9 Grensekryssende virksomhet og filialetablering mv.

9.1 Innledning

Gjeldende forsikringsformidlingslov har i kapittel 8 regler om norske forsikringsformidlingsforetaks virksomhet i utlandet og utenlandske forsikringsformidlingsforetaks virksomhet i Norge. Reglene bygger på forsikringsformidlingsdirektivet der forsikringsformidlingsforetak som er registrert av hjemstatsmyndigheten, gis adgang til å drive tilsvarende forsikringsformidlingsvirksomhet i EØS.

Dette «single passport»-regimet videreføres i forsikringsdistribusjonsdirektivet, likevel er regelverket mer utførlig enn hva som følger av forsikringsformidlingsdirektivet. Forsikringsdistribusjonsdirektivet skiller mellom grensekryssende virksomhet og virksomhet gjennom filialetablering. I henhold til direktivet skal all permanent virksomhet behandles som filialvirksomhet. Forsikringsdistribusjonsdirektivet har regler om tilsyn som varierer avhengig av om forsikringsformidlingsvirksomheten drives gjennom filial eller som grensekryssende virksomhet.

I kapitlet her behandles lovens anvendelse på norske forsikringsformidlingsforetaks virksomhet i utlandet. Videre omtales lovens anvendelse på grenseoverskridende virksomhet fra andre land til Norge, med og uten etablering i Norge.

9.2 Norske forsikringsformidleres virksomhet i annen EØS-stat

9.2.1 Gjeldende rett

Forsikringsformidlingsloven § 8-1 har regler om norske forsikringsformidleres virksomhet i utlandet.

Forsikringsformidlere som ønsker å utøve forsikringsformidling i en annen stat, skal gi Finanstilsynet melding om dette, jf. første ledd. En melding om å utøve forsikringsformidlingsvirksomhet i en annen EØS-stat, skal minst inneholde opplysninger om hvilken stat filialen ønskes etablert og filialens adresse eller i hvilken stat grenseoverskridende virksomhet ønskes påbegynt, jf. annet ledd. Senest en måned etter mottakelsen av meldingen, skal Finanstilsynet underrette tilsynsmyndigheten i vertsstaten om forsikringsformidlerens intensjon når vedkommende myndighet ønsker slik underretning, jf. tredje ledd. Forsikringsformidler skal samtidig underrettes om oversendelsen. Forsikringsformidleren kan starte sin virksomhet en måned etter den dato vedkommende ble underrettet av Finanstilsynet. Dersom vertsstaten ikke ønsker å bli underrettet om forsikringsformidlers intensjon, kan forsikringsformidleren starte sin virksomhet umiddelbart.

Det følger av § 8-1 fjerde ledd at Finanstilsynet kan forby formidling av forsikringer til forsikringsforetak med hovedsete utenfor EØS med vilkår eller premier som Finanstilsynet finner å være ubetryggende eller urimelige. Tilsvarende gjelder for formidling av forsikringer til forsikringsforetak med hovedsete i annen EØS-stat, dersom Finanstilsynet finner at vilkår og premier er urimelige. I henhold til forarbeidene skiller bestemmelsen mellom forsikringsforetak i og utenfor EØS-land, fordi Finanstilsynet ikke kan forby formidling til forsikringsforetak i EØS som har ubetryggende premier, jf. spesialmerknaden til § 8-1 i Ot.prp. nr. 55 (2004–2005).

9.2.2 Direktivet

9.2.2.1 Grensekryssende virksomhet

Artikkel 4 i direktivet inneholder regler om grensekryssende virksomhet.

Det følger av artikkel 4 nr. 1 at en forsikringsformidler, gjenforsikringsformidler eller aksessorisk forsikringsformidler som har til hensikt å drive grensekryssende virksomhet i en annen medlemsstat, skal gi opplysninger til hjemstatstilsynet som nevnt i bokstav a til bokstav d. Dette er informasjon om blant annet formidlerens navn og adresse, hvilket eller hvilke land formidleren har til hensikt å utøve virksomheten, forsikringsformidlingskategori og eventuelt forsikringsforetak eller gjenforsikringsforetak formidleren representerer, samt hvilke forsikringsklasser formidlingen vil omfatte.

Ved endring i forholdene nevnt ovenfor, skal formidleren informere hjemstatstilsynet om endringene senest en måned før endringene gjennomføres, jf. artikkel 4 nr. 3. Hjemstatstilsynet skal orientere vertsstatstilsynet om endringene så snart som mulig og senest innen en måned regnet fra det tidspunkt hjemstatstilsynet mottar informasjonen.

Hjemstatstilsynet skal oversende opplysningene til vertsstatstilsynet innen en måned etter at informasjonen nevnt ovenfor er mottatt, jf. artikkel 4 nr. 2. Vertsstatstilsynet skal uten forsinkelse bekrefte at opplysningene er mottatt. Hjemstatstilsynet skal underrette formidleren skriftlig om at opplysningene er bekreftet mottatt av vertsstatstilsynet, og at formidleren kan starte opp sin virksomhet i vertsstaten. Dersom det er relevant, skal hjemstatstilsynet samtidig underrette formidleren om hvor informasjon om regelverket som gjelder for formidlerens virksomhet i vertsstaten er tilgjengelig, jf. artikkel 11, og at formidleren må følge dette regelverket for å kunne utøve virksomhet i vertsstaten.

9.2.2.2 Filialetablering

Regler om filialetablering følger av artikkel 6 i forsikringsdistribusjonsdirektivet.

Artikkel 6 nr. 1 fastsetter at en forsikringsformidler, gjenforsikringsformidler eller aksessorisk forsikringsformidler som har til hensikt å etablere en filial eller permanent tilstedeværelse i et annen medlemsstat, skal underrette hjemstatsstilsynet om dette og gi opplysninger som nevnt i bokstav a til f. Dette er informasjon om blant annet navn og adresse på formidleren, navn på personer som er ansvarlig for ledelsen av filialen, hvilket land etableringen gjelder, forsikringsformidlingskategori og eventuelt forsikringsforetak eller gjenforsikringsforetak formidleren representerer, samt hvilke forsikringsklasser formidlingen vil omfatte. I tillegg skal hjemstatstilsynet opplyses om adressen i vertsstaten.

Det følger videre av artikkel 6 at all permanent tilstedeværelse som kan likestilles med en filial, skal regnes som filialetablering, jf. artikkel 6 nr. 1 annet avsnitt.

Ved endringer i forholdene nevnt ovenfor, skal formidleren informere hjemstatstilsynet om endringene senest en måned før endringene gjennomføres, jf. artikkel 6 nr. 4. Hjemstatstilsynet skal orientere vertsstatstilsynet om endringene så snart som mulig og senest innen en måned regnet fra det tidspunkt hjemstatstilsynet mottar informasjonen.

