9 Sentral informasjonstjeneste

9.1 Høringsnotatets forslag

Direktivet stiller krav til at det opprettes en eller flere sentral(e) informasjonstjeneste(r) (i direktivet omtalt som SIP – Single Information Point) for opplysninger om bygge- og anleggsarbeider, samt søknads- og tillatelsesprosedyrer. Det stilles også krav om at nettoperatører skal utlevere opplysninger til sentral informasjonstjeneste om bygge- og anleggsarbeider. I tillegg foreslo departementet å utvide plikten til også å gjelde opplysninger om fysisk infrastruktur fordi dette ble ansett å representere en beskjeden tilleggsbyrde. Videre framstod det som vanskelig å forsvare en mindre omfattende innrapporteringsplikt, når hensikten med direktivet og den foreslåtte loven er å legge til rette for en mer effektiv etablering av høyhastighetsnett for elektronisk kommunikasjon, og å sikre en effektiv bruk av eksisterende infrastruktur som er egnet for etablering av høyhastighetsnett. Departementet foreslo i høringen derfor et noe mer omfattende alternativ enn det direktivet stiller som minimumskrav, ved at den sentrale informasjonstjenesten også skulle gi informasjon om eksisterende fysisk infrastruktur, jf. lovutkastet § 20.

I høringsnotatet foreslås det på denne bakgrunn at myndigheten skal utpeke en eller flere sentrale informasjonstjenester som skal gi informasjon om eksisterende fysisk infrastruktur, planlagte og pågående bygge- og anleggsarbeider, samt søknads- og tillatelsesprosedyrer for bygge- og anleggsarbeider ved utbygging av høyhastighetsnett.

Uavhengig av om det foreligger en plikt eller ikke til å opprette sentral informasjonstjeneste, kan etablering av slike løsninger ha flere selvstendige gode grunner for seg. Slik situasjonen er i dag støter utbyggere på mange utfordringer når det gjelder å innhente nødvendig informasjon. Det må ofte innhentes informasjon gjennom kontakt med hver enkelt nettoperatør, noe som kan være tidkrevende, og det kan i noen tilfeller ikke la seg gjøre å innhente den nødvendige informasjonen. En eller flere sentrale informasjonstjenester vil kunne bedre denne situasjonen.

Etter departementets vurdering må ikke opprettelse av sentral informasjonstjeneste nødvendigvis behøve å være særlig omfattende. Informasjonstjenesten kan for eksempel i sin enkleste form utformes som en portalløsning med lenker til informasjonen som skal finnes der. Det bør imidlertid sikres løsninger for at både informasjonen og portalen ettersees på en forsvarlig måte, noe som på en kostnadseffektiv måte kan organiseres i tilknytning til drift av for eksempel en eksisterende hjemmeside.

Det ble videre i høringsnotatet foreslått en bestemmelse om at myndigheten skal kunne utpeke én eller flere sentrale informasjonstjenester som enten selv, eller ved hjelp av en ekstern tjenesteleverandør, kan utføre oppgaven. Det diskuteres om det kan være hensiktsmessig å overlate til kommunene å etablere sentral informasjonstjeneste for den enkelte kommune fordi kommuneadministrasjonen har størst geografisk nærhet til selve anleggsarbeidene og best oversikt over kommunalt regelverk på området. Det finnes i dag i hvert fall én privat aktør som tilbyr slike informasjonstjenester, jf. kapittel 5 i høringsnotatet. På den annen side vil etablering av sentrale informasjonstjenester på kommunalt nivå kunne føre til ulik praksis mellom kommunene som samlet sett bidrar til å vanskeliggjøre en effektiv utbygging av høyhastighetsnett.

Det må også tas hensyn til konkurransen. Dette hensyn taler for en sentralisert løsning, hvor tilgang for ulike nettoperatører kan sikres på en ikke-diskriminerende måte. Departementet uttalte derfor i høringsnotatet at en sentral løsning kan være å foretrekke. Det ble påpekt at en slik sentral tjeneste kan tenkes lagt til eksisterende offentlige organer som Nkom eller Statens kartverk.

Det ble i høringsnotatet vist til at Sverige og Finland har valgt å legge den sentrale informasjonstjenesten til tilsvarende nasjonale tilsynsorgan som Nkom. På den annen side har vi i Norge Statens kartverk som allerede i dag tilbyr en geoportal med søke- og visningsfunksjoner som gir tilgang til geodatasett, metadata og nettjenester til bruk for allmennheten. Kartverket har videre ansvaret for koordinering av tilgang til kartinformasjon om kabler i sjø og nasjonalt register over luftfartshindre som blant annet omfatter informasjon om master og kraftlinjer. Høringsinstansene ble særskilt invitert til å komme med synspunkter på valg av sentral informasjonstjeneste, i tillegg til etablering og organisering av slik tjeneste. I tillegg ble høringsinstansene oppfordret til å komme med innspill til om sentral informasjonstjeneste burde inngå i, eller koples sammen med, et system for tilgang til informasjon om ledninger i grunnen.

Det framgikk videre av høringsnotatet at departementets vurdering er at det ikke er hensiktsmessig å foreslå en bestemmelse om at det også skal være mulig å søke om tillatelser til å igangsette anleggsarbeid i forbindelse med etablering av høyhastighetsnett via den sentrale informasjonstjenesten. En slik løsning er heller ikke obligatorisk etter direktivet.

