Tvisteløsningsordningen etablert i medhold av artikkel 15 nr. 1, skal samarbeide for å løse grenseoverskridende tvister om rettigheter og plikter etter direktivet, jf. artikkel 15 nr. 2. Bestemmelsen bygger på forsikringsformidlingsdirektivet artikkel 11, men med noe justert ordlyd.

8.3.3 Forslaget i høringsnotatet

Finanstilsynet legger til grunn at utenrettslige tvisteløsningsordninger, slik som Finansklagenemnda og tilslutningen til FIN-NET, tilfredsstiller kravene om etablering av utenrettslige tvisteløsningsordninger og om samarbeid om rettslig prøving ved tvister på tvers av landegrensene. Finanstilsynet viser til at dette gjelder for forsikringsforetak som er tilsluttet Finansklagenemnda. Finanstilsynet er ikke kjent med at det har vært et problem at kunder av forsikringsagentforetak eller kunder av forsikringsforetak ikke har fått tilgang til en utenrettslig tvisteløsningsbehandling. Finanstilsynet reiser likevel spørsmål om plikten til å være tilsluttet utenrettslig tvisteløsningsordning bør gis en klarere rettslig forankring.

Finanstilsynet foreslår i utkastet § 43 til ny forsikringsformidlingslov i hovedsak å videreføre bestemmelsen i gjeldende forsikringsformidlingslov § 9-1, og at det i forskrift fastsettes at forsikringsformidlingsforetaket skal være tilsluttet et godkjent klageorgan. Videre foreslår Finanstilsynet at forskriftshjemmelen i finansforetaksloven § 16-3 benyttes for å fastsette en plikt for forsikringsforetak til å være tilsluttet utenrettslige tvisteløsningsordning. Finanstilsynet har også foreslått at § 16-3 om behandling av tvister i klageorgan skal gjøres gjeldende for foretak som driver grensekryssende virksomhet fra en annen EØS-stat, jf. utkastet til endring i § 5-5 tredje ledd.

Finanstilsynet anser at direktivets krav til klagebehandling i artikkel 14 er ivaretatt ved Finanstilsynets rundskriv om kundeklager. Finanstilsynet foreslår likevel at kravet gis en rettslig forankring i utkastet til ny forsikringsformidlingslov § 31 første ledd tredje punktum og i forskrift til finansforetaksloven.

8.3.4 Høringsinstansenes merknader

Forbrukerrådet mener prinsipielt at alle finansforetak bør ha en plikt til å være tilsluttet Finansklagenemda for å kunne drive personkunderettet virksomhet i Norge.

Forbrukertilsynet tolker artikkel 15 i direktivet som et krav til medlemsstatene om å sikre at forsikringsforetakene er tilsluttet det utenrettslige tvisteløsningssystemet, og støtter Finanstilsynets forslag om at det inntas en plikt for forsikringsforetakene å tilslutte seg Finansklagenemda.

8.3.5 Departementets vurdering

Departementet foreslår i ny forsikringsformidlingslov § 9-2 annet ledd en bestemmelse om klagehåndtering i forbindelse med distribusjon av forsikringsprodukter.

Her fremgår at forsikringsformidlingsforetak skal ha rutiner for å sikre at klager fra kunder eller andre berørte, behandles på en forsvarlig måte, jf. artikkel 14 i forsikringsdistribusjonsdirektivet. I den forbindelse viser departementet til at Finanstilsynet i rundskriv 4/2019 har gitt retningslinjer for klagebehandlingen i samsvar med retningslinjer gitt av EIOPA (EIOPA-BoS 12/069 «Guidelines on complaints-handling by insurance undertakings» og EIOPA-BoS 13/164 «Guidelines on complaints-handling by insurance intermediaries»).

Videre foreslår departementet i ny forsikringsformidlingslov § 9-5 bestemmelser om behandling av tvister i klageorgan. Lovforslaget er i samsvar med Finanstilsynets utkast, og gir kompetanse til i forskrift å fastsette nærmere regler om tvisteløsningsordninger (klageorgan). Departementet mener som Finanstilsynet at det vil være hensiktsmessig at detaljerte regler om tvisteløsningsordninger fastsettes i forskrift, slik som også er løsningen i gjeldende forsikringsformidlingslov § 9-1. Det vises til artikkel 15 i direktivet, som forutsetter etablering av utenrettslige tvisteløsningsordninger.

Departementet viser til at et forslag om krav om pliktig tilslutning til godkjent klageorgan i finanssektoren var på høring i 2019, og at dette nå er til behandling i Finansdepartementet. Forslaget pålegger foretak som tilbyr finansielle tjenester til forbrukere, å være tilsluttet et godkjent klageorgan. Forslaget omfatter også foretak som driver grensekryssende virksomhet i Norge eller virksomhet gjennom filial. Departementet legger opp til at ytterligere regler om utenrettslig tvisteløsningsordninger enn det som nå foreslås, vurderes som en del av dette arbeidet, herunder å gjøre regler gjeldende for utenlandske foretak.