Hjemstatstilsynet må innen en måned fra opplysningene er mottatt, enten oversende meldingen til vertsstatstilsynet eller gi et begrunnet avslag, jf. artikkel 6 nr. 2 første avsnitt og nr. 3. Meldingen skal ikke sendes dersom hjemstatstilsynet har grunn til å tvile på at formidlerens organisasjonsstruktur eller finansielle situasjon er forsvarlig, vurdert ut fra den virksomhet som er planlagt.

Dersom hjemstatstilsynet oversender opplysningene til verstlandstilsynet, skal vertsstatstilsynet uten forsinkelse bekrefte at opplysningene er mottatt. Hjemstatstilsynet skal underrette formidleren skriftlig når opplysningene er bekreftet mottatt av vertsstatstilsynet. Det følger av artikkel 6 nr. 2 annet avsnitt at vertsstatstilsynet innen en måned etter at det mottok opplysningene, skal orientere om regelverket som gjelder for virksomheten i vertsstaten, jf. artikkel 11. Hjemstatstilsynet skal videreformidle informasjonen til formidleren, og informere om at formidleren kan etablere seg og drive virksomhet forutsatt at regelverket følges.

Dersom formidleren ikke har mottatt noe underretning innen en måned, kan formidleren etablere seg og begynne virksomheten i vertsstaten, jf. artikkel 6 nr. 2 tredje avsnitt.

9.2.3 Forslaget i høringsnotatet

I høringsnotatet foreslår Finanstilsynet at direktivets regler om grensekryssende virksomhet og filialetablering for norske forsikringsformidlingsforetak organiseres i et eget kapittel og gjennomføres i to bestemmelser, jf. utkastet §§ 14 og 15 i kapittel 4.

Om forholdet mellom de to bestemmelsene, skriver Finanstilsynet at reglene om filialetablering etter direktivet gjelder enhver permanent tilstedeværelse på vertsstatens territorium, herunder tilfeller hvor formidleren inngår avtale om samarbeid med underagenter etablert i vertsstaten. Finanstilsynet viser til at denne definisjonen medfører at reglene om grensekryssende virksomhet får et snevert anvendelsesområde.

Finanstilsynet foreslår i utkastet § 14 regler om norske forsikringsformidlingsforetaks virksomhet gjennom filial eller annen fast etablering i annen EØS-stat. Etter forslaget skal norske forsikringsformidlere, før det kan etablere en filial eller en annen fast etablering i en annen EØS-stat, sende en melding til Finanstilsynet med nærmere angitte opplysninger. Finanstilsynet viser til at meldingen skal sette Finanstilsynet i stand til å vurdere om forsikringsformidlingsforetakets organisering og finansielle situasjon er forsvarlig i forhold til virksomheten som er planlagt. Det er derfor viktig at meldingen inneholder opplysninger om virksomheten og om ledelsen av filialen. Foretaket skal gi melding til Finanstilsynet om enhver endring i forhold som nevnt i første ledd senest en måned før endringen gjennomføres.

Finanstilsynet foreslår videre at plikten til å behandle meldinger om filialetablering innen én måned og Finanstilsynets plikt til å vurdere forsvarligheten av etableringen, reguleres i samme bestemmelse. Finanstilsynet viser til at et vedtak om ikke å sende meldingen videre til vertsstaten, vil være et enkeltvedtak. Dette innebærer blant annet at det er krav til begrunnelse og at vedtaket kan påklages og prøves rettslig.

Forsikringsformidingsforetaket kan etter forslaget starte opp virksomheten én måned etter at vertsstaten har mottatt melding om filialetableringen, eller på et tidligere tidspunkt hvis Finanstilsynet underretter forsikringsformidlingsforetaket om dette. Slik underretting forutsetter at Finanstilsynet har fått opplyst hvilket regelverk som gjelder for filialens virksomhet. Det vises til utkastet § 14 tredje ledd.

Finanstilsynet foreslår i utkastet § 15 regler om grensekryssende virksomhet fra Norge til annen EØS-stat. Etter forslaget skal forsikringsformidleren sende en melding til Finanstilsynet med nærmere angitte opplysninger. Foretaket skal gi melding til Finanstilsynet om enhver endring i nevnte forhold senest en måned før endringen gjennomføres.

Finanstilsynet skal sende meldingen til vertsstatens tilsynsmyndigheter senest innen én måned etter at meldingen er mottatt. Når Finanstilsynet har mottatt bekreftelse fra vertsstatstilsynet om at meldingen er mottatt, skal foretaket orienteres om at det kan starte grensekryssende virksomhet i den aktuelle EØS-stat. Finanstilsynet skal samtidig informere foretaket om regelverket foretaket må etterleve i vertsstaten ved å henvise til den orienteringen som vertsstaten har publisert på sin hjemmeside.

9.2.4 Høringsinstansenes merknader

Ingen høringsinstanser har gitt merknader til forslaget.

9.2.5 Departementets vurdering

Departementet slutter seg i hovedsak til strukturen og oppbygningen av bestemmelsene om grensekryssende virksomhet og filialetablering for norske forsikringsformidlingsforetak, slik som er foreslått av Finanstilsynet. Departementet viser til §§ 4-1 og 4-2 i forslaget til ny forsikringsformidlingslov.

Regler om etablering av filial eller annen permanent tilstedeværelse i annen EØS-stat følger av lovforslaget § 4-1. Departementet viser til at meldingen fra foretaket til Finanstilsynet, skal sette Finanstilsynet i stand til å vurdere om forsikringsformidlingsforetakets organisering og finansielle situasjon er forsvarlig i forhold til virksomheten som er planlagt. Det er derfor viktig at meldingen inneholder opplysninger om virksomheten, jf. lovforslaget § 4-1 annet ledd bokstav c.

Regler om grensekryssende virksomhet følger av lovforslaget § 4-2.

Departementet foreslår i § 4-3 å videreføre krav om melding til Finanstilsynet, dersom et norsk forsikringsformidlingsforetak ønsker å drive virksomhet i en stat som ikke omfattes av EØS-avtalen, sml. någjeldende forsikringsformidlingslov § 8-1 første ledd. Finanstilsynet kan forby formidling av forsikringer til forsikringsforetak med hovedsete i stat utenfor EØS med vilkår eller premier som Finanstilsynet finner å være ubetryggende eller urimelige.

Det vises til nærmere omtale i spesialmerknadene til bestemmelsene.