9.2 Høringsinstansenes syn

Abelia, Geomatikk, Geomatikkbedriftene, IKT Norge, LO, NHO, Telenor, Virke og Viken Fiber er alle imot etablering av sentral informasjonstjeneste som beskrevet i høringsnotatet. NHO er enig i behovet for en sentral informasjonstjeneste og for standardisering, men mener det ikke bør etableres tjenester av det offentlige som allerede finnes og leveres av markedet på en god måte. Virke er gjennomgående positiv til lovforslaget, men advarer mot vurderingene i høringsnotatet om sentral informasjonstjeneste. Virke mener at det allerede finnes private aktører som tilbyr løsninger, og at overføring til staten kan bli dyrere, at det foreligger en risiko for kryssubsidiering, og dette kan være et brudd på regelverk om statsstøtte.

Flertallet av høringsinstansene, Asker kommune, Energi Norge, Vegforum for byer og tettsteder, Norsk Vann, Nasjonal kommunikasjonsmyndighet (Nkom), Statnett, Statens vegvesen (SVV), Nordland fylkeskommune, Strand kommune, NSM, Nasjonalt breibansdsråd, Telia, NextGenTel, NTE, Maskinentreprenørenes forbund (MEF) og Øyer kommune støtter imidlertid forslaget om etablering av en sentral informasjonstjeneste.

Høringsinstansene er delt i synet på om informasjonstjenesten bør være en sentralisert nasjonal tjeneste eller om den bør plasseres lokalt eller regionalt. Geomatikk, Geomatikkbedriftene, IKT Norge,Spekter,LO og ( mener at tjenesten bør ligge desentralisert, eller lokalt, gjerne hos den enkelte kommune. Øyer kommune uttaler for eksempel at de «tilrår at SIP legges til kommunene. Forutsettes at tjenesten tilbys etter selvkostprinsippet». Spekter uttaler at «[D]et er kommunene som har nærhet til feltet og mange kommuner har allerede tatt ansvaret for å samle infrastruktureierne om en felles informasjonstjeneste. Fordelen med å ha ansvaret for den sentrale informasjonstjenesten lagt til kommunene gjelder særlig i dagens situasjon hvor regelverk og praksis for graving og søknader varierer fra kommune til kommune, men argumentet om nærhet vil fortsatt være sterkt den dagen det eventuelt er etablert felles regelverk, informasjons- og søknadsstandarder».

Et flertall av høringsinstansene som har uttalt seg, Energi Norge, Vegforum for byer og tettsteder, Norsk vann, Nkom, Nordland fylkeskommune, Nasjonal sikkerhetsmyndighet (NSM), Maskinentreprenørenes forbund (MEF), Statnett, Statens vegvesen, Strand kommune og Telia, mener at den sentrale informasjonstjenesten bør ligge sentralt, og legges til et offentlig organ. NSM uttaler for eksempel at myndigheten «støtter en sentral info tjeneste og fraråder at info tjenesten desentraliseres da dette vil gjøre det vanskeligere å få en oversikt over hvilken info som frigis fra den enkelte tjenesteleverandør eller kommune».

Noen av høringsinstansene peker på Kartverket, men flertallet peker på Nasjonal kommunikasjonsmyndighet (Nkom) som det mest naturlige statlige organet for ivaretakelsen av denne tjenesten. Nasjonalt Breidbandråd uttaler blant annet at «det bør etableres SIP og [.] Nkom bør drifte det». Statnett uttaler at «[S]iden Sverige og Finland benytter tilsvarende nasjonale tilsynsorgan som Nkom i Norge, anbefaler Statnett at informasjonstjenesten legges til Nkom».

Telia uttaler at «[D]et bør undersøkes om det er mer hensiktsmessig at oppgaven løses ved kjøp av tjeneste fra privat aktør enn om Nkom skal etablere en tilsvarende parallell tjeneste. Telia mener at SIP bør kobles sammen med et sted for tilgang til informasjon om ledninger i grunnen, for å oppnå best mulig informasjonsgrunnlag».

Høringsinstansene har også ulike syn når det gjelder hvilket omfang informasjonstjenesten bør ha. Asker kommune uttaler for eksempel at en sentral informasjonstjeneste «må romme flere informasjonselementer for å kunne ha en verdi for kommunen. Opplysninger som bør være tilgjengelige er: vann og avløp, kabel i grunn med overdekket masse, andre fysiske installasjoner og innretninger som bør være synlig når man skal planlegge nye fremføringsveier, eier av fysisk infrastruktur, hvilken aktører som benytter denne, om det er ledig kapasitet for andre tilbydere.»

NextGenTel mener at tjenesten bør omfatte så mye informasjon som mulig, og bør legges til Nkom, som er den myndighet utbyggerne av bredbånd for øvrig forholder seg til.

NTE og Lyse fiber uttaler begge at intensjonen med forslaget er god, men at det er krevende å utforme og vedlikeholde en slik tjeneste. Det er også vanskelig å holde en slik portal oppdatert. Markedet har god evne til å finne løsninger selv. Dersom det velges en løsning med større omfang, anbefales departementet å inkludere reguleringsplaner for ny utbygging av industriområder og boligfelt, for eksempel informasjon om åpne grøfter.

Kartverket viser til at det allerede finnes flere offentlig tilgjengelige registre som helt eller delvis inneholder opplysninger om slike objekter, men det gjelder i liten grad for objekter som ligger under bakken. Etaten skriver videre at en innføring av sentral informasjonstjeneste, slik det er beskrevet i høringsnotatet, vil bidra til enda en database/tjeneste med mer eller mindre fullstendig informasjon om ledningsrelatert infrastruktur. Kartverket anbefaler derfor at det undersøkes nærmere om det er mulighet for å samordne sentral informasjonstjeneste etter bredbåndsutbyggingsloven med pågående arbeider med Nasjonalt register over luftfartshindre (NRL) og Ledningseierregister (LER). En slik samordning vil etter Kartverkets oppfatning være fordelaktig, slik at en nettoperatør kun trenger å foreta én offentlig innrapportering.

