5 Adgang til å drive forsikringsformidling

5.1 Registrering

5.1.1 Gjeldende rett

Forsikringsformidlingsloven skiller mellom registrering og tillatelse til å kunne drive forsikringsformidlingsvirksomhet, avhengig av om et foretak ønsker å drive virksomhet som forsikringsagentforetak eller forsikringsmeglingsforetak.

Etter forsikringsformidlingsloven § 2-1 kan forsikringsmeglingsvirksomhet ikke drives uten tillatelse fra Finanstilsynet. Forsikringsmeglingsforetaket skal oppføres i Finanstilsynets konsesjonsregister. Reglene får tilsvarende anvendelse for gjenforsikringsmeglingsvirksomhet, jf. § 6-1 første ledd.

Kravet til registrering for forsikringsagentforetak følger av forsikringsformidlingsloven § 7-1. Norske forsikringsagentforetak skal enten være registrert i forsikringsforetakets register eller hos Finanstilsynet, avhengig av hvilke foretak forsikringsagentforetaket har avtaler med.

Norske forsikringsagentforetak som har agentavtale med norske forsikringsforetak, skal være oppført i forsikringsforetakets agentregister. Forsikringsforetak som fører eget agentregister, skal påse at vilkårene for å drive forsikringsagentvirksomhet er oppfylt.

Norske forsikringsagentforetak som har avtale med utenlandske forsikringsforetak, skal som et utgangspunkt være oppført i Finanstilsynets register. Utenlandske forsikringsforetak med hovedsete i EØS og som har etablert forretningssted i Norge (filial) kan likevel føre et eget agentregister etter samme regler som norske forsikringsforetak, se Finanstilsynets rundskriv 9/2008.

Forsikringsformidlingsloven § 7-9 gir Finanstilsynet hjemmel til å fastsette særlige regler eller unntak fra reglene i kapittel 7 for aksessorisk agentvirksomhet. Det er ikke gjort unntak fra kravet til registrering. Kravet til registrering etter § 7-1 og registreringsprosessen som nevnt ovenfor, gjelder derfor også for aksessoriske forsikringsagentforetak.

Nærmere regler om forsikringsforetakets register over tilknyttede forsikringsagentforetak følger av forskrift om forsikringsformidling kapittel 4. Her fremgår blant annet hvilke opplysninger som skal fremgå av registeret, og krav til forsikringsforetakets oppbevaring av informasjon.

En underagent er et forsikringsagentforetak som ikke har avtale direkte med et forsikringsforetak, men har formidlingsavtale med et annet forsikringsagentforetak (hovedagenten). Et forsikringsagentforetak kan gi fullmakten videre til en underagent dersom underagenten oppfyller vilkårene for å drive agentvirksomhet, se forsikringsformidlingsloven § 7-1 tredje ledd. Det er forsikringsagentforetaket som er ansvarlig for å påse at underagenten oppfyller vilkårene for registrering. Det er i forvaltningspraksis lagt til grunn at det som hovedregel ikke er registreringsplikt for underagenter av norske forsikringsagentforetak. Et forsikringsagentforetak handler fullt og helt på forsikringsforetakets ansvar for de produkter som formidles. Dette gjelder også for virksomhet som forsikringsagentforetaket har utkontraktert til underagenter.

Hvilke vilkår som må være oppfylt for at foretaket skal kunne få tillatelse eller registreres, er nærmere behandlet i avsnitt 5.2.

5.1.2 Direktivet

Forsikringsdistribusjonsdirektivet har, i likhet med forsikringsformidlingsdirektivet, krav om registrering for å kunne drive forsikringsformidling. I tillegg videreføres forsikringsformidlingsdirektivets alternative ordninger for registrering. Det vil si at direktivet åpner for at medlemsstatene kan operere med flere registre, og blant annet bestemme at forsikringsforetak kan samarbeide med tilsynsmyndigheten ved registrering av en formidler. Nytt med direktivet er at medlemsstatene skal opprette et online-registreringssystem for søknader om registrering.

Artikkel 3 nr. 1 i direktivet regulerer hvem som skal registreres etter direktivet og åpner for alternative prosesser for registrering.

Første avsnitt fastsetter at forsikrings- og gjenforsikringsformidlere og aksessoriske forsikringsformidlere skal registreres hos vedkommende myndighet i hjemstaten. Direktivet krever ikke registrering for forsikringsforetak og gjenforsikringsforetak og foretakets ansatte, jf. annet avsnitt.

Direktivet krever ikke at alle ansatte i registreringspliktige foretak skal fremgå av registeret, jf. syvende avsnitt, men medlemsstatene skal sikre at navnet på personer i ledelsen med ansvar for distribusjon registreres, jf. åttende avsnitt. Videre skal registeret angi hvilke medlemsstater formidleren driver virksomhet i, jf. niende avsnitt.

Tredje avsnitt åpner for at forsikringsforetak, gjenforsikringsforetak, forsikringsformidlere eller andre organer («other bodies») kan samarbeide med vedkommende myndighet ved registrering av forsikrings- og gjenforsikringsformidlere og aksessoriske forsikringsformidlere og ved anvendelse av kravene som følger av artikkel 10. I fjerde avsnitt vises det til at forsikrings- og gjenforsikringsformidlere og aksessoriske forsikringsformidlere kan registreres av et forsikrings- eller gjenforsikringsforetak, en forsikrings- eller gjenforsikringsformidler eller en sammenslutning av forsikringsforetak som er under tilsyn av vedkommende myndighet.

Medlemsstatene kan fastsette at forsikringsforetak, gjenforsikringsforetak eller forsikringsformidler som en formidler opptrer på vegne av, skal være ansvarlig for å kontrollere at vilkårene for registrering er oppfylt og registrere formidleren, jf. femte og sjette avsnitt.

Etter artikkel 3 nr. 2 første avsnitt kan medlemsstatene opprette mer enn ett register, forutsatt at de fastsetter kriterier for registrering. Det følger av annet avsnitt at det skal opprettes et nettbasert registreringssystem som skal være lett tilgjengelig og gjøre det mulig å fylle ut registreringsskjema direkte på internett. Dersom det opprettes flere registre, skal medlemsstatene etablere et felles informasjonssted som gir rask og enkel tilgang til opplysningene fra registrene, jf. artikkel 3 nr. 3.

Søknader om oppføring i registeret skal behandles innen tre måneder, se artikkel 3. nr. 5. Fristen løper fra inngivelse av fullstendig søknad.

