2 International Convention for the Protection of All Persons from Enforced Disappearance

Preamble

The States Parties to this Convention,

Considering the obligation of States under the Charter of the United Nations to promote universal respect for, and observance of, human rights and fundamental freedoms,

Having regard to the Universal Declaration of Human Rights,

Recalling the International Covenant on Economic, Social and Cultural Rights, the International Covenant on Civil and Political Rights and the other relevant international instruments in the fields of human rights, humanitarian law and international criminal law,

Also recalling the Declaration on the Protection of All Persons from Enforced Disappearance adopted by the General Assembly of the United Nations in its resolution 47/133 of 18 December 1992,

Aware of the extreme seriousness of enforced disappearance, which constitutes a crime and, in certain circumstances defined in international law, a crime against humanity,

Determined to prevent enforced disappearances and to combat impunity for the crime of enforced disappearance,

Considering the right of any person not to be subjected to enforced disappearance, the right of victims to justice and to reparation,

Affirming the right of any victim to know the truth about the circumstances of an enforced disappearance and the fate of the disappeared person, and the right to freedom to seek, receive and impart information to this end,

Have agreed on the following articles:

Part I

Article 1

• 1. No one shall be subjected to enforced disappearance.

• 2. No exceptional circumstances whatsoever, whether a state of war or a threat of war, internal political instability or any other public emergency, may be invoked as a justification for enforced disappearance.

Article 2

For the purposes of this Convention, “enforced disappearance” is considered to be the arrest, detention, abduction or any other form of deprivation of liberty by agents of the State or by persons or groups of persons acting with the authorization, support or acquiescence of the State, followed by a refusal to acknowledge the deprivation of liberty or by concealment of the fate or whereabouts of the disappeared person, which place such a person outside the protection of the law.

Article 3

Each State Party shall take appropriate measures to investigate acts defined in article 2 committed by persons or groups of persons acting without the authorization, support or acquiescence of the State and to bring those responsible to justice.

Article 4

Each State Party shall take the necessary measures to ensure that enforced disappearance constitutes an offence under its criminal law.

Article 5

The widespread or systematic practice of enforced disappearance constitutes a crime against humanity as defined in applicable international law and shall attract the consequences provided for under such applicable international law.

Article 6

• 1. Each State Party shall take the necessary measures to hold criminally responsible at least:

  • (a) Any person who commits, orders, solicits or induces the commission of, attempts to commit, is an accomplice to or participates in an enforced disappearance;

  • (b) A superior who:

    • (i) Knew, or consciously disregarded information which clearly indicated, that subordinates under his or her effective authority and control were committing or about to commit a crime of enforced disappearance;

    • (ii) Exercised effective responsibility for and control over activities which were concerned with the crime of enforced disappearance; and

    • (iii) Failed to take all necessary and reasonable measures within his or her power to prevent or repress the commission of an enforced disappearance or to submit the matter to the competent authorities for investigation and prosecution;

  • (c) Subparagraph (b) above is without prejudice to the higher standards of responsibility applicable under relevant international law to a military commander or to a person effectively acting as a military commander.

• 2. No order or instruction from any public authority, civilian, military or other, may be invoked to justify an offence of enforced disappearance.

Article 7

• 1. Each State Party shall make the offence of enforced disappearance punishable by appropriate penalties which take into account its extreme seriousness.

• 2. Each State Party may establish:

  • (a) Mitigating circumstances, in particular for persons who, having been implicated in the commission of an enforced disappearance, effectively contribute to bringing the disappeared person forward alive or make it possible to clarify cases of enforced disappearance or to identify the perpetrators of an enforced disappearance;

  • (b) Without prejudice to other criminal procedures, aggravating circumstances, in particular in the event of the death of the disappeared person or the commission of an enforced disappearance in respect of pregnant women, minors, persons with disabilities or other particularly vulnerable persons.

Article 8

Without prejudice to article 5,

• 1. A State Party which applies a statute of limitations in respect of enforced disappearance shall take the necessary measures to ensure that the term of limitation for criminal proceedings:

  • (a) Is of long duration and is proportionate to the extreme seriousness of this offence;

  • (b) Commences from the moment when the offence of enforced disappearance ceases, taking into account its continuous nature.

• 2. Each State Party shall guarantee the right of victims of enforced disappearance to an effective remedy during the term of limitation.

Article 9

• 1. Each State Party shall take the necessary measures to establish its competence to exercise jurisdiction over the offence of enforced disappearance:

  • (a) When the offence is committed in any territory under its jurisdiction or on board a ship or aircraft registered in that State;

  • (b) When the alleged offender is one of its nationals;

  • (c) When the disappeared person is one of its nationals and the State Party considers it appropriate.

• 2. Each State Party shall likewise take such measures as may be necessary to establish its competence to exercise jurisdiction over the offence of enforced disappearance when the alleged offender is present in any territory under its jurisdiction, unless it extradites or surrenders him or her to another State in accordance with its international obligations or surrenders him or her to an international criminal tribunal whose jurisdiction it has recognized.

• 3. This Convention does not exclude any additional criminal jurisdiction exercised in accordance with national law.

Article 10

• 1. Upon being satisfied, after an examination of the information available to it, that the circumstances so warrant, any State Party in whose territory a person suspected of having committed an offence of enforced disappearance is present shall take him or her into custody or take such other legal measures as are necessary to ensure his or her presence. The custody and other legal measures shall be as provided for in the law of that State Party but may be maintained only for such time as is necessary to ensure the person’s presence at criminal, surrender or extradition proceedings.

• 2. A State Party which has taken the measures referred to in paragraph 1 of this article shall immediately carry out a preliminary inquiry or investigations to establish the facts. It shall notify the States Parties referred to in article 9, paragraph 1, of the measures it has taken in pursuance of paragraph 1 of this article, including detention and the circumstances warranting detention, and of the findings of its preliminary inquiry or its investigations, indicating whether it intends to exercise its jurisdiction.

• 3. Any person in custody pursuant to paragraph 1 of this article may communicate immediately with the nearest appropriate representative of the State of which he or she is a national, or, if he or she is a stateless person, with the representative of the State where he or she usually resides.

Article 11

• 1. The State Party in the territory under whose jurisdiction a person alleged to have committed an offence of enforced disappearance is found shall, if it does not extradite that person or surrender him or her to another State in accordance with its international obligations or surrender him or her to an international criminal tribunal whose jurisdiction it has recognized, submit the case to its competent authorities for the purpose of prosecution.

• 2. These authorities shall take their decision in the same manner as in the case of any ordinary offence of a serious nature under the law of that State Party. In the cases referred to in article 9, paragraph 2, the standards of evidence required for prosecution and conviction shall in no way be less stringent than those which apply in the cases referred to in article 9, paragraph 1.

• 3. Any person against whom proceedings are brought in connection with an offence of enforced disappearance shall be guaranteed fair treatment at all stages of the proceedings. Any person tried for an offence of enforced disappearance shall benefit from a fair trial before a competent, independent and impartial court or tribunal established by law.

Article 12

• 1. Each State Party shall ensure that any individual who alleges that a person has been subjected to enforced disappearance has the right to report the facts to the competent authorities, which shall examine the allegation promptly and impartially and, where necessary, undertake without delay a thorough and impartial investigation. Appropriate steps shall be taken, where necessary, to ensure that the complainant, witnesses, relatives of the disappeared person and their defence counsel, as well as persons participating in the investigation, are protected against all ill-treatment or intimidation as a consequence of the complaint or any evidence given.

• 2. Where there are reasonable grounds for believing that a person has been subjected to enforced disappearance, the authorities referred to in paragraph 1 of this article shall undertake an investigation, even if there has been no formal complaint.

• 3. Each State Party shall ensure that the authorities referred to in paragraph 1 of this article:

  • (a) Have the necessary powers and resources to conduct the investigation effectively, including access to the documentation and other information relevant to their investigation;

  • (b) Have access, if necessary with the prior authorization of a judicial authority, which shall rule promptly on the matter, to any place of detention or any other place where there are reasonable grounds to believe that the disappeared person may be present.

• 4. Each State Party shall take the necessary measures to prevent and sanction acts that hinder the conduct of an investigation. It shall ensure in particular that persons suspected of having committed an offence of enforced disappearance are not in a position to influence the progress of an investigation by means of pressure or acts of intimidation or reprisal aimed at the complainant, witnesses, relatives of the disappeared person or their defence counsel, or at persons participating in the investigation.

Article 13

• 1. For the purposes of extradition between States Parties, the offence of enforced disappearance shall not be regarded as a political offence or as an offence connected with a political offence or as an offence inspired by political motives. Accordingly, a request for extradition based on such an offence may not be refused on these grounds alone.

• 2. The offence of enforced disappearance shall be deemed to be included as an extraditable offence in any extradition treaty existing between States Parties before the entry into force of this Convention.

• 3. States Parties undertake to include the offence of enforced disappearance as an extraditable offence in any extradition treaty subsequently to be concluded between them.

• 4. If a State Party which makes extradition conditional on the existence of a treaty receives a request for extradition from another State Party with which it has no extradition treaty, it may consider this Convention as the necessary legal basis for extradition in respect of the offence of enforced disappearance.

• 5. States Parties which do not make extradition conditional on the existence of a treaty shall recognize the offence of enforced disappearance as an extraditable offence between themselves.

• 6. Extradition shall, in all cases, be subject to the conditions provided for by the law of the requested State Party or by applicable extradition treaties, including, in particular, conditions relating to the minimum penalty requirement for extradition and the grounds upon which the requested State Party may refuse extradition or make it subject to certain conditions.

• 7. Nothing in this Convention shall be interpreted as imposing an obligation to extradite if the requested State Party has substantial grounds for believing that the request has been made for the purpose of prosecuting or punishing a person on account of that person’s sex, race, religion, nationality, ethnic origin, political opinions or membership of a particular social group, or that compliance with the request would cause harm to that person for any one of these reasons.