NVE mener at det klart bør framgå av merknaden at en sentral informasjonstjeneste ikke foreligger og heller ikke er konkret planlagt. Videre uttaler NVE at det kan vurderes å nedsette et råd eller en komité bestående av personer med relevant kompetanse som har som oppgave å ta stilling til om informasjon som må antas å være sensitiv eller ikke, med tanke på om det skal legges inn i den sentrale oversikten eller ikke. I tillegg kan denne gruppen jevnlig gjennomgå informasjonen i den sentrale oversikten, fordi ikke-sensitiv informasjon som er samlet inn sannsynligvis i enkelte tilfeller kan bli sensitiv når den settes sammen.

NVE mener videre at det klart bør framgå at § 21, fjerde ledd, ikke innebærer en aktiv rapporteringsplikt, kun en plikt til å stille opplysninger til rådighet for sentral informasjonstjeneste.

Politiets sikkerhetstjeneste (PST) uttaler at «med så detaljerte opplysninger om all eksisterende infrastruktur med videre vil denne informasjonstjenesten kunne bli et betydelig etterretningsmål. PST støtter derfor forslaget til § 12 (2) nr. 2 om et unntak fra plikten til å gi informasjon med videre når det er nødvendig av hensyn til vitale nasjonale sikkerhetsinteresser. PST stiller imidlertid spørsmål ved om dette unntaket er tilstrekkelig for å etablere tilfredsstillende sikring av informasjon om vår nasjonale bredbåndsstruktur, PST mener derfor at behovet for etablering av en slik tjeneste må vurderes opp imot de hensyn sikkerhetslovens skal ivareta og kravene nedfelt i denne.

Departementet spør videre om den sentrale informasjonstjenesten bør kobles sammen med et system for tilgang til informasjon om ledninger i grunnen. PST vil i den sammenheng igjen vise til den utfordring det er at en slik tjeneste i seg selv kan bli et mål for fremmed etterretning, hvilket bør ha betydning for hva slags og hvor mye informasjon som skal lagres sentralt.»

Geomatikk uttaler at «[F]orslaget om et nasjonalt, sentralt statlig informasjonspunkt er en statliggjøring av et privat og velfungerende marked.». Selskapet mener videre «at forslaget om en sentral løsning, i motsetning til kommunal/desentralisert løsning, er dårlig begrunnet». Geomatikk mener derfor at SIP bør gjennomføres på lokalt (kommunalt) nivå. I tillegg anbefales det at kommunenes rolle som SIP bør lov- eller forskriftsfestes.

Telenor anbefaler et minimumsnivå, gjerne en web-portal som viser etablerte traseer og angir kontaktinformasjon. «Den som anmoder om tilgang henvises videre til tilbyder eller til andre etablerte løsninger.» Telenor mener at ordningen bør finansieres av staten, eventuelt en kombinasjon av betaling fra statlige, kommunale og private brukere og at det settes en pris per henvendelse. Telenor mener også at den beskrevne løsningen trolig vil bli veldig dyr. Videre uttaler selskapet at «[D]ersom øvrige ledninger i grunnen skal omfattes, bør det være to atskilte systemer; ett for infrastruktur i offentlig eie og ett for kommersiell eie».

Telenor er også opptatt av de sikkerhetsmessige begrensinger til å gi ut informasjon. Fra et samfunnssikkerhetsmessig perspektiv er det avgjørende at en eventuell sentral løsning legges på et minimumsnivå.

Telenor mener forøvrig at det vil være en fordel dersom søknader om tillatelser til anleggsarbeid i forbindelse med etablering av høyhastighetsnett kan sendes/gjøres tilgjengelig gjennom den foreslåtte web-portalen. Dette vil kunne forenkle saksbehandlingen og gjøre oppfølging enklere.

KS Bedrift er positiv til lovforslagets formål og uttaler at etablering og organisering av sentral informasjonstjeneste bør ta utgangspunkt i dagens «best practise» fra de ulike «graveklubber» og samarbeidsløsninger som allerede finnes. Videre bør sentral informasjonstjeneste inngå i eller kobles sammen med et system for tilgang til informasjon om ledninger i grunnen.

Abelia er opptatt av at det må gjøres omfattende sikkerhetsvurderinger før innføring av en sentral informasjonstjeneste.

Energi Norge støtter innføring av sentral informasjonstjeneste. Organisasjonen skriver at den vanskelig kan se for seg at avleveringen av informasjon skal baseres på frivillighet og støtter således den lovpålagte avleveringsplikten. Organisasjon skriver videre at det er «[.] viktig at det tas nødvendig hensyn til at informasjonsgrunnlaget har varierende kvalitet, slik at nettselskapene ikke påføres ansvar for feil og mangler ved informasjonsgrunnlaget».

Energi Norge mener også at de aller fleste informasjonselementene i en sentral informasjonstjeneste også vil inngå i et system for tilgang til informasjon om ledninger i grunnen, og mener at det vil være hensiktsmessig å etablere et felles system for både sentral informasjonstjeneste og system for tilgang om ledninger i grunnen.

Energi Norge skriver også at den (de) tekniske løsningene for tjenesten må designes slik at de kan konkurranseutsettes, det vil si at løsningen blir leverandøruavhengig.