9.3 Forsikringsformidlingsvirksomhet fra annen EØS-stat til Norge

9.3.1 Gjeldende rett

Regler om utenlandske forsikringsformidleres virksomhet i Norge, fremgår av forsikringsformidlingsloven § 8-2. Bestemmelsen skiller mellom forsikringsmeglere og forsikringsagenter, og mellom foretak som er registrert i annet EØS-land og utenfor EØS. Sistnevnte er nærmere omtalt i avsnitt 9.5.

Forsikringsmeglere som er registrert i annen EØS-stat kan starte virksomhet her i riket gjennom en filial eller som grenseoverskridende virksomhet en måned etter at Finanstilsynet har mottatt melding fra tilsynsmyndigheten i foretakets hjemstat om den planlagte virksomheten, jf. første ledd. Det fremgår videre av bestemmelsen at forsikringsformidlingsloven §§ 5-2, 5-2 a, 5-3, 5-4, 5-6 og 5-7 annet ledd gjelder for slik virksomhet.

Forsikringsagentvirksomhet som er registrert i annen EØS-stat kan begynne sin virksomhet når det er gitt melding til vedkommende myndighet i hjemstaten, jf. annet ledd. Loven krever dermed ikke underretning til Finanstilsynet når utenlandske forsikringsagenter vil drive virksomhet i Norge.

Finansforetaksloven kapittel 5 inneholder regler om utenlandske finansforetaksvirksomhet her i riket. Det følger av § 5-4 og § 5-5 tredje ledd hvilke nasjonale regler som er gjort gjeldende overfor filialer og foretak som driver grensekryssende virksomhet fra en annen EØS-stat.

9.3.2 Direktivet

Forsikringsdistribusjonsdirektivets regler om grenseoverskridende virksomhet følger som nevnt av artikkel 4 og artikkel 6.

Artikkel 6 i direktivet regulerer adgangen til filialetablering i en annen EØS-stat, og er nærmere omtalt i avsnitt 9.2.2.

En filial kan ta form som et agentur som etableres av det utenlandske forsikringsformidlingsforetaket i vertsstaten, jf. artikkel 2 nr. 12. All permanent virksomhet skal behandles som filialvirksomhet, se også fortalen til direktivet punkt 25 hvor det fremgår at dette kan være tilfellet der virksomheten utelukkende har form av et kontor forvaltet av forsikringsformidlers personale eller av en uavhengig person med kompetanse til å handle på vegne av formidleren.

Grensekryssende virksomhet i annen EØS-stat er regulert i artikkel 4 i direktivet, og er nærmere omtalt av departementet i avsnitt 9.2.2.

Artikkel 11 i forsikringsdistribusjonsdirektivet fastsetter at medlemsstatene skal sikre at nasjonale regler som ivaretar allmenne hensyn («general good») offentliggjøres på en hensiktsmessig måte, jf. nr. 1. Videre fremgår det av artikkel 11 at medlemsstater som har regler om forsikringsdistribusjonsdirektivet som går lenger enn det som følger av direktivet, skal sikre at den administrative byrden som følger av disse bestemmelsene står i forhold til forbrukervernet. Enkeltbestemmelser i direktivet angir at strengere nasjonale regler skal gjelde for alle som distribuerer forsikringsprodukter, herunder formidlere som driver grensekryssende virksomhet, se blant annet artikkel 22 nr. 2 tredje avsnitt og 29 nr. 3 femte avsnitt.

9.3.3 Forslaget i høringsnotatet

Finanstilsynet foreslår i høringsnotatet at regler om utenlandske forsikringsformidlingsforetaks virksomhet i Norge fordeles over flere bestemmelser i et eget kapittel.

I utkastet § 16 foreslår Finanstilsynet regler om notifisering og igangsetting av filialvirksomhet. Utkastet inneholder blant annet krav til hvilke opplysninger Finanstilsynet skal motta fra tilsynsmyndighetene i hjemstaten, i tråd med direktivet artikkel 6.

Finanstilsynet har foreslått regler om grensekryssende virksomhet i utkastet § 17. Bestemmelsen inneholder regler om notifisering, krav til opplysninger og igangsetting av virksomhet, i tråd med direktivet artikkel 4.

Finanstilsynet viser i høringsnotatet til at direktivet inneholder ulike regler for grensekryssende virksomhet og filialvirksomhet, herunder ulike regler for oppfølging av regelverksbrudd. Om filialvirksomhet skriver Finanstilsynet:

«Filialreglene innebærer at en utenlandsk forsikringsformidler kan etablere en filial i Norge ved å gi en uavhengig norsk «person» permanent fullmakt til å handle på det utenlandske foretakets vegne. En slik uavhengig norsk «person» med permanent fullmakt til å formidle på en utenlandsk formidlers vegne kan ikke samtidig underlegges forsikringsformidlingslovens krav til registrering etter lovforslagets kapittel 2 og 3. Det vises til artikkel 7 om fordeling av tilsynet med filialer mellom hjemstatstilsynet og vertsstatstilsynet. Et unntak fra kapittel 2 og 3 mv. forutsetter at det foreligger en gyldig melding om filialetablering sendt fra forsikringsformidlingsforetakets hjemstatsmyndighet. Det er samtidig presisert i direktivet at hvis formidler lovlig etablerer en permanent tilstedeværelse i en annen rettslig form, så gjelder «vertsstatens» konsesjonskrav. Finanstilsynet foreslår en forskriftshjemmel som åpner for å utfylle eller gjøre unntak fra reglene om filialetablering, herunder gi regler om hva slags virksomhet som er omfattet av retten til filialetablering. Videre foreslår Finanstilsynet å presisere at filialetablering gjelder enhver permanent tilstedeværelse et forsikringsformidlingsforetak med hovedsete i annen EØS-stat har her i riket. Det vises til lovforslaget § 18».

I høringsnotatet vurderer Finanstilsynet spørsmålet om hvordan forsikringsformidling på nett skal forstås og hvordan direktivets regler skal anvendes når det gjelder formidling gjennom nettsider. Finanstilsynet viser til at spørsmålet er relevant for om regelverket for grensekryssende virksomhet kommer til anvendelse, hvilke lovvalgsregler som skal gjøres gjeldende, og hvordan manglende etterlevelse av vertsstatens regler basert på allmenne hensyn skal håndteres. Finanstilsynet peker på at dette vil være særlig relevant for de lovkrav som gjennomføres og skjerper direktivets regler.

Finanstilsynet mener at det er mye som taler for at nettsider som retter seg mot spesifiserte grupper kunder i andre land enn formidlerens hjemstat, og særlig dersom nettsiden bruker andre lands språk, skal regnes som grensekryssende virksomhet. Finanstilsynet viser til at det er grunn til å regne med at nettsider som er generelle, og der språket til formidlerens hjemstat benyttes, ikke skal regnes som grensekryssende virksomhet. I tråd med dette, viser Finanstilsynet til at aktiv markedsføring rettet mot borgere i et annet land enn formidlers eget, vil regnes som grensekryssende virksomhet.