Article 14

• 1. States Parties shall afford one another the greatest measure of mutual legal assistance in connection with criminal proceedings brought in respect of an offence of enforced disappearance, including the supply of all evidence at their disposal that is necessary for the proceedings.

• 2. Such mutual legal assistance shall be subject to the conditions provided for by the domestic law of the requested State Party or by applicable treaties on mutual legal assistance, including, in particular, the conditions in relation to the grounds upon which the requested State Party may refuse to grant mutual legal assistance or may make it subject to conditions.

Article 15

States Parties shall cooperate with each other and shall afford one another the greatest measure of mutual assistance with a view to assisting victims of enforced disappearance, and in searching for, locating and releasing disappeared persons and, in the event of death, in exhuming and identifying them and returning their remains.

Article 16

• 1. No State Party shall expel, return (“refouler”), surrender or extradite a person to another State where there are substantial grounds for believing that he or she would be in danger of being subjected to enforced disappearance.

• 2. For the purpose of determining whether there are such grounds, the competent authorities shall take into account all relevant considerations, including, where applicable, the existence in the State concerned of a consistent pattern of gross, flagrant or mass violations of human rights or of serious violations of international humanitarian law.

Article 17

• 1. No one shall be held in secret detention.

• 2. Without prejudice to other international obligations of the State Party with regard to the deprivation of liberty, each State Party shall, in its legislation:

  • (a) Establish the conditions under which orders of deprivation of liberty may be given;

  • (b) Indicate those authorities authorized to order the deprivation of liberty;

  • (c) Guarantee that any person deprived of liberty shall be held solely in officially recognized and supervised places of deprivation of liberty;

  • (d) Guarantee that any person deprived of liberty shall be authorized to communicate with and be visited by his or her family, counsel or any other person of his or her choice, subject only to the conditions established by law, or, if he or she is a foreigner, to communicate with his or her consular authorities, in accordance with applicable international law;

  • (e) Guarantee access by the competent and legally authorized authorities and institutions to the places where persons are deprived of liberty, if necessary with prior authorization from a judicial authority;

  • (f) Guarantee that any person deprived of liberty or, in the case of a suspected enforced disappearance, since the person deprived of liberty is not able to exercise this right, any persons with a legitimate interest, such as relatives of the person deprived of liberty, their representatives or their counsel, shall, in all circumstances, be entitled to take proceedings before a court, in order that the court may decide without delay on the lawfulness of the deprivation of liberty and order the person’s release if such deprivation of liberty is not lawful.

• 3. Each State Party shall assure the compilation and maintenance of one or more up-to-date official registers and/or records of persons deprived of liberty, which shall be made promptly available, upon request, to any judicial or other competent authority or institution authorized for that purpose by the law of the State Party concerned or any relevant international legal instrument to which the State concerned is a party. The information contained therein shall include, as a minimum:

  • (a) The identity of the person deprived of liberty;

  • (b) The date, time and place where the person was deprived of liberty and the identity of the authority that deprived the person of liberty;

  • (c) The authority that ordered the deprivation of liberty and the grounds for the deprivation of liberty;

  • (d) The authority responsible for supervising the deprivation of liberty;

  • (e) The place of deprivation of liberty, the date and time of admission to the place of deprivation of liberty and the authority responsible for the place of deprivation of liberty;

  • (f) Elements relating to the state of health of the person deprived of liberty;

  • (g) In the event of death during the deprivation of liberty, the circumstances and cause of death and the destination of the remains;

  • (h) The date and time of release or transfer to another place of detention, the destination and the authority responsible for the transfer.

Article 18

• 1. Subject to articles 19 and 20, each State Party shall guarantee to any person with a legitimate interest in this information, such as relatives of the person deprived of liberty, their representatives or their counsel, access to at least the following information:

  • (a) The authority that ordered the deprivation of liberty;

  • (b) The date, time and place where the person was deprived of liberty and admitted to the place of deprivation of liberty;

  • (c) The authority responsible for supervising the deprivation of liberty;

  • (d) The whereabouts of the person deprived of liberty, including, in the event of a transfer to another place of deprivation of liberty, the destination and the authority responsible for the transfer;

  • (e) The date, time and place of release;

  • (f) Elements relating to the state of health of the person deprived of liberty;

  • (g) In the event of death during the deprivation of liberty, the circumstances and cause of death and the destination of the remains.

• 2. Appropriate measures shall be taken, where necessary, to protect the persons referred to in paragraph 1 of this article, as well as persons participating in the investigation, from any ill-treatment, intimidation or sanction as a result of the search for information concerning a person deprived of liberty.

Article 19

• 1. Personal information, including medical and genetic data, which is collected and/or transmitted within the framework of the search for a disappeared person shall not be used or made available for purposes other than the search for the disappeared person. This is without prejudice to the use of such information in criminal proceedings relating to an offence of enforced disappearance or the exercise of the right to obtain reparation.

• 2. The collection, processing, use and storage of personal information, including medical and genetic data, shall not infringe or have the effect of infringing the human rights, fundamental freedoms or human dignity of an individual.

Article 20

• 1. Only where a person is under the protection of the law and the deprivation of liberty is subject to judicial control may the right to information referred to in article 18 be restricted, on an exceptional basis, where strictly necessary and where provided for by law, and if the transmission of the information would adversely affect the privacy or safety of the person, hinder a criminal investigation, or for other equivalent reasons in accordance with the law, and in conformity with applicable international law and with the objectives of this Convention. In no case shall there be restrictions on the right to information referred to in article 18 that could constitute conduct defined in article 2 or be in violation of article 17, paragraph 1.

• 2. Without prejudice to consideration of the lawfulness of the deprivation of a person’s liberty, States Parties shall guarantee to the persons referred to in article 18, paragraph 1, the right to a prompt and effective judicial remedy as a means of obtaining without delay the information referred to in article 18, paragraph 1. This right to a remedy may not be suspended or restricted in any circumstances.

Article 21

Each State Party shall take the necessary measures to ensure that persons deprived of liberty are released in a manner permitting reliable verification that they have actually been released. Each State Party shall also take the necessary measures to assure the physical integrity of such persons and their ability to exercise fully their rights at the time of release, without prejudice to any obligations to which such persons may be subject under national law.

Article 22

Without prejudice to article 6, each State Party shall take the necessary measures to prevent and impose sanctions for the following conduct:

• (a) Delaying or obstructing the remedies referred to in article 17, paragraph 2 (f), and article 20, paragraph 2;

• (b) Failure to record the deprivation of liberty of any person, or the recording of any information which the official responsible for the official register knew or should have known to be inaccurate;

• (c) Refusal to provide information on the deprivation of liberty of a person, or the provision of inaccurate information, even though the legal requirements for providing such information have been met.

Article 23

• 1. Each State Party shall ensure that the training of law enforcement personnel, civil or military, medical personnel, public officials and other persons who may be involved in the custody or treatment of any person deprived of liberty includes the necessary education and information regarding the relevant provisions of this Convention, in order to:

  • (a) Prevent the involvement of such officials in enforced disappearances;

  • (b) Emphasize the importance of prevention and investigations in relation to enforced disappearances;

  • (c) Ensure that the urgent need to resolve cases of enforced disappearance is recognized.

• 2. Each State Party shall ensure that orders or instructions prescribing, authorizing or encouraging enforced disappearance are prohibited. Each State Party shall guarantee that a person who refuses to obey such an order will not be punished.

• 3. Each State Party shall take the necessary measures to ensure that the persons referred to in paragraph 1 of this article who have reason to believe that an enforced disappearance has occurred or is planned report the matter to their superiors and, where necessary, to the appropriate authorities or bodies vested with powers of review or remedy.

Article 24

• 1. For the purposes of this Convention, “victim” means the disappeared person and any individual who has suffered harm as the direct result of an enforced disappearance.

• 2. Each victim has the right to know the truth regarding the circumstances of the enforced disappearance, the progress and results of the investigation and the fate of the disappeared person. Each State Party shall take appropriate measures in this regard.

• 3. Each State Party shall take all appropriate measures to search for, locate and release disappeared persons and, in the event of death, to locate, respect and return their remains.

• 4. Each State Party shall ensure in its legal system that the victims of enforced disappearance have the right to obtain reparation and prompt, fair and adequate compensation.

• 5. The right to obtain reparation referred to in paragraph 4 of this article covers material and moral damages and, where appropriate, other forms of reparation such as:

  • (a) Restitution;

  • (b) Rehabilitation;

  • (c) Satisfaction, including restoration of dignity and reputation;

  • (d) Guarantees of non-repetition.

• 6. Without prejudice to the obligation to continue the investigation until the fate of the disappeared person has been clarified, each State Party shall take the appropriate steps with regard to the legal situation of disappeared persons whose fate has not been clarified and that of their relatives, in fields such as social welfare, financial matters, family law and property rights.

• 7. Each State Party shall guarantee the right to form and participate freely in organizations and associations concerned with attempting to establish the circumstances of enforced disappearances and the fate of disappeared persons, and to assist victims of enforced disappearance.

Article 25

• 1. Each State Party shall take the necessary measures to prevent and punish under its criminal law:

  • (a) The wrongful removal of children who are subjected to enforced disappearance, children whose father, mother or legal guardian is subjected to enforced disappearance or children born during the captivity of a mother subjected to enforced disappearance;

  • (b) The falsification, concealment or destruction of documents attesting to the true identity of the children referred to in subparagraph (a) above.

• 2. Each State Party shall take the necessary measures to search for and identify the children referred to in paragraph 1 (a) of this article and to return them to their families of origin, in accordance with legal procedures and applicable international agreements.

• 3. States Parties shall assist one another in searching for, identifying and locating the children referred to in paragraph 1 (a) of this article.