Ved uthenting av opplysninger fra den sentrale informasjonstjeneste må det, etter Energi Norges oppfatning, framgå at informasjon kan være/er unntatt offentlighet, jf. nettselskapenes plikter når det gjelder beredskapsforskriftens § 6-2.

Energi Norge viser til at departementet i høringsnotatet har angitt at det kan være aktuelt å gi kommunene oppgaven som tjenesteleverandør til den sentrale informasjonstjenesten. Energi Norge peker i denne forbindelse på at kommunene også vil være nettoperatør etter loven, da de er eiere av fysisk infrastruktur som master, gatelys, kummer (VA), rør (avløpsrør) og så videre, samt er vegeier, grunneier og reguleringsmyndighet. Energi Norge skriver at organisasjonens erfaring er at mange kommuner «sliter» med å holde de ulike rollene adskilt og mener at det ikke kan være aktuelt å gi kommunene oppgaven som sentral informasjonstjeneste.

Energi Norge peker også på at den sentrale informasjonstjenesten blant annet skal gi opplysninger om «søknads- og tillatelsesprosedyrer», men at det ikke framgår av lovforslaget hvordan den sentrale informasjonstjenesten skal få tilgang til disse opplysningene. Organisasjonen peker videre på at det heller ikke framgår av forslaget at nettoperatørene (eller kommuner for byggesøknader) har noen plikt til å opplyse om sine prosedyrer for behandling av søknader etter lovforslagets §§ 7, 8, 9, 10 og 11, verken utad eller til den sentrale informasjonstjenesten. Det finnes heller ingen standard prosedyrer for dette som alle aktører/kommuner kan benytte. Energi Norge spør om nettoperatøren eksempelvis har plikt til å opprette web-kontaktpunkt (nettside/mailadresse og lignende) for henvendelser/søknader etter § § 7-11.

Samtidig er det presisert at søknads- og tillatelsesprosedyrer gjelder ved utbygging av høyhastighetsnett. Energi Norge stiller spørsmål ved om dette betyr at det vil kunne være andre søknads- og tillatelsesprosedyrer for strømkabler i bakken, som ikke inngår i den sentrale informasjonstjenesten, og til hvordan koordinering og samordning da skal skje.

Vegforum for byer og tettsteder (VBT) mener at det er hensiktsmessig at ledningsinformasjon blir knyttet til eksisterende kartinformasjon, og at oppgaven legges til Statens kartverk.

Statens vegvesen (SVV) støtter forslaget i høringen om etablering av en sentral informasjonstjeneste der også eksisterende anlegg registreres. SVV mener det er naturlig å legge en slik tjeneste til Statens kartverk som allerede koordinerer geodatavirksomheten i Norge. SVV viser til at ledningseier i kommuner, statsetater og hos private aktører allerede samarbeider med Statens kartverk om oppdatering av felles kartdatabase (FKB), der det også inngår noe data om kabler og ledninger. En sentral informasjonstjeneste for kabler og ledninger, plassert hos Statens kartverk, vil etter SVVs oppfatning kunne bygge videre på eksisterende samarbeid. SVV skriver videre at data i sentral informasjonstjeneste må være tilgjengelige med standardiserte datamodeller, basert på SOSI-standardiseringsarbeidet for geografisk informasjon, uavhengig av hvem som er ledningseier.

SVV peker videre på at infrastruktur for nasjonal kritisk kommunikasjon er unntatt offentlighet og mener at loven må utformes slik at denne infrastrukturen ikke blir for enkel å kartlegge, noe som i en eskalert sikkerhetspolitisk situasjon vil kunne utnyttes til for eksempel å utføre sabotasje.

Norsk Vann støtter et forslag om en sentral løsning. Organisasjonen skriver at det er viktig at krav til informasjonssikkerhet og konfidensialitet ivaretas, og at utforming av bestemmelser om sentral informasjonstjeneste med videre koordineres med det arbeidet som skjer for å bedre dokumentasjon og forvaltning av ledningsdata i henhold til annet lovverk som plan- og bygningsloven, veglova og geodataloven.

Lyse Fiber mener at intensjonen med sentral informasjonstjeneste er god, men peker på at å utforme og vedlikeholde en slik tjeneste er en krevende og kontinuerlig oppgave, både for dem som er ansvarlig for tjenesten og dem som skal gi fra seg informasjon. Lyse fiber mener at markedet vil finne gode løsninger selv, men at dersom det skal etableres en slik tjeneste bør man begynne med at offentlige organer deler informasjon. Hvis omfanget blir noe større enn dette, anbefaler Lyse fiber at departementet også vurderer «å inkludere reguleringsplaner for ny utbygging av industriområder og boligfelt i tjenesten, for eksempel informasjon om åpne grøfter.»

Nkom er enig i at en sentral løsning for informasjonstjenesten er bedre enn en desentralisert løsning på kommunenivå. Nkom er videre enig i at det er hensiktsmessig å legge sentral informasjonstjeneste til et eksisterende offentlig organ. Nkom støtter at sentral informasjonstjeneste inngår i, eller koples sammen med, et system for tilgang til informasjon om ledninger i grunnen. Dette vil gi enda bedra samordning og kunne medføre reduserte kostnader ved framføring av alle typer infrastruktur.