5.1.3 Forslaget i høringsnotatet

Finanstilsynet foreslår å lovfeste en fellesbestemmelse om at forsikringsformidling bare kan drives av foretak som har tillatelse til å drive forsikringsmeglings- eller gjenforsikringsmeglingsvirksomhet eller foretak som er registrert som forsikringsagentforetak eller aksessoriske forsikringsagentforetak i Finanstilsynets konsesjonsregister, se utkastet § 5.

I høringsnotatet foreslår Finanstilsynet å utvide registreringsplikten til å også gjelde for underagenter. Finanstilsynet viser til at dette synes å være best i tråd med direktivforpliktelsene, og samtidig vil kunne gi en større trygghet for at vilkårene for å drive forsikringsformidlingsvirksomhet faktisk er oppfylt. Forslaget innebærer at en fullmakt fra et forsikringsforetak til å formidle forsikringer, bare kan gis forsikringsagentforetak som er registrert eller som er unntatt fra lovens virkeområde. Et krav om registrering av underagenter følger også av utkastet § 34.

Finanstilsynet foreslår at det bare skal være ett register, se utkastet § 13 første ledd første punktum. Det medfører en endring sammenlignet med gjeldende rett, der enkelte forsikringsforetak har egne agentregistre, men hvor Finanstilsynets konsesjonsregister fungerer som et felles informasjonssted med lenker videre til disse registrene. Endringsforslaget innebærer at alle forsikringsformidlere skal registreres direkte i Finanstilsynets register, uavhengig av om foretaket driver virksomhet som forsikringsmegler eller forsikringsagent. I høringsnotatet begrunner Finanstilsynet sitt endringsforslag med at den gjeldende ordningen, som skal sikre at Finanstilsynets konsesjonsregister fungerer som et felles informasjonssted, ikke fungerer tilfredsstillende. Finanstilsynet har pr. i dag 33 forsikringsagentregistre knyttet til Finanstilsynets konsesjonsregister. Lenker blir ikke oppdatert og gir i en del tilfeller ikke direkte tilgang til agentregisteret. Det er heller ikke mulig å søke etter et bestemt forsikringsagentforetak via konsesjonsregisteret.

Kontroll med at vilkårene er oppfylt skal etter forslaget enten utføres av Finanstilsynet eller ansvarlig norsk forsikringsforetak, se utkastet §§ 10 til 12.

I høringsnotatet er det i utkastet § 12 foreslått at norske forsikringsforetak fortsatt skal være ansvarlig for å kontrollere at vilkårene for agentvirksomhet er oppfylt, også for underagenter som har avtale med forsikringsforetakets agenter. Finanstilsynet uttaler at forsikringsagentvirksomhet innebærer utkontraktering av distribusjon og markedsføring av forsikringer, og at foretakets ansvar for at agentene oppfyller vilkårene for registrering, gjenspeiler dette ansvarsforholdet best. Dersom vilkårene er oppfylt, skal forsikringsforetaket sende melding til Finanstilsynet om registrering. Nærmere regler om forsikringsforetakets melding og plikt til å oppbevare dokumentasjon skal etter forslaget fastsettes i forskrift, og det er foreslått en lovhjemmel for departementet til å gi nærmere regler om dette.

For forsikringsagentforetak og aksessoriske forsikringsagentforetak for forsikringsforetak med hovedsete i annen EØS-stat og som ikke er registrert i forsikringsforetakets hjemstat etter nasjonale regler der, er det i høringsnotatet foreslått at det er Finanstilsynet som skal påse at vilkårene er oppfylt og registrere foretaket. Forslaget omfatter også agenter av norske filialer av forsikringsforetak med hovedsete i annen EØS-stat, noe som innebærer en endring av gjeldende rett. Som bakgrunn for forslaget, viser Finanstilsynet i høringsnotatet til at Finanstilsynets kompetanse til å føre tilsyn med filialer av utenlandske forsikringsforetak er begrenset, og at forslaget vil innebære et mer hensiktsmessig tilsyn med agenter av utenlandske forsikringsforetak med filial her i riket.

Finanstilsynet foreslår å lovfeste plikten til å behandle søknaden senest tre måneder etter at komplett søknad er mottatt, se utkastet § 11 annet ledd. Dette er i samsvar med artikkel 3 nr. 5 i forsikringsdistribusjonsdirektivet. Finanstilsynet legger til grunn at fristen begynner å løpe når all informasjon og alle dokumenter som er nødvendig for å vurdere om vilkårene er oppfylt, er mottatt. For øvrig gjelder forvaltningslovens saksbehandlingsregler. Finanstilsynet uttaler i høringsnotatet at en tilsvarende frist ikke er nødvendig i forholdet mellom et norsk forsikringsforetak og dets agenter.

Finanstilsynet foreslår ingen endringer i reglene om hvilke opplysninger som skal fremgå av konsesjonsregisteret for forsikringsformidlingsforetak, og viser til at gjeldende krav er i samsvar med direktivet.

5.1.4 Høringsinstansenes merknader

Finans Norge reiser spørsmål om forslaget til ulik registreringsprosess for et forsikringsformidlingsforetak, avhengig av om det inngås avtale om formidling med et norsk eller et utenlandsk forsikringsforetak, vil gi de anførte tilsynsmessige gevinster. Finans Norge viser til at lovforslaget er begrunnet med at Finanstilsynets kompetanse til å føre tilsyn med filialer av utenlandske forsikringsforetak er begrenset. Finans Norge er imidlertid i tvil om Finanstilsynet også er bevisst de mulige praktiske og konkurransemessige utfordringer ved forslaget. Finans Norge viser blant annet til at en hurtig registreringsprosess vil kunne være av vesentlig betydning for å få rask tilgang til markedet, og både norske og utenlandske forsikringsforetak bør derfor kunne ha hånd om denne prosessen selv. Finans Norge viser til at høringsnotatet ikke sier noe om hvordan omlegging av registreringsprosessen vil påvirke eksisterende forsikringsagenter, men Finans Norge antar at disse ikke vil måtte gjennomgå en registreringsprosess på nytt, men at forsikringsforetakene vil overføre opplysningene til Finanstilsynet på en hensiktsmessig måte. Finans Norge kan uansett ikke se at de fordeler som tilsynet får med å overta også selve registreringsprosessen, står i samsvar med de ulempene som dette vil medføre både for markedet og tilsynets egen ressursbruk.