• 4. Given the need to protect the best interests of the children referred to in paragraph 1 (a) of this article and their right to preserve, or to have reestablished, their identity, including their nationality, name and family relations as recognized by law, States Parties which recognize a system of adoption or other form of placement of children shall have legal procedures in place to review the adoption or placement procedure, and, where appropriate, to annul any adoption or placement of children that originated in an enforced disappearance.

• 5. In all cases, and in particular in all matters relating to this article, the best interests of the child shall be a primary consideration, and a child who is capable of forming his or her own views shall have the right to express those views freely, the views of the child being given due weight in accordance with the age and maturity of the child.

Part II

Article 26

• 1. A Committee on Enforced Disappearances (hereinafter referred to as “the Committee”) shall be established to carry out the functions provided for under this Convention. The Committee shall consist of ten experts of high moral character and recognized competence in the field of human rights, who shall serve in their personal capacity and be independent and impartial. The members of the Committee shall be elected by the States Parties according to equitable geographical distribution. Due account shall be taken of the usefulness of the participation in the work of the Committee of persons having relevant legal experience and of balanced gender representation.

• 2. The members of the Committee shall be elected by secret ballot from a list of persons nominated by States Parties from among their nationals, at biennial meetings of the States Parties convened by the Secretary-General of the United Nations for this purpose. At those meetings, for which two thirds of the States Parties shall constitute a quorum, the persons elected to the Committee shall be those who obtain the largest number of votes and an absolute majority of the votes of the representatives of States Parties present and voting.

• 3. The initial election shall be held no later than six months after the date of entry into force of this Convention. Four months before the date of each election, the Secretary-General of the United Nations shall address a letter to the States Parties inviting them to submit nominations within three months. The Secretary-General shall prepare a list in alphabetical order of all persons thus nominated, indicating the State Party which nominated each candidate, and shall submit this list to all States Parties.

• 4. The members of the Committee shall be elected for a term of four years. They shall be eligible for re-election once. However, the term of five of the members elected at the first election shall expire at the end of two years; immediately after the first election, the names of these five members shall be chosen by lot by the chairman of the meeting referred to in paragraph 2 of this article.

• 5. If a member of the Committee dies or resigns or for any other reason can no longer perform his or her Committee duties, the State Party which nominated him or her shall, in accordance with the criteria set out in paragraph 1 of this article, appoint another candidate from among its nationals to serve out his or her term, subject to the approval of the majority of the States Parties. Such approval shall be considered to have been obtained unless half or more of the States Parties respond negatively within six weeks of having been informed by the Secretary-General of the United Nations of the proposed appointment.

• 6. The Committee shall establish its own rules of procedure.

• 7. The Secretary-General of the United Nations shall provide the Committee with the necessary means, staff and facilities for the effective performance of its functions. The Secretary-General of the United Nations shall convene the initial meeting of the Committee.

• 8. The members of the Committee shall be entitled to the facilities, privileges and immunities of experts on mission for the United Nations, as laid down in the relevant sections of the Convention on the Privileges and Immunities of the United Nations.

• 9. Each State Party shall cooperate with the Committee and assist its members in the fulfilment of their mandate, to the extent of the Committee’s functions that the State Party has accepted.

Article 27

A Conference of the States Parties will take place at the earliest four years and at the latest six years following the entry into force of this Convention to evaluate the functioning of the Committee and to decide, in accordance with the procedure described in article 44, paragraph 2, whether it is appropriate to transfer to another body – without excluding any possibility – the monitoring of this Convention, in accordance with the functions defined in articles 28 to 36.

Article 28

• 1. In the framework of the competencies granted by this Convention, the Committee shall cooperate with all relevant organs, offices and specialized agencies and funds of the United Nations, with the treaty bodies instituted by international instruments, with the special procedures of the United Nations and with the relevant regional intergovernmental organizations or bodies, as well as with all relevant State institutions, agencies or offices working towards the protection of all persons against enforced disappearances.

• 2. As it discharges its mandate, the Committee shall consult other treaty bodies instituted by relevant international human rights instruments, in particular the Human Rights Committee instituted by the International Covenant on Civil and Political Rights, with a view to ensuring the consistency of their respective observations and recommendations.

Article 29

• 1. Each State Party shall submit to the Committee, through the Secretary-General of the United Nations, a report on the measures taken to give effect to its obligations under this Convention, within two years after the entry into force of this Convention for the State Party concerned.

• 2. The Secretary-General of the United Nations shall make this report available to all States Parties.

• 3. Each report shall be considered by the Committee, which shall issue such comments, observations or recommendations as it may deem appropriate. The comments, observations or recommendations shall be communicated to the State Party concerned, which may respond to them, on its own initiative or at the request of the Committee.

• 4. The Committee may also request States Parties to provide additional information on the implementation of this Convention.

Article 30

• 1. A request that a disappeared person should be sought and found may be submitted to the Committee, as a matter of urgency, by relatives of the disappeared person or their legal representatives, their counsel or any person authorized by them, as well as by any other person having a legitimate interest.

• 2. If the Committee considers that a request for urgent action submitted in pursuance of paragraph 1 of this article:

  • (a) Is not manifestly unfounded;

  • (b) Does not constitute an abuse of the right of submission of such requests;

  • (c) Has already been duly presented to the competent bodies of the State Party concerned, such as those authorized to undertake investigations, where such a possibility exists;

  • (d) Is not incompatible with the provisions of this Convention; and

  • (e) The same matter is not being examined under another procedure of international investigation or settlement of the same nature;

  it shall request the State Party concerned to provide it with information on the situation of the persons sought, within a time limit set by the Committee.

• 3. In the light of the information provided by the State Party concerned in accordance with paragraph 2 of this article, the Committee may transmit recommendations to the State Party, including a request that the State Party should take all the necessary measures, including interim measures, to locate and protect the person concerned in accordance with this Convention and to inform the Committee, within a specified period of time, of measures taken, taking into account the urgency of the situation. The Committee shall inform the person submitting the urgent action request of its recommendations and of the information provided to it by the State as it becomes available.

• 4. The Committee shall continue its efforts to work with the State Party concerned for as long as the fate of the person sought remains unresolved. The person presenting the request shall be kept informed.

Article 31

• 1. A State Party may at the time of ratification of this Convention or at any time afterwards declare that it recognizes the competence of the Committee to receive and consider communications from or on behalf of individuals subject to its jurisdiction claiming to be victims of a violation by this State Party of provisions of this Convention. The Committee shall not admit any communication concerning a State Party which has not made such a declaration.

• 2. The Committee shall consider a communication inadmissible where:

  • (a) The communication is anonymous;

  • (b) The communication constitutes an abuse of the right of submission of such communications or is incompatible with the provisions of this Convention;

  • (c) The same matter is being examined under another procedure of international investigation or settlement of the same nature; or where

  • (d) All effective available domestic remedies have not been exhausted. This rule shall not apply where the application of the remedies is unreasonably prolonged.

• 3. If the Committee considers that the communication meets the requirements set out in paragraph 2 of this article, it shall transmit the communication to the State Party concerned, requesting it to provide observations and comments within a time limit set by the Committee.

• 4. At any time after the receipt of a communication and before a determination on the merits has been reached, the Committee may transmit to the State Party concerned for its urgent consideration a request that the State Party will take such interim measures as may be necessary to avoid possible irreparable damage to the victims of the alleged violation. Where the Committee exercises its discretion, this does not imply a determination on admissibility or on the merits of the communication.

• 5. The Committee shall hold closed meetings when examining communications under the present article. It shall inform the author of a communication of the responses provided by the State Party concerned. When the Committee decides to finalize the procedure, it shall communicate its views to the State Party and to the author of the communication.

Article 32

A State Party to this Convention may at any time declare that it recognizes the competence of the Committee to receive and consider communications in which a State Party claims that another State Party is not fulfilling its obligations under this Convention. The Committee shall not receive communications concerning a State Party which has not made such a declaration, nor communications from a State Party which has not made such a declaration.

Article 33

• 1. If the Committee receives reliable information indicating that a State Party is seriously violating the provisions of this Convention, it may, after consultation with the State Party concerned, request one or more of its members to undertake a visit and report back to it without delay.

• 2. The Committee shall notify the State Party concerned, in writing, of its intention to organize a visit, indicating the composition of the delegation and the purpose of the visit. The State Party shall answer the Committee within a reasonable time.

• 3. Upon a substantiated request by the State Party, the Committee may decide to postpone or cancel its visit.

• 4. If the State Party agrees to the visit, the Committee and the State Party concerned shall work together to define the modalities of the visit and the State Party shall provide the Committee with all the facilities needed for the successful completion of the visit.

• 5. Following its visit, the Committee shall communicate to the State Party concerned its observations and recommendations.

Article 34

If the Committee receives information which appears to it to contain wellfounded indications that enforced disappearance is being practised on a widespread or systematic basis in the territory under the jurisdiction of a State Party, it may, after seeking from the State Party concerned all relevant information on the situation, urgently bring the matter to the attention of the General Assembly of the United Nations, through the Secretary-General of the United Nations.

Article 35

• 1. The Committee shall have competence solely in respect of enforced disappearances which commenced after the entry into force of this Convention.

• 2. If a State becomes a party to this Convention after its entry into force, the obligations of that State vis-à-vis the Committee shall relate only to enforced disappearances which commenced after the entry into force of this Convention for the State concerned.

Article 36

• 1. The Committee shall submit an annual report on its activities under this Convention to the States Parties and to the General Assembly of the United Nations.

• 2. Before an observation on a State Party is published in the annual report, the State Party concerned shall be informed in advance and shall be given reasonable time to answer. This State Party may request the publication of its comments or observations in the report.

Part III

Article 37

Nothing in this Convention shall affect any provisions which are more conducive to the protection of all persons from enforced disappearance and which may be contained in:

• (a) The law of a State Party;

• (b) International law in force for that State.

