5 Forholdet til ekomloven, veglova og plan- og bygningsloven

5.1 Innledning

I Norge finnes det ingen særskilt lov eller forskrift som gjelder felles utbygging eller utnyttelse av infrastruktur generelt. Innenfor ulike sektorer finnes det imidlertid sektorspesifikk lovgivning som regulerer dette og som til dels er overlappende med bestemmelser i direktivet. Felles utbygging eller utnyttelse av infrastruktur er således regulert innenfor enkelte av sektorene som er omfattet av direktivet, mens det innenfor andre sektorer ikke er regulert. Nedenfor redegjøres det nærmere for relevant sektorvis lovgivning.

Gjeldende norsk regulering innenfor sektorområdene direktivet omhandler inneholder ingen hindringer for at utbyggere av høyhastighetsnett kan gis adgang til å bruke andres fysiske infrastruktur i utbygging av høyhastighetsnett. Praksis viser også at tilbydere av elektroniske kommunikasjonsnett i stor utstrekning har inngått frivillige avtaler om bruk av andres fysiske infrastruktur i forbindelse med etablering av faste og mobile elektroniske kommunikasjonsnett.

Gjeldende regulering er heller ikke til hinder for å gi andre tilgang til den fysiske infrastrukturen, for eksempel i grøfter, kabelgater, stolper med videre, så lenge dette ikke går ut over de hensyn som den aktuelle sektorreguleringen er ment å ivareta. For eksempel er det i prinsippet ikke noe i veien for at BaneNOR eller Vegvesenet stiller fysisk infrastruktur, som de selv eier eller på annen måte har råderett over, til disposisjon for andre og for andre formål enn vei eller jernbanevirksomhet.

Det finnes også eksempler på regulering av hvordan, eller på hvilke vilkår, felles utnyttelse av infrastrukturen skal skje i praksis. Eksempel i denne forbindelse er forskrift om saksbehandling og ansvar ved legging og flytting av ledninger over, under og langs offentlig veg, den såkalte «ledningsforskriften», som er utarbeidet med hjemmel i veglova § 32, og som gir nærmere anvisning på hvordan utnyttelse av vegnettet skal skje ved etablering av annen infrastruktur i eller langs vegnettet.

5.2 Forholdet til ekomloven

Det framgår av bredbåndsutbyggingsdirektivet at dersom noen av bestemmelsene i direktivet strider mot reguleringen i de fem EU-direktivene (Rammedirektivet 2002/21, Tilgangsdirektivet 2002/19, Autorisasjonsdirektivet 2002/20, USO-direktivet 2002/22 og Direktiv 2002/58 om kommunikasjonsvern) som ekomloven gjennomfører i norsk rett, skal direktivene om elektronisk kommunikasjon ha forrang, jf. artikkel 1 nummer 4. Ved motstrid mellom bestemmelser i bredbåndsutbyggingsloven og bestemmelser i ekomloven skal således ekomlovens bestemmelser komme til anvendelse.

Enkelte av ekomlovens bestemmelser vil kunne ha betydning for bestemmelser som foreslås i den nye loven. Ekomloven § 4-1 gir rettsgrunnlag til å pålegge tilbyder av elektronisk kommunikasjon med sterk markedsstilling å imøtekomme enhver rimelig anmodning fra andre tilbydere om tilgang til elektronisk kommunikasjonsnett- og tjeneste. Bestemmelsen retter seg imidlertid mot ekomtilbydere og ikke mot alle nettoperatører slik disse er foreslått definert i dette lovutkastet. Videre gjelder bestemmelsen tilgang til eksisterende elektroniske kommunikasjonsnett, og gir ikke en rett til å bygge ut høyhastighetsnett i eksisterende føringsveier slik som lovutkastet foreslår. Departementet kan derfor ikke se at det normalt vil ligge an til overlapp mellom ekomloven § 4-1 og bestemmelser i det nye lovforslaget.

Etter ekomloven § 4-4 kan ekommyndigheten pålegge tilbyder av elektronisk kommunikasjonsnett plikt til å samlokalisere dersom hensynet til effektiv bruk av samfunnets ressurser, helse, miljø, sikkerhet eller andre samfunnsmessige hensyn tilsier at duplisering av infrastruktur bør unngås. Bestemmelsen åpner videre for at ekomtilbyder som har sterk markedsstilling kan pålegges å imøtekomme enhver rimelig anmodning om samlokalisering fra annen ekomtilbyder. Selv om bestemmelsen også gir kompetanse til å pålegge enhver kabeleier plikter som gjelder felles utnyttelse av kabler i en bygning, oppfyller den ikke kravene i bredbåndsutbyggingsdirektivets artikkel 3 som retter seg mot et videre omfang av eksisterende infrastruktur.

