15 Merknader til de enkelte bestemmelsene

Til § 1 Formål

Den foreslåtte bestemmelsen, som er ment å gjennomføre direktivets artikkel 1, presiserer at formålet med loven skal være å legge forholdene til rette for kostnadseffektiv utbygging av høyhastighetsnett for elektronisk kommunikasjon. Formålet skal blant annet oppnås ved at utbyggerne sikres tilgang til, og informasjon om, eksisterende fysisk infrastruktur i utbyggingsområdet og ved mer samordnet utbygging av ny infrastruktur gjennom tilgang til informasjon om pågående og planlagte bygge- og anleggsarbeider. Det vises til merknaden til § 2 som nærmere angir hvilken infrastruktur det siktes til. Nærmere definisjon av høyhastighetsnett følger av § 5 nummer 4.

Loven skal legge til rette for raskere og mer effektiv utbygging av høyhastighetsnett som vil komme norske forbrukere og virksomheter til gode.

Til § 2 Saklig virkeområde

I første ledd fastslås at loven gjelder tilgang til fysisk infrastruktur som er egnet for framføring av høyhastighetsnett for elektronisk kommunikasjon. Elektronisk kommunikasjon er definert i ekomloven § 1-5. Høyhastighetsnett i lovens forstand er imidlertid definert i § 5 nummer 4 som 30 Mbit/s nedstrømshastighet.

Bestemmelsen eksemplifiserer hvilken infrastruktur som omfattes og som det kan kreves tilgang til. Dette gjelder blant annet elektronisk kommunikasjonsnett. Elektronisk kommunikasjonsnett er definert i ekomloven § 1-5. Dette medfører at det kan kreves tilgang til andres elektroniske kommunikasjonsnett for å bygge ut høyhastighetsnett for elektronisk kommunikasjon. Her menes tilgang til fysisk infrastruktur som for eksempel tilgang til masterekker og trekkrør, jf. § 5 nummer 3, og ikke grossisttilgang som reguleres i ekomloven § 4-1.

Ordlyden i bestemmelsen presiserer at med tilgang til veinettet menes ikke tilgang til selve veggrunnen, men til trekkrør i veigrunnen. Trekkrør i riksveg, fylkesveg og kommunale veger er omfattet. Ledninger eller rør til fremføring av vannforsyning og drikkevann omfattes ikke av loven. Derimot kan det være aktuelt med tilgang til rør for avløpsvann.

Når det gjelder henvisningen til infrastruktur for oppvarming og transporttjenester som jernbanenett, havner og flyplasser menes all fysisk infrastruktur som er egnet, jf. § 5 nummer 3.

I annet ledd slås det fast at loven gjelder samordning av bygge- og anleggsarbeider som helt eller delvis er offentlig finansiert. Med offentlig finansiert menes at stat, kommune eller fylkeskommune deltar eller har deltatt i finansieringen av bygge- eller anleggsarbeidene som er aktuelle for samordning. Det samme gjelder også for offentlig eide selskaper. For nærmere avgrensing vises til merknaden til § 10.

I tillegg gjelder loven etablering av og tilgang til fysisk infrastruktur i bygninger for fremføring av høyhastighetsnett. Dette gjelder bygninger som skal oppføres eller som gjennomgår større renoveringsarbeider, med visse unntak, jf. § 13, og tilgang til allerede eksisterende fysisk infrastruktur og tilkoblingspunkt i bygninger, jf. § 14.

Det følger av tredje ledd at ekomloven går foran denne lov. Det gjelder ved direkte motstrid. Ved indirekte motstrid skal eventuelle tolkningsrom benyttes. Der dette ikke er mulig eller hensiktsmessig for å oppnå ekomlovens formål, går ekomloven foran.

Til § 3 Geografisk virkeområde

Loven skal gjelde for norsk land- og sjøterritorium. Det ansees ikke hensiktsmessig at loven gjøres gjeldende for Jan Mayen og bilandene da de stedlige forholdene gjør at for eksempel gjenbruk av eksisterende infrastruktur og samordning av bygge- og anleggsarbeider ikke er relevant. Loven gjelder i utgangspunktet heller ikke Svalbard, men det kan gis forskrift om at loven skal gjelde helt eller delvis for Svalbard.

Det foreslås i annet ledd at Kongen i forskrift eller ved enkeltvedtak kan gi bestemmelser som innskrenker eller presiserer det geografiske virkeområdet for loven eller enkelte bestemmelser i loven, såfremt dette følger av internasjonale avtaler som Norge er part i.

I tredje ledd gis det hjemmel til å inkludere Svalbard og kontinentalsokkelen i det geografiske virkeområdet ved behov. Det kan også fastsettes særlige regler av hensyn til stedlige forhold.

Til § 4 Myndighet etter loven

Det foreslås at myndighet etter loven skal være departementet.

Det foreslås en hjemmel til å kunne delegere myndighet etter loven på begrensede områder til andre offentlige organer eller private rettssubjekter. Dette kan for eksempel være aktuelt for hele eller deler av funksjonen som sentral informasjonstjeneste. Det finnes i dag private aktører som tilbyr slike informasjonsløsninger.

Til § 5 Definisjoner

Direktivet inneholder terminologi og begreper som avviker fra gjeldende lovgivning på området for elektronisk kommunikasjon, og terminologi og begreper som mer indirekte brukes eller som allerede er definert i gjeldende lovgivning.

Forslaget gjennomfører flere av definisjonene i direktivets artikkel 2. Ikke alle definisjonene i artikkelen foreslås gjennomført ved at det etableres egne definisjoner i lovforslaget, fordi begrepene anses selvforklarende eller tilfredsstillende definert i gjeldende lovgivning.

Til nr. 1 Nettoperatør

Bredbåndsutbyggingsdirektivet artikkel 2 nummer 1 inneholder en definisjon av begrepet «nettoperatør.» I lovforslaget forslås det at begrepet nettoperatør ikke avgrenses til bare å omfatte nettoperatør på området for elektronisk kommunikasjon, men også virksomheter som leverer tjenester på en rekke andre områder.

For elektronisk kommunikasjon vil i utgangspunktet enhver tilbyder av elektronisk kommunikasjonsnett, jf. ekomloven § 1-5, nummer 2, som anvendes for tilbud om offentlig elektronisk kommunikasjonstjeneste, jf. ekomloven § 1-5 nummer 3, omfattes av begrepet nettoperatør, eksempelvis tilbydere av mobilnett, fast bredbånd og kabel-TV-nett. Dette vil gjelde uavhengig av om tilbyder er utpekt som tilbyder med sterk markedsstilling i medhold av ekomloven eller ikke. Også virksomheter som stiller fysisk infrastruktur til rådighet for levering av elektroniske kommunikasjonstjenester uten selv å være tilbyder, vil være omfattet. Dette gjelder for eksempel kommuner eller andre som investerer i fysisk infrastruktur med tanke på å stille denne til rådighet for tilbydere av elektronisk kommunikasjonsnett.

Begrepet «nettoperatør» er i lovforslaget også ment å omfatte virksomheter som har råderett over passiv fysisk infrastruktur beregnet for levering av tjenester i forbindelse med produksjon, transport eller distribusjon av gass, elektrisitet og offentlig belysning, oppvarming og vann, transport av avløpsvann, dreneringssystemer og fjerning av avfall. Begrepet omfatter også virksomheter som har råderett over passiv fysisk infrastruktur beregnet for å levere transporttjenester, herunder jernbane, veier, havner og lufthavner. Blant de virksomheter som omfattes av begrepet, vil typisk være energiselskaper, vannverk og leverandører av fjernvarme, lokale, regionale og sentrale veimyndigheter, BaneNOR, og Avinor.

Nettoperatør vil være den som eier eller som på annen måte råder over den aktuelle fysiske infrastrukturen gjennom for eksempel lån, leie eller leasing.

Til nr. 2 Bredbåndsutbygger

Begrepet «bredbåndsutbygger» foreslås innført for å spesifisere hvilke rettssubjekter som får rettigheter etter loven. Begrepet vil omfatte virksomhet som tilbyr eller planlegger å tilby elektronisk kommunikasjonsnett, jf. ekomloven § 1-5, nummer 2, som kan levere bredbåndstjenester med nedstrømshastighet på minst 30 Mbit/s og som anvendes for tilbud om offentlig elektronisk kommunikasjonstjeneste, jf. ekomloven § 1-5, nummer 4. Begrepet foreslås benyttet om de subjekter som gis rettigheter etter lovforslaget. Dette tilsvarer begrepet «an undertaking providing or authorised to provide public communications networks», som brukes i direktivet, jf. blant annet artikkel 3, nummer 2.

Begrepet «bredbåndsutbygger» omfatter i tillegg til de som allerede tilbyr høyhastighetsnett, også virksomheter som har til hensikt å etablere høyhastighetsnett for elektronisk kommunikasjon, eksempelvis virksomhet som har blitt tildelt frekvenstillatelse, men som i utbyggingsfasen ikke tilbyr tjenester kommersielt.

Bredbåndsutbygger omfattes normalt også av begrepet nettoperatør, jf. nummer 1, med unntak av de tilfeller hvor bredbåndsutbygger ikke allerede tilbyr tilgang til høyhastighetsnett, men som planlegger å gjøre det.