Article 38

• 1. This Convention is open for signature by all Member States of the United Nations.

• 2. This Convention is subject to ratification by all Member States of the United Nations. Instruments of ratification shall be deposited with the Secretary-General of the United Nations.

• 3. This Convention is open to accession by all Member States of the United Nations. Accession shall be effected by the deposit of an instrument of accession with the Secretary-General.

Article 39

• 1. This Convention shall enter into force on the thirtieth day after the date of deposit with the Secretary-General of the United Nations of the twentieth instrument of ratification or accession.

• 2. For each State ratifying or acceding to this Convention after the deposit of the twentieth instrument of ratification or accession, this Convention shall enter into force on the thirtieth day after the date of the deposit of that State’s instrument of ratification or accession.

Article 40

The Secretary-General of the United Nations shall notify all States Members of the United Nations and all States which have signed or acceded to this Convention of the following:

• (a) Signatures, ratifications and accessions under article 38;

• (b) The date of entry into force of this Convention under article 39.

Article 41

The provisions of this Convention shall apply to all parts of federal States without any limitations or exceptions.

Article 42

• 1. Any dispute between two or more States Parties concerning the interpretation or application of this Convention which cannot be settled through negotiation or by the procedures expressly provided for in this Convention shall, at the request of one of them, be submitted to arbitration. If within six months from the date of the request for arbitration the Parties are unable to agree on the organization of the arbitration, any one of those Parties may refer the dispute to the International Court of Justice by request in conformity with the Statute of the Court.

• 2. A State may, at the time of signature or ratification of this Convention or accession thereto, declare that it does not consider itself bound by paragraph 1 of this article. The other States Parties shall not be bound by paragraph 1 of this article with respect to any State Party having made such a declaration.

• 3. Any State Party having made a declaration in accordance with the provisions of paragraph 2 of this article may at any time withdraw this declaration by notification to the Secretary-General of the United Nations.

Article 43

This Convention is without prejudice to the provisions of international humanitarian law, including the obligations of the High Contracting Parties to the four Geneva Conventions of 12 August 1949 and the two Additional Protocols thereto of 8 June 1977, or to the opportunity available to any State Party to authorize the International Committee of the Red Cross to visit places of detention in situations not covered by international humanitarian law.

Article 44

• 1. Any State Party to this Convention may propose an amendment and file it with the Secretary-General of the United Nations. The Secretary-General shall thereupon communicate the proposed amendment to the States Parties to this Convention with a request that they indicate whether they favour a conference of States Parties for the purpose of considering and voting upon the proposal. In the event that within four months from the date of such communication at least one third of the States Parties favour such a conference, the Secretary-General shall convene the conference under the auspices of the United Nations.

• 2. Any amendment adopted by a majority of two thirds of the States Parties present and voting at the conference shall be submitted by the Secretary-General of the United Nations to all the States Parties for acceptance.

• 3. An amendment adopted in accordance with paragraph 1 of this article shall enter into force when two thirds of the States Parties to this Convention have accepted it in accordance with their respective constitutional processes.

• 4. When amendments enter into force, they shall be binding on those States Parties which have accepted them, other States Parties still being bound by the provisions of this Convention and any earlier amendment which they have accepted.

Article 45

• 1. This Convention, of which the Arabic, Chinese, English, French, Russian and Spanish texts are equally authentic, shall be deposited with the Secretary-General of the United Nations.

• 2. The Secretary-General of the United Nations shall transmit certified copies of this Convention to all States referred to in article 38.

Internasjonal konvensjon om beskyttelse mot tvungen forsvinning

Innledning

De stater som er part i denne konvensjon,

som tar i betraktning statenes forpliktelse etter De forente nasjoners pakt til å fremme allmenn respekt for og overholdelse av menneskerettighetene og de grunnleggende friheter,

som viser til Verdenserklæringen om menneskerettighetene,

som minner om den internasjonale konvensjon om økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter, den internasjonale konvensjon om sivile og politiske rettigheter og andre relevante internasjonale instrumenter på områdene menneskerettigheter, humanitærrett og internasjonal strafferett,

som også minner om erklæringen om beskyttelse mot tvungen forsvinning, vedtatt av De forente nasjoners generalforsamling i resolusjon 47/133 av 18. desember 1992,

som er oppmerksom på at tvungen forsvinning er ytterst alvorlig og en forbrytelse og, under visse omstendigheter definert i folkeretten, også en forbrytelse mot menneskeheten,

som er fast bestemt på å hindre tvungne forsvinninger og å bekjempe straffrihet for forbrytelsen tvungen forsvinning,

som tar i betraktning den rett enhver har til ikke å utsettes for tvungen forsvinning, og den rett ofrene har til rettferd og til erstatning,

som bekrefter den rett ethvert offer har til å få vite sannheten om omstendighetene rundt en tvungen forsvinning og den forsvunne personens skjebne, og retten til fritt å søke, motta og dele opplysninger for dette formål,

er enige om følgende artikler:

Del I

Artikkel 1

• 1. Ingen skal utsettes for tvungen forsvinning.

• 2. Overhodet ingen ekstraordinære omstendigheter, det være seg krig eller trussel om krig, indre politisk ustabilitet eller andre offentlige krisesituasjoner, kan påberopes for å rettferdiggjøre tvungen forsvinning.

Artikkel 2

I denne konvensjon menes med «tvungen forsvinning»: pågripelse, fengsling, bortføring og enhver annen form for frihetsberøvelse begått av personer som handler på vegne av staten, eller av personer eller grupper av personer som handler med tillatelse, støtte eller stilltiende samtykke fra staten, og der frihetsberøvelsen nektes vedgått eller det forties hva som er skjedd med den forsvunne personen, eller hvor vedkommende befinner seg, slik at han eller hun unndras fra lovens beskyttelse.

Artikkel 3

Hver statspart skal treffe hensiktsmessige tiltak for å etterforske handlinger definert i artikkel 2 og begått av personer eller grupper av personer som handler uten tillatelse, støtte eller stilltiende samtykke fra staten, og for å stille de ansvarlige for retten.

Artikkel 4

Hver statspart skal treffe nødvendige tiltak for å sikre at tvungen forsvinning er et straffbart forhold i henhold til statens straffelovgivning.

Artikkel 5

En utstrakt eller systematisk praksis med tvungen forsvinning er en forbrytelse mot menneskeheten slik dette er definert i gjeldende folkerett, og skal få de følgene som er fastsatt i slik gjeldende folkerett.

Artikkel 6

• 1. Hver statspart skal treffe nødvendige tiltak for å holde strafferettslig ansvarlig minst

  • a) enhver som begår eller beordrer, som oppfordrer eller tilskynder andre til å begå, som forsøker å begå, medvirker til eller deltar i en tvungen forsvinning,

  • b) en overordnet

    • i) som hadde kjennskap til eller bevisst overså opplysninger som tydelig indikerte at underordnede under hans eller hennes faktiske myndighet og kontroll begikk eller var i ferd med å begå forbrytelsen tvungen forsvinning,

    • ii) som hadde faktisk ansvar for og kontroll over aktiviteter som angikk forbrytelsen tvungen forsvinning, og

    • iii) som unnlot å treffe alle nødvendige og rimelige tiltak som var innenfor hans eller hennes myndighet, for å hindre eller stanse gjennomføringen av en tvungen forsvinning, eller for å forelegge saken for de kompetente myndigheter med henblikk på etterforskning og påtale.

  • c) Bokstav b) ovenfor berører ikke de strengere ansvarsnormene som i henhold til relevant folkerett gjelder for en militær leder eller en person som faktisk opptrer som militær leder.

• 2. Ingen ordre eller instruks fra en offentlig myndighet, det være seg sivil, militær eller annen, kan påberopes for å rettferdiggjøre det straffbare forholdet tvungen forsvinning.

Artikkel 7

• 1. Hver statspart skal fastsette passende strafferammer for det straffbare forholdet tvungen forsvinning som tar hensyn til at forholdet er svært alvorlig.

• 2. Hver statspart kan fastsette

  • a) formildende omstendigheter, særlig for personer som, etter å ha vært innblandet i gjennomføringen av en tvungen forsvinning, faktisk bidrar til at den forsvunne personen kommer til rette i live, eller gjør det mulig å oppklare saker om tvungen forsvinning eller å identifisere gjerningspersonene bak en tvungen forsvinning,

  • b) skjerpende omstendigheter, med forbehold for andre straffeprosesser, særlig dersom den forsvunne personen dør eller de som utsettes for en tvungen forsvinning, er gravide kvinner, mindreårige, personer med nedsatt funksjonsevne eller andre særlig sårbare personer.

Artikkel 8

Uten at det berører artikkel 5

• 1. skal en statspart som anvender foreldelsesregler for tvungen forsvinning, treffe nødvendige tiltak for å sikre at foreldelsesfristen for straffeforfølgning

  • a) er lang og står i forhold til at dette er et ytterst alvorlig straffbart forhold,

  • b) løper fra det øyeblikk det straffbare forholdet tvungen forsvinning opphører, der det tas hensyn til forholdets vedvarende art,

• 2. Hver statspart skal garantere den rett et offer for tvungen forsvinning har til et effektivt rettsmiddel fram til foreldelsesfristen utløper.

Artikkel 9

• 1. Hver statspart skal treffe nødvendige tiltak for å skaffe seg myndighet til å utøve jurisdiksjon over det straffbare forholdet tvungen forsvinning

  • a) når det straffbare forholdet begås på et territorium som er underlagt dens jurisdiksjon eller om bord på et skip eller et luftfartøy som er registrert i staten,

  • b) når den antatte gjerningspersonen er en borger av staten,

  • c) når den forsvunne personen er en borger av staten og statsparten anser det som hensiktsmessig.