Nkom peker videre på at sikkerheten til den sentrale informasjonstjenesten i liten grad belyses i høringsnotatet. Nkom mener at siden den sentrale informasjonstjenesten vil inneholde mye og detaljert informasjon om fysisk infrastruktur, vil den totale mengden informasjon i tjenesten samlet sett kunne være sensitiv. Dette innebærer at tilgangen til informasjonen må sikres på forsvarlig måte, og at det settes begrensninger på omfanget av informasjon som kan hentes ut. Nkom skriver i denne forbindelse at det bør framgå i lovteksten at utpekt virksomhet, eller den som utfører oppgavene på vegne av virksomheten, må sørge for at informasjonssikkerheten ivaretas på en forsvarlig måte.

Videre uttaler Nkom at det er uklart om den sentrale informasjonstjenesten vil ha tilgang til informasjon som ellers er omfattet av unntaksbestemmelsen § 12. Dersom dette er tilfelle, vil det øke sensitiviteten til informasjonen hos den sentrale informasjonstjenesten ytterligere. Nkom ber i denne forbindelse departementet om å vurdere om det er hensiktsmessig å åpne opp for at sentral informasjonstjeneste skal ha tilgang til informasjon som ellers er underlagt begrensning, jf. § 12, slik forslaget legger opp til, eller om unntak fra informasjonsplikten i § 12 også skal omfatte § 21.

DNK viser til at utkastet til lov åpner for unntak fra informasjonsplikten om Nødnett i § 12 og § 21. Direktoratet viser til at Nødnett er viktig for beredskapen i Norge og mener at av sikkerhetsmessige årsaker bør informasjon om Nødnett ikke gjøres tilgjengelig i en sentral informasjonstjeneste.

Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap (DSB) støtter i all hovedsak lovutkastet, og mener det er et viktig tiltak for videre digitalisering av samfunnet. DSB påpeker at det kan være fornuftig å legge inn forbehold knyttet til infrastrukturens kritikalitet. Direktoratet støtter prinsippet om informasjonsplikt og åpenhet, men mener det bør gjøres unntak for informasjon om infrastruktur som av sikkerhetsmessige årsaker ikke bør deles.

9.3 Departementets vurdering

Flere av høringsinstansene har uttrykt at de er imot etablering av sentralt informasjonstjeneste. Da det ikke er tvilsomt at det foreligger en nasjonal plikt til å etablere en slik tjeneste, ser departementet ingen grunn til å drøfte nærmere om hvorvidt en slik tjeneste skal etableres eller ikke. Det følger direkte av direktivets artikkel 10 nummer 4 at det skal utpekes ett eller flere kompetente organer på nasjonalt, regionalt eller lokalt nivå, som skal kunne utføre oppgavene knyttet til en sentral informasjonstjeneste. Etter artikkel 6, nummer 3 i direktivet framgår det videre at medlemstatene skal sikre at et sett av minimumsinformasjon om planlagte og pågående bygg- og anleggsprosjekter gjøres tilgjengelig via den sentrale informasjonstjenesten. Direktivet setter også krav til at den sentrale informasjonstjenesten skal gi informasjon om søknads- og tillatelsesprosedyrer for bygge- og anleggsarbeider ved utbygging av høyhastighetsnett, jf. artikkel 7 nummer 1 i direktivet.

Det framgår dessuten av artikkel 4, nummer 2 at medlemslandene kan pålegge offentlige virksomheter å tilgjengeliggjøre informasjon som disse har om fysisk infrastruktur til nettoperatører tilgjengelig via den sentrale informasjonstjenesten.

I fortalen punkt 20 til direktivet uttales det:

«For å planlegge utbyggingen av høyhastighetsnett for elektronisk kommunikasjon effektivt og sikre en mest mulig effektiv bruk av den eksisterende infrastrukturen som egner seg til å bygge ut elektroniske kommunikasjonsnett, bør foretak som tilbyr eller har tillatelse til å tilby offentlige kommunikasjonsnett, kunne få tilgang til minsteopplysninger om den fysiske infrastrukturen som finnes innenfor utbyggingsområdet. Disse minsteopplysningene bør gjøre det mulig å vurdere mulighetene for å bruke eksisterende infrastruktur i et bestemt område, samt å begrense skadene på eksisterende infrastruktur. Med hensyn til antallet berørte parter og for å gjøre det lettere å få tilgang til disse opplysningene, også på tvers av sektorer og landegrenser, bør opplysningene gjøres tilgjengelig på et felles informasjonssted. Dette felles informasjonsstedet bør gi tilgang til de minsteopplysningene som allerede er tilgjengelig i elektronisk format, med forbehold for begrensninger av hensyn til nettsikkerheten og -integriteten, særlig for kritisk infrastruktur, eller for å sikre berettigede drifts- og forretningshemmeligheter.»

Oppsummert blir spørsmålet altså ikke om det skal etablere en sentral informasjonstjeneste, men hvordan tjenesten skal organiseres, og om den bør inneholde andre funksjoner enn minimumskravene direktivet foreskriver.

Arbeidslivsorganisasjonene NHO, LO, Virke, Spekter, Abelia, i tillegg til Geomatikkbedriftene og Geomatikk, mener at det ikke bør etableres offentlige tjenester når det allerede finnes private løsninger som fungerer godt. Disse høringsinstansene, i tillegg til KS Bedrift, argumenterer også for at det ikke bør lages offentlige løsninger som vil ødelegge for privatutviklede løsninger, og at innholdet og kostnadene ved en slik eventuell offentlig etablering bør holdes på et minimum.

Når det gjelder spørsmålet om tjenesten bør bygges på private løsninger, ser departementet at de private løsningene som eksisterer i dag trolig kunne ha ivaretatt flere funksjoner til en sentral informasjonstjeneste, dersom disse tjenestene ble videreutviklet eller bygget ut. Her nevnes blant annet kravet om at tjenesten(e) skal kunne dekke hele landet som er et krav ingen av de private tjenestene oppfyller i dag.