Til nr. 3 Fysisk infrastruktur

Den foreslåtte bestemmelsen er ment å gjennomføre direktivet artikkel 2 nummer 2 og definerer begrepet «fysisk infrastruktur». Selv om begrepet i og for seg omfattes av definisjonen av begrepet «tilhørende fasilitet» i ekomloven § 1-5 nummer 6, foreslås det inntatt en egen definisjon fordi begrepet fysisk infrastruktur etter direktivet har en snevrere betydning. «Tilhørende fasilitet» omfatter blant annet elementer i nettet, som for eksempel fiberoptiske kabler med videre. Dette er elementer som ikke omfattes av direktivets definisjon av fysisk infrastruktur. Begrepet står imidlertid sentralt i direktivets øvrige bestemmelser, hvilket tilsier at det er behov for å etablere en egen definisjon.

Med fysisk infrastruktur siktes det til den passive basisinfrastrukturen i et nett som gir rom til ulike nettelementer. Den passive infrastrukturen er for eksempel trekkrør, kabelgater, master, tårn, ledningspenn i luft, gatekabinett med videre. Begrepet omfatter også fysisk infrastruktur etablert i forbindelse med utbygging av både faste og mobile nett for elektronisk kommunikasjon, og fysisk infrastruktur etablert i forbindelse med distribusjon av andre tjenester enn elektronisk kommunikasjon, herunder på andre virksomhetsområder, jf. merknaden til definisjonen av «nettoperatør» ovenfor.

Når det gjelder framføringsveier i grunnen, herunder under offentlig vei, kan disse enten være etablert ved at nettelementene, for eksempel kabel, legges direkte i grunnen med overdekking av masse, eller ved at det er etablert trekkrør eller kulverter i grunnen som infrastrukturen deretter trekkes igjennom. Sistnevnte typer framføringsveier er eksempler på fysisk infrastruktur som omfattes, mens førstnevnte type framføringsveier, det vil si der infrastrukturen er lagt direkte i grunnen med masseoverdekning, ikke omfattes av begrepet fysisk infrastruktur i lovforslaget. Dette medfører at loven ikke gir rett til tilgang til veggrunnen som sådan, jf. § 7.

Det foreslås at definisjonen av fysisk infrastruktur ikke skal omfatte ledninger/rør til framføring av vannforsyning og drikkevann. Videre foreslås at definisjonen av fysisk infrastruktur ikke skal omfatte kabler for elektronisk kommunikasjon, herunder mørk fiber. Kabler, herunder mørk fiber, er ikke å anse som passiv infrastruktur etter loven.

Til nr. 4 Høyhastighetsnett

Direktivet artikkel 2 nummer 3 definerer begrepet «høyhastighetsnett for elektronisk kommunikasjon». Begrepene «elektronisk kommunikasjon» og «elektronisk kommunikasjonsnett» er allerede definert i ekomloven § 1-5 nummer 1 og 2. Det foreslås at begrepet «høyhastighetsnett» i denne loven skal forstås som elektronisk kommunikasjonsnett som er i stand til å levere elektronisk kommunikasjonstjenester med hastigheter på minst 30 Mbit/s nedstrømshastighet (bredbåndstjenester).

Begrepet er teknologinøytralt og omfatter således både radiobaserte (trådløse) og faste elektroniske kommunikasjonsnett som brukes til formidling av elektroniske kommunikasjonstjenester.

Nasjonal kommunikasjonsmyndighet kan i tvilstilfeller avgjøre om et nett faller innenfor definisjonen av høyhastighetsnett. Det er en rekke forhold som kan avgjøre faktisk tilgjengelig hastighet i et bredbåndsnett, blant annet avstand mellom noder og tilkoblingspunkt og valg av nettverksteknologi. Vurderingen skal ta utgangspunkt i den hastighet det er sannsynlig at nettet vil kunne levere etter at det er utbygd.

Til nr. 5 Større renoveringsarbeider

Direktivets artikkel 2 nummer 9 definerer begrepet «større renoveringsarbeider». Med begrepet menes bygge- og anleggsarbeider som omfatter hele eller vesentlige deler av den fysiske infrastrukturen i bygningen som er egnet for elektronisk kommunikasjon, uavhengig av om arbeidene er søknadspliktige eller ikke etter plan– og bygningsloven. Med henvisningen til fysisk infrastruktur (nummer 3) menes infrastruktur som er relevant å gi tilgang til i en bygning, for eksempel rør og kabinetter.

Renoveringsarbeider som ikke påvirker eller omfatter hele eller vesentlige deler av den fysiske infrastrukturen i bygningen er ikke omfattet av definisjonen. Eksempelvis vil fasadearbeider eller arbeider på bærende konstruksjoner ikke være omfattet dersom disse arbeidene ikke påvirker hele eller vesentlige deler av den fysiske infrastrukturen i bygningen som egner seg for framføring av elektronisk kommunikasjon.

Til nr. 6 Tilkoblingspunkt

Direktivet artikkel 2 nummer 11 definerer begrepet «tilgangspunkt». Departementet foreslår å benytte begrepet «tilkoblingspunkt» som også er brukt i ekomforskriften § 9-1 tredje ledd. Begrepet «tilkoblingspunkt» angir et fysisk punkt i eller utenfor en bygning hvor bredbåndutbygger kan koble seg opp mot infrastruktur for elektronisk kommunikasjon inne i bygningen. Ekomforskriften § 9-1 har krav om at sammenkobling av privat og offentlig ekomnett så langt det er mulig skal skje i ett fysisk tilkoblingspunkt, og at dette utformes på en måte som gjør det mulig å skifte tilbyder. Begrepet «tilkoblingspunkt» må ikke forveksles med «nettermineringspunkt» definert i ekomloven § 1-5 nummer 8.

Til § 6 Taushetsplikt

Formålet med den foreslåtte bestemmelsen er å sikre at uvedkommende ikke får tilgang til opplysninger som er underlagt taushetsplikt.

Første ledd skal sikre nettoperatørenes og bredbåndsutbyggers krav på konfidensialitet. Taushetsplikten gjelder uavhengig av om det dreier seg om faste eller midlertidige arbeidsforhold og vil ha virkning også etter at arbeidsforholdet eller tjenesten er avsluttet.

Etter annet ledd kan informasjon en nettoperatør og bredbåndsutbygger har ervervet om andres nett eller forretningsforhold ikke benyttes utover å bidra til kostnadseffektiv etablering av høyhastighetsnett for elektronisk kommunikasjon. Formålet med dette er å hindre misbruk av informasjon.

Taushetsplikten gjelder også i de tilfeller der en bredbåndsutbygger planlegger å tilby, men ikke tilbyr, tilgang til høyhastighetsnett. Bestemmelsen presiserer derfor at både nettoperatør og bredbåndsutbygger omfattes av taushetsplikten, selv om bredbåndsutbygger normalt omfattes av begrepet nettoperatør.

Tredje ledd framhever at det også påhviler tilbyder en aktivitetsplikt for å hindre at andre enn de som rettmessig skal få tilgang til opplysningene får kjennskap til disse. Det er med andre ord ikke tilstrekkelig å forholde seg taus for å oppfylle taushetsplikten, det følger også med en aktivitetsplikt for å bevare taushet om taushetsbelagt informasjon. Det kreves at rimelige tiltak gjennomføres, det vil si tiltak som er teknisk mulig å gjennomføre og at kostnaden står i forhold til nytten.

Etter fjerde ledd omfattes medlemmer av tvisteløsningsorganets ekspertgruppe av taushetsplikten dersom slik gruppe opprettes. Plikten vil gjelde tilsvarende for eventuelle andre eksterne personer som bistår Nasjonal kommunikasjonsmyndighet ved tvisteløsning. Departementet legger til grunn at tvisteløsningsorganet som sådan utgjøres av Nasjonal kommunikasjonsmyndighet og dekkes av forvaltningslovens taushetspliktbestemmelser. Det vil som regel være avgjørende for organets ivaretakelse av sine oppgaver at det har tilgang til alle typer informasjon som kan være aktuelle for å avgjøre tvisten, også taushetsbelagt informasjon. For at tvisteløsningsorganet fullt ut skal kunne utføre sine oppgaver, skal alle medlemmene i organet være underlagt taushetsplikt om det som har framkommet i forbindelse med tvisteløsningen. Taushetsplikten begrenser ikke nettoperatørs opplysningsplikt til tvisteløsningsorganet.

Overtredelse av taushetsplikten rammes av straffeloven § 209.

Til § 7 Tilgang til fysisk infrastruktur

Den foreslåtte bestemmelsen er ment å gjennomføre direktivets artikkel 3 nummer 1 til nummer 4.

Formålet med bestemmelsen er å legge forholdene til rette for gjenbruk av eksisterende fysiske infrastruktur som kan brukes i forbindelse med etablering av høyhastighetsnett for elektronisk kommunikasjon, jf. definisjonene i § 5 nummer 1 og 2. Ved å legge forholdene til rette for gjenbruk av eksisterende fysisk infrastruktur, bidrar dette til mer effektiv utnyttelse av denne infrastrukturen, samtidig som utbyggingskostnadene forbundet med etablering av høyhastighetsnett reduseres. Videre reduseres samfunnsmessige og miljømessige omkostninger, som for eksempel potensiell forurensning, støy og andre ulemper som ellers vil kunne oppstå i forbindelse med bygge- og anleggsvirksomhet.