• 2. Hver statspart skal likeledes treffe de tiltak som måtte være nødvendig for å skaffe seg myndighet til å utøve jurisdiksjon over det straffbare forholdet tvungen forsvinning når den antatte gjerningspersonen befinner seg på et territorium som er underlagt dens jurisdiksjon, med mindre statsparten utleverer eller overleverer vedkommende til en annen stat i samsvar med sine internasjonale forpliktelser eller overleverer vedkommende til en internasjonal straffedomstol hvis jurisdiksjon staten har anerkjent.

• 3. Denne konvensjon utelukker ikke annen strafferettslig jurisdiksjon som utøves i samsvar med nasjonal rett.

Artikkel 10

• 1. Etter å ha vurdert alle tilgjengelige opplysninger og forsikret seg om at forholdene tilsier det, skal den statspart på hvis territorium en person som er mistenkt for det straffbare forholdet tvungen forsvinning, befinner seg, ta ham eller henne i varetekt eller treffe andre rettslige tiltak som er nødvendig for å sikre hans eller hennes tilstedeværelse. Varetekt og andre rettslige tiltak skal skje i samsvar med vedkommende statsparts lovgivning, men kan opprettholdes bare så lenge det er nødvendig for å sikre personens tilstedeværelse under straffe-, overleverings- eller utleveringsprosessen.

• 2. En statspart som har truffet tiltak som nevnt i nr. 1 i denne artikkel, skal umiddelbart gjennomføre en forundersøkelse eller etterforskning for å fastslå de faktiske forhold. Den skal underrette statspartene nevnt i artikkel 9 nr. 1 om tiltak den har truffet i henhold til nr. 1 i denne artikkel, herunder frihetsberøvelse og hvilke forhold som tilsa frihetsberøvelsen, og om resultatene av forundersøkelsen eller etterforskningen, og skal angi om den har til hensikt å utøve sin jurisdiksjon.

• 3. Enhver person som er tatt i varetekt i henhold til nr. 1 i denne artikkel, kan umiddelbart sette seg i forbindelse med nærmeste rette representant for staten han eller hun er borger av, eller, dersom han eller hun er statsløs, med representanten for staten der han eller hun til vanlig er bosatt.

Artikkel 11

• 1. Den statspart som har jurisdiksjon over territoriet der en person som antas å ha begått det straffbare forholdet tvungen forsvinning, blir funnet, skal, dersom den ikke utleverer vedkommende eller overleverer ham eller henne til en annen stat i samsvar med sine internasjonale forpliktelser, eller overleverer ham eller henne til en internasjonal straffedomstol hvis jurisdiksjon den har anerkjent, forelegge saken for sine kompetente myndigheter med sikte på rettslig forfølgning.

• 2. Disse myndighetene skal treffe sin beslutning på samme måte som ved ethvert ordinært straffbart forhold av alvorlig art i henhold til vedkommende statsparts lovgivning. I tilfellene nevnt i artikkel 9 nr. 2 skal de bevisstandardene som kreves for rettslig forfølgning og domfellelse på ingen måte være mindre strenge enn dem som gjelder i tilfellene nevnt i artikkel 9 nr. 1.

• 3. Enhver person som det reises sak mot i forbindelse med det straffbare forholdet tvungen forsvinning, skal sikres rettferdig behandling på alle trinn i prosessen. Enhver person som stilles for retten for det straffbare forholdet tvungen forsvinning, skal nyte godt av en rettferdig rettergang ved en kompetent, uavhengig og upartisk domstol eller særdomstol opprettet ved lov.

Artikkel 12

• 1. Hver statspart skal sikre at enhver enkeltperson som hevder at en person er blitt utsatt for tvungen forsvinning, har rett til å rapportere de faktiske forhold til de kompetente myndigheter, som skal undersøke påstanden raskt og upartisk, og når det er nødvendig, omgående iverksette en grundig og upartisk etterforskning. Om nødvendig skal det treffes hensiktsmessige tiltak for å sikre at klageren, vitner, slektninger av den forsvunne personen og deres forsvarere samt personer som deltar i etterforskningen, beskyttes mot enhver form for mishandling eller trusler som følge av klagen eller eventuelle fremlagte bevis.

• 2. Når det er rimelig grunn til å tro at en person er blitt utsatt for tvungen forsvinning, skal myndighetene nevnt i nr. 1 i denne artikkel iverksette etterforskning selv om det ikke er inngitt noen formell klage.

• 3. Hver statspart skal påse at myndighetene nevnt i nr. 1 i denne artikkel

  • a) har de nødvendige fullmakter og ressurser for å gjennomføre en effektiv etterforskning, herunder tilgang til dokumenter og andre opplysninger som har betydning for etterforskningen,

  • b) har tilgang til, om nødvendig med forhåndstillatelse fra en judisiell myndighet som raskt skal avsi kjennelse i saken, ethvert sted for frihetsberøvelse eller ethvert annet sted der det er rimelig grunn til å tro at den forsvunne personen kan befinne seg.

• 4. Hver statspart skal treffe nødvendige tiltak for å hindre og sanksjonere handlinger som er til hinder for at etterforskning kan gjennomføres. Den skal særlig påse at personer som er mistenkt for det straffbare forholdet tvungen forsvinning, ikke er i stand til å påvirke utviklingen i etterforskningen ved press, trusler eller represalier rettet mot klageren, vitner, slektninger av den forsvunne personen eller deres forsvarere, eller mot personer som deltar i etterforskningen.

Artikkel 13

• 1. Når det gjelder utlevering mellom statspartene, skal det straffbare forholdet tvungen forsvinning ikke anses som et politisk lovbrudd eller som et straffbart forhold som har tilknytning til et politisk lovbrudd eller som et straffbart forhold som er politisk motivert. En begjæring om utlevering basert på et slikt straffbart forhold kan derfor ikke avslås utelukkende på dette grunnlag.

• 2. Det straffbare forholdet tvungen forsvinning skal anses som et forhold som gir grunnlag for utlevering i henhold til utleveringsavtaler inngått mellom statspartene før denne konvensjon trådte i kraft.

• 3. Statspartene forplikter seg til å ta med det straffbare forholdet tvungen forsvinning som et forhold som gir grunnlag for utlevering, i enhver framtidig utleveringsavtale som inngås mellom dem.

• 4. Dersom en statspart som gjør utlevering betinget av at det foreligger en avtale, mottar en begjæring om utlevering fra en annen statspart som den ikke har utleveringsavtale med, kan den anse denne konvensjon som det nødvendige rettslige grunnlag for utlevering med hensyn til det straffbare forholdet tvungen forsvinning.

• 5. Statsparter som ikke gjør utlevering betinget av at det foreligger en avtale, skal seg imellom betrakte det straffbare forholdet tvungen forsvinning som et forhold som gir grunnlag for utlevering.

• 6. Utlevering skal, i alle tilfeller, skje i henhold til vilkår fastsatt i den anmodede statsparts lovgivning eller i gjeldende utleveringsavtaler, herunder særlig vilkår vedrørende krav om minstestraff for å kunne utlevere og på hvilket grunnlag den anmodede statspart kan nekte utlevering eller kreve at utleveringen skal skje på visse vilkår.

• 7. Ikke noe i denne konvensjon skal tolkes slik at det innebærer en forpliktelse til å utlevere dersom den anmodede statspart har skjellig grunn til å tro at begjæringen er framsatt for å straffeforfølge eller å straffe en person på grunn av hans eller hennes kjønn, rase, religion, nasjonalitet, etniske opprinnelse, politiske meninger eller tilhørighet til en bestemt sosial gruppe, eller at vedkommende av en av disse grunnene vil bli påført skade dersom begjæringen etterkommes.

Artikkel 14

• 1. Statspartene skal i størst mulig grad gi hverandre gjensidig rettslig bistand i forbindelse med straffesak for det straffbare forholdet tvungen forsvinning, herunder framlegge alle bevis som de har til rådighet, og som er nødvendig for saken.

• 2. Slik gjensidig rettslig bistand skal skje i henhold til vilkår fastsatt i den anmodede statsparts nasjonale lovgivning eller i gjeldende avtaler om gjensidig rettslig bistand, herunder særlig de gjeldende vilkår for at den anmodede stat kan nekte å yte gjensidig rettslig bistand eller kan bestemme at bistanden skal skje på visse vilkår.

Artikkel 15

Statspartene skal samarbeide med hverandre og skal i størst mulig grad gi hverandre gjensidig bistand med sikte på å hjelpe ofre for tvungen forsvinning, og med å ettersøke, lokalisere og løslate forsvunne personer og, dersom disse er døde, med å åpne graven, identifisere dem og returnere levningene.

Artikkel 16

• 1. Ingen statspart skal utvise, returnere («refouler»), overlevere eller utlevere en person til en annen stat dersom det er skjellig grunn til å tro at han eller hun vil stå i fare for å bli utsatt for tvungen forsvinning.

• 2. For å fastslå om det foreligger slike grunner, skal de kompetente myndigheter ta i betraktning alle relevante forhold, herunder om det i den aktuelle staten eventuelt finnes et vedvarende mønster av grove, åpenbare eller omfattende brudd på menneskerettighetene eller av alvorlige brudd på internasjonal humanitærrett.

Artikkel 17

• 1. Ingen skal i hemmelighet være berøvet friheten.