Departementet ser også at de private tjenesteleverandørene kan tilby høy grad av kompetanse og erfaring, spesielt når det gjelder å tilby posisjonsinformasjon og påvisningskompetanse i forbindelse med for eksempel gravearbeid, men også når det gjelder informasjonselementer som en sentral informasjonstjeneste kan eller skal inneholde.

Departementet vil likevel understreke at det per i dag ikke finnes noen aktører eller tjenester, hverken private eller offentlige, som oppfyller direktivets krav til sentral informasjonstjeneste. Departementet er videre av den oppfatning at direktivets krav uansett vil måtte reguleres i lov og/eller forskrift for å sikre at kravet til enhver tid er oppfylt. Hensynet til blant annet sikkerhetsspørsmål tilsier dessuten, slik departementet ser det, at en slik tjeneste bør være under offentlig kontroll. En sentral informasjonstjeneste etter artikkel 10 må ha kompetanse til å kunne nekte å gi tilgang til informasjon for å forhindre at sikkerhet og integritet i nettet kompromitteres eller utsettes for sikkerhetsrisiko. Det kan også oppstå spørsmål om nasjonal sikkerhet, ivaretakelse av kommunikasjonsvernet i elektronisk kommunikasjon, eller iverksettelse og oppfølgning av tiltak for å forhindre at drifts- og forretningshemmeligheter fra de berørte partene kommer på avveie. Denne type avgjørelser vil i praksis ha karakter av forvaltningsavgjørelser som kan ha betydning for den enkeltes rettigheter. Samlet sett har departementet derfor kommet til at tjenesten bør underlegges et forvaltningsorgans kontroll. Dette er likevel, etter departementets vurdering, ikke til hinder for at utførelsen av tjenesten settes ut til en eller flere eksterne tjenesteleverandører. Vi peker i denne forbindelse på at det er på denne måten innføring av sentral informasjonstjeneste er gjennomført i Finland. I vurderingen av om det utpekte offentlige forvaltningsorganet skal utføre oppgaven selv eller benytte eksterne tjenesteleverandører, skal hensynet til allerede eksisterende tjenester i markedet vurderes.

Departementet har også vurdert muligheten for å legge tjenesten på kommunalt nivå. En slik ordning vil nok til en viss grad kunne understøttes av lokalkunnskap om infrastrukturen, fordi kommunene har størst geografisk nærhet til gravearbeidene og god oversikt over kommunalt regelverk på området. Svakheten med en slik løsning er faren for at det utvikler seg ulik praksis mellom kommunene, noe som samlet sett kan vanskeliggjøre en effektiv utbygging av høyhastighetsnett. I likhet med NSM mener departementet at en desentralisert tjeneste også kan gjøre det vanskeligere å få oversikt over hvilken informasjon som frigis fra den enkelte tjenesteleverandør eller kommune. I tillegg taler det forhold at kommunene selv er nettoperatører i henhold til den foreslåtte loven, for en sentralisert løsning hvor tilgang for ulike nettoperatører kan sikres på en ikke-diskriminerende måte, jf. Energi Norges høringssvar. I fortalen punkt 20 til direktivet uttales det at minimumsinformasjon bør gjøres tilgjengelig via et enkelt informasjonspunkt, sett hen til antallet involverte interessenter, og for bedre å kunne legge til rette for tilgang til informasjonen på tvers av sektorer og grenser.

Departementet har på denne bakgrunn kommet til at en sentralisert løsning best vil ivareta formålet med direktivet, og opprettholder derfor forslaget om en sentralisert og offentlig løsning.

I høringsnotatet framgikk det at departementet vurderte det slik at den sentrale informasjonstjenesten kunne tenkes lagt til eksisterende offentlige organer som Nkom eller Statens kartverk. Enkelte høringsinstanser, som SVV og VBT, har pekt på Kartverket som den naturlige etat for å ivareta oppgaven, mens andre har pekt på Nkom. Etter departementets syn er det i denne sammenheng naturlig å se den organisatoriske plasseringen av den sentrale informasjonstjenesten i sammenheng med hvem som har tilsynsfunksjonen etter loven. Departementet foreslår Nkom som både tilsynsmyndighet og tvisteløsningsorgan. Dette er forøvrig den samme løsningen som er valgt i Danmark, Sverige og Finland, som alle har valgt å legge den sentrale informasjonstjenesten til tilsvarende nasjonalt tilsynsorgan som Nkom. Departementet registrerer også at flertallet av høringsinstansene anbefaler at den sentrale informasjonstjenesten legges til Nkom. På denne bakgrunn har departementet kommet til at den sentrale informasjonstjenesten bør legges til Nkom.

I denne vurderingen er det også tatt hensyn til hvilket innhold den sentrale informasjonstjenesten bør ha. Kartverket uttaler i sitt høringssvar at det allerede i dag finnes flere offentlig tilgjengelige registre som helt eller delvis inneholder opplysninger om slike objekter, men det gjelder i liten grad for objekter som ligger under bakken. Departementet er enig i denne observasjonen. Det finnes en rekke, både private og offentlige, tjenester og registre med oversikt over forskjellig type infrastruktur som hver for seg kan være egnet til utbygging av høyhastighetsnett. Ingen av disse tjenestene eller registrene dekker imidlertid formålet til den sentrale informasjonstjenesten i direktivet i sin helhet.