Regelrådet mener at virkningene av utvidet krav om registrering hos Finanstilsynet med fordel kunne ha vært forsøkt tallfestet. Regelrådet påpeker at det vil påløpe kostnader knyttet til overføring av informasjon om eksisterende agenter og underagenter til Finanstilsynet.

Statistisk sentralbyrå støtter Finanstilsynets forslag om at registreringsplikten også omfatter underagenter for forsikringsforetak, i tillegg til agenter og aksessoriske agenter. Statistisk sentralbyrå viser til at Finanstilsynets konsesjonsregister er en sentral kilde for avgrensning av finansiell sektor og næringer i SSB sine statistikker. Statistisk sentralbyrå støtter derfor at agenter, underagenter og aksessoriske agenter skal registreres direkte i Finanstilsynets konsesjonsregister.

Tide Forsikring er negative til forslaget fra Finanstilsynet om registrering av agenter og underagenter som distribuerer forsikring på vegne av utenlandske forsikringsgivere. Tide Forsikring viser til at forslaget innebærer at plikten til å registrere agenter utvides også til underagenter. Tide Forsikring viser til at Finanstilsynet ikke begrunner forslaget nærmere, utover å vise til at dette «synes best i tråd med direktivforpliktelsene». Tide Forsikring stiller spørsmål ved om denne vurderingen er korrekt, og kan ikke se at direktivet innebærer endringer i forhold til gjeldende forsikringsformidlingsdirektiv som tilsier en slik endring. Tide Forsikring gir uttrykk for at Finanstilsynets forslag til registreringsprosess fremstår som en uberettiget og urimelig forskjellsbehandling av norske og utenlandske forsikringsgivere. Så lenge det er etablert avtaler mellom utenlandske forsikringsselskap og et norsk agentforetak burde det etter Tide Forsikrings syn være de samme regler for registrering av underagenter under det norske agentforetaket som det er for registrering av agenter under et norsk forsikringsselskap. Tide Forsikring stiller spørsmål om en slik forskjellsbehandling av norske og utenlandske forsikringsgivere er i samsvar med de generelle prinsippene om ikke-diskriminering i EØS-avtalens hoveddel.

5.1.5 Departementets vurdering

Departementet foreslår i lovforslaget § 3-1 til ny forsikringsformidlingslov en bestemmelse som fastslår at forsikringsformidling som hovedregel bare kan drives av foretak med tillatelse til å drive forsikringsmegling eller gjenforsikringsmegling eller foretak som er registrert som forsikringsagentforetak eller aksessoriske forsikringsagentforetak, i tråd med Finanstilsynets forslag.

Lovforslaget innebærer en endring sammenlignet med gjeldende rett, siden registreringsplikten etter forslaget vil gjelde for alle forsikringsagentforetak, herunder underagenter. «Underagenter» er ikke et begrep etter forsikringsdistribusjonsdirektivet, men benyttes her som en betegnelse på et forsikringsagentforetak (underagent) som har avtale med et annet forsikringsagentforetak (hovedagent). Etter gjeldende rett er det normalt ikke registreringsplikt for underagenter av norske forsikringsagentforetak. Departementet er enig med Finanstilsynet i at løsningen som her foreslås, synes å være best i tråd med direktivforpliktelsene, og at den gir større trygghet for at vilkårene for registrering er oppfylt.

Departementet foreslår at det skal være et felles register for registrering av forsikringsformidlingsforetak. Dette innebærer en endring sammenlignet med gjeldende rett, i tråd med Finanstilsynets forslag. Departementet har lagt vekt på Finanstilsynets vurdering om at forsikringsagentregistrene knyttet til Finanstilsynets register, ikke fungerer tilfredsstillende. Det vises til Finanstilsynets uttalelse om at lenker ikke blir oppdatert og i en del tilfeller ikke gir direkte tilgang til agentregisteret, samt at det heller ikke er mulig å søke etter et bestemt forsikringsagentforetak via registeret.

Forslaget innebærer at alle forsikringsformidlingsforetak skal registreres i et virksomhetsregister som Finanstilsynet fører, med mindre formidleren er unntatt fra registreringsplikt. Forsikringsformidlingsvirksomhet kan for øvrig ikke igangsettes før foretaket er oppført i virkomhetsregisteret, jf. lovforslaget § 3-5.

Departementet foreslår å videreføre gjeldende konsesjonskrav for å kunne drive forsikringsmegling eller gjenforsikringsmegling. Det innebærer at det kreves tillatelse fra Finanstilsynet for å kunne oppta forsikringsmeglingsvirksomhet eller gjenforsikringsmeglingsvirksomhet. Det er Finanstilsynet som vurderer om tillatelse skal gis etter søknad fra foretaket.

I likhet med forsikringsformidlingsdirektivet, åpner forsikringsdistribusjonsdirektivet for alternative registreringsprosesser. Departementet viser til at det etter direktivet kan bestemmes at et forsikringsforetak som formidleren opptrer på vegne av, skal være ansvarlig for å kontrollere at vilkårene for registrering er oppfylt og registrere agenten, jf. artikkel 3 nr. 1 femte og sjette avsnitt.

Finanstilsynet har i høringsnotatet foreslått ulike registreringsprosesser for forsikringsagentforetak, avhengig av om agenten opptrer på vegne av et norsk forsikringsforetak eller et forsikringsforetak fra annet EØS-land. Etter forslaget skal et forsikringsagentforetak som opptrer på vegne av et forsikringsforetak fra et annet EØS-land, ikke vurderes av forsikringsforetaket, men av Finanstilsynet. Flere høringsinstanser har hatt merknader til dette forslaget. Finans Norge stiller spørsmål ved om forslaget vil gi de anførte tilsynsmessige gevinster, og peker på at ulik registreringsprosess kan medføre et konkurransefortrinn for norske forsikringsforetak. Departementet viser til at like konkurransevilkår generelt er viktig for at det indre markedet skal fungere etter sin hensikt, og at et sentralt formål med direktivet er å styrke det indre markedet og få lik konkurranse mellom distribusjonskanaler.

Etter en samlet vurdering foreslår departementet en lik registreringsprosess for foretak som vil oppta virksomhet som forsikringsagentforetak eller aksessorisk forsikringsagentforetak, uavhengig av om forsikringsforetaket som foretaket har agentavtale med, er norsk eller fra et annet EØS-land. Departementet ser det som hensiktsmessig at foretaket som ønsker å drive virksomhet som forsikringsagent eller aksessorisk forsikringsagent, selv sender søknad om registrering til Finanstilsynet, vedlagt en bekreftelse fra forsikringsforetaket om at vilkårene for registrering er oppfylt. Dette innebærer en endring sammenlignet med gjeldende rett og Finanstilsynets lovutkast, men medfører at alle foretak som ønsker å drive agentvirksomhet, er underlagt samme registreringsprosess.