I høringsnotatet vurderer Finanstilsynet om det er vertsstatens eller hjemstatens regler for informasjon og rådgivning (kapittel V og kapittel VI i direktivet) som skal gjelde for forsikringsformidlere som kun driver grensekryssende virksomhet i Norge. Finanstilsynet skriver i høringsnotatet:

«Rammen for hva som kan regnes som grensekryssende virksomhet er i utgangspunktet kun virksomhet som foregår på vertsstatens territorium som ikke drives fra en permanent etablering. I tillegg kommer formidling gjennom nettsider og aktiv markedsføring som nevnt over. Hovedansvaret for tilsynet ved grensekryssende virksomhet er lagt til hjemstatstilsynet. Ordlyden i artikkel 5 viser direkte til brudd på direktivets regler, i motsetning til brudd på vertsstatens nasjonale regelverk. Det kan tilsi at det er hjemstatets regler som skal legges til grunn, herunder hjemstatets gjennomføring av adferdsreglene i IDD kapittel V og VI. Det fremgår på den annen side av artikkel 22 og 29, som åpner for at det kan settes strengere krav til informasjon mv., at det i slike tilfeller er vertsstatens regler som skal gjelde også ved grensekryssende virksomhet. Det fremgår videre av artikkel 11 at regler som skjerper direktivets regler slik som provisjonsforbud og krav om rådgivning også må gjelde utenlandske foretak som driver grensekryssende virksomhet. Regelverket i direktivets kapittel V og VI om informasjon og god forretningsskikk bygger på forbrukervernhensyn og det vil bryte med hovedprinsippene i doktrinen om allmenne hensyn og de alminnelige lovvalgsreglene i forsikringsdirektivet om det skulle være hjemstatets regler som gjelder ved grensekryssende virksomhet.

For filialvirksomhet følger det direkte av artikkel 7 nr. 2 at regler som enten baserer seg på kapittel V eller VI i direktivet (slik som krav til informasjon og god forretningsskikk) eller regler som skjerper reglene, slik som et provisjonsforbud, eller et krav om rådgivning skal gjøres gjeldende for virksomhet som drives i Norge.

Direktivet åpner i artikkel 11 også for at vertsstaten kan supplere direktivets regler med andre regler basert på allmenne hensyn, også der det ikke følger av direktivet at det kan fastsettes strengere regler. Reglene som ikke følger av direktivet må gjelde for alle forsikringsformidlingsforetak som driver virksomhet i Norge og reglene må oppfylle de kriterier som følger av EU-domstolens praksis i saker som gjelder restriksjonsforbudet. Hovedkriteriet er at vertsstatens regelverk ikke virker diskriminerende og ikke er uforholdsmessige i formålet, dvs. at formålet ikke må kunne oppnås med mindre inngripende regler.»

Finanstilsynet foreslår i utkastet § 19 at § 31 annet og tredje ledd (forsvarlig virksomhet), § 35 (god forretningsskikk), § 36 (lønnsordninger og vederlag), § 37 (særlige krav til forsikringsmeglingsforetak), § 40 (taushetsplikt), § 41 (krav til informasjon), § 42 (informasjonsvilkår), § 43 (klageorgan), § 44 (tilsyn), § 45 (pålegg om retting) og § 48 (taushetsplikt om varsling) skal gjøres gjeldende for filialer og annen permanent formidlingsvirksomhet som drives på norsk territorium og for utenlandske forsikringsformidlere som driver grensekryssende virksomhet, jf. første og annet ledd.

Finanstilsynet viser til at det for utenlandske forsikringsforetak som driver grensekryssende virksomhet, vil være behov for å utvide regelverket i finansforetaksloven for hvilke bestemmelser som gjelder for slik virksomhet. Finanstilsynet foreslår at slike regler inntas i finansforetaksloven § 5-4.

9.3.4 Høringsinstansenes merknader

Norske Forsikringsmegleres Forening ser positivt på at lovforslaget ser ut til å gjennomføre IDDs bestemmelser om grenseoverskridende virksomhet og at hjemmelen til å pålegge de samme lokale regler for slik virksomhet også skal gjelde for disse.

9.3.5 Departementets vurdering

Departementet foreslår i tråd med Finanstilsynets utkast å samle regler om utenlandske forsikringsformidleres virksomhet i Norge i et eget kapittel i ny forsikringsformidlingslov, jf. kapittel 5. Departementet foreslår samtidig å presisere i det foreslåtte virkeområdet til ny forsikringsformidlingslov at den gjelder for utenlandske forsikringsformidlere i den utstrekning det følger av kapittel 5, se lovforslaget § 1-2 annet ledd.

Forsikringsformidlere fra andre EØS-land kan drive virksomhet i Norge i medhold av sin hjemstatstillatelse, enten gjennom filialetablering eller ved grensekryssende virksomhet. Dette skillet ligger til grunn for oppbyggingen av lovforslaget § 5-1 og § 5-3.

Lovforslaget § 5-1 gjelder filialetablering. Paragrafen svarer i hovedsak til Finanstilsynets utkast § 16, og angir i samsvar med forsikringsdistribusjonsdirektivet artikkel 6 hvilke opplysninger som Finanstilsynet skal motta fra tilsynsmyndigheten i forsikringsformidlerens hjemstat og gir regler om Finanstilsynets videre behandling av melding mottatt fra hjemstatstilsynsmyndigheten.

I henhold til forsikringsdistribusjonsdirektivet artikkel 6 nr. 1 annet avsnitt skal enhver permanent tilstedeværelse på vertsstatens territorium likestilles med filialetablering. Departementet foreslår på denne bakgrunn en bestemmelse som fastslår at reglene om filialetablering gjelder enhver permanent tilstedeværelse et forsikringsformidlingsforetak med hovedsete i annen EØS-stat har her i riket, jf. lovforslaget § 5-2, som er i tråd med Finanstilsynets utkast § 18. Ved behov kan det nærmere innholdet i filialbegrepet presiseres i medhold av forskriftshjemmelen i annet ledd.

Lovforslaget § 5-3 gjelder for grensekryssende virksomhet fra en annen EØS-stat til Norge og svarer i hovedsak til Finanstilsynets utkast § 17. I samsvar med forsikringsdistribusjonsdirektivet artikkel 4, angir bestemmelsen hvilke opplysninger som Finanstilsynet skal motta fra tilsynsmyndigheten i forsikringsformidlerens hjemstat.

