11 Merknader til lovforslaget

Til straffeloven § 175 a

Straffebudet rammer den som på vegne av en stat, eller med statens tillatelse, støtte eller samtykke, bidrar til en tvungen forsvinning, jf. første ledd første punktum. Straffen er fengsel inntil 15 år.

Tvungen forsvinning er definert i første ledd annet punktum. Definisjonen består av tre elementer. For det første må det foreligge en frihetsberøvelse. For det andre må frihetsberøvelsen nektes vedgått eller det må forties hva som har skjedd med den frihetsberøvede eller hvor den frihetsberøvede befinner seg. For det tredje må den frihetsberøvede unndras fra lovens beskyttelse. Det siste vilkåret innebærer en rettsstridsreservasjon. Det må være tale om en ulovlig frihetsberøvelse hvor den frihetsberøvede ikke nyter godt av alminnelige rettssikkerhetsgarantier.

Bestemmelsen rammer den som «bidrar til» en tvungen forsvinning. Vilkåret rekker vidt og rammer ulike former for fysiske og psykiske bidrag til en tvungen forsvinning. Det kan for eksempel være tale om å forestå frihetsberøvelsen i form av å bortføre, transportere eller vokte over offeret. Det kan også være tale om å beordre eller på andre måter positivt tilskynde til frihetsberøvelsen. Et annet typisk bidrag til en tvungen forsvinning er en nektelse av å vedgå frihetsberøvelsen eller en fortielse av hva som har skjedd med den frihetsberøvede eller av hvor den frihetsberøvede befinner seg.

Siden vilkåret «bidrar til» rekker vidt, rammer bestemmelsen som hovedgjerning en del handlinger som ellers ville kunne ha vært straffet som medvirkning etter straffeloven § 15, og som det rent språklig kan være naturlig å karakterisere som medvirkningshandlinger.

Det er et vilkår for straffansvar at bidraget til den tvungne forsvinningen skjer på vegne av en stat eller med statens støtte, tillatelse eller samtykke. Ansvar for medvirkning etter straffeloven § 15 kan være aktuelt for medvirkere som ikke selv handler på vegne av eller i forståelse med staten.

Skyldkravet er forsett, jf. straffeloven §§ 21 og 22. Forsettet må i tråd med dekningsprinsippet dekke alle elementene i gjerningsbeskrivelsen. Som praktisk viktige eksempler nevnes at den som forestår en frihetsberøvelse må ha forsett om at han eller hun handler på vegne av staten, at frihetsberøvelsen vil nektes vedgått eller at det vil forties hva som har skjedd med offeret eller hvor offeret befinner seg, og at den frihetsberøvede unndras fra lovens beskyttelse. Den som står for en nektelse eller fortielse, må ha forsett om at han eller hun handler på vegne av staten og at den frihetsberøvede unndras fra lovens beskyttelse.

Forsøk er straffbart, jf. straffeloven § 16.

Annet ledd regulerer lederes ansvar for å avverge straffbare tvungne forsvinninger. En leder vil kunne straffes etter første ledd ved at lederen har bidratt til en tvungen forsvinning. Blant annet av hensyn til å kunne vise til en lojal gjennomføring av konvensjonen artikkel 6 nr. 1 bokstav b er det likevel ansett hensiktsmessig med en særskilt bestemmelse om lederes plikt til å avverge straffbare tvungne forsvinninger. Bestemmelsen innebærer at det er tilstrekkelig med uaktsomhet for så vidt gjelder forholdene nevnt i bokstav a, og går på dette punktet noe lenger enn konvensjonen. Vilkårene i bestemmelsens annet ledd er kumulative.

Til straffeloven § 175 b

Bestemmelsen setter straff for grov tvungen forsvinning. Strafferammen er fengsel inntil 21 år. Opplistingen av omstendigheter som det skal legges vekt på ved vurderingen av om forbrytelsen er grov, har blant annet bakgrunn i konvensjonen artikkel 7 nr. 2 bokstav b.

Til straffeprosessloven § 65 første ledd nr. 3

I straffeprosessloven § 65 første ledd nr. 3 tilføyes en henvisning til § 175 a om tvungen forsvinning. Dette vil legge avgjørelsen av om det skal tas ut tiltale etter § 175 a til riksadvokaten, slik det også vil være for § 175 b om grov tvungen forsvinning.