Etter lovforslaget påhviler det forsikringsforetaket å vurdere om foretaket som det eller forsikringsforetakets agenter har avtale om formidling av forsikringer med, oppfyller vilkårene for registrering som forsikringsagentforetak eller aksessorisk forsikringsagentforetak. Ved søknad om registrering som forsikringsagentforetak eller aksessorisk forsikringsagentforetak, skal foretaket vedlegge en bekreftelse fra forsikringsforetaket som dokumentasjon for at vilkårene for registrering er oppfylt. Finanstilsynet kan innhente mer informasjon fra foretaket som søker om registrering eller fra forsikringsforetaket, dersom det er nødvendig for Finanstilsynets behandling av søknaden. Det vil være behov for å gi nærmere regler om forsikringsforetakets bekreftelse, opphør av agentavtale og oppbevaring av dokumentasjon. Departementet foreslår derfor at det inntas en forskriftshjemmel for å kunne gi nærmere regler om dette. Departementet viser til lovforslaget § 3-3.

I lovforslaget § 3-2 første ledd foreslår departementet en bestemmelse om hvilke opplysninger en søknad om å drive forsikringsformidling, skal inneholde. Forslaget svarer i hovedsak til Finanstilsynets utkast til § 11 med enkelte språklige justeringer. I tillegg har departementet presisert i lovteksten at søknaden skal sendes til Finanstilsynet. For foretak som ønsker å drive forsikringsagentvirksomhet, vil en bekreftelse fra forsikringsforetaket fremlegges som en del av dokumentasjonen for at foretaket oppfyller vilkårene for registrering, jf. lovforslaget § 3-2 første ledd bokstav a. Bestemmelsen er for øvrig nærmere omtalt i spesialmerknaden til § 3-2.

Departementet viser til at det etter lovforslaget er Finanstilsynet som etter søknad kan gi et foretak tillatelse til å drive forsikringsmegling eller gjenforsikringsmegling eller registrere et foretak som forsikringsagentforetak eller aksessorisk forsikringsagentforetak, jf. lovforslaget § 3-4. Finanstilsynet kan sette vilkår for tillatelsen eller registreringen. Finanstilsynet skal videre nekte tillatelse eller registrering dersom vilkårene i lovforslaget § 3-4 ikke er oppfylt, jf. omtale i avsnitt 5.2.

Skillet mellom en søknad om «tillatelse» til å kunne drive forsikringsmeglingsvirksomhet eller gjenforsikringsmeglingsvirksomhet og en søknad om «registrering» som forsikringsagentforetak eller aksessorisk forsikringsagentforetak etter lovforslaget, vil kunne oppfattes som ubetydelig. Når departementet likevel har valgt ulik begrepsbruk i loven, skyldes det at skillet synliggjør at agentforetak opptrer på forsikringsforetakets ansvar og at det påhviler forsikringsforetaket å påse at vilkårene for registrering er oppfylt.

Departementet slutter seg til Finanstilsynets forslag om å lovfeste plikten til å behandle en søknad om tillatelse eller om registrering innen tre måneder. Fristen løper fra det tidspunkt Finanstilsynet har mottatt all informasjon som er nødvendig for å vurdere søknaden. Departementet viser til lovforslaget § 3-2 annet ledd, som gjennomfører artikkel 3 nr. 5.

5.2 Vilkår for å drive forsikringsformidling

5.2.1 Gjeldende rett

Forsikringsformidlingsloven kapittel 2 inneholder vilkår for tillatelse til å drive forsikringsmeglingsvirksomhet. Vilkår for å kunne drive forsikringsagentvirksomhet følger av kapittel 7 i loven.

En søknad om tillatelse til å drive forsikringsmeglingsvirksomhet skal inneholde opplysninger av betydning for vurderingen av om tillatelse skal gis, herunder minst dokumentasjon for at foretaket oppfyller kravene som følger av § 2-2 og en beskrivelse av hvilke forsikringsklasser/risikoer forsikringsmeglingsforetak vil megle, jf. § 2-1 annet ledd. Forsikringsformidlingsloven § 2-2 oppstiller følgende vilkår for tillatelse:

1. Foretaket må være organisert som aksjeselskap, allmennaksjeselskap, ansvarlig selskap, kommandittselskap eller enkeltpersonforetak.

2. Foretaket må ikke være under konkursbehandling eller gjeldsforhandling.

3. Foretaket må oppfylle kravene til forsikring i kapittel 4.

4. Den eller de i ledelsen som er ansvarlig for forsikringsmeglingsvirksomheten må oppfylle kravene i §§ 3-1 og 3-3.

Reglene i kapittel 2 får tilsvarende anvendelse for gjenforsikringsmeglingsvirksomhet, se § 6-1.

Vilkår for å kunne drive forsikringsagentvirksomhet fremgår av forsikringsformidlingsloven §§ 7-2, 7-3 og 7-5. Forsikringsformidlingsloven oppstiller ikke krav til organisasjonsform. Imidlertid benytter loven begrepet «forsikringsagentforetak», jf. § 7-1 første ledd. I forvaltningspraksis er det lagt til grunn at forsikringsagentvirksomhet må organiseres på samme måte som forsikringsmeglingsforetak. Forsikringsformidlingsloven § 7-2 inneholder krav til egnethet og § 7-3 kvalifikasjonskrav for forsikringsagenter. Registrering skal nektes dersom disse kravene ikke er oppfylt, jf. § 7-4. Forsikringsagentvirksomheten må tegne forsikring etter reglene i kapittel 4, med mindre forsikringsforetaket i avtalen med agenten har påtatt seg å dekke erstatningsansvaret, jf. § 7-5.

Forsikringsformidlingsloven § 7-1 forutsetter at det inngås en avtale mellom forsikringsforetaket og forsikringsagentforetaket om formidling av forsikringsforetakets produkter. Finanstilsynet har lagt til grunn at dette er et vilkår for registrering, og at dokumentasjon på agentavtalen må fremlegges.

Aksessoriske forsikringsagentforetak er i utgangspunktet omfattet av samme krav som gjelder for forsikringsagentforetak, men i medhold av forsikringsformidlingsloven § 7-9 er det i forskrift om aksessorisk agentvirksomhet fastsatt lempeligere krav til kvalifikasjoner og en mer begrenset politiattest, jf. forskriften §§ 3 og 4.