Ekomloven § 12-3 omhandler den særskilte framføringsretten for elektronisk kommunikasjonsnett, og gir myndigheten anledning til blant annet å ekspropriere bruksrett til fast eiendom for anbringelse av elektronisk kommunikasjonsnett og utstyr for elektronisk kommunikasjon. Departementet mener at bestemmelsen i prinsippet kan tenkes brukt for å sikre tilgang til andres fysiske infrastruktur i forbindelse med utbygging av høyhastighetsnett, fordi fysisk infrastruktur også kan rubriseres under begrepet «fast eiendom». Departementet mener likevel at bestemmelsen ikke vil være dekkende for direktivets tilgangsbestemmelse i artikkel 3. Tilgang til andre nettoperatørers fysiske infrastruktur ved bruk av ekspropriasjonsinstituttet vil i praksis representere en langt mer omfattende og tidkrevende prosess enn den tilgangsprosessen som direktivet legger opp til.

5.3 Forholdet til veglova

Ledningsforskriften som er utarbeidet med hjemmel i lov 21. juni 1963 nr. 23 om vegar (veglova) § 32, gir nærmere anvisning på hvordan samlokalisering eller utnyttelse av vegnettet skal skje ved etablering av annen infrastruktur i vegnettet. Forskriften gjelder saksbehandling og kostnadsdeling mellom vegmyndighet og ledningseier ved legging og flytting av ledningsanlegg over, under, langs eller nærmere offentlig veg enn tre meter fra vegkanten.

Direktivet regulerer tilgang til fysisk infrastruktur som kan benyttes til framføring av høyhastighetsnett. I denne sammenheng defineres ikke vegrunnen som sådan som fysisk infrastruktur. Direktivet omhandler derfor ikke tilgang til eller graving i veggrunnen i seg selv. Som fysisk infrastruktur i direktivets forstand regnes derimot eksempelvis trekkrør etablert i veggrunnen. Tilgang til etablert fysisk infrastruktur i veigrunnen, som trekkrør med videre, vil derfor være omfattet av direktivet og av foreliggende forslag til ny lov.

5.4 Forholdet til plan- og bygningsloven

Som redegjort for i kapittel 2.1, mener departementet at direktivet bør gjennomføres ved at det vedtas en ny lov hvor hoveddelen av direktivets bestemmelser plasseres. Artikkel 8 i direktivet inneholder bestemmelser om bygningsintern fysisk infrastruktur.

Departementet har vurdert om bestemmelsene som følger av direktivets artikkel 8 bør implementeres gjennom endringer i Lov 27. juni 2008 nr. 71 om planlegging og byggesaksbehandling (plan- og bygningsloven), men har kommet til at dette ikke er hensiktsmessig.

Det sentrale grunnlaget for bygningslovgivningen er at bebyggelse skal utføres forsvarlig ut fra blant annet bygnings- og branntekniske, helsemessige, miljømessige og estetiske hensyn samt behovet for brukbarhet og tilgjengelighet. Hvilke tiltak som er søknadspliktige er angitt i plan- og bygningsloven § 20-1.

Loven retter seg mot bygningstekniske installasjoner som for eksempel ventilasjonsanlegg, brannvarslingsanlegg og heis. Elektriske anlegg eller infrastruktur for elektronisk kommunikasjon er ikke omfattet eller på annen måte regulert i plan- og bygningsloven.

Arbeid med bygningsintern infrastruktur for høyhastighetsnett kan medføre forhold som utløser søknadsplikt, for eksempel dersom det griper inn i eller påvirker eksisterende brann- eller lydskillekonstruksjon. Dette må da behandles etter plan- og bygningsloven selv om infrastrukturen ikke er søknadspliktig.

Departementet finner det således ikke hensiktsmessig å bruke plan- og bygningsloven til å regulere bygningsintern infrastruktur for høyhastighetsnett, da dette er grunnleggende forskjellig fra hva plan- og bygningsloven skal ivareta. Det vil også være uheldig å innføre søknadsplikt og eventuell saksbehandling etter plan- og bygningsloven eller krav om ansvarsbelegging for arbeider som i utgangspunktet ikke påvirker bygget.

Departementet har på denne bakgrunn konkludert med at bestemmelsene om infrastruktur i bygninger i direktivets artikkel 8 i Norge bør gjennomføres i den foreslåtte nye loven.