• 2. Uten at det berører statspartenes øvrige internasjonale forpliktelser når det gjelder frihetsberøvelse, skal hver statspart i sin lovgivning

  • a) fastsette på hvilke vilkår frihetsberøvelse kan beordres,

  • b) angi hvilke myndigheter som har fullmakt til å beordre frihetsberøvelse,

  • c) garantere at enhver som berøves friheten, skal holdes kun på offentlig anerkjente steder for frihetsberøvelse som er under offentlig tilsyn,

  • d) garantere at enhver som er berøvet friheten, skal ha adgang til å kommunisere med og få besøk av sin familie, advokat eller enhver annen person som han eller hun selv har valgt, og kun på vilkår fastsatt ved lov, eller dersom vedkommende er utlending, å stå i forbindelse med sine konsulære myndigheter, i samsvar med gjeldende folkerett,

  • e) garantere at kompetente og lovlig godkjente myndigheter og institusjoner har adgang til steder der personer er berøvet friheten, om nødvendig etter å ha innhentet tillatelse fra en judisiell myndighet,

  • f) garantere at enhver som er berøvet friheten, eller, når det er mistanke om en tvungen forsvinning, siden den frihetsberøvede selv ikke har mulighet til å benytte seg av denne retten, enhver som har en berettiget interesse, som slektninger av den frihetsberøvede, deres representanter eller advokater, under alle omstendigheter skal ha rett til å bringe saken inn for en domstol, slik at domstolen omgående kan avgjøre om frihetsberøvelsen er lovlig og beordre vedkommende løslatt dersom frihetsberøvelsen ikke er lovlig.

• 3. Hver statspart skal sørge for at det opprettes og vedlikeholdes ett eller flere ajourførte offentlige registre og/eller journaler over personer som er berøvet friheten, og disse skal på anmodning raskt gjøres tilgjengelig for enhver judisiell eller annen kompetent myndighet eller institusjon som er godkjent for dette formål i henhold til den berørte stats lovgivning eller relevante internasjonale rettslige instrumenter som den berørte stat er part i. Opplysningene i disse registrene eller journalene skal minst omfatte følgende:

  • a) identiteten til personen som er berøvet friheten,

  • b) dato, klokkeslett og sted da vedkommende ble berøvet friheten, og identiteten til den myndighet som har berøvet vedkommende friheten,

  • c) hvilken myndighet som beordret frihetsberøvelsen og grunnene for frihetsberøvelsen,

  • d) hvilken myndighet som har ansvar for å føre tilsyn med frihetsberøvelsen,

  • e) stedet for frihetsberøvelsen, datoen og klokkeslettet da vedkommende ankom stedet for frihetsberøvelsen, og hvilken myndighet som har ansvar for stedet for frihetsberøvelsen,

  • f) forhold som gjelder helsetilstanden til den frihetsberøvede,

  • g) i tilfelle dødsfall under frihetsberøvelsen: omstendighetene rundt dødsfallet, dødsårsaken og hvor levningene befinner seg,

  • h) dato og klokkeslett for løslatelse eller overføring til et annet sted for frihetsberøvelse, bestemmelsesstedet og hvilken myndighet som har ansvar for overføringen.

Artikkel 18

• 1. Med forbehold for artikkel 19 og 20 skal hver statspart garantere enhver som har en berettiget interesse i disse opplysningene, som slektninger av den frihetsberøvede, deres representanter eller advokater, innsyn i minst følgende opplysninger:

  • a) hvilken myndighet som beordret frihetsberøvelsen,

  • b) dato, klokkeslett og sted da vedkommende ble berøvet friheten og ankom stedet for frihetsberøvelse,

  • c) hvilken myndighet som har ansvar for å føre tilsyn med frihetsberøvelsen,

  • d) hvor den frihetsberøvede befinner seg, herunder i tilfelle overføring til et annet sted for frihetsberøvelse, bestemmelsesstedet og hvilken myndighet som har ansvar for overføringen,

  • e) dato, klokkeslett og sted for løslatelse,

  • f) forhold som gjelder helsetilstanden til den frihetsberøvede,

  • g) i tilfelle dødsfall under frihetsberøvelsen: omstendighetene rundt dødsfallet, dødsårsaken og hvor levningene befinner seg.

• 2. Om nødvendig skal det treffes hensiktsmessige tiltak for å beskytte personene nevnt i nr. 1 i denne artikkel samt personer som deltar i etterforskningen, mot enhver form for mishandling, trusler eller sanksjoner som følge av at de søker opplysninger om en person som er berøvet friheten.

Artikkel 19

• 1. Personopplysninger, herunder medisinske og genetiske data, som innhentes og/eller oversendes i forbindelse med ettersøking etter en forsvunnet person, skal ikke benyttes til eller gjøres tilgjengelig for andre formål enn ettersøkingen etter den forsvunne personen. Dette er ikke til hinder for å benytte slike opplysninger i straffesaker i forbindelse med en tvungen forsvinning eller for å benytte seg av retten til erstatning.

• 2. Innhenting, behandling, bruk og oppbevaring av personopplysninger, herunder medisinske og genetiske data, skal ikke krenke en persons menneskerettigheter, grunnleggende friheter eller menneskeverd eller ha slik virkning.

Artikkel 20

• 1. Bare dersom en person er under lovens beskyttelse og frihetsberøvelsen er underlagt domstolskontroll, kan retten til innsyn som nevnt i artikkel 18 unntaksvis begrenses når det er strengt nødvendig og hjemlet i lov, og dersom utlevering av opplysningene vil ha negativ virkning på vedkommendes privatliv eller sikkerhet, være til hinder for etterforskningen i en straffesak eller av andre tilsvarende grunner i henhold til lov og i samsvar med gjeldende folkerett og med denne konvensjons formål. Ikke under noen omstendighet skal det være begrensninger i retten til innsyn som nevnt i artikkel 18 når slike begrensninger kan innebære atferd som definert i artikkel 2 eller være i strid med artikkel 17 nr. 1.

• 2. Uten at det berører vurderingen av lovligheten av å ha berøvet en person friheten, skal statspartene garantere personene nevnt i artikkel 18 nr. 1 rett til raskt og effektivt å få prøvet sin sak for en domstol for omgående å få innsyn i opplysningene nevnt i artikkel 18 nr. 1. Denne prøvingsretten kan ikke under noen omstendigheter oppheves eller begrenses.

Artikkel 21

Hver statspart skal treffe nødvendige tiltak for å sikre at personer som er berøvet friheten, løslates på en slik måte at det på pålitelig vis lar seg etterprøve at de faktisk er blitt løslatt. Hver statspart skal også treffe nødvendige tiltak for å sikre slike personers fysiske integritet og at de kan benytte seg fullt ut av sine rettigheter på det tidspunkt de løslates, uten at det berører eventuelle forpliktelser de måtte være pålagt etter nasjonal rett.

Artikkel 22

Med forbehold for artikkel 6 skal hver statspart treffe nødvendige tiltak for å hindre og ilegge sanksjoner for følgende atferd:

• a) å trenere eller legge hindringer i veien for rettsmidlene nevnt i artikkel 17 nr. 2 bokstav f) og artikkel 20 nr. 2,

• b) å unnlate å registrere at en person berøves friheten, eller å registrere opplysninger som tjenestemannen som har ansvar for det offentlige registeret, visste eller burde ha visst var feilaktige,

• c) å nekte å gi opplysninger om at en person er berøvet friheten, eller å gi feilaktige opplysninger, selv om de lovpålagte kravene med hensyn til å gi slike opplysninger, er oppfylt.

Artikkel 23

• 1. Hver statspart skal sikre at opplæringen av rettshåndhevende personell, det være seg sivilt eller militært, helsepersonell, offentlige tjenestemenn og andre som kan være involvert i varetekten eller behandlingen av en person som er berøvet friheten, omfatter nødvendig utdanning og informasjon vedrørende de relevante bestemmelsene i denne konvensjon, for å

  • a) hindre at slike tjenestemenn blir innblandet i tvungne forsvinninger,

  • b) framheve at det er viktig å forebygge og etterforske i forbindelse med tvungne forsvinninger,

  • c) påse at det påtrengende behovet for å løse saker som gjelder tvungen forsvinning, blir anerkjent.

• 2. Hver statspart skal sikre at det er forbudt å gi ordrer eller instrukser som foreskriver, tillater eller oppfordrer til tvungen forsvinning. Hver statspart skal garantere at en person som nekter å følge en slik ordre, ikke vil bli straffet.

• 3. Hver statspart skal treffe nødvendige tiltak for å sikre at personer nevnt i nr. 1 i denne artikkel som har grunn til å tro at en tvungen forsvinning har funnet sted eller er planlagt, rapporterer saken til sine overordnede og om nødvendig til vedkommende myndigheter eller organer som har myndighet til å granske eller overprøve saken.

Artikkel 24

• 1. I denne konvensjon menes med «offer»: den forsvunne personen og enhver som har lidd skade som en direkte følge av en tvungen forsvinning.

• 2. Hvert offer har rett til å få vite sannheten om omstendighetene rundt den tvungne forsvinningen, utviklingen i og resultatene av etterforskningen og hva som er skjedd med den forsvunne personen. Hver statspart skal i den anledning treffe hensiktsmessige tiltak.

• 3. Hver statspart skal treffe alle hensiktsmessige tiltak for å ettersøke, lokalisere og løslate forsvunne personer og i tilfelle dødsfall å lokalisere, vise respekt for og returnere levningene.

• 4. Hver statspart skal i sitt rettssystem sikre at de som er offer for tvungen forsvinning, har rett til oppreisning og til rask, rettferdig og tilstrekkelig erstatning.

• 5. Retten til oppreisning nevnt i nr. 4 i denne artikkel omfatter erstatning for økonomisk tap og oppreisning for ikke-økonomisk tap og eventuelt andre former for oppreisning, som:

  • a) restitusjon,

  • b) rehabilitering,

  • c) æresoppreisning, blant annet for å få gjenopprettet sin verdighet og sitt omdømme,

  • d) garanti mot gjentakelse.

• 6. Uten at det berører forpliktelsen til å fortsette etterforskningen til det er avklart hva som er skjedd med den forsvunne personen, skal hver statspart treffe hensiktsmessige tiltak med hensyn til den rettslige stillingen til forsvunne personer hvis skjebne ikke er avklart, og også til deres slektninger, på områder som sosiale tjenester, økonomiske forhold, familierett og eiendomsrett.