Direktivet er et minimumsdirektiv, noe som innebærer at medlemsstatene står fritt til å vedta mer omfattende regler enn dem som følger av direktivet. Når det gjelder den sentrale informasjonstjenesten, framgår det av direktivet, artikkel 4, nummer 2, at medlemsstatene kan legge til rette for at opplysninger om eksisterende infrastruktur gjøres tilgjengelig via den sentrale informasjonstjenesten. Det er altså ikke et krav at slik informasjon skal framgå, men det er en mulighet som medlemslandene kan velge å innlemme i tjenesten. I høringsnotatet foreslo departementet på denne bakgrunn bestemmelser som legger til rette for tilgang til informasjon om eksisterende fysisk infrastruktur gjennom den sentrale informasjonstjenesten. Denne delen av forslaget skilte seg fra den øvrige delen hvor departementet la til grunn minimumsløsningene for direktivet. Departementet vurderte i denne sammenheng også å undersøke om det kunne være hensiktsmessig å se denne tjenesten i sammenheng med eventuell etablering av et ledningseierregister i Norge, jf. Ledningseierregisteret (LER) i Danmark og Ledningskollen i Sverige, det vil si et sentralt register.

Departementet har merket seg at blant annet Kartverket anbefaler at det undersøkes om en sentral informasjonstjeneste etter bredbåndsutbyggingsloven kan samordnes med et eventuelt ledningseierregister og nasjonalt register over luftfartshindre. Departementet har også merket seg stor motstand mot større og mer kostnadskrevende systemer enn strengt nødvendig etter direktivet fra det store flertallet av høringsinstansene – også tilbydere av elektronisk kommunikasjon. Det framgår også av direktivets fortale og direktivets forarbeider at det ikke har vært meningen å pålegge medlemslandene nye og ytterligere kartleggingsforpliktelser med hensyn til hvilke fysiske infrastrukturer som finnes. Basert på ovennevnte forhold har departementet kommet til at tiden ikke framstår som moden til å foreslå at etablering av sentral informasjonstjeneste etter bredbåndsutbyggingsloven skal kobles sammen med et eventuelt sentralt ledningseierregister i Norge. Samtidig mener departementet at dette ikke er til hinder for at det legges til rette for at den sentrale informasjonstjenesten gir en viss oversikt over eksisterende infrastruktur, i tillegg til oversikt over pågående og planlagte bygge- og anleggsarbeider og søknads- og tillatelsesprosedyrer. Departementet opprettholder derfor forslaget om en noe mer omfattende løsning enn bredbåndutbyggingsdirektivet legger opp til, men understreker samtidig at dette må realiseres på en måte som ikke påfører store administrative byrder på nettoperatører.

Departementet viser til høringssvar fra NTE og forslaget om å inkludere reguleringsplaner i sentral informasjonstjeneste. Departementets vurdering er at dette er noe som kan vurderes nærmere i forbindelse med den konkrete utformingen av tjenesten, men utelukker ikke at dette kan være aktuelt. Informasjon om «åpne grøfter» skal i prinsippet være tilgjengelig i tjenesten, jf. forslag til § 21, annet ledd.

Departementet har videre vurdert NVEs høringsinnspill og merket seg forslaget om en komité. Departementet ser ikke bort fra at dette kan bli aktuelt, men ser det ikke som hensiktsmessig at dette nedfelles i loven. Dette er noe som kan vurderes nærmere i forbindelse med den konkrete utformingen av den sentrale informasjonstjenesten.

Når det gjelder PSTs bekymring for at detaljerte opplysninger om eksisterende infrastruktur skal bli et etterretningsmål, peker departementet på at det foreløpig ikke legges opp til å samle detaljerte opplysninger om eksisterende infrastruktur på ett sted. Departementet legger opp til at det kun skal finnes opplysninger på et overordnet nivå i den sentrale informasjonstjenesten, jf. forslag til § 20, første ledd, og merknaden til denne.

Departementet har merket seg Telenors anbefaling om et minimumsnivå for tjenesten. Departementets forslag om en såkalt «utvidet minimumsløsning», jf. omtale nedenfor, er i tråd med dette. Når det gjelder informasjon om søknads- og tillatelsesprosedyrer følger det av forslaget at disse skal inngå i tjenesten, men departementet ser det foreløpig ikke som praktisk gjennomførbart at et felles søknadssystem for alle kommuner inngår i løsningen.

Departementet er enig med Norsk Vann i at utformingen av sentral informasjonstjeneste bør koordineres med arbeidet for å bedre dokumentasjon og forvaltning av ledningsdata i henhold til annet lovverk. Departementet viser til at det ved lov 21. juni 2017 nr. 97 ble tatt inn en ny bestemmelse § 2-3 i plan- og bygningsloven med krav om at eiere av infrastruktur i grunnen, sjø og vassdrag skal dokumentere opplysninger om plasseringen av og egenskaper ved infrastrukturen, slik at den kan lokaliseres på en effektiv og sikker måte. Bestemmelsen er ikke trådt i kraft i påvente av at det blir fastsatt nærmere regler i forskrift. Departementet har sendt forslag til slike regler på høring med høringsfrist 3. januar 2020. Primo 2019 publiserte Kartverket en teknisk standard for stedfesting av ledninger og andre anlegg i grunnen, sjø og vassdrag. Bestemmelsen § 2-3 i plan- og bygningsloven setter ikke krav om et felles ledningseierregister (LER). Departementet drøftet spørsmålet, men konkluderte blant annet med at valg av modell for ledningseierregisteret med fordel kunne ses i sammenheng med det videre arbeidet med bredbåndsutbyggingsloven, jf. Prop. 110 L (2016–2017) side 24.