Departementet foreslår i § 5-4 en bestemmelse som angir hvilke regler som skal gjelde for filialer og for forsikringsformidlere som driver virksomhet grensekryssende. Formålet med bestemmelsen er å avklare hvilke bestemmelser som gjelder for utenlandske forsikringsformidlere som driver virksomhet i Norge i medhold av EØS-retten. Departementet viser til at lovforslaget § 5-4 ikke angir i hvilken utstrekning annen norsk lovgivning kommer til anvendelse på virksomheten.

Departementet legger som Finanstilsynet til grunn at flere bestemmelser i direktivet synes å forutsette at vertsstaten kan gjøre gjeldende nasjonale bestemmelser overfor virksomheten som drives grensekryssende fra et annet EØS-land, jf. Finanstilsynets gjennomgang i høringsnotatet omtalt ovenfor i avsnitt 9.3.3. Departementet viser videre til at artikkel 4 nr. 2 forutsetter at vertslandstilsynsmyndigheten skal opplyse om hvor virksomheten finner informasjon om hvilke regler som gjelder i vertsstaten for virksomheten som drives grensekryssende, se også artikkel 11 om allmenne hensyn. At vertsstaten kan gjøre nasjonale bestemmelser begrunnet i allmenne hensyn gjeldende for foretak som driver grensekryssende virksomhet, er også lagt til grunn av EIOPA i gjennomgangen «Insurance Distribution Directive – Report analysing national general good rules» fra 2019.

Departementet deler Finanstilsynets vurdering om at enkelte krav til virksomheten og dets opptreden som går lenger enn direktivets minimumsregulering, bør gjøres gjeldende for filialer og grensekryssende virksomhet. Departementet viser til nærmere omtale i spesialmerknaden for hvilke bestemmelser dette gjelder.

Finanstilsynet har i utkastet § 21 foreslått en bestemmelse om språk, der det fremgår at Finanstilsynet kan kreve at en melding om filialetablering eller grensekryssende virksomhet gis på norsk. Departementet foreslår at slike regler fastsettes i forskrift.

Krav til forsikringsforetak i forbindelse med distribusjon av forsikringsprodukter foreslås plassert i finansforetaksloven kapittel 16. For utenlandske filialer gjelder kapittel 16 i finansforetaksloven i sin helhet med tilhørende forskrifter. For utenlandske foretak som driver grensekryssende virksomhet foreslår departementet enkelte endringer i finansforetaksloven § 5-5 tredje ledd.

9.4 Tilsyn med utenlandske forsikringsformidlere

9.4.1 Gjeldende rett

Etter finanstilsynsloven § 1 fører Finanstilsynet tilsyn med utenlandske forsikringsformidlere. Det fremgår av forsikringsformidlingsloven § 8-2 fjerde ledd at Finanstilsynet, etter å ha fremlagt saken for vedkommende myndighet i den stat forsikringsformidleren er registrert, kan pålegge forsikringsformidleren å opphøre med virksomheten, dersom forsikringsformidleren har gjort seg skyldig i grov eller vedvarende overtredelse av sine plikter etter regelverket.

Forskrift om tilsyn med finansforetak og forvaltningsselskap som har hovedsete i annen EØS-stat og som driver virksomhet i Norge mv. gir Finanstilsynet kompetanse til å pålegge et forsikringsforetak å opphøre med virksomhet, dersom foretaket har gjort seg skyldig i grov eller vedvarende overtredelse av sine plikter etter andre lover og forskrifter, jf. § 5.

9.4.2 Direktivet

Fordeling av tilsynsansvar i direktivet

Regler om fordelingen av tilsynsansvar finnes i forsikringsdistribusjonsdirektivet artikkel 5 og artiklene 7 til 9. Direktivet skiller mellom tilsyn med foretak som driver grensekryssende virksomhet (artikkel 5) og virksomhet som skjer gjennom en filial (artikkel 7 og 8). I tillegg inneholder direktivet regler om tilsynet med overholdelse av regler som ivaretar allmenne hensyn (artikkel 9).

Grensekryssende virksomhet

Hovedansvaret for tilsynet med foretak som driver grensekryssende virksomhet er lagt til hjemstatstilsynet, se fortalen punkt 21. Dette gjelder som et utgangspunkt for tilsynet med oppfyllelsen av alle forpliktelser etter direktivet. Direktivet inneholder imidlertid særlige regler for tilsynet med regler som ivaretar allmenne hensyn («general good»). Henvisningen til allmenne hensyn gjelder både nasjonale regler som ikke er dekket av direktivet og nasjonale regler som skjerper direktivets regler. Dette er nærmere redegjort for nedenfor.

Artikkel 5 inneholder regler om samarbeidet mellom tilsynsmyndighetene. Dersom vertsstatstilsynet har grunn til å tro at en forsikringsformidler, gjenforsikringsformidler eller aksessorisk forsikringsformidler ikke oppfyller forpliktelser i direktivet, skal hjemstatstilsynet varsles om dette. Hjemstatstilsynet skal på bakgrunn av opplysningene treffe hensiktsmessige tiltak så snart som mulig, og underrette vertsstatstilsynet om tiltakene som er truffet.

Dersom en formidler, på tross av tiltakene som er truffet av hjemstatstilsynet, eller dersom hjemstatstilsynet ikke treffer (tilstrekkelige) tiltak, fortsetter å opptre på en måte som klart er til skade for forbrukere i vertsstaten eller for et velfungerende forsikringsmarked, kan vertsstatstilsynet, etter å ha informert hjemstatstilsynet, treffe hensiktsmessige tiltak, herunder nedlegge forbud mot videre virksomhet i vertsstaten dersom dette er strengt nødvendig, jf. artikkel 5 nr. 1 tredje avsnitt. Dersom det er behov for umiddelbar reaksjon for å beskytte forbrukere, kan vertsstaten treffe tiltak uten at prosedyrene for samarbeid er fulgt, herunder nedlegge forbud mot at formidlere utøver virksomhet i vertsstaten, jf. artikkel 5 nr. 2. Både vertsstatstilsynet og hjemstatstilsynet kan bringe saken inn for EIOPA.

Virksomhet gjennom filial

Ansvaret for tilsynet med filialer er delt mellom hjemstat og vertsstat, se fortalen punkt 22. Ansvaret for å påse at formidleren oppfyller forpliktelser som gjelder virksomheten, påhviler hjemstaten, som for eksempel krav til faglige kvalifikasjoner. Vertsstatstilsynet har ansvaret for å påse at formidleren overholder informasjonskrav og adferdsregler i vertsstaten.