Det foreslås i første ledd at nettoperatør skal ha plikt til å imøtekomme enhver rimelig anmodning fra bredbåndsutbygger om tilgang til egen infrastruktur. Plikten til å gi tilgang skal gjelde der anmodende bredbåndsutbygger har til hensikt å bygge ut høyhastighetsnett. Plikten gjelder selv om den aktuelle infrastrukturen ikke dekker hele området hvor høyhastighetsnettet skal bygges. Hva som utgjør en rimelig anmodning, vil avhenge av de konkrete omstendighetene i den enkelte sak, jf. tredje ledds liste over momenter som kan føre til avslag på en anmodning.

Det foreslås videre at tilgangsanmodningen skal være skriftlig og nærmere spesifisere tidsrammen for når utbyggingen skal skje, samt hvilke deler av utbyggingen det anmodes om tilgang for. Med utbyggingen menes tilgangsanmoders planlagte prosjekt for utbygging av høyhastighetsnett.

Det foreslås at svar på anmodning om tilgang til fysisk infrastruktur skal gis innen to måneder fra mottak av fullstendig tilgangsanmodning. Med fullstendig tilgangsanmodning menes at anmodningen skal inneholde tilstrekkelig informasjon til at nettoperatør kan ta stilling til anmodningen. For at fristen skal avbrytes må nettoperatør uten ugrunnet opphold varsle anmoder om behov for mer informasjon.

Grensedragningen mot ekspropriasjonsinngrep etter ekomloven § 12-3 og samlokalisering etter § 4-4 vil måtte avgjøres konkret basert på inngrepets karakter.

Det foreslås i annet ledd at det skal gis tilgang på rettferdige og rimelige vilkår, herunder at tilgangen skal gis mot rimelig vederlag. Begrepet «rimelige vilkår» innebærer at en avveining skal gjøres mellom bredbåndsutbyggerens og nettoperatørens interesse. Videre gjelder at nettoperatør skal opptre rettferdig og ikke oppstille vilkår som diskriminerer én bredbåndsutbygger i forhold til en annen. Hva som er rettferdige og rimelige vilkår, herunder et rimelig vederlag, vil måtte vurderes konkret i det enkelte tilfellet. Flere forhold kan påvirke vilkårene, for eksempel økning i vedlikeholdskostnader, utgifter knyttet til tilpasning, utgifter til eventuelle forebyggende beskyttelsestiltak for ivaretakelse av nettsikkerheten og nettintegriteten, samt erstatningsansvarsordninger. Vederlaget skal dekke nettoperatørs kostnader ved å gi tilgang, herunder normal kapitalavkastning. Det bør videre vurderes som rimelig at eieren av infrastrukturen det er gitt tilgang til, ved en eventuell senere flytting eller oppgradering av infrastrukturen, ikke skal ha ekstra kostnader som følge av at det er gitt innplassering av utstyr fra tilbyder av høyhastighetsnett.

I bestemmelsens tredje ledd angis mulige relevante kriterier for et eventuelt avslag på anmodning om tilgang. Avslag på tilgang skal i tillegg til å være basert på objektive og transparente kriterier, være forholdsmessig, det vil si basert på kriterier som står i rimelig forhold til den ulempen avslaget medfører for bredbåndsutbyggeren. Dette betyr at et avslag må begrunnes, dokumenteres og være basert på etterprøvbare kriterier. Kriterier for avslag kan for eksempel være basert på hvorvidt den fysiske infrastrukturen er teknisk egnet for samlokalisering med høyhastighetsnettet som skal bygges, og hvorvidt det foreligger plassbegrensninger. Herunder skal det legges vekt på hvorvidt nettoperatøren kan sannsynliggjøre framtidig plassbehov som utelukker samlokalisering.

Avslag kan også begrunnes med at det foreligger forhold som tilsier at samlokalisering ikke bør skje av hensyn til offentlig sikkerhet eller folkehelse, eller at imøtekommelse av tilgangsanmodningen vil være til skade for nettsikkerheten eller integriteten, herunder kritisk infrastruktur. Definisjon av kritisk infrastruktur følger av § 3d i lov om kommunal beredskapsplikt, sivile beskyttelsestiltak og Sivilforsvaret (sivilbeskyttelsesloven).

Videre kan avslag begrunnes med eventuell risiko for at slik samlokalisering vil påvirke øvrig tjenesteleveranse over samme fysiske infrastruktur. Dersom nettoperatøren tilbyr tilgang til annen egnet fysisk infrastruktur, under forutsetning av at denne tilbys på rimelige vilkår, jf. annet ledd, kan dette også danne grunnlag for avslag.

Opplistingen av vurderingskriterier er ikke ment å være uttømmende. Også andre hensyn enn de som er nevnt kan være relevante ved vurderingen.

Det foreslås i fjerde ledd at eventuelt avslag på tilgangsanmodning skal begrunnes skriftlig og inneholde en vurdering i samsvar med tredje ledd. Dette vil blant annet si at eventuelt avslag skal være basert på objektive, transparente og forholdsmessige kriterier, jf. også merknaden til tredje ledd ovenfor. Avslag på tilgangsanmodning kan bringes inn for nasjonalt tvisteløsningsorgan for avgjørelse. Det samme gjelder dersom tilbakemelding på anmodning om tilgang ikke blir besvart innen to måneder fra datoen den fullstendige anmodningen er mottatt hos nettoperatør.

I femte ledd foreslås en forskriftshjemmel for å kunne gi utfyllende bestemmelser om tilgang til fysisk infrastruktur og om vilkår for slik tilgang, herunder prisvilkår.

Til § 8 Tilgang til informasjon om eksisterende fysisk infrastruktur

Bestemmelsen gjennomfører direktivets artikkel 4 nummer 1, 4, 6 og 7.

Formålet med den foreslåtte bestemmelsen er å sikre at det kan skje en effektiv og hensiktsmessig planlegging av utbygging av høyhastighetsnett slik at forholdene legges til rette for effektiv bruk av eksisterende fysisk infrastruktur i områdene hvor utbygging er planlagt. Med adgang til opplysninger om eksisterende fysisk infrastruktur i et område vil det være mulig for anmodende bredbåndsutbygger å vurdere utnyttelsespotensialet i andre nettoperatørers eksisterende fysiske infrastruktur.

Det foreslås i første ledd at nettoperatør skal ha plikt til å imøtekomme anmodninger om tilgang til nærmere bestemte opplysninger om den fysiske infrastrukturen som han råder over. Plikten gjelder bare når anmodningen kommer fra bredbåndsutbygger som har til hensikt å bygge ut høyhastighetsnett. Bredbåndsutbygger skal dokumentere at det foreligger reelle planer om utbygging.

Det foreslås at nettoperatør skal ha plikt til å opplyse om den nærmere lokaliseringen av den fysiske infrastrukturen, herunder traséen eller ruten til infrastrukturen. Videre skal det opplyses om infrastrukturtype og gjeldende anvendelse av infrastrukturen. Med «infrastrukturtype» menes de elementene som er omfattet av definisjonen av fysisk infrastruktur, for eksempel rør, master, kabelgater med videre. Med «anvendelse» siktes det til hva infrastrukturen benyttes til i dag, for eksempel til elektronisk kommunikasjon eller distribusjon og transport av elektrisitet og varme. Nettoperatøren skal også oppgi kontaktinformasjon som anmodende tilbyder kan benytte i sin kontakt med nettoperatøren.

Av bestemmelsens annet ledd framgår det at anmodningen om tilgang til opplysninger om eksisterende fysisk infrastruktur skal være skriftlig, samt inneholde en nærmere presisering av området hvor det er aktuelt å etablere høyhastighetsnett for elektronisk kommunikasjon.

Det foreslås i tredje ledd en nærmere presisering av nettoperatørens plikt til å gi tilgang til opplysninger om den fysiske infrastrukturen. Nettoperatør plikter å gi opplysninger om den fysiske infrastrukturen på forholdsmessige, ikke-diskriminerende og transparente vilkår innen ti virkedager etter at anmodningen er mottatt.

Fjerde ledd hjemler unntak fra plikten til å utlevere opplysninger om den fysiske infrastrukturen etter første ledd. Nettoperatør kan avslå å imøtekomme anmodning dersom de ønskede opplysningene allerede er offentlig tilgjengelige i elektronisk format, eller dersom opplysningene er tilgjengelige via sentral informasjonstjeneste, jf. § 20. Se også § 12 som gir bestemmelse om unntak fra plikten til å gi informasjon etter § 8.

I femte ledd legges det opp til at tvister om tilgang til opplysninger kan bringes inn for tvisteløsningsorganet til avgjørelse, jf. merknadene til § 15 nedenfor.

I sjette ledd foreslås inntatt en bestemmelse som gir departementet kompetanse til å gi forskrift om hvilken informasjon det skal gis tilgang til og når denne skal gis. Det foreslås også at det skal kunne gjøres unntak fra plikten etter første ledd ved forskrift.

Til § 9 Befaring

Bestemmelsen er ment å gjennomføre direktivet artikkel 4 nummer 5.

Formålet med bestemmelsen er å gi bredbåndsutbygger som planlegger å bygge høyhastighetsnett eller deler av høyhastighetsnett, mulighet til å kunne gjennomføre oppmålinger med mer, for på den måten å få nærmere svar på om det foreligger potensial for gjenbruk eller samlokalisering, og dermed sikre en så effektiv utnyttelse av eksisterende infrastruktur som mulig.

