13 Økonomiske og administrative konsekvenser

Det norske markedet for forsikringer er en del av det indre markedet i EØS. Lovforslaget gjennomfører deler av forsikringsdistribusjonsdirektivet i norsk rett, noe som vil føre til økt harmonisering av EØS-landenes regler om forsikringsdistribusjon.

Forsikringsdistribusjonsdirektivet skal bidra til økt kundebeskyttelse og styrke kundenes tillit til aktørene. Videre har direktivet som formål å styrke det indre markedet og bidra til lik konkurranse mellom distribusjonskanaler. Dette vil være positivt også for norske kunder og konkurransen i den norske delen av EØS-markedet.

Forslaget innebærer at forsikringsformidlingsregelverket moderniseres, og antas å bli mer transparent og brukervennlig for både private aktører og offentlige myndigheter. Formålet med loven er å legge til rette for at formidling av forsikringsavtaler skjer på en sikker, ordnet og effektiv måte, og bidra til at forsikringstakere inngår forsikringsavtaler i samsvar med sine forsikringsbehov.

I ny forsikringsformidlingslov foreslås det en utvidet registreringsplikt sammenlignet med gjeldende rett, og at det skal være et felles virksomhetsregister for forsikringsformidlingsforetak, som Finanstilsynet fører. Det vises i den forbindelse til lovforslaget kapittel 3 og nærmere omtale i proposisjonen avsnitt 5.1. Registeret kan innebære noe økte kostnader for Finanstilsynet i en overgangsfase, knyttet til overføring av informasjon om eksisterende agenter og underagenter til Finanstilsynet, behandling av søknader og etablering av et system for online-registrering av søknader om registrering. I høringsnotatet er kostnaden ved sistnevnte anslått til i størrelsesorden minimum 50.000 kroner. Finanstilsynet har videre pekt på en mulig økning i registrering av formidlere som driver grensekryssende virksomhet inn i Norge. Departementet legger til grunn at økt ressursbruk for Finanstilsynet vil dekkes innenfor eksisterende budsjettrammer.

Forslaget om overgangsbestemmelse for forsikringsforetak som i dag fører eget agentregister og som må avvikle disse, antas å begrense de administrative konsekvensene for forsikringsforetakene på dette punktet.

Banker og verdipapirforetak som nå er registrert som aksessoriske forsikringsagentforetak, må etter lovforslaget søke om registrering som forsikringsagentforetak. Det medfører blant annet krav om årlig etterutdanning, og at foretakene blir underlagt løpende tilsyn med agentvirksomheten, som blant annet innebærer årlig rapportering. Samlet sett vil dette medføre noe økte kostnader.

På bakgrunn av nye regler om etterutdanning i forsikringsdistribusjonsdirektivet, inneholder forslaget til ny forsikringsformidlingslov krav om 15 timers etterutdanning. Det vises til lovforslaget kapittel 6 og nærmere omtale i proposisjonen avsnitt 6. Dette vil påføre formidlingsforetakene noe økte kostnader til kjøp av eksterne kurstilbud og gjennomføring av utdanningen for ansatte og ledelse. Forsikringsmeglerforeningen arrangerer autorisasjonskurs og oppdateringskurs. I høringsnotatet har Finanstilsynet vist til at kursavgiften er rundt 5000 kroner, og kan være et anslag på årlig kurskostnader for etterutdanning per ansatt.

I lovforslaget kapittel 8 foreslås regler om forsikringsformidlingsforetakets økonomi, som er nærmere omtalt i avsnitt 7.5 i proposisjonen. Departementet legger til grunn at lønnsomme foretak over tid ikke vil ha problemer med å oppfylle et slikt krav. Krav til forsikringsformidlingsforetakenes økonomi, vil også kunne medføre økt behov for oppfølging fra Finanstilsynet samtidig som Finanstilsynet får klarere reaksjonsmuligheter overfor foretak.

Forsikringsdistribusjonsdirektivet inneholder krav til forsikringsforetakets produkthåndtering. Departementet legger til grunn at foretakene allerede har rutiner for dette, og at forslaget derfor ikke vil få betydelige økonomiske eller administrative konsekvenser. Regler om produkthåndtering skal gi økt kundebeskyttelse, blant annet ved å begrense salg av forsikringsprodukter til feil målgruppe og begrense risikoen for interessekonflikter.

Nytt med forsikringsdistribusjonsdirektivet er at egnethetskrav er gjort gjeldende for forsikringsforetakene og deres ansatte, herunder krav til etterutdanning som nevnt ovenfor. Mange forsikringsforetak har allerede opplegg for faglig oppdatering av egne ansatte med kurs og seminarer, ofte i egen regi. En formalisering av kravet om 15 timers årlig etterutdannelse må antas å påføre forsikringsforetakene noe økte utgifter og tidsbruk sammenlignet med i dag, og oppfølging av de nye kravene vil kreve at foretakene må bruke økte ressurser på dette.

Departementet viser for øvrig til omtale av de økonomiske og administrative konsekvensene av forslaget i Finanstilsynets høringsnotat kapittel 17, samt omtale i Justis- og beredskapsdepartementets Prop. 234 L (2020–2021) avsnitt 20.