Artikkel 7 nr. 2 fastsetter at det er vertsstaten som har ansvar for å påse at formidleren følger reglene som gjennomfører direktivets kapittel V (informasjonskrav og adferdsregler) og VI (tilleggskrav for forsikringsbaserte investeringsprodukter), og bestemmelser vedtatt i henhold til disse kapitlene. Vertsstatstilsynet har rett til å foreta nødvendige undersøkelser og kreve nødvendige endringer for å gjøre tilsynsmyndigheten i stand til å håndheve dette regelverket med hensyn til tjenestene som tilbys på vertsstatens territorium, jf. artikkel 7 nr. 2 annet avsnitt. Vertsstatsmyndigheten kan treffe hensiktsmessige tiltak for å rette på forholdene, uten at det kreves samarbeid eller annen kommunikasjon med hjemstatstilsynet, jf. artikkel 8 nr. 1.

Artikkel 8 nr. 2 og nr. 3 inneholder nærmere regler om oppfølging av utenlandske forsikringsformidlere, gjenforsikringsformidlere eller aksessoriske forsikringsformidlere, der vertsstatstilsynet har grunn til å tro at regler som ikke hører til vertsstatens tilsynsansvar, ikke etterleves. Prosedyren er i hovedsak den samme som ved grensekryssende virksomhet. Vertsstatstilsynet skal underrette hjemstatstilsynet, og hjemstatstilsynet skal, etter å ha vurdert opplysningene, så snart som mulig treffe hensiktsmessige tiltak, og underrette vertsstatstilsynet om tiltakene som er truffet. Dersom en formidler, på tross av tiltak som er truffet av hjemstatstilsynet, eller dersom hjemstatstilsynet ikke treffer (tilstrekkelige) tiltak, fortsetter å opptre på en måte som er klart til skade for forbrukere i vertsstaten eller for et velfungerende forsikringsmarked, kan vertsstatstilsynet, etter å ha informert hjemstatstilsynet, treffe hensiktsmessige tiltak, herunder nedlegge forbud mot videre virksomhet i vertsstaten dersom dette er strengt nødvendig. I tilfeller der det er strengt nødvendig med umiddelbar reaksjon for å beskytte forbrukere i vertsstaten, og tilsvarende tiltak fra hjemstatstilsynet ikke er tilstrekkelig, kan vertsstatstilsynet treffe hensiktsmessige og ikke-diskriminerende tiltak uten at prosedyrene for samarbeid er fulgt. Vertsstatstilsynet kan herunder nedlegge forbud mot virksomheten i vertsstaten, se artikkel 8 nr. 4. Både vertsstatstilsynet og hjemstatstilsynet kan bringe saken inn for EIOPA.

Fordeling av myndighet

Dersom en forsikringsformidler, gjenforsikringsformidler eller aksessorisk forsikringsformidler har sitt hovedforretningssted et annet sted enn i hjemstaten, åpner direktivet artikkel 7 nr. 1 for at vertsstatstilsynet kan avtale med hjemstatstilsynet at førstnevnte skal føre tilsyn med at bestemmelsene i kapittel IV, V, VI og VII overholdes. Dette gjelder blant annet de vilkår som må være oppfylt for at formidleren kan drive virksomhet.

Oppfølging av allmenne hensyn

Artikkel 9 nr. 1 i direktivet inneholder regler om oppfølging av brudd på vertslandsregler som er begrunnet i allmenne hensyn («general good»), jf. artikkel 11 nr. 1. Dette gjelder både for virksomhet som drives grensekryssende og virksomhet som drives gjennom filial. Vertsstatstilsynet kan treffe hensiktsmessige og ikke-diskriminerende tiltak ved brudd på regler som er begrunnet i allmenne hensyn som nevnt i artikkel 11, når dette er strengt nødvendig. Vertsstatstilsynet har i slike tilfeller adgang til å nedlegge forbud mot videre virksomhet i vertsstaten. Henvisningen til allmenne hensyn i artikkel 11 nr. 1 omfatter også nasjonale valg som direktivet åpner for, se for eksempel artikkel 29 nr. 3.

Oppfølging av virksomhet som er rettet mot vertsstatens territorium

Artikkel 9 nr. 2 åpner for at vertsstatstilsynet kan treffe tiltak for å hindre at en forsikringsdistributør som er etablert i en annen medlemsstat, driver virksomhet grensekryssende eller gjennom en filial i vertsstaten, dersom virksomheten helt eller i hovedsak er rettet mot vertsstatens territorium og formålet med etableringen i en annen medlemsstat, er å unngå regelverket som kommer til anvendelse i vertsstaten, og i tillegg hvis virksomheten utgjør en alvorlig trussel mot velfungerende forsikrings- og gjenforsikringsmarkeder med hensyn til forbrukerbeskyttelse. I slike tilfeller kan vertsstatstilsynet, etter å ha informert hjemstatstilsynet, treffe alle nødvendige tiltak for å beskytte forbrukernes rettigheter i vertsstaten. Både vertsstatstilsynet og hjemstatstilsynet kan bringe saken inn for EIOPA.

Samarbeid og informasjonsutveksling mellom tilsynsmyndighetene

Artikkel 13 i direktivet inneholder regler om samarbeid og utveksling av informasjon mellom tilsynsmyndighetene. Artikkel 13 nr. 1 og nr. 2 fastsetter at tilsynsmyndighetene skal samarbeide med hverandre og utveksle relevant informasjon om forsikrings- og gjenforsikringsdistributører for å sikre en korrekt anvendelse av direktivet, herunder i forbindelse med registreringsprosessen. Artikkel 13 nr. 3 fastsetter at tilsynsmyndighetene skal utveksle informasjon om distributører som er ilagt sanksjoner dersom slike opplysninger sannsynligvis vil føre til at distributørene fjernes fra registeret. Artikkel 13. nr. 4 inneholder regler om taushetsplikt.

9.4.3 Forslaget i høringsnotatet

I høringsnotatet viser Finanstilsynet til at reglene om oppfølging av forsikringsformidlere som ikke etterlever vertsstatens regler, i hovedsak retter seg mot Finanstilsynets rettigheter og plikter. Det er Finanstilsynets vurdering at rammene for inngripen i hovedsak vil være tilstrekkelig dekket av finanstilsynsloven med utfyllende forskrift om EØS-tilsyn dersom forskriften utvides til å gjelde for utenlandske forsikringsformidlere. Finanstilsynet foreslår derfor at forskriften om tilsyn, herunder forskriftens bestemmelse som gir Finanstilsynet hjemmel til å pålegge opphør av virksomhet, gjøres gjeldende for forsikringsformidlere fra EØS.

I høringsnotatet viser Finanstilsynet til at dersom forskriftens bestemmelser utvides til å gjelde for utenlandske forsikringsformidlere, anses det at forskriften er tilstrekkelig til å gjennomføre bestemmelsene om vertsstatens tilsyn i artiklene 5, 8 og 9. Finanstilsynet viser videre til at bestemmelsene i direktivet om nedlegging av forbud mot videre virksomhet også er dekket av forskriften om EØS-tilsyn, dersom forskriften gjøres gjeldende for utenlandske forsikringsformidlere.