Det foreslås i bestemmelsens første ledd at nettoperatør skal ha plikt til å imøtekomme enhver rimelig anmodning fra bredbåndsutbygger om befaring av de aktuelle delene av den fysiske infrastrukturen.

Hvorvidt anmodningen er rimelig eller ikke, vil bero på en konkret vurdering i det enkelte tilfellet. En anmodning vil normalt anses rimelig i de tilfeller der denne ikke går lenger enn det som er nødvendig for å oppfylle behovet til den anmodende bredbåndsutbyggeren. Har anmoder fått oppfylt behovet på annen måte, for eksempel ved at nettoperatøren har foretatt nøyaktige oppmålinger av de elementene som anmodningen omfatter, vil dette kunne få betydning for rimelighetsvurderingen.

Nettoperatør kan avslå anmodning om befaring i tilfeller som nevnt i § 7 tredje ledd, nummer 3, 4 og 5, se merknaden til denne bestemmelsen. Se også § 12 som angir unntak fra plikt til å gi adgang til befaring.

Det foreslås i annet ledd nærmere krav til anmodningen om befaring. Anmodningen skal være skriftlig og angi hvilke deler av den fysiske infrastrukturen som vurderes benyttet til framføring av høyhastighetsnett. Bakgrunnen for dette er at det er disse delene av den fysiske infrastrukturen som er relevant for befaring. For at en anmodning skal anses å være fullstendig, må den derfor være skriftlig og inneholde alle nødvendige opplysninger for at nettoperatøren skal være i stand til å ta stilling til den. Annet ledd fastslår at anmodningen skal besvares så snart som mulig, og at befaring skal gjennomføres senest én måned fra anmodningen er mottatt. Det kan avtales unntak fra denne fristen dersom stedlige forhold tilsier det, for eksempel værforhold, eller det av andre grunner er ønsket mellom partene. Befaring skal gjennomføres på vilkår som er forholdsmessige, ikke-diskriminerende og transparente. Dette må vurderes i den konkrete situasjonen.

Av tredje ledd følger det at tvister om befaring kan bringes inn for tvisteløsningsorganet til avgjørelse, jf. merknader til § 15 nedenfor.

I fjerde ledd er det foreslått at departementet ved forskrift skal kunne gi utfyllende regler om befaring, herunder unntak fra plikten.

Til § 10 Samordning av bygge- og anleggsarbeider

Den foreslåtte bestemmelsen er ment å gjennomføre direktivet artikkel 5.

Formålet med bestemmelsen er å legge til rette for at utbyggingskostnadene for høyhastighetsnett kan reduseres ved at bredbåndsutbyggere kan slutte seg til andre nettoperatørers bygge- og anleggsarbeider som er helt eller delvis offentlig finansierte. Samordning av bygge- og anleggsarbeid vil kunne bidra til effektivitetsgevinster og redusere ulempene for nærmiljøet i bygge- og anleggsperioden.

I bestemmelsens første ledd foreslås innført plikt for nettoperatør som er ansvarlig for utførelsen av bygge- eller anleggsarbeider som helt eller delvis er finansiert av offentlige midler, til å imøtekomme rimelige anmodninger om samordning av bygge- og anleggsarbeider fra bredbåndsutbyggere.

Samordning av bygge- og anleggsarbeid vil for eksempel kunne innebære deling av anleggskostnadene for å få lagt to eller flere trekkrør i samme grøft. Deling av relevante kostnader kan baseres på NS3070-2:2017 eller tilsvarende. Samordningen kan også bestå i annen type samarbeid i forbindelse med bygge- og anleggsarbeidet, for eksempel felles utnyttelse av anleggsveier, maskiner, med videre.

Plikten til å samordne gjelder kun hvor nettoperatørenes bygge- og anleggsarbeider er helt eller delvis finansiert med offentlige midler. Bygge- og anleggsvirksomhet som gjennomføres fullt ut i privat regi, uten noen form for offentlig støtte, faller utenfor bestemmelsen. Private prosjekter kan samordnes på samme måte, men da på privatrettslig og frivillig basis.

Med formuleringen «bygge- eller anleggsarbeider som helt eller delvis er finansiert med offentlige midler» menes her bygge- og anleggsarbeider hvor statlige eller kommunale organer eller selskaper er tiltakshaver, og er å anse som nettoperatør etter § 5 nummer 1. Dette innebærer at også bygge- og anleggsarbeider utført av offentlige organer eller selskaper som utfører helt eller delvis brukerfinansierte oppgaver, som for eksempel kommunalt eide strømnettselskaper og vann- og avløpsselskaper, vil være omfattet av plikten. Plikten omfatter også anleggsarbeider som har mottatt offentlig økonomisk støtte eller annen type offentlig finansiering eller bidrag. Det legges til grunn at bygge- og anleggsarbeider som har mottatt ubetydelig støtte sett i forhold til arbeidets størrelse ikke er omfattet av plikten.

Plikten til å imøtekomme enhver rimelig anmodning om samordning gjelder uavhengig av om det er nettoperatøren selv som skal utføre bygge- og anleggsarbeidene, eller om det brukes underleverandør. Nettoperatør kan oppstille vilkår for samordningen, forutsatt at disse er transparente og ikke-diskriminerende.

Hvorvidt en anmodning er rimelig, vil bero på en konkret vurdering i det enkelte tilfellet.

I tillegg til at anmodningen skal være rimelig, framgår det av annet ledd at nettoperatøren ikke er forpliktet til å imøtekomme anmodning om samordning dersom nettoperatøren kan sannsynliggjøre at anmodningen vil medføre økte kostnader for det opprinnelige tiltaket. Eventuelle økte kostnader som dekkes av den anmodende part regnes ikke som økte kostnader for det opprinnelige tiltaket. En anmodning om samordning vil for eksempel kunne avslås dersom samordning vil føre til forsinkelser av betydning for opprinnelig planlagt arbeid. Videre kan nettoperatør avslå anmodning om samordning der dette vil gå ut over nettoperatørens kontroll med gjennomføringen av bygge- og anleggsarbeider. Samordning er også betinget av at anmodning om dette blir fremmet så tidlig som mulig i nettoperatørens planleggingsprosess, og senest én måned før søknad til relevante myndigheter om tillatelse for å kunne iverksette tiltaket. Begrensingen forutsetter at tiltaket er søknadspliktig etter annen lovgivning. Anmodningen om samordning kan nektes imøtekommet dersom unntakene i § 12 kommer til anvendelse.

I tredje ledd foreslås inntatt bestemmelse om at dersom det ikke oppnås enighet mellom nettoperatør og anmodende tilbyder innen én måned fra anmodning er mottatt, kan saken bringes inn for tvisteløsningsorganet til avgjørelse. Tvisteløsningsorganet har kompetanse til å avgjøre fordelingen av de totale anleggskostnadene mellom partene dersom partene ikke blir enige. Anleggskostnadene i denne sammenheng er de totale anleggskostnadene som følge av begge/alle tiltakene samlet sett, og ikke eventuell kostnadsøkning for det opprinnelige tiltaket etter første ledd nummer 1.

Forpliktelsen om samordning av bygge- og anleggsarbeider innebærer imidlertid ikke at nettoperatøren behøver å avbryte eller utsette et prosjekt i påvente av forhandling eller tvisteløsning. Myndigheten har ikke mulighet til å pålegge stans eller pause i et bygge- og anleggsprosjekt i påvente av beslutning i tvisteløsningsorganet.

I fjerde ledd foreslås en hjemmel for departementet til å gi forskrift om samordning av bygge- og anleggsarbeider og unntak for plikten etter første ledd, herunder om kostnadsfordeling. Slik forskrift kan blant annet gis dersom relevante standarder (NS3070-2:2017) ikke er tilstrekkelige til å løse kostnadsfordelingsspørsmål.

Til § 11 Informasjon om planlagte bygge- og anleggsarbeider

Den foreslåtte bestemmelsen er ment å gjennomføre direktivet artikkel 6.

Formålet med bestemmelsen er å legge forholdene til rette for at det i forbindelse med gjennomføring av bygge- og anleggsarbeider kan skje samordning eller koordinering med utbygging av høyhastighetsnett for elektronisk kommunikasjon. Bredbåndsutbygger som planlegger å etablere høyhastighetsnett eller elementer av høyhastighetsnett vil gjennom tilgang til informasjon kunne få nærmere oversikt over samordningspotensialet som foreligger, og dermed selv kunne optimalisere utbyggingsplanene for høyhastighetsnettet som skal etableres.

I bestemmelsens første ledd foreslås innført plikt for nettoperatør til å gi tilgang til opplysninger om pågående og planlagte bygge- og anleggsarbeider i tilknytning til den fysiske infrastrukturen nettoperatøren råder over. Plikten til å gi tilgang til informasjon gjelder alle pågående og planlagte bygge- og anleggsarbeider, uavhengig av finansiering. Av bestemmelsen framgår det også at plikten for nettoperatør til å gi tilgang til opplysninger gjelder bygge- og anleggsarbeider hvor det foreligger tillatelse, hvor det er søkt om tillatelse eller hvor det planlegges å søke om tillatelse i løpet av nærmeste halvår.