• 7. Hver statspart skal garantere retten til å danne og til fritt å delta i organisasjoner og sammenslutninger som beskjeftiger seg med å forsøke å fastslå omstendighetene rundt tvungne forsvinninger og skjebnen til forsvunne personer og med å hjelpe ofrene for tvungen forsvinning.

Artikkel 25

• 1. Hver statspart skal treffe nødvendige tiltak for å hindre og straffe følgende handlinger med grunnlag i sin straffelovgivning:

  • a) å urettmessig forflytte barn som er utsatt for tvungen forsvinning, barn som har en far, mor eller verge som er utsatt for tvungen forsvinning, eller barn som fødes i fangenskap av en mor som er utsatt for tvungen forsvinning,

  • b) å forfalske, skjule eller tilintetgjøre dokumenter som bekrefter den egentlige identiteten til barna nevnt i bokstav a) ovenfor.

• 2. Hver statspart skal treffe nødvendige tiltak for å ettersøke og identifisere barn nevnt i nr. 1 bokstav a) i denne artikkel, og for å returnere dem til sine opprinnelige familier, i samsvar med rettslige prosedyrer og gjeldende internasjonale avtaler.

• 3. Statspartene skal bistå hverandre med å ettersøke, identifisere og lokalisere barn nevnt i nr. 1 bokstav a) i denne artikkel.

• 4. Gitt behovet for å handle til beste for barn nevnt i nr. 1 bokstav a) i denne artikkel, og for å verne om deres rett til å beholde eller få tilbake sin identitet, herunder sin nasjonalitet, sitt navn og sine familieforhold som anerkjent ved lov, skal statsparter som anerkjenner en ordning for adopsjon eller annen form for plassering av barn, sørge for at de har rettslige prosedyrer for å revurdere adopsjons- og plasseringsprosedyren, og, der det er aktuelt, oppheve vedtak om adopsjon eller plassering av barn med opphav i en tvungen forsvinning.

• 5. I alle saker, og særlig i alle spørsmål som gjelder denne artikkel, skal barnets beste være et grunnleggende hensyn, og et barn som er i stand til å gjøre seg opp sin egen mening, skal ha rett til fritt å gi uttrykk for sine synspunkter, som skal tillegges behørig vekt i samsvar med barnets alder og modenhet.

Del II

Artikkel 26

• 1. Det skal opprettes en komité for tvungne forsvinninger (heretter kalt «komiteen») som skal utføre oppgavene fastsatt i denne konvensjon. Komiteen skal bestå av ti eksperter med høy moralsk karakter og anerkjent kompetanse i menneskerettighetsspørsmål; de skal fungere i personlig egenskap og være uavhengige og upartiske. Komiteens medlemmer skal velges av statspartene etter en rettferdig geografisk fordeling. Det skal tas behørig hensyn til nytten av at personer med relevant juridisk erfaring deltar i komiteens arbeid, og til en balansert kjønnsrepresentasjon.

• 2. Komiteens medlemmer skal velges ved hemmelig avstemning fra en liste over kandidater som statspartene har nominert blant sine egne borgere, på møter mellom statspartene sammenkalt for dette formål av De forente nasjoners generalsekretær annet hvert år. På disse møtene, som er beslutningsdyktige når to tredjedeler av statspartene er representert, skal de kandidater anses valgt som oppnår det høyeste antall stemmer og et absolutt flertall av stemmene fra de representanter for statspartene som er til stede og avgir stemme.

• 3. Det første valget skal holdes senest seks måneder etter at denne konvensjon er trådt i kraft. Fire måneder før et valg finner sted, skal De forente nasjoners generalsekretær henvende seg skriftlig til statspartene og oppfordre dem til å sende inn sine forslag til kandidater innen tre måneder. Generalsekretæren skal utarbeide en liste i alfabetisk rekkefølge over alle personer som er nominert på denne måten, med angivelse av hvilke statsparter som har nominert dem, og skal oversende listen til statspartene.

• 4. Komiteens medlemmer skal velges for en periode på fire år. De kan gjenvelges én gang. For fem av medlemmene som velges ved det første valget, skal mandatet imidlertid utløpe etter to år; umiddelbart etter det første valget skal navnene på disse fem medlemmene bestemmes ved loddtrekning foretatt av lederen for møtet nevnt i nr. 2 i denne artikkel.

• 5. Dersom et komitémedlem dør eller trer tilbake eller av andre grunner ikke lenger kan utføre sine komitéoppgaver, skal statsparten som nominerte vedkommende, i samsvar med kriteriene angitt i nr. 1 i denne artikkel, oppnevne en annen kandidat blant sine borgere som skal sitte i komiteen ut perioden, så fremt et flertall av statspartene godkjenner det. Slik godkjenning skal anses å foreligge med mindre minst halvparten av statspartene innen seks uker etter at De forente nasjoners generalsekretær har underrettet dem om den foreslåtte oppnevningen har gitt til kjenne at de motsetter seg forslaget.

• 6. Komiteen skal selv vedta sin forretningsorden.

• 7. De forente nasjoners generalsekretær skal sørge for at komiteen har de midler, personale og utstyr den trenger for å kunne utføre sine oppgaver på en effektiv måte. De forente nasjoners generalsekretær skal kalle sammen til komiteens første møte.

• 8. Komiteens medlemmer skal ha krav på samme lettelser, privilegier og immunitet som eksperter på oppdrag for De forente nasjoner, som fastsatt i de relevante bestemmelser i konvensjonen om De forente nasjoners privilegier og immunitet.

• 9. Hver statspart skal samarbeide med komiteen og bistå komitémedlemmene med å oppfylle deres mandat, i den utstrekning statspartene har godtatt komiteens oppgaver.

Artikkel 27

Det skal finne sted en statspartskonferanse tidligst fire og senest seks år etter at denne konvensjon er trådt i kraft for å vurdere hvordan komiteen fungerer, og for å avgjøre, etter framgangsmåten angitt i artikkel 44 nr. 2, om det er hensiktsmessig å overføre overvåkingen av denne konvensjon, i samsvar med oppgavene definert i artikkel 28–36, til et annet organ – uten å utelukke noen muligheter.

Artikkel 28

• 1. Komiteen skal, innenfor rammen av den kompetanse denne konvensjon gir, samarbeide med alle relevante organer, kontorer og særorganisasjoner og fond innenfor De forente nasjoner, med de konvensjonsorganer som er opprettet ved internasjonale instrumenter, med De forente nasjoners særskilte prosedyrer og med relevante regionale mellomstatlige organisasjoner eller organer samt med alle relevante statlige institusjoner, etater eller kontorer som arbeider for at alle mennesker skal være beskyttet mot tvungen forsvinning.

• 2. Komiteen skal, når den utøver sitt mandat, rådføre seg med andre konvensjonsorganer opprettet ved relevante internasjonale menneskerettighetsinstrumenter, særlig Menneskerettighetskomiteen opprettet ved den internasjonale konvensjon om sivile og politiske rettigheter, med sikte på å sikre ensartet praksis med hensyn til deres respektive merknader og anbefalinger.

Artikkel 29

• 1. Hver statspart skal, gjennom De forente nasjoners generalsekretær og senest to år etter at denne konvensjon er trådt i kraft for vedkommende statspart, legge fram en rapport for komiteen om de tiltak den har truffet for å oppfylle sine forpliktelser etter denne konvensjon.

• 2. De forente nasjoners generalsekretær skal sørge for at denne rapporten blir tilgjengelig for alle statspartene.

• 3. Komiteen skal gå igjennom hver rapport og legge fram de kommentarer, merknader og anbefalinger som den anser hensiktsmessig. Kommentarene, merknadene og anbefalingene skal meddeles vedkommende statspart, som på eget initiativ eller på komiteens anmodning kan svare på dem.

• 4. Komiteen kan også be statspartene om å gi ytterligere opplysninger om gjennomføringen av denne konvensjon.

Artikkel 30

• 1. En anmodning om å søke etter og lokalisere en forsvunnet person kan forelegges komiteen, som en hastesak, av slektninger av den forsvunne personen eller deres rettslige representanter, deres advokater eller en hvilken som helst annen person som har fullmakt fra dem, samt av enhver annen person med en berettiget interesse.

• 2. Dersom komiteen anser at en anmodning om å handle raskt, lagt fram i henhold til nr. 1 i denne artikkel,

  • a) ikke er åpenbart grunnløs,

  • b) ikke er et misbruk av retten til å legge fram slike anmodninger,

  • c) allerede er behørig forelagt den berørte statsparts kompetente organer, for eksempel de organer som har myndighet til å foreta undersøkelser, der det foreligger en slik mulighet,

  • d) ikke er uforenlig med bestemmelsene i denne konvensjon, og

  • e) ikke gjelder en sak som er gjenstand for annen internasjonal undersøkelse eller avgjørelse av samme art,

  skal den anmode den berørte statspart om å gi den opplysninger om situasjonen til personene det søkes etter, innen en tidsfrist som komiteen fastsetter.

• 3. På bakgrunn av opplysningene som den berørte statspart legger fram i samsvar med nr. 2 i denne artikkel, kan komiteen oversende statsparten anbefalinger, herunder en anmodning om at statsparten skal treffe alle nødvendige tiltak, herunder midlertidige tiltak, for å lokalisere og beskytte vedkommende i samsvar med denne konvensjon og å underrette komiteen innen en fastsatt tidsfrist om de tiltak som er truffet, tatt i betraktning at det er en hastesituasjon. Komiteen skal underrette vedkommende som la fram anmodningen om å handle raskt, om sine anbefalinger og om de opplysninger den mottar fra staten, etter hvert som de foreligger.

• 4. Komiteen skal fortsette å bestrebe seg på å samarbeide med den berørte statspart så lenge det fortsatt ikke er oppklart hva som er skjedd med personen det søkes etter. Vedkommende som la fram anmodningen, skal holdes underrettet.