9.4.4 Høringsinstansenes merknader

Ingen høringsinstanser har gitt merknader til forslaget.

9.4.5 Departementets vurdering

Departementet slutter seg til Finanstilsynets vurdering om at det ikke er behov for lovendringer for å gjennomføre forsikringsdistribusjonsdirektivets regler om tilsyn med utenlandske forsikringsformidlere fra et annet EØS-land.

9.5 Forsikringsformidlere med hovedsete utenfor EØS

9.5.1 Gjeldende rett

Utenlandske forsikringsformidlingsforetak med hovedsete utenfor EØS kan etter særskilt tillatelse fra Finanstilsynet etablere filial i Norge, jf. forsikringsformidlingsloven § 8-2 tredje ledd. Bestemmelsene i forsikringsformidlingsloven gjelder så langt de passer. Finanstilsynet er også gitt kompetanse til å fastsette utfyllende regler for etablering av filial her i riket av forsikringsformidler som er meddelt tillatelse eller registrert i en stat utenfor EØS.

9.5.2 Direktivet

Direktivet regulerer ikke forholdet til utenlandske forsikringsformidlere med hovedsete utenfor EØS.

9.5.3 Forslaget i høringsnotatet

Finanstilsynet viser til at adgangen til å søke om filialetablering hittil aldri er benyttet, men dersom adgangen videreføres, vil den på sikt kunne være aktuell for britiske forsikringsformidlere. Finanstilsynet foreslår at adgangen til å søke om filialetablering videreføres, jf. utkastet § 20.

Finanstilsynet legger til grunn at formuleringen «så langt de passer» i gjeldende forsikringsformidlingslov § 8-2 tredje ledd, innebærer at denne type filialetablering vil være underlagt de fleste av reglene som gjelder for norske foretak. Finanstilsynet har i høringsnotatet uttalt at:

«Det legges til grunn at det i hovedsak er kravet til organisering i eget foretak som ikke skal gjelde for utenlandske forsikringsformidlere med hovedsete utenfor EØS. Det innebærer at foretaket kan etableres som et NUF i Norge. De øvrige registreringskrav vil i utgangspunktet måtte gjelde også for denne type etableringer, dersom det ikke foreligger tungtveiende grunner for noe annet. Gjeldende lovs krav til klientkonto, informasjonsvilkårene i lovens § 5-5 samt krav til god meglerskikk mv. vil også gjelde for en slik etablering.»

9.5.4 Høringsinstansenes merknader

Ingen høringsinstanser har gitt merknader til forslaget.

9.5.5 Departementets vurdering

Departementet foreslår i § 5-5 til ny forsikringsformidlingslov å videreføre adgangen for forsikringsformidlere utenfor EØS til å søke om tillatelse til å etablere filial. Bestemmelsen er utformet i tråd med Finanstilsynets utkast § 20.

Av lovforslaget fremgår at tillatelse bare kan gis til å drive virksomhet som tilsvarer virksomheten foretaket har tillatelse til å drive i hjemstaten, og bare dersom foretaket er undergitt betryggende tilsyn i hjemstaten. Videre skal det være etablert et tilfredsstillende samarbeid om tilsyn mellom tilsynsmyndighetene i foretakets hjemstat og Finanstilsynet.

9.6 Formidling av forsikringer til forsikringsforetak utenfor EØS

9.6.1 Gjeldende rett

Etter forsikringsformidlingsloven § 5-3 første ledd kan et forsikringsmeglingsforetak bare megle forsikringer til forsikringsforetak med hovedsete i EØS-stat og til norsk filial av utenlandsk forsikringsforetak. Annet ledd åpner for at forsikringsmeglingsforetak i en viss utstrekning kan megle skadeforsikring i næringsvirksomhet til forsikringsforetak med hovedsete i stat utenfor EØS. Skadeforsikring i næringsvirksomhet betyr (1) sjø- og transportforsikring (bokstav a), luftfartsforsikring (bokstav b), forsikring knyttet til undersøkelser etter, utnytting, lagring eller rørtransport av undersjøiske naturforekomster (bokstav c) og kreditt eller kausjon når forsikringstaker utøver handels- eller industrivirksomhet eller et fritt yrke, og avtalen gjelder for virksomheten (bokstav d) eller (2) forsikring tegnet av foretak med ansatte som tilsvarer minst 10 årsverk (bokstav a) og forsikring tegnet av foretak med en årsomsetning på minst 50 mill. kroner (bokstav b).

Det følger av forsikringsformidlingsloven § 7-7 at bestemmelsene i forsikringsformidlingsloven §§ 5-3 til 5-5 gjelder tilsvarende for forsikringsagenter.

Bestemmelsene i forsikringsformidlingsloven § 5-3 om megling av forsikring til utenlandske forsikringsforetak gjelder tilsvarende for forsikringsforetak, jf. finansforetaksloven § 5-9. Det innebærer at det aktuelle utenlandske skadeforsikringsforetaket får adgang til å yte de tjenestene det har påtatt seg på denne måten, jf. spesialmerknaden til § 5-9 i Prop. 125 L (2013–2014).

9.6.2 Direktivet

Direktivet regulerer ikke adgangen for forsikringsformidlere til å formidle forsikringer til forsikringsforetak med hovedsete utenfor EØS.

9.6.3 Forslaget i høringsnotatet

I høringsnotatet foreslår Finanstilsynet at bestemmelsen om at forsikringsformidlingsforetak kun kan formidle forsikringer til forsikringsforetak med hovedsete i en EØS-stat og til norsk filial av utenlandsk forsikringsforetak videreføres. Etter Finanstilsynets vurdering vil unntaket som i dag følger av gjeldende forsikringsformidlingslov, dersom det omfatter forsikringsagentforetak, kunne føre til at konsesjonskrav for forsikringsforetak omgås for foretak utenfor EØS. Finanstilsynet foreslår derfor å begrense unntaket til bare å omfatte forsikringsmeglingsvirksomhet. I høringsnotatet bemerker Finanstilsynet på generelt grunnlag at videreføring av bestemmelser som omtaler forsikringer i næringsvirksomhet og/eller store risikoer er noe ulikt utformet.