Bestemmelsen oppstiller krav til et sett minimumsopplysninger som nettoperatør skal gi tilgang til. Nettoperatør plikter for det første å gi tilgang til opplysninger om hvor det er planlagt å igangsette bygge- og anleggsvirksomhet og hvilken type bygge- og anleggsvirksomhet som er planlagt. Videre skal det gis opplysninger om hvilke elementer i den fysiske infrastrukturen som vil bli berørt, og opplysninger om forventet dato for oppstart av, og varigheten til bygge- og anleggsarbeidene. Det skal også gis opplysninger om kontaktinformasjon hos nettoperatør.

Annet ledd inneholder forslag til bestemmelse om at opplysningene skal stilles til rådighet for bredbåndsutbygger innen ti virkedager fra mottak av en fullstendig anmodning. Opplysningene skal stilles til rådighet på forholdsmessige, ikke-diskriminerende og transparente vilkår.

Tredje ledd hjemler unntak fra plikten til å utlevere opplysninger om bygge- og anleggsarbeider etter første ledd. Nettoperatør kan avslå å imøtekomme anmodning dersom de ønskede opplysningene allerede er offentlig tilgjengelig i elektronisk format, eller dersom opplysningene er tilgjengelige via sentral informasjonstjeneste, jf. § 20. Plikten til å gi informasjon etter denne bestemmelsen gjelder ikke, eller kan begrenses, etter § 12.

I bestemmelsens fjerde ledd oppstilles krav til at anmodningen skal være skriftlig og nærmere angi det geografiske området hvor bredbåndsutbygger har til hensikt å etablere høyhastighetsnett eller elementer av høyhastighetsnett. (Det vises til definisjonen av bredbåndsutbygger der det framkommer at som bredbåndsutbygger etter loven regnes virksomhet som tilbyr eller planlegger å tilby tilgang til høyhastighetsnett.) Skriftlighetskravet vil være oppfylt også ved elektronisk innsending av anmodning, for eksempel ved e-post. Når det gjelder kravet til spesifisering av det geografiske området hvor tilbyder har til hensikt å bygge høyhastighetsnett, må dette angis på en slik måte at nettoperatør i praksis kan ta stilling til anmodningen.

Av bestemmelsens femte ledd følger det at tvister om tilgang til opplysninger om bygge- og anleggsarbeider kan bringes inn for tvisteløsningsorganet etter § 15 til avgjørelse.

Bestemmelsens siste ledd inneholder hjemmel for departementet til å fastsette forskrift om tilgang til informasjon og om unntak fra plikten.

Til § 12 Unntak fra plikt til å gi informasjon, samordning og adgang til befaring

Den foreslåtte bestemmelsen er ment å implementere direktivets artikkel 4 nummer 1, 5 nummer 5, 6 nummer. 1 og 6 nummer 5.

I første ledd foreslås unntak fra plikten til å samordne bygge- og anleggsarbeider etter § 10 for arbeider av begrenset økonomisk verdi, størrelse og varighet, eller når kritisk infrastruktur berøres. Tilsvarende unntak foreslås for plikten til å gi informasjon om pågående og planlagte bygge- og anleggsarbeider etter § 11. Unntaket er ment å omfatte arbeider med begrenset økonomisk verdi, for eksempel når nettoperatørs omsetning er lav og prosjektet er av mindre kommersiell interesse. Videre omfatter unntaket arbeider av kort varighet, for eksempel reparasjons- og utbedringsarbeid som haster og i andre tilfeller der arbeidet pågår innenfor et kort tidsrom. Det foreslås også tilsvarende unntak for plikten til å gi opplysninger til sentral informasjonstjeneste etter § 21, fordi hensynene bak unntaksbestemmelsen også gjelder for opplysninger til sentral informasjonstjeneste.

I annet ledd foreslås det inntatt en avgrenset mulighet for å begrense tilgang til opplysninger, herunder sikkerhetsgradert informasjon, eller befaring dersom det kan sannsynliggjøres at dette er nødvendig for å ivareta nettets sikkerhet og integritet, nasjonale sikkerhetsinteresser, sikkerhet og folkehelse eller for å hindre at andre får innsyn i drifts- eller forretningshemmeligheter av betydning for nettoperatøren, for eksempel opplysninger om framtidig utbygging av forretningssensitiv karakter. Nettoperatøren skal selv ta stilling til om plikten til å gi opplysninger eller tilgang til befaring bør begrenses i de tilfeller hvor dette er nødvendig av hensyn til nettsikkerhet, nettets integritet, eller drifts- eller forretningshemmeligheter. Nettoperatøren skal også begrense plikten til å gi informasjon eller tilgang til befaring dersom dette er et krav som følger av annen lovgivning, for eksempel sikkerhetsloven. Nettoperatøren kan be om innspill fra offentlig myndighet i tvilstilfeller. Slike forespørsler kan rettes til Nasjonal kommunikasjonsmyndighet.

Av tredje ledd framgår det at avslag eller begrensninger etter denne bestemmelsen kan bringes inn for tvisteløsningsorganet, jf. § 15. Tvisteløsningsorganets avgjørelser kan ikke fattes i strid med bestemmelser gitt i eller i medhold av lov, herunder lov om nasjonal sikkerhet (sikkerhetsloven) og lov om elektronisk kommunikasjon. Dette gjelder blant annet bestemmelser om utlevering av sikkerhetsgradert informasjon. Tvisteløsningsorganet skal rådføre seg med PST og NSM i forbindelse med håndtering av saker som gjelder sikkerhetsmessige forhold.

Til § 13 Krav om etablering av fysisk infrastruktur i bygninger

Den foreslåtte bestemmelse er ment å gjennomføre direktivet artikkel 8.

Det foreslås i første ledd en plikt for tiltakshaver til å klargjøre bygninger som oppføres, eller bygninger som gjennomgår større renoveringsarbeider, innvendig med fysisk infrastruktur for framføring av høyhastighetsnett fram til nettermineringspunktene, jf. lov om elektronisk kommunikasjon § 1-5, nummer 8. Begrepet «tiltakshaver» etter loven vil langt på vei sammenfalle med «tiltakshaver» etter plan- og bygningsloven § 23-2. For større renoveringsarbeider kan imidlertid tiltaket i noen tilfeller falle utenfor plan- og bygningsloven, men likevel være omfattet her, jf. definisjonen av større renoveringsarbeider i § 5 nummer 5. I slike tilfeller kan derfor begrepet «tiltakshaver» i loven her avvike fra «tiltakshaver» etter plan- og bygningsloven. Plikten til å klargjøre nyoppførte bygninger for høyhastighetsnett omfatter enhver bygning hvor det normalt oppholder seg sluttbrukere. Dette gjelder uavhengig av om bygningen inneholder oppholdsrom eller ikke. Plikten gjelder uavhengig av hvem som er tiltakshaver, det vil si at både private og offentlige tiltakshavere omfattes. Plikten gjelder også når det oppføres tilbygg til eksisterende bygning.

Det foreslås i annet ledd at tiltakshaver skal sørge for at boliger med flere bruks- eller eierseksjoner som skal oppføres, og boliger med flere bruks- eller eierseksjoner som gjennomgår større renoveringsarbeider, prosjekteres og utføres med tilkoblingspunkt for elektroniske kommunikasjonsnett. Det vises til de til enhver tid gjeldende relevante standarder. Se for eksempel NEK 399:2018 som definerer grensesnittet mellom el- og ekominstallasjon i nye bygninger mot allment el- og ekomnett. Normen spesifiserer krav til utforming av grensesnittet og definerer eierskap, plikter og ansvar. Den spesifiserer også hvordan eier av allment el- og ekomnett bør koordinere innføring av sine respektive stikkledninger til eneboliger, rekkehus og boligblokker. NEK 399:2018 beskriver også eierskap og ansvar for de ulike anleggsdeler, og den spesifiserer plassering av grensesnittene på steder hvor alle parter har tilnærmet lik tilgang. Den er et viktig henvisningsgrunnlag i NEK 400:2018 med hensyn til nye bygninger. Se for øvrig også NS 3931, om elektroniske installasjoner i boliger, som beskriver fysisk infrastruktur i boliger.

I tredje ledd foreslås hvilke bygninger som skal være unntatt fra plikten etter første og annet ledd. Unntak fra plikten gjelder for fritidsboliger, kirkebygg, monumenter, bygninger som er utpekt som skjermingsverdige objekter etter sikkerhetsloven, bygninger av historisk verdi og bygninger hvor kostnadene for klargjøring for høyhastighetsnett vil være uforholdsmessig høye. Forholdsmessighetsvurderingen skal gjøres i det enkelte tilfellet og knyttes opp mot anvendelsesområdet for bygningen. Unntak kan gjøres der gjennomføring vil medføre uforholdsmessige konsekvenser for tiltakshaveren, eksempelvis dersom det vil være uforholdsmessig dyrt eller dersom bygningstypen gjør gjennomføring vanskelig.

Bestemmelsens fjerde ledd inneholder hjemmel for departementet til å fastsette forskrift om etablering av infrastruktur i bygninger.

Reguleringen er teknologinøytral i den forstand at pliktene vil kunne oppfylles ved etablering av fysisk infrastruktur som er egnet til framføring av høyhastighetsnett basert på enten kablet eller trådløst nett.