Forsikringsagentforetaket kan ikke gi fullmakt videre til en underagent uten at kravene som følger av §§ 7-2, 7-3 og 7-6 er oppfylt for underagentvirksomheten, jf. § 7-1 tredje ledd. Finanstilsynet har lagt til grunn at underagenter også må være dekket av forsikringsagentforetakets forsikringer, med mindre underagenten har tegnet egne forsikringer. Hvis underagentforetaket skal behandle klientmidler, må forsikringsagentforetaket påse at underagenten etablerer klientkonto i medhold av § 7-6.

5.2.2 Direktivet

I likhet med forsikringsformidlingsdirektivet, fremgår det av forsikringsdistribusjonsdirektivet at medlemsstatene skal sikre at registrering av forsikrings- og gjenforsikringsformidlere og aksessoriske forsikringsformidlere forutsetter at kravene til blant annet kvalifikasjoner, hederlig vandel og forsikring, er møtt. Det vises til artikkel 3 nr. 4 fjerde avsnitt, som inneholder en henvisning til artikkel 10. Artikkel 10 er nærmere omtalt i avsnitt 5.3, 6 og 7.5.

Forsikringsformidlere, gjenforsikringsformidlere og aksessoriske forsikringsformidlere skal fjernes fra registeret dersom de ikke lenger oppfyller vilkårene i artikkel 10, jf. artikkel 3 nr. 4 sjette avsnitt.

Nytt med forsikringsdistribusjonsdirektivet er at opplysningene som fremgår av artikkel 3 nr. 6 bokstav a til c, må oppgis for at formidleren skal kunne bli registrert. Her fremgår at formidleren skal opplyse om identiteten til aksjeeiere eller deltakere, enten de er fysiske eller juridiske personer, som har en eierandel som overstiger 10 prosent i forsikringsformidlingsforetaket og størrelsen på disse eierandelene (bokstav a), og om identiteten til personer som har nære forbindelser til formidleren (bokstav b). Det skal videre bekreftes at nevnte eierandeler eller eventuelle nære forbindelser ikke hindrer effektivt tilsyn (bokstav c). Begrepet «nære forbindelser» skal forstås på samme måte som i Solvens II-direktivet artikkel 13 nr. 17. Det vil si en situasjon der to eller flere fysiske eller juridiske personer er knyttet til hverandre gjennom kontroll eller kapitalinteresse, eller en situasjon der to eller flere fysiske eller juridiske personer er varig knyttet til én og samme person gjennom et kontrollforhold. Forsikringsformidleren skal straks underrette om eventuelle endringer i de opplysninger som er gitt, jf. artikkel 3 nr. 6 annet avsnitt.

Artikkel 3 nr. 7 fastsetter at vedkommende myndighet skal nekte registrering dersom regelverket eller administrative bestemmelser, eller håndhevingen av dette, i et tredjeland som gjelder for juridiske eller fysiske personer som formidleren har nære forbindelser til, er til hinder for et effektivt tilsyn.

5.2.3 Forslaget i høringsnotatet

Finanstilsynet foreslår en felles bestemmelse med vilkårene for at et foretak skal få tillatelse eller kunne registreres som forsikringsformidlingsforetak. Forslaget følger av utkastet § 10. Bestemmelsen gjelder for alle forsikringsformidlingsforetak, med mindre vilkårene for å unnta virksomheten fra registrering er oppfylt. Finanstilsynet har ved utformingen av bestemmelsen tatt utgangspunkt i § 2-2 i nåværende forsikringsformidlingslov, siden forsikringsdistribusjonsdirektivet i hovedsak viderefører forsikringsformidlingsdirektivets vilkår for registrering.

Forsikringsdistribusjonsdirektivet oppstiller ikke krav til selskapsrettslig organisering, og åpner for personlige tillatelser. Finanstilsynet legger til grunn at det er opp til den enkelte medlemsstat å bestemme hvordan et forsikringsformidlingsforetak skal være organisert, herunder om det skal gis personlige tillatelser. Finanstilsynet viser til at forsikringsformidling etter gjeldende lov bare kan drives av foretak, og foreslår å videreføre dette. I høringsnotatet foreslår Finanstilsynet at forsikringsformidlingsforetak må være organisert som aksjeselskap, allmennaksjeselskap, ansvarlig selskap eller enkeltpersonforetak. Dette følger av utkastet § 10 første ledd nr. 1. Finanstilsynet viser til at for forsikringsagentforetak, vil dette innebære en formalisering av praksis. Finanstilsynet har ikke foreslått å videreføre gjeldende alternativ om at forsikringsformidlingsforetak kan organiseres som kommandittselskap, under henvisning til at ingen forsikringsformidlingsforetak i dag er organisert som kommandittselskap og Finanstilsynet anser dette alternativet for å være lite praktisk.

I høringsnotatet viser Finanstilsynet til at det ikke kan utelukkes at andre EØS-stater åpner for at fysiske personer kan registreres, og at det derfor kan tenkes at fysiske personer driver forsikringsformidling på grensekryssende basis i Norge.

I høringsnotatet foreslår Finanstilsynet i utkastet § 10 første ledd nr. 2 et krav om at foretaket må ha fullt innbetalt egenkapital på søknadstidspunktet, dersom virksomheten er organisert som et aksjeselskap eller allmennaksjeselskap. Finanstilsynet viser til at et slikt krav ikke følger av gjeldende forsikringsformidlingslov og heller ikke av direktivet, men skal sikre at foretakene har et minimum av kapital ved oppstart, og bidra til betryggende formidlingsvirksomhet. Kravet skal dokumenteres ved fremleggelse av revisorbekreftelse. Gjeldende krav om at foretaket ikke kan være under konkursbehandling, er foreslått videreført i utkastet § 10 første ledd nr. 3. Vilkåret om at foretaket ikke må være under gjeldsforhandling, er i høringsnotatet ikke foreslått videreført. Bakgrunnen for dette er at Brønnøysundregistrene har opplyst at det ikke er mulig å få attest på at foretaket ikke er under gjeldsforhandling.

Videre har Finanstilsynet i utkastet § 11 foreslått hvilken dokumentasjon foretaket må fremlegge for å vise at vilkårene for tillatelse og registrering er oppfylt. Dette er blant annet dokumentasjon for at foretaket oppfyller vilkårene for tillatelse og registrering og en beskrivelse av hvilke forsikringer foretaket skal formidle. I tillegg har Finanstilsynet inntatt et krav om at foretaket skal gi opplysninger om forhold som nevnt i artikkel 3 nr. 6.

