10 Økonomiske og administrative konsekvenser

En statspart skal innen to år etter ratifikasjon utarbeide en rapport til komiteen for tvungne forsvinninger om gjennomføring av konvensjonen, jf. konvensjonens artikkel 29. I motsetning til hva som er tilfellet for de fleste av de øvrige konvensjonsorganene på menneskerettsområdet, inneholder konvensjonen ingen bestemmelse om regelmessig rapportering om gjennomføringen av konvensjonen til komiteen. Komiteen kan imidlertid be statene om ytterligere opplysninger. Etter artikkel 30 kan komiteen for tvungne forsvinninger videre innlede hasteprosedyrer mot en statspart basert på henvendelser fra personer med berettiget interesse om at det bør søkes etter en forsvunnet person. Det må kunne legges til grunn at det er lite sannsynlig at denne type prosedyre vil bli innledet mot Norge, og skulle det skje, vil det være tale om svært få saker. Det merarbeid ovenstående vil medføre, vil dekkes innenfor eksisterende budsjettrammer.

Konvensjonens artikkel 15 pålegger statspartene å gi hverandre gjensidig bistand med sikte på å hjelpe ofre for tvungen forsvinning og med å ettersøke, lokalisere og løslate forsvunne personer og, dersom disse er døde, med å åpne graven, identifisere vedkommende og returnere levningene. Norges Røde Kors uttaler bl.a. at norske myndigheter etter bestemmelsen har en positiv plikt til å bistå andre som kan oppfylle konvensjonens forpliktelser, og at norske myndigheter således vil ha en plikt til å støtte oppsporingsarbeidet til bl.a. frivillige organisasjoner hvis ikke norske myndigheter selv utfører dette arbeidet. Departementet vil på denne bakgrunn understreke at konvensjonens artikkel 15 bare gir statspartene en plikt til å samarbeide med hverandre, og at det ikke av bestemmelsen kan utledes noen plikt til å yte økonomisk støtte til frivillige organisasjoner.

Oslos statsadvokatembeter etterlyser en vurdering av om konvensjonens artikkel 24 nr. 4 og nr. 5 om rett til erstatning for ofre for tvungen forsvinning vil medføre økonomiske konsekvenser for Norge. Til dette vil departementet bemerke at tvungen forsvinning er en alvorlig forbrytelse begått i forståelse med staten, som det legges til grunn at ikke forekommer i Norge. Konvensjonens artikkel 24 fjerde og femte ledd skulle derfor i utgangspunktet ikke medfører økonomiske konsekvenser for Norge. Det er videre lagt til grunn at bestemmelsen ikke pålegger Norge plikt til å innføre nye erstatningsordninger, men at ofre for tvungen forsvinning allerede i dag vil kunne kreve erstatning med grunnlag i gjeldende rett (se nærmere under kapittel 5 ovenfor).

Når det gjelder etterforskning og strafforfølgning av tvungen forsvinning, viste departementet i høringsnotatet til at det er grunn til å tro at et straffebud om tvungen forsvinning vil bli lite brukt. Dessuten er det vanskelig å tenke seg handlinger som omfattes av forslaget til nytt straffebud, som ikke allerede er straffbare etter gjeldende rett. Høringsinstansene som har uttalt seg om spørsmålet, er enige med departementet i at ratifikasjon av konvensjonen og vedtak av straffebud om tvungen forsvinning neppe vil ha økonomiske eller administrative konsekvenser av betydning for så vidt gjelder etterforskning og strafforfølgning av denne type handlinger begått i Norge. Både Riksadvokaten, Kripos og Oslos Statsadvokatembeter har imidlertid pekt på at i den grad det skulle bli aktuelt å etterforske denne type handlinger av noe omfang begått i utlandet med sikte på iretteføring i Norge, vil det være ressurskrevende.

Oslo statsadvokatembeter har også etterlyst en vurdering av økonomiske konsekvenser av konvensjonens artikkel 25 nr. 2. De uttaler:

«Konvensjonens art. 25 (2) flg. forplikter en stat til å treffe nødvendige tiltak for å ettersøke og identifisere barn som har vært utsatt for tvungen forsvinning eller hvis mor, far eller verge har vært utsatt for dette. I hvilken grad dette vil omfatte aktivitet fra norske myndigheter, formentlig i utlandet, er ikke nærmere estimert. Dersom slike undersøkelser skal foretas av norsk politi og påtalemyndighet, bør eventuelle økonomiske konsekvenser utredes.»

Departementet bemerker mer generelt til ovenstående at det kan være vanskelig på forhånd å estimere fullt ut de økonomiske konsekvensene av å ratifisere konvensjonen og innføre straffebud om tvungen forsvinning. Det legges imidlertid til grunn at kostnadene i utgangspunktet kan dekkes innenfor gjeldende budsjettrammer og ikke vil være av en slik størrelse at det i seg selv bør medføre at Norge ikke ratifiserer konvensjonen eller vedtar straffebud om tvungen forsvinning.