Til § 14 Tilgang til fysisk infrastruktur i bygninger

Den foreslåtte bestemmelsen er ment å gjennomføre direktivet artikkel 9.

I første ledd foreslås at alle som eier eller har bruksrett til tilkoblingspunkt eller fysisk infrastruktur i bygninger med flere bruks- eller eierseksjoner skal imøtekomme enhver rimelig anmodning om tilgang for bredbåndsutbyggere. Anmodningen skal være skriftlig og nærmere angi tilkoblingspunktet eller den fysiske infrastrukturen den gjelder. Tilkoblingspunkt kan eksempelvis være teknisk skap i eller utenfor gjeldende bygning, hvor bredbåndsutbygger kan koble seg til den fysiske infrastrukturen i bygningen. Plikten til å imøtekomme enhver rimelig anmodning medfører blant annet at et eventuelt avslag skal være basert på objektive, transparente og forholdsmessige kriterier. Et slikt kriterium kan for eksempel være knyttet til plassbegrensninger, teknisk egnethet eller sikkerhetsmessige forhold.

Bestemmelsen gjelder for bygninger med flere bruks- eller eierseksjoner hvor det fra tilkoblingspunktet er etablert bygningsintern fysisk infrastruktur videre til bruksenhetene. Med dette menes bygninger både for boliger og næringsbygg. Se for øvrig NEK 399:2018 som definerer grensesnittet mellom el- og ekominstallasjon i nye bygninger mot allment el- og ekomnett. Normen spesifiserer krav til utforming av grensesnittet og definerer eierskap, plikter og ansvar. Den spesifiserer også hvordan eier av allment el- og ekomnett bør koordinere innføring av sine respektive stikkledninger til eneboliger, rekkehus og boligblokker. NEK 399:2018 beskriver også eierskap og ansvar for de ulike anleggsdeler, og den spesifiserer plassering av grensesnittene på steder hvor alle parter har tilnærmet lik tilgang. Den er et viktig henvisningsgrunnlag i NEK 400:2018 med hensyn til boligbygg.

Tilgang skal gis på rimelige og ikke-diskriminerende vilkår, herunder pris. Hva som er rimelige vilkår, må vurderes i det enkelte tilfellet.

Det foreslås i annet ledd at plikten til å gi tilgang til fysisk infrastruktur i bygninger bare skal gjelde dersom duplisering av slik infrastruktur er vanskelig å gjennomføre eller ikke er økonomisk effektivt.

Etter tredje ledd skal avslag på anmodning om tilgang meddeles skriftlig innen to måneder etter at skriftlig anmodning er mottatt av nettoperatør. Dersom det ikke oppnås enighet innen to måneder etter mottak av anmodning kan tvisten bringes inn for tvisteløsningsorganet til avgjørelse.

I siste ledd foreslås en hjemmel for departementet til å gi forskrift om tilgangen til tilkoblingspunktet og til fysisk infrastruktur i bygninger. For eksempel kan det bli aktuelt å gi forskrift med nærmere vilkår for når en anmodning, anses å være rimelig.

Til § 15 Tvisteløsningsorgan

Den foreslåtte bestemmelsen gjennomfører direktivets bestemmelse om etablering av tvisteløsningsorgan i artikkel 10, samt bestemmelser om tidsfrister i artikkel 3, 4, 5, 6 og 9.

Det foreslås i første ledd at tvisteløsningsorganet skal behandle og kan treffe avgjørelse i saker som det blir forelagt etter §§ 7, 8, 9, 10, 11, 12 og 14, herunder fastsette de nærmere vilkår som skal gjelde. Alle som er part eller har rettslig interesse i en sak etter de angitte bestemmelsene i loven, kan bringe en tvist inn for tvisteløsningsorganet til avgjørelse. Dersom en myndighet selv er nettoperatør og part i en tvisteløsningssak etter loven, skal myndigheten vurderes som nettoperatør. I slike tilfeller skal heller ikke myndigheten høres av tvisteløsningsorganet i annen egenskap enn som part i saken.

Direktivet gjelder ikke tilgang til selve veggrunnen. Tvisteløsningsorganets kompetanse berører derfor ikke eksisterende klagesystem fastsatt blant annet i forskrift om saksbehandling og ansvar ved legging og flytting av ledninger over, under og langs offentlig veg § 21.

Det foreslås i annet ledd at Nasjonal kommunikasjonsmyndighet skal være tvisteløsningsorgan. Det foreslås videre at tvisteløsningsorganet kan nedsette en ekspertgruppe som skal bistå organet ved avgjørelse av tvister. Det er opp til tvisteløsningsorganet å vurdere om det er hensiktsmessig å etablere en slik fast gruppe eller ikke. Det sentrale er at hver av de berørte sektormyndighetene blir hørt når en sak er bragt inn for avgjørelse hos tvisteløsningsorganet. De berørte sektormyndigheter er ansvarlig for til enhver tid å stille til rådighet nødvendig ekspertise.

Det foreslås i tredje ledd at nettoperatøren har en plikt til å gi tvisteløsningsorganet opplysninger som er nødvendig for å avgjøre tvister. Tvisteløsningsorganet kan spesifisere hvilke opplysninger dette gjelder. Opplysningene skal utleveres uten utgrunnet opphold. Det foreslås også at nettoperatør skal gi uhindret tilgang til virksomheten og lokaler med utstyr. Formålet med dette er at tvisteløsningsorganet, herunder ekspertgruppen, skal ha mulighet til å foreta stedlig befaring for å opplyse saken.

Etter fjerde ledd foreslås det at tvisteløsningsorganet skal fatte vedtak i saker etter § 7 uten ugrunnet opphold og senest fire måneder etter at fullstendig anmodning om behandling er mottatt. I saker etter §§ 8, 9, 10, 11 og 14 skal vedtak fattes uten ugrunnet opphold og senest to måneder etter at fullstendig anmodning om behandling er mottatt. Tvisteløsningsorganet avgjør også om fristen har løpt ut dersom det oppstår tvist om dette. Av hensyn til behovet for rask avklaring, kan fristene kun fravikes i særlige tilfeller.

Det følger av femte ledd at så lenge en sak er til behandling i tvisteløsningsorganet, kan ikke saken bringes inn for tingretten. Saken regnes for å være under behandling fra tvisteløsningsorganet mottok klagen.

Det foreslås i sjette ledd at vedtak kan bringes inn for tingretten til avgjørelse. Dette forslaget avviker fra forvaltningslovens alminnelige regel hvor forvaltningen behandler saken i to instanser. Bakgrunnen for dette forslaget er at slike tvister vil være av sektorovergripende karakter, og at en sektormyndighet ikke bør avgjøre slike saker alene.

I bestemmelsens siste ledd foreslås det at departementet kan gi forskrift om organisering og saksbehandlingsregler for tvisteløsningsorganet. Det kan gis forskrift om nettoperatørs plikter til å bistå i tvisteløsningen. Det legges for øvrig opp til at avgjørelser fattet av tvisteløsningsorganet følger alminnelig forvaltningslov så langt det passer. Forvaltningslovens regler kan fravikes i forskrift, jf. § 24.

Det gis hjemmel til finansiering av tvisteløsningsorganet i § 22.

Til § 16 Tilsyn

I første ledd foreslås at Nasjonal kommunikasjonsmyndighet skal føre tilsyn med at krav fastsatt i eller i medhold av loven er oppfylt. Nasjonal kommunikasjonsmyndighet kan føre tilsyn av eget tiltak eller på anmodning fra enhver som er part eller har rettslig interesse i en sak. Nasjonal kommunikasjonsmyndighet skal ikke føre tilsyn med saker som er til behandling av tvisteløsningsorganet. Nasjonal kommunikasjonsmyndighet skal også føre tilsyn med at tvisteløsningsorganets vedtak oppfylles.

Det vil være opp til Nasjonal kommunikasjonsmyndighet å organisere en tilstrekkelig hensiktsmessig tilsynsvirksomhet etter loven. Tilsynsmyndighetens avgjørelser kan påklages til departementet, jf. § 24.

Det forslås videre at Nasjonal kommunikasjonsmyndighet kan innhente informasjon som er nødvendig for å føre tilsyn. Bestemmelsen setter ingen grenser for hvilken type opplysninger som kan pålegges utlevert utover at myndigheten anser dem som nødvendige for å føre tilsyn. Det understrekes at både opplysninger som er av finansiell art, og øvrig forretningssensitiv informasjon kan kreves opplyst.

Det foreslås i annet ledd at Nasjonal kommunikasjonsmyndig kan nytte bistand fra andre til å utføre tilsynet, for eksempel vil det kunne være aktuelt for Nasjonal kommunikasjonsmyndighet å nytte teknisk bistand fra en uavhengig ekstern spesialist. Det kan blant annet være aktuelt å nytte bistand for å gå inn i regnskapstall og økonomiske beregninger som må gjennomgås og vurderes, samt stedlig inspeksjon. Dersom pålegg om utlevering av informasjon ikke etterkommes, kan det ilegges tvangsmulkt etter § 19.

I siste ledd foreslås hjemmel til å gi forskrift om tilsyn. Det fremgår av § 22 at det også kan gis regler om dekning av påløpte kostnader ved tilsyn.