Finanstilsynet foreslår et generelt krav om at forsikringsformidlere skal opplyse om hvilke forsikringer foretaket skal formidle, noe som innebærer en utvidelse sammenlignet med gjeldende rett. Etter gjeldende rett gjelder kravet kun for forsikringsmeglingsforetak, men ikke for forsikringsagentforetak. Finanstilsynet viser til at kravet ikke følger av direktivet, men at informasjon om virksomheten er nødvendig for å kunne vurdere om relevante personer har de nødvendige faglige kvalifikasjonene.

For å følge opp kravet i direktivet artikkel 3 nr. 6 om informasjon fra formidlere som vilkår for registrering, foreslår Finanstilsynet å stille krav om at foretaket i søknaden må opplyse om identiteten til fysiske og juridiske personer som eier mer enn 10 prosent av foretaket og størrelsen på eierandelen. Det samme gjelder for fysiske og juridiske personer med nære forbindelser til formidlingsforetaket. Dette er nytt sammenlignet med gjeldende rett.

Finanstilsynet legger til grunn at artikkel 3 nr. 6 bokstav b om nærstående omfatter både fysiske og juridiske personer. Finanstilsynet legger til grunn at begrepet «nære forbindelser» («close links») skal forstås likt med definisjonen av nære forbindelser i finanstilsynsloven § 3a annet ledd andre punktum, og har foreslått en henvisning til denne bestemmelsen. Finanstilsynet foreslår i utkastet § 13 første ledd annet punktum at registrering kan nektes hvis det foreligger forhold som hindrer effektivt tilsyn med virksomheten.

Finanstilsynet foreslår i utkastet § 11 første ledd nr. 6 å videreføre dokumentasjonskravet om at agentforetaket har inngått avtale med forsikringsforetak. Dette er kun relevant for forsikringsagentforetak som har avtale med utenlandsk forsikringsforetak. Underagenter har ikke avtale direkte med forsikringsforetaket. For slike foretak må det fremlegges dokumentasjon på hele fullmaktskjeden, det vil si avtalen med agentforetaket og agentforetakets avtale med forsikringsforetaket, før foretaket kan registreres.

5.2.4 Høringsinstansenes merknader

Finans Norge viser til at en praktisk viktig endring ved gjennomføringen av direktivet, er at banker, kredittforetak og verdipapirforetak ikke lenger oppfyller vilkårene for å kunne bli registrert som aksessoriske agenter. Endringen innebærer at disse foretakene må registrere seg som forsikringsagenter i samsvar med de ordinære kravene. Finans Norge peker på at utkastet til ny forsikringsformidlingslov § 10 krever at foretaket enten er aksjeselskap, allmennaksjeselskap, ansvarlig foretak eller enkeltmannsforetak. Finans Norge påpeker at selskapsrettslig er en sparebank ingen av delene. Finans Norge antar at det skyldes en inkurie at sparebanker ikke er listet opp blant de alternativene for registrering som forsikringsagent og ber om at dette endres ved utforming av det endelige utkastet, evt. ved forskrift. Det vises i denne forbindelse også til at det i dag er en rekke andre typer formidlere av typen foreninger/fagforbund etc. som i dag distribuerer forsikringer og som ikke faller inn under den foreslåtte foretaksform. Finans Norge viser til at det ikke følger noen begrensninger her av forsikringsdistribusjonsdirektivet, og reguleringen bør etter Finans Norges syn tilpasses gjeldende praksis.

5.2.5 Departementets vurdering

Departementet foreslår i lovforslaget § 3-4 en bestemmelse som angir hvilke vilkår som må være oppfylt for at et foretak skal kunne drive forsikringsformidling. Bestemmelsen svarer i hovedsak til Finanstilsynets forslag, som har tatt utgangspunkt i § 2-2 i gjeldende forsikringsformidlingslov.

Departementet deler Finanstilsynets vurdering om at loven bør videreføre krav til selskapsrettslig organisering, og foreslår dette i lovforslaget § 3-4 første ledd bokstav a. Det medfører at fysiske personer ikke kan drive forsikringsformidling. I høringen har Finans Norge pekt på at det i dag er en rekke andre typer formidlere som ikke faller inn under foretaksformene som er foreslått av Finanstilsynet, blant annet sparebanker og foreninger. Departementet foreslår i lys av høringsuttalelsen til Finans Norge å ta med sparebank og forening i oppregningen av foretaksformer som er tillatt etter loven, og viser til at det i forskrift kan tillates andre foretaksformer enn hva som fremgår direkte av lovteksten.

Departementet foreslår i tråd med Finanstilsynets forslag at en virksomhet som er organisert som aksjeselskap eller allmennaksjeselskap, skal ha fullt innbetalt aksjekapital på søknadstidspunktet. Dette er et nytt krav sammenlignet med gjeldende lov. Ingen høringsinstanser har hatt merknader til forslaget fra Finanstilsynet. Departementet viser til at kravet sikrer at slike foretak har et minimum av kapital ved oppstart, og innebærer at forsikringsformidlingsforetak under etablering ikke kan gjøre bruk av tremånedersfristen for innbetaling av aksjekapital, jf. aksjeloven § 2-18 og allmennaksjeloven § 2-18. I tillegg foreslår departementet at kravet om at foretaket ikke kan være under konkursbehandling, videreføres.

For øvrig viser departementet til avsnitt 5.3 og avsnitt 6 for nærmere omtale av krav til egnethet og forsikring, som også er vilkår for registrering.

Lovforslaget § 3-4 annet ledd fastslår at Finanstilsynet kan avslå en søknad dersom det foreligger forhold som er egnet til å hindre et effektivt tilsyn med forsikringsformidlingsforetaket. Bestemmelsen er i tråd med Finanstilsynets forslag i høringsnotatet, og er nærmere omtalt i spesialmerknaden til bestemmelsen.

5.3 Krav til forsikring

5.3.1 Gjeldende rett

Forsikringsformidlingsloven kapittel 4 har regler om forsikring for forsikringsmeglingsforetak.

Et vilkår for tillatelse til å drive forsikringsmeglingsvirksomhet, er at foretaket må oppfylle kravene i kapittel 4 om forsikring, se § 2-2 første ledd nr. 3. Forsikringsmeglingsforetaket skal før virksomheten igangsettes, og så lenge meglingsvirksomheten utøves, ha forsikringer i samsvar med bestemmelsene i kapittel 4, jf. § 4-1 første ledd.