9.6.4 Høringsinstansenes merknader

Lloyd’s viser til at direktivet ikke er til hinder for at bestemmelsen om formidling av forsikringer til forsikringsforetak utenfor EØS videreføres også for agenter. Lloyd’s uttrykker forståelse for hensynet bak forslaget fra Finanstilsynet, men viser til at alternative forslag vil kunne ivareta de samme hensynene. Lloyd’s foreslår at det bør være adgang for agenter til å formidle forsikringer for forsikringsforetak utenfor EØS dersom Finanstilsynet vurderer at regelverket i forsikringsforetakets hjemstat gir et tilstrekkelig beskyttelsesnivå.

9.6.5 Departementets vurdering

Departementet foreslår i lovforslaget § 8-6 til ny forsikringsformidlingslov en bestemmelse som regulerer hvilke forsikringsforetak et forsikringsformidlingsforetak kan formidle forsikringer til eller på vegne av. Bestemmelsen bygger på någjeldende forsikringsformidlingslov § 5-3 og § 7-7.

Departementet slutter seg til Finanstilsynets forslag i høringsnotatet om å videreføre gjeldende hovedregel om at forsikringer bare kan plasseres i forsikringsforetak med hovedsete i EØS-stat og norsk filial av utenlandsk forsikringsforetak med tillatelse etter finansforetaksloven § 5-6, sml. någjeldende forsikringsformidlingslov § 5-3 første ledd og § 7-7. Det vises til lovforslaget § 8-6 første ledd.

I tillegg til norske forsikringsforetak, herunder norske datterforetak av utenlandske forsikringsforetak, gjelder dette forsikringsforetak med hovedsete i annen EU/EØS-stat som i medhold av sin hjemstatskonsesjon kan drive virksomhet i Norge, jf. finansforetaksloven §§ 5-2 og 5-5. Videre kan forsikringer formidles til norsk filial av utenlandsk forsikringsforetak med tillatelse etter finansforetaksloven § 5-6, jf. også § 1-5 sjette ledd som definerer filial som «et forretningssted som etableres av finansforetak, og som kan utføre forretninger for foretaket».

Hovedregelen som foreslås videreført av departementet må ses i sammenheng med kravet om konsesjon for å kunne drive forsikringsvirksomhet etter finansforetaksloven. Det er naturlig at konsesjonskravet ikke skal kunne omgås ved bruk av andre representanter. Departementet viser til at bestemmelsen ikke hindrer at et forsikringsformidlingsforetak formidler forsikringer til et forsikringsforetak uten tillatelse til å drive virksomhet i Norge, så lenge forsikringsforetaket ikke driver konsesjonspliktig forsikringsvirksomhet i Norge.

Gjeldende forsikringsformidlingslov § 5-3 annet ledd inneholder unntak fra hovedregelen som følger av § 5-3 første ledd. Skadeforsikring i næringsvirksomhet kan likevel megles til forsikringsforetak med hovedsete i stat utenfor EØS, dersom forsikringen ikke gjelder lovpliktig yrkesskadeforsikring, lovpliktig ansvarsforsikring for motorkjøretøy og lovpliktig ansvarsforsikring som gjelder erstatningsansvar for skade voldt ved atomskade eller av legemidler. Formuleringen «skadeforsikring i næringsvirksomhet» er nærmere forklart i § 5-3 tredje ledd.

Siden det i en viss utstrekning er adgang til å megle skadeforsikring i næringsvirksomhet til skadeforsikringsforetak med hovedsete i stat utenfor EØS, fastsetter finansforetaksloven § 5-9 at bestemmelsene i forsikringsformidlingsloven § 5-3 gjelder tilsvarende for forsikringsforetak. Bestemmelsen innebærer at det aktuelle utenlandske skadeforsikringsforetaket får adgang etter finansforetaksloven til å yte de tjenestene det har påtatt seg på denne måten.

I høringsnotatet har Finanstilsynet foreslått å videreføre unntaket for megling av skadeforsikring i næringsvirksomhet til forsikringsforetak med hovedsete utenfor EØS («tredjeland»). Departementet slutter seg til Finanstilsynets vurdering. Et forsikringsmeglingsforetak opptrer på vegne av kunden, og unntaket medfører at forsikringsformidlingsloven ikke hindrer bruken av megler ved tegning av skadeforsikring i næringsvirksomhet, selv om forsikringsforetaket ikke har konsesjon til å drive virksomhet i Norge. Det vises til lovforslaget § 8-6 annet ledd.

Finanstilsynet har i høringsnotatet foreslått at unntaksbestemmelsen begrenses til forsikringsmeglingsforetak. Finanstilsynet viser til at dersom unntaket gjøres gjeldende for forsikringsagenter, vil det kunne føre til at konsesjonskrav for forsikringsforetak omgås for forsikringsforetak etablert i tredjeland. I høringen har Lloyd’s visttil at utformingen av bestemmelsen vil få betydning for adgangen for norske forsikringsagentforetak til å fortsatt kunne formidle forsikringer som dekker «internasjonal» risiko etter Brexit.

Departementet har derfor vurdert om det bør være adgang for forsikringsagentforetak til å formidle skadeforsikringer i næringsvirksomhet til forsikringsforetak etablert i tredjeland som ikke har tillatelse etter finansforetaksloven § 5-6.

Etter departementets syn kan det ikke uten videre legges til grunn at hensynene bak unntaket som foreslås å gjelde for forsikringsmeglingsforetak, taler for like regler for forsikringsagentforetak. Et forsikringsmeglingsforetak er kundens representant, mens forsikringsagentforetaket handler på vegne av forsikringsforetaket.

Departementet legger som Finanstilsynet vekt på at ordningen vil kunne føre til omgåelse av konsesjonskrav. For et forsikringsforetak vil et slikt unntak kunne gi anledning til å inngå en avtale med et norsk forsikringsagentforetak, som vil gi en sterk tilstedeværelse i det norske markedet, uten at forsikringsforetaket må oppfylle konsesjonskrav etter finansforetaksloven. Sammenhengen i regelverket, og beskyttelsesnivået konsesjonsordningen gir, tilsier at en slik løsning ikke er ønskelig.

Departementet deler derfor Finanstilsynets vurdering om at gjeldende forsikringsformidlingslov § 7-7 ikke bør videreføres etter sin ordlyd, og foreslår at unntaket som følger av lovforslaget § 8-6 annet ledd som hovedregel bare skal gjelde for forsikringsmeglingsforetak. Departementet vil imidlertid ikke utelukke at det kan være tilfeller der regelverket på nærmere vilkår bør åpne for et unntak, for eksempel i internasjonale forsikringsmarkeder der risikoer gjerne kan være dekket av flere forsikringsforetak både i og utenfor EU/EØS. Departementet foreslår derfor en forskriftshjemmel som blant annet kan benyttes til å gjøre unntak for nærmere angitte forsikringsavtaler eller forsikringsrisikoer. Det vises til lovforslaget § 8-6 fjerde ledd.