Til § 17 Medvirkning ved stedlig tilsyn

Hensynet bak bestemmelsen er at Nasjonal kommunikasjonsmyndighet skal kunne utføre tilsyn etter loven ved å gjennomføre stedlig tilsyn. Ofte vil myndigheten være avhengig av samarbeid fra den det skal føres tilsyn med. Det foreslås en plikt for nettoperatører eller den som eier eller har bruksrett til fysisk infrastruktur i bygning til å medvirke ved tilsyn. Nasjonal kommunikasjonsmyndighet har krav på å få adgang til de områder og lokaler som eies, brukes eller på annen måte kontrolleres av virksomheten. Dette gjelder også for områder og lokaler som er definert som skjermingsverdig objekt i sikkerhetsloven § 3. Ved manglende medvirkning kan myndigheten gjøre bruk av tvangsmulkt etter § 19.

Det følger av annet ledd at myndigheten har rett til å få den dokumentasjon som er nødvendig for å føre tilsyn med at kravene etter loven er oppfylt. Dokumentasjonen kan kreves av nettoperatør og av den som eier eller er bruksberettiget til fysisk infrastruktur i en bygning. Dokumentasjonen kan også kreves av disses representanter eller de som utfører oppdrag for dem.

Til § 18 Pålegg om retting og endring med videre

Den foreslåtte bestemmelsen gir Nasjonal kommunikasjonsmyndighet kompetanse til å pålegge retting eller endring av krav og andre plikter gitt i eller i medhold av loven. Pålegg om retting eller endring kan for eksempel gjelde avtaleinngåelse eller utforming av vilkår i avtaler mellom nettoperatører, herunder avtaler om tilgang til infrastrukturen eller deler av denne.

Plikter som ikke følger direkte av lov eller forskrift, kan ikke gjøres gjeldende før plikten er fastsatt i enkeltvedtak. Nasjonal kommunikasjonsmyndighet kan begrunne pålegget ut fra forhold som ligger bakover i tid, men pålegget om retting og endring vil kun kunne gjelde fra vedtakstidspunktet og framover i tid. I pålegget kan det stilles vilkår om at virksomheten skal være i samsvar med krav fastsatt i eller i medhold av loven. Eventuell frist for å gjennomføre et pålegg må tilpasses de forhold som kreves rettet eller endret.

Pålegg om retting og endring med videre kan påklages til departementet, jf. § 24.

Dersom pålegg om retting eller endring ikke etterkommes, kan det ilegges tvangsmulkt etter § 19.

Til § 19 Tvangsmulkt

Tvangsmulkt er ikke en straff for å unnlate å etterkomme et pålegg, men skal være et oppfyllelsespress for å sikre at pålegg etterleves.

Det foreslås at Nasjonal kommunikasjonsmyndighet kan ilegge tvangsmulkt for å sikre at krav etter loven oppfylles. Begrepet «krav» er ment å omfatte plikter i lov og forskriftsbestemmelser og plikter i enkeltvedtak som er fattet i eller i medhold av loven, i tillegg til prosessuelle beslutninger. Adgangen til å ilegge tvangsmulkt bortfaller når kravet eller pålegget er oppfylt eller uaktuelt på annet grunnlag. Tvangsmulkt kan ilegges uavhengig av utvist skyld. Det er tilstrekkelig å konstatere at det objektivt sett foreligger manglende imøtekommelse av krav eller pålegg.

Det kan fastsettes tvangsmulkt samtidig med at det gis pålegg om opphør av lovstridig virksomhet for å sikre etterlevelse, eller på et senere tidspunkt dersom det viser seg at pålegget ikke blir respektert.

Myndigheten kan bestemme når mulkten begynner å løpe. Vedtak om tvangsmulkt skal fastsettes slik at mulkten ikke begynner å løpe før det har vært mulig å overholde den aktuelle plikten. Oppfylles pålegget etter at mulkten er fastsatt, men før den er innkrevd, bortfaller likevel ikke adgangen til å inndrive den, men etter omstendighetene kan det være aktuelt å redusere mulktens størrelse.

Det vises videre til forvaltningsloven § 51 der det framgår at tvangsmulkten kan fastsettes som en løpende mulkt eller som et beløp som forfaller ved hver overtredelse. Tvangsmulkt påløper ikke dersom etterlevelse blir umulig, og årsaken til dette ikke ligger hos den ansvarlige. Forvaltningsorganet kan i særlige tilfeller redusere eller frafalle påløpt mulkt. Tvangsmulkt tilfaller statskassen.

Vedtak om tvangsmulkt kan påklages til departementet, jf. § 24.

Til § 20 Sentral informasjonstjeneste

Den foreslåtte bestemmelse gjennomfører direktivets artikkel 10 nummer 4.

Det foreslås i første ledd at Nasjonal kommunikasjonsmyndighet skal ivareta oppgaven som sentral informasjonstjeneste. Den sentrale informasjonstjenesten skal gjøre tilgjengelig opplysninger om eksisterende fysisk infrastruktur, planlagte og pågående bygge- og anleggsarbeider og søknads- og tillatelsesprosedyrer for bygge- og anleggsarbeider ved utbygging av høyhastighetsnett. Opplysninger om eksisterende fysisk infrastruktur skal som et minimum omfatte opplysninger om lokalisering av infrastrukturen og framføringsrute, infrastrukturtype, nåværende anvendelse og kontaktinformasjon til nettoperatør, jf. § 8. Lokalisering kan være angivelse av et geografisk interesseområde for den aktuelle infrastrukturen, som for eksempel kommune, postnummer, eller liknende. Når det gjelder opplysninger om planlagte og pågående bygge- og anleggsarbeider, vises det til merknadene til §§ 10 og 11.

Den nærmere utformingen av sentral informasjonstjeneste overlates til Nasjonal kommunikasjonsmyndighet.

I annet ledd foreslås det at Nasjonal kommunikasjonsmyndighet skal sørge for at opplysningene i informasjonstjenesten gjøres tilgjengelig i elektronisk format på en oversiktlig måte og sørge for nødvendig sikkerhet for vern av kommunikasjon og data i tjenesten.

I tredje ledd foreslås det at Nasjonal kommunikasjonsmyndighet kan utføre oppgavene etter denne bestemmelsen selv eller sette ut tjenesten til en eller flere tjenesteleverandører. I vurderingen av om Nasjonal kommunikasjonsmyndighet skal utføre oppgaven selv eller benytte eksterne tjenesteleverandører, skal hensynet til allerede eksisterende tjenester i markedet vurderes. Dersom Nasjonal kommunikasjonsmyndighet setter ut de tillagte oppgavene til en eller flere eksterne tjenesteleverandører, vil likevel det juridiske ansvaret for at tjenesten leveres etter de kravene som framgår av loven, herunder ansvaret for informasjonssikkerhet, påhvile Nasjonal kommunikasjonsmyndighet.

I siste ledd foreslås en hjemmel for departementet til å kunne gi forskrift for å utdype reglene om sentral informasjonstjeneste, herunder om organisering, frister og finansiering av sentral informasjonstjeneste og saksbehandlingsregler.

Det gis hjemmel til finansiering av sentral informasjonstjeneste i § 22.

Til § 21 Plikt til å gi opplysninger til sentral informasjonstjeneste

Den foreslåtte bestemmelse er ment å implementere direktivet artikkel 4 nummer 2 og 3 og 6 nummer 3.

I første ledd foreslås en plikt for nettoperatør til å gi opplysninger om eksisterende fysisk infrastruktur til sentral informasjonstjeneste. Opplysninger om eksisterende fysisk infrastruktur skal som et minimum omfatte opplysninger som følger av § 8. Nettoperatør skal oppdatere opplysningene fortløpende og senest innen to måneder etter at eventuelle endringer i den fysiske infrastrukturen er foretatt.

For å unngå å pålegge nye tyngende kartleggingsoppgaver for nettoperatører, foreslås det at plikten til å gi opplysninger til den sentrale informasjonstjenesten begrenses til å gjelde opplysninger om infrastruktur som tilbyder allerede har i elektronisk format.

Det gis hjemmel for unntak fra plikten til å gi opplysninger til sentral informasjonstjeneste i § 12 annet ledd.

Når det gjelder opplysninger om planlagte bygge- og anleggsarbeider, jf. § 11, foreslås det i annet ledd at nettoperatører uten ugrunnet opphold skal gi opplysninger om dette til sentral informasjonstjeneste. Med «uten ugrunnet opphold» menes at opplysningene skal stilles til rådighet med en gang de foreligger. Eventuelle forsinkelser må være saklig begrunnet og ha sammenheng med de opplysningene som skal gjøres tilgjengelige. Formålet med bestemmelsen er å gjøre det enklere for tilbydere som planlegger å bygge høyhastighetsnett, å få oversikt over andres planlagte bygge- og anleggsarbeider.

For å lette tilgangen til opplysninger om eksisterende fysiske infrastrukturer, foreslås det i tredje ledd en bestemmelse som pålegger offentlige organer som på grunn av sin virksomhet allerede har slike opplysninger, en plikt til å utlevere disse i elektronisk format til sentral informasjonstjeneste. I den grad kommuner, veimyndigheter, BaneNOR, Statens Kartverk, NVE eller Nasjonal kommunikasjonsmyndighet i kraft av sine oppgaver er i besittelse av opplysninger om eksisterende fysisk infrastruktur innen deres forvaltningsområde, skal disse gi slik informasjon til den sentrale informasjonstjenesten. Opplistingen er ikke uttømmende. Plikten for offentlige organer til å stille informasjon til rådighet foreslås begrenset til å gjelde for de tilfeller informasjonen ikke allerede er tilgjengelig i den sentrale informasjonstjenesten. Hvilke opplysninger som omfattes, framgår av § 8 første ledd. Bestemmelsen gir ikke hjemmel for pålegg om innsamling av ny eller ytterligere informasjon.