Artikkel 31

• 1. En statspart kan når denne konvensjon ratifiseres, eller på ethvert senere tidspunkt erklære at den anerkjenner den kompetanse som er tillagt komiteen til å motta og behandle henvendelser fra eller på vegne av enkeltpersoner under dens jurisdiksjon som hevder å være offer for et brudd på konvensjonens bestemmelser fra vedkommende statsparts side. Komiteen skal ikke behandle henvendelser som berører en statspart som ikke har avgitt en slik erklæring.

• 2. Komiteen skal avvise en henvendelse når

  • a) henvendelsen er anonym,

  • b) henvendelsen er et misbruk av retten til å fremsette slike henvendelser, eller er uforenlig med bestemmelsene i denne konvensjon,

  • c) samme sak er gjenstand for annen internasjonal undersøkelse eller avgjørelse av samme art, eller når

  • d) ikke alle effektive, tilgjengelige nasjonale rettsmidler er uttømt. Denne regelen gjelder ikke når anvendelse av slike rettsmidler tar urimelig lang tid.

• 3. Dersom komiteen anser at henvendelsen oppfyller kravene i nr. 2 i denne artikkel, skal den oversende henvendelsen til den berørte statspart og anmode den om å komme med merknader og kommentarer innen en tidsfrist som komiteen fastsetter.

• 4. Komiteen kan, når som helst etter å ha mottatt en henvendelse, og før den har truffet en beslutning om sakens gjenstand, oversende den berørte statspart en anmodning om umiddelbart å overveie å treffe de midlertidige tiltak som måtte være nødvendige for å unngå at ofrene for den påståtte krenkelsen utsettes for uopprettelig skade. Når komiteen utøver sitt skjønn, innebærer dette ingen avgjørelse av om henvendelsen kan tas til behandling, eller om sakens gjenstand.

• 5. Komiteen skal behandle henvendelser etter denne artikkel i lukkede møter. Den skal underrette klageren om svarene den har mottatt fra den berørte statspart. Når komiteen beslutter å sluttføre prosedyren, skal den underrette statsparten og klageren om sitt synspunkt.

Artikkel 32

En statspart i denne konvensjonen kan på ethvert tidspunkt erklære at den anerkjenner den kompetanse som er tillagt komiteen til å motta og behandle henvendelser der en statspart hevder at en annen statspart ikke oppfyller sine forpliktelser etter denne konvensjon. Komiteen skal ikke motta henvendelser som berører en statspart som ikke har avgitt en slik erklæring, eller henvendelser fra en statspart som ikke har avgitt en slik erklæring.

Artikkel 33

• 1. Dersom komiteen mottar pålitelige opplysninger som tyder på at en statspart begår alvorlige brudd på bestemmelsene i denne konvensjon, kan den, etter å ha rådført seg med den berørte statspart, be en eller flere av komitémedlemmene om å avlegge et besøk og umiddelbart rapportere tilbake til komiteen.

• 2. Komiteen skal skriftlig underrette den berørte statspart om at den har til hensikt å arrangere et besøk, og angi delegasjonens sammensetning og formålet med besøket. Statsparten skal svare komiteen innen rimelig tid.

• 3. Etter en begrunnet anmodning fra statsparten kan komiteen avgjøre å utsette eller avlyse besøket.

• 4. Dersom statsparten samtykker til besøket, skal komiteen og vedkommende statspart samarbeide for å fastlegge de nærmere detaljene for besøket, og statsparten skal sørge for at komiteen får alle de hjelpemidler den trenger for at besøket skal bli vellykket.

• 5. Etter besøket skal komiteen meddele den berørte statspart sine merknader og anbefalinger.

Artikkel 34

Dersom komiteen mottar opplysninger som etter dens mening inneholder velbegrunnede indikasjoner på at det i utstrakt eller systematisk grad praktiseres tvungen forsvinning på territoriet som er underlagt en statsparts jurisdiksjon, kan den, etter å ha bedt den berørte statspart om all relevant informasjon om situasjonen, umiddelbart gjøre De forente nasjoners generalforsamling, gjennom Generalsekretæren, oppmerksom på saken.

Artikkel 35

• 1. Komiteen skal ha kompetanse utelukkende til å behandle tvungne forsvinninger som tok til etter at denne konvensjon trådte i kraft.

• 2. Dersom en stat blir part i denne konvensjon etter at konvensjonen er trådt i kraft, skal vedkommende stats forpliktelser overfor komiteen bare angå tvungne forsvinninger som tok til etter at denne konvensjon trådte i kraft for den berørte staten.

Artikkel 36

• 1. Komiteen skal legge fram for statspartene og for De forente nasjoners generalforsamling en årlig rapport om sin virksomhet etter denne konvensjon.

• 2. Før en merknad om en statspart offentliggjøres i den årlige rapporten, skal den berørte statspart underrettes og gis rimelig tid til å svare. Denne statspart kan anmode om at dens kommentarer eller merknader offentliggjøres i rapporten.

Del III

Artikkel 37

Ingen bestemmelse i denne konvensjon skal berøre bestemmelser som i større grad kan bidra til å beskytte alle mennesker mot tvungen forsvinning, og som kan inngå i

• a) en statsparts lovgivning,

• b) folkerett som er i kraft for vedkommende stat.

Artikkel 38

• 1. Denne konvensjon er åpen for undertegning av alle De forente nasjoners medlemsstater.

• 2. Denne konvensjon skal ratifiseres av alle De forente nasjoners medlemsstater. Ratifikasjonsdokumentene skal deponeres hos De forente nasjoners generalsekretær.

• 3. Denne konvensjon er åpen for tiltredelse av alle De forente nasjoners medlemsstater. Tiltredelse skal skje ved deponering av et tiltredelsesdokument hos Generalsekretæren.

Artikkel 39

• 1. Denne konvensjon skal tre i kraft den trettiende dagen etter den dag det tjuende ratifikasjons- eller tiltredelsesdokumentet er deponert hos De forente nasjoners generalsekretær.

• 2. For hver stat som ratifiserer eller tiltrer denne konvensjon etter at det tjuende ratifikasjons- eller tiltredelsesdokumentet er deponert, skal konvensjonen tre i kraft den trettiende dagen etter at vedkommende stat har deponert sitt ratifikasjons- eller tiltredelsesdokument.

Artikkel 40

De forente nasjoners generalsekretær skal underrette alle De forente nasjoners medlemsstater og alle stater som har undertegnet eller tiltrådt denne konvensjon, om følgende:

• a) undertegninger, ratifikasjoner og tiltredelser i henhold til artikkel 38,

• b) datoen for konvensjonens ikrafttredelse i henhold til artikkel 39.

Artikkel 41

Bestemmelsene i denne konvensjon skal uten begrensninger eller unntak få anvendelse for alle deler av en forbundsstat.

Artikkel 42

• 1. Enhver tvist mellom to eller flere statsparter om fortolkningen eller anvendelsen av denne konvensjon som ikke kan løses ved forhandlinger eller ved de framgangsmåter som er uttrykkelig fastsatt i denne konvensjon, skal på anmodning fra en av partene henvises til voldgift. Dersom partene ikke blir enige om organiseringen av voldgiften innen seks måneder regnet fra datoen for anmodningen om voldgift, kan hver av partene henvise tvisten til Den internasjonale domstol ved stevning i samsvar med Domstolens vedtekter.

• 2. En stat kan når den undertegner, ratifiserer eller tiltrer denne konvensjon, erklære at den ikke anser seg bundet av nr. 1 i denne artikkel. De øvrige statsparter skal ikke være bundet av nr. 1 i denne artikkel overfor en statspart som har avgitt en slik erklæring.

• 3. En statspart som har avgitt en erklæring i samsvar med bestemmelsene i nr. 2 i denne artikkel, kan når som helst trekke erklæringen tilbake ved underretning til De forente nasjoners generalsekretær.

Artikkel 43

Denne konvensjon berører ikke bestemmelsene i internasjonal humanitærrett, herunder forpliktelsene til de høye kontraherende parter i de fire Genèvekonvensjonene av 12. august 1949 og de to tilleggsprotokollene av 8. juni 1977, eller den mulighet alle statsparter har til å gi Den internasjonale Rød Kors-komité adgang til å besøke steder for frihetsberøvelse i situasjoner som ikke omfattes av internasjonal humanitærrett.

Artikkel 44

• 1. Enhver statspart i denne konvensjon kan foreslå en endring og forelegge endringsforslaget for De forente nasjoners generalsekretær. Generalsekretæren skal deretter meddele statspartene endringsforslaget med anmodning om å angi om de ønsker en statspartskonferanse for å behandle og stemme over forslaget. Dersom minst en tredjedel av statspartene, innen fire måneder regnet fra datoen for en slik meddelelse, ønsker en slik konferanse, skal Generalsekretæren kalle sammen til konferansen i regi av De forente nasjoner.

• 2. En endring som er vedtatt med to tredjedels flertall av de statsparter som er til stede på konferansen, og som avgir stemme, skal av De forente nasjoners generalsekretær forelegges samtlige statsparter til godkjennelse.

• 3. En endring som er vedtatt i samsvar med nr. 1 i denne artikkel, skal tre i kraft når den er godtatt av to tredjedeler av konvensjonens statsparter i samsvar med deres forfatningsprosedyrer.

• 4. Når endringer trer i kraft, er de bindende for de statsparter som har godtatt dem, mens de øvrige statsparter fortsatt er bundet av bestemmelsene i denne konvensjon og av eventuelle tidligere endringer de har godtatt.

Artikkel 45

• 1. Denne konvensjon, hvis arabiske, engelske, franske, kinesiske, russiske og spanske tekst har samme gyldighet, skal deponeres hos De forente nasjoners generalsekretær.

• 2. De forente nasjoners generalsekretær skal sende bekreftede kopier av denne konvensjon til alle stater som det henvises til i artikkel 38.