Regler om hva forsikringene skal dekke, finnes i forsikringsformidlingsloven § 4-2. Det følger av første ledd at forsikringen skal dekke ansvaret for yrkesmessig uaktsomhet. Dersom foretaket behandler klientmidler skal foretaket i tillegg ha en forsikring som dekker underslag av klientmidler, jf. annet ledd.

Ansvarsforsikringens størrelse og krav til forsikringen som skal dekke underslag av klientmidler, er nærmere regulert i forskrift om forsikringsformidling. Av forskriften § 2-1 fremgår det at ansvarsforsikringen skal dekke et beløp som tilsvarer minst 1 300 380 euro per skadetilfelle. For foretak som har inntil 10 forsikringsformidlere, kan den totale dekningen etter ansvarsforsikringen i løpet av et år likevel begrenses oppad til et beløp i norske kroner tilsvarende 1 924 560 euro. For forsikringsformidlingsforetak som har mer enn 10 forsikringsformidlere, kan dekningen begrenses oppad til et beløp som i norske kroner svarer til 3 903 000 euro. Forsikringen som dekker underslag av klientmidler, skal minst dekke 75 prosent av det gjennomsnittlige innestående på klientkonto i løpet av siste år, jf. § 2-2. Finanstilsynet kan i enkelttilfeller bestemme at forsikringen skal være høyere, jf. § 2-1 fjerde ledd og § 2-2 første ledd annet punktum.

Forsikringsformidlingsloven § 4-3 har regler om hvilket forsikringsforetak som er ansvarlig overfor skadelidte. Av første ledd fremgår det at forsikringsforetaket som forsikringsformidlingsforetaket har når skadelidte fremsetter krav om erstatning, er ansvarlig overfor skadelidte. Av annet ledd fremgår det at et erstatningskrav skal anses for fremsatt på det tidligste av tidspunktet for enten da forsikringsformidlingsforetaket eller forsikringsforetaket første gang mottok melding om tapet med krav om erstatning, eller det tidspunktet forsikringsformidlingsforetaket eller forsikringsforetaket første gang mottok skriftlig melding fra skadelidte vedrørende omstendigheter som kan ventes å føre til at et erstatningskrav blir reist mot sikrede. Dette gjelder også melding fra sikrede til forsikringsforetaket.

Forsikringsformidlingsloven § 4-5 oppstiller nærmere krav til forsikringene. Skadelidte kan kreve dekning direkte fra forsikringsforetaket uten først å ha rettet krav mot forsikringsformidlingsforetaket, jf. første ledd. Forsikringsforetaket kan ikke gjøre gjeldende andre innsigelser overfor skadelidte enn de innsigelser forsikringsformidlingsforetaket selv har i forholdet til skadelidte, jf. annet ledd. Det fremgår av tredje ledd at oppsigelse av forsikringene eller bortfall av forsikringene på annen måte ikke er virksom i forhold til skadelidte før en måned etter at Finanstilsynet har mottatt melding om bortfallet. Stilles ny forsikring før utløpet av denne perioden, blir bortfallet av forsikringen virksomt fra det tidspunktet ny forsikring er stilt. Ansvarsforsikringen skal dekke krav som fremsettes mot sikrede i en periode på fem år etter opphør av virksomheten, jf. fjerde ledd.

Av § 4-5 femte ledd fremgår det at forsikringsavtaleloven § 7-5 skal gjelde når ikke annet følger av forsikringsformidlingsloven. Av samme bestemmelse fremgår det at forsikringsavtaleloven § 7-7, jf. § 7-6 gjelder så langt den passer. Forsikringsavtaleloven § 7-5 gjelder medforsikredes stilling, mens §§ 7-6 og 7-7 regulerer skadelidtes stilling ved ansvarsforsikring og ved tvungen ansvarsforsikring.

Reglene i kapittel 4 gjelder tilsvarende for forsikringsagenter, med mindre forsikringsforetaket i avtalen med agenten har påtatt seg å dekke erstatningsansvaret, jf. § 7-5 første ledd. Det er ikke gitt lempeligere regler om forsikringer for aksessoriske forsikringsagenter.

5.3.2 Direktivet

Forsikringsdistribusjonsdirektivet viderefører forsikringsformidlingsdirektivets krav til ansvarsforsikring.

Det følger av artikkel 10 nr. 4 at forsikrings- og gjenforsikringsformidlere skal ha yrkesansvarsforsikring eller lignende garanti som skal dekke erstatningsansvar for uaktsomme handlinger. Forsikringen skal dekke hele EU-området, og etter bestemmelsen skal forsikringssummen være minst 1 250 000 euro per skadetilfelle og sammenlagt 1 850 000 euro for alle skadetilfeller per år. Krav til ansvarsforsikring eller lignende garanti gjelder likevel ikke dersom slik forsikring eller garanti er stilt av foretaket som formidleren opptrer på vegne av, eller har til fullmakt å opptre på vegne av, eller dersom foretaket har påtatt seg det fulle ansvaret for formidlerens handlinger.

Aksessoriske forsikringsformidlere skal etter artikkel 10 nr. 5 ha yrkesansvarsforsikring eller tilsvarende garanti på et nivå som er fastsatt av medlemsstatene hensyntatt produktenes art og virksomheten som drives.

Direktivet stiller i tillegg fire alternative krav som tar sikte på å beskytte kunden mot underslag av klientmidler, se artikkel 10 nr. 6. Artikkel 10 nr. 6 er nærmere omtalt i avsnitt 7.5.

EIOPA skal regelmessig revidere forsikringssummen som er angitt i artikkel 10 nr. 4 for å ta hensyn til endringer i den europeiske forbrukerprisindeksen, jf. artikkel 10 nr. 7. De reviderte forsikringssummene vil fremgå av tekniske standarder fastsatt av Kommisjonen som delegerte rettsakter (nivå 2). I forordning (EU) 2019/1935 er forsikringssummen revidert med utgangspunkt i at den europeiske forbrukerprisindeksen har steget med 4,03 prosent.

5.3.3 Forslaget i høringsnotatet

Finanstilsynet viser til at forsikringsdistribusjonsdirektivet har tilsvarende krav til forsikring som forsikringsformidlingsdirektivet, og at det derfor ikke er behov for endringer i de gjeldende reglene for å gjennomføre direktivet. Finanstilsynet er heller ikke kjent med andre forhold som tilsier at reglene bør endres.