Plikten til å gi opplysninger innebærer ikke nødvendigvis at opplysningene skal oversendes sentral informasjonstjeneste. Det vil i enkelte tilfeller være tilstrekkelig at den sentrale informasjonstjenesten gis tilgang til elektroniske oversikter hvor slik informasjon finnes. Det er viktig at plikten praktiseres på en måte som ikke påfører nettoperatører unødvendige administrative byrder.

Fjerde ledd gir forskriftshjemmel for departementet til å fastsette nærmere regler om plikt til å oppdatere og vedlikeholde opplysningene, regler om formatet opplysningene skal gjøres tilgjengelige på, unntak fra plikten, med videre.

Til § 22 Gebyr og sektoravgift

Den foreslåtte bestemmelsen er ment å implementere direktivet artikkel 10 nummer 2 og 4.

Det foreslås i første ledd at Nasjonal kommunikasjonsmyndighet kan kreve gebyr og sektoravgift i forbindelse med gjennomføring av lovens oppgaver. Gebyrene og sektoravgiften er ment å dekke utgifter som påløper ved Nasjonal kommunikasjonsmyndighets forvaltning, herunder tilsyn etter denne lov, og er også ment å dekke utgifter ved opprettelse og drift av både tvisteløsningsorgan og sentral informasjonstjeneste. Det foreslås at et eventuelt pålegg om gebyr og sektoravgift skal gjelde tilbydere av elektronisk kommunikasjonsnett og -tjeneste, jf. ekomloven § 1-5. Det vil ikke bli avkrevd gebyr eller sektoravgift fra øvrige nettoperatører, jf. forslag til § 5 nummer 1.

Finansdepartementet har i Rundskriv R-112/15 av 7. oktober 2015 fastsatt bestemmelser om statlig gebyr- og avgiftsfinansiering. Det innføres et skille mellom gebyrer og sektoravgifter. Sektoravgifter brukes til å finansiere tjenester overfor en avgrenset næring eller brukergruppe der avgiften belastes sektoren uavhengig av hvem som mottar tjenesten. Gebyrordninger er ment brukt når et offentlig organ utfører en klart definert tjeneste overfor betaleren og det ikke betales for noe annet eller mer enn den konkrete tjenesten. Et viktig prinsipp i den forbindelse er at betalingen ikke skal overstige kostnaden ved å produsere og levere tjenesten, og at disse kostnadene ved en kostnadseffektiv drift skal dekkes fullt ut. Departementet viser videre til at Nasjonal kommunikasjonsmyndighet er brukerfinansiert. Det vil kunne være aktuelt å ilegge bredbåndsutbyggere gebyr i forbindelse med at disse får utlevert informasjon fra sentral informasjonstjeneste eller får saker behandlet av tvisteløsningsorganet.

I annet ledd foreslås en hjemmel for departementet til å gi forskrift med nærmere regler om gebyr og sektoravgift.

Til § 23 Innkreving av tvangsmulkt, gebyr, sektoravgift mv.

Den foreslåtte bestemmelsen er ment å gjennomføre direktivet artikkel 11.

Det foreslås i første ledd at endelig vedtak om gebyrer og sektoravgift etter § 22 og tvangsmulkt etter § 19 skal være tvangsgrunnlag for utlegg. Etter tvangsfullbyrdelsesloven § 4-1 siste ledd og § 7-2 bokstav e) følger det at tvangsfullbyrdelse kan skje direkte på grunnlag av bestemmelser foreslått i loven. Det vil ikke være nødvendig med dom for kravet før innkrevingen kan påbegynnes.

Vedtak om ileggelse av tvangsmulkt, gebyr og sektoravgift kan påklages, og det er endelig vedtak som vil være tvangsgrunnlag. Tvangsfullbyrdelsen kan altså ikke påbegynnes før klagefristen har utløpt. Påklages for eksempel vedtak fattet av Nasjonal kommunikasjonsmyndighet til departementet, kan ikke innkrevingen påbegynnes før departementet har fattet sitt endelige vedtak. Tvangsinndrivelsen kan imidlertid påbegynnes selv om kravet bringes inn for domstolene etter det alminnelig forvaltningsrettslige prinsipp om at enkeltvedtak har umiddelbar rettsvirkning, med mindre departementet fatter beslutning om utsatt iverksettelse etter forvaltningsloven § 42. Tvangsmulkt vil fortsette å løpe selv om det er klaget på ileggelsen eller mulktens størrelse.

Det foreslås i annet ledd at Statens innkrevingssentral kan pålegges å gjennomføre innkreving av krav etter første ledd. Kravet kan innkreves etter reglene i dekningsloven § 2-2. Innkrevingssentralen kan også kreve inn utestående fordringer ved å stifte utleggspant for kravet dersom panterett kan gis rettsvern ved registrering i et register eller ved underretning til tredjeperson, jf. panteloven kapittel 5.

Til § 24 Saksbehandlingsregler

Det følger allerede av forvaltningsloven § 1 at den gjelder for all virksomhet som drives av offentlige organer når ikke annet er bestemt i medhold av lov. I § 15 er det foreslått noen særskilte saksbehandlingsregler på lovens område i form av et tvisteløsningsorgan. Det foreslås videre i bestemmelsens ordlyd at det også kan gjøres unntak fra forvaltningslovens regler. Slike unntak kan gjøres også i forskrift, jf. forvaltningsloven §. 1.

Med unntak av klager på tvisteløsningsorganets avgjørelser, behandles eventuelle andre klager etter forvaltningsloven §§ 28 følgende. Departementet er således klageorgan for Nasjonal kommunikasjonsmyndighets vedtak som ikke gjelder tvisteløsning.

Til § 25 Endringer i andre lover

Merknader til endringsforslag i lov om elektronisk kommunikasjon (ekomloven)

Til § 4-4 annet ledd

Annet ledd hjemler myndighetens adgang til å pålegge tilbydere felles utnyttelse av ressurser på vilkår som angis nærmere i bestemmelsen. Bakgrunnen for bestemmelsen er at delt bruk av infrastruktur kan være en fordel blant annet av hensyn til sikkerhet, byplanlegging, helse og miljø. Dette kan omfatte delt bruk av kabel, hus, master, antenner og antennesystemer med mer.

Det foreslås at begrepene «konsentrasjons- eller distribusjonspunkt» endres til «tilkoblingspunkt», slik at begrepene i de to lovene blir identiske, da de innholdsmessig er ment å omfatte samme type infrastrukturelement.

Merknader til endringsforslagene i lov om vegar (Veglova)

Til § 32 tredje og fjerde ledd

Tredje ledd hjemler at det også kan gis forskriftsbestemmelser om gebyr for saksbehandling av tillatelse etter denne paragraf og § 30. Etter det departementene kjenner til, har statlig og fylkeskommunale vegmyndigheter så langt ikke krevd sine kostnader dekket for slik saksbehandling. Kommunale vegmyndigheter har i varierende grad innkrevd gebyrer. Lovendringen tar sikte på uttømmende å kunne forskriftsregulere vegmyndighetens adgang til å kreve gebyr for saksbehandling i forbindelse med tillatelser til ledningsarbeid i veggrunn. Det tas sikte på å begrense gebyrene til å være innenfor prinsippet om selvkost.

Nytt fjerde ledd skal hjemle adgang til å fastsette forskriftsbestemmelser om tvangsmulkt i forbindelse med overskriding av tidsfrist som er gitt av vegmyndigheten for etablering av ledningsanlegg. Frist som er gitt for retting ved feil plassering av ledninger anses også omfattet av flyttebegrepet i loven. Tilsvarende anses pålegg om utbedring av feil på anlegget omfattet av begrepet «igangsetting og avslutning av leidningsarbeid». Formålet er å sikre at ledningsarbeidene blir ferdigstilt innen avtalt tidspunkt. Tvangsmulkt kan bare besluttes når det i vedtaket om tillatelse samtidig blir satt frist for gjennomføringen. Vegmyndigheten står fritt til å velge om den vil ilegge tvangsmulkt som dagsbøter eller engangssum. Det alminnelige forvaltningsrettslige prinsippet om forholdsmessighet vil gjelde for fastsetting av tvangsmulkten. Vedtaket om tvangsmulkt er tvangsgrunnlag for utlegg. Departementet kan gi forskrift om fastsetting, utregning og ettergivelse av tvangsmulkt. Det kan for eksempel i forskrift fastsettes at tvangsmulkten løper så lenge det ulovlige forhold varer, og som en kombinasjon av løpende mulkt og engangsbeløp. Det kan fastsettes hvem som er den ansvarlige for overtredelsen og at vegmyndigheten kan nedsette eller frafalle ilagt tvangsmulkt når det ulovlige forhold er rettet. Tvangsmulkt tilfaller den ansvarlige for vegen, enten staten, fylkeskommunen eller kommunen.