Departementet er enig med Energi Norge i at nettoperatører som leverer ut opplysninger etter beste evne ikke skal påføres ansvar for eventuelle feil og mangler i informasjonen. Departementet er videre enig med Energi Norge i at løsningen i prinsippet bør kunne konkurranseutsettes, men dette vil vurderes nærmere i forbindelse med den konkrete utformingen av tjenesten. Departementet viser til Energi Norges innspill om at det bør kunne framgå at den informasjon som hentes ut fra tjenesten kan være/er unntatt offentlighet, jf. nettselskapenes plikter etter Beredskapsforskriften § 6-2. Etter departementets oppfatning bør det kunne legges til rette for dette. Når det gjelder Energi Norges kommentarer til at den sentrale informasjonstjenesten skal gi opplysninger om søknads- og tillatelsesprosedyrer og påpekning av at det ikke framgår hvordan den sentrale informasjonstjenesten skal få tilgang til disse opplysningene, er det departementets vurdering at det ikke er behov for å lovfeste at den sentrale informasjonstjenesten skal ha tilgang til slik informasjon. Informasjon om søknads- og tillatelsesprosedyrer er offentlig informasjon, jf. blant annet offentleglova. Når det gjelder prosedyrer for behandling av anmodninger om tilgang til informasjon, er det etter departementets vurdering ikke behov for å lovfeste dette. Dersom det oppstår behov for standardisering av slik tilgang, vil dette trolig kunne løses gjennom frivillig samarbeid. Departementet mener for øvrig at det ikke følger av lovutkastet at nettoperatør har plikt til å opprette web-kontaktpunkt for henvendelser, men at for større nettoperatører kan dette være en hensiktsmessig løsning. Som Energi Norge peker på, er det kun krav om at det skal finnes informasjon om søknads- og tillatelsesprosedyrer for etablering av høyhastighetsnett i den sentrale informasjonstjenesten. Departementet kan likevel ikke se at denne avgrensningen skal være til hinder for koordinering og samordning av for eksempel gravearbeider.

Departementet har merket seg Nkoms kommentarer vedrørende sikkerheten til sentral informasjonstjeneste og forslaget om at det bør framgå i lovteksten at utpekt virksomhet må ivareta informasjonssikkerheten. Departementet har justert forslag til § 20 i tråd med dette. Departementet viser også til at Nkom uttaler at det er uklart om den sentrale informasjonstjenesten skal ha tilgang til informasjon som er omfattet av unntaksbestemmelsen i § 12. Departementet er enig i dette og har derfor justert forslaget til § 12. Departementet foreslår at unntakene i § 12 også skal omfatte § 21.

Departementet viser til DNKs kommentar om at opplysninger om Nødnett ikke bør være tilgjengelige i den sentrale informasjonstjenesten. Etter departementets oppfatning må dette vurderes nærmere av Nkom ut fra de kriterier som er satt for å gi unntak i § 12.

Departementet har på bakgrunn av det opprinnelige forslaget, jf. høringsnotatet, og de innkomne høringssvarene, kommet til at det framstår som mest hensiktsmessig å foreslå en implementering av den sentrale informasjonstjenesten som innebærer at Nkom får denne oppgaven. Det foreslås videre at den sentrale informasjonstjenesten skal legge til rette for utveksling av opplysninger om planlagte- og pågående bygge- og anleggsarbeider, jf. forslag til § 11, søknads- og tillatelsesprosedyrer for bygge- og anleggsarbeider ved utbygging av høyhastighetsnett samt eksisterende infrastruktur på et overordnet nivå. Departementet har innhentet en ekstern utredning av konsulentselskapet Nexia (nå: Analysys Mason), «Bredbåndsutbyggingsloven – løsninger, kostnader og finansiering av informasjonstjeneste, tilsyn og tvisteløsning» se nærmere omtale i kapittel 14, om blant annet løsning for sentral informasjonstjeneste som følge av implementering av bredbåndsutbyggingsdirektivet i Norge. I utredningen vurderes ulike alternative innretninger av sentral informasjonstjeneste. Ett av alternativene er en såkalt «utvidet minimumsløsning» som skal legge til rette for at bredbåndsutbyggere via den sentrale informasjonstjenesten skal få en liste med kontaktinformasjon til nettoperatører i et definert geografisk interesseområde, for eventuelt å anmode om samordning av bygge- og anleggsarbeider og/eller tilgang til eksisterende infrastruktur i dette geografiske interesseområdet. I det aktuelle alternativet skal nettoperatør kunne markere polygoner eller kilometerruter på et kart eller laste opp filer med tilsvarende geografiske data. Bredbåndsutbyggere vil kunne definere sine interesseområder som utgangspunkt for søk i den sentrale informasjonstjenesten på tilsvarende måte. Departementet anser at en slik «utvidet minimumsløsning» kan innebære en hensiktsmessig avveining mellom nytte for bredbåndsutbyggere som følge av tjenesten og den ekstra byrde nettoperatører blir pålagt gjennom plikt til å rapportere informasjon til tjenesten. Tjenesten bør kunne utvides over tid dersom dette anses som formålstjenlig. Tjenesten bør i prinsippet kunne integreres med allerede eksisterende eller nye løsninger slik at utbyggere ikke nødvendigvis behøver å forholde seg til flere systemer. Departementet mener at den detaljerte tekniske og organisatoriske utformingen av sentral informasjonstjeneste bør overlates til Nasjonal kommunikasjonsmyndighet.