Finanstilsynet foreslår i utkastet § 27 forsikringsplikt for forsikringsformidlingsforetak. Bestemmelsen innebærer at alle forsikringsformidlingsforetak til enhver tid må ha ansvarsforsikring og underslagsforsikring dersom foretaket behandler klientmidler. Plikten til å tegne forsikringer gjelder likevel ikke for forsikringsagentforetak, dersom forsikringsforetaket i avtalen med agenten har påtatt seg fullt ansvar for forsikringsagentforetakets erstatningsansvar. Dette innebærer en videreføring av gjeldende rett. Finanstilsynet foreslår ikke lempeligere krav til aksessoriske forsikringsagentforetak, slik direktivet åpner for.

Hva forsikringene skal dekke følger av utkastet § 28 første ledd (ansvarsforsikring) og § 28 annet ledd (underslagsforsikring). Finanstilsynet foreslår at regler om forsikringssum fastsettes i forskrift, siden bestemmelsen skal revideres hvert femte år.

Någjeldende forsikringsformidlingslov § 4-1 tredje ledd oppstiller et krav om at gyldig forsikringsbevis skal sendes til Finanstilsynet hvert år. Bestemmelsen er ikke et direktivkrav. Bestemmelsen er nærmere presisert i forskrift, blant annet med hensyn til hvem som skal rapportere og når dette skal skje. I høringsnotatet uttaler Finanstilsynet at regler om rapportering til tilsynet i sin helhet bør reguleres i forskrift, slik at plikten lett kan tilpasses det løpende tilsynsarbeidet. Finanstilsynet foreslår derfor å oppheve gjeldende lovbestemme om innsendelse av forsikringsbevis.

Finanstilsynet uttaler videre i høringsnotatet at:

«Dekningsprinsippet i gjeldende rett er at forsikringsforetaket som forsikrer forsikringsformidlingsforetaket på tidspunktet for melding av kravet, er ansvarlig overfor skadelidte. Ansvaret etter loven inntrer uavhengig av når den erstatningsbetingende handlingen fant sted. Det er derfor, slik Finanstilsynet ser det, ikke adgang til å fastsette en retroaktiv dato i forsikringsvilkårene som begrenser forsikringsforetakets ansvar. Forsikringsforetaket hefter også overfor skadelidte etter utløpet av forsikringstiden inntil en måned etter at Finanstilsynet har mottatt melding om at forsikringen er bortfalt eller på et tidligere tidspunkt hvis det er tegnet ny forsikring. I tilfeller der forsikringsformidlingsforetakets virksomhet opphører, skal forsikringsforetaket hefte i fem år etter opphøret. Finanstilsynet legger til grunn at ovennevnte bestemmelser suppleres av regler om foreldelse. Det vises til lovforslaget § 29.»

Finanstilsynet foreslår i utkastet § 30 å videreføre någjeldende forsikringsformidlingslov § 4-5 første ledd som angir at skadelidte kan velge å forholde seg direkte til forsikringsforetaket og § 4-5 annet ledd om at forsikringsforetaket ikke kan gjøre andre innsigelser gjeldende overfor skadelidte enn de innsigelser forsikringsformidlingsforetaket selv har i forholdet til skadelidte. Finanstilsynet foreslår ikke å videreføre bestemmelsen som henviser til enkeltbestemmelser i forsikringsavtaleloven fordi loven uansett vil supplere og utfylle forsikringsformidlingslovens bestemmelser om forsikring innenfor sitt virkeområde.

5.3.4 Høringsinstansenes merknader

Høringsinstansene har ikke hatt merknader.

5.3.5 Departementets vurdering

Departementet viser til at gjennomføringen av forsikringsdistribusjonsdirektivet ikke nødvendiggjør endringer i gjeldende regler om forsikringer, som følger av forsikringsformidlingsloven kapittel 4. Departementet slutter seg til Finanstilsynets forslag om å videreføre gjeldende regler. Ingen høringsinstanser har hatt merknader til forslaget. Etter lovforslaget skal et forsikringsformidlingsforetak til enhver tid ha forsikringer i samsvar med bestemmelsene i kapittel 7, og forsikringene må tegnes i et forsikringsforetak i en EØS-stat.

Departementet foreslår i § 7-2 å videreføre kravene til hva forsikringene skal dekke. Forsikringsformidlingsforetaket har plikt til å tegne yrkesansvarsforsikring og underslagsforsikring dersom foretaket behandler klientmidler. Departementet viser til at forsikringsdistribusjonsdirektivet legger opp til at forsikringssummen skal revideres hvert femte år og vil bli fastsatt i nivå 2-rettsakter som antas å være EØS-relevante. Departementet foreslår derfor at beløpskravene fastsettes i forskrift. Departementet legger opp til at de forventede EØS-reglene som vil svare til nivå 2-rettsaktene kan gjennomføres ved at forskriften oppdateres med de reviderte beløpene.

Forsikringsplikten gjelder ikke for forsikringsagentforetak dersom forsikringsforetaket i avtalen med forsikringsagentforetaket har påtatt seg fullt ansvar for forsikringsagentforetakets erstatningsansvar. Dette er i samsvar med Finanstilsynets forslag og gjeldende rett.

Departementet foreslår ikke lempeligere krav til forsikringer for aksessoriske forsikringsagentforetak, slik direktivet åpner for. Dette er i tråd med Finanstilsynets forslag.

Departementet foreslår i § 7-3 og § 7-4 nærmere regler om forsikringsdekningen og skadelidtes krav. Bestemmelsene er ikke en del av gjennomføringen av direktivkrav, men viderefører någjeldende forsikringsformidlingslov § 4-3 og § 4-5. Lovforslaget pålegger som nevnt forsikringsformidlingsforetaket å tegne forsikringer, og bestemmelsene i lovforslaget § 7-3 og § 7-4 avklarer hvilke rettigheter skadelidte skal ha i den forbindelse. Departementet viser til nærmere omtale i spesialmerknadene til disse bestemmelsene.

Departementet foreslår at plikten til å sende inn gyldig forsikringsbevis ikke lenger skal fremgå av loven. Dette medfører en endring av gjeldende rett, sml. någjeldende forsikringsformidlingslov § 4-1 tredje ledd, men er i tråd med Finanstilsynets forslag. Departementet mener som Finanstilsynet at regler om rapportering i sin helhet bør reguleres i forskrift, slik at plikten lett kan tilpasses det løpende tilsynsarbeidet.